Ida Messel

#fff

Troye Sivan er en australsk popartist som både ser og høres ut som et ledd amputert vekk fra et større boyband-korpus under sjangerens glansdager på 1990-tallet. Han er imidlertid heller en soloartist med et dedikert publikum. Sivan albumdebuterte for over ti år siden, men med det store gjennombruddet «Something to Give Each Other» fra 2023, kjennes dette mer ut som et slags forventningsfremkallende, vanskelig andrealbum.

Fjerdealbumet – som «She’s the Best» i realiteten er – fortsetter i sporet av skeive kjærlighetsskildringer fra forrige skive, et tema Sivan rettmessig klandrer mange popartister for å ha gått rundt grøten om før ham. Denne gangen er låtene adressert til mannen han ikke har møtt ennå, men i skildringer mer generiske og umotiverte enn på forrige skive, som i «Le Boy»:

 I’m getting impatient, baby, ‘cause I still haven’t found Le boy.

t slynges døsig ut i et humørløst, men kosmisk stort synthrom som minner om Airs «Moon Safari» fra 1998, uten å være den eneste retronostalgiske millenniumsreferansen. Skiva er full av mekaniske indietronica-hakk à la debuten til The Go! Team fra 2004, eller seige triphop-arrangementer à la Portishead og Massive Attack. Gjenkjennelig er også den type gitar- og vokaleffekter man fant i The Dandy Warhols’ skive fra 2000 eller The Cardigans «Gran Turismo» (1998). Både 

. Den minst tilfeldige referansen kommer på «Party», som sampler Madonnas tittelspor fra «Music» (2000).

Den monotone Sivan legger seg over det basstunge Madonna-underlaget med 

Party in the park, party in the bush / Party under the bridge, party at the restaurant / Party at the club, party in the day, party in my house / Party on the way to the party at the park.

 Skiva handler nemlig om to langt større hensyn enn eventuelle romantiske interesser han har.

«She’s the Best» er en hyllest til festing på den ene siden, festing som sinnelag eller livsstil – «Partying is something really important to humanity», som han sa i et nylig intervju med Rolling Stone. På den annen side handler skiva – tittelen tro – aller mest om kvinner som har betydd mye for ham i livet.

 er skuespillerkollega Lily-Rose Depp som gjester «Lost Time», eller barndomsidolet Madonna, med i nevnte sample. Viktigst er en tredje dame, som forener de to tematiske trådene av festing og kvinnelighet – i Madonnas ånd. Sivan dro jo etter forrige album, på initiativ fra artistenes felles manager, på turné med Charli XCX. «Sweat Tour» strakte seg gjennom Nord-Amerika og varte fra september til oktober i 2024, med to–tre dagers mellomrom mellom hver kraftanstrengelse av en kveld.

Party», men på tittelkuttet, virker det som om det er Charli han kanaliserer i tekstene – for øvrig underbygget av at hun synger gjennom hele låta. Det er kanskje Nicole Kidman som spiller rollen i musikkvideoen, men tropen er ikke til å ta feil av: 

She’s walkin’ down the street with her little thin cigarette / Great smile and a cum stain on her dress / DJs from Wednesday to Monday / Don’t ask, she’s not taking any fucking requests, 

en plate til venninnene sine på denne måten er sikkert en helhjertet handling, men heller ingen dum markedsføringsidé. Sivan kan trekke så åpenlyst på sin sosiale kapital, med kunstnerisk visjon som godkjent unnskyldning. Så handler de triste sangene, som dørgende kjedelige «Sex Star», intetsigende «FF» eller «Love So Big It Hurts» også om medaljens bakside, om å komme tilbake til hotellrommet etter en ekstatisk festaften med Charli og kjenne på det han karakteriserer som «en svært dyp lengsel og ensomhet».

Kan være, det, men mest av alt virker Troye Sivan bare ubegripelig sliten gjennom de tolv sangene, til tider som om han ikke orker å synge lenger. Troye Sivans 

er troverdig, men av naturlige årsaker ikke så lett å engasjere seg i.

Sivan kan trekke så åpenlyst på sin sosiale kapital

Til bestejentene

#000

Apollon, den uavhengige platebutikken i Nygårdsgaten i Bergen, fyller 50 år. Daglig leder og medeier, Tor Tessem: Hvordan har dere tenkt til å feire?

– Altså, vi har allerede begynt litt, i den forstand at vi arrangerte ølfestival på Kulturhuset i Bergen i begynnelsen av mai, men så delte vi feiringen i to, med ølet for seg og musikken for seg. Så nå kommer den musikalske delen av feiringen på Kulturhuset i helgen.

Dere separerte ølen fra musikken? Mange foretrekker vel å kombinere.

– Nå blir det fjorten lokale artister fordelt på to dager. Fredagen blir mer metal-orientert, lørdagen mer pop og rock. Det blir blant annet en hyllest til Frank Hammersland (1969–2023), og så kommer Pedro Carmona-Álvarez, Bismarck, Inculter, Bare folk og flere – en lokal profil.

Da Apollon startet opp i 1976, var det ikke helt en butikk ennå, men et import- og postordreselskap. Initiativtakeren var Frode Svanevik (1952–2015). Hva slags visjon var det han bar på?

– Uten at jeg kan snakke helt på vegne av en som har gått bort, kan man vel likevel se at han hadde et ønske om å gi flere tilgang på mer. Dette var jo akkurat i den perioden punken startet, men distributørene var få. Mange plateselskaper var ikke etablert med egne kontorer her til lands.

Husker du ditt første besøk i butikken?

– Mitt aller første besøk i Apollon var i 1982, hvor jeg må ha vært 15–16 år gammel. Jeg kjøpte en 12-tommer av Iron Maidens «The Number of the Beast».

Apollon karakteriseres ofte som en sjappe for det «hittil uoppdagede», og de litt smalere nisjene av musikklivet. Hvordan har profilen utviklet seg i løpet av årene?

Sjappen feirer

DJ-Kicks er en mixtapeserie som har rullet og gått siden 1993. London-produsenten Felix Manuel (bedre kjent som Djrum) sitt langvarige oppheng i lyddetalj og sanselighet, har blitt til en av de mest u-elektroniske mikstapene serien har vist fram til nå.

