Ida Messel

Charlotte Skomsøy

#fff

#000

Varmen slentrer like brått inn i byrommet hver vår, og det gjør en gjeng på fire karer også. De har mørke klær, mørke briller og noen av dem har hårtjafser så svarte at det glinser i et blåskjær når sola treffer hodene deres. På den ene siden kan det se ut som gjengen på fire prøver å skjerme seg fra finværet med alt material tenkelig. På en annen side knekker de opp ølbokser i solveggen som om de er del av samme rituelle utepils-feiring som hele resten av byen.

– Koselig det her, da! Hva skal dere øve på i dag?

 spør jeg en bebrillet Petter Baarli i et hagemøbel utenfor øvingslokalet.

Kanskje er det et smil han avgir, eller en grimase. Vi befinner oss i en bakgård på Grünerløkka, og resten av Backstreet Girls har ankommet en etter en, med dagligvareposer med tydelige sylinderformede bokser bulende gjennom plasten.

– Vi skal sette opp en settliste og se hva som funker, svarer han fokusert, patter på sigaretten og tar en slurk fra innerlomma.

Bassist Gaute Vaag supplerer entusiastisk:

slagerne, og så ta noen låter fra nye skiver.

Den nyeste av skivene kommer i dag, «Full Tilt Boogie!». På spørsmål om hva den handler om, svarer Petter Baarli:

Jeg lar svaret henge i lufta en stund, i tilfelle det kommer noe mer. Så godt har dessuten været blitt, at det holder å liksom … sitte i det.

Boogie til du blør

Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. 

, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.

Gjennom så mange album var det hennes styrke, denne karakteren av en

 eller omreisende sirkusprinsesse, dynket i tristesse. Men nå, i anledning slutten, klapper hun liksom lykkelig i skranglende tamburiner, inviterer alle til å synge med, og kommer

Timotej Zachrisson, som hun egentlig heter, vil dreie blikket med «The Afterparty». Vi er etter festen, etter de sterke følelsene, etter sammenbruddet. Ikke midt oppi det, men på gulvet blant restene. Prosjektet virker sånn sett utmattet, med en intensitet som ikke lenger ligger i selve smerten, men i det å ha vært gjennom den for mange ganger. Dette er ikke bare sanger om følelser, men sanger om følelser om følelsene.

Samtidig virker det i alle fall litt som at hun vil at lytterne skal grine, for dette er et nostalgisk album, en nokså dugelig replika av hennes tidligere kreative jeg fra 2008–2014. Musikken har bare ikke den samme intuitive selvsagtheten lenger.

låter avslutningsalbumet heller demonstrativt ekte, som om det organiske må understrekes. På «Happy Now» hører man teksturene av trommeskinnet som med en bohemsk råhet og detaljer som triangel eller klanguroer. Alt henger på veggen ved batikkteppet: Det er musikk som vil virke håndlaget, men som er for stram og overdådig til å få det til.

«So Happy I Could Die» bærer med seg et snev av den gamle twee-sjarmen, med et mer nakent, nesten americana-aktig refreng som gir pusterom. Men selv om hun i nostalgiens ånd henter fra «Youth Novels» (2008) skranglelogikk, bikker det fortere over i teatralske overdrivelser.

 sykluser av vinning og tap, liv og død, og lengselen etter å gjenvinne noe man en gang hadde». Sånn beskriver hun for eksempel det feiende discotemperamentet i «Lucky Again», som dessuten sampler fra Max Richters nytolkning av Vivaldis «De fire årstider». Samtidig durer popmaskinen under, en Motown-apende-energi som minner om samarbeidet med Mark Ronson på «Late Night Feelings».

Strykerne løfter stemmen videre gjennom «Famous Last Words» og «Sick of Love», uten at det nødvendigvis gir dem mer retning. Når hun bryter ut i 

 på «Knife in the Heart», kjennes det mindre som et emosjonelt utbrudd og mer som en etterdønning: rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft.

 epilog, fortelling om å ha blitt «glad igjen», eller i det minste å ha kommet videre, virker hul. Hvor lykkelig virker egentlig Lykke Li? Kanskje er det nettopp dette «The Afterparty» til slutt kretser rundt, ikke hva som skjer etter festen, men hva som gjenstår når uttrykket er blitt gjentatt så mange ganger at det begynner å miste tyngde.

Rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft

Lykke Li, slutt

Gutta i den nordirske trioen Kneecap har ikke bare rotet rundt i byråkratiet siden sist, i transit mellom reiseforbud eller i britiske rettslokaler. Mo Chara og Móglaí Bap har helt åpenbart øvd i garasjen eller kjellerstua til musikklæreren eller hvor det nå var. «Fenian» er en mer skjerpet og sofistikert utgave av bandet.

med et skummelt triphop-strekk i «Éire og Deo» som glir over i durende bass. Metalliske hi-hats og en ekstra skarp skarptromme skjærer gjennom på «Smugglers & Scholars», som et sonisk tilbakeslag mot makta.

