Ida Messel

#fff

Matt McBriar og Andy Ferguson signerte platekontrakt med Ninja Tune i 2017, og om ikke en landeplage, ljomet singelen «Glue» fra Biceps selvtitulerte 2018-album over høyttalere på idrettsarrangementer, og ble så pop som elektronika kan bli. Den var stemningssettende lydspor for videosnutter i medieproduksjon fra naturfilm til sportsrevy, tøyt ut av de hvite, små sakene i ørene til folk på bussen morgen og kveld. Ikke minst repeterte det skrålende riffet seg i det uendelige på fest.

De fikk til noe spesielt sonisk, med måten bløte melodier blandet seg med skrapende lavoppløselig lyd: Deler av arrangementet holdt seg i et nåletrangt frekvensområde, hvis stumphet ble utvidet av sarte melodier. Hele albumet endte med å levere nye premisser for ny melodisk techno, og for DJ-en som albumartist. «Isles»-albumet fra 2021 var akkurat den samme typen ballong, men med noe mindre luft. Da var det på tide å utrede innfallsvinklene.

 Duoen var barndomsvenner i Belfast, men møttes i London og startet musikkbloggen «Feel My Bicep», med hjemmemekka edits/remikser av skatter fra det elektroniske musikkarkivet. Det nye, mangefasetterte label-prosjektet Chroma er en hyllest til dette arbeidet.

Liveopptredenene skal det eksperimenteres med: i tillegg til ny musikk, innebærer Chroma-serien oppslukende audiovisuelle DJ-sett. Samtidig skal prosjektet hente fram gull fra forgangne DJ-tider. Det skal være en plattform for tyngre techno- og ambient-produksjoner som skiller seg fra deres typiske lo-fi-lyd. Distribusjonsformen er annerledes, med nummererte singelslipp som kontinuerlig føyes inn i en liste, i stedet for det tradisjonelle ep/lp-slippformatet.

Intensjonen er å bryte med forventningene til et kunstnerskap, men også å fortelle en gang for alle at elektronisk musikk ikke bare er lyd, passasjer av tid som går mellom basstrommeslag. Elektronisk musikk er også stedbunden erfaring. Det er klubbgulvet man danser på, veggen man ser på, lyset som skjærer i øynene og treffer andre kropper rundt.

 med «Helium001», det første Chroma-slippet, som tilsa at lufta var helt inne i ballongen igjen. For selv om de lovet et «mørkere og mer klubbfokusert» prosjekt, hadde singelen det samme dominerende synthpreget som før, med svulmende, arpeggierte, kjente melodier. Det tok i grunn litt tid å høre at det hadde skjedd en retningsendring for Bicep, kanskje først med det fjerde Chroma-slippet «004 Rola».

For ikke bare er trommeprogrammeringen særdeles intrikat: man hører det også! Duoen slår seg mer løs i mikseprosessen, opererer i et større frekvensområde, eller sagt med enklere ord: hekter trommelydene på mer definerte knagger i rommet. Med singelslipp nummer åtte, «008 Thangz», begynner også lyd-konturene av prosjektet å kunne anes, når gjesteartisten Elizas fagre sopran etterfølges av dundrende trommesynkoper – skittent og mørkt som gruveslam under neglene. Prosjektets mørkere palett blir synlig: skimrende synther gynger bare over et saktebrennende dub-grooves. 

 med at de bryter med å være tradisjonelle albumartister, sender Chroma dem vel tilbake til knottene på DJ-pulten, der de kanskje alltid følte seg mest hjemme. Ingenting er sikkert om hvor mye musikk prosjektet vil presentere, men den totale audiovisuelle opplevelsen inntar i alle fall Tøyenparken i sommer, når Bicep er med på å avslutte Øyafestivalen.

Jeg vil ha ballong

Heartworms er betegnende for en type parasitt som klenger seg om lungene eller hjertemuskelen til hundedyr på en smertefull og farlig måte. Ser man bort ifra det, høres det jo litt (bitter) søtt ut med hjerter og mark, som kanskje ikke gjør det så rart at Josephine «Jojo» Orme valgte det som soloprosjekt-navn. Etter et par år med singler og ep-slipp kommer debutalbumet «Glutton for Punishment».

