#fff

#000

På besøk i Berlin hausten 1977 ville vi sjå konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der svigerfar min sat som fange frå hausten 1943 til frigjeringa. Vi budde nokre dagar like ved Muren, på Hotel Schweizerhof på vestleg side. Då vi spurde på hotellet om vegen, svarte resepsjonisten kort at han aldri hadde høyrt om ein leir med namn Sachsenhausen og dessverre ikkje kunne hjelpa.

På lykke og fromme tok vi U-banen under Muren, krongla oss gjennom formalitetane på grensa og gjekk av på Friedrichstrasse i Aust-Berlin. Den første og beste vi spurde på gata, svarte straks at jo, Sachsenhausen er eit minnesmerke over ofra for fascismen og ligg i utkanten av småbyen Oranienburg nokre mil lenger nord. Med dagsvisum hadde vi eigentleg ikkje lov til å forlata Berlin, men vi tok sjansen og gjekk på toget. Vegen frå stasjonen i Oranienburg til Sachsenhausen var godt skilta, det meste av leiren var rive, men hovudporten og grunnplanen var tatt vare på som museum. Stort inntrykk gjorde det også at vegen frå stasjonen gjekk gjennom brulagde alléar i eit idyllisk villastrøk. Det var som å gå gjennom ein tysk Ullevål Hageby, der dei velhavande innbyggarane må ha hatt orkesterplass for å sjå straffangane bli drivne fram til leirporten.

I Aust brydde ingen seg om dei mangelfulle reisedokumenta våre, vi blei guida gjennom museet, og fekk same kveld sett Brecht og Berliner Ensembles «Herr Puntila», med Ekkehard Schall i hovudrolla , før vi kryssa Muren til dundynene på Schweizerhof ved midnatt.

Rundt oss var den dramatiske «tyske hausten» 1977 prega av bortføringa og drapet på arbeidsgivardirektøren Hanns-Martin Schleyer, kapringa av Lufthansa-flyet «Landshut» og dei mystiske dødsfalla til tre av ledarane av Rote Armé Fraktion i Stammheim-fengselet. Symbolsk markerte også året starten på ein ny runde med tysk sjølvransaking av arven etter Hitlers Tredje rike. Den akademiske delen av det tyske ungdomsopprøret starta den lange intellektuelle marsjen gjennom institusjonane, som gjer at vi i dag har eit heilt anna bilde av det tyske oppgjeret med nazismen. Denne forskinga er grunnlag for boka «Learning From the Germans. Race and the Memory of Evil» av den amerikanske filosofen Susan Neiman.

Sitt første møte med Tyskland fekk Neiman i Berlin i 1982, midt under den kalde krigen. I dag er ho direktør for Einstein Forum i Berlin, ei vitskapleg stifting med eit fleirfagleg forskingsprogram retta mot ei større publikum. Ho er oppvaksen i Atlanta, Georgia, i dei amerikanske Sørstatane, utdanna som filosof under John Rawls ved Harvard og ved Freie Universität i Berlin, og har sjølv undervist som professor ved Yale og ved universitetet i Tel Aviv, der ho ikkje fann seg til rette. Denne bakgrunnen og livsvegen fram til eit liv som jødisk kvinne i Berlin i dag er den personlege historia som ligg bak «Learning From the Germans». Her kan vi snakka om timing: boka kom ut hausten 2019, kort tid før politidrapet på George Floyd, som fekk rasemotsetningane til å flamma opp igjen over heile USA.

Læra av tyskarane? Har USA noko å læra av det tyske oppgjeret med nazifortida? Etter mange og lange opphald i landet skriv Neiman at ingenting overraska henne meir enn å oppdaga at fleirtalet av tyskarane i si tid sette si eiga liding først og sist. Var den 8. mai 1945 ein katastrofe eller ei frigjering? Uansett var det eit moralsk og økonomisk år null. Skamkjensla over nazismen hadde ennå ikkje sett sett seg blant tyskarane. Derimot blanda skamma over at deira stolte Wehrmacht blei jaga på flukt gjennom sitt eige land, seg med frykt for at Den raude armeen skulle gjera med dei det tyskarane hadde gjort mot sovjetiske sivile. Noko dei i hovudsak ikkje gjorde, legg Susan Neiman til.

