Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Syria

Hevndrap i Aleppos gater

MILITSER: Regimelojale krigere kjører gjennom Bustan al-Qasr i Aleppo etter at Bashar al-Assads styrker nylig gjenerobret området. FOTO: AFP/NTB scanpix

President Bashar al-Assads regjeringshær og allierte sjiamilitser gjennomfører likvideringer av sunnimuslimske sivile i Øst-Aleppo. Det sier tre ulike kilder Klassekampen har snakket med på telefon fra den krigsherjede byen.

– De har henrettet mange unge, kvinner og barn. De skjøt og drepte dem i gatene, sier Mohamed Herdan (21).

Kildenes rapporter om overgrep mot sivile støttes av FN, som melder at Assad-allierte styrker har drept minst 82 sivile mennesker i de fire bydelene Bustan al-Qasr, al-Ferdous, al-Kallaseh, og al-Saleheen. Andre sivile skal ha blitt arrestert.

Drapene blir ifølge FN begått av «regjeringsstyrker og deres allierte», blant annet den irakiske sjiamilitsen Harakat Hezbollah al-Nujaba.

Harakat Hezbollah al-Nujaba militsen er del av den vestligstøttede sjiaalliansen som slåss mot Den islamske staten (IS) i Syrias naboland Irak.

«Skutt på stedet»

Herdan sier han ikke deltar i det væpnede opprøret og beskriver seg selv som «aktivist og journalist». Klassekampens to andre kilder i Aleppo, Maan Shanan (24) og Abdel Aziz Mosalati, sier de er en del av Den frie syriske hær (FSA).

Ifølge FN skal flere av drapene på sivile ha skjedd ved at Assad-allierte soldater har tatt seg inn i sivile hjem i gjenerobrede bydeler. Tretten barn og elleve kvinner skal være blant de drepte. Ifølge FN ble de «skutt på stedet». FN-talsmann Jens Lærke kaller handlingene «menneskelighetens komplette sammenbrudd».

«Vi håper dypt at disse rapportene er feil eller overdrevet, ettersom situasjonen er ekstremt flytende og det er veldig vanskelig å bekrefte rapporter. Men de har blitt bekreftet av en rekke pålitelige kilder», skriver FN i en pressemelding.

FNs spesialutsending til Syria, Jan Egeland, sa at «regjeringene i Syria og Russland er nå ansvarlige for alle grusomheter som de seirende militsene i Aleppo nå begår».

Både Shanan og Mosalati forteller om overgrep mot sivile og en svært vanskelig situasjon. Både Herdan og Shanan forteller at ni kvinner skal ha blitt «brent levende», noe Klassekampen ikke har fått bekreftet fra andre kilder.

Venn og fiende

Sjiamilitsen Harakat Hezbollah al-Nujaba har tidligere sagt de har sendt 2000 soldater til fronten i Aleppo. Flere videoer på internett viser det som skal være Nujaba-soldater som marsjerer i og rundt byen. Militsens rolle i Aleppo understreker den sekteriske dimensjonen i krigen i Syria og Irak og viser det innfløkte landskapet i regionen.

Mens Nujaba-militsen i Irak er på lag med Vestens mann, statsminister Haider al-Abadi og den vestligstøttede alliansen Hasd al-Shaabi, er militsen i Syria alliert med Assad, Russland, Hizbollah og Iran.

– Vi vil aldri bøye oss for okkupasjonen av russiske og iranske styrker. Heller ikke Hizbollah kan tvinge oss ut, bare for å ta over landet vårt og endre dens sunniislamske demografi. Selv om vi skulle tvinges til å forlate Aleppo, vil vi bare flykte andre steder og fortsette å kjempe, sier Shanan.

Kildene sier de står fram med full navn fordi «regimet uansett vet om oss. Dessuten frykter vi bare Gud».

Herdan sier de «har kilder som forteller at alle unge menn som reiser ut til regimekontrollerte områder tvinges til å delta i regimehæren og kjempe med dem mot oss».