Introen lyder som padling gjennom en amazonisk elv, mellom skrikende aper og øyenstikkere – en typisk DJ-observasjon av hvordan mennesker kommer til rette i sin flokkmessige natur på dansegulvet. Naturopplevelsen fortsetter fra Uwalmassas «Untitled 12» via Clarks «Clonk Dual», hvor pianoet blir et rytmeinstrument. Perkusjonisten Eli Keszler gjør det motsatte: På «Sun» blir trommesettet melodisk.

 låter er også med, både uutgitte og bearbeidede, som «Psychic Video» eller stryke-ulyden «Turning». Han overholder likevel Dj Kicks-premisset om at den elektroniske musikkverdenens overmetning må løses med kuratering. Idris Ackamoor & The Pyramids «Traponga» og myndige saksofonspill er den mest finurlige 

forutenThe Raincoats’ «Only Loved At Night».Mange nordmenn vil dessuten kjenne igjen Bugge Wesseltoft når klokka runder rundt en time, den halvelektroniske «Flimmer» fra andrealbumet «Sharing» (1998).

Venetian Snares, Human Resources og andre mer klubbete strekk, blir mer som maskiner som trenger inn i naturen. Chris Watsons «El Divisadore» understreker følelsen med T-banevogner piskende mot skinner under morske synthpads: Bylivet, som de fleste av oss har vent oss til for lengst, virker plutselig så fremmed.

Spark mot djen?

Nicky Valbjørn Trebbien, du er juridisk og politisk direktør i den danske rettighetsorganisasjonen for musikk, Koda. Dere står midt i et ganske spesielt søksmål nå for tida, mot det amerikanske generative KI-verktøyet Suno. Hvordan kom dere fram til at dere skulle gå rettens vei?

– For oss handler dette Suno-søksmålet om tre grunnleggende ting. For det første så er det et spørsmål om lov og rett. Vi har å gjøre med historiens største musikktyveri. For det andre handler det om økonomi. Hvis verdiene flyttes fra musikkskaperne til techgigantene, så vil det jo også lages mindre musikk. For det tredje handler dette om kultur. Hvis vi ikke beskytter dem som lager musikk, risikerer vi også å uthule vår felles kulturarv. Det skal ikke bare være amerikanske og kinesiske algoritmer som former vår kulturhistorie.

Vurderte dere andre strategier enn å gå til sak?

– Det her handlet aldri om å være imot kunstig intelligens i seg selv. Tvert imot, så har musikere alltid tatt til seg ny teknologi for å skape og formidle musikk. Det vi er imot er hvordan techfirmaer misbruker teknologien på bekostning av de samme musikerne de har stjålet musikken fra. Vi kunne heller ikke sitte og vente på at andre skulle løse problemene for oss, eller på at techgigantene plutselig skulle få moralske skrupler. Derfor var det nødvendig å trekke en strek i sanden og si at nok er nok.

Så dere kunne egentlig sett for dere å etablere en ordentlig lisensavtale for KI-bruk av musikk?

– Ja, vi vil jo aller helst ha våre medlemmers musikk ut og leve! Det her handler om å etablere noen lisenser som er attraktive for oss og de som bruker musikken. Vi ønsker at Suno og andre KI-tjenester betaler for den musikken de bruker. Det er jo mange andre tjenester som saktens kan finne ut av å betale for musikk: Spotify, Youtube og så videre. Også kan man alltids diskutere om de betaler nok for å bruke musikken …

Men nettopp det med strømming er kanskje litt viktig? Er det mulig å se strømmetjeneste-vendingen for et par tiår siden som at det la et grunnlag for det musikktyveriet vi ser med den nye teknologien i dag? Hva burde musikkforleggerne og rettighetsorganisasjonene gjort annerledes den gang?

– Den viktigste lærdommen, om man kikker tilbake på historien, er at man ikke skal vente for lenge med å diskutere makt og transparens. Den økonomiske modellen må være på plass helt fra starten av, slik at markedet ikke formes på premissene til noen få dominerende aktører.

I Tyskland gikk den tilsvarende organisasjonen Gema til sak mot Suno, og vant fram! Ble dere overrasket over utfallet, sett at dere ser dette som en prinsippsak?

Felles front

Carnegie Hall på Manhattan ble reist på 1890-tallet, på initiativ fra Andrew Carnegie, en rik filantrop som ga den ornamenterte kuben navnet sitt. Målet var å tilby høykulturelle opplevelser i New York til et breiere befolkningslag. Denne oktober huser den tradisjonsrike konsertsalen Stern Auditorium blant andre Víkingur Ólafsson, Berlinfilharmonien, en Steve Reich-bursdagsfest og et orkester som tolker Gustav Mahler.

Innimellom kommer det også mindre fiffige navn, som Mac DeMarco seinere denne måneden. Sånn har det vært siden Bill Haley tok med seg 

sine dit på 1950-tallet, og kanskje siden jazzen kom inn i salvarmen før den tid: En eller annen 

skulle nyrenessansebygget også ha. Siden skulle både Beatles og Led Zeppelin holde konserter der, og nå for tiden sluses det rock og pop inn i den forgylte salen via et samarbeid med klubben Bowery Ballroom. Sånn bryter de ned alvoret litt, løfter de rufsete opp på en fortjent sokkel samtidig som de er tilvenningsarena for nye, yngre målgrupper. Vinn-vinn!

En torsdag midt i desember i fjor satte en av disse typisk hengslete indiegutta seg ned på flygelbenken foran en utsolgt hovedsal. Cameron Winter (f. 2002), kjent som frontmann i bandet Geese, hadde nemlig beveget seg ut i «et surrealistisk og sjelsblottende nytt kapittel», gitt ut solodebuten «Heavy Metal» og fått ros for stemmen sin. Og så hadde han, kanskje viktigere, gitt ut Geeses fjerdealbum «Getting Killed» til det som stort sett var jubel og fanfare.

Herfra plukker Cameron Winters «Live in Carnegie Hall» opp tråden, når det første som skjer på plata er nettopp en overveldende, øredøvende applaus – inklusivt hyl og plystring – før han går i gang med «It All Fell in the River». Melodien er like folkete og hverdagslig som på plate, nesten så man glemmer det store rommet han sitter i. Stemmen er sterk og ufravikelig dyp, helt han begynner å tulle og gjøre den til: 

It all fell in the river / And I didn’t ooh then / But I’m oohing now.

kunne man tenke mens Winter satt der, og en lyskaster tegnet en glorie rundt det svære flygelet. Hovedpersonen var pent antrukket for anledningen og hadde til og med kjemmet lokkene. Publikummet hans derimot, ifølge GQs bilder, satt på de røde fløyelssetene i jeans og flanell. Og hvorfor skulle de ikke det? Her er det kanskje gull- og eggeskall-farger på veggene, og det er kanskje 2790 seter fordelt på seks (!) etasjer, men høydeforskjellene er til forveksling borte. Winter skal også ha gjort mye for å motvirke høytideligheten i løpet av konserten: Reist seg fra flygelet, gjort slapstick-krengende gymnastikk, sjekket om en låst scenedør faktisk var låst - og snudd pianokrakken opp ned.