TYSKE LÆRDOMAR

skriv i Bokmagasinet laurdag 26. september, basert på ei bok av Susan Neiman, om det tyske oppgjeret med nazismen. Dersom det er slik at det var i aust at det mest omfattande oppgjeret fann stad, slik Fløgstad hevdar at Neiman skriv, bør det då ikkje vise i notida? Til dømes ved val? Dersom eit slikt oppgjer gjekk djupt i folket, bør det ikkje då også vise gjennom kva for haldningar folk har i dag, sjølv tretti år etter gjenforeininga?

Skal ein døme etter valet til Europaparlamentet frå i fjor, er det ikkje grunn til å tru at oppgjeret stakk særleg djupt i aust. Kartet (sjå bilet) er frå Der Spiegel, der dei nyttar tal frå Bundeswahlleiter. Dei blå felta viser områda der det høgreradikale Alternative für Deutschland fekk flest røyster. Det er utan tvil i aust. I eit område – Sächsische Schweiz-Osterzgebirge – fekk partiet 32,9 prosent av røystene.

Kan det vere noko i det mange skriv om frå aust, nemleg at oppgjeret med nazismen (heller ikkje) i DDR gjekk på historia til kvar enkelt eller haldningane til kvar enkelt eller kva ein totalitær stat gjer med menneska, men var eit oppgjer med nazistaten. Og sidan DDR var ein ny, kommunistisk stat, var dei på ein måte i utgangspunktet ikkje skuldige og kunne avblåse eit oppgjer på individnivå – og for den del på eit institusjonelt nivå. Dei var på ein måte reinsa og steig opp i ein ny stat som kollektivt uskuldige. Slikt vert det ikkje eit reelt oppgjer av.

eindiskutere kor mange generasjonar eit slikt oppgjer skal vare, og i kor mange generasjonar ein skal bli påført skuld. Det som er viktig, er vel helst at ein får historia formidla på grundig vis, at ein vert oppseda i demokrati, øvd opp i demokratiske verdiar og deltek i demokratiet som aktive borgarar.

Djupt oppgjer i aust?

 i Klassekampen 29. september stiller innsendaren Aud Farstad to spørsmål om boka Learning From the Germans, der den amerikanske filosofen Susan Neiman drøftar kampen mot rasisme i USA i lys av det tyske oppgjeret med nazismen. Ein hovudkonklusjon i boka gjengir eg slik i artikkelen «Tyske lærdommar» (Klassekampen 26. september):

«Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeida seg ut av nazifortida enn Vest-Tyskland.» Farstad spør: «Dersom det er slik at det var i aust at det mest omfattande oppgjeret fann stad, slik Fløgstad hevdar at Neiman skriv, bør det då ikkje vise i notida?»

ikkje er nok for innsendaren, gjentar vi det på engelsk: «

East Germany did at better job of working off the nazi past than West Germany.

For samanhengen si skuld tar vi med heile opninga av kapittel tre: «Sjølv om andre kapittel i denne boka med fullt overlegg let mange spørsmål stå opne, har dette ein klår og enkel tese: Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeida seg ut av nazifortida enn Vest-Tyskland. Lik alle forsøk på å komma med normative dommar om fortida, kan og vil også denne vera innfløkt. Samtidig vil dommen forundra anglo-amerikanske lesarar flest. For fleirtalet av tyskarane er påstanden filosofisk det same som å kasta hansken for ein gammaldags duell.»

Dette lange sitatet føregrip også Aud Farstads reaksjon: noko så opprørande kan ikkje ein liberal amerikansk filosof verkeleg meina! Å antyda, slik ho kjem i skade for å gjera, at det må vera anmeldaren som diktar opp eller forfalskar sitat, er sjølvsagt utidig, og bør mana ein historikar som Farstad til å lesa boka før ho skyt på bokmeldaren.

 valresultat for Alternative für Deutschland frå 2019 spør Aud Farstad om det ikkje burde visa i nåtida, om det var slik at Aust-Tyskland gjorde den beste innsatsen for å arbeida seg ut av nazifortida? I 1991 fann vesttyske meiningsmålingar at 16 prosent av vesttyskarane gav uttrykk for ekstreme antisemittiske haldningar, mot fire prosent i aust. Susan Neiman fortel vidare at i dei nesten 30 åra som har gått, var utreinskingane i DDRs embetsverk, kulturliv og skulevesen langt meir nådelause enn forsøka på å bli kvitt gamle nazistar ein generasjon tidlegare.

