Ida Messel

#fff

#000

synger en medtatt Robin Miriam Carlsson, bedre kjent som Robyn, på singelen «Dopamine». Hun vender nå tilbake med albumet «Sexistential», og det har gått åtte år siden forrige plate, «Honey».

Livets hensikt er å holde seg kåt, skriver hun i pressemeldingen, og har siden sist blitt alenemamma på nå 46. All den tid det finnes motvilje og stigmatisering av kvinner i overgangsalderen i kulturen, forankret i patriarkalske synspunkter som låser kvinnens verdi i ungdom, fruktbarhet, seksualitet og så videre, har Robyns albumretur potensial til å være både subversivt og sårbart.

Sånn sett bærer hun kanskje hjertet synlig på utsiden av kroppen – noe hun vel alltid har gjort i sine såre discoballader. Det er bare at denne gangen kjennes det ikke helt sånn, reint musikalsk.

at lydbildet og den elektroniske instrumenteringen helt bevisst henter fra «Body Talk»-trilogien, og det mangfoldige samarbeidet med Röyksopp. På førstesporet «Really Real» tramper en seig basstromme i 4/4-takt et litt mystisk og tøft synth-arpeggio av gårde, mens Robyns stemme langsomt og sjelfullt bygger momentum mot refrenget. Måten vokalen vrenger seg inn i det fengende hooket, ledsaget av spretne hihats, bryter opp monotonien. Samtidig høres det ut som en låt som allerede kunne vært del av Robyn-katalogen; en velkjent låt, en b-side fra 2011.

De ekstra gjentakelsene av refrenget gjør det litt for likt en Robyn-parodi, selv om ingrediensene er fine nok i seg selv. Melodisk farer albumet videre gjennom spisse synther, rare, metalliske «bloink»-lyder, som av sprukne ballonger eller en bråkete luftventil. 1980-talls-aerobictime-stemningen som hele tiden iscenesettes, er sikkert ment å drive opp energien. Men med vocoder-effekten på «Blow My Mind», den gjentakende frasen på «It Don’t Mean a Thing» (som sier nettopp det) eller den jingle-aktige balladen «Light Up» renner energien ut i en dam, monotont og umotivert.

 er likevel langt fra noe dårlig album. Robyn har nemlig – på tross av den litt 

kunstig-befruktning-rapen i tittelsporet – tatt for få sjanser til å risikere det.

Hun har jo en glitrende spesiell stemme, Robyn, som legger seg i en slags herlig akkord bak synthen, uansett hvilke ord som synges. Det foregår også teknisk, med mikrotoner i vokalen som liksom smetter fint opp gjennom ørsmå sprekker i ellers svært fulle elektroniske lydbilder – med andre ord: med lite plass mellom frekvensene.

I det svingende refrenget på «Talk to Me», som for øvrig følger samme oppskrift som åpningssporet «Really Real», skinner samspillet mellom synth og vokal sterkest. Med sin typiske 

oppbygning, er låta den med tydeligst hitpotensial. Et basstungt vers lander i en svevende bro, før refrengets utbroderende melodi hamrer inn poenget: 

Sometimes I get so lonely (…) Talk to me.

 tyggegummi-elektro-sporet «Sucker for Love» markerer stedet på plata der hun beveger seg mest mulig ut i nytt terreng – eller ny bevegelse, som om hun suser av gårde i en radiobil, hylende glad, rusa på eget følelsesliv.

Hun har en glitrende spesiell stemme, Robyn

Snakke om kropp

Når Kanye «Ye» West omsider slipper albumet «Bully» i dag – etter å ha annonsert det allerede i september 2024 – skal det visstnok være noe av det mer 

han har gjort de siste ti, mildt sagt utsvevende, årene. Skiva ryktes å hente kreativt fra karrierehøydepunktene «808s & Heartbreak» (2008) og «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).

Helt andre rykter, også visstnok basert på låtlekkasjer, karakteriserer «Bully» som et musikalsk makkverk. Uansett om ryktene stemmer eller ikke, risikerer mange å klore opp hodebunnen sin mens de lurer på om det sømmer seg å høre på Ye i 2026.

 har vært lang for Kanye. Han har hatt veldig merkelige utsagn om slaveri, vært frem og tilbake i sin støtte av Maga-bevegelsen, hatt sin egen presidentkampanje, konspi-tweets, hevngjerrige utspill mot ekskona Kim Kardashian, og tatt P. Diddy og andre kjente overgripere i forsvar. Han ble mer kristen, så kristenkonservativ, før han prøvde å 

gospelkoret sitt, Sunday Service, med en helt ny logo, med korets akronym i runebokstaver. Ja, SS, som i Hitlers Schutzstaffel

For i løpet av disse årene hadde Ye også blitt høyreekstrem. Han gjestet blant annet ytre høyre-radioverten Alex Jones’ Infowars-program, og uttalte at «I see good things about Hitler» - fulgt av det selvmotsigende «Every human being has something of value that they brought to the table, especially Hitler».

