Peder Ressem Østring

Stipendiat i  samfunnsgeografi, UiO

#fff

#000

I 2004 startet opprydningen av Frigg-feltet i Nordsjøen, den hittil største innretningen som skulle fjernes fra norsk sokkel og som skulle innvarsle en lang prosess med å rydde opp etter «oljå». Gassfeltet, som strakte seg på hver side av norsk og britisk sektor, har bidratt til enorme summer i statskassa, men etter å ha vært i produksjon siden 1970-tallet var det nå slutt. Fem år etterpå hadde stål tilsvarende ni Eiffeltårn blitt tatt opp til land for å hugges opp på et anlegg i Stord, like ved der hvor byggingen av mange av Nordsjøens kjempekonstruksjoner opprinnelig hadde funnet sted.

bli enda mer aktivitet knyttet til opphugging og resirkulering av oljeplattformer, ettersom flere felt tømmes og må stenges ned. På denne måten er faktisk avslutningskapittelet i oljeeventyret med på å gi kommuner som Stord flere bein å stå på: Såkalt «dekommisjonering» er en bransje i vekst.

Det er nemlig en formidabel ryddejobb som står foran oss. Det finnes hundrevis av plattformer og tusenvis av brønner der ute. Kostnaden er det ingen som kan forutsi med sikkerhet, men det er ikke snakk om småpenger. Bare det å permanent 

og forlate én eneste oljebrønn vil i dag typisk koste rundt hundre millioner kroner. Og selv om verken Finans- eller Energidepartementet sitter på beregninger av hvor mye dette vil koste oss totalt sett, anslo Sintef i fjor at kostnaden for plugging av brønner kan beløpe seg til 800 milliarder på norsk sokkel – og da ser man bort fra selve fjerningen av installasjoner. Til sammenligning har det mye omdiskuterte forsvarsforliket tatt mål av seg å investere 611 milliarder over de neste elleve årene.

78 prosent av opprydningskostnadene etter oljeutvinningen. Gjennom deleierskapet i Equinor og Statens direkte økonomiske engasjement (Sdøe) på norsk sokkel ville en betydelig del av kostnadene riktignok tilfalle skattebetalerne uansett, men her er det viktig å huske at også private aktører – fra Kjell Inge Røkke til Ola Borten Moe – kommer svært godt ut av en slik ordning.

Dersom avslutningskostnadene hadde blitt overlatt til bransjen selv, kan man anta at olje og gass fra det som i dag bare er marginalt innbringende felter, ville forblitt i jorda. Det ville ikke bare vært bra for klimaet, men også framtidige skattebetalere: I Storbritannia har det allerede vært år hvor olje- og gassindustrien i Nordsjøen har representert netto utgiftsposter for staten på grunn av de store utgiftene knyttet til opprydningsfasen.

av å begrense sløsing med fellesskapets midler, gjør man klokt i å vende et blikk mot Nordsjøen. Hvorfor skal ikke prinsippet om at forurenser betaler, også gjelde her?

Kostnaden kan beløpe seg til 800 milliarder

En tikkende ­økonomisk bombe

Stipendiat i samfunns­geografi, UiO

For en drøy uke siden ble Equinor kastet ut som sponsor av Londons vitenmuseum med begrunnelse i at selskapet er på kollisjonskurs med Parisavtalens mål. Equinor har det siste året vært i hardt vær som operatør og hovedeier i det britiske Rosebank-prosjektet – et gigantisk olje- og gassfelt som, dersom det blir satt i gang, vil spy ut klimagasser langt inn i en tid hvor rike land for lengst burde vært klimanøytrale. For å sette det i perspektiv: Utslippene fra Rosebank-feltet vil være lik de totale årlige utslippene fra verdens 28 fattigste land og har med rette blitt beskrevet som en klimabombe.

 alvorlig nok, er det ikke overraskende. Vi snakker tross alt om det samme selskapet som lenge har proklamert at den siste dråpen olje skal være norsk. I tillegg har Equinor siden delprivatiseringen i 2001 dratt land og strand rundt i søken etter funn som kan gi større påviste egenreserver – og dermed høyere utbetaling til sine aksjonærer. Det som likevel vekker oppsikt i denne saken er at Equinors forretningspartner på Rosebank-feltet, Ithaca Energy, igjen er eid av israelske Delek Group.

