En kjølig høstmorgen for 25 år siden, nærmere bestemt mandag 11. oktober 1993, er Odd Isungset på jobb i TV 2s lokaler på Karl Johan i Oslo. Han er vaktsjef i nyhetsavdelingen og i ferd med å vurdere hvor de journalistiske ressursene skal settes inn denne dagen.

Omtrent samtidig er sjefen i Aschehoug forlag William Nygaard på vei ut døra av huset sitt i Dagaliveien på Oslo vest. Han kommer ikke så langt. Det ene dekket på bilen, en grønn Citroën, er flatt. Før Nygaard rekker å ringe en taxi, har tre ekspanderende kuler av typen Federal Hydrashock boret seg gjennom den tidsriktige oilskinfrakken og inn i forleggerens 50 år gamle kropp.

Etter en stund ringer telefonen i TV 2-huset. Odd Isungset kalles ut fra redaksjonsmøtet for å snakke med en oppbrakt tipser som har lyttet til politiradioen. Tipseren kan fortelle om en dramatisk tildragelse i den fornemme Holmenkollåsen.

– Jeg tenkte med en gang «hva i all verden er dette». Men det gikk ikke så lang tid før jeg skjønte at vi nå sto overfor noe som var ganske mye større enn en ordinær kriminalsak.

Denne kalde høstdagen i 1993 har preget den journalistiske hverdagen til Odd Isungset i 25 år. For to uker siden ble det kjent at Kripos har siktet flere personer for drapsforsøket på William Nygaard. I grevens tid kan man vel si, for siktelsene kom bare dager før foreldelsesfristen gikk ut.

Denne uka ble det meddelt at Odd Isungset får Fritt Ords honnørpris for sitt lange arbeid med saken. «Odd Isungset har med en unik utholdenhet utført undersøkende journalistikk som har vært avgjørende for å belyse alle sider ved Nygaard-saken», heter det i uttalelsen fra Fritt Ord.

– Jeg er vel litt sta, og så er jeg ganske monoman, sier Isungset.

At journalisten besitter en god dose stamina og standhaftighet, er det liten tvil om. For arbeidet han har gjort i Nygaard-saken, har han i stor grad måttet drive fram på egen hånd.

Det har resultert i to bøker og fire tv-dokumentarer om saken.

Isungset kommer fra Geilo i Hallingdal og er oppvokst på et lite småbruk. Til tross for at han er odelsgutt, søkte han seg ut av bygda. Først gikk turen til Hallingdal gymnas på Gol, så bar det til Agder folkehøgskole i Søgne ved Kristiansand.

I en periode jobbet han som organisasjonssekretær i Natur og Ungdom, og da fikk han også interesse for journalistikk. Men det var ikke gitt at han skulle gå den veien.

– Jeg sto og vaklet mellom journalistikken og en jobb innen sosialsektoren. Jeg har jobbet ett og halvt år på et behandlingshjem for autistiske gutter i Asker. Men da jeg kom inn på medielinja i Volda, ble valget enkelt.

Den journalistiske karrieren startet ved distriktskontoret til NRK i Førde. Men i 1992 sluttet han i statskanalen for å begynne som nyhetsreporter hos den nyoppstartede kommersielle allmennkringkasteren TV 2. Han ble ansatt nummer 42.

– Jeg tenkte at det er bare en gang i livet man får muligheten til å være med å starte opp en ny tv-kanal og bygge den opp fra grunnen. Og det er noe av det aller morsomste jeg har gjort. De første årene i TV 2 var et sant eventyr. Det var mye entusiasme.

Karrieren som nyhetsreporter ble relativt kortvarig. Isungset steg raskt i gradene og ble etter kort tid vaktsjef i nyhetsredaksjonen.

Han var derfor ganske fersk i rollen da han i 1993 sendte en fotograf og en reporter til Dagaliveien.

– Det var en spesiell dag, sier Isungset.

– Hva er grunnen til at du aldri har klart å slippe Nygaard-saken?

– Jeg synes aldri jeg har kommet i mål, uansett hvor mange saker jeg har levert, så har det alltid vært mange uløste tråder.

Journalisten forteller videre at han underveis har kommet over mye merkelig. Blant annet at den tidligere Frp-politikeren Jan Simonsen hadde en rolle i saken. Simonsen var venn med en person som var siktet i saken på 1990-tallet, og politikeren var påfallende opptatt av å renvaske sitt bekjentskap, forteller Isungset.

I dag er det få som vil protestere på at man ser drapsforsøket på William Nygaard i sammenheng med fatwaen mot Salman Rushdie. Den ble utstedt av ayatolla Khomeini 14. februar 1989. Bakgrunnen for dødsdommen var utgivelsen av boka «Sataniske vers» året før, som av mange muslimer ble oppfattet som blasfemisk. Fatwaen gjaldt også for oversettere og utgivere.

Til tross for dette var norsk politi på 1990-tallet ikke spesielt opptatt av å forfølge en mulig kopling mellom Iran og skuddene i Dagaliveien.

