Ida Messel

#fff

I slutten av oktober ble skilsmissen mellom to kjendiser, popartist Lily Allen og skuespiller David Harbour, gjenstand for store nyhetsoppslag. Årsaken var at Allen slapp albumet «West End Girl», der hun verken sparte på kruttet eller intime utleveringer for å oppnå sin hevn over den utro eksmannen.

Det er nesten merkelig å tenke på nå, men en gang for hundre år siden var intelligentsiaen faktisk redde for at ulykkeligheten i samfunnet skyldtes for mye undertrykkelse av psykologiske drifter. «Utviklingen av kultur går uunngåelig hånd i hånd med en økning i skyldfølelsen, til et nivå som kan være uutholdelig for individet»

mente for eksempel Sigmund Freud i «Ubehaget i kulturen» (1930).

Når grensene mellom det private og det offentlige er så skjøre som i nåtidas popmusikalske virkelighet, er Freuds analyse forbausende lesning. Hvor er for eksempel denne skammen over å utlevere sine innerste smålige følelser når Charli XCX, på fjorårets album «Brat», synger om Lorde: 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

. Følte hun seg tynget av skyldfølelse da hun ventilerte om Taylor Swift på samme album: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show

? Kjæresten hennes er George Daniel, trommis i The 1975’s, der Swifts eks. Matty Healy er vokalist. Ryktet gikk!

Swift ga tilsynelatende tilsvar til Charli på årets «The Life of a Showgirl»: 

I heard you call me «Boring Barbie» when the coke’s got you brave.

 Men på dette albumet var det en helt annen 

 som skapte overskrifter. Det handlet om hvor mye kjæresten hadde mellom ørene, eller bena, tydelig referert i låta «Wood».

En ting er sikkert: Det lønner seg å dele dersom man ønsker seg et globalt publikum – dele intime detaljer om seg selv, og aller helst om andre.

I litteraturens verden har diskusjonen gått heftig om hvor mye av avsenderens «virkelige liv» som rettmessig kan ofres på kunstens alter. I mange land har 

debattene rast et sted mellom saksøking og idiotforklaring, selv om det heller ikke mangler på genierklæringer. Og hvorfor skulle det ikke det – gikk Tulla Larsen noensinne til sak mot Edvard Munch for måten han brukte henne i kunsten sin? Nei. Kunstens etos er vel bare å være kunst. Men så var det markedsføring, da. Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

På britiske Lily Allens nye plate «West End Girl» renner det over av sexleketøy, skjermbilder og andre vrakrester fra et ekteskap som har havarert. Det svært utleverende og omtalte albumet handler om eksmannen, «Stranger Things»-skuespilleren David Harbour – og om hans gjøremål mens de to hadde et åpent forhold. For to år siden kunne man, via interiørmagasinet Architectural Digest, bli med paret på en virtuell omvisning i deres blomstertapetserte Brooklyn-villa. Nå ble man på liknende vis invitert inn. I låta «Pussy Palace» får lytterne omvisning i ekstra-leiligheten der Harbour hadde utenomekteskapelige samkvem: 

Sheets pulled off the bed, they’re strewn all on the floor / Long black hair, probably from the night before

I «Madeline» synger hun til Harbours elskerinne: 

I can’t trust anything that comes out of your mouth / I’m not convinced that he didn’t fuck you in our house. 

Hun har funnet ut av utroskapen ved å lese tekstmeldingene hans, synger hun, uten å gå noen omvei via språklige bilder.

Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

Sårbarhetens valuta

på svensk, Europas første opera på samisk. Den har urpremiere i Stockholm denne lørdagen, i Kungliga Operan. Hvor lenge har dere jobbet med dette?

– Jeg har jobbet med prosjektet i ett og et halvt år men librettist Rawdna Carita Eira og komponist Britta Byström har jobbet med det enda lenger. De satte opp en opera i Canada for noen år siden, og ville gjøre et liknende samarbeid i større skala her.

De tok kontakt med meg mens jeg var her i Stockholm og jobbet med post-produksjon av filmen «Stöld» (2024).

Og det er jo nettopp en film, og du har arbeidet med mange kunstformer utover det, men har du gjort noe som det her før? Opera?

– Nei, og det var det første jeg sa til dem da de ønsket å ha meg med. Jeg har aldri gjort opera og jeg kan ikke lese noter.

Så derfor måtte jeg gå flere runder med meg selv før jeg takket ja. Men dette er samisk historie på nordsamisk som jeg kjenner meg igjen i og føler meg trygg på. Dessuten er det musikken som står i sentrum og som bestemmer det meste, og ettersom jeg er artist og komponist selv.

