Ida Messel

#fff

#000

Hans-Peter Lindstrøm fra Flekkefjord, oppvokst i Stavanger og siden grodd fast i Oslo, er langt bedre kjent som bare Lindstrøm. Den norske produsenten, djen og multiinstrumentalisten har siden starten av 2000-tallet drevet med en form for retronostalgisk nybrottsarbeid innenfor ny-disco og space disco (ofte kjent utenfor landegrensene som Norwegian disco).

En liten stund vendte han inn i det mer snirklete melankolske, med «On a Clear Day I Can See You Forever», live-skiva fra Henie Onstad Kunstsenter, «|||» med Prins Thomas og «Everyone Else Is a Stranger» fra 2023. Men med sin trettende plate, «Sirius Syntoms», har Lindstrøm forkastet det i overkant kompliserte vakre til fordel for en nokså nøktern og upynta groove. Melodier, rytmer og teksturer skal få mer pusterom med denne formelen, sier han selv – men det gjør det ikke risikofritt å skulle velge det enkle.

 «Cirkl» gyver kanskje stemningen av gårde som på en steikende, skyfri festdag langs kanten av badebassenget, men akkurat når du skal hente deg påfyll i paraplydrink-glasset, utover i «Thousand Island Man» og «Moo)n», kan alt ha endret seg. Hvordan kan det ha seg sånn, at rommet og konteksten flytter på seg, når musikken egentlig ikke gjør det? Det er repitisjonen selv, så klart! Så stødig og bedagelig er gjentakelsen at den blir merkelig utypisk, kunstig forflatet i humøret som av en medisinsk krykke.

«Du har nå kommet til (…) du har nå tre valg (…) tast 1 for (…) tast 2 for kundeservice eller vent på svar». Litt som den type melodi som ofte ledsager køen for svar når man ringer banken, posten, skatteetaten også videre – litt sånn kjennes det etter hvert ut som Lindstrøms «Sirius Syntoms» utspiller seg.

Kan lyd være iboende smilende blid og oppløftende? Ja, det er klart at rytmen kan være jevn, melodien stigende og innom nok dur i tonearten. Men det endrer ikke det faktum at den følelsesmessige avlesningen er like mye styrt av lytterens assosiasjoner, inntrykksmessige avleiringer fra tidligere stunder. Og gjennom flate, metronomklikkende trommemaskiner og synthbass som stort sett ikke beveger seg, akkorder som treffer smalt i rommet og sparsommelige melodier, er Lindstrøms album nummer tretten til forveksling lik venteromsmusikk, heismusikk og kjøpesentermusikk.

 nøytrale repetisjonene gjennom «These Are a Few of My Favourite Strings», tittelsporet, «Sharing an Orange» eller «Solveggen! Nå!» får musikken til å føles litt skakk og hjemsøkt, men det er på en kul måte.

For før det høres ut som et grunnlag for slakt: Disse jingle-aktige, påtvungne, oppstemte, halvfunky pling-pling-plingene er faktisk albumets store styrke. I en verden som stadig roper etter oppmerksomheten din, har muzak, den myke bakgrunnsmusikken fra heiser og venterom, hatt for rykte å være intetsigende, utilitaristisk og blottet for kunstnerisk verdi.

Likevel finner Lindstrøm, ved å ikke vike fra oppskriften, eller gjøre det for komplisert, et overraskende reservoar av kreativt potensial i selve nøytraliteten, i de trettende, seige sekvensene og den flate lyden. Musikken hans legger opp til å sone ut – drive viljeløst rundt, løsrive seg, koble seg fra – og gjør man først det, får man kanskje også tilgang til fantasien på nye måter.

 og hul distraksjon, fostrer «Sirius Syntoms» en avslappet, fri kognitiv tilstand der sinnet danner uventede assosiasjoner og utforsker tanker utenfor umiddelbar bevisst kontroll. Kanskje er det i slike øyeblikk, når det kreves mindre av oppmerksomheten, når man kan bevege armene litt, gynge litt på gulvet, at kreativiteten kan blomstre.

Vente på noe godt

Modulær syntese er et rart begrep, og et enda rarere musikkhistorisk felt! Suzanne Cianis «Buchla Concerts 1975» er et sjeldent og strålende glimt inn i de tidlige eksperimentene på Buchla 200-synthesizeren. Innspillingene, gjort på WBAI Radio i New York og på loftet til den eksperimentelle filmskaperen Phil Niblock, er viktige historiske dokumenter, men også levende lydlandskap som fortsetter å resonnere.

Da det britiske plateselskapet Finders Keepers Records ga ut Suzanne Cianis «Buchla Concerts 1975» i 2016, 41 år etter at de skjedde, handlet det likevel mye om å omskrive – eller rette opp i – kanon. For siden årtusenskiftet har ymse omforhandlinger av historien(e) spilt seg ut, for å vise at de hadde en plass i tingenes framdrift hele veien, alle de som falt utenfor den normative sjablongen av det hvite og mannlige.

Det virket kanskje som at det bare hadde vært menn der og drevet musikkhistorien framover, men det kunne handle om en feil i nedskrivingen, og alle følgefeilene det fikk. Og på samme måte som venetianske Barbara Strozzi (1619–1677) egentlig hadde en stor innvirkning på den klassiske musikken gjennom sin forståelse for kvinnevokal, hadde for eksempel Suzanne Ciani (1946-) stor innvirkning på den moderne elektroniske musikken gjennom sine analoge synth-bestrebelser.

 det er viktig å løfte de kvinnelige stemmene, skal man vokte seg fra å framstille det som lettere enn det egentlig var. Cianis bidrag har i altfor mange sammenhenger blitt altfor oversett.

Og hun var en pioner: Når man lytter til de to opptakene fra 1975, via utgivelsen som først kom i 2016, er det slående hvordan Ciani er inne på noen synth-tanker som først fikk populærhistorisk gjennomslag med andre enn henne selv. Kanskje hører man Tiëstos synth-arpeggierte versjon av «Adagio for Strings» fra «Just Be» (2004) inni Cianis snaut tjue minutter lange «Concert at WBAI Free Music Store», eller så hører man kanskje andre synthsvisker med brutte akkorder: System Fs «Out of the Blue» (1999), Eric Prydz’ «Opus» (2016), Deadmau5 sin «Strobe» (2009).

