Mystorymyopinion. Under denne emneknaggen spurte Iman Meskini – skuespilleren bak «Skam»-Sana – sine 700.000 følgere verden over om deres fortellinger og meninger om hijab. I disse dager gir hun ut 313 av kommentarene som bok med en personlig innledning og avslutning.

Det har gått fire år siden 17 år gamle Meskini var en ung og lovende basketball-spiller som pleide å gå med treningstøy og hijab og henge på Agenda X, Antirasistisk senters ungdomsklubb i Storgata i Oslo. I tillegg til å spille basket (hun drev det til toppligaen), elsket hun å skrive. Derfor ble hun oppfordret til å skrive et innlegg på Agenda X’ ungdomsblogg. I innlegget «Ut av mitt skjulested» skriver hun:

Til alle som ikke kjenner en muslim personlig, fordi de tydeligvis gjemmer seg. HER er jeg, synlig, tilgjengelig og klar til å komme ut av gjemmestedet mitt.

«Skam»-skaperen Julie Andem leste innlegget, og resten er historie.

Den 21 år gamle kvinnen vi møter på Starbucks på Grønland i Oslo har blitt mye mer synlig enn hun ba om i innlegget som fikk castingansvarlige fra NRK til å troppe opp på Agenda X og spørre etter henne. Treningstøy og basketball er byttet ut med dressjakke og veske. Mens Klassekampen intervjuer henne, blir hun kontaktet av flere fans som vil ta bilde med henne. Hun stiller opp vennlig, profesjonell, imøtekommende. Det er blitt en viss rutine. Ikke bare i Norge, men også på ferie i utlandet blir hun gjenkjent. Instagram-følgerne hennes er fra blant annet Argentina, Danmark, Tyrkia, USA og Russland. Verden var tydeligvis klar for en sterk og selvstendig muslimsk rollefigur som Sana, men også Iman har sterke meninger og tydelige holdninger. Så verden var visst klar for henne også.

I tida etter tv-serien har også Iman Meskini brutt flere barrierer: Hun har vært første kvinne med hijab på forsida av motebladet Costume, hun har avtjent verneplikten i hijab, hun har vært med på å starte klesmerket Just Speak, og hun har deltatt i en ny sesong av reality-serien «71 grader nord». Og ikke minst: Hun har fått flere Instagram-følgere enn sine store idoler i Karpe Diem. I dialog med disse følgerne gir hun nå ut bok.

– Hva føler du nå?

– Det er hektisk. Jeg prøver å få til flere ting på en gang. Snart kommer eksamen. Til tross for at det skjer mye ellers, er studiene noe jeg vil holde fast på, sier Meskini.

Vi glemte å nevne det litt mindre banebrytende hun har holdt på med de siste to årene: Studier i arabisk, Midtøsten-kunnskap og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Etter nyttår reiser hun på studieutveksling til Amman i Jordan.

– Mamma studerte det samme da hun var på min alder. Vi har til og med hatt samme arabisklærer. Det er veldig gøy, sier Meskini

Moren er hennes største forbilde.

– Det som er kult med mamma, er at hun tok valget om å bli muslim helt på egen hånd basert på å lese seg opp på islam som religion. Hun inspirerer meg til selv å søke kunnskap og lese hva islam egentlig er. Siden hun er vokst opp i en norsk kultur, klarer hun bedre å skille mellom hva som er kultur og hva som er religion enn en som er født muslim. At du ikke skal drikke alkohol og spise svin, for eksempel, det er islam. Men at du skal gifte deg med en fra samme land som foreldrene dine, det er kultur, sier Meskini, lener seg over bordet og setter de smale, mørke øynene i oss:

– Islam har ikke noe land, islam har ikke noen farge, islam har ikke noen nasjonalitet, islam har ikke noe kjønn.

Meskinis første barndomsminne er en sint hane som jager henne rundt og rundt på en gårdsplass. Det var i Syria. Foreldrene hadde tatt med seg de fire barna (siden ble de fem) til Syria, fordi moren skulle studere.

– Det var et utvekslingsprogram likt det jeg skal i gang med til neste år. Den gangen reiste man ikke til Amman, men til Damaskus. Mamma og pappa likte seg så godt at de ble i Syria i nesten fem år.

«Mamma begynte tidlig å stole på oss og at vi klarte å ta gode valg selv»

Iman var yngst, knapt ett år, da de reiste. Fire år gammel begynte hun på førskolen. Barnehage fantes ikke.

– Jeg lærte det arabiske alfabetet og å lese og skrive arabisk. Selv om faren min er tunisier, har vi snakket norsk hjemme. Så min arabisk har vært med syrisk aksent på grunn av førskolen i Syria, sier Meskini og smiler slik at alle tennene og de karakteristiske smilehullene synes.

Foreldrene traff hverandre i Norge da moren var 18. Han hadde ikke lært seg norsk ennå.