Det første jeg gjorde da vi begynte å jobbe her var å spørre rommet om tillatelse, ha en samtale med rommet.

Kan man se det på forestillingen at du vanligvis jobber med film?

– Jeg tror man ser det med måten jeg jobber med bildekomposisjon, bruk av 

og videoprojektor. Tanken er at landskapene skal framstå filmatiske, at de har en dybde, puster og er dynamiske. Så har jeg lagt mye vekt på skuespill. Samtidig er det noe helt annet å jobbe med denne materien, å jobbe med øyeblikk som du aldri får igjen.

Hjertet banker

#000

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

Ubehag.com

Når Gustavo Santaolalla gjester Norge under Oslo World, feirer han fortsatt tjueårsjubileet til albumet «Ronroco» – albumet som skulle bli vendepunktet i karrieren hans. Det vil si, «Ronroco» sitt tjueårsjubileum var egentlig i 2017, og nå nærmer det vel seg strengt tatt et trettiårsjubileum, men poenget er det samme: feiring.

– Det blir veldig spesielt, sier han om Oslo World-besøket.

– Det er ikke rom for applaus før rundt 20 minutter ut i konserten, da er publikum allerede 

, vet du. Det blir veldig, veldig annerledes enn alt jeg har gjort og sett.

Albumet var navngitt etter strengeinstrumentet ronroco, en slags moderne versjon av 

fra Andesfjellene, som kan minne om en lutt. Santaolalla viser fram et eksemplar foran kameraet fra arbeidsrommet i Los Angeles. Strengehalsen er bred som en gitar, men omtrent halvparten så lang, den bærer et sett av fem doble strenger mellom et stort hode og en mindre, ballongformet kropp. Treverket er uten ornamenter, dill eller dall, men lyden er rik og resonnerende.

Da Santaolalla samlet musikk han hadde skrevet over en femtenårsperiode til denne musikalske ronroco-monografien – som ble utgitt på prestisje-indielabelen Nonesuch i 1998 – forlot han den spansktalende rockescenen i Argentina, og trådte inn i en helt ny verden. Det vil si verdener, i flertall.

Albumet ble plukket opp av regissør Michael Mann, som ville bruke låta «Iguazú» til filmen «The Insider» fra 1999. Så ble den meksikanske regissøren Alejandro G. Iñárritu også fascinert, og hyret Santaolalla til å komponere originalmusikk til to filmer. På det tidspunktet var det ikke noen vei tilbake, Santaolalla ville jobbe med filmmusikk, og verktøyet var ronrocoen. Da han ble hyret til Walter Salles’ «The Motorcycle Diaries» i 2004, filmen basert på Che Guevaras memoarer, fikk han sitt endelige filmmusikk-gjennombrudd. Senere fulgte «Brokeback Mountain» (2005), «Babel» (2006) og mange flere.

Likevel er det ikke før de siste par årene at Santaolalla har turnert med ronroco-musikken alene. Settene har stort sett trukket i tråder fra ulike bandarbeider og ulike sjangre, med det han kaller mer «varierende energier». Han tror det rendyrkete ronroco-settet kan oppnå noe helt eget.

– Med verdens tilstand, den tilstanden vi lever i nå, så mener jeg denne musikken har en virkelig hensikt. Jeg tror konserten har en plass i denne tiden, sier han og etterlater store gap mellom linjene.

I mitt land er det en forferdelig politisk katastrofe det som foregår nå

Ronroco-stjerne

Herregud, Jonas – eller Linni, som vi kjenner deg best som – album igjen? «Flux Stasis» kom forrige uke. Du er en produktiv fyr!

– Det er vel nummer ti i løpet av de siste fem årene hvis jeg ikke tar feil. Så vi prøver å holde det til to album i året.

, Kvam, på produsentsida. Men hvordan jobber du? Skriver du alt først eller kommer det litt av seg selv i studio?

– Jeg skriver masse hjemme, stort sett hele tiden, tar opp med telefonen. Det er best å ha noen ideer på forhånd, og det går i bakhodet dagen lang. Så blir studiotiden mest revidering, egentlig.

Og denne fyren vi møter i tekstuniversene dine, hvem er det?

– Det er alltid veldig nært meg. Når jeg ser tilbake på diskografien min, kan man nøste i trådene av hvordan livet har vært. Jeg skriver jo ofte veldig billedlig og metaforisk, men de kommer alltid fra Jonas – mitt eget liv.

Hvor i livet er vi nå, med «Flux Stasis»?

Plutselig ser man verden gjennom barnet sitt

Klubbepappa

Stua han sitter i er grålig opplyst av dagen, og en gitar henger på veggen. En bunke papirer ligger på et sofabord, en haug ideer står på en magnettavle.

