Ida Messel

#fff

I W. David Marx’ «Blank Space» dveler forfatteren ved en spesifikk hendelse som skjedde for 22 år siden, da popartisten Ashlee Simpson gikk på scenen som den musikalske gjesten av Saturday Night Live. Hun entrer scenen, men idet åpningstonene til «Autobiography» begynner, starter i stedet den forhåndsinnspilte vokalen fra en helt annen låt. Simpson blir avslørt i å mime, stivner til, gjør et klønete dansetrinn og forlater scenen hulkende mens bandet fortsetter å spille. Skandale, het det den gang.

Forunderlig nok, to tiår etter, mens vi står inne på Blå, under bransjefestivalen Bylarm en september-lørdag, er det nettopp miming vi vil ha. Blodet fosser inni oss, koordinasjonen svikter. Så gira blir vi av miming. I påvente av at de maskerte rapperne HC og Subaru, kjent som Bygdetrapen skulle innta Blå, var det lett å tenke at sild i tønne hadde hatt mer armslag enn dette. I gamle dager disponerte jo Bylarm et par større scener i festivalmiksen, der dette kunne vært unngått, men la gå. Vi tåler det – å bli dunket over ende, få øl over oss og så videre. Det er steken for leken når vi først skal få se dette «nye»

 oppstarten lovet publikum denne sniktitten inn i spåkula for de neste årenes musikkliv. Formen det har tatt, foruten seminarprogrammet, har vært gjennom konserter. Men mens halvrippa, dundrende trapbeats ljomer mellom betongsøylene, løfter Subaru og HC mikrofonen mot nedre del av ansiktet mest som en høflig gest.

Mikrofonene er stort sett ikke skrudd på, eller med veldig lav lyd. Alle de artige dialektordene, historiene om gangsterlivet i Telemark fylke, fortelles med akkurat samme stemme som på Spotify.

Litt mindre trengsel blir det dermed i lokalet etter en låt eller fire. «Dette er f*** meg ikke en konsert», kan man høre en eldre fyr si mens han slipper ølen i gulvet og smetter ut mellom kroppene. Mimingen til Bygdetrapen legger ikke nødvendigvis noen demper på den kollektive opplevelsen for alle. En ung mann uten T-skjorte brøyter seg gjennom mengden så svetten kliner seg utover dem han kommer borti. Til slutt står han nesten helt ved scenen, og brøler entusiastisk så blodårene i nakken blir synlige. På scenen mimer de ikke mindre av den grunn.


rygger forskrekket ut av lokalet og tenker på kulturens endetid, ser jeg situasjonen utspille seg gjennom de bitte små skjermene til alle som filmer med mobilen sin – som et surrealistisk bilde inni et bilde, inni et bilde. Underlig er det her, og dagen etter mottar Bygdetrapen festivalens gjeveste pris når de blir kåret til «Årets stjerneskudd».

Det er egentlig gode musikalske grunner til at de mimer. Lydbildet er allerede så tett og overmettet at det knapt finnes plass til HCs mørke stemme uten triksing. Mimingen er praktisk, handler om hvor lite kontroll de har over støyen i dette bryggeri-rommet, sammenlignet med den digitale studio-programvaren ellers.


 rullet av gårde, fra linedance på asfalten og rasling på vaskebrett, noe generasjon Z neppe gjenkjenner som en del av den historiske husholdningen, til bergensk softrock. Vokalisten i Hunder jukket langsomt mot mikrofonstativet à la 1980-tallets Michael Hutchence i INXS. Man kunne streife forbi MGP-artisten Kyle Alessandro på uteserveringen, som stadig rimte 

over en melodi som kunne rommet svært mange andre poplåter.

På Himmel kunne man se Felicity J Lord, med arytmiske pling og plong til en livstrøtt liksom-rapper. Eller så kunne man havne på Hærverk med et shoegaze-band som hang fast i det samme riffet i en halvtime og stadig pekte på mikrofonen sin til lydmannen som i «denne låter feil» eller «denne låter for lavt». Man kunne med andre ord havne på en konsert med et band som frivillig opererte innenfor en sjanger der det er meningen at lyden skal være «feil», men som samtidig brukte hele konserten på å klage på lyden.

Mikrofonene er stort sett ikke skrudd på

Forsøk på å beskrive forsøk

Nils Henrik Asheim, kurator og komponist, i forbindelse med Ultimafestivalen skal du vise frem et verk i morgen på Henie Onstad Kunstsenter som tar for seg pianoet. Og på ekstremt mange måter, helt inn i «pianoets indre mekanikk. Pianoer er ikke bare instrumenter. De er også kasser av tre og metall, fulle av hammere og strenger. Trykk på én tangent, og hele maskinen settes i bevegelse», står det i beskrivelsen. Når begynte du selv å spille piano?

– Det var da jeg var ni år. Vi hadde et piano i stua, og min mor begynte å gi meg en innføring. Etter første time sa jeg «mor, dette klarer jeg selv videre». Jeg kunne selvfølgelig ikke spille alt ordentlig, men jeg oppdaget en gullgruve av repertoar gjennom notene jeg fant hjemme, og nå måtte jeg bare utforske selv på egen hånd. Så skjønte jeg etter et år eller noe sånt at jeg måtte ta timer og bli litt flinkere teknisk.

– Ja, men det er fortsatt viktig her med den rekkefølgen det skjedde i. Jeg utforsket masse for meg selv først, og så var det til gjengjeld jeg som kom og spurte om å få finger- og skalaøvelser og den slags når tida var inne. Pianolæreren min hadde aldri opplevd at en elev hadde spurt om det.

Og i «Piano Actions» på lørdag så blir leken like viktig!

– Og lek på veldig mange plan, kan du si. Pianistene jeg har valgt ut er også selvstendige, kreative musikere som kommer til å tilføre verket mye. Dessuten kan du som publikummer få spille på flere slags ting som dukker opp på din vei.