Både KLP, Storebrand og oljefondet har allerede droppet sine investeringer i Delek Group, som siden 2020 har hatt kontrakter for å levere drivstoff til IDF, Israels okkupasjonshær. Ikke bare står selskapet oppført på FNs liste over aktører som bidrar til den israelske okkupasjonen, men de har også drevet letevirksomhet på sokkelen til okkuperte Vest-Sahara. Eieren til Equinors partner i Nordsjøen røver altså i både øst og vest og synes nærmest å ha spesialisert seg på god gammeldags plyndring.

har vært regjeringsskifte i England, har sentrums-ekstreme Keir Starmer allerede gitt flere forsikringer om at hans nye administrasjon ikke vil røre Rosebank-prosjektet. En x-faktor i saken er imidlertid en pågående rettssak, hvor to miljøorganisasjoner har saksøkt godkjenningen av Rosebank for manglende klimautredninger. Da en lignende sak kom opp i britisk Høyesterett tidligere i år, ble utviklingen av et annet oljefelt kjent ugyldig.

 Israel grepet om olje- og gassressursene utenfor Gaza. I fjor, dagen etter Israels bakkeinvasjon, kunne Reuters melde om tolv nye lisenser utstedt av Israel. På tross av palestinske protester har Israel rykket fram og ytterligere konsolidert sin posisjon i det Levantinske havet i kjølvannet av 7. oktober.

Når strømmen av rapporter fra Gazas redsler kan virke overveldende, er det viktig å huske at den palestinske solidaritetsbevegelsen spenner over hele verden og er sterkere enn noen gang. Dermed kan vi også hente inspirasjon fra andre land: I starten av juni annonserte Colombia at landets kulleksport til Israel, som i 2023 sto for over halvparten av Israels totale ­kullforbruk, ville suspenderes fram til det pågående folkemordet ble stoppet. ­Fagforeningen for kullgruvearbeidere, Sintracarbón, har vært helt sentrale i å presse fram vedtaket. Dersom ­oljearbeidere i Nordsjøen hadde brukt sin kollektive styrke til å nekte å arbeide for klirrende mynt i kassa på en okkupasjonsprofitør, hadde koblingen til Israel ­virkelig kommet under press.

og i England har i lengre tid stått iherdig på mot Rosebank-prosjektet, og seinest i juni okkuperte en gruppe aksjonister Equinor-lobbyen på Fornebu. Fra regjeringen sitt hold blir de møtt ansvarsfraskrivelse og et unnvikende og byråkratisk språk. Men det er ingen naturlov at det skal være slik, slik Colombia har vist oss.

Utslippene fra feltet vil være lik de årlige utslippene fra verdens 28 fattigste land

Equinor og kaptein Sorte Bill

Klimakrisa kan gjøre slutt på menneskeheten – ikke i løpet av tusen år, men tiår».

Det er ikke Greta Thunberg som snakker, men Colombias president Gustavo Petro, under en energikonferanse i fjor. Petro er økonom og tidligere geriljasoldat, og han har siden sommeren 2022 ledet landets første venstresideregjering. Klima og miljø var sentralt i hans politiske prosjekt lenge før han vant valget, men etter den historiske seieren har Colombia for alvor gått inn for å bli en klimapolitisk stormakt.

I august ble Colombia med i Beyond Oil & Gas Alliance (Boga), et nettverk av land og regioner som forplikter seg til konkrete tiltak for å fase ut fossil energi. I desember skrev landet også under på Ikke-sprednings-avtalen for fossilt brensel.

Selv om det gjerne går inflasjon i høytsvevende retorikk når verdens ledere diskuterer klimakrisa, har Petros tordentaler blitt fulgt opp med konkret politikk på hjemmebane: Alle nye letelisenser for olje, kull, koks og gass er stanset. Vedtaket er ikke ubetydelig i et land hvor fossile ressurser står for over halvparten av landets eksportinntekter.

– Vi ønsker å utvikle andre økonomiske sektorer på landsbygda. Ideen er å sikre inntekter som kan erstatte olje, gass og kull, sier Colombias minister for gruver og energi, Omar Andrés Camacho til El País.