Veien dit dras ofte heller gjennom stoppesteder som Kraftwerk eller Brian Eno eller Cianis Buchla-kollega Morton Sobotnik, og hans «Silver Apples of the Moon». Sobotniks utgivelse ble et utstillingsvindu for Buchla 100-synthesizeren, som det første elektroniske musikkstykket bestilt av et plateselskap, men Cianis syntharbeider pløyde egentlig dypere.

 de rigide strukturene i sekvensert elektronisk musikk som skulle komme senere, utvikler Cianis stykker seg flytende, styrt mer av intuisjon enn rutenett og statiske regler. Med «Buchla Concerts 1975» viste Ciani hvordan synthen aldri var ment å imitere tradisjonelle musikkinstrumenter, flate dem ut og masseprodusere dem.

I stedet tilbød det komponister en ny måte å tenke på: musikk som spenning, som bevegelse, som skulptur i lyd. Lyder avspilles ikke bare – de beveger seg. De går i bane, panorerer, pulserer og skifter posisjon, noe som gir inntrykk av musikk som en fysisk enhet som bebor rommet. Det er en tredimensjonal opplevelse å tre inn i Cianis musikk, en synth som omfavner heller enn å skjære gjennom.

Lyder av­spilles ikke bare – de beveger seg

Syntesen 50 år

Anniken C. Mohr

Elleve år, lang og tynn som en flis, bøttehatt på hodet, briller og et bredt glis. Etter at Ari Bajgora fra Grünerløkka i Oslo hadde konkurrert hjemme med søstera om hvem som kunne memorere og framføre en amerikansk raplåt best, tok han raskt den nyervervete kunnskapen med seg gjennom ytterdøra og ut i de folksomme parkene. Blant kastanjetrær, slakk line, engangsgriller, hundelufting, pingpong-spillere, barnefamilier og kjeltringer i ulike grader, fant gutten opp sin helt egen inntjeningsform.

Bajgora (11) henvendte seg til besøkende i Sofienbergparken, Birkelunden, Olaf Ryes plass og de andre uteområdene på Løkka, justerte stemmen til den var mange hakk dypere og rappet på standhaftig amerikansk. Så spurte han om de ikke kunne «avse en liten slant mot en liten rap?» Selv myke kattunger som tigger ved bordet kan bli irriterende, men han fyren her var jo flink. Det funket som fy.

– Til slutt var det … mye penger, liksom. Man satt og rappa i en halvtime og folk var fulle og ga kontanter her og der, forteller Bajgora fra en kontorstol i dyrt design, ti år senere.

Sola steiker på en av de flotteste dagene hittil i år, men Ari Bajgora holder seg innendørs med produsenten Andrew Murray. Omgivelsene er like flotte her inne, framhever de, med aircondition av ypperste klasse. Studiofasilitetene i Sandvika har en miksepult på størrelse med en gjennomsnittlig norsk ettroms leilighet. Det er keyboard og forsterkere uten et støvkorn og eksklusivt hardtre på alle overflater. Gjennom vinduet til innspillingsrommet står et flygel og glinser.

Rapperen rakk nylig å bli kåret til «Årets gjennombrudd» under Spellemann, selv om debutskiva – laget i rommet vi befinner oss i – ikke har havnet i hyllene ennå. «Valget å gå, og vi gikk» kommer onsdag 28. mai.

Han bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa på Løkka, der karrieren tok fart ti år tidligere. Stedet hadde etter alt å dømme mye å si.

– Det er ikke det samme som å vokse opp på Holmlia eller Nordberg. Det er reklameskilt og butikker overalt. Så det er jo ting overalt man er gira på hele tiden, liksom. Og som 11-åring har man ikke så mye spenn.

Virksomheten med å rappe for penger i parken gjorde at flere enn Bajgora kunne kle seg i 

Jeg har ikke lyst til at noen skal gjøre de tingene jeg har gjort

Bydels­politiker

Et like vanlig innslag på nasjonaldagen som luntende heliumballonger med Spiderman-form over himmelhvelvingen, bunad/solbrille-kombinasjon, barn med kjemmet hår og ketsjup i munnvikene, er russen. Og mens 17. mai-sangene har stått cirka på stedet hvil siden «Norge i rødt, hvitt og blått» fra 1941, har russens rim og sanger vært i rivende utvikling siden 

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø / Julekake, julekake, hjembakt brød / Wæææææ.

Resten er en pussig historie, som har endt i en helt dagligdags praksis for vordende russ: De spleiser på sanger spesiallaget til deres såkalte busskonsept, med feit bass og hjemmesnekrede vers. De kan være produsert av profesjonelle, som da Skrillex (rett før han ble superstjerne) lagde russelåt for Bærumsbussen Disco Rangers i 2011. Nå er det vanlig at en sånn sang koster opp mot 250.000 kroner.

 fyller russesangen som Andreas «Tix» Haukeland laget for bussgjengen til lillebroren Mathias på Stabekk, kalt «Sjeiken 2015», ti år. Skrillex må flytte på seg i denne sammenhengen: Det er Tix som står for den desidert viktigste låta i nyere norsk russemusikk. Det skapte tjukke overskrifter da en metallisk guttestemme over skrikende synther sang:

 i kveld er det lov å være hooore-e-e-e-e-e-ee-ee-e. Jeg drikker meg full / Til smaken av gull / Spør meg hva jeg vil ha / Svarer et knull, 

Russesangene har organisk musikalsk utspring i den synthriff-baserte elektroniske dansemusikken som vokste seg gigantisk på 2010-tallet. Eksempler er Aviciis «Levels» fra 2011, eller brostep og eurodance fra noen år tidligere. For russ som var på buss ble det etter hvert vanlig å komponere musikken selv, når man stort sett bare behøvde en datamaskin for å få det til – eventuelt en kvart million kroner.

Tix var ikke den første til å holde på med russelåter og festmusikk, men ingen før ham fikk samme gjennomslag. I perioden 2015–2020 hadde Haukeland tretten russelåter inne på VG-lista. Selv med tidvise forsøk på karriere-oppussing, klarte han verken å riste av seg pannebåndet eller det faktum at «Sjeiken 2015» fortsatt parkerer de andre låtene hans når det kommer til antall strømminger. Låta markerer et kulturelt vannskille i Norge, og er blitt et sjanger­definerende verk for bølgen av russemusikk, post-russehits og festmusikk som nå står bredbent plassert i hovedstrømmen.

