Ida Messel

#fff

Slække gitarriff med akkurat passe effekt fra pedalen uten at det skjærer i ørene. En myk mann som leser opp dagboksidene sine gjennom megafon som for å kringkaste alle følelsene sine for …

. For Sombr adresserer serenadene sine til en andreperson gjennom hele «I Barely Know Her», som en nokså klissete, sammenhengende fortelling om ham og …

. Her kommer en oppsummering satt sammen av en setning fra hver av de ti sangene på albumet:

Now you’re just crushing my soul, my lover / While you’re dancing with somebody else / When I put you on the counter of my tiny place in Brooklyn / How can we go back to being friends / And I try to go on dates, but none of them are you, none of them are you / I wanna love you ‘til the end of my life / I don’t wanna kiss someone else’s neck, and have to pretend it’s yours instead / We’re in a dimly lit restaurant, on the Lower East side and you look gorgeous / I can’t make you love me / You’ll never be mine again in this lifetime.

 men det duger til oppgaven. Rolling Stone mener at Sombrs debut har «alt det som popen har savnet». Lignende beskrivelser lyder i L’Officiel, i-d, Washington Post, Variety, Cosmopolitan. Og når tjueåringen rutsjer inn i offentligheten på denne måten, har det også ligget til rette for det.

Sombr, eller Shane Boose, er oppvokst på Manhattans Lower East Side i en familie med musiker/partyfikser-pappa og kommunikasjonsdirektør-mamma. Han har gått på skolen LaGuardia, sammen med Timothée Chalamet og ungene til Madonna. Han dater etter sigende Addison Rae, og da han slapp en singel i 2023 fikk han en shoutout av Elton John. På det aktuelle albumet har han fått hjelp av bransjeguruen Tony Berg, produsent for Taylor Swift, Phoebe Bridgers og Boygenius i nyere tid.

«I Barely Know Her» er et passe fint håndverk, og ikke noe uengasjerende rom å være i når man først er der, men heller ikke ett der minnene blir med ut døra igjen. Sombr leverer en tilsiktet-rufse-indiepop som skrangler når den skal skrangle, som dytter veggene ut i store åpne rom med refrengenes plutselige klangdybde. Oppskriften for patos er ikke helt ukjent.

streif av déjà vu, som om musikken har vært laget før. Har dette alt som popen mangler? Eller handler det om at det hegemoniske lydbildet av hyperpopens dekonstrurterte tyggegummi-harmonier begynner å kjennes trettende akkurat nå? At popen trengte å bli litt rockete igjen, kjennes mer ut som syklisk timing – og en pendel som utvilsomt vil havne på den andre sida igjen når tiden er inne.

Den slentrende Sombr, med sine høye kinnbein, mørke krøller og gravalvorlige blikk er en, for øyeblikket, passende mannekeng – selv om det stort sett bare høres ut som om Julian Casablancas har blitt med i Kent eller noe sånt. At alle sangene er like, er jo poenget! Sombr er en tegneseriefigur, og musikken er mest til stede som en 

Fortellingen på sin side skal bare befeste hovedpersonens egenskaper og legemliggjøre lytterens fantasier og lengsler. Shane Boose kan mest sannsynlig sutre i sangene sine og le hele veien til banken samtidig.

Kan det fikses?

#000

Victoria Ulriksen, du er bare nitten år, men allerede bevandret innenfor orgelkretser etter at du debuterte i Oslo domkirke som femtenåring. Hvor i verden er du nå? Før helgen var du i Basel og spilte i Leonhardskirche!

– Det var strålende stemning der, som alltid! Nå er jeg i Rotterdam og skal spille i Laurenskerk. Det blir en blanding av programmene fra de tre forrige konsertene.

Du tar til orde for å åpne opp nye horisonter – ikke bare for publikum – men for orgelet selv. Hva betyr det å tøye grensene for hva et orgel kan gjøre?

– Det handler om forventninger og vaner knyttet til størrelsen på instrumentet. Jeg er veldig tilhenger av å prøve å få stor musikk til å lyde bra på ulike type orgler. Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for.

– Jeg prøver alltid å inkludere stykker som kan falle i smak for alle typer publikum, og ta med litt av hvert.

– Absolutt! Når man tenker på kirkemusikk er det ofte synonymt med messer, salmesang eller liturgier, men det å være konsertorganist og spille repertoar er ikke like vanlig. Det vil jeg gjerne gjøre noe med, og samtidig være et forbilde for andre som vil det.

Men hvor mye fornyelse snakker vi om her, blir det Abba Night?

Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for

London 31. august

Fire år etter debuten kom likevel Dijons nye «Baby» som en overraskelse. 33-åringen fra Baltimore har blitt far siden sist, og dediserer like godt hele albumet til den enorme opplevelsen av å holde noe så skjørt i armene sine for første gang.

Denne tredje skiva er riktignok full av gullkorn, som det funky drivet i «Higher!», bass-strengene som river i den sjelfulle stemmen hans på «(Freak It)», eller måten tittelsporet lener seg på fortellergrep fra angloamerikansk folktradisjon. Sangen «Baby» kan minne om trad-låta «Barbara Allen», med Dijons egen vri og en møysommelig framdrift som skjer langs repetisjoner av ordet 

So, I touch your belly about a million times, Lord / «How long until you land?», okay, baby / Because we’re waiting for you, Baby (Baby) (…) I said, «What about, ‘Baby’?» / «That’s a pretty good name» / And here comes your baby.

 opprivende troverdig, denne rutsjebanen av følelser Dijon innlemmer lytteren i, disse refleksjonene rundt foreldreskap. Det går via hans egen barndom i «My Man»: 

til kvinners rett til å bestemme over egen kropp i «(Referee)»: 

She had the time, she gets to call it / She’s referee

Man hører avtrykket fra samarbeidene hans, fra Bon Iver på «Kindalove» og eget arbeid på Justin Biebers nyeste album, til den sære gitarhelten Mk.gee, som Dijon har jobbet sammen med i lang tid. Det er flust av dybde og innsikt og kule henvisninger, til for eksempel Wu-Tang Clan i «Automatic» eller Doug E. Fresh og Slick Rick i «Yamaha». Snoop og Nate Doggs «Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None)» dukker for øvrig opp i «Another Baby!».

 er allerede en bejublet sak, med skyhøye poengsummer i de store internasjonale musikkmediene. Han gjør liksom alt riktig, både med tekst og melodi, men framfor alt med knirk, knas og susing i produksjonen.

