I et debattinnlegg i VG 10. august spør skribentene Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul hvorfor en samlet norsk anmelderstand tiet stille om det de selv (og deler av svensk presse) omtaler som åpenbar sexisme under Outkasts konsert på Øyafestivalen 7. august. Jeg kan ikke svare for mine kolleger, de hadde dessuten for det meste langt færre tegn til rådighet enn de cirka 6000 jeg brukte på konserten i mandagens utgave av Klassekampen Musikkmagasinet. Men selv valgte jeg å bruke plassen jeg hadde til rådighet til å skrive om musikken til Outkast og fremførelsen av den. I den sammenhengen var de elementene som nevnes særlig vesentlige eller dominerende forrige torsdag, men jeg skrev opprinnelig en setning (som måtte kuttes) om det som ble projisert på scenen av ansiktsløs kvinnekropp – nettopp fordi det faktisk var musikalsk relevant: «Mens storskjermen blåser opp allerede ekstremt proporsjonert kvinnelig anatomi til absurde dimensjoner – som et klart nikk til særlig «Speakerboxx» (men også Outkasts musikk generelt) sine tydelige forbindelser til det særpregede lydbildet fra Atlantas strippeklubber (både DJ-stil og sjangeren Atlanta bass).»