Tekstene hans trekker seg ofte rett før det blir for alvorlig også, som i 

today I met who I’m gonna be from now on / And he’s a piece of shit, yeah

i «Drinking Age», før han hamrer ut noen disharmoniske akkorder på flygelet. I avslutningen av låta «0$» er han like småfrekk: 

God is actually real / I’m not kidding this time / I think God is actually for real / God is real, God is actually real / God is real, I wouldn’t joke about this / I’m not kidding this time.

 Dette eksentriske, som kanskje er en generasjonsbetinget ironisk post-ironi, er med inn i Stern-auditoriet, til og med partiet i den nevnte låta der han høres ut som en – ja – gås.

Men tjuefireåringen er også svært nærværende, kanskje sårere og mer naken enn ellers. Er det derfor han sitter med ryggen til publikum under hele konserten?

Den hudløse falsetten på slutten av «Take It With You» må ha fått rommet til å stå stille. Dessuten er han like god når han er nøktern:

 I don’t like what happened to Jesus but I sure like Saturday mornings, 

nesten mumler han på den hittil uutgitte låta «Emperor XIII In Shades»

Winter kom

Handler det om selvkontroll, eller griper Susanne Sundfør bare etter leppepomaden når hun lar seg avbilde slik som her, med hånda på innerlomma utenfor en av sidefløyene til Vigeland-museet i Nobels gate på Frogner? Er bildet tatt under en graviditet, har hun hånda beskyttende på magen? Kanskje har fotografen bare fanget henne idet hun skulle sjekke hvor hun hadde lagt nøklene?

Uansett: fra antikken til engelske aristokrater på 1700-tallet til Napoleon og hans hær, med noen uavklarte svippturer innom frimurerne underveis, er posituren Sundfør inntar, kunsthistorisk sett, ikke helt assosiasjonsfri. En fornem offentlig skikkelse skulle ha kustus på hendene sine, må vite – ikke veive så mye mens hen fremsatte sin beskjed!

Mulig det ypperste av selvbeherskelse er å avstå fra å gestikulere mens man taler – men også, skal vi tro Sundfør, å avstå fra en overdreven instrumentrigg rundt det musikalske budskapet. På «Revelations of Divine Love» er det bare henne selv og jazzpianisten/organisten Kit Downes som er i spill, sammen med tekstene til en kristen mystiker fra middelalderen. I dem finnes en eldgammel, radikal optimisme.

Musikken her foregår ofte som turtaking mellom orgel og vokal. Stemmen kan stå helt alene, eller komme spøkelsesaktig til syne i tangentenes etterklang. I introsporet er det ikke gitt hvilke lyder som beveger seg i bakgrunnen mens Sundfør konstaterer, med en autoritær, varm 

This is a Revelation of Love that Jesus Christ, our endless bliss, made in Sixteen Shewings, or Revelations particular.

Tekstene stammer fra Julian av Norwich (cirka 1343 – etter 1416), en engelsk kristen mystiker. Livet hennes i Norwich var turbulent, preget av svartedauden, bondeopprøret i 1381 og stadige konflikter om kirkens autoritet, rikdom eller den religiøse læren. I 1373, da hun var rundt 30, ble Julian alvorlig syk og opplevde en rekke religiøse syner knyttet til Kristi lidelse. Synene ble om til tekstverket som i dag er kjent som 

, først i en kortere versjon og senere i en mer omfattende utgave, via blant andre redaktøren Grace Warrack i 1901. Tekstene regnes i dag som de eldste bevarte engelskspråklige skrevet av en kvinne.

om i låtene «All Shall Be Well» eller «Overcome», handler mange av passasjene om å finne håp i vanskelige tider. Orgelet planter melodien som et frampek før ordene kommer: 

And we have of nature to dread: And we have of grace to dread: Thou shalt not be overcome.

Likevel er det diskusjonen om kvinnekroppen som har størst gjenklang i dette prosjektet, enten det er albumcoveret, Sundførs refleksjoner rundt egen morsrolle de siste årene eller tekstene i seg selv som peker ut retningen. Et eksempel på sistnevnte er når Julian of Norwich bruker moren som metafor for Jesus, i det som har blitt til låta «The Blessed Wounds»: 

The sweet, gracious hands of our Mother / Be ready and diligently about us / For He in all this working useth the office of a / Kind nurse that hath nought else to do / But to give heed about the salvation of her child.

Et ladet møte

Simon Le Bon, i dag spiller du på et stappet Unity Arena med Duran Duran. Dere var popgiganter på 80-tallet – og som med de fleste band som har holdt det gående så lenge som dere, blir historien ofte fortalt ved å ramse opp når albumene kom ut, eller når medlemmer har sluttet og nye har kommet til. Men hvis du skulle fortalt historien om Duran Duran, hva ville 

– Sannsynligvis da vi var i studio, da vi dro på turné, de ulike kjærestene vi hadde, da vi giftet oss – og deretter, du vet, de påfølgende skilsmissene, eller mangelen på sådanne. Jeg tror kjærestene og konene faktisk spiller en svært viktig rolle i bandet, og at de ofte blir oversett.

Jeg sier bare dette fordi kona mi er i rommet med meg nå. Ikke sant, Yasmin?

Tenker du mye på bandets ettermæle, egentlig?

– Å, det er en rar greie … Siden jeg selv skriver musikken, er jeg vel feil person å spørre. Det blir litt som å prøve å bite seg selv i tennene. Jeg håper de spiller platene våre når de har de beste festene, men mest at musikken vår tar folk tilbake til øyeblikk som betyr noe for dem. Jeg snakket nettopp med en mann om sangen «Ordinary World», og hvordan han først oppdaget hva sangen handlet om da faren hans døde. Det er jo en sang om å overleve sorg.

Dere ga ut det nyeste albumet i 2023. Har måten dere skriver sanger endret seg?