De understreker egen motstandskraft i møte med den mye omtalte rettssaken som hang over dem store deler av fjoråret. Lydbildet er mer 

enn før, og språket veksler uanstrengt mellom irsk og engelsk, som om de insisterer på at også den britisk-amerikanske historiske krigsmaskinen skal høre det de har å si.

 Kneecap rap som tonespråk. Det trenger ikke å være så mye vanskeligere enn å ha en beat som smeller nok. På «Carneval» drives det frem av maskinlyder og gitarens mørkere strenger, før et glassaktig orgel river i ørene gjennom «Palestine». Gjennom det forvrengte partykompet på «Liars Tale» pløyer en sinnastemme-rap seg fram, i tradisjonen etter DMX eller tidlig Eminem. Låta er en utblåsning (

) like mye som en fortelling. «Fenian» fortsetter lite overraskende i det samme sporet av 

med tydelig guttastemning-bravur, oser av overskudd og misjonslyst.

Energien holder seg oppe, også i de roligere partiene, gjennom den mer nedtonede, Casiokids-samplede tittellåta eller den mer melankolske klubblåta «Big Bad Mo». På «Headcase» strammes skrua igjen, over lynrask drum & bass. På høydepunktet «An Ra» tegner Kneecap et treffende bilde av Storbritannia som en feiltilpasset kolonimakt over et discounderlag: 

Fish and chips, TV license / Ukip, mental health crisis / Good shit!

 men først og fremst oppleves det som bredde. For Kneecap har vokst rapteknisk, mestrer og dikterer større rytmiske variasjoner. Samtidig er arrangementene bak rappingen mer dynamiske, med tydeligere skift i tempo, tekstur og melodi.

Den vanskelige andreplata var ikke så vanskelig likevel. Klart det var mer enn nok av brennbart materiale der. Kneecap virker å være mer enn en gnist og et blaff.

Fenisk scene

Delara er norsk-iransk, oppvokst på Nes på Romerike, og har hatt stor suksess med å krysspollinere det personlige med det politiske. Samtidig grenser musikken – enten det er hiten «Siste Dans» fra julefilmen «Snøsteren», coverlåta «Josefin» eller «Mesternes mester»-vignetten, «We Don’t Run From Anyone» – over til det stiliserte. Delara har blitt en markant stemme i samtalen om identitet og tilhørighet, og det er også en ekstrem kontroll over detaljene i lydbildet hennes.

Blir framstillingen av følelser litt stram og konstruert? 

For alt, alt vil bli bra igjen / for jeg har deg når himmelen brenner,

 synger hun i åpningen. En insisterende, men hverdagslig og nøktern, stemme med korrekt mengde særpreg løftes fram av eventyrlige paukeslag, milevis med etterklangstid og myke kor i bakgrunnen.

gitt ut en plate på norsk før, lyder innsalget fra plateselskapet. Likevel føles det umiddelbart kjent – som om dette har fart gjennom det gjengse fordøyelsessystemet til norsk popbransje. Når albumet i tillegg heter «Sjelen», er det fort gjort å skue hunden på hårene. Sjelen finnes jo ikke egentlig. Det er bare en sekkebetegnelse for følelseslivets mange avtrykk.

Men på Delaras andreskive spretter ganske raskt et lite troll ut av pynteesken. 

Jeg vil skyte meg selv i hodet hver gang de prater om hvor langt de løp på Strava

, synger hun for eksempel på «Strekkmerker og cellulitter». Og så bryter hun plutselig den fjerde veggen, og begynner å le.

 har kanskje glattet ut innpakningen, med nær kunstig perfekte flygeltangenter og strykere som avslutter «Dette er livet». Sart flaskeblåsing møter Fleetwood Mac-aktige, 

apasjetrommer i «Sannheten». Delaras stemme er til forveksling lik mange andre av flinkisene på norske radiolister, men tekstene bryter med normen.

Delara leverer nemlig brennende notater rett fra dagboka. 

Mandag drar jeg på jobben jeg egentlig ikke liker / tirsdag gråter på dass fikk kjeft av sjefen min / onsdag tenker jeg hva er dette for et liv / torsdag snart er det helg så kanskje får jeg et ligg,

Låtene kan inkorporere en Ravi og DJ Løv-referanse, vugge i danseband-komp på «Fucked up» eller spinne mellom Simon & Garfunkels «The Boxer» og Destiny’s Child «Independent Woman» i tittelsporet «Sjelen». Overdelingen fra dagboka kunne helt sikkert vært like oppskriftsmessig, men det er en tydelig og troverdig forteller som trer fram. «Sjelen» viser, viktigst av alt, en Delara som leker seg.

Delirisk delara

Anne Hytta, prominent hardingfelespiller og kjær gjestespiller i dette magasinet. Hvor befinner du deg nå?