– I Danmark er det ganske enkelt å finne veldig fine møbler fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet veldig billig. Så dette skrivebordet her, peker han.

– Det er over hundre år gammelt og et fantastisk stykke trearbeid. Jeg fikk det for bare 72 kroner.

Det er et sjeldent syn – ikke skrivebordet, magnettavlen eller noe av det andre stæsjet – men en begeistret Elias Rønnenfelt. Siden han var i tenårene har han figurert i musikkoffentligheten som en håpløst moody punker med småsvett lugg.

Han er frontmann i bandet Iceage, som skjøt ut av miljøet rundt Ungdomshuset på Nørrebro. Han var fjorten år gammel da voldelige svære demonstrasjoner gikk gjennom Københavns gater i forbindelse med nedleggingen av det selvstyrte samfunnshuset. «Ungeren» som de kalte det, var i likhet med det norske Blitzhuset en del av husokkupantbevegelsen «Bz». Containere sto i fyr, butikkvinduer ble knust og gatekamper oppsto mellom demonstranter og politi. Det er straks tjue år siden, men mye tyder på at Elias Rønnenfelt ikke har hatt noe ordentlig hjem i den danske hovedstaden siden den gang.

33-åringen har stort sett turnert og reist, bodd hos mamma eller lånt venners sofa, og ble dessuten kastet ut av det siste kollektivet han bodde i, rimelig brått. Rønnenfelt har i flere intervjuer beskrevet det som et liv på rømmen, livet han har levd siden han var omtrent seksten år og karrieren skjøt fart. Det har hatt en stor plass i tekstuniversene hans, også på det aktuelle albumet, med for eksempel «USA baby»: 

Dumb rider of nowhere / La lune regarde, devil may care / Sleepless mon chéri / Hope I’ll land on my feet.

De siste par årene har han nemlig også blåst liv i en solokarriere på siden, og hans andre album under eget navn, «Speak Daggers», kom ut forrige helg. Intensiteten fra Iceages «Ungeren»-punkekaos er byttet ut med et søkelys inn i ham selv. Produksjonen tillegger andre teksturer: noen ganger grovhugde, andre ganger ømme. Rønnenfelts stemme forblir like Shane MacGowan-aktig, styggpen og upolert, egnet til klar tale, men føles likevel mer intim i soloprosjektet – mindre som en kanal for Iceages kollektive kraft, mer som han sitter i samme rom som deg.

Dette krypinnet i Københavns Nordvest er hans første ordentlige leilighet, der han bor for seg selv, med separate rom med ulike funksjoner. Ikke rart han peker begeistret rundt.

I eget navn

Tjuefem år og over ti album har gått siden Håkan Hellström debuterte med «Känn ingen sorg för mig Göteborg», og i åpningen av sitt nye album konstaterer han at han er 

. Hva betyr egentlig det? Er det et forsøk på å se tilbake, å distansere seg fra sitt eget livsverk? Kanskje både ja og nei: ifølge Hellström selv er «Svensk rost» ikke ment som noe stort utsagn eller 

. I stedet skal det være en samling «feelgood-låter», «schlagere – men av den gamle skolen». Han søker nostalgi heller enn relevans.

De første fem låtene farer avslappet, nesten tilfeldig av sted, fram mot «Allt kommer vår väg» – en slags hyggelig jam i et forsamlingslokale i bygda. Hellström trer i større grad tilbake som frontfigur, og blir en likevektig del av bandet. På låter som «Evergreen min vän evergreen» er det blåserne som bærer sangen, ikke vokalen.

 finner man små drypp av vintage amerikanske lydklipp, små tidskapsler fra en svunnen tid. Skarptromma markerer andre og fjerde taktslag, mens bassen synkoperer seg lekent imellom og dirigerer dansefoten. Det klappes i hendene, tamburinen rister, strykerne svever over hornene, og Hellström synger i 

 med koret sitt. Det er den samspilte gleden i musikken som fester seg først – før tekstene eller fortellingene får nevneverdig plass.

Men så, på «Sweethearts» og «Pappa, säg ja!», trer vokalen tydeligere fram igjen. Han synger med en slags barnlig insistering, og om hva? Om Clark Kent, Billie Jean og andre figurer hentet fra nettopp barndommens 

. Bandet han tidligere nesten gjemte seg bak, krymper gradvis til en størrelse som kunne fått plass i ranselen. Forholdet mellom Hellström og komp begynner å ligne at han synger med til radioen på kjøkkenet mens han egentlig holder på med andre ting, hører en schlager og begynner å drodle videre på den.

 av Motown-rytmer i «Oändlig refräng», mens andre låter trekker i retning av 60-talls surferock. 