– Vi går alltid inn i prosessen uten noe som helst – absolutt ingenting, ingen ideer. Vi liker det sånn siden vi er så late. Ingen av oss likte å gjøre lekser da vi gikk på skolen. Så vi samles i rommet, og små idé-spirer begynner å vokse. Plutselig skjer det noe, og ideen blir sterk nok til å skyte greiner og deretter blader.

– Vet du, man kan se på det som en type graving. Noen ganger må man grave og grave og grave, litt som den store engelske bildehoggeren Henry Moore, som laget disse enorme steinfigurene. Figurene hadde hull tvers igjennom, og en gang var det noen som spurte ham: «Hvorfor har du hull i skulpturene dine?» Han svarte: «Jeg gravde meg så dypt inn i steinens hjerte at jeg fant himmelen.»

Utholdenhet som bevis

Den virker som en streit Netflix-snakkehode-dokumentar med søte animasjoner til å illustrere poengene innimellom. Men hvis ikke Daniel Roher og Charlie Tyrrells nye KI-dokumentar skremmer vettet av deg, er du faktisk en robot.

I «The AI Doc: Or How I Became an Apocaloptimist» stiger frykten for undergangen for hver KI-ekspert, techgründer eller biolog Roher snakker med. «This is a deadly, deadly threat», sier også «Sapiens»-forfatter Yuval Noah Harari. Men idet filmskaperen gnir seg i den våte panna og frykten når et toppunkt, forandrer dokumentaren toneleie. Som en selvbeskyttende kognitiv refleks, kommer plutselig optimister som Peter Diamandis til orde.

«Jeg ser for meg en fantastisk verden der hvert eneste barn har tilgang til – ikke bare god, men snart den aller beste utdanningen på planeten», sier han. «Se for deg en framtid der de fattigste menneskene på jorda har tilgang til den beste helsehjelpen!» Ønsketenkningens brå inntog gjør ikke fortellingen mindre skremmende.

 andre står, men uværet er allerede synlig i kulturfeltet. Etter at den tyske organisasjonen Gema vant rettssaken mot KI-verktøyet Suno i slutten av juli, lever likevel håpet videre om jussens beskyttende effekt. Gema prosederte på hundrevis av egne testgenereringer med Suno versjon 3.5 og 4, som kunne vise at programvaren var trent på lisensiert innhold – låter som «Daddy Cool», «Rasputin» og «Mambo No. 5». Retten slo fast at selve lagringen i programvarens minne var å regne som en «ulovlig kopiering», og rettet fokus mot det som skjer internt i KI-modellen, under den såkalte treningen.

Forrige fredag dundret også et nytt Suno-søksmål i bordet, nå fra Universal og Sony (runde to). Plateselskapene saksøker versjon 6 for å «håndheve rettighetene sine til det enorme antallet opphavsrettslig beskyttede lydopptak som Suno kopierte uten tillatelse». Suno hevder på sin side at versjon 6 «bare er trent på versjon 5», og at det er irrelevant hvilket materiale versjon 5 ble trent på.

Å følge medpå KI-søksmål er kanskje betryggende, men også vanskelig, all den tid 

forutsetter at ordene setter i gang former for indre bilder. Setninger som at et «noe» er «bygget på interaksjoner med output-data fra tidligere modeller» hjelper lite. Ulovlig fôring er lettere å se for seg, som en foie gras, men det er heller ikke gjessene det er synd på her. Tyveriene som de generative KI-modellene begår mot musikere blir i hvert fall håndfaste når de oversettes til tall: så mange verk, så mange kopier og så mange millioner. I løpet av det 45 sider lange dokumentet som ble levert til distriktsdomstolen i Massachusetts, gjør Universal og Sony krav på svimlende summer: 60 202 sanger, med anslått verdi på 150 000 amerikanske dollar hver.

 americanastjernen Jason Isbell, med flere, til gruppesøksmål mot Suno, ikke om opphavsrett, men om «identitet» og «personlig stil». Musikerne hevder at Suno er trent på særtrekk ved stemmene deres, uten samtykke. Også Sunos uenige svar – «Suno exists to help people create new, original music, not to trade on anyone’s name» – hviler på myten om skillelinjenes tydelighet. Søksmålene som pophistorien er full av – Robin Thicke og Pharrell Williams mot Marvin Gaye-arvingene, og så videre – representerer nemlig en forestilling om at det finnes tydelige grenser mellom inspirasjon og tyveri, og at menneskelig skaperkraft er noe eget og uerstattelig. Gråsonen er likevel stor som en vestnorsk regnværsperiode.

Jo mer teknisk pirkende rettssakene blir, desto synligere blir gråsonen, siden musikkhistorien er tuftet på gjenbruk. Da The Rolling Stones i 2019 ga Richard Ashcroft tilbake rettighetene til «Bitter Sweet Symphony», etter mer enn tjue år med strid om låtens bruk av et sample, var sangen for lengst blitt noe eget for millioner av mennesker. Minner og følelser hadde festet seg til den, blitt unike menneskelige «metadata».

Forfatteren Lauren Elkin, som ga ut boka «Vocal Break» tidligere i år, bruker også tid på å gruble over artister som Lana Del Rey, og hvordan tilsynelatende særegne uttrykk også er konstruert. Del Rey skapte sin egen sangstemme, mener Elkin, med spor av jazz, folk og opera – 

. «It’s worth mentioning that Del Rey has claimed to be a perfect mimic», skriver Elkin

I tidlige Lana-opptak er imitasjonen særlig tydelig, blant andre av Betty Boop og Marilyn Monroe.

Å følge med på KI-søksmål er kanskje betryggende

Suno, fornuft

Tanken streifer meg med det tiende studioalbumet hvilende i hendene: Nå begynner det å bli ordentlig lenge siden Miley Cyrus var Hannah Montana, barne-tv-figuren med dobbeltlivet og det påtatte smilet. Kanskje er hun ikke først og fremst kjent som dattera til Billy Ray Cyrus lenger, og Nashville-nepo med Dolly Parton som gudmor. I stedet har hun for lengst blitt en artist på egne bein, med den karakteristisk raspete stemmen sin, som kunne signalisert både stafylokokker og søvnunderskudd.