Kritikken haglet, men punktet der det bikket ordentlig var da Ye kjøpte en reklameplass under Super Bowl i februar 2025. Reklamen ledet seerne til nettstedet hans, Yeezy.com, og med en gang trafikken økte endret butikken karakter. Plutselig solgte Ye bare ett enkelt produkt: en hvit T-skjorte med et hakekors. Trøya kostet 20 dollar og var merket «HH-01».

Før vårens utgivelse av «Bully» kjøpte Ye en helside i Wall Street Journal, der han la seg flat og skyldte på bipolardiagnosen sin. «In that fractured state, I gravitated toward the most destructive symbol I could find, the swastika», skrev han, og lovet at han nå hadde forpliktet seg til behandling og forandring. «It does not excuse what I did, though. I am not a Nazi or an antisemite. I love Jewish people.» Ye hadde også noen måneder tidligere mottatt offentlig tilgivelse av rabbiner Yoshiyahu Yosef Pinto, som holdt ham ømt i begge hender mens artisten sa at han «was dealing with some various issues».

Å bevitne Wests offentlige radikaliseringsprosess har vært provoserende og smertefullt, men også et pussig skue. Og det er ikke bare fordi det bærer i seg paradokset av Wests egen hudfarge, og kategoriene Hitler og hans likemenn plasserte mørkhudede i: bastarder og 

Det har også vært merkelig å se en med så bred appell og voldsom suksess begi seg ut i den forblåste nisjen av nynazist-musikk.

Enten det er nisjemiljøer av marginaliserte, hvite menn på den ene siden, eller en umedisinert, amerikansk kunstner med storhetsvanvidd på den andre: Ifølge forfatter Daniel Rachel (tidligere musiker og musikknerd), viser begge eksempler et altfor lite utsnitt av det moderne musikklivets lefling med nazi-symbolikk. Omfanget er nemlig oppsiktsvekkende stort.

Mengden av musikkhistoriske nazi-flørtende tilfeller redder neppe Kanye West

Kan Ye fikses?

Hallo! Dere slipper albumet «Or gare» i dag. Hvordan begynte dere å jobbe sammen, Stine Janvin og Morten Joh?

– Vi har gjort veldig mye sammen på tvers av kunstgreiner, vært i det samme musikkmiljøet og for så vidt det samme hjemmemiljøet. Vi bor sammen og har tre barn. Men «Or gare» er det første musikalske samarbeidet som sådan.

– Det betyr «av gårde», og albumet vårt tar for seg den gamle tradisjonen med 

i Ryfylke. Liksangerne sang den døde «or gare» eller «ut av gården» under gravferdsprosesjonen.

– Den døde kroppen lå vanligvis i stua, også skulle den fraktes gjennom bygda til vigslet jord, og sangerne, ofte i små grupper på to eller tre, fulgte reisen fra hjemmet til gravlunden. Prosesjonen med sangerne stoppet gjerne opp ved hver gård på veien.

De brukte en helt spesiell syngemåte, med forskyvninger og andre toner enn de vanlige tolv. Sangen skulle ljome utover fjorden. Det var en praktisk beskjed i dette, samtidig som salmene bar med seg en religiøs tyngde, en gudfryktighet.

– Det var nok en blanding, en skikk med flere funksjoner, og det kan ha tatt nye retninger over tid. Salmetekstene stammer i hovedsak fra 1800-tallet, men tonene kan være eldre. Mye kan tyde på at vi snakker pre-reformasjon – en type tidligkristen musikk med tekster som har blitt erstattet senere.

Døden var mer dugnadsarbeid før i tiden

For bygda, for døden

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

 «Boulevard» besjeler gata han går i på en fiffig måte: 

No one will ever see me this close, this soused / As drunk as skunk and sunk / Just you / Boulevard,

synger han, som i en oppfølger til «On the Streets I Ran» fra 2006.

Tematisk er vi hjemme i velkjent Moz-habitat: ironisk selvmedlidenhet, romantisk misantropi og den evige følelsen av å stå utenfor. 

She tells you you’re not good enough, not rich enough / Not man enough, not fast enough / Not you enough, you don’t joke enough / Because you just do not take coke enough, 

som han synger på «Kerching Kerching». Låta resonnerer tilbake til «I Know It’s Over» fra 1986: 

If you’re so funny / Then why are you on your own tonight?

beskriver i selvbiografien sin, var han i utgangspunktet en nerd som lengtet etter å bli en del av musikkhistorien – kanskje for å kompensere for mer asosiale personlighetstrekk. Han dyrket David Johansen og New York Dolls, og forgudet Roxy Music – som han for øvrig gjør et temmelig middelmådig cover av på «Amazona». Låter som den, eller «Lester Bangs» reflekterer Moz’ musikalske oppvåkning, samtidig som han prøver å skrive seg selv inn i samme fortelling.

Sistnevnte er en fiffig ode fra rockestjerna til rockekritikeren. Den er også et lite blikk i bakspeilet for Morrissey, og en litt motvillig innrømmelse om å lengte etter å bli sett. Bangs, den ikoniske Rolling Stone- og Creem-skribenten, døde 30. april 1982. Det var måneden før The Smiths kom sammen for første gang, etter at Johnny Marr dukket opp på dørstokken til Morrissey i Manchester og spurte om de skulle starte band.

En dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen

Denne kjipe mannen

James Blake åpner sitt niende album siden den selvtitulerte debuten i 2011 med: 

En transponert, fordreid vokal blander seg med den naturlige stemmen hans, i det som ligner på en mekanisk framprovosert stotring, over tvilende synthpads. Hver gang det beveger seg mot muntert blir det mørkt igjen, og vice versa. Det er dunkelt og uhyggelig, men ikke uten antydning til håp.

I don’t know how we got here / But I think we might be sleeping / I think we might be walking / To the death of love

, fortsetter han i låta etterpå. Lite tyder på at han sikter til forholdet til kjæresten Jameela Jamil, all den tid de har drevet PR-kampanje for albumet på sosiale medier, som går ut på å erklære sin kjærlighet til hverandre. Låt nummer tre, kalt «I Had a Dream She Took My Hand» handler derimot om henne.

 å handle om måter kjærligheten fungerer som hegnende skjold rundt hovedpersonen i en tid der verden er fæl.

, søtt, men mye av poenget i denne omgang er at Blake vil bli mer personlig, og styre kommunikasjonen med publikum selv. Etter 15 år i det store musikklivet starter Blake nemlig eget plateselskap, Good Boy Records, for å få så mye kreativt armslag som mulig. Det skyldes også at han er blant artistene som har knekt strømmekoden best, og rett og slett ikke ser behovet for å være tilknyttet de svære plateselskapene lenger.

Kreativt albuerom til tross: med summende basser, 2-step-rytmer plukket fra hverandre og overbearbeiding av Balkes sjelfulle vokal, kjennes denne plata som en av hans mest forutsigbare til nå.

 Flinkisen og virtuosen er oppvokst med musikerforeldre i London, klassisk opplært i piano fra barnsben, og videre gjennom en populærmusikk-grad fra Goldsmiths. Han har en stemme av gull og diplomatpass i den alternative sjangerverdenen. Kan Blake noensinne tråkke helt feil?

Kanskje bare når han repeterer seg selv for mye. Måten stemmens soul-kapasitet skal møte sin mekaniske motsats i det lavoppløselige, summende, trommemaskin-dirigerte arrangementet på «Through the High Wire», er et eksempel på det. Det samme er 

i «Days Go By» og den oppskriftsmessige britiske rap-featuren på klubbpop-låta «Doesn’t Just Happen» med Dave. Den har blitt i overkant gjenkjennelig nå, denne 

lydkonstruksjonen av en fjær (vokalen) som stryker deg forsøksvis helbredende over ansiktet midt i et migreneanfall (arrangementet).

 fra «Playing Robots Into Heaven» (2023) er med på den ekstatiske «Rest of Your Life». Det friskeste albumet har å by er likevel når uttrykket blir mer instrumentalt og band-preget, slik som i «Trying Times». En sprø og tydelig skarptromme dirigerer myke gitarstrenger, og danner et varmt, behagelig teppe bak stemmen. Det er ikke så mye vokale sprell eller store krumspring her, i stedet ligger styrken i den nesten-brudevals-aktige enkelheten.

På «Make Something Up», «Feel It Again» eller «Just a Little Higher» er fokuset også mer ensidig rettet mot stemning og fine melodier, der lydbildene har plass til å puste. Det er når James Blake – på papiret – er mest oppskriftsmessig at han overrasker mest.

Verdenssmerte

Til helga feirer Rockefeller at de fyller 40 år. Du har jobbet her i 39 av de årene. Få i Oslo og Norge har sett mer livemusikk enn deg?

– Du kan jo regne på det, sånn cirka fire kveldsvakter i uka i så mange år. Det blir en del, det.

Det kan vel tilsvare noe i retning av … 7332 konserter, og sikkert flere. Hvor mange liter forfriskninger har vært tappet i den forbindelse?

– Huffameg, det orker jeg ikke tenke på en gang.

– Ved en feiltakelse, holdt jeg på å si. Nei, jeg jobbet egentlig på et annet utested, men kjente vaktene her, og så ble det bare sånn. Jeg skulle bare være her en liten stund, sånn til jeg fant ut hva jeg skulle gjøre med livet mitt.

– Bli pensjonist! Nei da. Jeg har blitt her fordi jeg trives – det er veldig mye fine mennesker som jobber her. Noen blir i ett år, andre blir i fem. Lokalet er det samme, men vi har blitt større sideveis og oppover, med Sentrum Scene, John Dee og Leiligheten. Da jeg begynte her var det tre barer. Nå er det ni.

Jeg har stått oppå bardisken og headbanga, ja

Ingen vanlige uker

g når alt er forbi / Høres ingenting lenger / Ingenting / Og det høres.