– Så folk er redde for å flykte, sier han.

Tusenvis av sivile i fare

Øst-Aleppo har blitt kontrollert av regimemotstandere i fire av den syriske borgerkrigens snart seks år. De siste månedene har det imidlertid blitt et tidsspørsmål før Assad-regimet, med sin tunge støtte fra Russland, ville ta byen tilbake.

Regimet har de siste dagene hevdet at de kontrollerer 99 prosent av Øst-Aleppo. Ifølge FN beholdt regimemotstandere bare en kvadratkilometer med område i går.

Over 70.000 mennesker skal ha flyktet fra byen i løpet av kampen om Aleppo. Men fortsatt skal tusenvis av sivile befinne seg i fare.

– Tusenvis av mennesker som ikke er part i krigen, har bokstavelig talt ingen steder å flykte til, sier Røde Kors i en appell.

På én side frykter mange sivile for sine liv om de flykter til regjeringskontrollerte områder. Samtidig har mange blitt holdt tilbake av jihadistiske opprørsgrupper som har ønsket sivile som menneskelige skjold mot regimets angrep.

Rekrutterer soldater

Aleppos fall er en svært viktig og symboltung seier for Assad. Blant de fleste som følger krigsutviklingen er det likevel bred enighet om at krigen i Syria vil rase videre.

Journalist og forfatter Patrick Cockburn, som venter at det som fortsatt først og fremst er en sekterisk krig mellom sunnier og resten av Syria, vil fortsette i sunnidominerte rurale områder rundt Aleppo. Samtidig vil regjeringshæren nå rette sin oppmerksomhet mot Idlib, vest for Aleppo.

Sunni-grupper vil gjennom geriljaaktivitet forsøke å sørge for at regimet aldri klarer å gjenvinne kontroll over hele Syria. Støtten fra utenlandske krefter vil langt på vei avgjøre hvorvidt dette skjer.

Offensiven mot Aleppo har lagt press på regimets begrensede kapasitet og blitt utnyttet av Den islamske staten (IS) som igjen har inntatt byen Palmyra. Mangel på soldater fører nå til at menn som forlater Aleppo blir direkte innskrevet i Assads regjeringshær.

– Assad har en strategi om å sulte oss i hjel slik at vi bøyer oss for ham. Det vil vi aldri gjøre, sier Abdel Aziz Mosalati, som i går befant seg i al-Mashad-bydelen i Øst-Aleppo.

Herdan sier han aldri har hatt forventninger til at det internasjonale samfunnet virkelig skulle støtte dem.

– De fleste har hatt sine særinteresser å kjempe for. De gir blanke i oss, sier han.

Av Amal Wahab (Kairo) og Eirik Grasaas-Stavenes (Oslo)

amalw@klassekampen.no

Fokus

Halen på grisen

Hvem har skylda for Donald Trumps valgseier?

Mari Skurdal

Da George Orwell hadde ferdigstilt «Animal Farm» mot slutten av andre verdenskrig, var det ingen som ville gi den ut. På den tida var Sovjetunionen en alliert, og få ville støte Stalin. Da den til slutt kom ut, var krigen nærmest over, og i Storbritannia og Vesten for øvrig ble fabelen om sosialistiske idealer som korrumperer fortellingen de trengte for å vise at ideen om sosialisme var like ille som nazismen. Men, som det ble påpekt i BBC-programmet «In Our Time» i høst, Orwells tekster handler også alltid om England. Gården er en engelsk gård, inspirert, mente panelet som debatterte boka, av Orwells tid sammen med britisk arbeiderklasse i Nord-England i arbeidet med boka «The Road to Wigan Pier». Beskrivelsene av dyra på gården minner om fortellingene fra gruvesamfunnet, hvor anstendige arbeidsfolk lever under kummerlige kår. Og kamerat Napoleon – Stalin-figuren over noen i litteraturen – hvilken elite likner han mot slutten av boka om ikke den britiske, der han sitter og drikker whisky i sin Bowler-hatt?