Og hun har noen gode låter i seg – ikke så uovertrufne at man trenger tid på å reise seg etter at de 

men i alle fall fem-seks sterke poplåter i løpet av karrieren, som «Flowers». Likevel kjennes det som et langt stykke igjen før Miley Cyrus oppleves troverdig som albumartist.

derfor forsøker hun å la bassen tale for seg i «Bass Persuades». Med produsenthjelp fra blant andre Kid Harpoon og typen Maxx Morando lener hun seg her tungt inn i klubbgrooves, med en tolv spors sirkelkomposisjon fra tittelspor til tittelsporets remix.

Det henger litt igjen fra Hannah Montana-tiden, denne følelsen av at hver nye låt, og hver nye utgivelse, først og fremst er en anledning til å ta på seg en ny parykk og være en annen. Hun kan ikle seg rock, country, disco og elektronika, eller strippe det helt ned til en folk-palett på låter som «Snow». Anstrengelsen i raspestemmen blir likevel jålete.

Albumet mangler ikke ideer – mangler ikke arbeid – men skjemmes av at ideene så tydelig kan spores til musikk man har hørt et annet sted. Enkelte steder flørter skiva åpenlyst med plagiatet, som i «Redlights»: Et slags Johnny Cash-bluegrass-forløp setter i gang før Abba dukker opp, og strukturen mellom «Voulez-Vous» og 

. De middelhavsaktige strengene som kommer etterpå minner om den bouzouki-liknende gitarlyden fra «I Have a Dream» (1979), samtidig som låta ligger faretruende tett opp mot Cyrus’ egen Mark Ronson-banger «Nothing Breaks Like a Heart».

i de danske fast-techno sporene som Eartheater lot seg inspirere av på FKA Twigs’ «Eusexua». Så tar en klingende Biceps- «Glue»-aktig-blåse-outro over – for øvrig et grep Madonna også brukte på sin nyeste. Litt uti albumet begynner bassen å kjennes mer overbevisende, som i anslaget til electroclash-låta «Innocent Ways». Kanskje skulle Cyrus ha dyrket dette kantete, syntetiske, kompromissløse enda mer, lik det hun gjorde på for eksempel «Bangerz» fra 2013 og Wayne Coyne-samarbeidet « … & Her Dead Petz» et par år etter.

Tekstene, som er ment å være nesten virkelighetslitterært personlige, går likevel stadig opp i limingen, med samme resultat for plata. Det gjelder refrenglinjer som 

the kids don’t wanna dance, the kids don’t wanna dance / We can’t stay like this forever 

(?) i åpningslåta, eller «Aftermath» sine brutale nødrim:

 I miss the future like a face I forgot / Like worms miss the Earth in the bottom of a pot

Måten hun beskriver tiltrekningen mot Maxx Morando som 

evеry star in every sky is shining on demand / I’m on to you, you / And I would bend all space and time / To fall into your hands / I’m drawn to you / I belong to you, 

i «Orbit» er ufattelig platt. Det samme er 

what did I do to deserve you? What did I do to deserve you? Let’s go get married tonight / Let’s get married, 

i låta som heter … «Let’s Get Married».

Hold nå for guds skyld bassen ute av dette!

Enkelte steder flørter skiva åpenlyst med plagiatet

Miley etter Miley

I W. David Marx’ «Blank Space» dveler forfatteren ved en spesifikk hendelse som skjedde for 22 år siden, da popartisten Ashlee Simpson gikk på scenen som den musikalske gjesten av Saturday Night Live. Hun entrer scenen, men idet åpningstonene til «Autobiography» begynner, starter i stedet den forhåndsinnspilte vokalen fra en helt annen låt. Simpson blir avslørt i å mime, stivner til, gjør et klønete dansetrinn og forlater scenen hulkende mens bandet fortsetter å spille. Skandale, het det den gang.

Forunderlig nok, to tiår etter, mens vi står inne på Blå, under bransjefestivalen Bylarm en september-lørdag, er det nettopp miming vi vil ha. Blodet fosser inni oss, koordinasjonen svikter. Så gira blir vi av miming. I påvente av at de maskerte rapperne HC og Subaru, kjent som Bygdetrapen skulle innta Blå, var det lett å tenke at sild i tønne hadde hatt mer armslag enn dette. I gamle dager disponerte jo Bylarm et par større scener i festivalmiksen, der dette kunne vært unngått, men la gå. Vi tåler det – å bli dunket over ende, få øl over oss og så videre. Det er steken for leken når vi først skal få se dette «nye»

 oppstarten lovet publikum denne sniktitten inn i spåkula for de neste årenes musikkliv. Formen det har tatt, foruten seminarprogrammet, har vært gjennom konserter. Men mens halvrippa, dundrende trapbeats ljomer mellom betongsøylene, løfter Subaru og HC mikrofonen mot nedre del av ansiktet mest som en høflig gest.

Mikrofonene er stort sett ikke skrudd på, eller med veldig lav lyd. Alle de artige dialektordene, historiene om gangsterlivet i Telemark fylke, fortelles med akkurat samme stemme som på Spotify.

Litt mindre trengsel blir det dermed i lokalet etter en låt eller fire. «Dette er f*** meg ikke en konsert», kan man høre en eldre fyr si mens han slipper ølen i gulvet og smetter ut mellom kroppene. Mimingen til Bygdetrapen legger ikke nødvendigvis noen demper på den kollektive opplevelsen for alle. En ung mann uten T-skjorte brøyter seg gjennom mengden så svetten kliner seg utover dem han kommer borti. Til slutt står han nesten helt ved scenen, og brøler entusiastisk så blodårene i nakken blir synlige. På scenen mimer de ikke mindre av den grunn.


rygger forskrekket ut av lokalet og tenker på kulturens endetid, ser jeg situasjonen utspille seg gjennom de bitte små skjermene til alle som filmer med mobilen sin – som et surrealistisk bilde inni et bilde, inni et bilde. Underlig er det her, og dagen etter mottar Bygdetrapen festivalens gjeveste pris når de blir kåret til «Årets stjerneskudd».

Det er egentlig gode musikalske grunner til at de mimer. Lydbildet er allerede så tett og overmettet at det knapt finnes plass til HCs mørke stemme uten triksing. Mimingen er praktisk, handler om hvor lite kontroll de har over støyen i dette bryggeri-rommet, sammenlignet med den digitale studio-programvaren ellers.


 rullet av gårde, fra linedance på asfalten og rasling på vaskebrett, noe generasjon Z neppe gjenkjenner som en del av den historiske husholdningen, til bergensk softrock. Vokalisten i Hunder jukket langsomt mot mikrofonstativet à la 1980-tallets Michael Hutchence i INXS. Man kunne streife forbi MGP-artisten Kyle Alessandro på uteserveringen, som stadig rimte 

over en melodi som kunne rommet svært mange andre poplåter.