 Slik lyder Nils-Aslak Valkeapääs (1943–2001) sluttsetninger i storverket «Beaivi, áhčážan» fra 1988, i Harald Gaskis oversettelse. I Martin Bjørnersens tekst om multikunstneren Valkeapää – bedre kjent som Áillohaš – fra Musikkmagasinet 6. februar, var nettopp dette utfyllende tomrommet en ledetråd. Áillohaš’ diktopplesning er «så hypnotisk stillferdig at språk glir over i ren pust», skriver Bjørnersen.

DJ, musiker og produsent Niilas’ nye album, «Nama Haga», nikker også til behandlingen av tomrom i Áillohaš’ kunstnerskap – nærmere bestemt maleriene hans som mangler tittel, «Uten tittel», eller 

på nordsamisk. Áillohaš’ malerier har til felles med Peder Niilas Tårnesviks elektroniske musikk at de er øyeblikk som stort sett er skjermet for språklig korrupsjon.

 i alle fall hatt egne melodiske bein å stå på gjennom albumene «Also This Will Change» (2020), «Stone Skipping» (2022), «Hydrophane» (2022) og «River of Noise» (2023). De er alle teksturerte, klangfargede stemningsrapporter som løper over hoftesvingende klubbrytmer. Likevel har lydbildet blitt stadig mer raffinert i løpet av Niilas’ diskografi. Selv om han mener at «Nama Haga» er det mest tilgjengelige han har laget på en stund, er det også noe av det mest kompliserte.

Detaljrikdommen bretter seg ut fra åpningssporet «Crossroads», som om man får nye briller tredd over nesa og alt blir skarpere. Sporet er det mest introspektive på plata, samtidig er det bevegelse i låta, drevet fram av den eteriske 2-step-rytmen. Lydene til Niilas treffer ikke lytteren stående eller sittende, men lar hen forflytte seg sammen med musikken.

 minimalt harmonisk tonespråk, og får retning gjennom måten repetisjoner utvikler seg, gradvise skift av gangen. Når Therese Eggesbø (Resa Saffa Park) kommer inn i et vokalparti på «Bye Bye», og i så måte gjør utgivelsen mer språklig en ellers, er stemmen også mer som et vagt synthslør enn en forteller.

Instrumentlydene skiftes ut og bytter på plassen de tar i rommet. Sånn blir riffene som trer inn på tittelsporet, «Team Rokket» eller «Get Out», mer som erklærende fanfarer enn melodibærende elementer. Det kan virke på grensen til malplassert når det først presenteres et instrumentalt 

Albumet har en munterhet og oppfarenhet over seg. Det gjelder også der det tonale fundamentet er godt forankret i moll, som på det enestående tittelsporet.

, pipende lyse pianoklimpringen på «Can Dance» kan det også finnes et drag av melankoli, uten at stemningen trekkes ned. Det er som om man danser, ikke bare av ren glede, men fordi man puster lettet ut over at noe vanskelig har løst seg. Ikke at vanskene er 

ute av syne: De kan få være en morsk, buldrende bass på «Can Dance», bråketrommer på «Nama Haga» eller bitre orgel-akkorder à la en forvrengt Dressmann-reklame på «Get Out».

Det samme gjelder folketone-taffelen på «Jämtland», gjestet av Why Kai, eller den trommefokuserte «Get up for You». Det er lystige og energiske spor, men det er ikke en munterhet som tvinges over på lytteren, og heller ikke en munterhet som fortrenger stress og plager. I stedet kan man på gyngende vis sone ut og inn i sin egen hypnotiserende grubling, og være helt tilfreds i det.

Ikke en munterhet som fortrenger stress og plager

Deilig tomrom

Bonnie Prince Billy er en sagnomsust skikkelse i undergrunnsmusikken. I et par-tre tiår har han hoppet rundt i indie-kulturlivets rysjekanter, som musiker, skuespiller – eller i en dokumentar der han spiser fleinsopp sammen med filmskaper Caveh Zahedi.

Men nå er han først og fremst albumartist. Her sitter han på et møterom i København, med svart 

 rundt øynene og en hentesveis som absolutt ikke henter, men strekker seg ut fra hodet i flere retninger. Amerikaneren skal gi ut sitt tjuende-et-eller-annet album som soloartist, «We Are Together Again», og er på medieturné i Europa. Will Oldham, som Bonnie Prince Billy egentlig heter, plukker litt umotivert rundt i fruktskåla og vil aller helst bare ut og gå.

– Jeg tenker mye bedre når jeg er i bevegelse, sier han.

Og selv om det har snødd i (dansk) farevarsel-skala i et par døgn, går vi sammen ut på fortauet, med to barnepassere fra plateselskapet i hælene. De vil ikke at vi skal forville oss.

– Vi lagde plata allerede i 2019, så disse sangene var egentlig ferdige lenge før albumet fra i fjor, og sikkert albumet før det igjen også, sier Oldham.

Litt overraskende handler plata om noe så spennende som strømmeøkonomi. Nei, nei, ikke direkte, men sangene har vokst ut av den foraktfulle følelsen mot strømmeøkonomien, forklarer han, og setter opp farten på fortauet, blir synlig sint bare av tanken.