Hva slags instrument er egentlig et piano? Er det et strengeinstrument? Et slagverk?

– Mye mer enn begge de to tingene der! Og så er det dette musikalske aspektet i tillegg, at det – før stereoanleggenes tid – var gjennom pianoet i stua at folk fikk høre musikk hjemme. Alle disse aspektene har jeg prøvd å vie et rom til, om enn i overført betydning.

Men ikke helt, for dere skal faktisk bevege dere rundt i museet. Hva er det rareste rommet du selv har spilt piano i før dette?

Jeg har faktisk spilt piano i en gammel, rusten syretank

Akustikk, takk!

I april i år var det ti år siden Prince gikk bort. Det var i en alder av 57, og i mangel på testament, fikk søsknene hans musikkrettighetene i eie. Tre av seks i søskenflokken har riktignok solgt seg ut siden, men de resterende har fremdeles aksjemajoriteten.

Nå begynner man kanskje å ane konturene av at Prince, i likhet med størrelser som Tupac, Frank Zappa og Jimi Hendrix, får en nesten like stor posthum karriere som den han hadde mens respirasjonen var i orden.

album så langt, har boet, The Prince Estate, sluppet fjorten posthumt utgitte samlealbum, deluxe-utgaver og liveutgivelser. I et sikkert underjordisk lagerrom i kjelleren av Paisley Park-studiokompleks i Chanhassen, Minnesota, ligger det også tusenvis av timer med uutgitte mastere, som blant annet har blitt til aktuelle «Timeless».

I bakgrunnen ligger konflikten rundt Ezra Edelmans planlagte Prince-dokumentar på Netflix. Boet motsatte seg fremstillingen av artisten, og vant frem med krav om skrinlegging av det omfattende arkivprosjektet i fjor. Aktuelle «Timeless» blir dermed en alternativ Prince-biografi, bestående av ni studioinnspillinger og et liveopptak fra 1970-tallet til 2010-tallet. Man kan tenke på det som en tidsreise gjennom en karriere, men også en tur gjennom blindveier og avsporinger: Sanger som neppe skulle se dagens lys.

 skrev, spilte inn, forkastet, gjorde om og gjenbrukte musikk hele tida. Noen låter ble liggende fordi prosjektet rundt dem opphørte, andre ble gitt bort eller fikk et etterliv i senere sanger. Gjenbruken hører man allerede på albumets eldste spor, «I Am You», innspilt i Minneapolis i 1977. Deler av musikken dukket opp igjen i låta «I Don’t Wanna Leave You» i 1982.

Samme tvetydighet gjelder den opprinnelige «Tick, Tick, Bang» fra 1981, kjent fra albumet «Graffiti Bridge» fra 1989, mens lytterne her på «Timeless» får servert originallåta. Kanskje hadde den hørtes bedre ut hvis man ikke allerede kjente den i en annen drakt, men denne rastløse originalen dundrer i hvert fall forbi som om den har dårlig tid, og etterlater en svimlende déjà vu. Albumet er likevel mest interessant på denne måten – når innspillingene forteller om alle ideers iboende uklare konturer.

Likevel fremstår samlingen mest ufullbyrdet, eller i beste fall halvveis. «Stone», også kjent som «Nothing Left 2 Give», ble spilt inn i 1995 og vurdert både til albumene «Playtime by Versace» og en versjon av «Emancipation», uten å få plass. «Calabama» fra 2003 skal ha vært tenkt som tittellåt til et album som aldri kom.

«Heaven», innspilt på Sunset Sound i 1985, ble senere vurdert til den aldri realiserte musikalen «The Dawn», og «I Wonder» fra 1989 til det skrinlagte «Crystal Ball Volume II». Popsoul-låta «Bestest Friend» er så «ny» som fra 2012, og mild og ufarlig nok til å kunne lydsette en gjengs barnefilm. Førstesingelen «With This Tear» er klissete nok – med skarptrommas etterklangstid og klirrende pianolyd – til å være akkurat det den er: en låt gitt til Céline Dion på 1990-tallet.

 Prince fra sin beste side, men prøver kanskje på en total ærlighet i alt fra konsept til navn til den mørklagte silhuetten på albumcoveret (hva i KI-djevelens navn er dette?). Det er som om skiva forsøker å si at det naturligvis 

finnes noe «Timeless»-periode i Princes lange karriere. Denne skiva er tvers gjennom konstruert, og viser bare en skygge.

Bomtur i hvelvet

#000

Litt som Askeladden som sendes rundt på eventyrets humpete veier, bare for å finne noen som 

kan målbindes: da jeg ville snakke med noen i Bylarm havnet jeg til slutt her, på et advokatkontor, høyt oppe i Barcode. Hvorfor det, Limita Lunde?

– Jeg er styreleder, og Bylarm er en bitteliten bedrift med én ansatt. De som er i administrasjonen er der i vikariater nå, og resten er der på oppdrag – så det er nok derfor du havnet hos meg.

Bylarm har gått av stabelen siden 1998. Spiller festivalen den samme rolla i norsk musikkliv som før?

– Bransjen og verden har forandret seg en del. Før var det gjerne sånn at artister med apparat bygget opp lanseringer av seg selv rundt showcase-festivalene. Nå kan du 

som artist med en coverlåt på Tiktok. Samtidig ser vi at vi fortsetter å være et springbrett for artistene. Det er jo det som er målet med live-delen av festivalen.

Måler dere det i faktiske tall – hvor mange av bookingene deres som havner på større festivalscener?

– Vi har ikke noe skjema som vi sender ut til artistene i etterkant av ­Bylarm, men det føres mest ­anekdotiske bevis. Flere av våre største artister hadde sin første konsert på Bylarm, for eksempel Sigrid og Aurora. Girl in Red fikk Norsk Tipping-­stipendet «Årets stjerneskudd» og brukte pengene blant annet på å dra til USA, noe som jo gikk rimelig bra.

Men konferansedelen av Bylarm: Finnes det egentlig noen samtaler igjen å ta nå!?