På Himmel kunne man se Felicity J Lord, med arytmiske pling og plong til en livstrøtt liksom-rapper. Eller så kunne man havne på Hærverk med et shoegaze-band som hang fast i det samme riffet i en halvtime og stadig pekte på mikrofonen sin til lydmannen som i «denne låter feil» eller «denne låter for lavt». Man kunne med andre ord havne på en konsert med et band som frivillig opererte innenfor en sjanger der det er meningen at lyden skal være «feil», men som samtidig brukte hele konserten på å klage på lyden.

Mikrofonene er stort sett ikke skrudd på

Forsøk på å beskrive forsøk

Nils Henrik Asheim, kurator og komponist, i forbindelse med Ultimafestivalen skal du vise frem et verk i morgen på Henie Onstad Kunstsenter som tar for seg pianoet. Og på ekstremt mange måter, helt inn i «pianoets indre mekanikk. Pianoer er ikke bare instrumenter. De er også kasser av tre og metall, fulle av hammere og strenger. Trykk på én tangent, og hele maskinen settes i bevegelse», står det i beskrivelsen. Når begynte du selv å spille piano?

– Det var da jeg var ni år. Vi hadde et piano i stua, og min mor begynte å gi meg en innføring. Etter første time sa jeg «mor, dette klarer jeg selv videre». Jeg kunne selvfølgelig ikke spille alt ordentlig, men jeg oppdaget en gullgruve av repertoar gjennom notene jeg fant hjemme, og nå måtte jeg bare utforske selv på egen hånd. Så skjønte jeg etter et år eller noe sånt at jeg måtte ta timer og bli litt flinkere teknisk.

– Ja, men det er fortsatt viktig her med den rekkefølgen det skjedde i. Jeg utforsket masse for meg selv først, og så var det til gjengjeld jeg som kom og spurte om å få finger- og skalaøvelser og den slags når tida var inne. Pianolæreren min hadde aldri opplevd at en elev hadde spurt om det.

Og i «Piano Actions» på lørdag så blir leken like viktig!

– Og lek på veldig mange plan, kan du si. Pianistene jeg har valgt ut er også selvstendige, kreative musikere som kommer til å tilføre verket mye. Dessuten kan du som publikummer få spille på flere slags ting som dukker opp på din vei.

Hva slags instrument er egentlig et piano? Er det et strengeinstrument? Et slagverk?

– Mye mer enn begge de to tingene der! Og så er det dette musikalske aspektet i tillegg, at det – før stereoanleggenes tid – var gjennom pianoet i stua at folk fikk høre musikk hjemme. Alle disse aspektene har jeg prøvd å vie et rom til, om enn i overført betydning.

Men ikke helt, for dere skal faktisk bevege dere rundt i museet. Hva er det rareste rommet du selv har spilt piano i før dette?

Jeg har faktisk spilt piano i en gammel, rusten syretank

Akustikk, takk!

I april i år var det ti år siden Prince gikk bort. Det var i en alder av 57, og i mangel på testament, fikk søsknene hans musikkrettighetene i eie. Tre av seks i søskenflokken har riktignok solgt seg ut siden, men de resterende har fremdeles aksjemajoriteten.

Nå begynner man kanskje å ane konturene av at Prince, i likhet med størrelser som Tupac, Frank Zappa og Jimi Hendrix, får en nesten like stor posthum karriere som den han hadde mens respirasjonen var i orden.

album så langt, har boet, The Prince Estate, sluppet fjorten posthumt utgitte samlealbum, deluxe-utgaver og liveutgivelser. I et sikkert underjordisk lagerrom i kjelleren av Paisley Park-studiokompleks i Chanhassen, Minnesota, ligger det også tusenvis av timer med uutgitte mastere, som blant annet har blitt til aktuelle «Timeless».

I bakgrunnen ligger konflikten rundt Ezra Edelmans planlagte Prince-dokumentar på Netflix. Boet motsatte seg fremstillingen av artisten, og vant frem med krav om skrinlegging av det omfattende arkivprosjektet i fjor. Aktuelle «Timeless» blir dermed en alternativ Prince-biografi, bestående av ni studioinnspillinger og et liveopptak fra 1970-tallet til 2010-tallet. Man kan tenke på det som en tidsreise gjennom en karriere, men også en tur gjennom blindveier og avsporinger: Sanger som neppe skulle se dagens lys.

 skrev, spilte inn, forkastet, gjorde om og gjenbrukte musikk hele tida. Noen låter ble liggende fordi prosjektet rundt dem opphørte, andre ble gitt bort eller fikk et etterliv i senere sanger. Gjenbruken hører man allerede på albumets eldste spor, «I Am You», innspilt i Minneapolis i 1977. Deler av musikken dukket opp igjen i låta «I Don’t Wanna Leave You» i 1982.

Samme tvetydighet gjelder den opprinnelige «Tick, Tick, Bang» fra 1981, kjent fra albumet «Graffiti Bridge» fra 1989, mens lytterne her på «Timeless» får servert originallåta. Kanskje hadde den hørtes bedre ut hvis man ikke allerede kjente den i en annen drakt, men denne rastløse originalen dundrer i hvert fall forbi som om den har dårlig tid, og etterlater en svimlende déjà vu. Albumet er likevel mest interessant på denne måten – når innspillingene forteller om alle ideers iboende uklare konturer.

Likevel fremstår samlingen mest ufullbyrdet, eller i beste fall halvveis. «Stone», også kjent som «Nothing Left 2 Give», ble spilt inn i 1995 og vurdert både til albumene «Playtime by Versace» og en versjon av «Emancipation», uten å få plass. «Calabama» fra 2003 skal ha vært tenkt som tittellåt til et album som aldri kom.

«Heaven», innspilt på Sunset Sound i 1985, ble senere vurdert til den aldri realiserte musikalen «The Dawn», og «I Wonder» fra 1989 til det skrinlagte «Crystal Ball Volume II». Popsoul-låta «Bestest Friend» er så «ny» som fra 2012, og mild og ufarlig nok til å kunne lydsette en gjengs barnefilm. Førstesingelen «With This Tear» er klissete nok – med skarptrommas etterklangstid og klirrende pianolyd – til å være akkurat det den er: en låt gitt til Céline Dion på 1990-tallet.