– Poenget er at jeg i en lang periode, i løpet av flere år, ikke lenger skjønte hvordan jeg skulle kunne skrive sanger eller lage album på grunn av strømmekulturen, sier han.

Oldham stopper, ser opp gjennom den mørke snøføyken, slår ut med armene og smiler oppgitt:

Det er som om vi fornekter vår egen menneskelighet

Nå er det nå

London-labelet PC Music la ned virksomheten – for alt annet enn arkivariske formål – for et par år siden. De skulle greie seg greit, og Danny L Harle er intet unntak.

tredje album, men han mener selv det er den «egentlige debuten», fordi han pløyer inn i så ny materie her. Men selv om tempoet er skrudd ned, melodiene mindre barne-tv-aktig-naive og 

 byttet ut med lagvis progresjon, er det mange konseptuelle likhetstrekk med førstealbumet «Harlecore» (2021).

Albumet benytter det samme soniske vokabularet: lyse, glassaktige synther, trance-arpeggioer, euforiske oppbygginger. Disse elementene bærer sterke kulturelle assosiasjoner
med klissete, synth-sentimentalitet: solbleket hud, piggete hår, lukten av energ­idrikk og spraydeodorant.

 alt han vil at han har strøket «hyper» fra hyperpop og står igjen med et mer seriøst produkt. Men når sydentur-stemn­ingen med bestegjengen når sitt «Stereo Love»-(2009)-høydepunkt på «Island (da da da)», er det klart at Danny L Harle på ingen måte har klart å rømme fra seg selv. Godt!

Tropisk nektar

En stund virket det som om det som knyttet Københavns technoscene sammen var at det gikk raskt. Dansk-koreanske Schacke var – med bidrag på sentrale plateselskap som Kulør, Mama Told Ya og KAOS – blant dem som holdt den frenetiske motoren i gang, dunk etter dunk. Så gikk det etter hvert bare raskere og raskere og raskere, helt til det kanskje ikke gikk mer?

Schacke hadde uansett et sterkt nok musikalsk prosjekt i bunnen til at inspirasjonen ikke tørket helt ut. Det handler banalt nok om hvordan de jobber med kontraster og lydteksturer, og kanskje også rollen humor spilte – uten at det gikk på bekostning av Schackes techno-etos.

«5 Signs You Are Dealing with a Human Demon» synes å ta seriøst er i alle fall produksjonshåndverket. Den animerte introen monner ut i et metalcore-brekk som sømløst skifter ham til jevne hardtechno-støt over et slurpete, psykedelisk bassunderlag.

Schacke henter lekende, flytende teksturer og blander dem inn i rigide, kontante trommer i 4/4-takt. Det minner om et møte mellom Goa trance og nyere fransk technoundergrunn, og i så måte et møte mellom saltvann og stål.

 Ja, men festligheter som «Gutter Queen» og «Booty Bumps» rister støvet bort med hver hoftebevegelse. «5 Signs You Are Dealing with a Human Demon» er ikke nybrottsarbeid fra den københavnske scenen, men tvers igjennom gøy.

Fem tegn på fest

Navnene klinger kanskje merkelig i norske ører, men nærmer man seg først stedsnavn som Dokøen eller Rævens Lyst i København, befinner man seg i nærheten av særlig ettertraktet kunst, nemlig musikk.

Litt etter litt har Rytmisk Musikkonservatorium (RMC eller Rytmekons) fått verdensblikket på seg. «

‘Rethink it all!’ Why is one Danish school producing nearly every cool alt-pop star?

» Sto det for eksempel i The Guardian i fjor. Skolens alumni er typiske Pitchfork-yndlinger, fra norske Smerz, med Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, til ML Buch eller Erika de Casier. Artister som plasserer seg høyt på hipstermagasinets lister over beste musikk fra de foregående årene.

Holmen, som hele området kalles, er en samling av små øyer som danner en nordøstlig forlengelse av Christianshavn mellom Sjælland og den nordlige spissen av Amager. Øyene ble en gang konstruert – ja

 sjøvannet ble fylt opp og fortrengt av jordmasser og sand til det dannet seg nytt land – for å huse den militære marinebasen. Etter noen hundre år ble den militære aktiviteten avviklet en gang på 1990-tallet. Da skulle Holmen tjene som et 

, og et senter for kreativ utdanning ble etablert i ombygde marinebygninger. Samtidsdans, design, teater, arkitektur, film og et eget konservatorium for rytmisk musikk ligger nå hulter til bulter på de konstruerte øyene, med et tilstøtende kreativt næringsliv som har blomstret i mellomrommene.

Men hva i all verden er rytmisk musikk, spør jeg rektoren på det rytmiske musikkonservatoriet.

– Ja, det er et godt spørsmål, svarer Henrik Sveidahl fra kontoret sitt oppe i etasjene på Holmen.

Rommet minner mer om en stue enn et kontor. Ikke noe lysstoffrør liksom, men et takvindu slår dagslyset ned i putene på en designsofa. Reolen, på den andre siden av et svært, persisk gulvteppe, er fylt opp av vinylplater og musikkbøker.

