De siste åra av foreldrenes liv ble ikke slik søskenflokken hadde håpet og trodd. Mora ble langsomt dement. I stedet for reiser og samvær med barnebarna ble dagene mer og mer fylt av sykdommen. Omsorgsoppgavene falt mest på faren, men etter hvert også på den eldste datteren. Det var hun som hjalp faren i huset. Hun kjørte og fulgte moren rundt til den stadig større kretsen av leger og spesialister. Søsknene avtalte aldri at det skulle bli sånn. Det bare falt seg sånn, mest fordi den eldste datteren ikke hadde noen barn, mens broren og søsteren var mer enn travle nok med hver sin familie. De hjalp til da huset måtte males, og de kom innom med hele familien i forbindelse med ferier og høytider, men i hverdagen var de opptatt på annet hold. Så ble faren syk og døde ganske raskt. Ingen av barna ville at moren skulle flytte ut av huset der hun hadde bodd i mer enn førti år. Det kunne la seg gjøre å bli boende hjemme for kommunen hadde diverse tilbud, men det var klart at enda mer av det daglige måtte falle på datteren. I perioder bodde hun i praksis sammen med moren for å få dagene til å gå opp. Alle var takknemlige og glade for alt hun gjorde. Kallenavnet hennes fra barndommen, Lille Mor, kom i bruk igjen blant søsknene.