Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kommentar

Tydeligere retorikk

Kan Ap fortsette å lekke til begge sider?

Bjørgulv Braanen

Ap trappet opp retorikken mot et uorganisert arbeidsliv og høyrepolitikk på landsmøtet i går. Arild Grande, som presenterte partiets arbeidslivspolitikk, angrep aggressive arbeidsgivere som bruker EØS-avtalen som rambukk mot det norske arbeidslivet, krevde forbud mot innleie i utsatte bransjer og oppgjør med New Public Management. «Vi skal være partiet for hverdagsheltene», slo Grande fast til stor applaus. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen leverte et sterkt forsvar for industriens betydning og understreket at Ap skal være et interesseparti for vanlige folk. «Norge er et land som hver dag bygges av hverdagshelter, og Ap må være arbeidsfolks parti», sa Fagforbundets Mette Nord. Fellesforbundets Jørn Eggum toppet det hele med å slå fast at «Ap er på sitt beste når det er de som har skoa på, som utvikler politikken».

Samtidig er Ap et parti i villrede og i strid med seg selv. Noen mener årsaken til partiets problemer er for svak klimapolitikk og for streng innvandringspolitikk, mens andre frykter at Aps fundament i distriktene og på arbeidsplassene er i spill. Tillitsvalgte Ap-medlemmer i industrien rykket ut i Klassekampen i går og satte navn på denne frykten, og Aftenposten meldte denne uka om dyp frustrasjon blant Ap-folk i industribastionen Sarpsborg. «Landsmøtet må ikkje tevle med Raudt og SV om å avvikle norsk olje- og gassverksemd. Det er denne næringa i lag med leverandørindustrien som kjem til å føre oss inn i det grøne skiftet», sa Roar Abrahamsen i Fellesforbundets Avdeling 5 til Klassekampen i går. Engasjementet er like sterkt på den motsatte siden av partiet.

Aps svar på disse motsetningene har vært å balansere det hele. Gi litt til hver fløy og inngå kompromisser. Problemet er at partiet da blir utydelig. Velgerne blir fristet av andre partier med tydeligere svar. Aslak Bonde skriver i Morgenbladet at Ap kanskje må leve med dette og akseptere at det ikke igjen kan bli et 30-prosentparti. «Selv med 25 prosent vil Ap være et av Europas største sosialdemokratiske partier», skriver han. Men hvis det først går utforbakke, er det ingen nedre grense for hvor lite et parti kan bli. Og tåler Ap å lekke velgere til begge sider?

«Ap er i strid med seg selv og i villrede om veien framover»

AUF og mange i Oslo Ap synes det viktigste er å tette igjen mot SV, Rødt og MDG, mens partiledelsen og toppene i fagbevegelsen mener det avgjørende er å opprettholde styrken som et landsdekkende parti med brei folkelig forankring. Det krever en tydelig distriktspolitikk, støtte til industrien, kamp mot privatisering og innleie og forutsigbar innvandringspolitikk.

Ap viste i går at de kan få det til. I den svært betente innvandrings- og integreringsdebatten har partiet klart å samle ulike fløyer og tendenser. Tidligere AUF-leder Mani Hussaini i partiets migrasjonsutvalg sa at ytterfløyene altfor lenge har fått dominere debatten. Etter helgas landsmøte vil de mest asylliberale fortsatt kunne kritisere partiet, og noen vil foretrekke Rødt eller SV, men med nytt program kan Ap gå inn i en valgkamp uten å frykte for å bli overkjørt av Frp.

Dette viser Ap fra sin beste side som et reelt politisk verksted – ikke bare som en arena for uforsonlig fløystrid. Forutsetningen for ny giv og framgang er kanskje at Ap bestemmer seg for hvor det kan tåle lekkasjer og hvor det er livsavgjørende å tette igjen.