Hun er fra London og lærte seg å spille gitar på egen hånd, da foreldrene ila henne husarrest i et helt av tenårene for å ha fått seg kjæreste. Etter hvert rømte hun hjemmefra, sov over på venners sofaer, og havnet i musikkmiljøet rundt The Windmill og Speedy Wunderground (blant annet med Black Midi og Black Country, New Road under vingen), om historien skal fortelles kort.

 alternativrock på 2020-tallet, 30 år etter datamaskinens inntog i stua til folk flest, er fort å bedrive en form for historisme, en formmessig pastisj og retrolengsel på linje med å samle på lp og bruke analogt fotoapparat. Så har det også blitt Heartworms skjebne å sammenlignes med alternativrockens storheter fra lenge før sin tilblivelse: Siouxsie and the Banshees, The Cure, Joy Division, The Slits …

Men i arkivdykket og i hermingen: I den skyggefulle, filmatiske, taggete strykingen på begynnelsen av «Just To Ask A Dance», i horror-gallopp-strekket på «Jacked» blandet med arabiske folketoner, i evig stemmevrenging i «Mad Catch», atmosfæriske «Warplane», droner og 

, oppstår det også mye genuint, om ikke nytt.

Orme er en dreven gitarist som styrer strengevirksomheten med klar kroppslig intuisjon, fra plukking som lander bakpå trommerytmene, til oppjagede grep. Det er nærliggende å tenke at året innestengt på barndomsrommet med gitaren har skapt dette tette båndet mellom henne og instrumentet. Selv når eroderte powerchords durer inn i arrangementene, dette kraft-utløsende kvintakkord-grepet, som er gjort minst en milliard ganger gjennom rockehistorien, så føles det liksom friskt.

 at den vrange, eksentriske rockepersonaen hentes fram igjen, med sikling etter frihet fra moralens lenker, de svarte klærne, det mistroiske ansiktsuttrykket og de teatralske faktene. Denne personaen har egentlig ikke hatt noen fullverdig bolig i andre sjangre.

Hun tør å trykke på smertefulle punkter i seg selv, som brutte familiære bånd, dating-vansker og personlig usikkerhet: 

You’ll complain about that / Match made in a hat / Where’s the magic in that, 

synger hun på «Mad Catch» med spiss sørengelsk aksent. Ormes poetiske lyrikk berører også temaer som motstandsbevegelser og militærhistorie – en tilbakevendende fascinasjon som påvirker låtskrivingen hennes, men også valg av antrekk: beret, ammunisjonsbelte, gusjegrønne plagg med hendige lommer over alt.

Som en horrorkomedie er det goth og bistert, men aldri utrivelig å høre på Heartworms debutskive. Hovedpersonen selv framstår som en figur som slentrer gjennom kirkegården og sparker borti gravstøtter for å vekke folk under jordmassene – med Jojo Orme er det tydelig: 

Mmm ... goth

Kanskje sitter Enya i det viktorianske slottet sitt utenfor Dublin med alle kattene løpende rundt den velurkledde tronen, og lurer på hvordan den musikalske arven etter henne blir forvaltet. Da ville hun vel trukket på smilebåndet om hun fikk høre den eteriske, flytende, synth-orkestrale musikken til Oklou.

Den tidligere house-DJ-en vendte seg vekk fra de fire flate og inn i den bevrende, blafrende tonekunsten. Siden har beskrivelsene av Marylou Mayniels musikk under Oklou-monikeret som regel lydt som en kvinne med Peter Pan-kompleks og datamaskin. Oppvokst i kjernefamilie på den franske landsbygda, stampet hun liksom på det samme jordet langt inni tjueårene, gjennom debut-ep-en «Avril» i 2014 og mixtapen «Galore» fra 2020. Oklou hadde liksom gått seg fast i barndommen, ville ikke bli voksen.

 kommer debutalbumet «Choke Enough», hvor hun går like mye i dialog med barnet på den franske landsbygda. 

Strawberry dancer, vanilla summer / Driver pull over, ice cream truck

, synger hun i «ict» i utallige repetisjoner med en barnlig, lys stemme uten tydelige spor av voksenlivets sprekker og sjatteringer.

Samtidig viser hun en årvåkenhet overfor dette i hvor langt hun tøyer strikken: 

Will I wanna go back in time / To the infinite center / In the womb of my mother

, spør hun, nesten spøkefullt over mystiske synth-tangenter. Pakket inn I en nøye sammensatt lydproduksjon, med tidligere hyperpop-fantomer i PC Musics Danny L. Harle og A.G. Cook, virker Oklou hyper-bevisst over egen bevissthet i albumdebuten. 