 Prince fra sin beste side, men prøver kanskje på en total ærlighet i alt fra konsept til navn til den mørklagte silhuetten på albumcoveret (hva i KI-djevelens navn er dette?). Det er som om skiva forsøker å si at det naturligvis 

finnes noe «Timeless»-periode i Princes lange karriere. Denne skiva er tvers gjennom konstruert, og viser bare en skygge.

Bomtur i hvelvet

Litt som Askeladden som sendes rundt på eventyrets humpete veier, bare for å finne noen som 

kan målbindes: da jeg ville snakke med noen i Bylarm havnet jeg til slutt her, på et advokatkontor, høyt oppe i Barcode. Hvorfor det, Limita Lunde?

– Jeg er styreleder, og Bylarm er en bitteliten bedrift med én ansatt. De som er i administrasjonen er der i vikariater nå, og resten er der på oppdrag – så det er nok derfor du havnet hos meg.

Bylarm har gått av stabelen siden 1998. Spiller festivalen den samme rolla i norsk musikkliv som før?

– Bransjen og verden har forandret seg en del. Før var det gjerne sånn at artister med apparat bygget opp lanseringer av seg selv rundt showcase-festivalene. Nå kan du 

som artist med en coverlåt på Tiktok. Samtidig ser vi at vi fortsetter å være et springbrett for artistene. Det er jo det som er målet med live-delen av festivalen.

Måler dere det i faktiske tall – hvor mange av bookingene deres som havner på større festivalscener?

– Vi har ikke noe skjema som vi sender ut til artistene i etterkant av ­Bylarm, men det føres mest ­anekdotiske bevis. Flere av våre største artister hadde sin første konsert på Bylarm, for eksempel Sigrid og Aurora. Girl in Red fikk Norsk Tipping-­stipendet «Årets stjerneskudd» og brukte pengene blant annet på å dra til USA, noe som jo gikk rimelig bra.

Men konferansedelen av Bylarm: Finnes det egentlig noen samtaler igjen å ta nå!?

– Vi utvikler konferanseinnholdet sammen med bransjen, som gir innspill til temaer som er aktuelle for dem, og det er alltid nye samtaler som må tas i en bransje som er i konstant endring. KI er selvfølgelig et stort tema i årets program, blant annet med søksmålet mellom Gema og Suno (tysk rettighetsforvalterorganisasjon og KI-musikkgenerator, red.anm).

Men vi må også snakke om hva som skjer med apparatene rundt artistene. Vi ser også en fortsatt konsolidering på live- og indielabel-siden (små indieselskap blir kjøpt opp av store plateselskap, red.anm.)

Vi fortsetter å være et springbrett for artistene

Bråk og larm

Det er gode grunner til å ta seg en pause iblant, men da Alabama Shakes’ frontkvinne Brittany Howard ble bedt om å opptre – solo – på en 

for kompisens mikrobryggeri i hjembyen Tuscaloosa, følte hun plutselig for å gjenforene bandet. Mikrobrygg-vennen hadde tross alt vært en økonomisk støttespiller for Alabama Shakes i de årene de holdt på. Bandet – Howard pluss Zac Cockrell og Heath Fogg – hadde hatt pause siden 2018, men begynte nå både å øve og skrible ned nye låter.

 «American Dream» som forståelig nok har fått mest oppmerksomhet i tida før albumslippet, etter at den – i det mange har karakterisert som et slags protestsang-vakuum mot Trump-regimet – har gått sin seiersgang på Tiktok. Mens Howard akker seg og 

gjennom det retroklingende mikrofonfilteret, sender hun også et lengselsfullt sukk mot USAs tilspissede politiske klima. Kan vi ikke bare samles igjen? «I Must Be Dreaming» har mer til felles med seige mareritt: 

Got the White House pretty and pimped out / Gun reform, my body, my choice.

Mer uttalt politisk kan vel ikke en sangtekst bli, men ‘The Shakes posisjonerer seg også når det gjelder hva protestmusikk 

og kan være. I «I Must Be Dreaming» lever protest i kunsten som en integrert del av den, ikke som en form i seg selv. Protesten er ikke nødvendigvis sint eller oppfarende med punkens brøl, eller visemusikkens allsang og hjerteklamrende vemod. Protest er ikke noe kunsten tar seg til innimellom, og innimellom 

, men lever et fullverdig liv i kunsten som helhet – i alle følelsesmessige fasetter. «I Must Be Dreaming» er full av protest, men også bare musikk.

seg ut, er det først og fremst måten bandet og produsent Shawn Everett (The Killers, Kacey Musgraves, The War on Drugs) har arbeidet med lyden som skinner sterkest. Når gitaren trer fram i rommet rett rundt bassen i «Tea Time», etter at midtfrekvensene har ligget som en fjern bakvegg gjennom mesteparten av låta, er metoden egentlig subtil – utfallet, derimot, er en tonal helomvending.

Når den tunge, varme og tørre basstromma dikterer arrangementet i «I Feel Hope Coming», er det nesten på grensen til å høres ut som vinyl-scrathende oppbrudd. Falsetten til Howard har en liknende funksjon, den får stemmen til å virke som en sprettende strikk. Lyddesignet er det fjerde bandmedlemmet.

I introen av «Time» foregår en Velvet Underground-støyende strengekollasj. Låta går fjærlette steg i overgangen til det treige, svevende psykedeliske grunnkonseptet, og over til den sjelevrengene outroen. Mens det ender i et halsende rockeklimaks, er en ting er nesten overtydelig: Alabama Shakes er overgangenes mestere, på godt og vondt.

at de sømløse vendingene kan fungere sløvende, dyssende, dullende, mens linjene 

hviskes som naiv geek-rock over sommerlig Honolulu-klimpring på gitaren. Nesten ubemerket glir det over i harmoniske «Easy», der ulyden av fingre som treffer strengene blir et viktigere perkussivt element enn de døsige trommene.

Det må ha seg sånn at vi drømmer. Da ligger også faren der for at man kan sone ut og glemme det man har hørt. Heldigvis tar de bassdrevne låtene oppmerksomheten i jerngrep der det behøves. Det gjelder det nevnte førstesporet «Tea Time», eller David-Bowie-anno-«Heroes»-pastisjen «Waist Deep». Høydepunktet er det halvt funky, halvt lakonisk rablende «How Love’s Supposed to Go». Fortvilelsen er til å ta og føle på, og føles dessuten god.