– Jeg sitter på gården min på Sauland i Telemark og ser utover en intens, lysegrønn bjørk.

Når trioen din er albumaktuell for første gang nå, handler det nettopp om Telemark, eller nærmere bestemt slåttetradisjoner fra Telemark. Hva slags sted er Sauland?

– Sauland er bygda der det flate Østlandet møter fjellet. Det er fremdeles åpent og lyst, med snødekte topper på Lifjell i horisonten. Så er det også en bygd mange kjører gjennom, og få stopper i, men jeg har mine røtter her – og deler tiden min mellom Oslo og her.

Hva er kjernen i tradisjonen som behandles på «Vindespel»?

– Det er litt vanskelig å sette fingeren på, men Løndalstradisjonen som jeg har tilegnet meg, den er veldig «sanglig». For meg høres det ut som det ligger en stemme inni der, som former linjene.

Plata tar utgangspunkt i slåttetradisjoner fra Telemark, men det handler mye om å finne en måte for oss tre musikere å spille sammen. Vi prøver å være flytende innenfor et åpent slåttespråk, med det jeg kaller en «innfallsåpen holdning».

– Jeg prøver å ta eierskap til en egen måte å improvisere, på tradisjonsmusikkens premisser. Når man sier «improvisasjon», er det ofte knytta opp mot etablerte estetiske praksiser, knytta opp mot egne regler. Tradisjonsmusikken har jo sitt eget regelsett som sådan. Men jeg ønsker å forme et musikalsk språk der man forestiller seg musikk som et landskap. Mer enn et ferdig materiale er det jo et mulighetsrom, og jo mer man kjenner til landskapet, desto flere muligheter har man for å bringe innfall og variasjoner til bords.

Sus fra Sauland

Honey Dijon, egentlig Honey Redmond, har vært en bautaskikkelse i klubbmusikken fra hun flyttet fra house-støpeskjea Chicago til kulturmekkaet New York på 1990-tallet. Fra det øyeblikket ble hun en sann 

selv om hun senere skulle flytte basen til både Berlin og nå London.

På veien har 57-åringen rukket å bli husvarm i kunst- og moteverden også, for ikke å snakke om i popen – 

. Prominente samarbeid inkluderer for eksempel Madonna, eller Jamie xx på «Baddy on the floor» fra 2024. Ikke minst har Honey Dijon skrevet og produsert to av nøkkelsporene til Beyoncés «Renaissance» fra 2022: «Cozy» og «Alien Superstar».

Men det er altså i nattelivets mørke kroker at Honey Dijon fikk sin kreative oppdragelse, noe tredjeplata «Nightlife» er et nesten overtydelig vitnesbyrd om. 

I know a place, a place where I can get away / And let the melody take control of me / Don’t let go of me, don’t let go, 

synger R&B-vokalisten Chlöe i åpningssporet. Oscillert synthbass bølger jevnt i bakgrunnen.

 holder seg i det samme rytmiske rammeverket av 

med tidvis synkoperende hats og skarptrommer – men med stort sett faste klapp på annenhver basstromme

 Rytmen er hele veien inviterende, seig og funky: en oppskrift på dansbarhet. En alarmliknende to-mikrotoners melodi av metalliske synthtangenter aper etter vokalen. Det er noe skittent og berlinsk med melodien, samtidig som den viser måten house bevarer emosjonelle uttrykk på, selv når harmonisk bevegelse er sparsom.

Hvert spor forskyver seg gradvis fra det forrige sporets konsept, som i en dynamisk DJ-miks mer enn måten album flest utarter seg. Poenget er å følge de ulike fasene av festen. Spor som «I Like It Hot» eller «Private Eye» dreier seg rundt en enkelt toneart eller modus, over en groove av rike bassfrekvenser. Det er også her Honey Dijon er best på «The Nightlife», når akkordskiftene er få og diskrete – når det er lyddesign, timing på musikalske momenter som får fokus.

ikke særlig dypt inn i de sjelelige vansker. Dette er klubbmusikk som typisk handler om … 

: dansing, overflatiske møter, høy energi og å føle seg sjæl gjennom musikken. 

Move through the music, it’s the time, don’t lose it / Feel the bass, move through it, read the rhythm, can’t lose it, 

Leave it on the floor, that’s what we do / Let’s get on down,

 også videre, synges det på «New Wave Groove».

Vi kikker kanskje ikke inn i eksistensens avgrunn gjennom bakspeilet, men så prøver heller ikke Honey Dijons «The Nightlife» å være noe den ikke er. Det at universet er så avgrenset til klubben og den tilhørende kulturen, er nettopp det som gjør musikken så inviterende, inkluderende og rommelig. Dette er en, om ikke konservativ, så i alle fall 

tilnærming til house- og technofaget, en insistering på klubben som et territorium der man møtes på like fot. Oppi alskens intellektuelle hybrider kjennes det som et overraskende friskt pust.

 hvor cheesy akkorder ligger som perkussive stikk rundt gospel-vokalen til Mette Towley: 

This ain’t love, it’s chemical / Don’t catch a feel for the pheromone / This shit ain’t real, delusional / You’re into me, I’m international

. Det er enkelt, tullete, flørtende i tilsnittet.