– Vi utvikler konferanseinnholdet sammen med bransjen, som gir innspill til temaer som er aktuelle for dem, og det er alltid nye samtaler som må tas i en bransje som er i konstant endring. KI er selvfølgelig et stort tema i årets program, blant annet med søksmålet mellom Gema og Suno (tysk rettighetsforvalterorganisasjon og KI-musikkgenerator, red.anm).

Men vi må også snakke om hva som skjer med apparatene rundt artistene. Vi ser også en fortsatt konsolidering på live- og indielabel-siden (små indieselskap blir kjøpt opp av store plateselskap, red.anm.)

Vi fortsetter å være et springbrett for artistene

Bråk og larm

Det er gode grunner til å ta seg en pause iblant, men da Alabama Shakes’ frontkvinne Brittany Howard ble bedt om å opptre – solo – på en 

for kompisens mikrobryggeri i hjembyen Tuscaloosa, følte hun plutselig for å gjenforene bandet. Mikrobrygg-vennen hadde tross alt vært en økonomisk støttespiller for Alabama Shakes i de årene de holdt på. Bandet – Howard pluss Zac Cockrell og Heath Fogg – hadde hatt pause siden 2018, men begynte nå både å øve og skrible ned nye låter.

 «American Dream» som forståelig nok har fått mest oppmerksomhet i tida før albumslippet, etter at den – i det mange har karakterisert som et slags protestsang-vakuum mot Trump-regimet – har gått sin seiersgang på Tiktok. Mens Howard akker seg og 

gjennom det retroklingende mikrofonfilteret, sender hun også et lengselsfullt sukk mot USAs tilspissede politiske klima. Kan vi ikke bare samles igjen? «I Must Be Dreaming» har mer til felles med seige mareritt: 

Got the White House pretty and pimped out / Gun reform, my body, my choice.

Mer uttalt politisk kan vel ikke en sangtekst bli, men ‘The Shakes posisjonerer seg også når det gjelder hva protestmusikk 

og kan være. I «I Must Be Dreaming» lever protest i kunsten som en integrert del av den, ikke som en form i seg selv. Protesten er ikke nødvendigvis sint eller oppfarende med punkens brøl, eller visemusikkens allsang og hjerteklamrende vemod. Protest er ikke noe kunsten tar seg til innimellom, og innimellom 

, men lever et fullverdig liv i kunsten som helhet – i alle følelsesmessige fasetter. «I Must Be Dreaming» er full av protest, men også bare musikk.

seg ut, er det først og fremst måten bandet og produsent Shawn Everett (The Killers, Kacey Musgraves, The War on Drugs) har arbeidet med lyden som skinner sterkest. Når gitaren trer fram i rommet rett rundt bassen i «Tea Time», etter at midtfrekvensene har ligget som en fjern bakvegg gjennom mesteparten av låta, er metoden egentlig subtil – utfallet, derimot, er en tonal helomvending.

Når den tunge, varme og tørre basstromma dikterer arrangementet i «I Feel Hope Coming», er det nesten på grensen til å høres ut som vinyl-scrathende oppbrudd. Falsetten til Howard har en liknende funksjon, den får stemmen til å virke som en sprettende strikk. Lyddesignet er det fjerde bandmedlemmet.

I introen av «Time» foregår en Velvet Underground-støyende strengekollasj. Låta går fjærlette steg i overgangen til det treige, svevende psykedeliske grunnkonseptet, og over til den sjelevrengene outroen. Mens det ender i et halsende rockeklimaks, er en ting er nesten overtydelig: Alabama Shakes er overgangenes mestere, på godt og vondt.

at de sømløse vendingene kan fungere sløvende, dyssende, dullende, mens linjene 

hviskes som naiv geek-rock over sommerlig Honolulu-klimpring på gitaren. Nesten ubemerket glir det over i harmoniske «Easy», der ulyden av fingre som treffer strengene blir et viktigere perkussivt element enn de døsige trommene.

Det må ha seg sånn at vi drømmer. Da ligger også faren der for at man kan sone ut og glemme det man har hørt. Heldigvis tar de bassdrevne låtene oppmerksomheten i jerngrep der det behøves. Det gjelder det nevnte førstesporet «Tea Time», eller David-Bowie-anno-«Heroes»-pastisjen «Waist Deep». Høydepunktet er det halvt funky, halvt lakonisk rablende «How Love’s Supposed to Go». Fortvilelsen er til å ta og føle på, og føles dessuten god.

Søte hjem

Typisk amerikansk hjemstavnsdiktning med alt fra vold til kjære mors suppe, men uten snev av blinkende kasinoskilt. Flowers, mest kjent fra The Killers, kommer jo fra Las Vegas, selv om familien etter hvert flytta til Utah for å leve tettere på det mormonske miljøet i landsdelen. Uansett, mens skildringene flyr over lytterens netthinne som en 

ruller over skjermen i en westernfilm, virker stort sett alt med Flowers historiefortelling generisk. 

Smoke signals rise from a ‘44 Chevy Fleetline, 

synger han, mens leppene står i keitete stillinger. Munnen snurper seg stadig sammen og gjør country-parodiske kollbøtter som går på troverdigheten løs.

Anmeldelse

Håvard Wiik, du er snart på vei til Oslo med fly, ettersom bandet ditt Cimota skal åpne sesongen på Victoria Nasjonale Jazzscene. Hvor er du nå?

– Nå er jeg i Berlin, i Neukölln der jeg bor litt til og fra.

Cimota er ‘Atomic’ baklengs, navnet på det gamle bandet som holdt på i rundt 20 år til manges begeistring. Men så skjedde det noe, for svenskene i bandet forlot dere. Hvorfor det?

– Nei, det var jo Fredrik Ljungkvist som ga seg. Nå har vi med oss Espen Reinertsen og Eivind Lønning kjent fra Streifenjunko som blåsere. Det blir noe helt annet. Espen og Eivind jobber i et mer klanglig landskap.