Aldrig värt i California, men jag älskar Beach Boys

, synger han, og legger til at han alltid skal «fånga vågen» – et bilde på både musikalsk arv, kunstnerisk driv og 

Samtidig dekker denne påstått autentiske skrangle-patinaen utvilsomt alt denne mannen lager, uansett referansegrunnlag.

I dag befinner Hellström seg i en fase der han ikke bare skaper, men kanskje mest gransker seg selv som skapende menneske. Der har han for så vidt stått lenge – kanskje i minst ti år. Etter tjuefem år synes det å være liten vits i å snakke om Hellström som en artist i stadig nye kontekster. Han høres ut som seg selv uansett – en motor som lever og ånder, som prosesserer alt han tar inn – og stadig spytter ut et gjenkjennelig, nesten forutsigbart produkt.

 står igjen som et halvt tydelig prosjekt, fine intensjoner, fint gjennomført, men uten at det har foregått noe større kreativt hamskifte. Og nettopp derfor er det faktisk også gledelig å møte ham igjen år etter år. Kom, kom: vår alles kjente, kjære trubadur har atter vendt tilbake til torget.

Hellström rydder opp

En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.

 umulig å se for seg at de elleve låtene (og diktene) på «Goodness» bare lå og trykket på i halsen til Theodora «Feeo» Laird – at de bare måtte ut. Vokalisten og produsenten fra London leker seg liksom fram mellom reinskårne basstrommeslag og pumpende dronedrønn, som for å sjekke hvordan det kjennes ut å synge sånn.

Om hun gjør det med formål om å vende seg ut av sitt eget interne inferno, eller om hun forsøker å dra lytterne inn i det med seg, spiller ikke så stor rolle. «Goodness» er nesten totalt depressivt, blottet for humør. Vart, sart, men 

 – heller altfor høytidelig. Diktene underveis er framført av fattern, teaterskuespiller Trevor Lairds dype stemme: 

Awful things happen every day to people who don’t deserve it.

Opplesningene setter en fortellermodus for albumet, men gjør ikke så mye godt for den litt utilnærmelige høytideligheten.

spidder likevel sylskarpt gjennom den ensformige rekken av låter. Det gjelder de stedene vokalmelodien oppleves mer ubehersket, som langs det morske regnværsbyge-orgelet i «Here». Når gitaren melder seg inn er det som for å varsle om at stemmen holder på å nå bristepunktet. Her tar hun mer risiko.

Måten den tikkende cymbalperkusjonen i «The Hammer Strikes The Bell» roter til den messende vokalen, skaper en uorden rundt det gravalvorlige, har den samme effekten. I den sprengte hviskingen på den avsluttende «There is No I» er hun på sitt mest slagferdige. Det er lurt å avslutte på topp.

Herlig uorden

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Når de tråkker til på overdrivepedalene, og Cristante biter fra seg på «Rooster», eller gitaren gneldrer på «Cowbella», derimot, fungerer musikken som en oppkvikkende klaps på kinnet.

Slesk med mer

Ryktet går om en helt fantastisk skatt. Ett britisk pund, «£», tilsvarer i skrivende stund cirka 13,51 norske kroner, og så mye kan bli trukket i en ny avgift per solgte konsertbillett i Storbritannia.

Dette handler om god gammeldags omfordeling og utjevning. For på tre år har mer enn 150 mindre konsertsteder låst ytterdøra for godt i Storbritannia, i gjennomsnitt en i uka av de rundt 810 stedene totalt. Skylda har blant annet pandemi, dyr husleie på grunn av gentrifisering, dyr strøm, nabolagsregler mot støy, et potensielt publikum med mindre å rutte med …

Samtidig kontrollerer selskaper som Live Nation, via Ticketmaster, to tredjedeler av billettmarkedet i Storbritannia. På initiativ fra organisasjonen Music Venue Trust foreslås det nå at ett pund per billett fra konserter med 5000 publikummere eller flere overføres til mindre arrangører. Modellen innebærer at inntekter fra de større konsertene samles i en pott, eller i et fond, og deles ut til mindre arrangører via et kontrollert organ.

 blitt foreslått som en frivillig ordning, praktisert av store aktører allerede: Royal Albert Hall, for eksempel, eller artister som Ed Sheeran, Coldplay, Diana Ross og Radiohead.

Noen har også tatt til orde for at ordningen burde være lovpålagt. Det har de for eksempel drevet med i Frankrike i ulike formater siden 1986. Dagens Centre National de la Musique (CNM), har siden 2020 omfordelt 3,5 % av alle billettsalg til den musikalske grasrota.