Det må likevel sies: Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt. Det er ikke noe automatikk i at 

produksjoner alltid vil oppleves som nyskapende og annerledes

det er noe som avhenger av at sammenligningsgrunnlaget kjennes overpolert. Men hva skjer når den uflidde sjaskeproduksjonen har blitt pop-standard? Frank Ocean, James Blake, eller Dijons egne makkere: Bon Iver, Bieber eller Mk.gee, henter like mye sjel i teknisk finesse som i produksjonsmessig patina.

 innskytelsene, både fra støy, samples og separate innspillinger av Dijon selv, ikke alltid tilfører melodiene så mye som at de ofte opptrer som avbrytelser. På et punkt kan lappeteppet begynne å føles som en hullete fillerye.

Dijon beveger seg farlig nær grensen med «Baby», som på tross av sine gullkorn bare så vidt henger sammen, som et skjelett herjet av gikt. Til slutt kan det hende man leser det mest som sekvenser av utklipp, heller enn sanger.

Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt

Sennep i ...

Madonna fylte 67 år forrige helg, og har igjen vært aktuell i løpet av sommeren. Riktignok har det vært i retro-forstand, med dokumentarfilmen «Becoming Madonna» fra hennes tidligere dager, og et album med snart tretti år gamle remixer.

Forventningene hadde bygget seg skikkelig opp i til juli-slippet av «Veronica Electronica», en myteomspunnet tvillingutgivelse til det epokegjørende albumet «Ray of Light» fra 1998 som aldri ble utgitt. Remixer signert DJ-storheter i New Yorks klubbscene på slutten av nittitallet, som Sasha, Victor Calderone og Peter Rauhofer, skulle befeste rollen til Madonna – ikke bare som hitmaker, men også som innforstått med kodene til klubborienterte subkulturer.

Man skulle egentlig tro at «Veronica Electronica» ville falle i god jord hos kritikere flest. Denne type hard trance – syrete, proggete, dryppende våte synthmelodier med klaskende basstrommer oppå – har vært ganske trendy en stund. Poputgivelser av året som FKA Twigs’ «Eusexua», Addison Raes «Addison» og Oklous «Choke Enough», bærer alle slektskap til disse millenniumslydene som Madonnas «Ray of Light» var en av de viktigste eksponentene for.

Likevel har Madonnas utbrudd fra fortida blitt møtt med lunkne miner. Noen ganger går kritikken på innholdet, og viser til måter sangene har gjennomgått et for lite overbevisende humørskifte, eller måter de nye rytmene virker klønete påklistra underlaget. Dessuten er Madonnas vokal ofte bare 

i det som føles ut som uendelige, enerverende gjentakelser.

Den andre og mest betimelige delen av kritikken går på at det er lite som egentlig er nytt med utgivelsen, all den tid flesteparten av remixene har vært allment tilgjengelige og kjent lenge. Dessuten peker flere på at det er et større arkiv å ta av, og et uutnyttet potensial, som også er understreket av «Ray of Light»-produsenten William Orbit selv. Hvorfor ble egentlig «Veronica Electronica» gitt ut nå, i 2025?

Orbit beskrev også utgivelsen som en kopi. Han hadde håpet på noe mer ambisiøst, dyptpløyende, «et dobbeltalbum, for eksempel», og karakteriserte flere av remixene som følelsesmessig hule.

«Veronica Electronica» er ikke det eneste Madonna har vært aktuell med det siste året, i det som virker som en kollektiv sjau for å få dekket det lange artistlivet fra alle vinkler. Samtidig som en spillefilm med Julia Garner i hovedrollen sakte, men sikkert er i produksjon, kom Michael Ogdens dokumentarfilm «Becoming Madonna».

Verre for Madonna enn å være promiskuøs, blasfemisk eller ubegavet, er det å være irrelevant

Madonnas skrik

Bankvelv, uten ‘h’, rett ut fra Griegakademiet – og en lang rekke andre prosjekter som blant annet Vestnorsk Jazzensemble og SYMRE – dere er valgt ut i forbindelse med talentsatsingen til Oslo Jazzfestival, som pågår denne uka. Hva innebærer det?

– Det innebærer at vi skal, sammen med de andre deltakerne, spille showcasekonserter på Herr Nilsen og Becco, som det er gratis å komme og se. Og så skal vi holde konsert for de innsatte i Ila fengsel.

Dere har jobbet med mange ulike musikere i ulike konstellasjoner. Hva er spesielt med å spille med hverandre?

– Vi er fra to veldig ulike musikalske bakgrunner, én fra jazz og én fra folkemusikk. Det innebærer både at vi har ulike referanser og ulik inngang inn i å spille og lage musikk – og til forholdet mellom planlegging og improvisasjon.

I Bankvelv møtes vi relativt på midten. For den ene er dette det mest planlagte hun har gjort, og for den andre er det det mest improviserte. Man blir utfordret på ting man ikke blir andre plasser.