Da dere spilte på Kafé Hærverk høsten 2024, undret anmelderen i Jazznytt seg over at du ikke er mer berømt enn du er …

– Det spørsmålet stiller jeg meg selv og.

Hvordan har du klart å unngå å bli berømt?

– Jeg hadde vel ikke en så genial businessidé. Jeg vet ikke hva de berømte personene holder på med.

Hybriden lever!

I riktig gamle dager drev mange vestlige land med heksebrenning i de tilfellene der kvinner syntes å besitte

 evner, eller kanskje bare ble eldre. Mange har pekt på at det er liknende mekanismer i stand i dagens vesten, om enn i mer overført betydning.

Desto mer tragisk hadde det vært om Madonna (68) ikke hadde lykkes med sitt nyeste album, der hun mimikkløst prøver å forføre et stadig ungt publikum iført nåletrangt korsett, i takt med jevne klubbmusikalske dunk. Etter tre-fire nokså fåfengte nyere albumforsøk på å fortsette den største popkarrieren av dem alle, ligger verdigheten med andre ord på bordet nå. «Confessions 2» viser at dama sjæl ikke kunne brydd seg mindre om fallhøyden.

 fra 2005 skulle også egentlig være en sammenhengende sekvens, men det er først oppfølgeren har Madonna og produsent Stuart Price likevel fått det til, sydd 16 spor sammen til en miks tilsvarende en snau DJ-gig på klubben. Grepet kommer til sin rett her, i dynamikken mellom teksturer, rytmer og melodiske stemninger i de like dansbare låtene.

Madonna, som har kritisert katolisismen, lekt seg med Kabbalah og 

ender opp i et like spirituelt sinnelag her, med en slags religiøs bokstavtro på dansegulvets overveldende kraft. 

 sier hun, sprekkfull av nonchalanse over en putrende heksegryte av en bass. Trommene følger etter inn på dansegulvet og understreker stemmens autoritet, selv om det ikke er noe avansert med resonnementet.

it’s not what I do / It’s how my body language talks to you

, synger Madonna på nøkkelsporet «Danceteria», klagende insisterende. Og hun har selvfølgelig helt rett i at det ikke er ordene dette handler om, mens refrenget gynger av gårde til floskelen 

For selv med parodisk pinlige tekster klarer Madonna å overbevise. 

sier hun i låta med samme navn, eller som den mer inngående beskrivelsen I «One Step Away»: 

People think that dance music is superficial / But they’ve got it all wrong.

Noen steder blir vannet dypere, som i «Fragile», skrevet om broren Christopher, som Madonna hadde et turbulent, men nært forhold til. I slutten av plata dukker også eldstedattera Lourdes Leon opp, og svarer på låta «Little Star» fra 1998. Enten man leser tekstene på «Confessions 2» som halvironiske, 

eller åndelige fullkomne: Madonna, Stuart Price og kobbelet av stjerneprodusenter de har jobbet med, inklusiv Arca, Martin Garrix og Cirkut, viser at nok produksjonsteknisk finesse kan gi tyngde til ethvert ord.

 lever referansene til New York-klubbmiljøet som Madonna hadde sin kreative tilblivelse i dobbel forstand. På den ene siden ramser hun opp folk hun har festet med, enten det er den avdøde bestevennen Martin Burgoyne, elskeren Basquiat, Maripol eller Keith Haring. Samtidig rekonstruerer de miljøet i en slags lydlig kollasj av disco, hiphop, Blondie-poppunk og «Apache». «Bring Your Love» vekker assosiasjoner til «Express Yourself», «Into The Groove», og den mer slagkraftige Madonna fra slutten av 1980-tallet. «I Feel So Free» nikker mot Donna Summer og Giorgio Moroders «I Feel Love», med den hypnotiske, erotiske pulsen, lik «Future Lovers» fra den originale «Confessions …»-skiva. Samtidig er «Erotica» og «Bedtime Stories» med i ånden av «My Sins Are My Savior» og avtrykket fra William Orbit-samarbeidet fra «Ray of Light» (1998) (hvil i fred) tydelig gjennom mer melankolske «Fragile», «The Test» og «L.E.S. Girl».

Selvreferansene dominerer heldigvis ikke, men ligger som en mulig påskeeggjakt inni et velv av smarte popmelodier, enten det er i refrenget på «Bizzare» eller når ordene 

smeller over den syntetiske kassegitarlyden på «Read My Lips».

 med Madonna at hun har nytt tiårene på poptronen 

at hun er en dårlig vokalist, men som «Confessions 2» også viser, innebærer sånne antakelser et altfor sneversynt sangideal. Hør bare på hvordan Madonna kommanderer med den dype stemmen sin, selv når hun hvisker på «School»:

There’s only one thing I like more than sharing what I know with other people / And that’s learning / Please, someone, teach me something I don’t already know …

Vår kvinne

Westside Cowboy, hvor har dere gjort av hestene deres?

– De måtte bli igjen hjemme, fikk ikke plass.

Okay. Fortell historien bak bandnavnet, den er visst pussig?

– Det kommer fra historien om da de først satte opp tog i New York, og samtidig bygde alle disse sprø tingene som skyskrapere og alt mulig! De la i utgangspunktet skinner bare rett gjennom byen, og det disse enorme damptogene bare pløyde seg i vei, og folk som var ute ble truffet av togene hele tida. Løsningen på problemet var å få inn gamle pensjonerte cowboyer til å ri på hesteryggen foran disse togene for å liksom dytte folk til side, vekk fra sporene.

Så bandet deres er oppkalt etter historiske sikkerhetstiltak?

– Ja, faktisk, et historisk sikkerhetstiltak. Det er akkurat det det er. Det passer oss så godt.