Spor som «Just Friends» er like overdådig svulstig: 

Your love, it won’t save me / Don’t even try, don’t even try.

 Med ironi og overdrivelse inntar vokalistene en observerende rolle i eget følelsesliv, ufarliggjør dramaet, flater det ut med en trykkende bass som i «Rush Me».

Smak av honning

– Nå sitter jeg og spiser brødskive i Bergen, hvor jeg skal spille Ørjan Matres pianokonsert i kveld.

Da får du bare tygge og det som trengs. På den splitter nye plata di «Geirr Tveitt» tolker du komponisten Geirr Tveitt (1908–1981). Du spiller blant annet «Noko te øl», en slags eldre dagers Roc Boyz – skikkelig festmusikk fra Hardanger. Hva slags forhold har du til drikkeviser?

– Jeg er ikke så sterk på drikkeviser.

– Jeg har vært interessert i Tveitts musikk i årevis, og under pandemien plukket jeg opp den store sonaten hans, 

. Jeg kjente at dette er et unikt verk i norsk musikk – egentlig også internasjonalt. Da jeg øvde inn musikken og satte opp 30–40 konserter over hele verden, merket jeg raskt hvordan musikken kommuniserte med publikum.

– De reagerte veldig emosjonelt. [Sonaten] er et episk og stort stykke musikk, veldig virtuost, mye klang … jeg har aldri hørt et piano låte på denne måten. Det er nesten overveldende. Det har så mye kraft i seg.

Nå har jeg satt sammen denne innspillingen, som har denne sonaten, men også kortere ting. Jeg har også inkludert et samarbeid med min søster Solveig.

Ny take på Tveitt

ette minner meg om den filmen – husker dere den – «En Natt på Museet», fra da jeg var liten?

 sier en stemme, bare på brei amerikansk inn i mikrofonen. Og det føles nesten malplassert innimellom all den koreograferte teknologien, de digitalt bearbeidede instrumentlydene, strobelysene og den svære skjermen som hele konserten skal suge publikum inn i en eller annen animasjonsfilm. Menneskestemmen stiger levende ut av manus, der Daniel Lopatin ellers bare står uaffektert, som en dressert gardist bak miksebordet sitt.

Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har oppnådd kultstatus både for soloalbumene – særlig alt gitt ut på Warp siden 2013 – men også filmmusikk til Safdie-filmer eller produksjonsarbeid som The Weeknds «Dawn FM».

 – favorittartistenes favorittartist – i festsalen til Munchmuseet, og skal presentere ambientskiva «Tranquilizer» fra november i fjor, sammen med den flerårige samarbeidspartneren og VJ-en Freeka Tet. Albumet er omtrent så konseptuelt man kan få det, tar for seg lyder fra et tidligere sample-bibliotek som fantes i nettdatabasen Internet Archive. Det betyr buldring og susing i lange seige jam-strekk, melodier som knapt flytter på seg, evige repetisjoner av lyder som om lydene holder på med å undersøke seg selv.

Også får bevegelsene kanskje en fastere form med Freeka Tets visuelle støtte på den enorme skjermen bak dem. Animasjoner og live-filming smelter sammen i hypnotiserende forflytninger gjennom rom, lange, trange ganger og kontorlandskap. Vi flyr over tette, høye byer og blir stående med en gjeng dukkedyr, blant annet en gorilla.

 der pussige lyder og bilder skal virke sammen i fortellinger som vi skal ta inn i fellesskap i denne svarte kuben, er som skreddersydd for Oneohtrix Point Never. Kanskje har dette formatet – også lukrativt når du havner på innsiden av museumsmaskinen – ligget der framme i ønskene hans som en hellig gral.

At denne drømmen knuses når den settes ut i levende live, er også litt uunngåelig. Plutselig får de fremmede lydverdenene et materielt avtrykk, en slags fasit, også finnes den ikke lenger som idé – med tilsvarende digert mulighetsrom. Og når kombinasjonen mellom lyd og bilde er så frittflytende og uklare fra begge sider, er det akkurat som om de nuller hverandre ut, blir til en seig «kunstgreie» i stedet for det de opprinnelig ville fortelle om.

ikke opptatt av det meditative, behagelig introspektive med ambientsjangeren. Konserten som springer ut av albumet er også på sitt aller beste og mest tankevekkende når den er mest dyster og urolig. Lite minner om den elleville familiekomedien der Ben Stillers «Larry Daley» må hanskes med at utstillingene på museet han jobber på våkner til live om natten. Et liknende kaos hadde vært kledelig.