– Begge kan flytende tysk, så det var det språket de kommuniserte på først. Hun var ikke muslim da hun traff ham. På den tida var ikke han praktiserende heller. De fant på en måte islam sammen.

Da de fikk barn, etablerte det norsk-tunisiske paret seg på Oppegård sør for Oslo. Dagen startet med morgenbønn før alle dro på skole og jobb. Om kvelden samlet de seg til kveldsbønn. Det var ingen andre muslimske familier i nabolaget. Men de hadde hverandre.

– Vi hadde et eget fellesskap hjemme, som har vært veldig viktig for oss. Vi er en stor familie, selv om det ikke føles sånn i dag når alle lever hver sine liv, sier Meskini, som i dag bor sammen med en av sine eldre søstre på Grønland i Oslo. Bare den yngste søsteren på 16 bor fortsatt hjemme.

– Hvordan er din familie annerledes enn andre muslimske familier? Hvordan ble du oppdratt?

– Jeg har med meg to kulturer. Det er vel det som har vært det spesielle hos oss, i tillegg til at mamma alltid har veiledet oss mer enn å gi oss råd. I stedet for å si: Dette bør du gjøre, eller dette bør du ikke gjøre, har hun sagt: Du har denne muligheten eller denne muligheten. Så snakker vi om begge mulighetene, men valget må vi selv ta. Hun begynte tidlig å stole på oss og at vi klarte å ta gode valg selv. Så lærte hun oss også at når vi først har tatt et valg, må vi stå for det.

Valget om å gå daglig med hijab tok Iman Meskini i femte klasse. Da hadde hun tatt den litt av og på siden hun var åtte–ni år. Iman betyr «tro», og det var troen hun ville at folk skulle se. Hun ville vise at hun representerer religionen islam. Dermed ble det også viktig for henne å følge reglene i religionen. I ungdomstida skilte hun seg for eksempel ut ved å ikke å begynne å drikke alkohol. I boka skriver hun at «hijaben er en viktig grunn til at jeg har blitt til den personen jeg er i dag.»

– I Skam-serien var Sana med på fester med mye alkohol. Kunne noen av de festscenene ha vært fra ditt eget liv?

– Jeg har aldri bedt på fest, sier Meskini og viser til en scene i «Skam» der Sana ber inne på et rom mens det er full fest utenfor.

– For meg er ikke fest et sted å be. Det handler om å finne roen og trekke seg tilbake. Det kan du ikke i et rom med dundrende musikk i bakgrunnen. Men ja, jeg har vært med på fest. Der jeg vokste opp, var det jo helt vanlig å drikke, og det var ingen muslimer der, så det var ikke så mange andre å henge med. Da ble det sånn: Jeg er med, men drikker ikke. Også er jeg med så lenge jeg synes det er gøy. Jeg var ofte den som dro tidligere enn de andre, før folk begynte å bi fulle.

– Kunne du vært kjæreste med en som ikke var muslim?

– Jeg personlig kunne ikke det. Jeg er så opptatt av islam, og det betyr så utrolig mye for meg. Jeg går ut hver dag og jobber med å få folk til å forstå det. Da vil jeg helst komme hjem til en som allerede forstår. Hjemmet må være fristed, slik som familien har vært det.

– Så der er du og Sana helt på linje?

– Ja, og jeg likte veldig godt den åpne slutten. Det er så fint, at vi ikke vet om hun blir sammen med Yousef eller ikke. Det hadde blitt helt feil om hun la fra seg religionen for at de skulle bli sammen. Der slår feministen i meg inn. Gjennom fire sesonger holder Sana på troen. Det er det som er hennes styrke, og det er det som er henne. Da hadde det blitt feil å vise at så fort du forelsker deg i en gutt, så skal du kaste fra deg alt du tror på for den gutten. Det synes jeg ikke skal være tilfelle. Derfor likte jeg den åpne slutten. De fungerer sammen, men hun har fortsatt troen, sier Meskini og drar refleksjonen videre:

– Det er det som er greia: Vi skal fungere i Norge og følge de lover og normer som er, men så skal vi fortsatt få ha religionen. Det er den fine linja mellom å tilpasse seg og få lov til å være seg selv.

I boka #minhistorieminmening er det 313 kommentarer fra Instagram med mye kjærlighet i.

– Kom det ikke en eneste hetsende kommentar?

– Det er litt gøy, fordi det var noe av det i selve tråden. Det var mye forskjellig, og noe av det var negativt og svært kritisk. Så måtte jeg ha tillatelse fra alle for å trykke det, og da ville ikke de som hadde skrevet noe negativt være med. Det var dumt, fordi jeg ville gjerne hatt et breiere spekter. Så når man først vil ha med det negative, så får man det ikke, sier Meskini og ler.