Fra før har regjeringen økt inntektene fra landets fossile ressurser gjennom en skattereform. 32 milliarder dollar skal investeres i blant annet økoturisme, fornybar energi og klimatilpasning.

Regjeringen ønsker å unngå et scenario hvor man binder seg til kostbare utbygginger av nye prosjekter som det til slutt kan vise seg å ikke være bruk for. Isteden satser Colombia på global klimahandling og på at etterspørselen etter fossilt brensel etter hvert vil falle.

I fylket Santander, en ni timers kjøretur fra hovedstaden Bogotá, ligger ojebyen Barrancabermeja. Det er ingen tvil om hva som er det økonomiske grunnlaget for den varme byen: Cristo Petrolero

 en flere meter høy skulptur av en oljearbeider, troner i forgrunnen av det som er Colombias største oljeraffineri. Hvordan skal det gå med byen dersom regjeringen får det som de vil?

Regjeringen har ingen dialog med de som har kunnskapen og erfaringen i dette spørsmålet.

Tar kampen mot fossilene

Jeg stålsatte meg for å se mennesker som lever i en økonomi i fritt fall – men skrekkscenene uteble

De mosegrodde kjempeblokkene i sentrum av Caracas forteller en historie om fordums storhet.

Men det er ikke bare bygningene som gir uttrykk for økonomisk krise – man ser det på menneskene. Folk har rett og slett blitt tynnere, og under de verste kriseårene ble det rapportert om at venezuelanere i snitt hadde mistet elleve kilo.

Årevis med tilspissede økonomiske sanksjoner og kollaps i oljeproduksjonen har vært en dødelig kombinasjon. I perioden 2014–2020 forduftet utrolige tre fjerdedeler av bruttonasjonalproduktet, samtidig som millioner av venezuelanere søkte seg til en bedre framtid utenfor landegrensene.

Med sentrale kandidater forhindret fra å stille, vil opposisjonen få en tøff oppgave med å erstatte sittende president Nicolás Maduro i sommerens valg.

hadde jeg stålsatt meg for det som kunne være i vente, for hvordan de menneskelige konsekvensene av en økonomi i fritt fall kunne se ut.

Men skrekkscenene uteble: ­Bygningene var slitte og støvete, men butikkhyllene fulle. Mens hjemløse og prekære mennesker ikke var noe uvanlig syn, var det likevel ikke verre enn hva jeg nylig har sett i både Argentina og Colombia.

I det siste har en rekke økonomiske liberaliseringer, og delvise sanksjonslettelser fra USA, gjort at mange i Caracas snakker om den økonomiske krisa i fortidsform – selv om dette kanskje sier mest om hvor ille det var før.

– Folk foretrekker å finne ting i butikkhyllene, selv om de ikke nødvendigvis har råd til det som selges, sier husverten min i Caracas, som har bodd i landet i elleve år.

 ble Barbados-avtalen mellom den såkalte harde opposisjonen og regjeringen, forhandlet fram ved hjelp av Norge, undertegnet.

Mange husker fortsatt hvordan fattige levde før Chávez

Chavismens gjenferd

Kokain, salsa og fotballspillere med friske frisyrer: Gjengse assosiasjoner til Colombia kan være mange, men tankene går sjeldent til landets parlamentariske venstreside. Men etter at Gustavo Petro vant valget i 2022, er ikke lenger Colombia høyresidas ugjennomtrengelige festning.

Mye har skjedd på halvannet år. Petro, selv tidligere medlem av den urbane geriljagruppen M19, arbeider nå under slagordet“total fred” og har landet en historisk våpenhvile med den kristen-sosialistiske geriljaen ELN.

 “Pacto Histórico”, Den historiske pakten, består av alt fra sosialdemokrater til urfolksrepresentanter og er langt fra det radikale skremmebildet som høyresida har forsøkt å male. Arbeidsministeren kommer riktignok fra kommunistpartiet, men har så langt nøyd seg med en moderat nedjustering av normalarbeidsdagen. Venstresida har gått til valg på en rekke reformer for å ta et oppgjør med den sosiale skjevfordelingen i landet – noe som blir sett på som selve nøkkelen til å få til en varig fred i landet. ­Implementeringen av fredsforhandlingene fra 2016 har satt fart etter fire år med stillstand, noe som blant annet innebærer omfordeling av jord. Innføringen av en skattereform med en tydeligere sosial profil har generert friske 

i statskassa, mye på grunn av økt skattlegging fra fossile ressurser, og minstelønna har økt kraftig.