Nå følger diskusjoner om lignende systemer skal på plass i flere land: Tyskland, Nederland, Spania, Canada. I Australia har en frivillig ordning vært på plass siden mars, som blant andre Olivia Dean har benyttet seg av for 2026-turneen sin.

 er likevel en helt annen nasjon: Uten Live Nation med på laget, vil strategien ha liten effekt. Men lite tyder på at konsertgiganten kommer til å formalisere omfordelingsinitiativet.

Her til lands tyder også mye på at det kan lønne seg å strømlinjeforme/forenkle det økonomiske støttesystemet rundt mindre arrangører. Det blir for eksempel fremmet i den offentlige utredningen «Musikklandet», som ble overlevert til Lubna Jaffery i juni. I forslagene til nytt statsbudsjett ligger en visjon om et kulturløft som «skal komme hele landet til gode, og særlig satse på den lokale og regionale kulturen». Med andre ord: Vil de samme diskusjonene om billettsalg og omfordeling komme hit? Det burde de kanskje.

Mer enn 150 mindre konsertsteder har låst ytterdøra for godt i Storbritannia

Nasjon mot Nation

Jon Ranes er også kjent som Loverboy fra rapgruppa Undergrunn. Forrige fredags «Verdens beste album» er hans andre fullengder som soloartist, visstnok inspirert av Håkan Hellström, Stein Torleif Bjella og Tom Petty. Tittelen er et nikk til Joachim Triers film «Verdens verste menneske», og Charli XCX sin hyllest av den. «Etter en Joachim Trier-sommer går vi nå inn i en Jon Ranes-høst», skrev Universal i presseskrivet.

 er en helt gjennomsnittlig høstopplevelse for en ung mann i Oslo som skildres gjennom albumet, er det en helt rimelig betraktning, det. 

Eksen min har begynt på studier / Sitter her i leiligheten min og koker ramennudler,

synger han for eksempel i åpningslåta, og setter den konseptuelle tonen.

Mot det gladkristne poprock-kompet skal direktheten i tekstene oppleves litt ekstra bitende. Gal av lengsel står Ranes står utenfor oppgangen til eksen i Schweigaards gate og kikker inn, men det formidles ikke via noe bilde, bare rett frem: 

I Schweigaards gate, der du pleide å bo / Står jeg og titter inn der du en gang sto. 

At han låner litt fra fotballens univers i platas siste låt, «Stang ut – live fra stua», hjelper ikke på saken med den banale ærligheten: 

For når dama drar og fotballen er alt du har / Men hvert mål annuleres på millimetern’ med VAR.

Aller mest corny blir det på låta «Kunstig intelligens», hvor temaet KI behandles så direkte at låta ligner en gjengs NRK-parodi over den norske pop-rapsjangeren: 

Dagen musiker’n blir bytta ut av kunstig intelligens / Skal vi endelig puste ut for det er noen andres tur.

 at det finnes liknende forsøk på direkthet i norsk pop med langt større hell, trenger virkeligheten i hvert fall 

filter når den skal sluses inn i kunsten på spennende måter. Poesi er – aller helst – noe mer enn bare ord som settes sammen i setninger.

Uten filter, dessverre

Du har nettopp hatt dine første offisielle arbeidsdager som daglig leder i Øyafestivalen. Hvordan har det vært?

– Dette er jo definitivt en drømmejobb for meg – i så stor grad at jeg kanskje ikke har turt å drømme om det.

Hva gjør man som daglig leder, egentlig?

– Mest er det koordinering, lede laget, støtte der det trengs, rapportering og budsjettprosesser, se på hvordan vi vil utvikle oss videre, finne nye måter å tenke på.

– For meg betyr det mye å lage opplevelser for folk, og jeg tror menneskemøter er viktigere enn noen gang. Nå kommer jeg fra en jobb i Eik & Friends (restaurant- og bardrift, journ.anm.), med et veldig visjonært team med mye

 for opplevelsen de leverer til kundene – så jeg håper jeg har klart å få med meg litt inspirasjon derfra.

Men festivallivet, da: Hvordan havna du inn i det?

– Det starta faktisk med Øya i 2003, da jeg bar gjerder. Jeg ble med på nedriggen, og det bare klikket for meg med en gang: å komme inn i et sånt gjerde-team, jobbe hardt og ha det hyggelig sammen. Etter hvert fikk jeg bli gjerdeansvarlig på nedriggen.

Festivaler er den fineste måten å oppleve musikk på. Jeg har jobbet som arenasjef i mange år, og på flere festivaler i Tromsø, blant annet. Men det var fint å få det litt på avstand i noen år, så jeg kunne komme tilbake med masse nye ideer.