Hun ler og smiler veldig mye. Det hun syntes var mest utfordrende med å spille Sana, var at hun ikke kunne smile så mye. Fordi hun liker å være i godt humør, skjermer hun seg også mot negativ oppmerksomhet. Hun vet at hetsen er der ute i kommentarfeltene under artikler hun deltar i, men hun unngår å lese. Direkte hets får hun lite av. Når det skjer, prøver hun å ikke ta det personlig. Men i boka skriver hun om hvordan stadig negativitet mot hennes religion, etnisitet og tilhørighet, gjør henne sliten og såret.

«Jeg tror alle har en hensikt på jorda, uansett hva det er eller hvordan det er»

– Jeg deltok i en sofasamtale på en konferanse i regi av Islamsk Råd nylig, der vi snakket om hvordan all negativiteten påvirker unge muslimer. Jeg mener det er farlig. For når du leser mye nok om folk som egentlig ikke vil ha deg i Norge, eller du merker negativitet mot det du er en del av, så bygger det opp et sinne hos deg. Enten orker du ikke mer og gir opp, eller du slår tilbake. Det kan være å tulle med politiet, bli sint på andre, eller mene at du er urettferdig behandlet av skolesystemet. Uansett er det farlig, fordi du møter fordommer og hat med fordommer og hat – og da kommer vi ingen vei, sier Meskini med trykk på «ingen».

Nå minner hun om Sana.

– Har du vært sint?

– Å ja. Det tror jeg de fleste har som rives mellom to kulturer. Det er lett å tenke at hun dama som blikka deg på T-banen er en av dem som skriver hatkommentarer om muslimer. Jeg har sluttet å tenke sånn. Kanskje den dama bare hadde en dårlig dag? Det hjelper ikke å ta alt negativt. Det hjelper ikke på selvtilliten, det hjelper ikke på ambisjoner og mål i livet. Men sinnet har hjulpet meg, fordi jeg har brukte sinnet til å bevise at det ikke er sånn for alle. Jeg har kommet fram til at jeg har to kulturer og to språk – og det er en ressurs.

Den endelige anerkjennelsen for at hun kunne være norsk og muslim fikk hun i Forsvaret da hun avtjente verneplikten i hijab.

– Kongens klær og hijaben, to uniformer på en gang?

– Ja. Det er det som er greia. En uniform sier noe om hva du tilhører, hva du er en del av og hva du står for. Og det er to uniformer som jeg er veldig stolt over å ha båret.

«Når du vet at du er en tredje kultur, og at det er fint, så takler du dem som aldri vil se på deg som norsk»

— IMAN MESKINI

Meskini ble overrasket over hvor sterkt det var for henne å få identitetsmerket i metall rundt halsen med navnet hennes og «norsk». Hun ble rørt. Men på flyet hjem etter at hun hadde dimittert, var det et annet identitetsmerke som fanget interessen hennes. Sidemannen hadde et bånd rundt håndleddet hvor det sto: «third cultural kids».

– Han fortalte at ungdom som slites mellom to kulturer, trenger å få vite at: Hei, du er begge deler, og det er en egen greie. Det syntes jeg var så fint. Det er det vi må jobbe for. Du må ikke være enten – eller. Third cultural kids trenger å se på seg selv som en ressurs, og vi må jobbe for at resten av samfunnet ser på oss som en ressurs.

– Du hadde vært i Forsvaret og var rørt over å være norsk, men så fant du ut at du var en third cultural kid?

– Jeg ble rørt fordi Forsvaret så på meg som norsk. Men så kommer du tilbake til hverdagen. Virkeligheten er at ikke alle ser på deg som norsk. Man må ha noen verktøy for å klare seg. Når du vet at du er en tredje kultur, og at det er fint, så takler du dem som aldri vil se på deg som norsk.

Iman Meskini tror det var Guds plan at NRK dukket opp på Agenda X den gangen for fire år siden, og at hun tok utfordringen og stilte på audition.

– Jeg tror alle har en hensikt på jorda, uansett hva det er eller hvordan det er. Man må ikke tenke så stort. Det kan være at du planter noe hos et menneske i dag, som kanskje spirer om ti år.

For to år siden oppsøkte hun kontaktlæreren hun hadde på barneskolen nettopp for å fortelle henne det, at hun betydde enormt mye for henne i barndommen.

– Nå betyr du noe for 700.000 mennesker som følger deg på Instagram?

Meskini blir stille en stund. Øynene blir blanke.

– Jeg tenker på alle menneskene som har bidratt til å få meg hit: Trenere som så meg, lærere, befalet i militæret, Julie Andem. Jeg tror det har vært en mening med at jeg har møtt akkurat disse menneskene.

– Hva vil du gjøre i framtida?

– Det får tida vise.

– Har Gud en plan for deg?

– Ja, og det er bare å glede seg til å se hva den planen er.