På klima- og miljøfronten har ikke bare Petro vist seg som en ledestjerne ved internasjonale forhandlinger: På hjemmebane har avskogingen falt betraktelig under hans styre, blant annet som følge av en avtale med geriljagrupperinger i sørlige deler av landet. Colombia, som kun står tilbake for Brasil i rangeringen av verdens mest biomangfoldige land, har miljøvern høyt på dagsordenen og skal være vertskap for høstens naturtoppmøte i Cali. I tillegg har alle nye letelisenser for nye fossile ressurser blitt stoppet. Dette utgjør en slående kontrast til Støre-regjeringens mantra om å “utvikle, ikke avvikle”. Colombias bestrebelser markerer også et brudd med andre progressive regjeringer på kontinentet som gjorde seg avhengig av utvinning av blant annet fossile ressurser for å finansiere sine sosiale prosjekter.

 planet markerte Petro seg som den første statslederen som kalte angrepene på Gaza et folkemord. Colombia, med et av kontinentets største forsvarsbudsjetter, har nå innført full stans av våpenhandel med Israel.

Men nårregjeringsmakten for første gang glapp ut av ­høyresidas hender, har privateide medier og den juridiske sfæren tatt en påfallende aktiv rolle som motstandere av Petros prosjekt. Riksadvokaten gikk så langt som å sammenlikne Petro med den infamøse narkobaronen Pablo Escobar. Han har ­systematisk forfulgt Petros ­støttespillere juridisk, mens skandaler som involverte høytstående ­representanter fra høyresida har havnet i en skuff. I dag møtes høyesterett nok en gang for å velge en ny riks­advokat som etter reglene har blitt ­nominert av den sittende ­presidenten, men er allerede langt på ­overtid. I ­prinsippet finnes det ingen mekanismer for at ikke en slik prosess kan hales ut helt til ­presidentperioden er over.

 rettslige prosessene mot presidentens støttespillere og den ensidige mediedekningen har fått Petro til å gå så langt som å kalle det som nå utspiller seg for et ‘mykt kupp’. Det er i så fall ikke første gang juridisk krigføring blir brukt som politisk våpen mot progressive krefter på kontinentet, hvorav fengslingen av Lula i 2018 kun er et av mange ­eksempler. Men venstresida har enda ikke mistet gatene – framover vil solidaritet og mobilisering fra grasrota bli avgjørende for om 

 blir noe mer enn en historisk ­parentes.

Colombia er ikke lenger høyresidas ugjennomtrengelige festning

Mellom reformer og ramaskrik

ferien til Repparfjorden. Etter over to tusen kilometer på veien har vi fått et inntrykk av distansen som skiller de som har gitt konsesjonen, til der hvor tonnevis med gruveslam skal dumpes i fjorden hver dag dersom gruveselskapet Nussir ASA får det som de vil. Ved ankomst ved protestleiren fikk vi servert et herremåltid av laks rett fra fjorden.

Etter et gruveprosjekt på 1970-tallet, som var i langt mindre skala enn kobbergruven som nå er planlagt ved Repparfjorden, brukte laksebestanden flere år på å ta seg opp. Det er all grunn til å frykte at kystbefolkningen ikke vil kunne fortsette å servere sin kortreiste torsk og laks dersom planen om å bruke fjorden som søppelplass går gjennom.

 som denne kunne man lagt vekt på hvordan tungmetaller forplanter seg i næringskjeden, at det kun er Norge og Papua Ny-Guinea som fortsetter å planlegge nye gruveprosjekt med sjødeponi eller hvordan denne praksisen går på tvers av Erna Solbergs ambisjon om å være havets «høye beskytter». Likevel er det ikke dette som gjør mest inntrykk. Selv om regjeringa skyver verdensmarkedets behov for kobber foran seg i slaget om Repparfjorden, er det ett hensyn som blir kraftig satt til side – nemlig samiske rettigheter.