I Kjartan Fløgstads «Etter i saumane», som kom tidligere i år, sier han at bakgrunnen for boka er «den liberale offensiven for å gi organisering nedanfrå skulda for alle katastrofene i det 20. århundre». Han viser deretter hvordan dette gjør seg gjeldende i kulturen, vitenskapen og politikken.

Spørsmålet er om det fortsatt finnes forklaringsmodeller der organisering nedenfra blir syndebukker når samfunnsutviklingen tar foruroligende veier. For å ta et nærliggende eksempel: Vi står nå midt i kampen om hvordan vi skal forstå Donald Trumps valgseier i USA. En skillelinje som er trukket opp, går mellom økonomi og klasse og såkalt identitetspolitikk. Slik politikk, blir det hevdet, tar utgangspunkt i minoritetsperspektiver og ikke økonomisk marginalisering av hele samfunnsklasser. Karikaturen av svensk feminisme faller under denne definisjonen.

Nå mener jeg vi ser konturene av en motreaksjon, som ikke er så opptatt av fine nyanser. Stadig oftere ser jeg nemlig at begrepet identitetspolitikk får en videre betydning. Nå brukes det av stemmer både til høyre og venstre i det politiske landskapet om kvinnesak og antirasisme generelt. Plutselig er kvinnebevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen skyteskive. Dette er breie, demokratiske organisasjoner, som har vært med på å forme våre moderne demokratier til nettopp dét: demokratier. For hva er demokratiet, om store deler av befolkningen er utestengt fra deltakelse og ikke kan tjene til livets opphold? Velferdsstaten ville ikke sett ut som den gjør, om ikke kvinnesak fikk gjennomslag i norske partier og storting. Og det skjedde ikke av seg selv. Nå stemples dette arbeidet som krav om særrettigheter. Og ikke nok med det: som om denne kampen har lagt grunnen for fascismens vekst i Vesten.

Det er dypt urettferdig, og dypt usant. Ett av problemene i amerikansk politikk er at det demokratiske partiet har løyet for sitt eget folk når de har sagt at økt frihandel ville gi arbeid og vekst i USA. Den nyliberale fortellingen om at global vekst kommer alle til gode, stemmer ikke. Det er ikke kvinnesak og antirasisme som har skapt de enorme ulikhetene i vestlige samfunn og med det dannet grunnlaget for den nye politiske situasjonen. Det er tvert om.

Det er mulig å skape breie og inkluderende politiske allianser for demokrati og mot ulikhet – det har vi gjort før. Men da må vi ikke gå med på at organisering nedenfra er årsaken til vår tids katastrofer. For å gripe til Orwell igjen: Vi må ikke legge skylda for grisenes maktmisbruk på de andre dyras kamp for bedre livsvilkår, men der den hører hjemme: hos dem som lyver for de mange og beriker seg selv.

Mari Skurdal

maris@klassekampen.no

Kron og mynt

Arbeid til alle?

Donald Trump tyr til en gammel oppskrift for å få flere i jobb.

Ebba Boye

Vi vet lite om hva slags økonomisk politikk Donald Trump faktisk kommer til å føre. Det er for mange motstridende utsagn og forslagene er lite konkrete. Men han vant fordi han lovet å skape flere arbeidsplasser i USA, og han sier han skal gjøre det ved å bygge infrastruktur og en gigantisk mur mot Mexico.

Noe av det første han gjorde etter valget, var å ansette Steve Bannon, en av lederfigurene i bevegelsen som kaller seg «alt-right». Bannon har hovedsakelig markert seg ved å spre hets om USAs minoriteter, men i et intervju i The Hollywood Reporter forklarer han at han primært er en «økonomisk nasjonalist»: «Det er en ny politisk bevegelse. Og det har alt å gjøre med arbeidsplasser. En infrastrukturplan til tusen milliarder dollar. Med negative renter rundt i verden har vi den største muligheten til å bygge opp alt. Verft, jernindustri, alt skal gjenbygges.» Vi bør ikke ta for gitt at han vil mislykkes.