Ein klår og enkel tese 

eg som sette tittelen «historikar» under innlegget mitt der eg stilte spørsmål til Kjartan Fløgstads artikkel i Bokmagasinet 26. oktober om oppgjeret etter nazismen i DDR.

Eg er rett nok historikar, men eg har ikkje arbeidd med det stoffet vi her diskuterer. Interessa mi for Tyskland ligg nærare hjartet. Eg skreiv som samfunnsinteressert lesar og peika på ein brest i logikken i det Fløgstad skriv. Eg er ikkje interessert i ei mannjamning mellom dei to tidlegare tyske statane. Det var utan tvil eit manglande oppgjer både i statsapparatet, samfunnsliv, næringsliv og i skulen i vest i åra etter krigen.

Eg veit sjølvsagt også godt om dei veldige endringane som folket i aust har vore utsette for etter murens fall. Likevel – dersom eit oppgjer skal ha ein funksjon – må ein vel sjå resultat i samfunnslivet og hjå individa? Kva er elles vitsen med eit oppgjer?

Er ikkje lærdom og endring sjølve meininga med eit oppgjer? For meg er det dette spørsmålet som er mest interessant. Kvifor vender så mange i aust seg til ein totalitær ideologi med heilt klar arv frå fascisme og nazisme? Spesielt dersom oppgjeret med den totalitære nazistaten var så gjennomgripande?

 på det – det trur eg ingen har, for livet og menneskehjartet er samansett – men eg skulle gjerne sett at tyskarar som bur i Noreg, eller norske kjennarar som Anette Storeide eller Astrid Sverresdotter Djupvik, kunne gje oss eit større innblikk i dette.

Ein brest i logikken

i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.

mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som for eksempel forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».

grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter andre verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter «Det tyske rike». Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygging og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som «BRDs andre statsgrunnleggelse».

Det er i dag stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede antifascisme ga en svakere forankring av de antifascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette. Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.

rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot blant annet gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Cuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte nynazistiske aksjoner i DDR ligger på cirka 7000, herunder cirka 725 tilfeller av rasistisk og cirka 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst ti personer døde som følge av rene lynsjeaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».

Mange av nynazistgruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie Deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15.000.

Halve historien

er et tema av global interesse, som et eksempel på håndtering av en vond fortid, avvikling av et totalitært regime og demokratibygging. Kjartan Fløgstad og Karsten Aase-Nilsen diskuterer i Bokmagasinet 26. september og Klassekampen 8. oktober Susan Neimans bok «Learning from the Germans. Race and the Memory of Evil». De er blant annet opptatt av forskjellene mellom Vest-Tyskland og DDR og tregheten i avnazifiseringa av embetsverk, universitet og presse i Vest-Tyskland.

Men avnazifiseringa i Vest hadde også en annen front som ble drevet fram med stor energi, nemlig den systematiske oppbygginga av et program for skole og voksenopplæring under navnet «Politische Bildung», realisert som «Gemeinschaftskunde», «Sozialkunde» og voksentilbud i fagforeninger og forsvar. De allierte okkupasjonsmaktene gav allerede i 1947 et direktiv om en slik «re-education» med sikte på å skape «ansvarlige borgere … i en demokratisk livsform».

Utfordringa ble tatt med stort alvor av tyske myndigheter. En 

ble etablert direkte under innenriksministeriet, og alle tyske delstater fikk sine tilsvarende sentra. Det gjaldt om å legitimere den nye staten internasjonalt, men det vekket også et ekte engasjement for en pedagogisk nyskapning hos politikere, skolefolk og fagforeninger som hadde rotfeste i en bred tysk tradisjon for sosialdemokrati, liberalisme og opplysningsideer. Private stiftelser ble aktive, og Instituttet for læreboksamarbeid i Braunschweig fremmet et europeisk samarbeid. «Bearbeidelse av fortida» var et styrende slagord.

politiske utviklinga i tiåra som fulgte fikk direkte følger for både metode og mål innen «Politische Bildung». Etter studentopprøret i 1968 kom Lærerforbundet i faget med sine klassiske «tre bud» som siden har blitt stående: Et «forbud» mot å presse lærerens oppfatning inn på elevene. Et «påbud» om å trekke kontroverser og konflikter inn i faget. En oppfordring om å trekke elevene med i undervisninga og få dem til tenke over sin egen holdning.