Så dere tøyler hverandre litt i denne duoen, rett og slett?

– Ja, men så er jo prosjektets rammer også veldig satte. Vi spiller hardingfeleslåtter og overfører dem til friere improvisasjon. Og så er det geografisk avgrenset til en del av Vestlandet. Likevel er det uendelig av muligheter, da.

Vi tenkte egentlig ikke på dette som musikk i en live-setting. Det var egentlig et lite fordypningsprosjekt i skolesammenheng på Griegakademiet. Så begynte vi å eksperimentere med å overføre [de tradisjonelle slåttene] fra hardingfele og trekkspill til hovedinstrumentene våre, gitar og saksofon.

Nå for tida virker det nesten som om det er flere folkemusikk-hybrider der ute enn det ikke er det?

... holde energien oppe, skrike litt inn i mikrofonen og så videre

Impro på planen

Burial er mannen som har ligget i kjellerstua og knuget om sin elektronikaheltestatus i årevis, uten å gjøre noe særlig annet enn å … gi ut musikk. Sjenert og lettbrydd, gjør han nesten aldri intervjuer, spiller ikke konserter, og lot heller ikke folk flest få vite hans egentlige navn før lenge etter gjennombruddet «Untrue» fra 2007 – andreplata.

Nå vet vi at han fyren inne i den slitte hettegenseren heter William Emmanuel Bevan, er fra Sør-London, og har fått en slags nerdenes hevn i musikklivet gjennom sin sære oppførsel og skyhøye kunstneriske status.

«Comafields / Imaginary Festival», fra begynnelsen av august, føyer seg inn i en rekke av over tjue ep-er og singelslipp siden 2005. Og her kommer et annet aspekt av det asosiale sinnelaget til Burial godt frem: en manglende respekt for etablerte strukturer og formater. Med spor på over ti minutter hver, og med en omfattende dramaturgi av vekslende perioder i løpet av den enkelte låta, er det ikke helt godt å si hva slags slipp dette er. Er det en splittsingel, en ep, en mikstape eller en serie kortere spor fordelt over to ambient-amalgamer?

er kildematerialet hans det samme som alltid: lyden av den seiglivete klubb- og ravescenen i London fra nittitallet og utover. Dette er musikken Bevan dyrket sammen med broren sin mens de vokste opp: intrikate dubstep-rytmer, spretten garageog dundrende UK bass. Klubb-grooven er dekonstruert og ispedd raslende klipp av snakking og støy, synging og … nerdete filmreferanser.

I saw something / Flower bloomed from nothing, 

sier Russell Crowe i Darren Aronofskys bibelfilm «Noah» fra 2014. 

, svarer Terminator-skuespiller Linda Hamilton. 

gjentar etter hvert den svenske sanger/låtskriveren Jens Lekman.

I det neste sporet gynger varianter av setningen 

gjennom de ulike fasene av låta, før et Truman Capote-dikt fra «The Innocents» (1961) setter et mystisk punktum for utgivelsen gjennom Martin Stephens stemme:

 Enter my lord, come from your prison / Come from your grave, for the moon is arisen

 i harmoniske dronelandskaper i moll, susing og regndråper som klasker ned i pytter, akkurat lik de tidlige Burial-slippene. «Comafields / Imaginary Festival» er en prosess som må følges fra A til Å i løpet av 23 minutter, og som mest sannsynlig kan fremkalle uensartede indre bilder fra gang til gang. Det ene sekundet er vi ved apokalypsens rand, det neste trasker man på en grusvei etter en lang natt med festing. Burial leverer atter en gang underlige reiser gjennom underbevisstheten, fra sin egen dunkle kjellerstue.

Kanskje står døra en millimeter mer på gløtt for hver utgivelse.

En manglende respekt for etablerte strukturer og formater

Nerdehevnen er søt

Belfast-duoen Andrew Ferguson og Matthew McBriar er arbeidsomme produsenter. Mens alle trodde de fortsatt var dypt inne i det mutimediale Chroma-prosjektet sitt, som de skal presentere på Øyfestivalens avslutningsdag, kom en stor, ny utgivelse, kalt «TAKKUUK». Samtidig har de funnet seg stadig mer til rette i rollen som 

 om å utforske urfolk-liv i ulike deler av Arktis, og den irske duoen har samarbeidet med musikere fra blant annet Canada, Sverige, Finland, Grønland og Norge. For eksempel er den samiske bergensartisten Peder Niilas Tårnesvik – aka Niilas – med, i et eterisk, svevende åpningsspor. Andre betydningsfulle navn på blokka er Katarina Barruk, Andachan, Tarrak, NUIJA og Silla.

Hvert av samarbeidene har sin egen melankoli og råskap, som den pustehigende sangen til Silla over tittelsporets dundrende dub-bass. «Taarsitillugu» og «Dárbbuo» stikker seg også ut for måten den hakkende bassen medierer mellom klubbmusikken og urfolksopplevelsen.

lokalsamfunnenes liv og utfordringer, språk og egenart, men også regionens mektige natur. Blant annet har Ferguson gjort feltopptak av Russell-isbreen på Grønland, som han etter sigende skal ha klatret opp på. Duoen reiste til øya i 2023 i regi av miljøorganisasjonen In Place of War. Mens han befant seg på breen, tok Ferguson opp de høye stønnene og knirkingene fra isdekkets smelting, og lyden har blitt til en kjerne i albumprosjektet.

Intet fjell høyt nok

Er det et antivirusprogram, et middel for å reingjøre bilens interiør eller noe annet kjedelig: 

 Nei, det er navnet på alles forrykende nye gitarhelt fra New Jersey, og på lørdag gjester Mk.gee Øyafestivalen.