For å forstå Trumps seier er det nødvendig å forstå den økonomiske hengemyren mange amerikanere befinner seg i, med ledighet, prekære arbeidskontrakter og et lønnsnivå som gjør at mange må stå i flere jobber for å klare seg. Det er også nødvendig å forstå hvorfor folk ikke trodde på Hillary Clinton og de politiske elitenes plan for å skape arbeidsplasser.

Den postkeynesianske økonomen Randall Wray gir oss gode svar i sin nye bok «Why Minsky Matters», der han legger frem teoriene til økonomen Hyman Minsky (1919–1996). Minsky kritiserte spesielt «The Council of Economic Advisors» (CEA), rådgiverkorpset som ble skapt av Demokratene, da de på 1960-tallet lanserte «krigen mot fattigdom». CEA hadde en sterk tro på keynesiansk økonomisk politikk, som går ut på å øke offentlige budsjetter eller senke skattene for å sikre vekst og etterspørsel etter arbeidskraft.

Dette var et brudd med Roosevelts New Deal-politikk, som skapte jobber direkte ved å bygge demninger og infrastruktur. Nå skulle arbeidsplassene skapes av privat sektor, statens oppgave var å kurse arbeidsledige så de ble mer «attraktive» for arbeidsmarkedet. Samtidig skulle arbeidsudyktige få stønader og matkuponger.

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Minsky var kritisk til denne tolkningen av Keynes, og mente myndighetene brukte ressurser på å skolere arbeidere i jobber som ikke eksisterte. Istedenfor å tilby fattige muligheten til å jobbe, ble de tilbudt muligheten til å lære å jobbe. Videre kritiserte Minsky ideen om at arbeidsløse måtte endre adferd. Han mente de liberales krig mot fattigdom «ble skapt fra nyklassisk økonomisk teori der det er de fattige – ikke økonomien – som har ansvaret for fattigdommen». Arbeidsplassene må skaffes først, så kan kompetansen økes gjennom opplæring og skolering på arbeidsplassen. Ved hjelp av en jobbgaranti kunne myndighetene tilby arbeid gjennom statlige prosjekter til anstendige minstelønnssatser.

Bill Clinton hadde en annen tilnærming til kampen mot fattigdom. Han pekte på generøse velferdsordninger som årsak til at folk ikke kom seg ut i arbeid, og endret velferdssystemet så det skulle lønne seg å jobbe. Men heller ikke han hadde i tilstrekkelig grad jobber å tilby dem som mistet ledighetspengene. Clinton baserte seg på økonomiske teorier som tilsa at dersom det var tilstrekkelig vekst i økonomien, så ville arbeidsplassene dukke opp av seg selv. Arbeidsledigheten falt, men da dot-com boblen sprakk noen år senere, var sikkerhetsnettet allerede fjernet. Ifølge Minsky vil direkte jobbskaping i mindre grad gi slike bobletendenser i økonomien, fordi politikken ikke er basert på privat investeringsvekst og spekulasjon.

I dag lever det flere mennesker i fattigdom i USA enn det gjorde før krigen mot fattigdom begynte. Store deler av befolkningen har mistet troen på de politiske elitenes vilje og evne til å skape trygge arbeidsplasser. Det er et paradoks at Obama prøvde, men ble stoppet av republikanere i kongressen, som nektet å øke statsgjelden.

Det finnes svært få likheter mellom Minskys og Trumps økonomiske politikk, utenom denne uttalte viljen til å bruke statlige virkemidler for å skape arbeidsplasser direkte. Vi vet ikke hva Trump kommer til å gjøre i praksis. Men lykkes han med å gi folk jobb, vil han bli farlig populær. For folk flest er økonomiske realiteter viktigere enn retorikk, uansett hvor hatefull den er.

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Ebba Boye, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Chr. Anton Smedhaug skriver onsdager i Klassekampen.

Ebba Boye, leder av Rethinking Economics Norge

eaboye@gmail.com