Fugl føniks
Sambaens tårer: På Elza Soares’ album nummer 35 blan des skitten samba med poetisk post-punk.

Ingen i den store, vide verden fikk vel egentlig med seg opptredenen hennes under åpningsseremonien til sommerolympiaden i Rio for snart fire uker siden. Sannsynligvis fordi Elza Soares knapt var i bildet, satt på en stol omgitt av tre hoftevrikkende kordamer og sang (eller strengt tatt mimet svært dårlig) deler av et femti år gammelt, døvt modernisert bossanummer. Skulle ikke tro at hun nylig hadde gitt ut et av de mest bejublende brasilianske avant-pop-albumene dette årtusenet, men heller at den skrøpelige skikkelsen var fange av det sekstitallet som gjorde henne berømt og beryktet i hjemlandet i utgangspunktet.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent