Ida Messel

#fff

I fjor ble Kneecap både klubbrap-yndlinger og gjenstand for en spillefilm som var løst basert på veien deres mot popstjernestatus, regissert av Rich Peppiatt. Kneecap er to unggutter fra vest i Belfast som spytter 

på irsk, et språk som først fikk offisiell status i Nord-Irland i 2022. Uansett: 

Focain caite amach arís, barraíocht piontaí le barraíocht snaois, 

kan de for eksempel rappe i «H.O.O.D», om å bli kasta ut fra et utested, om promille og promille-relatert oppførsel.

Andre ganger blir det mer politisk, som i låta «Recap», der de går til angrep på lederen for Det konservative partiet, Kemi Badenoch: 

You like to think that you’re fooling everybody/ But you’re not, just like the Iron Lady your career is gonna rot

, rapper de, etter at det ble kjent at Badenoch hadde stått i spissen for en beslutning om å unndra kunstnerstøtte til Kneecap. Bråket, tullet og opprøret i musikken deres rister rumper og hoder fra irske kjellere til Sundance.

Litt nord i London for eksempel, i det som heter Kentish Town, ligger en ærverdig Art Deco-kino som har blitt til konsertarenaen O2 Forum. Sent i november i fjor gikk den nordirske rapgruppa på scenen der, foran omtrent to tusen energiske publikummere. Gaza-demonstrasjoner skjedde rundt omkring i London hver eneste kveld på dette tidspunktet. Kneecap hadde allerede profilert seg for sin støtte til Palestina-saken i løpet av turneen, og folk mobiliserte med flagg og kefijer.

Så inntraff det skjebnesvangre øyeblikket der et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen. Videoopptak fra kvelden viser at en av rapperne, Mo Chara, eller Liam Óg Ó hAnnaidh som han egentlig heter, bøyer seg ned, plukker opp flagget og begynner å vifte med det høyt over sitt eget hodet i takt med musikken. I ettertid ble det hevdet at rapperen ropte «Up Hezbollah» og «Up Hamas» inn i mikrofonen mens han holdt på med dette Hizbollah-flagget som ble servert ham.

Månedene gikk, og i mai ble Mo Chara i Kneecap siktet for påfølgende brudd på terrorlovgivningen i Storbritannia. «The Terrorism Act» av år 2000 har en paragraf 13 hvis ordlyd sier at «En person på et offentlig sted begår et lovbrudd dersom han bruker et klesplagg, eller bruker, bærer, viser fram en gjenstand på en måte som vekker rimelig mistanke om at han er medlem av, eller støttespiller for, en forbudt organisasjon.» Om mistanken var rimelig eller ei strides de lærde om, men Hizbollah er i alle fall på lista over terrororganisasjoner i Storbritannia, og Mo Chara ble mistenkt for å støtte dem.

Da skjedde også mye av det som vanligvis skjer: et slags nødbluss av en ytringsfrihetsdiskusjon skjøt oppfarende mot himmelen, og dalte ned i sanden like momentant. På den ene siden skal kunsten være fri og Mo Chara kunne gjøre alt mulig rart på en scene, het det. På den andre siden har Mo Chara et ytringsansvar, og skal for eksempel ikke oppfordre til vold. Og det er rart med det, for stort sett holder det liksom å ha nevnt de to posisjonene i diskusjonen. Dermed har diskusjonen offisielt liksom vært holdt.

Ytterpunktene i diskusjonen ufarliggjør hverandre som med sunn fornuft, nuller hverandre ut, innbiller leseren at fasitsvaret ligger et sted imellom de to, uten at noen pleier å kreve at det pekes ut akkurat hvor grensa går

Og kanskje er det ikke så lett heller. Få ville vel veivet med et Hizbollah-flagg på en scene selv, og ville de kjempet for andres rett til å gjøre det, særlig hvis det var – som Kneecap har hevdet – i satirens navn? Kanskje, kanskje ikke … Både Mo Chara og resten av bandet nektet uansett å ha støttet Hizbollah på noe tidspunkt, og mente han ikke var klar over hva slags flagg det var han fikk i hendene. Likevel tok det oppsiktsvekkende lang tid før saken fikk noen konklusjon. Da Kneecap sto på scenen under Øyafestivalen i august hadde det enda ikke skjedd stort med en sak som mange trodde skulle bli avvist raskt.

Et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen

Rak rygg

Flanellsskjorter kommer og går, og det er ikke alle musikalske sjangertrekk som har overlevd fra grungen heller. Dersom det er noe som har klart seg godt, derimot, er det imidlertid denne typen surklete, introverte gitarklimpringen som blant andre Joanne Robertson har vært eksponent for siden debuten «The Lighter» fra 2008.

Robertson har ingenting med grunge å gjøre, er fra Manchester og har stort sett drevet med andre kunstformer: lyrikk og malerier, rundt omkring i England og Skottland. Gjennombruddet kom med det omfattende samarbeidet hun har hatt med den langt mer kjente kunstpop-personaen Dean Blunt, blant andre albumene «Wahalla» (2017) og fjorårets «Backstage Raver». Men med flere av albumene hun har gitt ut, og særlig det nyeste «Blurr» holder hun også grunge-ballade-flammen litt i live. Det er åndelig, depressivt, med et underliggende rocketilsnitt som aldri trenger ordentlig gjennom overflaten. Det er folk, men ikke folkelig.

på grensen til det forståelige, er uskarpe, fragmentert. De er skrevet mellom slagene av å ferdigstille en haug med malerier og oppdra et barn, skriver hun selv om ­utgivelsen. Men det er vanskelig å anslå det eksakte avtrykket de prosessene har hatt på låtskrivingen. ­Syngingen til Robertson høres mest som en fjern uling, som presser på og avtar bak det melankolske gitarspillet. Folk på internettet prøver forgjeves å finne ut av hva hun synger, men de fleste transkriberte tekstene som finnes er markert med presserende spørsmålstegn. 

They hang on the branches / Few echoes (?) Throughout the night, you were somewhere [?] light [?] walk out of here again / The glass makes for shapes like a [?] Through your [?].

Som om man kikker inn gjennom brevsprekken, lusker i buskene under et åpent vindu og spionerer: Der inne sitter hun, ­omringet av tente telys for eksempel, og synger egentlig av full hals. Det tilslørete og susete og fjerne med musikken handler om at lytteren plasseres langt unna, ikke at hun selv fomler med ordene. En kjerne i Robertsons stemme er helt utvetydig og nærværende.

Mellomrommene mellom tonene, pausene, den omgivende summingen, gir stort sett like mye mening som lydene som er der. Og da, mens sangene snegler seg langsomt forbi, mangler nesten all tenkelig instrumentering utover en ofte litt surstemt gitar, nettopp da blir det magisk når en forsiktig cello melder seg inn.

 «Gown» og «Doubt» har hun med seg cellisten Oliver Coates, kjent for å ha jobbet med blant andre Massive Attack, Radiohead og Sigur Rós. På disse sangene utfolder ideene seg, akkurat som om de utgjør en åpning i albumet. Endelig får den svale nynningen en aksentuering, blir del av en akkord, utvides.

Det høres ut som om Robertson egentlig jammer seg fram til alle låtene underveis, at hun liksom blander egen lytting inn i prosessen for å kunne ­justere mens hun synger, som om hun synger i dusjen. Det at jammen får vokse inn i disse tre langt bedre fordøyde låtkonseptene underveis, er et overraskende engasjerende grep.

Joanne Robertsons niende album er en skikkelig knirkete sak, men en ordentlig vakker en.

Hva sa du?

Da den amerikanske musikkjournalisten Liz Pelly ga ut boka «Mood Machine: The Rise of Spotify and the Costs of the Perfect Playlist» i januar i år, gikk det raskt kuldegysninger gjennom hele det globale musikklivet. Pellys bok viste måter den svenske strømmegiganten trikser med spillereglene for musikerne. Spotify forfordeler seg selv via falske artistprofiler i spillelistene og ødelegger selve musikken: De stimulerer fram et strykefritt produkt som egner seg best til passiv lytting, til å lene seg tilbake i stolen og 

Les Musikkmagasinets bokessay om «Mood Machine» fra 4. april her.

Da Pelly gjestet konferanseprogrammet til Bylarm for et par uker siden, var det også en avslappet stemning. Her satt hun og musikkjournalist Shawn Reynaldo i en gammel sofa og lenestol, plassert rundt et salongbord i teak oppå et lurvete teppe. Det eneste som signaliserte at de holdt en såkalt 

og ikke bare en helt dagligdags samtale, var at de grep om hver sin mikrofon. Hjemmekoselig, nesten så middagslukta sto i neseborene … Det er bare det at alt kommer til å gå til helvete med hele musikkbransjen!

– Visste du det hele tiden, at det var noe som ikke var som det skulle med Spotify? 

spør jeg Liz Pelly etter samtalen, når vi har klemt oss inn i et hjørne av Mathallen.

Pelly pleide å spille litt trommer i band og har fartstid innenfor gjør-det-sjæl-konsertfeltet i New York, og hun skal nok se en konsert eller tre i løpet av kvelden. Nå pirker hun borti den veganske salaten sin og borer blikket gjennom alt som befinner seg foran det.

– Jeg skjønte det nesten med en gang, tror jeg, sier hun.

– Det var vel i 2012, og jeg jobbet i en avis rett etter jeg var ferdig på college. Jeg var på en eller annen musikk-konferanse i Boston og en fra Spotify holdt en presentasjon. Jeg tenkte med en gang at jeg umulig kunne forstå hvordan en eneste musiker kan tenke at dette er et godt verktøy for dem, at dette gir gode muligheter

Musikk kommer til å bli en hobby for rike folk

Bra til sist?

Nesten ti år har gått siden Vilde Tuv sprang ut av Bergensscenen som en slags anti-popstjerne med «D’meg» (2016). En insisterende stemme sang akkurat som den selv ville, over kassegitar eller brutte synth-akkorder med klang ut i evigheten.

Så stoppet hun å synge særlig mer, og plukket heller opp blokkfløyta fra loftet der den kanskje hadde ligget siden den siste musikktimen i fjerdeklasse. I «Melting Songs» (2021) spilte Tuv på det utskjelte blåseinstrumentet som om hun skulle lokke de merkeligste vesener opp fra under bakken. Dessuten blandet hun 

inn i sakene, den like utskjelte elektronika-sjangeren som på sitt beste kunne hypnotisere syden-dansegulvet, men som på sitt verste hørtes ut som en god, gammel polyringetone.

Minus og minus blir gjerne pluss, og Vilde Tuv hadde gravd ut et skikkelig prosjekt her, etter aller kunstens regler. Musikken gjenoppdaget tusser og vetter i en nasjonalromantisk Theodor Kittelsen-ånd. Den var opphøyd og sakral, og inkorporerte varierte samarbeidsformer, være seg med DJ Ibon, poet Anna Kleiva eller regissør Emilie Blichfeldt.

tilbake til det klassiske albumformatet med «Truthbomb», fortsetter Vilde Tuv i det samme sporet av åndelig søken gjennom fløytetrance. Der er det – litt overraskende, med tanke på hvor hjemlig og utprøvd det låter – mer å hente. Melodiene er bygget godt, ultraharmonisk, men alltid med en liten sprekk til ekstra lysinnslipp.

Samtidig melder vokalen seg gradvis mer og mer inn i leken, som gir Tuv flere strenger å spille på enn bare tutingen fra blokkfløyta. Det betyr også et kjærkomment gjenhør med Tuvs eiendommelige tekstforfatter-penn. På «Solace in the Sun» for eksempel, befinner hun seg i et slags skjæringspunkt mellom den nøkterne hverdagstralten, og episke dimensjoner av godt/vondt, liv/død. 

Wake up now, the stakes are high / To be alive is to be ready to die, 

synger hun ettertenksomt. Det er ikke lett å si hvor alvorlig hun mener det, når hun treffer rytmen i synthunderlaget med en lett, snublende sjarm.

Tuv er god som klarer å holde seg så lenge på knivseggen mellom prosaisk og from, uten å skjære seg under føttene. Det gjelder også de to beslektede singlene som allerede er sluppet, «Morning Wind» og den eldre «Old Stone», hvor en spørrende vokal glir over et mystisk landskap av synthpads. «Kan omgivelsene skjenke en sliten sjel med nytt pågangsmot?», er det som sangene spør. I det spiller også mellomspillene en viktig rolle, ikke som avstumpede sangpotensialer, men som fremhevede overganger fra en låts tilstand til en annen.

utforsker situasjoner i livet der hovedpersonen selv mener at hun har opptrådt falskt, derav «Truthbomb». «Hvordan kan jeg vite hva som som er rett å gjøre? Jeg har vært opptatt av hvordan sannhet føles i kroppen. Plutselig tør man å innrømme sannheten for seg selv, men tør du å gjøre det rette, eller kommer følelsen av falskhet til å ligge der å ulme?», undrer Tuv i presseskrivet.

Dette budskapet kommer best frem de stedene der det er demo-lignende og nedstrippet, der sangstemmen ligger klistret oppå en flat bakgrunn som i et karaoke-arrangement – der det faktisk høres kunstig ut. I sanger som «The Only Way Out Is Through» og «Start/Stop» er kantene så rufsete at det signaliserer et forferdelig hastverk. Og det er en god ting, for det er liksom som om sangene bare 

fare ut av munnen hennes nå, før noen rakk å polere dem så mye at ideene ble gnukket vekk.

seg frem som melodibygger, legger til og legger til, og klarer å finne de ørsmå forventningsbruddene der følelsene får spillerom. Vokal og gitar, eller vokal og synth, erter hverandre gjennom låtene, strekker i dynamikken, gir ingen pause, og får anslag av sannhet gjennom gjentakelsen.

Signaliserer et forferdelig hastverk. Og det er en god ting

D’meg igjen

#000

Kanskje lever mennesker som lager kunst i så rike indre verdener uansett, at de like gjerne kan ha arbeidsrom i lagerbygg, i nedlagte kontorlokaler, i dunkle kjellere, i det støvete hjørnet av soverommet sitt. Her derimot, inn portrommet til en av byens tidligere murte borgerskoler fra 1890-årene, den gang Oslo het Kristiania, kan man ha det ganske fint.

Fugler kvitrer rundt beplantningen i det indre gårdsrommet. Inni kjennes det rolig og rent, og når vi ankommer hennes rom, helt borterst i en av mange ganger, velter lyset inn, presser seg gjennom glipene i persiennene.

Så lyst, fint og høyt under taket er det, at komponist og musiker Kristine Tjøgersen ikke tør å ha klarinettene sine her. Det blir dritvarmt på dagen, forteller hun, egner seg ikke for treblåseinstrumenter.

Tjøgersen slenger en pute lydløst ned på linoleumsgulvet og setter seg på den. Hun peker på sammenkveilede plastrør, pinner og snorer. Det er mer enn nok å drive med her, lage verker som 

(2017), eller album som det prisbelønte «Between Trees» (2024) eller vårens «Night Lives». Hun er dessuten booket dobbelt opp på samtidsmusikk-festivalen Ultima samme i år. Hun trenger kanskje ikke klarinetten lenger?

Likevel var det med den sylinderformede treblåseren at det begynte, i Tvedestrand tidlig på 1990-tallet.

– Så var det liksom korps som fantes hvis du ville drive med musikk. Det var det jeg visste om, forteller hun fra puta på gulvet.

Klarinetten var det peneste instrumentet hun hadde sett. Lyden var finest også. Korpset var gøy, hun ble flinkere og flinkere. Hun likte kraften i det å spille, håndverket ved det, øvde som besatt. Ved siden av henne i korpset satt en jente som het Jenny, og de to begynte likevel å bølle med dirigenten, spille litt feil og bytte om på noter seg imellom.

– Ingen trodde det var vi som gjorde det. Vi var jo skolelys og alt det der, og satt der litt sånn 

Det man ikke vet om, tar man ikke vare på

Detektiven

Beskrivelsene lyder omtrent sånn her: En kveld kan du gjøre brakka stinn, etterlate publikum ekstatiske, tjene penger, men det betyr ikke at du kommer til å lykkes de neste tre gangene. «Å jobbe kreativt, eller av kreativitet i Bergen, er noe av det mest smertefulle, men samtidig det vakreste som fins», ifølge Mikal Telle. Han er ingeniøren bak mye av byens musikkeksport siden årtusenskiftet gjennom Tellé Records, underlabelet Tellektro og flere andre greier.

For det er vel nettopp det som hjelper mest på smerten – å dele den med andre. Og med trippelskiva «Bergen Tellektro City» er det mer enn nok dunkende hjerter i skjebnefellesskapet. Skatebård, Niilas, Bjørn Torske og en lang rekke mer ukjente navn er på listen over bidragsytere på disse tre platene, i det som til sammen utgjør en kraftsalve av en dansemusikk-utgivelse, uten at det tradisjonelle formatet utfordres nevneverdig.

skulle man trenge det, egentlig? «Tellektro 1-3» viser hvor mye fandenivoldsk sprell klubbsjangeren allerede kan romme. Ikke rart, det begynner å bli en gammel sjanger, med like mange vedtatte forgreininger som utøvere i katalogen. Noen høres ut som de samler på 

, skrur på knotter og trykker på tangenter, plugger ledninger inn og ut av fysiske maskiner. Andre programmerer digitalt og spiller kanskje på det live etterpå, eller jobber direkte i 

Plate nummer én er kanskje den mest melodiske, med nøysomme syntharbeider som i Pete Whitts «Blåmann», eller pinnen som farer over istapper i T.a.p.e.s «Drift (MVP)». Nummer to er mørkere, mer «minimal» i betydningen sparsom og detaljfokusert, med nøkkelspor som Eltahs «Phantom». Der dunker samme puls i sentrum av sporet mens metall-gjenstander svinger rundt i rommet, og tilsynelatende kolliderer med hverandre. Album nummer tre er mer køddent, med funky basslinjer og krakelerte trommemaskiner. Spor som Iden Beyers «Memphis Bergen» eller Horse Loves «Tannlegeregningen» egner seg like godt for røykfylte klubbgulv som hoppeslott.

 den bergenske dansemusikken inn i internasjonale strømninger på imponerende vis, sammen med byer med titalls ganger så store befolkninger, og tilsvarende mer stabile klubbmiljøer, med flere bak spakene. Årsaken er enkel: Musikken er enkel, men uten å bli 

enkel. Akkurat i det sporet har bitt seg i halen, åpner det seg kompleksitet på et eller annet vis, en sømløs filterdetalj mikset inn, en ny sjattering i synthen, et klapp som ligger fysisk plassert foran resten av instrumentene. Dette er den ekte technotralten, som fanger lytteren inn i halvbevissthet uten så mye mikkmakk.

For et øyeblikk blir Bergen som sin nesten-navnebror i Berlin, 

– det transformerte pumpehuset med den notorisk strenge dørvakta og techno i mange etasjer. Kan vi komme inn i kveld? 

Komme inn på Bergen

Mikal Telle, Bergensbølge-bransjeikon og initiativtaker, i helga arrangerer du Hot! Hot! Hot!-festivalen for sjette året på rad. Hvordan ligger dere an?

– Nå er det mye adrenalin i kroppen. Det er liksom døgnet rundt med jobbing. Men jeg gleder meg, og det ligger bra an. Så blir det nydelig vær.

 eller som i nydelig vær i Bergen-forstand?

– Ja, altså overskyet og atten grader. Ikke sidelengs regn. Og det er bra, for vi har rikelig med plass denne gangen. Det kan bli en skikkelig stor fest hvis alt ligger til rette.

Dette kan jo potensielt være en veldig god forlengelse av fadderuka?

– Bergen er en spesiell by på den måten, når 30.000 unge mennesker inntar byen på bare to uker. Men Hot! Hot! Hot! er en festival for alle over 18 år som har lyst til å slå seg løs.

Du arrangerer en DJ-festival. De er jo nokså vanlige nedover i Europa, men ikke så vanlige her til lands. Fortell hvordan dette foregår for alle de uinnvidde – dette er ikke noen gjengs rockefestival!

– En DJ-festival fokuserer mer på dansegulvet og er en mer 360-graders helhetlig opplevelse. Vi jobber med alle undersjangerne av klubbmusikken og har egne rom for techno, house, drum & bass, jungle, disco og så videre. Vi sprer oss over mange 

i varierende størrelse, bruker Verftet sin nye hall, hovedsalen i kulturhuset på Verftet og flere mindre rom og scener i Kulturkvartalet.

Vi har til og med en klubb på Epos-båten [bokbåten Epos] som ligger til kai her. Vi har jobbet hardt i Bergen med å overta det svære industriområdet som ligger i tilknytning til den gamle sardinfabrikken som har huset Verftet de siste 30 årene. Det finnes ingen kulturhus i Norden av denne størrelsen, bygget opp på denne måten.

Med dette har Bergen klart å få til noe unikt

Hofte, rumpe, mage, sjel

Hva er det – ti år i byen – så er man som oppvokst i New York å regne? Den britiske komponisten, musikeren og låtskriveren Devonté «Dev» Hynes kom til dette kunstens nav på USAs østkyst i 2007 – og ble til altpop-monikeret Blood Orange året etter. «Essex Honey» er femte album siden debuten «Coastal Grooves» fra 2011.

Hynes har også skrevet musikk for film og tv, og spilt, produsert og skrevet for artister som Solange, Sky Ferreira, Lorde, FKA Twigs og mange andre. Kanskje er det først og fremst når de store folka trenger litt ekstra 

 at dehenter Dev Hynes ned fra loftet. Til gjengjeld har han hentet fra NYs kreative kollektiv til Blood Oranges arbeider også.

Så – blant skrålende mennesker, rotter, gule taxier, fettete pizza og kreative raptus – levde de lykkelig i alle sine dager. Kanskje dit hen at Dev Hynes ikke hadde noe mer å gi som Blood Orange. Han hadde i alle fall tenkt å legge prosjektet på hylla og søke nye utfordringer.

en tendens til å sette tenna i bakenden på en, det som man rømmer fra. I 2023 returnerte Hynes til barndomstraktene for å besøke sin syke mor på sykehuset hver dag i to måneder før hun døde. Det plutselige, langvarige gjensynet med hjemstedet ga ham mye å tenke på. Ilford og Essex i Stor-London er langt fra noe barndommens paradis for Dev Hynes.

Take me away to the countryside / In the fields trying to hide,

And in the middle of your life, could you have taken some more time,

synger han på «Somewhere in Between». Den gjenkjennelige, spede tenoren begir seg ut i falsetter, kverner og grubler på tanker om barndommen og ungdomstiden gjennom albumet: 

I was thirteen thinking clean / What for?

 lyder for eksempel «Thinking Clean». Det handler om tiden han etter sigende hadde plakater av Slipknot, Smashing Pumpkins og David Beckham på soveromsveggen, og gruet seg til å gå på skolen hver dag.

i «The Last of England», sangen som er et reint sorgarbeid etter morens bortgang. Samtidig er Ilford også stedet Hynes ble banket opp, spyttet på og mobbet gjennom store deler av oppveksten.

vært et tilbakevendende tema gjennom den snart tjue år gamle Blood Orange-karrieren. Og en naturlig forklaringsmodell: Hynes lærte å bygge seg egne verdener av film, bøker og musikk, og flukten inn i et indre eksil ble en støpeskje for en senere artistkarriere. Sorgen, frykten og usikkerheten beveger seg likevel langt mer som en elefant i rommet gjennom «Essex Honey». Den opptrer som en mørkegrå vignett rundt tekstenes nøkterne hverdagsmotiver. Det gjør det bare sterkere.

Melodiene strekker seg hårfint mellom det håpefulle og det vemodige på tvers av de fjorten sangene, noe som kler den tvetydige informasjonen mellom tekstlinjene godt. 

Nothing more to do but leave / Following the corners of the room / A knitted heart, they gave to me / I wash my hands and stare into the drain, 

synger han om tiden ved morens dødsleie.

Arrangementene dyttes stadig fram og tilbake mellom gitarklimpringen på det knøttlille soverommet til en nær filharmonisk storslåtthet, med strykere, blåsere og mektige kor. Høytidelige synthpads glir rundt uregelmessige basstrommeslag i åpningen «Look at You», før vispende cymbaler i andrelåta «Thinking Clean» bryter inn i melodien som galopperende klokkevisere – 

. Under ligger tankefulle pianoakkorder med etterklang så knapp at instrumentet lyder plassert i en trang, liten stue (kanskje med et godt gammeldags engelsk teppegulv også?).

Et reint sorgarbeid etter morens bortgang

Ung gutt fra Essex

Slække gitarriff med akkurat passe effekt fra pedalen uten at det skjærer i ørene. En myk mann som leser opp dagboksidene sine gjennom megafon som for å kringkaste alle følelsene sine for …

. For Sombr adresserer serenadene sine til en andreperson gjennom hele «I Barely Know Her», som en nokså klissete, sammenhengende fortelling om ham og …

. Her kommer en oppsummering satt sammen av en setning fra hver av de ti sangene på albumet:

Now you’re just crushing my soul, my lover / While you’re dancing with somebody else / When I put you on the counter of my tiny place in Brooklyn / How can we go back to being friends / And I try to go on dates, but none of them are you, none of them are you / I wanna love you ‘til the end of my life / I don’t wanna kiss someone else’s neck, and have to pretend it’s yours instead / We’re in a dimly lit restaurant, on the Lower East side and you look gorgeous / I can’t make you love me / You’ll never be mine again in this lifetime.

 men det duger til oppgaven. Rolling Stone mener at Sombrs debut har «alt det som popen har savnet». Lignende beskrivelser lyder i L’Officiel, i-d, Washington Post, Variety, Cosmopolitan. Og når tjueåringen rutsjer inn i offentligheten på denne måten, har det også ligget til rette for det.

Sombr, eller Shane Boose, er oppvokst på Manhattans Lower East Side i en familie med musiker/partyfikser-pappa og kommunikasjonsdirektør-mamma. Han har gått på skolen LaGuardia, sammen med Timothée Chalamet og ungene til Madonna. Han dater etter sigende Addison Rae, og da han slapp en singel i 2023 fikk han en shoutout av Elton John. På det aktuelle albumet har han fått hjelp av bransjeguruen Tony Berg, produsent for Taylor Swift, Phoebe Bridgers og Boygenius i nyere tid.

«I Barely Know Her» er et passe fint håndverk, og ikke noe uengasjerende rom å være i når man først er der, men heller ikke ett der minnene blir med ut døra igjen. Sombr leverer en tilsiktet-rufse-indiepop som skrangler når den skal skrangle, som dytter veggene ut i store åpne rom med refrengenes plutselige klangdybde. Oppskriften for patos er ikke helt ukjent.

streif av déjà vu, som om musikken har vært laget før. Har dette alt som popen mangler? Eller handler det om at det hegemoniske lydbildet av hyperpopens dekonstrurterte tyggegummi-harmonier begynner å kjennes trettende akkurat nå? At popen trengte å bli litt rockete igjen, kjennes mer ut som syklisk timing – og en pendel som utvilsomt vil havne på den andre sida igjen når tiden er inne.

Den slentrende Sombr, med sine høye kinnbein, mørke krøller og gravalvorlige blikk er en, for øyeblikket, passende mannekeng – selv om det stort sett bare høres ut som om Julian Casablancas har blitt med i Kent eller noe sånt. At alle sangene er like, er jo poenget! Sombr er en tegneseriefigur, og musikken er mest til stede som en 

Fortellingen på sin side skal bare befeste hovedpersonens egenskaper og legemliggjøre lytterens fantasier og lengsler. Shane Boose kan mest sannsynlig sutre i sangene sine og le hele veien til banken samtidig.

Kan det fikses?

Victoria Ulriksen, du er bare nitten år, men allerede bevandret innenfor orgelkretser etter at du debuterte i Oslo domkirke som femtenåring. Hvor i verden er du nå? Før helgen var du i Basel og spilte i Leonhardskirche!

– Det var strålende stemning der, som alltid! Nå er jeg i Rotterdam og skal spille i Laurenskerk. Det blir en blanding av programmene fra de tre forrige konsertene.

Du tar til orde for å åpne opp nye horisonter – ikke bare for publikum – men for orgelet selv. Hva betyr det å tøye grensene for hva et orgel kan gjøre?

– Det handler om forventninger og vaner knyttet til størrelsen på instrumentet. Jeg er veldig tilhenger av å prøve å få stor musikk til å lyde bra på ulike type orgler. Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for.

– Jeg prøver alltid å inkludere stykker som kan falle i smak for alle typer publikum, og ta med litt av hvert.

– Absolutt! Når man tenker på kirkemusikk er det ofte synonymt med messer, salmesang eller liturgier, men det å være konsertorganist og spille repertoar er ikke like vanlig. Det vil jeg gjerne gjøre noe med, og samtidig være et forbilde for andre som vil det.

Men hvor mye fornyelse snakker vi om her, blir det Abba Night?

Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for

London 31. august

Fire år etter debuten kom likevel Dijons nye «Baby» som en overraskelse. 33-åringen fra Baltimore har blitt far siden sist, og dediserer like godt hele albumet til den enorme opplevelsen av å holde noe så skjørt i armene sine for første gang.

Denne tredje skiva er riktignok full av gullkorn, som det funky drivet i «Higher!», bass-strengene som river i den sjelfulle stemmen hans på «(Freak It)», eller måten tittelsporet lener seg på fortellergrep fra angloamerikansk folktradisjon. Sangen «Baby» kan minne om trad-låta «Barbara Allen», med Dijons egen vri og en møysommelig framdrift som skjer langs repetisjoner av ordet 

So, I touch your belly about a million times, Lord / «How long until you land?», okay, baby / Because we’re waiting for you, Baby (Baby) (…) I said, «What about, ‘Baby’?» / «That’s a pretty good name» / And here comes your baby.

 opprivende troverdig, denne rutsjebanen av følelser Dijon innlemmer lytteren i, disse refleksjonene rundt foreldreskap. Det går via hans egen barndom i «My Man»: 

til kvinners rett til å bestemme over egen kropp i «(Referee)»: 

She had the time, she gets to call it / She’s referee

Man hører avtrykket fra samarbeidene hans, fra Bon Iver på «Kindalove» og eget arbeid på Justin Biebers nyeste album, til den sære gitarhelten Mk.gee, som Dijon har jobbet sammen med i lang tid. Det er flust av dybde og innsikt og kule henvisninger, til for eksempel Wu-Tang Clan i «Automatic» eller Doug E. Fresh og Slick Rick i «Yamaha». Snoop og Nate Doggs «Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None)» dukker for øvrig opp i «Another Baby!».

 er allerede en bejublet sak, med skyhøye poengsummer i de store internasjonale musikkmediene. Han gjør liksom alt riktig, både med tekst og melodi, men framfor alt med knirk, knas og susing i produksjonen.

Det må likevel sies: Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt. Det er ikke noe automatikk i at 

produksjoner alltid vil oppleves som nyskapende og annerledes

det er noe som avhenger av at sammenligningsgrunnlaget kjennes overpolert. Men hva skjer når den uflidde sjaskeproduksjonen har blitt pop-standard? Frank Ocean, James Blake, eller Dijons egne makkere: Bon Iver, Bieber eller Mk.gee, henter like mye sjel i teknisk finesse som i produksjonsmessig patina.

 innskytelsene, både fra støy, samples og separate innspillinger av Dijon selv, ikke alltid tilfører melodiene så mye som at de ofte opptrer som avbrytelser. På et punkt kan lappeteppet begynne å føles som en hullete fillerye.

Dijon beveger seg farlig nær grensen med «Baby», som på tross av sine gullkorn bare så vidt henger sammen, som et skjelett herjet av gikt. Til slutt kan det hende man leser det mest som sekvenser av utklipp, heller enn sanger.

Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt

Sennep i ...

Madonna fylte 67 år forrige helg, og har igjen vært aktuell i løpet av sommeren. Riktignok har det vært i retro-forstand, med dokumentarfilmen «Becoming Madonna» fra hennes tidligere dager, og et album med snart tretti år gamle remixer.

Forventningene hadde bygget seg skikkelig opp i til juli-slippet av «Veronica Electronica», en myteomspunnet tvillingutgivelse til det epokegjørende albumet «Ray of Light» fra 1998 som aldri ble utgitt. Remixer signert DJ-storheter i New Yorks klubbscene på slutten av nittitallet, som Sasha, Victor Calderone og Peter Rauhofer, skulle befeste rollen til Madonna – ikke bare som hitmaker, men også som innforstått med kodene til klubborienterte subkulturer.

Man skulle egentlig tro at «Veronica Electronica» ville falle i god jord hos kritikere flest. Denne type hard trance – syrete, proggete, dryppende våte synthmelodier med klaskende basstrommer oppå – har vært ganske trendy en stund. Poputgivelser av året som FKA Twigs’ «Eusexua», Addison Raes «Addison» og Oklous «Choke Enough», bærer alle slektskap til disse millenniumslydene som Madonnas «Ray of Light» var en av de viktigste eksponentene for.

Likevel har Madonnas utbrudd fra fortida blitt møtt med lunkne miner. Noen ganger går kritikken på innholdet, og viser til måter sangene har gjennomgått et for lite overbevisende humørskifte, eller måter de nye rytmene virker klønete påklistra underlaget. Dessuten er Madonnas vokal ofte bare 

i det som føles ut som uendelige, enerverende gjentakelser.

Den andre og mest betimelige delen av kritikken går på at det er lite som egentlig er nytt med utgivelsen, all den tid flesteparten av remixene har vært allment tilgjengelige og kjent lenge. Dessuten peker flere på at det er et større arkiv å ta av, og et uutnyttet potensial, som også er understreket av «Ray of Light»-produsenten William Orbit selv. Hvorfor ble egentlig «Veronica Electronica» gitt ut nå, i 2025?

Orbit beskrev også utgivelsen som en kopi. Han hadde håpet på noe mer ambisiøst, dyptpløyende, «et dobbeltalbum, for eksempel», og karakteriserte flere av remixene som følelsesmessig hule.

«Veronica Electronica» er ikke det eneste Madonna har vært aktuell med det siste året, i det som virker som en kollektiv sjau for å få dekket det lange artistlivet fra alle vinkler. Samtidig som en spillefilm med Julia Garner i hovedrollen sakte, men sikkert er i produksjon, kom Michael Ogdens dokumentarfilm «Becoming Madonna».

Verre for Madonna enn å være promiskuøs, blasfemisk eller ubegavet, er det å være irrelevant

Madonnas skrik

Bankvelv, uten ‘h’, rett ut fra Griegakademiet – og en lang rekke andre prosjekter som blant annet Vestnorsk Jazzensemble og SYMRE – dere er valgt ut i forbindelse med talentsatsingen til Oslo Jazzfestival, som pågår denne uka. Hva innebærer det?

– Det innebærer at vi skal, sammen med de andre deltakerne, spille showcasekonserter på Herr Nilsen og Becco, som det er gratis å komme og se. Og så skal vi holde konsert for de innsatte i Ila fengsel.

Dere har jobbet med mange ulike musikere i ulike konstellasjoner. Hva er spesielt med å spille med hverandre?

– Vi er fra to veldig ulike musikalske bakgrunner, én fra jazz og én fra folkemusikk. Det innebærer både at vi har ulike referanser og ulik inngang inn i å spille og lage musikk – og til forholdet mellom planlegging og improvisasjon.

I Bankvelv møtes vi relativt på midten. For den ene er dette det mest planlagte hun har gjort, og for den andre er det det mest improviserte. Man blir utfordret på ting man ikke blir andre plasser.

Så dere tøyler hverandre litt i denne duoen, rett og slett?

– Ja, men så er jo prosjektets rammer også veldig satte. Vi spiller hardingfeleslåtter og overfører dem til friere improvisasjon. Og så er det geografisk avgrenset til en del av Vestlandet. Likevel er det uendelig av muligheter, da.

Vi tenkte egentlig ikke på dette som musikk i en live-setting. Det var egentlig et lite fordypningsprosjekt i skolesammenheng på Griegakademiet. Så begynte vi å eksperimentere med å overføre [de tradisjonelle slåttene] fra hardingfele og trekkspill til hovedinstrumentene våre, gitar og saksofon.

Nå for tida virker det nesten som om det er flere folkemusikk-hybrider der ute enn det ikke er det?

... holde energien oppe, skrike litt inn i mikrofonen og så videre

Impro på planen

Burial er mannen som har ligget i kjellerstua og knuget om sin elektronikaheltestatus i årevis, uten å gjøre noe særlig annet enn å … gi ut musikk. Sjenert og lettbrydd, gjør han nesten aldri intervjuer, spiller ikke konserter, og lot heller ikke folk flest få vite hans egentlige navn før lenge etter gjennombruddet «Untrue» fra 2007 – andreplata.

Nå vet vi at han fyren inne i den slitte hettegenseren heter William Emmanuel Bevan, er fra Sør-London, og har fått en slags nerdenes hevn i musikklivet gjennom sin sære oppførsel og skyhøye kunstneriske status.

«Comafields / Imaginary Festival», fra begynnelsen av august, føyer seg inn i en rekke av over tjue ep-er og singelslipp siden 2005. Og her kommer et annet aspekt av det asosiale sinnelaget til Burial godt frem: en manglende respekt for etablerte strukturer og formater. Med spor på over ti minutter hver, og med en omfattende dramaturgi av vekslende perioder i løpet av den enkelte låta, er det ikke helt godt å si hva slags slipp dette er. Er det en splittsingel, en ep, en mikstape eller en serie kortere spor fordelt over to ambient-amalgamer?

er kildematerialet hans det samme som alltid: lyden av den seiglivete klubb- og ravescenen i London fra nittitallet og utover. Dette er musikken Bevan dyrket sammen med broren sin mens de vokste opp: intrikate dubstep-rytmer, spretten garageog dundrende UK bass. Klubb-grooven er dekonstruert og ispedd raslende klipp av snakking og støy, synging og … nerdete filmreferanser.

I saw something / Flower bloomed from nothing, 

sier Russell Crowe i Darren Aronofskys bibelfilm «Noah» fra 2014. 

, svarer Terminator-skuespiller Linda Hamilton. 

gjentar etter hvert den svenske sanger/låtskriveren Jens Lekman.

I det neste sporet gynger varianter av setningen 

gjennom de ulike fasene av låta, før et Truman Capote-dikt fra «The Innocents» (1961) setter et mystisk punktum for utgivelsen gjennom Martin Stephens stemme:

 Enter my lord, come from your prison / Come from your grave, for the moon is arisen

 i harmoniske dronelandskaper i moll, susing og regndråper som klasker ned i pytter, akkurat lik de tidlige Burial-slippene. «Comafields / Imaginary Festival» er en prosess som må følges fra A til Å i løpet av 23 minutter, og som mest sannsynlig kan fremkalle uensartede indre bilder fra gang til gang. Det ene sekundet er vi ved apokalypsens rand, det neste trasker man på en grusvei etter en lang natt med festing. Burial leverer atter en gang underlige reiser gjennom underbevisstheten, fra sin egen dunkle kjellerstue.

Kanskje står døra en millimeter mer på gløtt for hver utgivelse.

En manglende respekt for etablerte strukturer og formater

Nerdehevnen er søt

Belfast-duoen Andrew Ferguson og Matthew McBriar er arbeidsomme produsenter. Mens alle trodde de fortsatt var dypt inne i det mutimediale Chroma-prosjektet sitt, som de skal presentere på Øyfestivalens avslutningsdag, kom en stor, ny utgivelse, kalt «TAKKUUK». Samtidig har de funnet seg stadig mer til rette i rollen som 

 om å utforske urfolk-liv i ulike deler av Arktis, og den irske duoen har samarbeidet med musikere fra blant annet Canada, Sverige, Finland, Grønland og Norge. For eksempel er den samiske bergensartisten Peder Niilas Tårnesvik – aka Niilas – med, i et eterisk, svevende åpningsspor. Andre betydningsfulle navn på blokka er Katarina Barruk, Andachan, Tarrak, NUIJA og Silla.

Hvert av samarbeidene har sin egen melankoli og råskap, som den pustehigende sangen til Silla over tittelsporets dundrende dub-bass. «Taarsitillugu» og «Dárbbuo» stikker seg også ut for måten den hakkende bassen medierer mellom klubbmusikken og urfolksopplevelsen.

lokalsamfunnenes liv og utfordringer, språk og egenart, men også regionens mektige natur. Blant annet har Ferguson gjort feltopptak av Russell-isbreen på Grønland, som han etter sigende skal ha klatret opp på. Duoen reiste til øya i 2023 i regi av miljøorganisasjonen In Place of War. Mens han befant seg på breen, tok Ferguson opp de høye stønnene og knirkingene fra isdekkets smelting, og lyden har blitt til en kjerne i albumprosjektet.

Intet fjell høyt nok

Er det et antivirusprogram, et middel for å reingjøre bilens interiør eller noe annet kjedelig: 

 Nei, det er navnet på alles forrykende nye gitarhelt fra New Jersey, og på lørdag gjester Mk.gee Øyafestivalen.

Fyren har sjeldent gjort intervjuer siden sin debut-ep i 2018, har en underveldende, laber tilstedeværelse på sosiale medier, står ofte med det lange håret foran øynene mens han spiller på gitaren sin, og er akkurat den som trengs.

Bråkjekk flyttet en gang Mike «Mk. Gee» Gordon fra New Jersey til Los Angeles for å gå på musikkskole i starten av tjueårene, men droppet ut for å jobbe som turné- og studiomusiker i stedet. Det endte med at han fikk fyken fra prosjektene han deltok i. Arbeidsgiverne syntes han trakterte strengeinstrumentet på en litt for pussig måte.

Løsningen ble å lage egen musikk i stedet, noe han har drevet med i sju-åtte år. Først med fjorårets album «Two Star and the Dream Police» og seinere med den separate hitsingelen «ROCKMAN», fant han formen.

«An unlikely guitar god chases the promise of pop», skrev Joe Coscarelli i New York Times forrige september. Hyllest kom også fra Pitchfork, Rolling Stone, The Line of Best Fit, Clash eller av Anthony Fantano i The Needle Drop. Mk.gee prydet Charli XCX sin Spotify Wrapped-liste over mest lyttede artister fra 2024, hadde kreative innhopp på Fred Agains «Ten Days, Bon Ivers «Sable, Fable», Justin Biebers nyere «Swag», og fikk plutselig oppmerksomhet for arbeidet han tidligere hadde gjort for artister som Dijon og Omar Apollo.

Mk.gee var piffikrydderet for alles pop-spillelister på den ene siden, og en etterlengtet skranglerockens Messias på den andre. Kanskje kunne han egenhendig ekspedere synthparadigmet i popen. Vi har vært på utkikk etter en ny gitarhelt, og endelig – langt om lenge – passet skoen.

Gitarsjefen selv, Eric Clapton, var i alle fall i nesegrus beundring over Mk.gees fingerspill. «He plays guitar like nobody else», sa han. Men handler ikke det også litt om at «nobody else plays guitar» nå for tiden?

Ofte høres han nesten ostedryppende ultra-harmonisk ut

Helten vender tilbake

Thurston Moore, mesteren av ulyd, hva har du drevet med musikalsk siden forrigeskiva «Flow Critical Lucidity» fra 2024?

– Vel, jeg forsøker fortsatt å spille den plata live så mye som mulig, men det betyr egentlig ikke at jeg spiller så mye live. Det er skrivingen jeg fokuserer på mest for tida.

Ja, du har jo skrevet noen bøker: Om grunge og kassettkultur, du har gitt ut diktsamling og sist memoarene dine i 2023, «Sonic Life: A Memoir». Hva skriver du på nå?

– Jeg har arbeidet med en skjønnlitterær bok denne gangen. Handlingen finner sted tidlig på 80-tallet. Den handler om noen unge kunstnere som bor i New York.

Ikke en helt uopptråkket sti for deg, rent tematisk! Men det er vel ikke høytlesning du skal holde på med i Oslo denne lørdagen? Hva kan publikummet på Blå vente seg?

– Neste år kommer det en helt ny plate, men jeg føler ikke at jeg har fått spilt den forrige skiva nok. Så jeg har forsøkt å gjøre noen konsertavtaler som gir mening for meg. Jeg spilte på Blå en gang for noen år siden, og jeg liker atmosfæren, størrelsen på stedet, publikummet som kommer dit. Blå er et kult sted.

Dagen du spiller er også avslutningsdagen for Øyafestivalen. Blå har brutt samarbeidet sitt med festivalen, og de ligger til grunn Øyas folkerettsstridige eierskapsbånd. Du har tidligere vært ganske tydelig i din Israel-kritikk – det er neste så man skulle tro at dette var et slags mot-arrangement?

– Jeg har selv spilt på Øya, både med Sonic Youth og soloprosjektet mitt, og synes det er en godt drevet og velprogrammert festival. Det var på Øya at jeg så Mayhem for første gang, og begynte å bli venn med Necrobutcher – så langt det lar seg gjøre. Vi endte jo opp med å publisere memoarene hans, min kone og jeg.

Han kom også for å se den forrige gigen min på Blå, men jeg tror han satt ute ved elva hele konserten fordi han syntes vi spilte altfor høyt. Når du bråker for mye for et Mayhem-medlem, så tenker jeg du har gjort noe riktig!

Ida Messel

Artikler

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

D’meg igjen

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Ung gutt fra Essex

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

Madonnas skrik

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Helten vender tilbake

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Lorde vrir og vender på seg så alt kommer til syne.

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Natt på museet

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubbmusikk når Nyege Nyege-festivalens norske satelitt får bein å gå på.

Superskurk?

Addisjon/subtraksjon

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hovedstaden.

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Liz Pelly, forfat­teren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

D’meg igjen

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tel­lekt­ro» er en verdig hyllest av vestlands­ho­ved­staden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legen­darisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Ung gutt fra Essex

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solo­kon­sert i West­min­ster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammen­hen­gende låt?

Madonnas skrik

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folke­mu­sikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjeller­dypet.

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Helten vender tilbake

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Lorde vrir og vender på seg så alt kommer til syne.

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Natt på museet

Har Lyra Pramuks tredje­ski­ve i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubb­mu­sikk når Nyege Nyege-fes­ti­valens norske satelitt får bein å gå på.

Superskurk?

Addisjon/sub­trak­sjon

Regnbu­e­mar­kering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hoved­staden.

Doku­men­tar­filmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubbmusikk når Nyege Nyege-festivalens norske satelitt får bein å gå på.

Addisjon/subtraksjon

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hovedstaden.

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.