 på Markopneset ramler det inn et mylder av folk med mat, oppmuntringer og historier. Et par fjellsamer fra det lokale reinbeitedistriktet kommer inn og forteller om hvordan deres livsgrunnlag blir presset fra alle kanter. Anleggsveier, gruveområde og sprenging i fjellet vil komme på toppen av andre arealinngrep påført av storsamfunnet. Når statsforvaltninga har vurdert konsekvensene av gruven for lokal reindrift som akseptabel – og gitt grønt lys for et prosjekt uten informert samtykke fra samisk hold – viser de ikke bare en manglende forståelse for Norges ansvar overfor urfolks rettigheter, men også manglende forståelse for det helhetlige presset reindrifta står i. Organisasjonen Protect Sápmi har utarbeidet en tverrfaglig rapport som sier at en planlagt kraftlinje, sammen med den nye gruven, vil kunne føre til at uforstyrrede reindriftsområder faller under nivå som er bærekraftige for videre drift i området. Gruven blir dermed ikke bare et lite lokalt inngrep, men dråpen som kan få begeret til å renne over for den lokale reindrifta. Hvis man mister muligheten til å utøve sin kultur, kan ingen erstatningsordninger i verden kompensere for tapet. Før man går med på fortellingen om Finnmark som et sted hvor det er for mye rein bør man stille spørsmål ved hvordan næringsinteresser og arealinngrep systematisk har gått foran samiske interesser opp gjennom historien og fram til i dag.

fikk en brå start da det tikket inn en melding om at en gravemaskin var ankommet anleggsområdet like ved leiren. Vi hadde ikke rukket å få i oss kaffen før kjetting måtte lokaliseres og alle timene med sivil ulydighetstrening måtte settes ut i live. Et titalls aktivister klarte å stoppe arbeidet som ble forsøkt satt i gang 21. juli. Likevel tror vi ikke at prosjektet lar seg stoppe, uansett hvor tykke lenker aktivistene her oppe måtte ta i bruk. Det eneste som kan stoppe planene er å smi lenker av solidaritet med organisasjoner og bevegelser langt ut over Sápmi, slik at det blir politisk umulig å prioritere kortsiktig profitt foran evige ressurser som rein og fisk.

«Fjellsamer forteller hvordan deres livsgrunnlag blir presset fra alle kanter»

Brev fra kolonien

 i sin bok «På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?» (2016), at en av grunnene til at Norge er såpass egalitært land, er å finne på bygda. Karrig jord har ikke danna grunnlag for noen adel, men gjennom å ta jordflekker i bruk over hele landet vokste det frem en nasjon av småbønder og fiskere. Disse kunne ta seg jobb i byen i oppgangstider, og være sikret mat og arbeid i nedgangstider. På den måten har man hatt en sikkerhet om den ene inntekten skulle bli rammet. De harde trettiåra og krigen kunne nok være ille, men om man ikke hadde hatt småbønder og sjølforsyning, ville det vært mye verre.

gjennom tiår med rasjonalisering av landbruket, hvor norsk matproduksjon har blitt opprettholdt av billig arbeidskraft, soya og stadig større enheter. Kornsiloer har blitt til leilighetskomplekser og kunstsiloer, mens matsikkerheten har blitt nedprioritert.

Koronaviruset bør ha fjernet alle illusjoner om at vi kan fortsette slik. Nå står våronna for dør, og tusenvis av arbeidere fra Øst- og Sentral-Europa vil glimre med sitt fravær. Disse ordene skrives hjemme på gården til mine foreldre i Namdalseid, i eksil fra pandemi og studentliv. Også her merkes krisa – de skotske saueklipperne som vanligvis turnerer bygdene med sin spisskompetanse kommer ikke i år.

Facebookgruppa «Korona-dugnad: Våronna 2020» har over 6000 medlemmer, et oppløftende initiativ for å bøte på den ekstraordinære situasjonen man er i.

Likevel trengs det strukturelle endringer om matsikkerheten og landbruket skal få et varig løft.

 landbruksoppgjøret 2020 den viktigste krisepakka fremover. Samtidig som tusener blir permittert, trenger landbruket økt lønnsomhet for å trekke til seg mer arbeidskraft. Alle som har vokst opp på gård, vil nok skrive under på at det er nok å gjøre.