– «Rytmisk musikk», det er et musikkpedagogisk begrep, eller rettere sagt føyer det seg inn i en reformpedagogisk tradisjon i Danmark. På 1930-tallet kom det noen pionerer som begynte å se på barn som … hva kan man si … ikke som tomme beholdere som skulle fylles opp med kunnskap.

– Man begynte å se dem som mennesker, og som læring som noe som foregikk i interaksjon. I den forbindelse ble det også vekket en interesse for kulturformer utover det strengt regulerte, europeiske, klassiske idealet. Man fikk et annet dannelsesbegrep med helt andre impulser.

De har en ganske sterk forståelse av hvem de er og hva de vil, de som studerer her

Rytmisk gymnastikk

Charli XCX har litt fåfengt prøvd å skrive seg ut av en inspirasjonstørke etter hele opplegget med 2024s «Brat», blant annet på tekstplattformen Substack

Så dukket hun opp på podkasten til Gwyneth Paltrow, og avslørte at tida etter «Brat» kom til å være preget av «a lot of stuff with strings».

Da det ble klart at Charli sto for filmmusikken til Emerald Fennels filmatisering av «Wuthering Heights» skrev magasinet I-d: «Is it a soundtrack? A standalone Charli album? An album to accompany the film? Let’s call ‘Wuthering Heights’ a method album». Metode-album, filmkonsept-album? Konsept meg her og konsept meg der. Det må da være mulig å slippe et album uten at det høres ut som om det er kokt sammen på et møterom.

 etter at de sure strengene drar i gang John Cale på «House», blir det klart at dette er noen av de beste låtene Charli XCX noen gang har laget.

Am I living in another world? Another world I created, for what? If it’s beauty, do you see beauty? If there’s beauty, say it’s enough, 

sier Cale tvilende og morskt, før låta utvikler seg inn i et spektakulært nu-metal-strekk, med Charli i screamo så 

Så enkelt kan man si det. Warner hadde neppe trengt å bruke 800 millioner kroner på å lage film med Jacob Elordi og Margot Robbie for å prøve å si det samme. Det hadde holdt å sitte i kinosalen med bind for øynene og Charli på ørene.

låtene er det et overraskende gravalvor over disse 

som umiddelbart beveger seg vekk fra den evigvarende, monotone feststemningen på «Brat»

Strengene er så til de grader klangfarget, cinematisk sceneoppbyggende, på grensen til selvhøytidelige.

Låt nummer tre, «Dying for You», bryter likevel tvers av med denne intensjonen. Her får lytterne kanskje akkurat det de trodde de skulle få av Charlis «strengegreier», nemlig synthstrenger. De er perkussive, flate og livløse, på en måte som minner om The Veronicas «Untouched» fra 2008 eller Robyns «Be Mine» fra 2005. Det er tunga-i-kinnet, litt halvironisk, og man kunne aldri i verden sett for seg at et orkester var innblandet i sakene.

med å omfavne det tradisjonelle og gi det buksevann i samme slengen. Noe av det mest spennende med albumet er måten disse syntetiske maskin-strengene lever side om side med den ekte varen; de faktiske strengeinstrumentene. Den viktigste strengebruken på «Wuthering Heights» er likevel slimhinnefoldene i strupehodet på hovedpersonen – stemmebåndene.

 bor det både brennende begjær og en seiglivet klaustrofobi på vegne av eget følelsesliv.

 ‘Cause every time I try / Talking myself backwards, away from my desires / Something inside stops me, oh,

 synger hun på «Wall of Sound», men det er som om hun egentlig sier

 jeg kveles, slipp meg ut av dette kjøttfengselet av en kropp

Som om Rapunsel i tårnet alltid var en valley girl

Strenger & greier

Morten Abel, da du ga ut «I fullt alvor» i 2015, opplevdes det som om du sparket i gang en ny karriere-epoke. Med de fire albumene som har kommet det siste tiåret har du nemlig sunget på norsk! Men … hva skjer med den nye plata di? Nå er engelsken tilbake?

– Ja, og det var vel bare fordi jeg hadde noen gamle skisser liggende, de var sikkert ti år gamle. Det er rett og slett veldig godt å kunne rydde pulten innimellom. Sånn kan jeg få følelsen av at man begynner på et nytt prosjekt.

Jeg liker å starte ting på nytt: planlegging, etablering, nye bekjentskaper. Det er bare noe med det som jeg synes er spennende.

– Ja, og så fant jeg tilbake til samarbeidet med Børge Fjordheim (som produserte platene til Abel mellom 1997 og 2005, journ.anm). Dette representerer nok bare et 

eller et uttrykk som jeg har savnet litt.

Hva var det som var spesielt med musikken rundt tusenårsskiftet?

– Musikkverden var et veldig spennende sted, og det kjennes ut som om jeg får noen av de samme følelsene nå. Jeg blir glad, rett og slett, når jeg hører Fontaines D.C. eller Geese og spennende ting som skjer i rockeverdenen. Jeg vil fortelle alle at jeg hører på dette.