Fyren har sjeldent gjort intervjuer siden sin debut-ep i 2018, har en underveldende, laber tilstedeværelse på sosiale medier, står ofte med det lange håret foran øynene mens han spiller på gitaren sin, og er akkurat den som trengs.

Bråkjekk flyttet en gang Mike «Mk. Gee» Gordon fra New Jersey til Los Angeles for å gå på musikkskole i starten av tjueårene, men droppet ut for å jobbe som turné- og studiomusiker i stedet. Det endte med at han fikk fyken fra prosjektene han deltok i. Arbeidsgiverne syntes han trakterte strengeinstrumentet på en litt for pussig måte.

Løsningen ble å lage egen musikk i stedet, noe han har drevet med i sju-åtte år. Først med fjorårets album «Two Star and the Dream Police» og seinere med den separate hitsingelen «ROCKMAN», fant han formen.

«An unlikely guitar god chases the promise of pop», skrev Joe Coscarelli i New York Times forrige september. Hyllest kom også fra Pitchfork, Rolling Stone, The Line of Best Fit, Clash eller av Anthony Fantano i The Needle Drop. Mk.gee prydet Charli XCX sin Spotify Wrapped-liste over mest lyttede artister fra 2024, hadde kreative innhopp på Fred Agains «Ten Days, Bon Ivers «Sable, Fable», Justin Biebers nyere «Swag», og fikk plutselig oppmerksomhet for arbeidet han tidligere hadde gjort for artister som Dijon og Omar Apollo.

Mk.gee var piffikrydderet for alles pop-spillelister på den ene siden, og en etterlengtet skranglerockens Messias på den andre. Kanskje kunne han egenhendig ekspedere synthparadigmet i popen. Vi har vært på utkikk etter en ny gitarhelt, og endelig – langt om lenge – passet skoen.

Gitarsjefen selv, Eric Clapton, var i alle fall i nesegrus beundring over Mk.gees fingerspill. «He plays guitar like nobody else», sa han. Men handler ikke det også litt om at «nobody else plays guitar» nå for tiden?

Ofte høres han nesten ostedryppende ultra-harmonisk ut

Helten vender tilbake

Thurston Moore, mesteren av ulyd, hva har du drevet med musikalsk siden forrigeskiva «Flow Critical Lucidity» fra 2024?

– Vel, jeg forsøker fortsatt å spille den plata live så mye som mulig, men det betyr egentlig ikke at jeg spiller så mye live. Det er skrivingen jeg fokuserer på mest for tida.

Ja, du har jo skrevet noen bøker: Om grunge og kassettkultur, du har gitt ut diktsamling og sist memoarene dine i 2023, «Sonic Life: A Memoir». Hva skriver du på nå?

– Jeg har arbeidet med en skjønnlitterær bok denne gangen. Handlingen finner sted tidlig på 80-tallet. Den handler om noen unge kunstnere som bor i New York.

Ikke en helt uopptråkket sti for deg, rent tematisk! Men det er vel ikke høytlesning du skal holde på med i Oslo denne lørdagen? Hva kan publikummet på Blå vente seg?

– Neste år kommer det en helt ny plate, men jeg føler ikke at jeg har fått spilt den forrige skiva nok. Så jeg har forsøkt å gjøre noen konsertavtaler som gir mening for meg. Jeg spilte på Blå en gang for noen år siden, og jeg liker atmosfæren, størrelsen på stedet, publikummet som kommer dit. Blå er et kult sted.

Dagen du spiller er også avslutningsdagen for Øyafestivalen. Blå har brutt samarbeidet sitt med festivalen, og de ligger til grunn Øyas folkerettsstridige eierskapsbånd. Du har tidligere vært ganske tydelig i din Israel-kritikk – det er neste så man skulle tro at dette var et slags mot-arrangement?

– Jeg har selv spilt på Øya, både med Sonic Youth og soloprosjektet mitt, og synes det er en godt drevet og velprogrammert festival. Det var på Øya at jeg så Mayhem for første gang, og begynte å bli venn med Necrobutcher – så langt det lar seg gjøre. Vi endte jo opp med å publisere memoarene hans, min kone og jeg.

Han kom også for å se den forrige gigen min på Blå, men jeg tror han satt ute ved elva hele konserten fordi han syntes vi spilte altfor høyt. Når du bråker for mye for et Mayhem-medlem, så tenker jeg du har gjort noe riktig!

Bråk! Politikk!

Barnestjerna, enigmaet, det unge talentet: Det knyttes alltid spenning til hvordan de små skal mestre overgangen til livet som voksen stjerne, i takt med at de vokser. Det gjelder ikke bare for sølvgutter som havner i stemmeskiftet, men også for tenåringsjentene hvis popkulturelle status – på misogynistisk vis – forankres i ungdom og dyd.

Kanskje mistet hun litt av vinden i seilene etter hvert som hun ikke lenger var 

16 år, som på debutskiva "Pure Heroine" fra 2013. Medvind fikk hun likevel for omtrent et år siden, da hun skværet opp med 

 og altpop-kollega Charli XCX midt i rampelyset på den bekjennende «Girl, so confusing featuring Lorde». Under Charlis nylige Coachella-opptreden erklærte hun at denne sommeren kunne bli en 

alderdom og statusskifter Lorde, 28 år, litt ironisk adresserer med å kalle fjerdeskiva for «Virgin» – et bekjennende verk om å vokse inn i en kvinnerolle. 

Don’t know if it’s love or if it’s ovulation,

synger hun for eksempel på førstelåta «Hammer». Produksjonen minner lite om mekaniske slag overført fra skaft til stålhode på spiker, selv om det er det bildet hun bruker i teksten. I stedet pumper synthen rundt stemmen hennes mens hun nynner ut refrenget 

Lytterne plasseres inne i en hydraulisk sylinder, et vakuum som strekker seg ut og siger tilbake.