Typisk for musikkskole-kids så spilte dere i masse forskjellige band samtidig, masse jazz, støy og eksperimentelle greier, og så ble Westside Cowboy ett av mange band. Hva slags musikk var det dere 

– Vi var egentlig ganske lei av den rare, eksperimentelle musikken … Sorry, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det med historiske sikkerhetstiltak, ha ha ha. Ja, men vi knyttet bånd over enkel, gammeldags skiffle-musikk fra Storbritannia og USA, sånn som tidlig rock ‘n’ roll. Det handler om hvor enkel [musikken] var, og hvordan det bare var enkle sanger og ekte instrumenter i det.

I starten tenkte vi egentlig bare å lage coverlåter av de tingene, covre Lonnie Donnegan (britisk artist med stor suksess på 50-tallet, kjent som «the king of skiffle», red.anm.) Men så begynte vi å skrive litt mer eget, en sang som het «Alright, Alright, Alright», som var en kort countryaktig punk-låt.

Vi tror egentlig ikke det er så lurt å improvisere

Sikkerhet først

Mye har skjedd siden Alejandra «Arca» Ghersi Rodríguez slapp den definerende pentalogien «Kick (1–5)» i 2020 og 2021, fem album med hyperteknologisk musikk og kunst. Prosjektet, som Arca blant annet inntok Øyafestivalen med i 2024, trakk også virkeligheten inn i sine polymorfe, transhumane rammer og vice versa. Artisten gjennomgikk nemlig avsluttende stadier av kjønnsbekreftende inngrep i samme periode, som ble speilet i musikken. Gjennom menneske-maskin-hybrider fremstilles individet som en skapende kraft som kontinuerlig griper inn i og forandrer sine materielle vilkår – helt ned til sin egen kropp.

Arca til fødelandet Venezuela for å gjøre en konsert og et Boiler Room-sett i Caracas. Rodríguez har bodd i New York, London og nå Barcelona i mer enn ti år uten å besøke hjemlandet – som del av den kreative hjerneflukten under Chavez- og Maduro-regimene, men også på grunn av ståa for de skeive i landet. Boiler Room-settet, konserten og «hjemkomsten» i 2024 var å regne som en triumf.

i Venezuela, noe som kanskje gjør det fristende å tolke Arcas nye album «XXXXX» inn i en særlig politisk kontekst. Men når hun mekanisk synger 

Esto es bello / Cae del cielo una lluvia de fuego / Ay, qué alivio/ Quema la tierra / Brillan tinieblas, 

Dette er vakkert / Et ildregn faller fra himmelen / Å, for en lettelse / Jorden brenner / Mørket skinner, 

så har det lite med verken USAs intervensjon i Venezuela, eller de katastrofale jordskjelvene som rammet Caracas i junimåned å gjøre. 

gjentar hun – rartklingende for norske ører – men denne ødeleggelsen eller nedbrytningenpå spansk er av en mer mytologisk karakter.

 musikalsk og tematisk i sporene til mixtapen «&&&&&» fra 2013 og ep-en «@@@@@» fra 2020, men fortsetter å befeste Arca som en tidløs, stedløs figur. Vi hører på den forestilte radiokanalen «Diva Experimental FM», med sømløse overganger mellom klubbteksturer, industrielt bråk, hule basstrommer og slepende trap.

Forvridde diktutdrag er sydd inn her og der, av for eksempel robotliknende 

Every cell inside of her beat to cosmic rhythm.

Rytmene og melodiene er så effektfullt bearbeidede at de blir til grøt. «Heart» og «Cinch» inneholder de mest melodisk komplekse partiene av plata, uten at de fester seg.

«Fxck», den beste låta, utspiller seg som et freudiansk mareritt av en 

over en uhorvelig energisk krysning av UK garage og dembow. Sporet er sterkt nok til å stå på egne bein utenfor den fiktive radiokanal-riggen, men kjennes samtidig ut som en forutsigbar del av katalogen: Den likner på tidligere låter som «KTK», «Bruja» eller «Señorita».

produksjonsteknisk overmenneske (hun har blant annet produsert Kanyes «Yeezus», FKA Twigs, Björk og Madonnas nyeste), er nok ute av stand til å lage noe direkte dårlig. Men samtidig som mye har skjedd i verden, har kanskje altfor lite skjedd med Arca reint musikalsk på fem år. I en musikk der så store deler av komposisjonselementet tilfaller selve lyddesignet – ikke rytme, melodi eller tekst – stikker øyeblikkene seg ut i måten den forrige lyden fremstår når den neste inntreffer.

Når metningspunktet kommer, er det lett å savne den mer melodisk umiddelbare delen av diskografien hennes, fra «Xen» (2014) til det selvtitulerte albumet fra 2017. Selv når det fenger, minner «XXXXX» mest om alle lyders fremste iboende egenskap: De er forbigående.

Erke-Arca

Alessia Ardelean, du er plukket ut av Oslo Jazzfestival som ung og lovende, til å spille både på Herr Nilsen i går og på Becco i morgen, og har ikke engang rukket å bli ferdigstudert på Norges musikkhøgskole. Der møtte du Hanna, Colin og Simen, de andre i bandet Taraf. Hva var det som skjedde?

– Det var kanskje mest på mitt initiativ. Jeg hadde begynt å spille litt rumensk folkemusikk med andre folk i klassen min, så snakket jeg først med Hanna, for jeg hadde hørt at hun kan spille alt. Og så etter hvert ble jeg sammen med Simen, som bare også kan spille alt mulig. Og så ble Colin med, som viste seg å bli den mest gira av oss alle.

Hvordan havnet du inn i den rumenske folkemusikken?

– Jeg er født og oppvokst i Romania og kom til Norge da jeg var ni år. Det var egentlig ikke sånn musikk vi spilte hjemme, men da jeg gikk i første klasse i Romania ble jeg oppdaget av læreren min.

– Hun var fast bestemt på at jeg skulle bli med henne på ulike barnekonkurranser i sang.

Da jeg seinere kom til Norge handlet det mest om å lære seg språket og integreres, men jeg begynte å spille i korps og gikk etter hvert på musikklinja, og så, på jazzlinja på NMH, kom det tilbake til meg, de rumenske folkegreiene.

Dere spiller doinas (fritt ornamenterte gjetersanger), horas (folkedans) og sârbas (musikk fra regionen som grenser til Serbia): hvordan har dere satt sammen repertoaret?

– Vi sender konstant nye låter i bandchatten vår, alle liksom går og dykker i arkivet hver for seg. Jeg synger stort sett bare låter som er sunget av kvinner, og det gøyeste er når vi spiller ballader. Doinas er nesten litt som klagesanger, alltid noe som er trist, vondt og dumt, ikke minst litt mystisk.

Ballade i kroppen

Da Kristoffer Cezinando Karlsen, bedre kjent under mellomnavnet, tilsynelatende spontant slapp fire låter førte fredagen i august, var de i flere tilfeller fulgt av en fortelling om at dette skulle være «et nytt kapittel» i karrieren hans. Men han trenger egentlig ikke fornye seg, denne artisten – som rommer både den kulturelle blockbusteren og det obskure kunstskole-­eksperimentet på en og samme tid.

Og for å bruke kunstskole-termer, er «EP 1» mer rendyrket «dekonstruert», med alskens plutselige brudd i fortellingene. Han strekker seg, nesten retorisk etter en generelt «du» i førstesporet, og sangere lager seg jo ofte et «du» når de egentlig synger til seg selv: 

Ligger du også våken, noen netter og snakker med de som har dødd? For deg er verden åpen … 

før scenen brytes opp og forankres i et helt konkret scenario, kanskje i en fyllekrangel-utveksling mellom to villfarne elskere: 

såpass ut av «EP 1» at det nesten blir nærliggende å tenke at han har gått til filmen og litteraturens verden. Møter vi Moby Dick i «I magen til beistet», Agnes Ravatns Høst-familie i ­«Doggerland»? «Reality» kan jo være så mangt, og med «Blå Jeans», mener han Lana Del Reys sang med samme navn, og via den, filmen «Rebel Without a Cause» (1955)?

Cezinando er mye mer opptatt av størrelser som «Fuck deg»-Sichelle, som han har sampla i ­«Reality», epens desiderte, ­hardtslående høydepunkt. 

også videre. Det er så vellykket dette perkussive grepet, der alle ­trommefrekvensene treffer samtidig på alle ­åttendedeler i takten, og skaper en total og panisk puls.

 brukte et liknende grep i låta «Crew Love» fra 2017, men det er likevel en mye mer 

 lekenhet over Cezinando & cos sampling og bruk av lydeffekter. Fremmedlegemene er like uttalt som i «Sinekyre 3», men får mye mer plass og tid i låtene, støtter opp under dramaet. Cezinando går inn og ut av karakterene, glir inn og ut av bevisstheter.

I forkledninger

Charlotte Skomsøy

den underdog-posisjonen som man kan, altså

Karrieren skjøt fart etter at låta «Lately» gjorde trønderen til Årets Urørt hos P3 i 2024. For mixtapen «2004» fikk han Spellemannsnominasjon i klassen hiphop. Justin (fullt navn Anakin Justin Østhus) skuer utover de humpete gresslettene i Tøyenparken hvor han holde sin første Øyafestivalen-konsert onsdag klokka halv ni – 

– De er jo så store, og det er musikkinteresserte folk som kommer. Jeg liker å tro at jeg er en musikkinteressert fyr selv, og jeg hadde nok valgt å se The Cure. Jeg hadde det.

– Nei, hadde du det? De har jo vært her for ikke så lenge siden, og …

Men det er ikke noe fortvilelse å spore i denne gutten på tjue-og-et-eller-annet. Han trekker på smilebåndene og er, som sagt, en veldig komfortabel underdog. Selv om han har bodd i Oslo en stund nå, er han like lite på hjemmebane denne Øya-onsdagen som gothbandet fra Crawley.

Mixtapen «2004», titulert etter Anakin ble født, handlet om møtet med hovedstadens impulser, eller var det en kollisjon? 

Æ e big boy, baby, nedi Oslo (Ah) / Fuck the cops, og, baby, fuck en convo,

 lyder skivas siste spor. Følelsen av uforutsigbarhet og inspirasjon lyser gjennom plata som en beruselse, men har også en bakside.

Mang vil ha kontakt, men det føles som om alle vil det samme (For real) / Og æ aldri kledd mæ bedre, men heller aldri følt mæ så nakеn, 

syngerapper Anakin i åpningssporet «Løfte taket».

– I det første man lager har man ofte med seg restene av ungdomstida. At man har bodd et sted som er litt mindre og vært litt mer inne i sitt eget hode. Jeg har aldri likt Oslo helt. Det er et eller annet som har vært jævlig 

Det er sikkert noe off med meg også, som ikke hjelper på saken.

Oslo er som sosiale medier, bare i virkeligheten

Går mot skyene

Det første møtet mitt med The Cure var sikkert på tur i familiebilen tidlig på 2000-tallet. Toyotaen luktet spylevæske, bar alltid på sandkorn i setesømmene og måtte på verksted oftere enn ikke. Stort sett summet en eller annen trivelig radiostemme ut av stereoen. «Da var det endelig fredag, folkens – endelig helg. Og kjenner jeg dere rett, er det nok noen der hjemme som er litt forelska, 

. Det vet gjengen i The Cure alt om. Her er ‘Friday I’m in Love’».

Så plinget det søte riffet seg ut, til synet av for eksempel Alnabru gjennom vindusrutene. Før musikk kunne gå viralt langs stadige gimmickdanser, var det jo sånn den festet seg til en kollektiv bevissthet, gjennom alminnelige begreper – høytider, årstider, været eller ukedager.

Nyttigere apropos-sanger finnes vel knapt enn denne låta fra plata «Wish

 (1992). «Friday I’m in Love» er spretten og munter, slik mange av The Cures mest populære låter faktisk er, trass i bandets overskyggende 

 Robert Smith har selv omtalt «Friday …» som en særlig «dum poplåt», så generisk at han fortsatt kikker seg over skulderen i frykt for plagiatsøksmål.