Øya har ny sjef

Albumprosjektet springer ut av et verk som jazzmusiker Thomas Strønen laget for en danseforestilling på Operaen i 2010. Da tok han med seg piano-fantom og komponist Maria Kannegaard, som er vidt hyllet for sin egen trio, der Strønen også er med. Mange har blitt kjent med Kannegaard gjennom radiodokumentaren «Pianisten» på NRK.

Da de hørte igjennom de nå 15 år gamle opptakene, hadde liksom marinaden satt seg på en litt annen måte. Dette måtte de utforske videre, og resultatet ble «Time to Crystallize».

 møttes allerede på NTNUs jazzlinje. Men selv med jazzete musikalske bakgrunner, og Jazzland som utgiver, er plata en sjangeroverskridende sak, sydd inn i noe som ofte minner mest om en elektronika-kropp. Synthen dirigerer retningen for de fleste av sangene, selv med åpningssporets perkusjon – og karibiske anstrøk.

Med fengende, repeterende temaer høres det ut som vi skal til filmen eller tv-serienes verden. Nært 

-aktig kan melodiene bli til tider, også på fabelaktige «Inventory of Shimmers». De levende, lekende trommene bryter det statiske utgangspunktet opp, etterlater seg lommer i lytteopplevelsen der øyeblikkene skiller seg bedre ut.

, med andre ord vrenger seg ut, slutter å trekke trommene etter seg og stjeler all plassen til seg selv. Et annet er øyeblikket der 

av takten endrer seg på «Spectral Contingencies», uten at takten egentlig endrer seg.

Johansens vokalbidrag, Sylvia Plath-opplesning og kor på sistespor «Benjamin’s Aura», syr elektronikken og perkusjonen sammen, og gir musikken et ansikt og en avsender. Håkon Brunborg sin produksjon får det til å høres som om vi faktisk befinner oss i rommene med de som spiller, og som om de som spiller faktisk spiller.

Jazz-tankegodset lever i beste velgående gjennom sjangerhybriden her, med melodier som tøyer strikken for det forutsigbare. Bandet oppleves som en egen enhet, mer enn summen av sine medlemmer.

Når Tuva Syvertsen rapper med kort etterklang, nær og tett på, i «Virgin Acelytene» – over et komp med katedralsk dybde – er det som om klokka slutter å tikke. Hun gjør en fremragende jobb som vokalist på «Body Immiscible» også, selv om førstnevnte låt må fremheves for sitt hitpotensial.

 møtes i drømmen i natt: der Kannegaard, Strønen og Syvertsen utgjør en fast trio, spiller tusen konserter og gir ut tusen nye plater.

Jazze med gruppa

I fjor ble Kneecap både klubbrap-yndlinger og gjenstand for en spillefilm som var løst basert på veien deres mot popstjernestatus, regissert av Rich Peppiatt. Kneecap er to unggutter fra vest i Belfast som spytter 

på irsk, et språk som først fikk offisiell status i Nord-Irland i 2022. Uansett: 

Focain caite amach arís, barraíocht piontaí le barraíocht snaois, 

kan de for eksempel rappe i «H.O.O.D», om å bli kasta ut fra et utested, om promille og promille-relatert oppførsel.

Andre ganger blir det mer politisk, som i låta «Recap», der de går til angrep på lederen for Det konservative partiet, Kemi Badenoch: 

You like to think that you’re fooling everybody/ But you’re not, just like the Iron Lady your career is gonna rot

, rapper de, etter at det ble kjent at Badenoch hadde stått i spissen for en beslutning om å unndra kunstnerstøtte til Kneecap. Bråket, tullet og opprøret i musikken deres rister rumper og hoder fra irske kjellere til Sundance.

Litt nord i London for eksempel, i det som heter Kentish Town, ligger en ærverdig Art Deco-kino som har blitt til konsertarenaen O2 Forum. Sent i november i fjor gikk den nordirske rapgruppa på scenen der, foran omtrent to tusen energiske publikummere. Gaza-demonstrasjoner skjedde rundt omkring i London hver eneste kveld på dette tidspunktet. Kneecap hadde allerede profilert seg for sin støtte til Palestina-saken i løpet av turneen, og folk mobiliserte med flagg og kefijer.

Så inntraff det skjebnesvangre øyeblikket der et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen. Videoopptak fra kvelden viser at en av rapperne, Mo Chara, eller Liam Óg Ó hAnnaidh som han egentlig heter, bøyer seg ned, plukker opp flagget og begynner å vifte med det høyt over sitt eget hodet i takt med musikken. I ettertid ble det hevdet at rapperen ropte «Up Hezbollah» og «Up Hamas» inn i mikrofonen mens han holdt på med dette Hizbollah-flagget som ble servert ham.