Poptechno-produsenten Jim-E Stack har vært samarbeidspartner gjennom albumet. På formidabelt vis har han gjort instrumenteringen til en faktisk duettpartner med newzealanderen, mer enn en kulisse stemmen hennes vandrer i. 

MDMA in the back garden / blow our pupils out, 

maner hun fram på «What Was That» med kimende synthakkorder i bakkant. Og selv om det er strippet ned til beinet, får stemme og synth en perkussiv aksent. De berører dermed mange steder på veggene i rommet, lager vide, dype, detaljerte bilder.

Pophåndverket de to har snekret sammen med «Virgin», oppleves sterkt og troverdig. Tekstene følger i det samme drastisk overlessende, bekjennende sporet som med spiseforstyrrelse-skildringene i «Girl, so confusing»-remixen fra i fjor. Nå vasker Lorde sæd fra brystet i det ene øyeblikket, mens hun 

came down from the ecstasy / testing for pregnancy

 hun undertrykte seg selv for å blidgjøre en forelder da hun var yngre, i «Favourite Daughter»: 

'cause I'm an actress, all of the medals I won for ya / panic attack-tress to be your favorite daughter, 

synger hun. (Det er godt kjent at mora dyttet henne ut i alskens barnekonkurranser og talentiader). Samtidig hevder hun seg på «If She Could See Me Now»: 

I swim in waters that would drown some of the other bitches.

Troverdigheten ligger i selve stemmebruken hos Lorde. Å vokse inn i en ny rolle gjenspeiles ikke bare i tekstmaterialet: 

Pure heroine mistaken for venom / but what came spilling out that day was the truth,

 som hun synger i avslutningen «David». Det som utmerker seg mest med «Virgin», er likevel måten Lorde har utviklet seg som vokalist siden karrierens pangstart i tenårene. Ikke at hun var dårlig den gang da: Den kjølige og uttrykksløse kontraalten lente seg på frasering på snakkesyngende vis, og gjorde observasjonene i tekstene bitende nok til å erverve henne en naturlig autoritet.

Men allerede med oppfølgeren «Melodrama» (2017), og sanger som «Liability» og «Green Light», hadde stemmen fått større emosjonelle nyanser og mer farge. Lorde kunne vakle i ordene, eksponere seg selv på teatralsk vis, tilsynelatende sprenge sitt eget øvre register. Og selv med forrigeskiva «Solar Power» (2021), som er langt mer nedpå og hviskende, mindre ute etter å imponere, er stemmen hennes sterkere, vibratoen mer uttalt og diksjonen mindre vektlagt.

 som bærer på følelser uten å trenge å rope. Nerven i hviskesyngingen på bridgen i «Shapeshifter», gjennom oppbygging og refreng, til 

, vitner om det. Tøyingen og bøyingen stemmen gjennomgår på «Man of the Year» eller power-balladen «Current Affairs», likeså. Når det møysommelige vokalarbeidet blander seg med teknologien, når det hele en helt ny dimensjon. Jim-E Stack bølger og vrenger og 

stemmen på «David» og det avsluttende strekket med frasen

Oppriktig sommer

Hallo Vilde Frang, Norges største stjerne på fiolinhimmelen, passer det å snakke nå?

– Ja, jeg sitter i en bil på vei til en flyplass, og er vel framme om tjue minutters tid. Akkurat nå er det litt sånn hit og dit. Jeg har vært og spilt to steder i Tyskland, i Bad Kissingen utenfor Frankfurt og i Schloss Elmau sør for München.

Og i morgen skal du spille Schumann i tradisjonsrike Wigmore Hall, i Westminster-distriktet av London. Det blir mye reising!

– Det er egentlig bare en liten tur ned nå før siste konserten i morgen.

Siste og siste, du skal til Sveits, Tyskland og Estland i juli, USA og Skottland i august. Det høres ikke ut som om det blir mye tid til å ligge på stranda!

– Nei, det får jeg nesten ta i september, tror jeg. Det blir litt roligere da, kanskje litt sånn sen ferie.

En annen ting som skjer i september er utdelingen av Anders Jahres kulturpris. Den har du fått for «fremragende kulturell innsats» i året som har gått, og tildeles sammen med Sissel Kyrkjebø og Knut Reiersrud. Det er på sin plass å gratulere!

– Det er veldig hyggelig og jeg setter enormt stor pris på den.

Vi har talt i hvert fall 26 priser og utmerkelser før denne. Det betyr i gjennomsnitt én i året siden du ble solist i Oslo-Filharmonien som 12-åring. Kan man bli lei av å motta priser etter hvert?

Jeg kjenner alltid på ærefrykt, uansett hva jeg spiller

En fremragende innsats

Det tar i hvert fall førti minutter med en langdryg 

filmmontasje av diverse musikalske inspirasjoner, før Steven Patrick Morrissey entrer scenen. Da har publikum begynt å bue litt i mellomtiden. 

Hold kæft, så vil det nok tage endnu længere tid, før han ankommer,

hører man bekymrede stemmer summe omkring. Men alle i hallen elsker og hater denne mannen på en og samme tid, og han vet det godt selv.