For format

Hedvig Mollestad, du er aktuell med «Bitches Blues» med trioen Weejuns – en annen trio enn din vanlige trio. Det er ikke lenge siden du ga ut musikk med Cortex heller. Det spirer og gror, med andre ord! Og det sier jeg ikke bare fordi vi sitter i et veksthus på Nesodden.

– På en måte synes jeg begge albumene kan minne om hverandre. De er slektninger på et vis.

– Jeg hadde vel sendt noe greier til de andre. Så hadde vi en dag eller to små dager til å øve det inn, og så spilte vi en konsert i Kongsberg. Og så hadde vi to dager i studio, torsdag og fredag. Så spilte vi på Last Train på lørdagen.

Blir det best når det går sånn slag i slag?

– Det er i hvert fall enklest å holde fokus da. Og så skjer det så masse når du spiller flere konserter etter hverandre, som du ikke kan øve frem. Da må det være litt intenst for at det skal utvikle seg.

Kunne du hatt … tre ganger så mange trioer?

Dur og Mollestad

Noen vil kanskje kjenne igjen Underscores fra låta hun gjorde med Oklou, «Harvest Sky». Men dette artistnavnet til April Harper Grey, som

 typisk-generasjon-z-egentlig-skrives-i-minuskler

, «underscores», stikker seg ironisk nok 

 ut i mengden. Dessuten kan man stille spørsmål til om musikken til 25-åringen fra San Francisco har så mye vind i seilene lenger? Grey driver med hyperpop, en slags digital inntrykksmetning og overbelastning av følelseslivet gjennom musikk på grensa til det performative eller ironiske.

Det sier seg selv at det er mulig å gå lei av de greiene der. Og nådde ikke sjangeren sin kreative høyde før pandemien en gang, mens Underscores gikk på ungdomsskolen og ga ut ep-er som skulle høres ut som Skrillex?

Da tredje album «U» kom i mars i år – og fulgte den formlike smilemunnen på «Fishmonger» (2021) og hesteskoen på «Wallsocket» (2023) – burde alle musikksynsere hylt ut i kor: Takk Gud for at hyperpopen ikke var et blaff! For som Underscores selv synger i «Music»: 

It’s happening again, I feel the BPM / I feel the music (Music)/ And usually I’m hard to please, but I feel the harmony, mm …

Og fra sekundet man blir fanget inn i denne malstrømmen av et album, er det klart at hovedpersonen har musikalsk teft.

 og tempo krever tilvenning, men det er en enorm detaljrik og glødende lydverden som finnes rundt og mellom de krappe svingene. En ting er trykkbor-bassen på nevnte «Music», en annen er åpningslåta «Tell Me You Want It», fra perkussive akkorder på kassegitar, til det som høres ut som krabbesnøre virvler rundt i en plastbøtte. En liknende dramatisk utpustsekvens i slutten av låta har man vel ikke hørt siden Marilyn Mansons «The Beautiful People» (1999).

Grey har produsert alt selv, fra danserytmer til den svimlende synthen på «Hollywood Forever» til den ultramelodiske, cinematiske «The Peace» eller «Bodyfeeling». Det som hovedsakelig gjør «U» så lytteverdig framfor enerverende, er likevel de syrlige og smarte tekstene hennes. Fra 

It’ll be winter soon and I’ll be Twilight pale,

I put on 92.7, they’re playing Christian rock, and I’m just so sentimental, feel everything in my heart, 

 kunne det ha blitt, sammen med et batteri av lydstimuli som minner om prikkedøden i intensitet. Grey behandler alt av 

i snappy hverdagsmotiver. En gang i tiden ønsket hun å bli den nye Skrillex, og «U» er en god søknad. Samtidig oppleves hun som en som – foruten den produksjonsmessige finessen – har mye mer på hjertet.

Understreker nok

Bjeller skingrer som en brannalarm utover skolegården, mens et sample av «Poppa Duke» Edwards (1936–2016) kommanderer fjernt i bakgrunnen: 

 Slik åpner Kanye «Ye» West sitt 15. offisielle album, «Bully», som et musikalsk ekko fra fortiden. Albumet er en anmodning om syndsforlatelse etter turbulente år, og redskapet Ye bruker er en spade. Han graver og graver i diskografien sin, etter seg selv.

 og gitar, som i den konfronterende utgaven av ham selv fra «Yeezus» (2013). 

The pain was truly blurrin’ my thoughts up

, fortsetter han, og ordene er ofte svære, men fremføringen umotivert og slapp, nesten snakkete.

Denne likeglade muttheten kommer overraskende fra en ikke teknisk briljant rapper som likevel alltid har holdt fast i lytterens oppmerksomhet – om han så behøvde å storme scenen for å få det til.

 han ukonsentrert ut gjennom mye av «Bully», men i tillegg puser ordene altfor ofte bare på overflaten av det han vil snakke om. 