I tillegg er det musikalske bidraget en avbildning av et særlig mannsideal, som siden da har fått bredere armslag.

 i russelåtenes tekstinnhold, og det finnes omtrent like mange kritiske kommentarer mot russelåter som det finnes russelåter selv. Solguden & Mannens «Playboy 2017» lyder for eksempel: 

Er du tretten er du med / Når du suger så gå ned / Er du skvetten / Legg deg ned og ikke skrik.

Jeg er en fackings synder / Men det sto at hun var 18 år på Tinder.

 En gjeng som het «Unexpected Bryne 2020» sang om å slå i hjel uteliggere, bedrive seksuelle overgrep og ruse seg. Russegjengen Apoteket fra Sandefjord fikk mye kritikk i 2023 da de sang: 

Gi meg kokain, og masse penger, masse damer. Ja, for faen.

Sammenlignet med hvor hurtig trendsykluser løper av gårde nå for tida, er den kulturelle relevansen til denne type musikk forbausende stabil. 

og den typen maskulinitet som er malt ut i russelåter siden Tix’ nasjonale gjennombrudd i 2015, virker stadig like aktuell ti år senere: en kultur som forherliger aggressivitet, men som når som helst kan avfeie aggressiviteten som uskyldig kødding hvis den antas å gå på bekostning av noen.

Fra influenserne Oscar Westerlin og Baris-Breiviks video

 (produksjonsselskapet heter Gutta Sprut AS) til Simen Velles incel-rant, nådde kurven kanskje sin foreløpige topp i mars i år. Da sto reality-deltaker Christian Brennhovd i Debatten på NRK og sa at: «Først og fremst vil jeg bare si at jeg har aldri fått så mye mus som etter at jeg opererte meg». Det hørtes ut som et tekstutdrag sakset rett ut av en russelåt, fra punktet i sangen rett før det hektiske refrenget dundrer inn.

‘Sjeiken 2015’ markerer et kulturelt vannskille i Norge

Ti år med Sjeiken

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen 

Vi må snakke høyt og tydelig i dag, og det er ikke fordi Åge Aleksandersen, som skal legge ut på siste etappe av avslutningsturnen med Sambandet i dag, har blitt så fryktelig gammel. Grunnen er at det fortsatt piper i ørene fra dagen før. Da avsluttet Åge og bandet festen etter LO-kongressen i lokalene på Youngstorget, og stemningen var i taket.

– Det var stilig. Det var som å spille på klubb. Det er ikke noe vi gjør ofte.

Da snakker Åge om størrelsen på konsertstedet, for fagforeninger har han spilt for opptil flere ganger. Han har 

ikke inntrykk av at de misliker ham, akkurat,

 understreker han med et skuldertrekk. Gårsdagen bød også på et gjensyn med Serigo Ramirez, tidligere visepresident i Nicaragua. De hadde ikke truffet hverandre siden starten på 1990-tallet, da Åge drev bistandsarbeid med Björn Afzelius.

– Jeg har fått med meg diskusjonene om retorikk, sier Åge, og viser til debatten rundt språkbruken til Kine Asper Vistnes, LOs nyvalgte leder.

– Det er et vesentlig poeng når man skal snakke om dagens brutale direkthet, at alt skjer så fort. Hva har skjedd med muligheten for å tenke seg om?

Åge stusser. Det er jo noe som er litt fint med det også, tydelighet. Det er klart vi trenger det, reflekterer han, og en spade er en spade, er en spade, ljomer det nesten som ekko langs det signalfargede teppegulvet i loungen der vi sitter.

Han liker seg høyt i landskapet, Åge, og har holdt toppen av et tårn i Trondheim som platestudio og øvingslokale en god stund. Nå befinner vi oss i tjukkeste hotellsentrum av Oslo, med panoramautsikt, og tilsvarende graverende lysinnslipp.

Det er sikkert masse foreldre og besteforeldre som har plaga ungene sine med musikken min

Fått til noe

Fredag og lørdag denne helgen skjer Desertfest i Oslo, eller skjer det i Belgia, i England, i Tyskland? Dere er overalt!

– Det stemmer på en måte! Vi startet i utvidelse av et kollektiv av ildsjeler i England som heter Desert Scene UK. De hadde vel den første Desertfest i London i 2012. Etter hvert slo de seg sammen med et profilert bookingagentur fra Berlin, kalt Sound & Liberation. Så utvidet de til Berlin og New York og Antwerpen, sporadisk i Athen og i Ghent.

Og derfra til den lille bakgården på Revolver i Møllergata … hvordan fikk vi et eget Oslo-kapittel?

– Dan Marius Nordhagen [daglig leder i Desertfest] og jeg var på campen i London, og hadde spilt på en av festivalene tidligere, også ble det framsatt en spøk om at vi skulle starte opp i Oslo. Det var bare en køddetanke først, men så sendte vi en e-post, og ja … Vi hadde første utgave i fjor!

Hvordan posisjonerer Desertfest seg i forhold til andre rockefestivaler i byen?

– Det handler ikke nødvendigvis om hardere sjangerjustis, men samtidig vet publikum kanskje litt hva de får. Vi er mer reindyrket rundt et 

– Det innebærer repetitive, hypnotiske riff, mye atmosfære, men ofte med catchy bluesaktige licks – perfekt vår- og sommermusikk! Det er veldig bra å kjøre bil og motorsykkel til.

Og ikke minst skate til – dere skal sette opp en ramp og full pakke utenfor Rockefeller sånn som i fjor. Fortell litt om koplingen til brettkultur!