Månedene gikk, og i mai ble Mo Chara i Kneecap siktet for påfølgende brudd på terrorlovgivningen i Storbritannia. «The Terrorism Act» av år 2000 har en paragraf 13 hvis ordlyd sier at «En person på et offentlig sted begår et lovbrudd dersom han bruker et klesplagg, eller bruker, bærer, viser fram en gjenstand på en måte som vekker rimelig mistanke om at han er medlem av, eller støttespiller for, en forbudt organisasjon.» Om mistanken var rimelig eller ei strides de lærde om, men Hizbollah er i alle fall på lista over terrororganisasjoner i Storbritannia, og Mo Chara ble mistenkt for å støtte dem.

Da skjedde også mye av det som vanligvis skjer: et slags nødbluss av en ytringsfrihetsdiskusjon skjøt oppfarende mot himmelen, og dalte ned i sanden like momentant. På den ene siden skal kunsten være fri og Mo Chara kunne gjøre alt mulig rart på en scene, het det. På den andre siden har Mo Chara et ytringsansvar, og skal for eksempel ikke oppfordre til vold. Og det er rart med det, for stort sett holder det liksom å ha nevnt de to posisjonene i diskusjonen. Dermed har diskusjonen offisielt liksom vært holdt.

Ytterpunktene i diskusjonen ufarliggjør hverandre som med sunn fornuft, nuller hverandre ut, innbiller leseren at fasitsvaret ligger et sted imellom de to, uten at noen pleier å kreve at det pekes ut akkurat hvor grensa går

Og kanskje er det ikke så lett heller. Få ville vel veivet med et Hizbollah-flagg på en scene selv, og ville de kjempet for andres rett til å gjøre det, særlig hvis det var – som Kneecap har hevdet – i satirens navn? Kanskje, kanskje ikke … Både Mo Chara og resten av bandet nektet uansett å ha støttet Hizbollah på noe tidspunkt, og mente han ikke var klar over hva slags flagg det var han fikk i hendene. Likevel tok det oppsiktsvekkende lang tid før saken fikk noen konklusjon. Da Kneecap sto på scenen under Øyafestivalen i august hadde det enda ikke skjedd stort med en sak som mange trodde skulle bli avvist raskt.

Et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen

Rak rygg

Flanellsskjorter kommer og går, og det er ikke alle musikalske sjangertrekk som har overlevd fra grungen heller. Dersom det er noe som har klart seg godt, derimot, er det imidlertid denne typen surklete, introverte gitarklimpringen som blant andre Joanne Robertson har vært eksponent for siden debuten «The Lighter» fra 2008.

Robertson har ingenting med grunge å gjøre, er fra Manchester og har stort sett drevet med andre kunstformer: lyrikk og malerier, rundt omkring i England og Skottland. Gjennombruddet kom med det omfattende samarbeidet hun har hatt med den langt mer kjente kunstpop-personaen Dean Blunt, blant andre albumene «Wahalla» (2017) og fjorårets «Backstage Raver». Men med flere av albumene hun har gitt ut, og særlig det nyeste «Blurr» holder hun også grunge-ballade-flammen litt i live. Det er åndelig, depressivt, med et underliggende rocketilsnitt som aldri trenger ordentlig gjennom overflaten. Det er folk, men ikke folkelig.

på grensen til det forståelige, er uskarpe, fragmentert. De er skrevet mellom slagene av å ferdigstille en haug med malerier og oppdra et barn, skriver hun selv om ­utgivelsen. Men det er vanskelig å anslå det eksakte avtrykket de prosessene har hatt på låtskrivingen. ­Syngingen til Robertson høres mest som en fjern uling, som presser på og avtar bak det melankolske gitarspillet. Folk på internettet prøver forgjeves å finne ut av hva hun synger, men de fleste transkriberte tekstene som finnes er markert med presserende spørsmålstegn. 

They hang on the branches / Few echoes (?) Throughout the night, you were somewhere [?] light [?] walk out of here again / The glass makes for shapes like a [?] Through your [?].

Som om man kikker inn gjennom brevsprekken, lusker i buskene under et åpent vindu og spionerer: Der inne sitter hun, ­omringet av tente telys for eksempel, og synger egentlig av full hals. Det tilslørete og susete og fjerne med musikken handler om at lytteren plasseres langt unna, ikke at hun selv fomler med ordene. En kjerne i Robertsons stemme er helt utvetydig og nærværende.

Mellomrommene mellom tonene, pausene, den omgivende summingen, gir stort sett like mye mening som lydene som er der. Og da, mens sangene snegler seg langsomt forbi, mangler nesten all tenkelig instrumentering utover en ofte litt surstemt gitar, nettopp da blir det magisk når en forsiktig cello melder seg inn.