Highs and lows, I put you through a lot I know,

synger han på «Highs and Lows», over en forvrengt, interpolert versjon av Pommes «Soleil soleil» – en sample han ikke fikk klarert med opphaveren på grunn av politiske uenigheter. Teksten er uansett en litt 

grovhogget forenkling av kontakten mellom Kanye West og publikum de siste årene.

Siste Musikkmagasinet før påske tok for seg pop- og rockehistoriens mangefasetterte flørt med nazistisk symbolikk, i lys av Daniel Rachels bok «This Ain’t Rock ‘n’ Roll». Sett opp mot Kanyes mye omtalte antisemittiske periode, ender diskusjonen i den samme blindveien av et spørsmål: Kan man skille kunsten fra kunstneren? Mens svaret stort sett alltid er ja, spørs det likevel om «Bully» holder.

 albumet har fått satt seg, rakner strukturene rundt. Strømmelenken frosset på noen strømmetjenester, James Blake ba om å få fjernet navnet sitt fra prosjektet og planene rundt comeback-konsertene på Wireless Festival i London gikk i vasken, etter at sponsorer trakk seg og hovedpersonen fikk innreiseforbud.

Mange har åpenbart håpet det skulle holde til forsoning likevel, sett i sammenheng med Kanyes unnskyldning i The Wall Street Journal, inkludert samarbeidspartnerne som Travis Scott, CeeLo Green, Ty Dolla Sign, Don Toliver og André Troutman. Men det er noe livløst og Frankenstein-aktig i måten albumet bruker Kanyes historiske register som råmateriale – påtatt rekonstruert og utskilt fra sin opprinnelige sammenheng.

 aggressive åpningen og påfølgende «This a Must» er bygget rundt tørre, komprimerte trommer, med vokalen som en ekstra perkusjonskanal, som i deler av «Yeezus». Men det er også lange melankolske partier som tar en tilbake til «808s & Heartbreak» (2008), bygget med sparsommelig trommebruk rundt romklang og fravær av lyd. En 

 skal også på kjent vis temme vokalen som om den hele tiden skal briste i «This One Here» og tittelsporet. Vokalen smyger seg kjent over filtrerte synthpads i høydepunktene «Sisters and Brothers» og «Damn».

Mest sonisk deja vú vekkes av alle tidligkarriere-pekene på plata, blant annet til 

fra platene mellom 2004–2007. Det flyter fint gjennom de melodiske sløyfene over klassiske beats på «Beauty and the Beast», «Preacher Man» og «Whatever Works». Det samme kan sies om «I Can’t Wait» eller «White Lines», selv om samplingen av henholdsvis The Supremes og Carpenters kjennes banal. 

Why do birds suddenly appear everytime you are near,

vokal, men låta er for kjent til å kunne fornyes nevneverdig.

Hvor er jeg?

New York-duoen Fcukers, med Shannon Wise og Jackson Walker Lewis, har i fire år drevet med et fiffig og særegent prosjekt. De to har nemlig prøvd å skrape under overflaten på noe av det mest overflatiske som finnes av musikk: den masseproduserte klubbpopen. Sånn sett prøver de å koke det sammen fra bunnen av, denne sausen som oftere settes sammen av ferdiglagde komponenter.

digitale trommesett dyttes inn i arrangementsmaler av ansiktsløse produsenter i evigvarende sløyfer av remixer og reworks. Og det har stort sett ett formål: lage forutsigbar og fengende musikk til radio og fest, men ikke representere noe stort musikalsk kunstnerskap utover det.

 blir det når man ser for seg at den ultrakomprimerte, bølgende synthbassen på «Beatback» eller «If You Wanna Party, Come over to My House» er spilt av en faktisk tommel, på en faktisk streng, med en faktisk intensjon.

Duoens debutalbum «Ö» er som å være låst inne i en lang låt, på godt og vondt, med nonchalante vokaler, overpolert groove og ­tilsiktede dumme tekster. 

Y-O you are mine ‘cause I’m lucky (…) Okay, okay, okay, I know I’m always, always (…) L.A., O.K., New York … 

synger Wise i låt nummer to, og det er deilig å slippe å bli noe særlig klokere enn det.

 4/4-beats, synth-tung produksjon og repetitive hooks gynger lytteren av gårde inn i en svimeliknende tilstand sammen med de gjennomgående dumme tekstene. 

I just wanna rock right now, I just wanna rock right now 

i låta med samme navn. Tempoet er så høyt at man glemmer å spørre seg om det er ironi som nikker hodet i takt eller om det bare skyldes det plutselige gjennomtrekket. I låter som «Play Me» og «Lonely» er det som om hjernen råtner i sanntid – men samme det. Det kribler og er gøy.

Hjernen råtner alene

synger en medtatt Robin Miriam Carlsson, bedre kjent som Robyn, på singelen «Dopamine». Hun vender nå tilbake med albumet «Sexistential», og det har gått åtte år siden forrige plate, «Honey».