You have a beautiful city. You have to protect it,

 sier Morrissey når han endelig griper mikrofonen til gledesbrøl. Det er vanskelig å skjønne helt hva han mener med det der med 

, men: Sværekjeften slår til igjen, i alle fall. Og denne gangen kjennes kjeften ekstra stor, for de andre instrumentlydene er nesten helt borte i løpet av konserten Morrissey holder i KB Hallen i Frederiksberg kommune, som ligger inne i København.

 angelisk nydelig og sterk som da han holdt på med Johnny Marr og co. på 1980-tallet. Dessverre ledsages den hele tiden av for lite bass, for lite melodi og altfor mye skjærende, voldende diskant fra trommeslagerens cymbaler. Ikke en gang 

, The Smiths-låta «How Soon Is Now», med sitt tjukke, panorerende bass- og gitarriff, klarer å smelle helt som den skal.

Det fine er at de treffende, men ofte vittige og på grensen til absurde tekstene høres ekstra godt. Og låtskriverteften til denne merkelige mannen har alltid vært på et nivå for seg selv

 Mange indie-hjerter har prøvd å lage like rare, søte sanger etter ham, men aldri gjort fraser som 

You’re the one for me, fatty, you’re the one I really, really love

 særlig god konsert. Morrisey spiller skuffende nok verken «Irish Blood, English Heart» eller «I Know It’s Over», som han har gjort ellers på Europa-turneen. Det skal vise seg at han er så utmattet av hele opplegget at han skal avlyse konserten sin i Stockholm noen dager senere, og man kan egentlig se det mens han på obligatorisk vis river av seg skjorta på siste låt. Det er ikke som følge av hektisk engasjement, men av resignasjon.

Konserten i Danmark føles likevel som et viktig og riktig stillbilde av Morrissey som popkulturell antihelt og forskrudd karakter. Morrissey er fyren som krangla med bandet sitt så mye at han heller ble en soloartist med noe som ligner et uengasjerende karaoke-backdrop på slep.

På avslutningslåta «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me», fra Smiths-skiva «Strangeways, Here We Come» (1987), står likevel en gråhåret mann i publikum med tårene sølt nedover kinnet i stille gråt. Selv når Morrissey er sliten og dårlig, treffer han med sin store kjeft.

 var låta som nådde lengst inn. Så tar det en time med trasking ut av Frederiksberg etter konserten, og inn på en brun bodega hvis jukebox har langt bedre lyd, før den faktiske søndagen inntreffer.

Alle i salen elsker og hater denne mannen på en og samme tid

Natt på museet

Amerikanske Lyra Pramuk fikk klassisk trening i musikk ved den prestisjetunge Eastman School i Rochester, New York. Men det tok ikke lang tid før hun syntes det var gøyere å vri og vende på ting enn å terpe. Ferden gikk til eksperimentkunst-enklavene i Berlin, der hun på et tidspunkt også ble slukt opp av byens hektiske natteliv.

Komponisten og performancekunstneren arbeidet deretter fram flere overraskende krysninger mellom det klassiske, techno og 

 I likhet med samarbeidspartnere som Holly Herndon og Caterina Barbieri, har Pramuk nemlig vært opptatt av å tøye grensen mellom menneske og maskin. Særlig vekket det oppsikt måten hun bearbeidet og fordreide stemmen sin, et såkalt 

 arbeid. Sånn fungerte vokalen som musikkinstrument i en utvidet forstand, tok på seg egenskaper fra bassen, gitaren eller pianoet.

det er sarte strenger som åpner Pramuks tredje album, på låta «Rewild», tar det ikke lang tid før transponerte bønne-aktige rop bretter seg utover i rommet, rundt celloen i midten. Her er en gradvis opptaksstruktur, der nye lag av synging – og delay – legges oppå hverandre i løpet av sangen. Det gir fornemmelsen av at lydlandskapet hele tiden utvider seg, eller at man flytter lytterposisjon, og dermed er i bevegelse.

På etterfølgende «Unchosen» endrer rytmen stilling og vektlegging i løpet av et tilsynelatende likt sett med repetisjoner. Først med bruddet blir man klar over at tid faktisk har passert. På tredjesporet «Render» befinner man seg allerede tilbake i den halvbevisste tilstanden.

Lik hvordan et knips med tomlene kan føre bevisstheten inn og ut av hypnose, eller en applaus markerer at taler tar slutt, trenger vi ofte tydelige diskanter for å avslutte og bære oss inn i det neste som skal skje. På «Hymnal» finnes det slående lite trommer, tikk og svisj. I stedet gynges man inn i en dels fornøyelig, dels ubehagelig sløvhet.

 flyter, bølger seg utover som en urolig sjø, og innhenter lytterne. Noen ganger er musikken lumsk og faretruende, som i «Babel», og andre ganger er den inntakende og sår, som på «Meridian» eller «Swallow». Men selv med klubbteft på «Oracle» eller «Gravity» kommer det bare 

noe som minner om perkussiv aksentuering av melodien.

Knipset kommer heldigvis på det sterke sistesporet «Ending», med en mer tradisjonell og lettfattelig oppbygning, men om det er hypnotisk koma eller klarsyn som kommer ut av knipset til slutt er ikke helt gitt. «Hymnal» er et lumsk og vakkert album … og treffende diffust.

Ferden gikk til eksperimentkunst-­enklavene i Berlin

Mellom verdener

Nyege Nyege er et plateselskap, artistbyrå og en svær festival for elektronisk musikk, som har sitt opphav i Øst-Afrika. Nå har festivalen fått en satellitt i Oslo, av alle steder. Endre Dalen, du er initiativtaker: Hva er det som skal skje i helga?

– Vi lager en todagers minifestival under navnet «Nyege Nyege Remix», som skal få frem klubbmusikkens mangfold. Både lokale og internasjonale artister er på plakaten, DJ-sett og konserter. På fredag er vi på Hærverk, før vi flytter oss til Dattera til Hagen på lørdag.