 «Gown» og «Doubt» har hun med seg cellisten Oliver Coates, kjent for å ha jobbet med blant andre Massive Attack, Radiohead og Sigur Rós. På disse sangene utfolder ideene seg, akkurat som om de utgjør en åpning i albumet. Endelig får den svale nynningen en aksentuering, blir del av en akkord, utvides.

Det høres ut som om Robertson egentlig jammer seg fram til alle låtene underveis, at hun liksom blander egen lytting inn i prosessen for å kunne ­justere mens hun synger, som om hun synger i dusjen. Det at jammen får vokse inn i disse tre langt bedre fordøyde låtkonseptene underveis, er et overraskende engasjerende grep.

Joanne Robertsons niende album er en skikkelig knirkete sak, men en ordentlig vakker en.

Hva sa du?

Da den amerikanske musikkjournalisten Liz Pelly ga ut boka «Mood Machine: The Rise of Spotify and the Costs of the Perfect Playlist» i januar i år, gikk det raskt kuldegysninger gjennom hele det globale musikklivet. Pellys bok viste måter den svenske strømmegiganten trikser med spillereglene for musikerne. Spotify forfordeler seg selv via falske artistprofiler i spillelistene og ødelegger selve musikken: De stimulerer fram et strykefritt produkt som egner seg best til passiv lytting, til å lene seg tilbake i stolen og 

Les Musikkmagasinets bokessay om «Mood Machine» fra 4. april her.

Da Pelly gjestet konferanseprogrammet til Bylarm for et par uker siden, var det også en avslappet stemning. Her satt hun og musikkjournalist Shawn Reynaldo i en gammel sofa og lenestol, plassert rundt et salongbord i teak oppå et lurvete teppe. Det eneste som signaliserte at de holdt en såkalt 

og ikke bare en helt dagligdags samtale, var at de grep om hver sin mikrofon. Hjemmekoselig, nesten så middagslukta sto i neseborene … Det er bare det at alt kommer til å gå til helvete med hele musikkbransjen!

– Visste du det hele tiden, at det var noe som ikke var som det skulle med Spotify? 

spør jeg Liz Pelly etter samtalen, når vi har klemt oss inn i et hjørne av Mathallen.

Pelly pleide å spille litt trommer i band og har fartstid innenfor gjør-det-sjæl-konsertfeltet i New York, og hun skal nok se en konsert eller tre i løpet av kvelden. Nå pirker hun borti den veganske salaten sin og borer blikket gjennom alt som befinner seg foran det.

– Jeg skjønte det nesten med en gang, tror jeg, sier hun.

– Det var vel i 2012, og jeg jobbet i en avis rett etter jeg var ferdig på college. Jeg var på en eller annen musikk-konferanse i Boston og en fra Spotify holdt en presentasjon. Jeg tenkte med en gang at jeg umulig kunne forstå hvordan en eneste musiker kan tenke at dette er et godt verktøy for dem, at dette gir gode muligheter

Musikk kommer til å bli en hobby for rike folk

Bra til sist?

Nesten ti år har gått siden Vilde Tuv sprang ut av Bergensscenen som en slags anti-popstjerne med «D’meg» (2016). En insisterende stemme sang akkurat som den selv ville, over kassegitar eller brutte synth-akkorder med klang ut i evigheten.

Ida Messel

Artikler

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Ronroco-stjerne

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barndommens helter.

Herlig uorden

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Øya har ny sjef

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Bra til sist?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

Hofte, rumpe, mage, sjel

Blood Orange skulle gi seg, men laget heller sitt beste album.

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Sennep i ...

I den ene av årets fortellinger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.

Modig og åpen­hjer­tig, eller reint salgstriks? Virke­lig­heten er blitt det førende elementet i popmu­sikken.

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Ronroco-stjerne

Det bor to ulver inni albu­m­ak­tu­elle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barn­dom­mens helter.

Herlig uorden

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Øya har ny sjef

«Time to Crys­tal­lize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Bra til sist?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eien­dom­melig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tel­lekt­ro» er en verdig hyllest av vestlands­ho­ved­staden gjennom Mikal Telles prisme.

Hofte, rumpe, mage, sjel

Blood Orange skulle gi seg, men laget heller sitt beste album.

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solo­kon­sert i West­min­ster Abbey.

Sennep i ...

I den ene av årets fortel­linger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folke­mu­sikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjeller­dypet.

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Mann (51) grubler over barndommens helter.

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

I den ene av årets fortellinger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Burial leverer nok et putrende brygg fra kjellerdypet.