Livets hensikt er å holde seg kåt, skriver hun i pressemeldingen, og har siden sist blitt alenemamma på nå 46. All den tid det finnes motvilje og stigmatisering av kvinner i overgangsalderen i kulturen, forankret i patriarkalske synspunkter som låser kvinnens verdi i ungdom, fruktbarhet, seksualitet og så videre, har Robyns albumretur potensial til å være både subversivt og sårbart.

Sånn sett bærer hun kanskje hjertet synlig på utsiden av kroppen – noe hun vel alltid har gjort i sine såre discoballader. Det er bare at denne gangen kjennes det ikke helt sånn, reint musikalsk.

at lydbildet og den elektroniske instrumenteringen helt bevisst henter fra «Body Talk»-trilogien, og det mangfoldige samarbeidet med Röyksopp. På førstesporet «Really Real» tramper en seig basstromme i 4/4-takt et litt mystisk og tøft synth-arpeggio av gårde, mens Robyns stemme langsomt og sjelfullt bygger momentum mot refrenget. Måten vokalen vrenger seg inn i det fengende hooket, ledsaget av spretne hihats, bryter opp monotonien. Samtidig høres det ut som en låt som allerede kunne vært del av Robyn-katalogen; en velkjent låt, en b-side fra 2011.

De ekstra gjentakelsene av refrenget gjør det litt for likt en Robyn-parodi, selv om ingrediensene er fine nok i seg selv. Melodisk farer albumet videre gjennom spisse synther, rare, metalliske «bloink»-lyder, som av sprukne ballonger eller en bråkete luftventil. 1980-talls-aerobictime-stemningen som hele tiden iscenesettes, er sikkert ment å drive opp energien. Men med vocoder-effekten på «Blow My Mind», den gjentakende frasen på «It Don’t Mean a Thing» (som sier nettopp det) eller den jingle-aktige balladen «Light Up» renner energien ut i en dam, monotont og umotivert.

 er likevel langt fra noe dårlig album. Robyn har nemlig – på tross av den litt 

kunstig-befruktning-rapen i tittelsporet – tatt for få sjanser til å risikere det.

Hun har jo en glitrende spesiell stemme, Robyn, som legger seg i en slags herlig akkord bak synthen, uansett hvilke ord som synges. Det foregår også teknisk, med mikrotoner i vokalen som liksom smetter fint opp gjennom ørsmå sprekker i ellers svært fulle elektroniske lydbilder – med andre ord: med lite plass mellom frekvensene.

I det svingende refrenget på «Talk to Me», som for øvrig følger samme oppskrift som åpningssporet «Really Real», skinner samspillet mellom synth og vokal sterkest. Med sin typiske 

oppbygning, er låta den med tydeligst hitpotensial. Et basstungt vers lander i en svevende bro, før refrengets utbroderende melodi hamrer inn poenget: 

Sometimes I get so lonely (…) Talk to me.

 tyggegummi-elektro-sporet «Sucker for Love» markerer stedet på plata der hun beveger seg mest mulig ut i nytt terreng – eller ny bevegelse, som om hun suser av gårde i en radiobil, hylende glad, rusa på eget følelsesliv.

Hun har en glitrende spesiell stemme, Robyn

Snakke om kropp

Når Kanye «Ye» West omsider slipper albumet «Bully» i dag – etter å ha annonsert det allerede i september 2024 – skal det visstnok være noe av det mer 

han har gjort de siste ti, mildt sagt utsvevende, årene. Skiva ryktes å hente kreativt fra karrierehøydepunktene «808s & Heartbreak» (2008) og «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).

Helt andre rykter, også visstnok basert på låtlekkasjer, karakteriserer «Bully» som et musikalsk makkverk. Uansett om ryktene stemmer eller ikke, risikerer mange å klore opp hodebunnen sin mens de lurer på om det sømmer seg å høre på Ye i 2026.

 har vært lang for Kanye. Han har hatt veldig merkelige utsagn om slaveri, vært frem og tilbake i sin støtte av Maga-bevegelsen, hatt sin egen presidentkampanje, konspi-tweets, hevngjerrige utspill mot ekskona Kim Kardashian, og tatt P. Diddy og andre kjente overgripere i forsvar. Han ble mer kristen, så kristenkonservativ, før han prøvde å 

gospelkoret sitt, Sunday Service, med en helt ny logo, med korets akronym i runebokstaver. Ja, SS, som i Hitlers Schutzstaffel

For i løpet av disse årene hadde Ye også blitt høyreekstrem. Han gjestet blant annet ytre høyre-radioverten Alex Jones’ Infowars-program, og uttalte at «I see good things about Hitler» - fulgt av det selvmotsigende «Every human being has something of value that they brought to the table, especially Hitler».