Landet har grodd igjen lenge nok – nå har vi en gyllen mulighet til å sikre sysselsetting, samtidig som vi sikrer mer mat på norske ressurser.

De skotske saueklipperne kommer ikke i år.

Landbruksdugnad 

Hva om perioden fra 1998 til i dag kun er en fredelig parentes i Nord-Irlands konfliktfylte historie? Økning i vold, og usikkerheten knyttet til brexit og irsk gjenforening, gjør at dette spørsmålet nå stilles av stadig flere.

Ferske tall fra nordirsk politi viser at antall ofre for paramilitære angrep har økt til 67 i 2019, opp fra 51 året før. I november kom også en rapport som understøttet bildet av økt vold.

The Independent Reporting Commission (IRC) la fram data som viser at selv om det hadde vært en nedgang i paramilitær skyting og bombeangrep fra 2009–2010, har det vært en økning i antall drepte og angrep knyttet til paramilitær aktivitet mellom oktober 2018 og september 2019.

22 år er gått siden Langfredagsavtalen gjorde slutt på den blodige konflikten mellom republikanske og lojalistiske paramilitære.

Katolikker har tradisjonelt vært for irsk gjenforening og protestanter har ønsket fortsatt britisk union.

Over to årtier etter finnes det fortsatt sterke spor av konflikten i bybildet i byer som Belfast og Derry. Republikanske og lojalistiske veggmalerier forteller to helt forskjellige historier om konflikten.

Kilometervis med nye «fredsmurer» har blitt satt opp for å dele protestantiske og katolske nabolag de siste tiårene, mange i etterkant av fredsavtalen i 1998.

«Risikoen for voldelige aksjoner fra disse gruppene kan øke dersom man får en avtale med EU som Nord-Irland føler seg dårlig tjent med» 

Holder pusten

Benedicte Sørum

Drap, kidnapping, tortur, seksuelt misbruk. Det er noen av overgrepene mellomamerikanske migranter har blitt utsatt for som følge av Donald Trumps «Bli i Mexico»-program.

Det rapporterer den amerikanske frivillige organisasjonen Human Rights First i forbindelse med ettårsmarkeringen av iverksettelsen av programmet.

«Bli i Mexico» innebærer at mellomamerikanske asylsøkere til USA må vente i Mexico for å få svar på søknaden sin. Mens Trump selv kaller programmet en suksess, etterforsker nå den amerikanske kongressen hvorvidt programmet i det hele tatt er lovlig.

Ifølge Leger uten grenser har 62.000 mennesker blitt returnert til Mexico etter iverksettelsen av det ett år gamle programmet, som offisielt heter Migrant Protection Protocols (MPP). Leger uten grenser jobber langs migrasjonsruta i Mexico og i grenseområdene Nuevo Laredo, Matamoros, Mexicali, og Reynosa.

«Ikke reis», er reiserådet amerikanske myndigheter gir sine egne borgere for flere av disse områdene, som er samme farenivå som for Afghanistan, Iran, Libya og Syria.

«Vi har pasienter som ikke vil sette foten utenfor krisesentrene fordi de vet at de er målskiver for å bli kidnappet, holdt igjen for løsepenger eller drept», skriver Sergio Martin, hovedkoordinator for Leger Uten Grenser i Mexico, i et notat Klassekampen har fått tilsendt av organisasjonen.

I tillegg oppgir organisasjonen at mange er traumatiserte. De er livredde for å bli sendt tilbake til det de flyktet fra, og de har behov for mental helsehjelp.

Tidligere har de fleste migrantene kommet fra Mellom-Amerika. Nå har andelen migranter fra Brasil tredoblet seg. Også de har blitt returnert til Mexico.

Lider i bandenes hender 

nyinnmeldt i Rød Ungdom. Radikalisert av Operasjon Dagsverk og USAs behandling av Midtøsten som et område på Risk-brettet, syntes jeg verden var sykt urettferdig – og det hastet å gjøre noe med det. Jeg fikk snart greie på at jævelskapen sprang ut fra et system kalt kapitalismen, og skulle man forstå den, ja, da måtte man lese Marx. Med ungdommelig hybris lånte jeg første bind av Kapitalen fra Namdalseid folkebibliotek, bare for å bli møtt med kapitler seige som sirup som omhandlet lin og verdien av en frakk, beskrevet ned til minste detalj. Det er nok flere av oss, som forsvant ned i bok 1 av Kapitalen som i en sump, for ikke å komme opp igjen.