Men det vakler også en uro i den nesten bristende, fredagsforelskede sangstemmen. Da «Wish» kom ut i 1992, spurte Klassekampens daværende skribent Trond Kjærstad også sarkastisk om ikke Robert Smith burde ta seg noen sangtimer. Svaret var – og er – nei. Gjennom snart femti år som band, med Smiths stemme som eneste konstant, har den sursøte dobbeltheten vist seg å være mye av poenget.

Smith er en sjenert og avslepen, stadig mer aldrende voksen mann, som med lys, klagende stemme liker å flykte inn i en barnlig verden av forheksede skoger, skumle edderkopper, triste flaggermus og rare drømmer. Han synger akkurat reint nok til at melodiene bærer, men aldri så reint at man glemmer mennesket bak stemmen. Selv om han er en dugelig gitarist, stemmer han også alltid E-strengen sur med vilje.

Motsetningene stopper ikke der. Robert Smith hadde egentlig aldri tenkt å bli frontfigur, men så for seg å stå lenger bak på scenen, som for eksempel pianist. Da The Cure lette etter vokalist mot slutten av 1970-tallet, var de innom mange forskjellige, før de ble forlatt av hovedkandidaten – som heller ville dra på finne-seg-sjæl-tur til fjerne strøk enn å spille inn debutskiva «Three Imaginary Boys» i London.

«I mean, I hated my voice, but I didn’t hate it more than I hated everyone else’s voice», har Robert Smith senere sagt om måten mikrofonen endte opp i hans fang. Etter hvert har han egentlig sluttet han å være frontmannen i The Cure – han har 

The Cure. Man trenger knapt et ansikt lenger. En bustete silhuett holder.

Robert Smith minner ofte mer om en tegneseriefigur enn hva Nemi gjør

Onsdag er jeg ungdom

Little Richard hadde blitt plukket opp av det musikalske forbildet sitt, Sister Rosetta Sharpe, i begynnelsen av tenårene, og allerede spilt konserter i årevis. Likevel var det ikke før langt ut i tjueårene hans – mens han gulpet opp en muligens homoerotisk grisevise til produsenten sin etter en tur på byen, sånn litt fordi arbeidet i studio hadde stagnert – at han skulle få sitt kommersielle gjennombrudd

Det verserer mange rykter om det kontroversielle originalinnholdet til den epokegjørende rock ‘n’ roll-låta «Tutti Frutti» (1955), 

Tutti Frutti, good booty / If it don’t fit, don’t force it / You can grease it, make it easy, 

eller andre ting som kunne fått selv grisevisemaker Arnie Norse til å reise seg fra stolen på gamle Tranen

Teksten ble i alle fall revidert, og både «Sue» og «Daisy» ble skrevet inn. Revisjonen gjelder i aller høyeste grad også fortellingen om Little Richard selv.

Rockepioneren var fanget i ambivalens fram til sin død, med pendelsvingende offentlige uttalelser. Lenge hadde han lekt med kjønnsuttrykk og eksperimentert seksuelt, men i mai i 1982 tok han skikkelig affære. På riksdekkende TV, i salongen til David Letterman, erklærte han at han ikke lenger var homofil, og tilskrev endringen sin kristne tro. «God let me know that he made Adam be with Eve, not Steve», sa Little Richard. Ekkoet ljomer til det som sto på skiltene til kristenkonservative som demonstrerte mot skeives gradvis bedrede rettigheter utover 1970-tallet i USA: 

I løpet av de påfølgende tiårene rettet Little Richard på seg selv gjentatte ganger, fram og tilbake. I 1995 uttalte han åpent at han hadde vært homofil hele livet, og i 2012 beskrev han seg selv som «omni-seksuell». I noen av sine siste store intervjuer fordømte han homoseksuell «atferd» igjen, som stridende med Guds vilje.

«Tutti Frutti» framstår som en låt som tvang seg opp gjennom bindevevet i kroppen hans, som bare 

. Little Richard laget musikk som ikke hørtes ut som noe annet på radio i 1955, hanropte, skrek og improviserte. Kanskje ble teksten revidert, sensurert og gnukket på av medprodusenten, men råskapen skulle være den samme, mente Little Richard

etterligner Richard trommesoloen. Dunkende piano følger, og vrengende røst. Arven han etterlater seg, også musikalsk, er en av total åndelig eksperimenteringsvilje. Little Richard var 

og en mann som aldri fullt ut løste en indre konflikt mellom religiøs overbevisning og legning.

, får man lyst til å si til hans fortapte sjel, og sitere en av LHBT+-nasjonalsangene: Village Peoples «YMCA». På norsk går teksten: 

Unge mann, det er ingen grunn til å føle deg nedfor. Unge mann, reis deg opp fra bakken. Unge mann, for du er i en ny by. Det er ingen grunn til å være ulykkelig. Unge mann, det finnes et sted du kan dra! 

Samtidig har Victor Willis, frontmannen i Village People, flere ganger forsøkt å distansere seg fra det verdensomspennende skeive publikummet som har trykket låta til sitt bryst. I 2020, samme år som Little Richard gikk bort, rykket Willis ut for å understreke at sanger som «YMCA», «In the Navy» og «Macho Man» er ment å være «universelle».«Get your minds out of the gutter please! It is not about that!» skrev han på sosiale medier.

Village People var kanskje oppkalt etter et strøk i New York med utbredt skeiv kultur, kledde seg ut som en gjeng mannlige strippere, og ga ut albumet med det mistenkelige navnet «Cruisin’», som «YMCA» var en del av. Og Young Men’s Christian Associations (KFUM på norsk) treningssentre var beryktede som homofile cruising-hotspots. Men: «Som jeg har sagt mange ganger før (og dette ble bevist i føderal domstol), skrev jeg 100 prosent av teksten til ‘YMCA’, så jeg burde vite hva sangen min handler om (…) ‘YMCA’ er en av de mest ikoniske sangene i verden. Jeg vil ikke passivt måtte se på at den blir ærekrenket. Derfor vil jeg saksøke den neste medieorganisasjonen, eller noen andre, som feilaktig antyder at ‘YMCA’ på en eller annen måte handler om ulovlig homofilt samkvem.»