Og når du som alle andre i trendsyklusen kjenner på suget etter millenniumskultur, kan du bare gå rett til kilden: din egen diskografi.

– Altså, det er sikkert spennende ting med alle tider. Men det skjedde også noe spesielt på den tiden, med musikkulturen i England, med musikkavisene. Du var hele tiden på søken, hadde radaren ute. Men det er jo sånn med trender og uttrykk, man blir mettet på det etter en stund, men så kan det piple frem igjen.

En savnet sound

Doble basstrommer trekker seige gitardrønn etter seg fra første start i tittelsporet på «Love Is Not Enough», men munner ut i en kunstpause. Så trer instrumentene tilbake med hastighet, med jevne perkussive 

på gitarstrengene mellom powerchords, lik tidlig-Metallica. Men så, når Jacob Bannon roper

 We must grow to stomach the taste of our own blood / We have to accept that love is not enough, 

melder det seg et sub-sjangersammensurium uten like. Det er som en kitsch-medley løper gjennom rockehistorien, fra Dead Kennedys, til Slayer, til Motörhead, til Tool og tilbake til NOFX (?).

Behøver det å være så vanskelig, da? Plugge inn, tråkke på pedalen, finne frem det hardeste plekteret, gyve løs på strengene. Converge kanaliserer vrede gjennom musikken sin: hardt, skurrende, tidvis raskt – brølende, hylende, skrikende vokal enten det er på «Bad Faith» eller «Distract and Divide». Men med vidt gap må man holde tunga rett i munnen.

 er to så ulike sjangre at en hybridisering mellom dem kan bli gjenstand for akademiske artikler. eksempelvis «Contempt-of-Core – A Reception History of Metalcore Subgenres as Abject Genres» av Eric Smialek (2023).

Converge har likevel – siden de kom sammen på begynnelsen av nittitallet og begynte å gjøre coverlåter med alt fra punk til heavy metal som fortegn – nektet å bestemme seg for retning. Og sakte, men sikkert ble 

 et noenlunde gangbart begrep. Elleve album senere føles uttrykket både mer kommersielt etablert og forutsigbart. Mindre brodd, kan man tenke at det har, samtidig som trommene dundrer mot trommehinnene og Bannon vræler 

distract and divide, distract and divide, distract and divide – og 

liksom prøver å overbevise deg om det motsatte.

 når det har blitt så stuereint, at bandet kan lene seg tilbake og rendyrke albumdynamikk, som om de hadde en helt sjangerlegitim sonisk palett for hånden. Intensiteten bølger og skifter gjennom albumet, fra 

-utblåsning på «Amon Amok». Sånn kan de spørre seg hva albumet 

, heller enn hvordan man skal blidgjøre en kult.

Det burde vært en anledning til å jobbe langt mer detaljert med overgangene mellom låtene, men mange steder er selve låta detaljert nok til å dekke over savnet. Sterke øyeblikk er den angrende vokalen i «Make Me Forget You», eller lyden av stikkene som ruller over 

i «To Feel Something». Det betyr ikke at man føler nok: frynsene er gnukket vekk med alle tenkelige harde virkemidler.

Holder det?

A.G. Cook, overhode i plateselskapet og kunstkollektivet PC Music, fikk oppgaven med å lydsette filmen «The Moment», ute i dag. «En fremadstormende popstjerne navigerer seg gjennom berømmelse og bransjepress, mens hun forbereder seg til arenaturnédebuten sin» – sånn lyder beskrivelsen av den 

om Charli XCXs litt spesielle 2024. Da slapp hun albumet «Brat», og fikk et sensasjonelt sent gjennombrudd i en alder av 31.

Å skulle gjøre seg opp noen mening om A.G. Cooks filmmusikk til «The Moment» før man har sett selve filmen, kan minne om å bedrive blindebukk. Men det virker å ha blitt et vanlig grep, dette med å slippe filmmusikken i forkant av filmen, for å bygge forventninger og 

 grunn til å se Cooks nyeste utgivelse i alle fall 

som et isolert verk. Som mangeårig samarbeidspartner av Charli, og med en hjerne som har fungert som kreativt omdreiningspunkt i tyggegummi- og hyperpopen, bør blikket til Cook tas på særlig alvor. Foruten alle konnotasjonene som ligger samlet i sekkebetegnelsen 

, har fenomenet også en egen lyd – en særlig drittunge-lyd.

Lyden gjemmer seg i bakgrunnen av låta «Residue», men trer helt foran på «Momentism» eller «Fraud». Den skitne synthen til Cook liksom spruter møkk rundt, som en direkte legemliggjøring av ordtaket 

av forvrengt synthbass, som gir en lyd av 

hadde et stort øyeblikk rundt 2010-2013, samtidig som popmusikken tok en Electronic dance music (EDM)-vending, som hørt på Keshas «TiK ToK» fra 2010, den Armand Van Helden-produserte beaten til Dizze Rascals «Bonkers» fra 2011, David Guettas «Where Them Girls At» fra 2012. Kanskje er det aller ypperste eksempelet på bruk av drittungelyd Charli XCX-låt med Icona Pop, «I Love It», også fra 2012.