For Isungset har Nygaard-saken alltid vært uløselig knyttet til Iran. Det var i Iran dødsdommen ble kunngjort, og det var der det vanket en klekkelig belønning til de som var villige til å drepe, påpeker han.

I 1997 reiste han til landet og fikk et møte med generaldirektøren i det iranske utenriksdepartementet, Ebrahim Rahimpour.

– Foran kamera bekreftet han at det var en fatwa rettet mot William Nygaard og at den fremdeles sto ved lag. Og han sa at dersom Salman Rushdie døde, ville det løse alt.

«Jeg er faktisk takknemlig for at William Nygaard var så vrang»

– Hvorfor vegret politiet seg i starten for å se drapsforsøket på Nygaard i sammenheng med utgivelsen av «Sataniske vers»?

– Blant annet fordi de ikke ønsket å snevre etterforskningen inn mot ett bestemt spor. Og så var det nok en misforstått frykt for at det å kople drapsforsøket til Iran og islamske protester, ville føre til rasisme.

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås har kalt Nygaard-saken for «den største politiskandalen i norsk historie».

– Det er store ord, men jeg er langt på vei enig i at etterforskningen er særdeles kritikkverdig. Det var rett og slett en manglende forståelse av at dette var en terroraksjon, sier Isungset, som også mener pressen i Norge har vært for passive i saken.

Isungset forteller at han har møtt mye motstand i arbeidet med saken fra norske myndigheter.

– Jeg ble veldig forundret over alle avslagene jeg fikk på mine innsynsbegjæringer hos Utenriksdepartementet. Når jeg klaget på avslagene og etter hvert fikk innsyn, skjønte jeg enda mindre. For det var jo helt ordinære dokumenter som det overhodet ikke var noen grunn til å unndra offentlighet.

Men det er ikke alltid at hemmelighold er beste strategi for å unngå oppmerksomhet fra pressen.

– Det trigget meg veldig.

Den iherdige journalisten møtte også, kanskje litt overraskende, motstand hos William Nygaard.

– Jeg er faktisk takknemlig for at han har vært så vrang å ha med å gjøre, sier Isungset og ler.

For Nygaard ville lenge ikke intervjues av den ivrige journalisten.

– Han ønsket ikke å innta en offerrolle og ville heller rette oppmerksomheten mot de prinsipielle sidene ved saken. Derfor fikk jeg også beskjed om å legge fram noe nytt og substansielt i saken før han ville stille foran kamera. Det innebar at jeg måtte arbeide videre med materialet.

Om deler av motstanden fra forleggeren også hadde sin bakgrunn i at Isungset arbeidet i TV 2, er uklart. Men Isungset antyder at det spilte en rolle i startfasen.

– Vi var gode på krim i TV 2, men vi slet med tilgangen til kultureliten.

Da William Nygaard holdt sin første pressekonferanse etter drapsforsøket på Sunnaas sykehus, var ikke TV 2 varslet, og Isungset leste helt tilfeldig en notis om pressekonferansen i Aftenposten samme morgen.

– Det viste seg at Aschehoug forlag ikke hadde sendt invitasjon til kommersielle medieaktører som TV 2 og P4. Da ble jeg forbanna og sendte et tv-team til pressekonferansen, for vi aksepterte naturligvis ikke å bli utestengt.

Standhaftigheten har kommet godt med i de 25 årene han har jobbet med saken. Men han har også lært at det har sin pris å drive pågående og undersøkende journalistikk. Da boka «Hvem skjøt William Nygaard?» kom ut i 2010, ble Isungset truet på livet.

– Det er alltid ubehagelig å oppleve drapstrusler, men ikke noe jeg vil legge stor vekt på.

– Du har ikke følt deg spesielt utsatt når du har arbeidet med dette stoffet?

– Nei, egentlig ikke. Man kan ikke gå rundt å føle for mye på ubehaget. Vi driver ikke med journalistikk for at vi skal gjøre folk til lags. Dersom man skal ettergå makt og maktmisbruk, så er ubehaget en del av pakka.

Alt tyder på at Odd Isungset har det som skal til for å takle ubehag. Han framstår som sindig og veltemperert. Ingen kan beskylde ham for å snakke over seg, derimot formulerer han seg forbilledlig klart og presist.

– I hvor stor grad tror du ditt journalistiske arbeid har bidratt til at det nå er kommet siktelser i saken?

– I pressemeldingen fra Kripos står det at dokumentaren «Blodsporene fra Dagaliveien», som jeg lagde i 2008, var en viktig årsak til at saken ble gjenopptatt. Så det får jeg vel bare ta til meg, sier Isungset.

– Tror du saken noen gang vil bli løst?

«Pressen ville av og til hatt godt av en Vær dristig-plakat»

– Jeg tror det vil bli ekstremt krevende.

Selv om Nygaard-saken preger CV-en til Isungset, har han imidlertid vært aktiv på mange fronter. I 2009 sluttet han i TV 2 og ble skyggeforfatter for statsminister Erna Solberg (H). Boka «Mennesker, ikke milliarder» som kom i 2011, er ført i pennen av Isungset.