Søte hjem

Typisk amerikansk hjemstavnsdiktning med alt fra vold til kjære mors suppe, men uten snev av blinkende kasinoskilt. Flowers, mest kjent fra The Killers, kommer jo fra Las Vegas, selv om familien etter hvert flytta til Utah for å leve tettere på det mormonske miljøet i landsdelen. Uansett, mens skildringene flyr over lytterens netthinne som en 

ruller over skjermen i en westernfilm, virker stort sett alt med Flowers historiefortelling generisk. 

Smoke signals rise from a ‘44 Chevy Fleetline, 

synger han, mens leppene står i keitete stillinger. Munnen snurper seg stadig sammen og gjør country-parodiske kollbøtter som går på troverdigheten løs.

Anmeldelse

Håvard Wiik, du er snart på vei til Oslo med fly, ettersom bandet ditt Cimota skal åpne sesongen på Victoria Nasjonale Jazzscene. Hvor er du nå?

– Nå er jeg i Berlin, i Neukölln der jeg bor litt til og fra.

Cimota er ‘Atomic’ baklengs, navnet på det gamle bandet som holdt på i rundt 20 år til manges begeistring. Men så skjedde det noe, for svenskene i bandet forlot dere. Hvorfor det?

– Nei, det var jo Fredrik Ljungkvist som ga seg. Nå har vi med oss Espen Reinertsen og Eivind Lønning kjent fra Streifenjunko som blåsere. Det blir noe helt annet. Espen og Eivind jobber i et mer klanglig landskap.

Da dere spilte på Kafé Hærverk høsten 2024, undret anmelderen i Jazznytt seg over at du ikke er mer berømt enn du er …

– Det spørsmålet stiller jeg meg selv og.

Hvordan har du klart å unngå å bli berømt?

– Jeg hadde vel ikke en så genial businessidé. Jeg vet ikke hva de berømte personene holder på med.

Hybriden lever!

I riktig gamle dager drev mange vestlige land med heksebrenning i de tilfellene der kvinner syntes å besitte

 evner, eller kanskje bare ble eldre. Mange har pekt på at det er liknende mekanismer i stand i dagens vesten, om enn i mer overført betydning.

Desto mer tragisk hadde det vært om Madonna (68) ikke hadde lykkes med sitt nyeste album, der hun mimikkløst prøver å forføre et stadig ungt publikum iført nåletrangt korsett, i takt med jevne klubbmusikalske dunk. Etter tre-fire nokså fåfengte nyere albumforsøk på å fortsette den største popkarrieren av dem alle, ligger verdigheten med andre ord på bordet nå. «Confessions 2» viser at dama sjæl ikke kunne brydd seg mindre om fallhøyden.

 fra 2005 skulle også egentlig være en sammenhengende sekvens, men det er først oppfølgeren har Madonna og produsent Stuart Price likevel fått det til, sydd 16 spor sammen til en miks tilsvarende en snau DJ-gig på klubben. Grepet kommer til sin rett her, i dynamikken mellom teksturer, rytmer og melodiske stemninger i de like dansbare låtene.

Madonna, som har kritisert katolisismen, lekt seg med Kabbalah og 

ender opp i et like spirituelt sinnelag her, med en slags religiøs bokstavtro på dansegulvets overveldende kraft. 

 sier hun, sprekkfull av nonchalanse over en putrende heksegryte av en bass. Trommene følger etter inn på dansegulvet og understreker stemmens autoritet, selv om det ikke er noe avansert med resonnementet.

Ida Messel

Artikler

Troye Sivan vil fremstå nonchalant, men virker mest utmattet.

I gamle dager nektet Apollon å selge Abba. Nå kommer kunder ut med både Slayer og Taylor Swift under armen.

Djrum gjester den tradisjonsrike serien.

Felles front

Er det å plassere Cameron Winter i en forgylt konsertsal egentlig så oppsiktsvekkende?

Susanne Sundfør vender tilbake med et storverk. Men hva har hun egentlig på innerlomma?

Duran Durans Simon Le Bon savner ikke åttitallet noe særlig.

Suno, fornuft

Cyrus prøver å overbevise med mye bass på sin tiende.

Årets Bylarm var et kuriøst tegn i tida.

Ultima-aktuelle Nils Henrik Asheim vil at vi skal tenke på pianoet som en kropp.

Bomtur i hvelvet

28 Bylarmer senere, og like mye høneplukking i bransjen.

Nye «I Must Be Dreaming» viser at Alabama Shakes er der de hører til.

Anmeldelse

Hybriden lever!

Madonnas 15. album er et av hennes beste.

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

Ballade i kroppen

Cezinando er klar med første episode av et flyktig drama.

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Skam deg, gutt

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Troye Sivan vil fremstå nonchalant, men virker mest utmattet.

I gamle dager nektet Apollon å selge Abba. Nå kommer kunder ut med både Slayer og Taylor Swift under armen.

Djrum gjester den tradi­sjonsrike serien.

Felles front

Er det å plassere Cameron Winter i en forgylt konsertsal egentlig så oppsikts­vek­kende?

Susanne Sundfør vender tilbake med et storverk. Men hva har hun egentlig på innerlomma?

Duran Durans Simon Le Bon savner ikke åttitallet noe særlig.

Suno, fornuft

Cyrus prøver å overbevise med mye bass på sin tiende.

Årets Bylarm var et kuriøst tegn i tida.

Ultima-aktuelle Nils Henrik Asheim vil at vi skal tenke på pianoet som en kropp.

Bomtur i hvelvet

28 Bylarmer senere, og like mye høne­pluk­king i bransjen.

Nye «I Must Be Dreaming» viser at Alabama Shakes er der de hører til.

Anmeldelse

Hybriden lever!

Madonnas 15. album er et av hennes beste.

Plate­ak­tu­elle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forut­sigbart fra metamor­fosens mester.

Ballade i kroppen

Cezinando er klar med første episode av et flyktig drama.

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peter­panske Robert Smith vedvarer som ungdoms­fe­nomen i tiår etter ti år.

Skam deg, gutt

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikk­ma­ne­sjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å drama­ti­sere.

Djrum gjester den tradisjonsrike serien.

Er det å plassere Cameron Winter i en forgylt konsertsal egentlig så oppsiktsvekkende?

28 Bylarmer senere, og like mye høneplukking i bransjen.

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.