Gjenforeninga av Tyskland stilte nødvendigvis dette fagmiljøet overfor enorme oppgaver. Det er symptomatisk at den nye lederen for Bundeszentrale für Politische Bildung etter 2000, Thomas Krüger, kommer fra det tidligere DDR, med mye av den samme bakgrunnen som Angela Merkel. Senere har høyrepopulismen blitt en utfordring, mest i øst, til tross for at antifascismen der var en del av det ideologiske grunnlaget for staten.

Hva er forklaringen? Nå er den største utfordringa å nå fram til de store gruppene av innvandrere og av elever som ikke tenner på det demokratiske budskapet i sin tradisjonelle form i skole og voksenopplæring.

Det tyske oppgjøret med fortida: demokratiopplæring

bøker ein ikkje har lese, er ein risikosport. I Klassekampen 8. oktober fyller Karsten Aase-Nilsen to fulle avissider med tankar om Susan Neimans 400 siders «Learning From the Germans», som han berre kjenner av omtale. Utan å ha lese boka, tyr han i staden til personangrep: Når han ikkje likar bodskapen, må det vera bodberaren si skuld.

Alt i ingressen slår Aase-Nilsen fast at Fløgstads favorittfortelling er gammalt nytt. Men mine gamle synder har lite med saka å gjera. Det nye er ei bok der ein liberal amerikansk-tysk-jødisk filosof reiser sterke motforestillingar mot fasttømra oppfatningar om det fellestyske oppgjeret med nazismen.

Vidare tar forfattaren opp spørsmålet om dette oppgjeret kan ha overføringsverdi til i kampen mot amerikansk rasisme i dag. Boka kom på engelsk i 2019, i tysk utgåve våren 2020 og har vekt stor internasjonal interesse.

provoserande setninga i Susan Neimans bok lyder slik: «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeida seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland.» For Aase-Nilsen (og ein tidlegare innsendar) er denne påstanden så graverande at dei nektar plent å tru på den.

Sjølv om den blir sitert både på norsk og i originalen, trekker Aase-Nilsen i tvil om den verkeleg kan stå i boka, ved å hevda at den «tilsynelatende er understøttet av Neiman.» Dette er grovt og ukvalifisert, særleg når Aase-Nilsen samtidig hevdar at han ikkje «tviler et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver.» Det er underleg at Aase-Nilsen vil slå seg sjølv på munnen og blamera seg på denne måten.

 artikkelen er igjen Klassekampens bokmeldar stand in for Susan Neiman. Aase-Nilsen skriv: «Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe framheves som positivt, som for eksempel forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake.»

Varemerket Tyskland

 til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.

Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden.

I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.

Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.

å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering.

Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker med mer.

Å lære av historien 

er skribenten som nyleg fylte to avissider med friske påstandar om innhaldet i ei bok han ikkje hadde lese. I eit nytt innlegg den 20. oktober røper han kva ærend han eigentleg var ute i, og set dermed punktum for vidare ordskifte oss imellom. Det er liten grunn til å diskutera med ein motpart som ope vedgår at han primært ikkje er interessert i sak, men i person. Medan mine personlege eigenskapar er ganske uvesentlege, er saka derimot eit hovudkapittel i Susan Neimans «Learning From the Germans», som opnar med den forkjetra tesen: «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeida seg ut av nazifortida enn Vest-Tyskland.» Aase-Nilsen får seg til å kalla dette «et utsagn med uklar betydning uten spesfisering.» I boka vil han sjå at Neiman brukar 50 – femti – sider på nettopp å spesifisera og drøfta den same utsegna, før ho etter mange samtalar, sjølvstendige undersøkingar og refleksjonar summerer opp kapittelet slik, i mi omsetting:

For å gjenta: å vera på den rette sida av historia på eitt tidspunkt er ingen garanti for at du vil vera på den rette sida av historia ved eit anna høve. DDR hadde periodar med den stalinismen som er døden for verkeleg sosialisme. Løgnene var mange og liv vart øydelagde. Men det var tidspunkt då dei var på den rette sida av historia. Å gløyma det er å forfalska ikkje berre historie men også politikk og moral. For dette minnetapet er ein måte å eksternalisera og demonisera vondskap på – den sikraste måten å foreviga misgjerningar inn i framtida.

Minnetap

Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten.

Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger.

Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer.

om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.