Alt – og særlig det som skjer i andre avanserte industrisamfunn – tyder på at vi må forberede oss på en uvant, sjølforsterkende og langvarig sysselsettingskrise, også i vårt eget rike land.

Det skulle ikke være nødvendig å repetere detaljer i denne sammenhengen: Roboter og datasystemer reduserer behovet for human arbeidskraft i industrien – som traktoren reduserte behovet for hester i jordbruket. Norske arbeidere kan erstattes av billigere, ikke-norske folk – både gjennom arbeidskraftimport og ved å eksportere jobber til land uten fagbevegelse og demokratisk styring, bare for å sikre de super-rike eierne større inntekter og oss med fulle klesskap billigere sokker og skjorter.

Andre land er kommet lenger enn oss på denne galeien, men vi beveger oss i samme retning. I USA, med 50 millioner fattige (gamle tall!), og stagnert real-lønnsnivå, har forfallet i økonomi og arbeidsliv ført til at demokratiet ikke lenger fungerer, slik at velgerne i høst må velge mellom pest og kolera. Samtidig vokser de rike amerikanernes formuer raskere enn noen gang – uten at det blir gode arbeidsplasser ut av det, slik det skulle etter teoriene i hodene til Ronald Reagan, Siv Jensen og Erna Solberg.

Det er ikke vanskelig å finne årsaka til at en sysselsettingskrise kan komme som julekvelden på den stakkars uforberedte kjerringa: De som vi har valgt til å styre oss, har slukt rå den myten som går ut på at det bare er forskremte tullinger som trur at maskiner tar jobben fra arbeidsfolk. Det har «luddittene» vært redde for siden den mekaniske rokken «Spinning Jenny», med ti sneller, kom på markedet.

Men i dag er det ikke bare en teoretisk mulighet for at maskiner gjør mennesker overflødige. Det er en observerbar realitet i flere land – som når millioner som en gang betjente maskiner, nå konkurrerer om underbetalte servicejobber i restauranters bakrom. Og «prekariatet» – de som ikke veit om de har noe å kjøpe mat for i neste veke – vokser i gamle industriland.

I ei bok som kommer i høst, har jeg sammenlikna aktuell økonomisk politikk med bonden som skaffer seg nye og dyre redskaper for å kunne si opp drengen – men glømmer i farten at drengen er hans eget avkom, som han også må forsørge når drengjobben rasjonaliseres bort. Om en gidder å tenke over slike sammenhenger, kan en komme til å forstå hvordan velferdsstaten kan bli et vakkert minne.

Det burde være lysende klart for oss alle at dersom vi våkner opp en dag til ti prosent kronisk ledighet, er nesten alt vi setter pris på med fedrelandet ødelagt – kanskje bortsett fra Naturen og Grunnloven. Den viktigste sterke sida ved dette landet er at forskjellene – økonomisk, sosialt og kulturelt – er mindre enn i de fleste andre land på vårt velstandsnivå, og med en permanent paria-klasse arbeidslause synker samfunnskvaliteten til EU-standard. For kronisk arbeidsløyse betyr at kjøperne har all makt på arbeidsmarkedet – slik som i EU med sin «frie flyt». Det som i Gerhardsens tid var et samfunn, kan bli redusert til en markedsplass.

Legg merke til at om våre høvdinger som Solberg eller Jensen blir spurt om hvordan de vil sikre oss alle jobber for framtida, så kommer den om at vi må «omstille» oss, og satse på «gründere» som i konkurranse med Microsoft og Apple kan utvikle produkter som kan gjøre det godt på de globale markedene. Men da bør vi spørre – noe mediene ikke gjør: Men om det ikke går? Har dere en plan B?

Det har de sjølsagt ikke.

For den internasjonale markedsliberalistiske bevegelsen, som Høyre og Frp er en del av – er en passe stor arbeidslaus «reservearmé» en stor fordel, nettopp på grunn av det som den betyr for maktforholdet på arbeidsmarkedet – og for fagbevegelsens muligheter til å gjøre jobben sin.

Hva må gjøres? De som gjerne vil ha taburettene neste høst, må sette i gang et seriøst og målrettet arbeid nå for å sikre at Norge fortsetter å være et samfunn – med plass, oppgaver og levebrød for oss alle.

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Ottar Brox