– Kanskje kjenner noen DJ-en Global Drama – han er i alle fall et kjent Oslo-fjes og spiller på fredag med blant andre DJ Travella og Don Papa. MC Yallah og Debmaster har konsert, og i juli gir de ut nytt album. Dette blir første konserten på europaturneen for det albumet. Dagen etter kan man trekke fram Hibotep, DJ Tobzy og R3ign Drops. Det blir alt fra amapiano til en ny form for afrobeat med techno og mer rave-energi i seg.

Nyege Nyege kommer fra det ugandiske ordet «Ekinyegenyege», som betyr at man mister kontrollen, eller rett og slett ikke klarer å slutte å danse. Hva slags musikk-kulturell konstellasjon er det snakk om her?

– Nyege Nyege ble startet i sin tid av Derek Debru og Arlen Dilsizian i Uganda. De har altså blitt til festivalen, labels og representasjonsbyrå for artister, og har også de egne studiofasiliteter som heter The Villa i Kampala, Ugandas hovedstad. Det er nesten riktigere å beskrive Nyege Nyege som en slags musikalsk ånd som virker rundt og mellom de initiativene. Det har også fått europeiske satellitter med fester rundt omkring, blant annet på Garage Noord i Amsterdam – og her i Oslo.

Musikalsk er det ikke noen entydig oppskrift. Labelet, Nyege Nyege Tapes, har hatt en enorm produksjon bare det siste året – så stor at jeg ikke har rukket å høre gjennom alt. Katalogen har masse sjangermessige krysninger med forskjellige opphav, både i Øst-Afrika og mange andre steder.

Hvordan har de klart å knytte den østafrikanske regionen sammen kulturelt? Hva er den røde tråden?

– Bare i Uganda alene er det et stort etnisk mangfold og språkmangfold. Den røde tråden i Nyege Nyege-prosjektet har kanskje vært en slags avantgarde-sensibilitet oppi all kulturkrasjen. Det virket ikke som det var en veldig bevisst markedsføringsstrategi bak – de bare begynte å gi ut musikk. Og på et tidlig tidspunkt ble de plukket opp av britisk musikkpresse, og fikk oppmerksomhet på det europeiske kontinentet.

Man kan beskrive Nyege Nyege som en slags musikalsk ånd

Klarer ikke stoppe

På Øya-reklameplakater rundt om i Oslo denne uka har aksjonsgruppa Kultur mot folkemord heftet klistremerker med festivallogoen i en blodpøl under versalene BOIKOTT. Forrige uke brøt også Blå sitt konsertsamarbeid med Øya. Boikottkravet og via-via-situasjonen oppsto da Superstruct Entertainment, som har eid Øya siden 2018, ble kjøpt opp av det amerikanske investeringsselskapet KKR i juni i fjor. KKR beskyldes for folkerettsstridige investeringer, miljøkriminalitet og andre veldig lugubre greier. De eier, via Superstruct, et hundretalls andre festivaler og musikkmerkevarer, med årlige besøkende på langt over Norges befolkning.

Det er ikke bare her til lands at debatten går. DJ-strømmeplattformen Boiler Room ble også oppkjøpt av KKR i år, og er blant dem som har uttrykt den tydeligste forargelsen over å lemmes indirekte inn i krigføringen mot Gaza via eierskapsstrukturer de har lite eller ingen kontroll over.

«Vi vil alltid forbli uforbeholdent pro-Palestina. Vi fortsetter å følge BDS- og AKULBI-retningslinjene angående artistprogrammering og merkevaresamarbeid, og vi samarbeider med palestinske kunstnere og arrangører for å formalisere våre interne retningslinjer i tråd med denne forpliktelsen», skrev Boiler Room.

 lett å ta stilling til i en uoversiktlig finansieringsstruktur. Hva vil ramme hvor, og kan man oppnå mer enn signaleffekter? Hvor mange andre kjøp av produkter og tjenester står i liknende grov umoralsk overensstemmelse? Øya mener selv at de ikke hadde noe annet valg enn å selge til utenlandsk kapital. Andre festivaler i Europa vil mest sannsynlig stemme i. Betyr det at hendene er vaska?

Superstruct har på sin side publisert et offisielt utsagn om at driften deres er uavhengig av moderselskapet KKR. Festivalene under dem kan dessuten «treffe sine egne kommersielle beslutninger», sier de – og «all profitt blir i selskapet». Øyas eget utsagn kimer på mange måter klinkende klart med i dette: «Vi er sterkt imot enhver uetisk investering i Israel eller i de ulovlige bosettingene i Gaza og på Vestbredden. Vi har vært tydelige: Ingen av Øyafestivalens inntekter skal brukes til dette».

 egentlig det siste der? Selv om Superstruct ikke utbetaler utbyttet til eierne sine, drar KKR indirekte nytte av Superstructs til enhver tid økte markedsverdi, utvidelse og effektivisering av virksomheten. KKR kan potensielt selge arrangørkjeden etter fem år, forvente doblet verdi, og bruke pengene til alle uetiske investeringer mellom himmel og jord.

Spørsmålet blir om presset på Øya og de andre Superstruct-festivalene øker i løpet av sommeren. Det er ikke utenkelig.

Superskurk?

Når Tiktok-personligheten Addison Rae gir ut debutalbumet «Addison», er kalkulator-tastingen til å ta og føle på. Siden hun var liten, og de rike foreldrene hennes dyttet henne ut på scener i dansekonkurranser av typen der barn sminker seg og har på seg utfordrende antrekk, har hun stort sett forsøkt å komme seg opp og fram. Hun begynte egentlig på universitetet i hjemtraktene av Louisiana for å bli TV-journalist, men glapp det hun hadde i hendene og dro til Los Angeles idet Tiktok-filmene hennes begynte å få høye seertall.