Kritikken haglet, men punktet der det bikket ordentlig var da Ye kjøpte en reklameplass under Super Bowl i februar 2025. Reklamen ledet seerne til nettstedet hans, Yeezy.com, og med en gang trafikken økte endret butikken karakter. Plutselig solgte Ye bare ett enkelt produkt: en hvit T-skjorte med et hakekors. Trøya kostet 20 dollar og var merket «HH-01».

Før vårens utgivelse av «Bully» kjøpte Ye en helside i Wall Street Journal, der han la seg flat og skyldte på bipolardiagnosen sin. «In that fractured state, I gravitated toward the most destructive symbol I could find, the swastika», skrev han, og lovet at han nå hadde forpliktet seg til behandling og forandring. «It does not excuse what I did, though. I am not a Nazi or an antisemite. I love Jewish people.» Ye hadde også noen måneder tidligere mottatt offentlig tilgivelse av rabbiner Yoshiyahu Yosef Pinto, som holdt ham ømt i begge hender mens artisten sa at han «was dealing with some various issues».

Å bevitne Wests offentlige radikaliseringsprosess har vært provoserende og smertefullt, men også et pussig skue. Og det er ikke bare fordi det bærer i seg paradokset av Wests egen hudfarge, og kategoriene Hitler og hans likemenn plasserte mørkhudede i: bastarder og 

Det har også vært merkelig å se en med så bred appell og voldsom suksess begi seg ut i den forblåste nisjen av nynazist-musikk.

Enten det er nisjemiljøer av marginaliserte, hvite menn på den ene siden, eller en umedisinert, amerikansk kunstner med storhetsvanvidd på den andre: Ifølge forfatter Daniel Rachel (tidligere musiker og musikknerd), viser begge eksempler et altfor lite utsnitt av det moderne musikklivets lefling med nazi-symbolikk. Omfanget er nemlig oppsiktsvekkende stort.

Mengden av musikkhistoriske nazi-flørtende tilfeller redder neppe Kanye West

Kan Ye fikses?

Hallo! Dere slipper albumet «Or gare» i dag. Hvordan begynte dere å jobbe sammen, Stine Janvin og Morten Joh?

– Vi har gjort veldig mye sammen på tvers av kunstgreiner, vært i det samme musikkmiljøet og for så vidt det samme hjemmemiljøet. Vi bor sammen og har tre barn. Men «Or gare» er det første musikalske samarbeidet som sådan.

– Det betyr «av gårde», og albumet vårt tar for seg den gamle tradisjonen med 

i Ryfylke. Liksangerne sang den døde «or gare» eller «ut av gården» under gravferdsprosesjonen.

– Den døde kroppen lå vanligvis i stua, også skulle den fraktes gjennom bygda til vigslet jord, og sangerne, ofte i små grupper på to eller tre, fulgte reisen fra hjemmet til gravlunden. Prosesjonen med sangerne stoppet gjerne opp ved hver gård på veien.

De brukte en helt spesiell syngemåte, med forskyvninger og andre toner enn de vanlige tolv. Sangen skulle ljome utover fjorden. Det var en praktisk beskjed i dette, samtidig som salmene bar med seg en religiøs tyngde, en gudfryktighet.

– Det var nok en blanding, en skikk med flere funksjoner, og det kan ha tatt nye retninger over tid. Salmetekstene stammer i hovedsak fra 1800-tallet, men tonene kan være eldre. Mye kan tyde på at vi snakker pre-reformasjon – en type tidligkristen musikk med tekster som har blitt erstattet senere.

Døden var mer dugnadsarbeid før i tiden

For bygda, for døden

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

Ida Messel

Artikler

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Kneecap utvider horisonten.

Delirisk delara

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Det er ikke alltid viktig å forstå musikken, mener Leif Ove Andsnes. Sett deg ned og la den skylle over deg!

For format

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Kanye «Ye» West får ikke til det umulige.

Hjernen råtner alene

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Denne kjipe mannen

James Blake er for stor til å feile.

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

Nå er det nå

Hyperpopen tar en annen form.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Strenger & greier

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunst­ner­skap får en umotivert avslutning.

Kneecap utvider horisonten.

Delirisk delara

Sølvpapir, arme­ringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforsk­nings­ferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Det er ikke alltid viktig å forstå musikken, mener Leif Ove Andsnes. Sett deg ned og la den skylle over deg!

For format

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Kanye «Ye» West får ikke til det umulige.

Hjernen råtner alene

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikk­his­to­rien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Denne kjipe mannen

James Blake er for stor til å feile.

Rocke­fel­ler har holdt konserter i 40 år. Baran­svarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellom­rom­mene. Det er overras­kende lystig.

Nå er det nå

Hyperpopen tar en annen form.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra danse­mu­sikk der.

En helt spesiell musikk­skole har satt København på popkartet. Men ikke uten innven­dinger.

Strenger & greier

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.