Når Høyesterett i neste uke feirer 200-årsjubileum, er det som en mektigere institusjon enn noen gang i norsk historie. Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, skrev i sin grunnlovskommentar i 1818 at «der i Staten kun er een Magt, det er den som giver Love og bringer den i Udøvelse». Falsen hevdet at domstolene verken hadde egen vilje eller egen kraft: «Lovene er deres Villie.» De siste to hundre årene har Høyesteretts rolle endret seg i takt med samfunnsutviklingen. I boka «Lov. Sannhet. Rett. Norges Høyesterett 200 år» som er utgitt til jubileet, skriver høyesterettsjustitiarius Tore Schei at «virksomheten i Høyesterett reflekterer samfunnssituasjonen i den aktuelle tidsperioden». Det er treffende, men Høyesterett har også selv spilt ulike roller. I boka «Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1905» skriver Nils Rune Langeland at i den aller første tida etter etableringen i 1815, hadde Høyesterett en ganske liberal holdning overfor bondeopprørene, 17. mai-aktivister og patriotiske skribenter. Men med Thranitterbevegelsen og Kautokeino-opprøret fra midten av 1850-tallet kom et konservativt omslag. Historikeren Mona Ringvej har for eksempel påvist at Marcus Thrane og andre av bevegelsens ledere ble urettmessig dømt av Høyesterett for å ha oppfordret til omstyrting av statsforfatningen med vold. Høyesterett var i denne perioden et konservativt bolverk, som skulle stanse «radikalismens storm», slik høyesterettsadvokat, seinere riksadvokat, Bernhard Dunker, sa det i 1847.