Da jeg kom tilbake til Klassekampen for 16 år siden etter ti år i Dagens Næringsliv, var det fremdeles store spenninger i og rundt avisa. Internt i redaksjonen var det skarpe uenigheter og blant leserne var det sprikende forventninger. Det er et ganske dårlig utgangspunkt for å lage en god avis. Hvis enhver ting som gjøres blir møtt av høylytt kritikk og motstand fra deler av leserkretsen, gjør det redaksjonell utvikling vanskelig. Etter hvert klarte vi å samle oss om en felles strategi for en brei og inkluderende avis for hele venstresida, og opplaget begynte så smått å vokse. Men i 2005 var det igjen tegn til konflikt. Da skrev vi på lederplass at «Klassekampen utgjør en mangslungen allianse av flere ulike miljøer og strømninger. Skal denne alliansen holde og ikke sprekke opp og på nytt og true avisas eksistens, må vi lære å leve med hverandre i all vår forskjellighet». Det gjelder fortsatt. Men det er vanskeligere enn det høres ut. Det er ikke alltid så lett å kombinere klare standpunkter med det å være brei og inkluderende. Våre lesere står felles om noe, men de er også svært ulike og uenige, om alt fra rovdyrpolitikk, rettsliggjøring, oljeutvinning og kommunereform til Clinton og Sanders, Ukraina, Syria-krig og EU og EØS. Likevel kan vi ikke la være å ha en mening av hensyn til bredden. Uten politisk engasjement mister avisa energi og forfaller til likegyldighet. Vi har sett nok av aviser som har slipt vekk alle støtende kanter og som retningsløst har søkt etter flest mulig lesere. Resultatet har blitt pregløse aviser og til slutt også opplagsnedgang. Ved å gjøre alle til lags tilfredsstiller man ingen.