Den amerikanske journalisten, musikkritikeren og kulturhistorikeren Barry Walters’ «Mighty Real», en murstein av en bok om den moderne, angloamerikanske og skeive musikkhistorien, dveler ved nettopp dette poenget: All kunst som slippes ut i verden lever sitt helt eget liv. Disputten har opphavsmannen til «YMCA» langt på vei tapt, trass i at han halvt har gitt bort låta til Trump og Maga-bevegelsen og gjort det meste annet i sin makt. Låta er og blir en skeiv hymne, en allsangvennlig pirking i det kristenkonservative.

Følelsene var stort sett vanskelige i den skeive musikken

Skam deg, gutt

Grupper som Roc Boyz har flere månedlige lyttere på Spotify enn Karpe, Tobias Sten og Synne Vo. Det skyldes ikke bare at vi er på tampen av tiden hvor de rødkledde ruller fulle rundt i dundrende busser og svir av hverandre øyeeplene med laser. Denne typen russemusikk har også blitt enorm i Sverige den siste par årene. I de mange reportasjene om fenomenet har reaksjonene stort sett vært mer spørrende enn direkte fordømmende – all den tid band har sagt og gjort tvilsomme ting på en scene før.

Forrige fredag kom likevel Brännbollsyran i Umeå, festivalen der «över tiotusentals besökare samlas för att festa och ha roligt tillsammans»

 I den anledning viste den bærumske festrap-trioen Roc Boyz en animert video på storskjerm der samer ble slått ned av bandmedlemmene i en pikselert arkadespill-grafikk, mens de skal ha fremført en av sangene sine. Det er uvisst hvilken, men kanskje «Wreckonize 2019» med teksten 

Jeg trenger no fitte mann, knips, og jeg har fitte mann / Kom inn i vårt fitteland hvor alle som har fitte kan?

Verken gruppa eller manager Dennis Kiil har kommentert saken med samevold i videografikken i skrivende stund. Hendelsen ble likevel politianmeldt i Sverige for mulig hets mot folkegruppe. Festivalarrangøren tok avstand fra innholdet og uttalte at man ikke «får ge sig på minoriteter».

Roc Boyz har opptrådt respektløst overfor samer før, blant annet en episode under Fosen-protestene i 2023, der de punliserte en video av at de tullet med lavvoen til en av aksjonistene utenfor stortinget. Noen dager før den svenske festivalopptredenen forsøkte gruppa å tilby rabatterte billetter til samer i anledning en konsert de skal holde på samenes nasjonaldag 6. februar 2027. Den nevnte spillgrafikken figurerer i Tiktok-annonseringen.

Det er noe absurd over hele greia. Hvorfor har samene blitt skyteskive? Kjenner de noen samer? Har de vært særlig mye lenger nord enn Beito?

Mye kan tyde på at latterliggjøringen av minoriteter handler lite om minoritetene selv, men om dem som tar dem i forsvar. Humor, musikk og musikkultur vever seg inn i et ideologisk antiwoke-lappeteppe, og samer fungerer som symboler for de politisk korrekte akademiske bevegelsenes kanonkritikk og «avkolonisering av pensum».

er det musikalske fenomenet i ferd med å bli en av våre større kultureksporter. Og mens den brer om seg, sleiken i håret og en konservatisme som er estetisk uproporsjonal med hvor dårlige manerer man har, ble konserten til Roc Boyz på samenes nasjonaldag neste år i Oslo Spektrum utsolgt på rekordtid.

Ida Messel

Artikler

Årets Bylarm var et kuriøst tegn i tida.

Ultima-aktuelle Nils Henrik Asheim vil at vi skal tenke på pianoet som en kropp.

Dette er lyden av tomme lommebøker.

Bråk og larm

Nye «I Must Be Dreaming» viser at Alabama Shakes er der de hører til.

Anmeldelse

Både jazzen og Berlin er død, synes Cimotas Håvard Wiik.

Vår kvinne

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

Alessia Ardelean skulle gjerne invitert samtlige av Oslos rumenske romfolk til konsert på byens hipster-vinbarer.

I forkledninger

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Hvor kommer skrivegleden til Iceage fra?

Vaklende bestandig

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Smerz er gode på å sone ut.

Krabbedans

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Kneecap utvider horisonten.

Årets Bylarm var et kuriøst tegn i tida.

Ultima-aktuelle Nils Henrik Asheim vil at vi skal tenke på pianoet som en kropp.

Dette er lyden av tomme lommebøker.

Bråk og larm

Nye «I Must Be Dreaming» viser at Alabama Shakes er der de hører til.

Anmeldelse

Både jazzen og Berlin er død, synes Cimotas Håvard Wiik.

Vår kvinne

Plate­ak­tu­elle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forut­sigbart fra metamor­fosens mester.

Alessia Ardelean skulle gjerne invitert samtlige av Oslos rumenske romfolk til konsert på byens hipster-vinbarer.

I forkled­ninger

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peter­panske Robert Smith vedvarer som ungdoms­fe­nomen i tiår etter ti år.

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikk­his­to­rien.

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikk­ma­ne­sjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å drama­ti­sere.

Hvor kommer skrive­gle­den til Iceage fra?

Vaklende bestandig

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risiko­vil­lighet er en mangelvare i festi­val­book­inger, mener Jonas Wille. Nå blir håndball­pro­filen festi­val­sjef.

Smerz er gode på å sone ut.

Krabbedans

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunst­ner­skap får en umotivert avslutning.

Kneecap utvider horisonten.

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

I forkledninger

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Hvor kommer skrivegleden til Iceage fra?

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.