Det er denne A.G. Cook vrir og vender på i avslutningssporet «Dread», hvor refrenget 

gjaller langs ettertenksomme akkorder. Og det er nettopp her – i sin enkelhet – at genistreken ligger.

 synthen fra begynnelsen av 2010-tallet betød nemlig feststemt monotoni, internettvitser, bilder av katter i verdensrommet, glowsticks og matchende selvlysende drikkevarer, shorts over nylonstrømpebukser, korte skinnjakker, lange pannelugger, ymse pekere mot en erkebritisk 

. Det var dette Charli XCX løftet opp fra skuffen igjen i 2024 med «Brat».

Cook blander melankolien inn i dette blaserte universet. Det gjør han ved å stenge drittunge-lyden inne i et rom av molltoner, som i «Depth», «Removal» og nevnte «Dread». Det enkle er ikke alltid det beste, men her, så.

Drittungelyden

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt 

-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.

Anmeldelse

«Laughter in Summer» er en spesiell utgivelse for Beverly Glenn-Copeland. Den nå 82 år gamle artisten kommer stadig lengre i sykdomsforløpet med demens, og låter som «Harbour (At Hotel2Tango)» – en gang skrevet som bursdagspresang for kona – har her blitt improvisert etter minnene som er igjen. Albumet er et kjærlighetsbrev mellom ektefellene, for å hedre og bevare minnene de har skapt sammen gjennom et liv. I tekst og lyd har de møysommelig og nostalgisk bygget opp scener som fra en festlig sommerdag – morgen til kveld: døse av i hagen blant insekter og blomster, eller danse barføtt på plattingen etter at de siste gjestene har gått. Nei, dette er ikke saker for de lettrørte.

Nytt år og nye muligheter, Marte Wulff og Charlotte Qvale. Helst skulle dere vel sluppet å arrangere denne nyttårskonserten i år igjen, men sånn er det ikke. Hvordan står det til med Gaza-solidariteten i 2026?

– Siden vi startet Artistenes blandakor i april 2024 har vi faktisk fått til å møtes en gang i uka uten unntak, i forskjellige grupperinger. Vi har sunget på T-banen, for utenriksministeren, for ansatte i for eksempel Norsk Folkehjelp og Amnesty, og ser muligheten til å bruke yrket vårt, altså kunsten, som formidlingsverktøy.

Vi fikk en idé høsten 2024 om å lage en julekonsert, som heller ble til en nyttårskonsert. Konserten solgte ut og sørget for over 750.000 kroner til den palestinske hjelpeorganisasjonen PMRS (Palestinian Medical Relief Society).

Folk fra alle kriker og kroker i bransjen stiller opp og tar eierskap til prosjektet. Vi tok det som en selvfølge at vi skulle klare å arrangere i år igjen dersom det ble nødvendig.

– Det snakkes mye mindre om folkemordet i Gaza i offentligheten, men man trenger ikke undersøke så veldig grundig for å forstå at situasjonen der ikke er bedre.

Samtidig skjer det så mye ­ufattelig nå, det går nesten ikke an å klandre folk for å la være å tråle mediene etter informasjon om dette – de færreste oppsøker jo smerte. Det er så uoversiktlig og ­sjokkerende fra minutt til minutt.

Men noe av det viktige med årets konsert, ved siden av å videreformidle det vi har av informasjon om hvordan det er der nå, er jo å vise at det faktisk finnes håp. Det blandakoret driver med er en kombinasjon av protestsang og motivasjonssang.

Ida Messel

Artikler

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Denne kjipe mannen

James Blake er for stor til å feile.

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

Nå er det nå

Hyperpopen tar en annen form.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Strenger & greier

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifers reiser

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kulturrådstildeling ble det heller svekket.

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Føler seg motarbeidet

Ida Messel

Jannik Abels utstilling på Kunstnernes Hus sa mye mer enn den mente å si.

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

Robyn er tilbake, og visstnok i skikkelig humør.

Musikk­his­to­rien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Denne kjipe mannen

James Blake er for stor til å feile.

Rocke­fel­ler har holdt konserter i 40 år. Baran­svarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellom­rom­mene. Det er overras­kende lystig.

Nå er det nå

Hyperpopen tar en annen form.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra danse­mu­sikk der.

En helt spesiell musikk­skole har satt København på popkartet. Men ikke uten innven­dinger.

Strenger & greier

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Artistenes blandakor gjør både pro­test­sang og motivasjons­sang. Nå arrangerer de «Nytt­års­løfter for Gaza».

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifers reiser

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albu­m­ak­tu­elle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kultur­råd­s­til­deling ble det heller svekket.

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Føler seg motar­beidet

Ida Messel

Jannik Abels utstilling på Kunst­ner­nes Hus sa mye mer enn den mente å si.

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kulturrådstildeling ble det heller svekket.

Føler seg motarbeidet

Jannik Abels utstilling på Kunstnernes Hus sa mye mer enn den mente å si.