Ti år etter fikk jeg likevel min revansj, da jeg skrev meg opp på et emne om «Carlos Marx» politiske økonomi på utveksling i Colombia. Her var budskapet at man måtte se på de første kapitlene som en slags kullvandring, som skiller de rette troende fra de som ikke makter å lese side opp og side ned med nitid fokus på lin. Du skal få din lønn etter første del. Motivert som jeg var av studiepoeng og anerkjennelse kom jeg meg omsider gjennom boka, dog etter å ha fått tilsendt den norske oversettelsen.

rammen for Kapitalen kan faktisk ha hatt en helt spesiell rolle i verdenshistorien. Da boken kom ut i Tyskland hadde Tsaren i Russland en streng sensurpolitikk. Alt som luktet av sosialisme og oppvigleri ble forbudt, og lang mindre subversive bøker enn Kapitalen ble bannlyst. De som var ansvarlig for behandlingen av Kapitalen kunne derimot forsikre om at den kom til å bli lest av få, og den ville bli forstått av enda færre. De kunne ikke tatt mer feil – Russland ble fort det landet hvor Kapitalen ble mest lest, og resten er historie, som det heter.

bidratt til at Kapitalen har fått en renessanse, og vi får høre at Marx hadde rett. I dag har Marx blitt et fenomen i populærkulturen, et mem, spredt av venstresidas internettkrigere. Du kan få kjøpt Das Kapital-sparebøsse på Outland, og avisen du nå leser gir bort vervepremier dekorert med Marx’ uleselige håndskrift. Kommunistpartiet i Kina har til og med laget en anime om livet til marxismens opphavsmann for å nå ut til nye generasjoner, hvor to usedvanlig kjekke versjoner av Karl og Friedrich sprer frigjøringens ideologi over sju episoder. I dag har også Netflix-generasjonen en inngangsport til ideene til den skjeggete brumlebassen fra Trier. Så da er det bare å hente popcornet!

Peder Ressem Østring

Artikler

En tikkende økonomisk bombe

Mens Equinor samarbeider med israelsk oljekapital, har Colombia stanset sin kulleksport til landet.

Kan et fattig og forgjeldet land kvitte seg med sin oljeavhengighet på egen hånd? Colombias oppsiktsvekkende letestans kan gi oss svaret.

Chavismens gjenferd

Hvordan går det med Colombias første progressive regjering?

Urørt natur og samiske rettigheter står i fare i Repparfjorden.

Landbruksdugnad

Holder pusten

Asylsøkere blir utsatt for grov vold som følge av president Donald Trumps «Bli i Mexico»-program.

Mad Marx: Revolutionary Road

En tikkende ­økonomisk bombe

Mens Equinor samar­beider med israelsk oljeka­pital, har Colombia stanset sin kull­eks­port til landet.

Kan et fattig og forgjeldet land kvitte seg med sin oljeav­hen­gighet på egen hånd? Colombias oppsikts­vek­kende letestans kan gi oss svaret.

Chavismens gjenferd

Hvordan går det med Colombias første progres­sive regjering?

Urørt natur og samiske rettig­heter står i fare i Reppar­fjorden.

Landbruks­dugnad

Holder pusten

Asylsøkere blir utsatt for grov vold som følge av president Donald Trumps «Bli i Mexico»-program.

Mad Marx: Revo­lu­tio­nary Road

En tikkende økonomisk bombe

Mens Equinor samarbeider med israelsk oljekapital, har Colombia stanset sin kulleksport til landet.

Kan et fattig og forgjeldet land kvitte seg med sin oljeavhengighet på egen hånd? Colombias oppsiktsvekkende letestans kan gi oss svaret.

Hvordan går det med Colombias første progressive regjering?

Urørt natur og samiske rettigheter står i fare i Repparfjorden.

Landbruksdugnad

Mad Marx: Revolutionary Road