– Jeg var frilanser og fikk et tilbud. Forlaget ville ha en som hadde avstand til Høyre og Erna Solberg.

I 2012 begynte han som redaktør for NRK Brennpunkt, og i 2016 kom filmen «Livs liv» om forfatteren Liv Køltzow hvor Isungset har regi og manus.

I studietida spilte Isungset i bandet Noregs blålag sammen med Øivind «Elg» Elgenes. Odd Isungset kommer nemlig fra et musikalsk hjem.

Faren er fremdeles aktiv spellemann i en alder av 89 år. Broren Terje er en kjent komponist. Sammen med en tredje bror har familien opptrådt på festivaler og spilt inn plate.

Men det er først og fremst som dokumentarfilmskaper at Odd Isungset har markert seg. Både som leder av programmet «Dokument 2» på TV 2 og redaktør for «Brennpunkt» på NRK. Han var også sentral i det kontroversielle dokumentarprogrammet «Rikets tilstand» som gikk på TV 2 fra 1999 til 2002.

I 2001 laget han to programmer som satte søkelys på den daværende Frp-politikeren Jan Simonsen. Simonsen svarte med å saksøke TV 2s Gerhard Helskog for ærekrenkelser.

– «Rikets tilstand» var et fantastisk konsept som gikk tydelig motstrøms, og da må man forvente kritikk. Men jeg har gjort flere som redaktør i NRK Brennpunkt som har vært vel så omstridte, flere av dem har vært i Kringkastingsrådet og mange i Pressens Faglige Utvalg (PFU), sier han og viser til dokumentarene «Pels» og «Lykkelandet». Sistnevnte handler om hvordan kriminelle fra Romania opererte i Bergen. Dokumentaren brukte bilder fra det kriminelle nettverkets Facebook-sider som dokumentasjon. Men i etterkant kom det fram at noen av bildene de hadde lagt ut ikke var deres egne.

– Det var en tabbe, som vi også rettet opp. At det ble så mye oppstyr rundt dette, har mye å gjøre med at slagkraften til tv-dokumentaren er så sterk. Det er det kraftigste fortellerformatet vi har.

I 2002 lagde journalisten en dokumentar om medlemsjuks i Norsk Målungdom. Den daværende lederen av målungdommen ble invitert til intervju om nynorskens framtid. Da Isungset skrudde på tv-kameraene, ble ungdomslederen i stedet konfrontert med dokumentasjon på at organisasjonen hadde trikset med medlemstall for å øke statsstøtten.

Det var en tydelig utilpass ungdomsleder som ble grillet varm av en pågående Isungset. Det var bra underholdning, men er det greit å tøye de etiske prinsippene for å skape en god tv-fortelling?

«Vi driver ikke med journalistikk for at vi skal gjøre folk til lags»

— ODD ISUNGSET

Isungset har tidligere vært åpen om at de i dette tilfellet bevisst brøyt punktet i Vær varsom-plakaten som sier at det er god presseskikk å klargjøre premissene for intervjusituasjonen.

– Synes du det er uproblematisk å se bort fra Vær varsom-plakaten?

– Vi skal aldri se bort fra den, men vi skal utfordre den. Jeg tror pressen av og til ville hatt godt av også å ha en Vær dristig-plakat.

Isungset medgir også at de gikk ganske langt i 2002 med dokumentaren om medlemsjukset i målungdommen.

– Men hvis vi alltid skal gjøre premissene for et intervju klart på forhånd, er sjansen større for at maktpersoner nekter å stille til intervju, sier Isungset, som i en periode også var leder i PFU.

– Det at folk i maktposisjoner stadig oftere velger å svare på e-post eller via en infoavdeling, mener jeg er et stort problem i dagens journalistikk.

Selv om Isungset selv er nynorskbruker, fikk han ikke lojalitetskvaler da han rettet søkelys mot målungdommen.

– Du er først og fremst journalist når du graver opp en sak?

– Det er jeg, men jeg er også et medmenneske. Vi har et betydelig ansvar for enkeltmennesker som blir eksponert gjennom tv-mediet, sier han og trekker på nytt fram Brennpunkt-dokumentaren «Pels» som ble sendt på NRK i 2014.

– Da gikk vi mange runder i redaksjonen med etiske og juridiske vurderinger. Den største frykten jeg har, er at noen skal bli så sterkt eksponert at de velger å ta sitt eget liv.

Etter at han gikk av som redaktør for «Brennpunkt» i år, jobber han nå i en friere stilling som rådgiver for NRKs distriktskontorer. Han er altså tilbake der karrieren i sin tid startet.

– Er det en bestemt sak eller saksområde hvor du har noe ugjort?

– Sånt går jeg ikke rundt og tenker på. Men generelt tenker jeg at vi som arbeider innen dokumentarjournalistikken, har blitt litt forutsigbare. Det som var befriende med et program som «Rikets tilstand», var at vi bevisst forsøkte å gå motstrøms.