Det er ikke dermed sagt at det er gjort i en håndvending å gå fra dansefilmer til skuespillerjobber, eller å bli tatt på alvor som popartist. Men det hjelper når du har viktige venner som kan gå gode for deg – i Addison Raes tilfelle: Charli XCX. Fra Raes førstesingel «Obsession» i 2021, til landeplagene «Diet Pepsi» og «Aquamarine» fra i fjor og albumdebut i år, har det i alle fall skjedd et betydelig byks oppover i statushierarkiet.

eller ikke når hun i åpningen «New York» synger 

Next stop to the club, I’m a dance whore, 

er ikke gitt. Men når refrenget ruller av gårde med 

Love New York, love New York / Love New York, love New York / Feel so free, feel so free / Feel so free, it’s my religion,

 lik de anmassende, ikoniske T-skjortene fra turistsjapper, låter det så hypnotiserende godt at tvilen blir irrelevant. De stumpe trommene sitter rett og slett så godt bak den metallisk klangfargede vokalen: kunstig flerstemt i en akkord.

Produksjonen tråkker i Max Martins svenske L.A.-fotspor via Elvira Anderfjärd og Luka Kloser. De har jobbet med storheter som Taylor Swift, Ed Sheeran og The Weeknd tidligere – og skrev dessuten Addisons gjennombrudd, og her andrelåta, «Diet Pepsi» sammen med henne. Når den ellers generiske stemmen til Addison Rae sendes gjennom 

fabrikken blir det, uansett innlevelse, til et popmusikalsk kvalitetsprodukt.

 personlighet, men det er et godt teknisk arbeid i grunnmuren. Rene pophooks med gjennomtenkte refrengmelodier ligger lagvis over tilbakeskuende, 

klubbrytmer, drømmende progpop-symfonier og halvskitten UK bass fra tusenårsskiftet. Svenskene har gnikket og polert på overflaten til den store gullmedaljen, gjennom tyggegummipoppete «Money Is Everything», oppbrutte rytmer på «In the Rain», eller indiepoppete 4/4-takt på melodisterke «Fame Is a Gun».

«Addison» er et godt, men også gjennomkalkulert album. Til en viss grad skinner de gjennomgående småironiske, frekke tekstene gjennom den flate vokalen, men spørsmålet er likevel om totalpakken klarer å dra tilstrekkelig opp hovedpersonens pregløshet. Detaljer, sex, fest og penger til tross: Saus er deiligst når det er attåt. Saus som selve hovedretten er ikke for alle.

Produksjonen tråkker i Max Martins svenske LA-fotspor

Addisjon/subtraksjon

Randi Stene, du er operasjef, og egentlig i København for øyeblikket, for å figurere som «den ældre kvinne» i Jon Fosse-operaen 

Men vi skal heller snakke om fortellinger der Asle forelsker seg i en Ola, eller Alida i en Ingrid, for nå er det Pride-måned i Oslo. I Operaen gjør dere som i fjor: markere med konsert. «Oslo Pride: For en stemme!» skal spilles på hovedscenen 19. juni, klokka 19.

– Den kom i stand fordi vi har et stort formidlingsprosjekt som heter «Opera for alle», en paraply som omfatter flere ting vi holder på med. I forbindelse med Pride i fjor hadde vi et samarbeid med NRK og KORK som ble sendt på NRK. I år har vi valgt å bruke vårt eget orkester og solister som er enda mer klassisk rettet. Og så er Per Sundnes, blant annet kjent fra radioserien Klassisk vorspiel på NRK, konferansier.

– Barytonen Johannes Weisser, mezzosopranen Astrid Norstad, Atalla Ayan som tenor, Vuvu Mpofu som sopran – under direksjon av Paolo Arrivabeni. Puccini, Bellini, Bernstein og Gershwin er på lista over ting som skal framføres.

Ida Messel

Artikler

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

Madonnas skrik

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Helten vender tilbake

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Lorde vrir og vender på seg så alt kommer til syne.

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Natt på museet

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubbmusikk når Nyege Nyege-festivalens norske satelitt får bein å gå på.

Superskurk?

Addisjon/subtraksjon

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hovedstaden.

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Vente på noe godt

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Med debutalbumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

Fått til noe

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Yung Lean skal liksom ha blitt voksen, men musikalsk er det gammelt nytt.

At pcen til Djrum kræsja skulle vise seg å by på muligheter.

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solo­kon­sert i West­min­ster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammen­hen­gende låt?

Madonnas skrik

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folke­mu­sikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjeller­dypet.

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Helten vender tilbake

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Lorde vrir og vender på seg så alt kommer til syne.

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Natt på museet

Har Lyra Pramuks tredje­ski­ve i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubb­mu­sikk når Nyege Nyege-fes­ti­valens norske satelitt får bein å gå på.

Superskurk?

Addisjon/sub­trak­sjon

Regnbu­e­mar­kering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hoved­staden.

Doku­men­tar­filmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Vente på noe godt

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikk­his­to­rien.

Med debut­al­bumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

Den kulturelle relevansen til gutta-russe­mu­sikk er forbau­sende stabil.

Fått til noe

Desertfest, Oslos mest avslap­pende rocke­fes­tival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Yung Lean skal liksom ha blitt voksen, men musikalsk er det gammelt nytt.

At pcen til Djrum kræsja skulle vise seg å by på muligheter.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

I helga blir det et bredt spekter av klubbmusikk når Nyege Nyege-festivalens norske satelitt får bein å gå på.

Addisjon/subtraksjon

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

På lørdag er det duket for Musikkfest, også kjent som Musikkens dag, i store deler av hovedstaden.

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Med debutalbumet vil Ari Bajgora få unge til å tenke litt ekstra over valgene sine.

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.