Ida Messel

Ida Messel

Rosalía «Lux» Det er merkelig å tenke på nå, men førsteinntrykket mitt av dette albumet var faktisk at det var kjedelig. Det skjer ikke så altfor ofte – når en sånn dom først har falt – at sangene liksom innhenter en, kommer løpende etter, griper en i skuldrene og får en til å snu. Snu, smile og gråte litt – jeg forstår fortsatt ingen av de 13 språkene hun synger til meg på, men jeg forstår at det er stort. Blood Orange «Essex Honey» Mye er sagt og skrevet om musikalske sjangerhybrider, men det bør likevel trekkes frem, måten sangene til Dev «Blood Orange» Hynes har en helt egen, indre logikk. Trommer og rytmer kommer og går som de vil, blåsere, synthpads og gjesteartister. Uansett føles det aldri som en masete, klønete tankestrøm, men en veljustert, engasjerende fortelling, med barndommen som motiv. Cezinando «Sinekyre 3» Uventet crunchy fra han som tråkket opp poprap-stien for mange av de andre i Norge. På denne stien får han nok foreløpig traske i fred: «Sinekyre 3» er langt fra noen Øya-avsluttende, listeroterende people pleaser, og reflekterer sånn sett også karrieren hans, fra å stjele hjerter til møbler.