Det handler ikke nødvendigvis om hardere ­sjangerjustis

Ørkenrocker

Barnestemmen ljomer ut over gresslettene i Kirsebærdalen når Kavring gjenforenes med sin avdøde storebror Jonatan i filmatiseringen av Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte». 

roper han, og åpner ballet i Jonatan «Yung Lean» Leandoer Håstads nye album, som for sikkerhets skyld også heter «Jonatan»

Tolv år har gått siden rap-oppkomlingen fra Stockholms kulturfiff på Söder ga ut sin «Lavender EP», og trollbandt et verdensomspennende internett-publikum med «Ginseng Strip 2002». Det var uhemmet skandi-engelsk uttale på ordene, hasjtåke og nerdete referanser over morske, treige beats. Karrieren tok skikkelig fart, gjorde Yung Lean til en gjenkjennelig halvgud for livstrøtte tenåringer over hele kloden, ga dem et ansikt utad og en slags betryggende hånd på skulderen. Farten senket seg heller ikke nevneverdig med de mange harde smellene Lean har vært gjennom, som blant annet behandles i dokumentaren «In My Head» fra 2020.

starter musikkvideoen til den nye platas hovedsingel «Forever Yung» med å sende en kiste av gårde på et lasteplan, som attpåtil inneholder ham selv, kunne vel budskapet knapt vært tydeligere: Yung Lean, slik vi kjenner ham, er forbi. Påskuddet for plata er en formell, såkalt 

 lansering av at artistskapet har tatt en brå vending, at 28-årige Håstad har 

. Yung Lean har blitt et innrammet bilde på hedersveggen over svenske pop-storheter.

Det stopper nemlig ikke med svenske kulturreferanser med Brødrene Løvehjerte: 

gauler Yung Lean rett etterpå på «Might Not B», og 

Da er det også klart at det slett ikke er det vakre storebrorsidealet fra Kirsebærdalens elvebredd lytterne står ansikt til ansikt med.

En usedvanlig slapp og uggen Yung Lean griper rundt mikrofonen. Han som har sittet på nachspielet til for langt ute på morgenkvisten og klimprer selvmedlidende på kassegitaren på «Horses», mens alle andre har sovnet på gulvteppet. Vi møter han som bare så vidt gidder å åpne munnen på «Babyface Maniacs», og i hvert fall ikke løfte og senke stemmen nevneverdig mellom ulike frekvenser på «Paranoid Paparazzi».

Det er gjennomarbeidede melodier å spore i albumet, i serenader som «Changes» og «Swan Song» eller «Lessons from Above», som nesten løfter Yung Lean inn i visetradisjonen. Arrangementene setter ut melodiske punkter stemmen kan følge, men likevel ender det ofte opp i tafatt anstrengelse, som i den febrilske skingringen på «I’m Your Dirt, I‘m Your Love». Det er forbausende giddalaust, selv til Yung Lean å være.

 er ikke noe tilfeldig utfall, men et bevisst grep fra Håstads side, en ganske helhjertet søken etter ekthet. Atonaliteten er heller ikke så oppsiktsvekkende all den tid punk og anti-mote går inn og ut av hovedstrømmen. Vise- og folkmusikk finner også gjerne et følelsesmessig tilknytningspunkt med lytteren i sine sprekker og ujevnheter. Kanskje kjennes tekstene tydeligere når frasene ikke dekkes til av svulstige vokalprestasjoner. Problemet med mumlingen til Yung Lean er likevel at ordene svelges, og igjen står bare et nedstrippet komp. Plutselig befinner han seg uten isende synther og blytunge trommemaskiner, helt uten de morsomme rimene og den egenartede vokalrytmen fra rappingen.

 plutselig. Hard lansering til tross, er ikke denne «nye» Yung Lean så ny. Både med arbeidene han har gjort med bandet Död Mark siden 2016 og under aliaset jonatan leandoer96 (tidligere 127), har denne giddalausheten vært myk-lansert i en årrekke. Nytt av året er bare at det skal kanaliseres inn i hovedprosjektet. «Jonatan» er mer en déjà vu enn et vendepunkt.

Uggen Lean

Med fjorårets «Meaning’s Edge»-ep var det klart at fornyelse var i emning for multiinstrumentalisten Felix Manuel fra Oxford. Kanskje var det mange av de samme bestanddelene som alltid hadde vært i Djrum-katalogen, men grenser kjentes sprengt, lyden ømmere og mer stofflig.

Det samme er talende for «Under Tangled Silence», som var planlagt utgitt allerede i 2020, da pc-en hans imidlertid havarerte. Etter først å ha havnet i en seig psykisk krise, plukket han seg selv opp og begynte å lage verket på nytt. Det skulle vise seg å bli den mest kreative fruktbare vendingen karrieren hans hadde tatt til nå: et stort grunnarbeid, men med et helt annet reisverk.

En entydig fasit over hva som gjør lyd vakker finnes ikke, men handler det først om sanselig overførbarhet, om følelsen av at noe er 

, har Djrum knekt de riktige kodene. Komposisjonene stryker mot- og medhårs og piller i øregangen. Enten det er blant kjølige stalagmitter i en dyp grottegang, dansende på et stampet jordunderlag, plasserer Manuel lytteren i begivenhetenes sentrum.

Ikke stille

Siden hun var barn i et hus i Tvedestrand og moren satt og røykte sigaretter på balkongen utenfor, har Jenny Hval lent seg inn i stemmen sin og lekt seg med den. Den tøyelige sopranen har kilt på de riktige stedene gjennom album etter album, prosjekt etter prosjekt i sånn omtrent tjue-tretti år i margene rundt den kommersielle hovedstrømmen i Norge.

Men da Jenny Hval i vår skulle slippe verk i tandem, 

, ville hun plutselig reservere seg fra å prate med oss om det. Jenny har stemmeproblemer, forklarte plateselskapet. Hun blir nødt til å gjøre intervjuer skriftlig, over chat eller e-post, la de til.

Kunne det stemme? Jenny Hval som var så kritisk til medieteknologien, til måten artister synes å smelte sammen med maskiner i det nye musikklivet. Jenny Hval som selv har vært journalist og vet viktigheten av det faktiske møtet, muligheten til å betrakte den som snakker, ikke bare lese ordene, men tegne ut en kontekst, hadde hun plutselig mistet stemmen? Eller var hun bare lakonisk målbundet av tidens tyngde?

Leste man først den selvbiografiske essayromanen «Scenemennesket», som kom ut rett i forkant av albumslippet, virket det hele enda mer kryptisk. I boka skriver Jenny Hval at 

språklig logikk utelukker alle verktøy jeg bruker når jeg er inne i arbeidet mitt

, og likestiller intervjusituasjoners anmassende «hvorfor» med å bes om å 

Jeg har forklart det som om jeg sitter i skriftestolen og bekjenner mine synder til presten

, skriver Hval om disse hvorfor-spørsmålene.

Er det noe med stumheten hun – ironisk nok – ikke vil fortelle om? 

The stage is obviously literally falling apart

, synger hun på «To Be a Rose», og kaller en annen sang «The Artist Is Absent», som en slags negasjon av performance-mogulen Marina Abramovichs kunstverk, der hun sitter ved et bord og lar enhver publikummer ta plass i stolen overfor henne for et møte. Tilbake i romanen, skriver dessuten Hval, som har drevet med artisteri i flere formater, om tiden sin på kunstskole i Australia at: 

særlig var jeg opptatt av mennesker i film og teater som på et eller annet vis var tomme, enten de var stumme performancekropper, dypt traumatiserte teaterkarakterer, eller på andre måter hadde mistet taleevnen

Presseskikken viket for nysgjerrigheten under disse mystiske omstendighetene. Plutselig befant man seg bak den gode, gamle skjermveggen og kikket inn gjennom et lite chatvindu. Det bitte lille ikonet under meldingen viste at mottakeren hadde «lest», og de tre punktumene begynte å blinke i grått i nederste kant: mottakeren «skriver».

, sier vi, med det som forhåpentligvis ikke kommer fram som spydighet, men et humoristisk nikk til både til chatsituasjonen og til forestillingen hun satte opp på Henie Onstad Kunstsenter i fjor.

«I Want to Be a Machine» het den. Performanceverket, eller essayet, fordyper seg i måter kunstnerens rolle er i utvikling i det moderne samfunnet. Inspirert av Heiner Müllers avantgarde-skuespill «Hamletmachine», ville den belyse mekaniseringen av kunstneriske uttrykk i vår tid.

Da holdt jeg kjeft en hel dag, og så hadde jeg 15 min med litt lyd i trakta

Scene­betennelse

can see a Norwegian flag up there. Thank you all!

 sa Svein Berge fra Röyksopp, mens makkeren Torbjørn Brundtland løftet et trofé over hodet.

Gutta fra Tromsø hadde luggene klistra langs halve ansiktet, kajal i øyekanten. Året var 2002 og Röyksopp hadde opptrådt med en blanding av «Poor Leno» og «Remind Me» foran hylende ungdommer og millionvis av TV-seere. De var nominert til fire kategorier under MTV Europe Music Awards, avholdt i Barcelona, og prisen de stakk av med til slutt var for musikkvideoen til «Remind Me».

Debutalbumet «Melody A.M.» fikk også prisdryss og oppmerksomhet her hjemme, men det er klart at dette smakte annerledes. To gutter som knapt åpnet munnen så mye som de vred på knotter og trykket på knapper, fra vesle, lille, beskjedne Norge, 

denne landsbyen i Sverige i de andres blikk,

Og siden har historien om dem vært nedskrevet som en slags helgenkrønike, om to små gutter som møttes under det grønnblå nordlyset i Troms og liksom så tvers igjennom universets hemmeligheter via teknologiske eksperimenter.

– Det tegnes jo fort et slags new age-bilde av oss, men det er jo ikke helt sant, sier Berge.

– Men det er jo en slags dualitet i det vi holder på med, fyller Brundtland inn.

– Det handler ikke så mye om det vi har gjort, men at vi er her.

Det var kaldt, det var plastikk, det var feil, og det var ikke ordentlig musikk

Sann tale

Siden han startet Pampa Records i 2009 har DJ Koze gradvis bygget seg status som elektronikamaker av ypperste rang – og kanskje særlig med idylliske albumet «Knock Knock» fra 2018.

Det føles alltid som en litt hemmelig prosess, hvordan DJ Koze får lydbølger til å treffe noe inne i sansecellene i sneglehuset, bare for å framkalle bilder. Fornemmelser av nordtysk sommerluft blanda med eksos, shawarma, øl og sigaretter streifer forbi med nye «What About Us». Følelsen av å gå forbi parker, leiligheter og kjellerlokaler med stødig 4/4-takt på basstromma – om enn noe sløvt i hastigheten – sigende ut av seg treffer på «Die Gondel». Nattemørket og en altfor høytklingende ambulansesirene i kvartalet bortenfor lyder på «Buschtaxi».

 sier til og med tittelen at musikken kan høre og kjenne oss også, i en gjensidig empatisk relasjon. Dette er new age-glød og vi-er-alle-del-av-samme-kropp-spiritoso.

Og da er det kanskje morsomt å nevne at Stefan Kozalia, DJ Koze, en gang var mannen i nittitalls-raptrioen Fischmob som i 1995 rappet 

männer können seine Gefühle nicht zeigen, denn wenn sie es täten, dann wär’n sie ja keine Männer mehr

. Omtrent noe i duren av at hvis menn begynte å vise følelser, så ville de plutselig ikke vært menn lenger, betyr det, om enn ironisk ment.

Tretti år etter er det uansett sviskete romantisk, som om DJ Koze prøver å spille på strenger inne i lytteren mer enn instrumentene selv. 

I told you one day / I will come back for you 

jamrer for eksempel samarbeidspartner Damon Albarn (Blur, Gorillaz) i begynnelsen av albumet. Og det beveger seg stort sett i dette følelsesladde sommerlandskapet av lyder, med trommer tørre som solbleket gress, nølende gitarklimpring som bølgeskvulp.

 så tydelig når forsøkene på mediering ikke treffer blink, noe «Music Can Hear Us» bærer preg av til syvende og sist.

Teksturer og melodier til tross, er det nemlig uunngåelig store distanser som etableres i musikken. Det kommer av at han hopper så lynraskt mellom verdensdeler – fra kubansk son og japansk doo-wop, til afrobeat og tysk/engelsk språksmørje. Verdensmusikken til DJ Koze virker her så flyktig, global og universell at det gir lytterne en flygemaskins raske, luftige avstand til innholdet.

Og gjestene på utgivelsen opptrer så ulikt, at de sjeldent virker innbydd til samme fest. Spriket fra en avdanka britpop-stemme på «Pure Love» til en transponert ekornstemme i sampelet på «Wie schön du bist» føles uhåndgripelig stort. Det bør nevnes at han liker best å jobbe sånn Kozalia, som en ensom ulv med råderett over musikklandskapet sitt. Samarbeidene det siktes til betyr som regel at folk har sendt ham klipp på et eller annet tidspunkt, som han kan gjøre hva han vil med. Utover det er det liten utveksling av ideer mellom partene, og kanskje er det derfor materialet mangler rød tråd.

Det samme er nemlig den brå kontrasten mellom yndige Sophia Kennedy på «Der Fall» og den ekstremt 

stemmen på «The Talented Mr. Tripley» – og for en klein tittel. På sistnevnte kiler lyden ekkelt i magen som prikkedøden. 

Gjestene på utgivelsen opptrer så ulikt, at de sjeldent virker innbydd til samme fest

Koz og klemz

, sier han forsiktig, med sol i ansiktet og et smil som bare så vidt trekker i den stive overleppa.

Bak Bryan Ferry er en bokhyllebekledd vegg i London-stua hans. Kommandør av Den britiske imperieorden, ridder for Ordenen for kunst og litteratur i Frankrike og æresdoktor i musikk: Bokhyllene, bind i harde omslag, tett i tett, er som selve festningsmuren mot omverden.

Proper er denne popstjernen, som en gang sang 

I could feel at the time, there was no way of knowing

 i silkemyk falsett på Roxy Muscs «More Than This», eller som sto med gjennomborende blikk og pannelugg lekende foran høyre øye, omgitt av svingende kvinnekropper i musikkvideoen til «Don’t Stop the Dance». Men vi er ikke på 1980-tallet lenger. Bryan Ferry er 79 år gammel nå, og griper seg stadig til skulderen under dressjakken, som han nettopp har fått en influensavaksine i.

– Jeg så Amelia lese et eller annet sted i Londons østende, et veldig lite sted, og hun leste bare et stykke, og jeg syntes det var veldig bra. Så hun kom til studioet mitt for å spille inn noen eldre ting hun hadde gjort for to-tre år siden. Og hun kalte det «Real Life Recordings». Jeg ble så imponert.

Ferry snakker løst om sitt nyeste album «Loose Talk», som kom ut 28. mars, et samarbeidsprosjekt med den Glasgow-baserte billedkunstneren og forfatteren Amelia Barratt, med uutgitte demospor fra Ferrys lange karriere, satt sammen med hennes 

. Det er en slags ekstra atmosfærisk diktopplesning med nostalgisk bakgrunnslyd, som har fått kritikere til å kalle det filmatisk. Men denne hermetiserte retrolengselen: I hvilket univers hadde Bryan Ferry klart å unngå å fremkalle denne på dette punktet i livet?

Kritikeren Peter York beskrev ham en gang som en slags kunstgjenstand som burde henge på veggen i Tate. Ferry var 

the best possible example of the ultimate art-directed existence

, skrev han i essayet «Them» fra 1976 i det som den gang het Harpers and Queens, nå Harpers Bazaar. Det handlet om kultur og subkultur, om såkalt 

hvor Ferry ble plassert i førstnevnte gruppe, og særere folk som Derek Jarman, Luciana Martinez eller Duggie Fields havnet i sistnevnte.

– He’s funny, Peter, sier Ferry som svar på tiltalen, kniper øynene litt sammen og smiler like stramt som lurt.

Hvordan kjennes det egentlig å gjøres karikatur av på denne måten – hvordan tar man vare på personen inni dressen?

Under kragen

Ingen strømmeplattform for musikk er større enn Spotify, den digitale jukeboksen fra nabolandet vårt som har eksistert siden 2006 (lansert i 2008). Og historien om Spotifys vei til toppen, slik den fortelles av frilansjournalisten Liz Pelly i «Mood Machine: The Rise of Spotify and the Costs of the Perfect Playlist»

 har egentlig mye til felles med for eksempel «Game of Thrones» eller andre episke universer. Det minner nemlig veldig om folk som rir selsomme turer fram og tilbake mellom forhandlingsbord i hverandres høyreiste borger, sesong etter sesong, for å krangle til seg mer makt og innflytelse. Det er like spennende å følge, og minst like vanskelig å oppsummere. Analogien til de episke universene er slående: Kapitalen bytter hender av og til, men korrumperer kliss likt.

Musikerne og lytterne er kanskje de egentlige hovedpersonene, men ellers på karakterlista finner man de som deler kongerikene mellom seg – de opprinnelige «husene» Universal, Sony, Warner, og etter hvert digitalgigantene Apple, Google, Microsoft, og etter hvert Meta, Tiktok og 

 og midt oppi alt … strømmeplattformen Spotify.

Spørsmålet er ikke om sistnevnte er skurk eller ikke, men om sistnevnte skurk bare «spiller spillet» litt bedre enn de andre. Eller var det sånn at Spotify selv laget de hersens spillereglene? Liz Pelly er ikke alltid enig med seg selv om hva svaret på det er, men stiller likevel betimelige spørsmål.

For Pelly selv er en slags enslig, heltemodig rytter med fri lanse i dette landskapet, en skikkelse som har fart i kulissene bak de store begivenhetene rundt strømmegiganten i mer enn ti år – en brokete tidslinje med flere viktige omforhandlinger av forretningsmodellen.

Det er musikerne og lytterne deres hun handler på vegne av. Påstanden som boka setter fram i løpet av sine 250 pluss sider, er at strømmeøkonomien på den ene siden utvanner og ødelegger produktet artistene selger til lytterne, og på den andre siden stikker kjepper i hjulene for salget selv.

Som belegg under påstandene i de fjorten kapitlene, ligger materiale fra intervjuer med flere enn 100 informanter, hvor noen er kjente og kjære artister som Daniel Lopatin (Oneohtrix Point Never), Anohni, vokalisten i Refused og vår egne Jenny Hval. Om lag en tredel av kildene til Pelly er anonymiserte bransjearbeidere – mange også tidligere Spotify-ansatte. De har også vist forfatteren interne chatsamtaler fra fartstida i selskapet, og det er grunn til bekymring.

At boka springer ut av intervjumateriale hjelper en del, når kjernespørsmålet egentlig er en utrolig vrien, teoretisk abstrakt sak å følge. «Mood Machine» presenteres kanskje som en historie om en journalist som graver etter svar, år etter år, men er egentlig et sprikende stykke hjernegymnastikk - mellom historiske forutsetninger, med alle alle forbehold inkludert, og såvel det samfunnsøkonomiske som det individuelle psykologiske nivået. . Det er et poeng boka gjør selv: Folk flest

 hvordan strømmeøkonomien fungerer, verken for artistene, rettighetsholderne, strømmeplattform eller lyttere.

Pelly gjør et mer enn hederlig forsøk, vrir og vender på saken for å prøve å komme til bunns i det. Tidvis spinner hun også i sirkel, men summa summarum med strømming: mesteparten av musikken blir dårligere og musikere flest tjener mindre på å lage den.

Ek og Lorentzon hadde alltid mest som hensikt å tjene penger på reklamesalg og datainnsamling

Ikke så chill

Klokka tikker og går, og det samme spørsmålet begynner å summe rundt i publikum på Sentrum Scene: «De stenger klokka elleve, gjør de ikke det?» DJ-en hennes blir mellommann, viser fingre ut i lufta som for å si «bare fem minutter til nå», «syv minutter», «åtte minutter». For et overmot! Men det var vel ingen i salen som forventet noe særlig annet av Azealia Banks. «Jeg håper hun i hvert fall kommer denne gangen», høres noen rader bortenfor. Dama har avlyst konserter i Oslo fire ganger tidligere: i 2011 på Blå, 2012 og 2013 på Øyafestivalen og 2014 på Rockefeller. En gang da hun skulle spille på Hovefestivalen, ombestemte hun seg og tok første fly ut av landet da hun fikk høre hvor langt det var fra flyplassen til Tromøya. Kort tid etter ble hun droppet av Interscope.

Flesteparten av publikum som står og venter på New York-rapperen Banks denne lørdagen, kan ikke ha vært mer enn 10–11 år den gangen. De har for eksempel rosa og turkist hår, og man kan lure på om de har gått feil. Skal de ikke til Silvana Imam som spiller oppi gata?

Få virker å være malplasserte når hun endelig kommer ut på scenen i hvit pelsjakke, jeans-shorts over strømpebuksene og langt, flammende, rødt hår som kompliserer hver eneste bevegelse. For det er en vegg av jubel som møter henne når hun i bar a cappella synger 

I wanna be your lady, your l-l-l-love, my l-u-x-u-r-aye ya know what I would

, og den tunge Machinedrum-synthbassen slår ut av DJ-pulten med en fyr bak som er glad han slipper å stå mer på scenen alene.

 her, disse Gen-Z? kan man spørre seg. «Luxury», «Licorice», «1991»: dette er snart 15 år gammel musikk? Og dama selv: kommer for seint, har ingen sceneshow, ikke noe backdrop, vil ikke ha noe særlig lys i trynet mens hun synger, har ikke mastret om lyd-kompet så frekvensområdet føles jevnt: bassen på «Anna Wintour» høres ut som tynn suppe etter grovbygde «Heavy Metal and Reflective».

«Det er fordi de er online,» lyder det fra siden av meg. «Hm?». «De er online, 

. Det er derfor de vet hvem hun er,» sier kompisen. Og mens «New Bottega» gynger av gårde gjennom den dansende salen: 

så gir det hele plutselig mening. For har det vært ett sted Azealia Banks har møtt opp de siste ti årene så har det vært på Twitter/X og på Instagram-historiene sine. Plutselig stemmer hun Trump, eller så kaller hun ham feit og stygg. Dama har krangla med alle i den amerikanske offentligheten, alle med-artister og rappere, med Elsa fra «Frozen», byrådet i Birmingham og til og med hatt beefs med hele land som Portugal, Hellas og Thailand – og Sverige der hun nylig har anskaffet seg bolig.

 står man der, og er bare sjeleglad for å slippe å bli skjelt ut. Hun virker i det hele tatt ganske søt og grei der oppe, sier «takk for at dere inviterte meg hit, Oslo», danser nonchalant, smiler lurt og fyller hele rommet uten ekstra staffasje og scenepynt. Og når hun rapper er teknikken i fyr og flamme, og når hun synger er det en mektig vokal som treffer øregangen.

Og merkelig nok var den knappe timen verdt ventinga, og verdt skuffelsen av fire avlyste konserter. Publikum gir seg aldri, tramper så gulvet nesten gir etter, rapper så tunga brekker, synger de fæleste setninger sammen med henne. 

What you gon’ do when I appear? W-W-when I premiere? Bitch the end of your lives are near. This shit been mine, mine!

Dama har avlyst konserter i Oslo fire ganger ­tidligere

Gjett hvem

Mark og larver kravler rundt i munnen hennes på albumcoveret av «Hexed!». Såpass at man skulle tro at Aya tiner opp agnet før pilkefiske med Lars Monsen, et sted oppi Finnmark – men nei!

Aya Sinclair beskriver seg selv heller som født et sted rundt fjellkjeden Penninene i Nord-England. Fjellkjeden kalles ofte for Storbritannias ryggrad, og her har Sinclair et dobbeltpoeng, så distinkt erke-britisk musikken låter. Det er i samtidskulturforstand: post-Thatcher levekårsstatistikker som har avlet rave-fenomener som Lou Rot og Sadie Pinn i Crim3s, eller den masete britiske 

bråkelyder i Ayas «Hexed!», hennes andre album, og sånn sett har denne digitalmusikken også en slags formlikhet med punken. Prinsipplikhet er det ikke, for selv om gaulingen gjennom «I Am the Pipe I Hit Myself With» eller «Heat Death» kanaliserer motstand og sinne – Aya synger om rusavhengighet og fobier – så er arrangementene altfor intrikate satt sammen til punk å regne.

Lyddesignet, produsert av Sinclair selv, har et høyt detaljnivå albumet gjennom. Brå rytmiske overganger og skrekkinngytende lyder oversettes til bevegelse og romklang – gir inntrykk av oppbrudd, vrengning og sammenlapping. Første tydelige melodilinje kommer først i form av balladestrekket på femte spor «Peach», men det er langt fra noen begivenhetsløs monotoni.

trent øre å skjønne hvor vanskelig det er å formidle teksturer på denne måten som Aya gjør. Der det høres ut som om noen bare har plassert en mikrofon tilfeldige steder på en travel byggeplass, for eksempel, er det egentlig nøysom sekvensering og modulering i programvare involvert, og et utall elementer flettet sammen.

som er ironien med dekonstruert klubbmusikk: Der man tror det bare inneholder støy og tilfeldigheter, må motivene egentlig møysommelig bygges opp før de kan tas fra hverandre. Tårnet må settes opp før det kan veltes. Vokalen til Aya løper ikke langs et stødig komp, det er en strøm av rare hendelser i lyd og i lyd-bearbeiding.

Aya låter som om hun er slukt av maskinen og bruker hele albumet på å slåss tilbake, kjempe seg ut av den, bryte mot stålplatene, plastledningene, puste gjennom dampen – rope på hjelp hos døve ører. Det finurlige er at det virker som hun trives i denne konfliktfylte situasjonen hun befinner seg i, som hun liksom har funnet seg til rette som kunster. Aya har satt seg trygt ned på huk i vippepunktet.

Rasende på maskin

Silhuetten står foran de bevegelige bildene som løper over skjermen og osende neonlys og datalyder 

. Lilla hår, glinsende drakt og intenst oppsperrede øyne: Hvor kommer dette vesenet fra?

Newcastle er byen nordøst i England, eller vent litt, det var feil Newcastle! Vi skal til Newcastle på Australias østkyst, den sjuende største byen nedi der, som ligger litt nord for Sydney og ganske mye sør for Brisbane. Newcastle i Australia har havna med den største kulleksporten i verden, og har også sendt fra seg komponist og musiker Claudia Cox på et tidspunkt.

Hun flyttet dit fra kull-landsbyen Singleton en gang tidlig i tenårene for å satse ordentlig på fiolinen. Instrument og bue hadde hun holdt i hendene siden hun var to år, stort sett all den tid hun ikke hoppet og spratt på turnmatta. Så ble tretti timer turn i uka byttet ut med Vivaldi og Mendelssohn, plasser i anerkjente orkestre, studier under Stephane Tran Ngoc i Italia, og senere under Hristo Popov, Shirley Givens og Harry Wimmer.

Nå kommuniserer australieren delvis på nynorsk over tekstmeldinger, og høres litt bergensk ut i norsken. Ferden gikk til Grieg Akademiet i 2013, der mastergraden i anvendt musikk ble avsluttet i 2016. Så gikk den ut i verden igjen, med turneer og fiolin-eksperimenter med rockebandet Major Parkinson og sirkusensemble. Turnmatta gikk inn og ut av livet.

Og når Claudia Cox bedyrer at hun med sitt debutalbum «Ouruboros», sluppet i slutten av februar under aliaset Peri Winkle, har funnet seg selv …

– Jeg fant meg selv gjennom det albumet, faktisk. det lærte meg mye, og jeg tror at mange av tingene jeg gjør akkurat nå er et resultat av det arbeidet.

… så er det lett å tenke at hun har helt rett, si – med så mange steder hun har vært på leting!

Hyperpop-komposisjonen som albumet besto av lå i bunnen av forestillingen «Afterlife» som ble satt opp på Black Box theatre i april i fjor, og på Det Norske Teatret i februar i år. Cox er allerede i gang med en ny oppsetning, «Psychic» med premiere denne uka. Den siste tida har hun vært sjef på eksperiment-plattformen Scene 3 på Det Norske Teatret sammen med Tobi Pfeil og Tani Dibasey, og Klassekampen møter henne i en pause før prøve.

Hvis du ønsker å få en stein til å flyte, så kan du gjøre det

Ut av ufoen

Gratulerer med 25-årsdagen! Eller? Kirkemusikkfestivalen startet opp i 2001, og nå må du hjelpe meg å regne, Bente Johnsrud.

Ida Messel

Artikler

Lindstrøm tvinger det intetsigende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Med debutalbumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

Ti år med Sjeiken

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Yung Lean skal liksom ha blitt voksen, men musikalsk er det gammelt nytt.

Ikke stille

Hvem er Jenny Hval i bok, i album, på scenen, og hvem er i chatten?

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergensbølgene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

DJ Kozes første album på åtte år er enten over-bearbeidet, eller altfor lite.

Under kragen

Med spillelister som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?

Azealia Banks kan liksom gjøre hva hun vil.

Aya er slukt av maskinen, og hun bruker hele sitt andre album på å slåss tilbake.

Ut av ufoen

Ti dager med Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival sparkes i gang i dag.

Ideene spriker i alle kanter bak kulissene på «The Brutalist».

Det blir ikke A4 når Vilde Tuv lager filmmusikk. Det hadde vel ingen forventet.

De som vet

Verkets kraft

Popskive er synonymt med arkivdykk for Sasami.

Harpreet Bansal går mange veier: mellom India og Iran, og mellom vestkanten og østkanten.

Ingenting er alt

Sarah Klangs musikk virker å vasse i sorg. Det skjønner hun ikke selv.

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multimediale.

Heartworms vekker en viss type rock fra de døde.

Lindstrøm tvinger det intet­si­gende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikk­his­to­rien.

Med debut­al­bumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

Ti år med Sjeiken

– Trøn­der­rock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksan­dersen

Desertfest, Oslos mest avslap­pende rocke­fes­tival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Yung Lean skal liksom ha blitt voksen, men musikalsk er det gammelt nytt.

Ikke stille

Hvem er Jenny Hval i bok, i album, på scenen, og hvem er i chatten?

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergens­bøl­gene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

DJ Kozes første album på åtte år er enten over-bearbeidet, eller altfor lite.

Under kragen

Med spille­lis­ter som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?

Azealia Banks kan liksom gjøre hva hun vil.

Aya er slukt av maskinen, og hun bruker hele sitt andre album på å slåss tilbake.

Ut av ufoen

Ti dager med Oslo Inter­na­sjo­nale Kirke­mu­sikk­fes­tival sparkes i gang i dag.

Ideene spriker i alle kanter bak kulissene på «The Brutalist».

Det blir ikke A4 når Vilde Tuv lager filmmusikk. Det hadde vel ingen forventet.

De som vet

Verkets kraft

Popskive er synonymt med arkivdykk for Sasami.

Harpreet Bansal går mange veier: mellom India og Iran, og mellom vestkanten og østkanten.

Ingenting er alt

Sarah Klangs musikk virker å vasse i sorg. Det skjønner hun ikke selv.

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multi­me­diale.

Heartworms vekker en viss type rock fra de døde.

Lindstrøm tvinger det intetsigende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Med debutalbumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergensbølgene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

Med spillelister som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?

Ti dager med Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival sparkes i gang i dag.

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multimediale.