, svarer hun kryptisk – oppdrar sitt indre barn.

 selvfølgelig ikke om å nekte å bli voksen, men denne – ikke helt nye – øvelsen om å bruke barndommen som psykoanalytisk granskingsområde, et sted man kan trekke seg tilbake og lese over linjene i blåprinten av seg selv.

Det Oklou gjør så vanvittig godt er å passe på at denne dykkingen får formmessige utslag i låtene. Synthene som bølger inn og ut av lydbildets sentrum, den hviskende stemmen, mangelen på trommer og bassfrekvenser gjør at musikken glipper ut av det håndfaste. Det blir sjelsmessig, en fornemmelse som kanskje er sterk, men som har flytende kanter – lik en buldrende sky som glir over himmelen. Sjelen er en 

Med oppbygningen før «Harvest Sky» skulle man tro på synthen at det kom et 

hvite klær, pumpende håndbevegelser, piggsveis med platinablekede lokker som blander seg inn med resten av hårfargen. Men synthlyden vil ikke feste seg. Uten noe ekspandering av etterklangstid eller understrekende bass, viser det en litt jazzete, proggete, uhåndgripelig måte å tenke musikk på, som nettopp kunne slått an i Enyas slott.

 ikke fungert på egen hånd uten gode melodier. De er enkle og gjenkjennelige som syllabisk kirkemusikk, men har progresjon: frakter lytteren fra et sted til et annet. Det er som å høre moderne telefon-alarmtoner i det fjerne, mens Oklous vokal blander seg inn i den evinnelige slumringen, og prøver å vekke litt forgjeves.

Etter at PC Music lukket dørene, finnes hyperpopens potensial fortsatt i artisten Oklou, ikke ved å navlebeskue egne sjangergrep og teknologi, men som briller til å lese i sinnets randsoner med.

Blob blob

#000

Viktor Govasli Wilhelmsen, du er doktorgradsstipendiat på institutt for musikk på NTNU, og er i gang med et splitter nytt undervisningsprosjekt der oppe nå – fortell hva dere holder på med!

– Det er et fag som tar for seg joik og samisk musikk, et åpent emne som vi har dette semesteret. Målet er å utvide forståelsen av hva joik er, men også om hvordan kunnskap om joik kan formidles.

– I faget jobber vi mye praktisk, i stedet for å bare lese artikler og prate. Tanken er hele tida at studentene, gjennom å prøve sjøl, får noen djupere kroppslige erfaringer om hva joik er.

 etter man har tatt faget. Det handler kanskje mer om at man ikke vet hva det vil si å bake et brød før man har prøvd det selv! Hvis målet er å få en forståelse av hva det er, så er jo veien å gå å prøve det sjøl. Hvis man skal videreformidle kunnskap om det her seinere i livet, så vil det spille en rolle at man har kjent på det før. Det utfordrer hvordan kunnskap formidles og på hvem sine premisser det formidles – som et universitetsfag.

Ja, for hva kan være vanskelig med å ta joiken inn i det akademiske varmen?

– På Nord Universitet i Levanger har de hatt joikefag lenge, som er veldig praktisk retta. Det her er litt beslekta med det, men vi prøver kanskje i enda større grad å utfordre og utvikle hvem sine premisser det formidles fra. Hvordan kan noe bli formidlet på samiske premisser? Hvordan læres joik bort tradisjonelt sett, og hvordan kan det overføres til akademia?

Det som er utfordrende med å undervise i joik, er jo at vi stadig har behov for å kategorisere og dele opp kulturuttrykk. Men hva med joik som egentlig er både kommunikasjon og musikalitet? Å undervise det som et reint musikkfag viser bare fram en mindre del av det joik er.

Hvordan jobber dere med forholdet mellom tradisjon og fornyelse her: Får joiken fylle nye funksjoner?

Samisk i samspill

Narsissisten drømmer om å overvære sin egen begravelse, sitte på en av benkeradene og se konturene av savnet man etterlater seg. Det skyldes ikke at han elsker seg selv, men fordi forestillingen om selvet ikke finnes helt, egoet er i stykker. 

And I hope you cry for me like I cry for you, 

synger Abel Tesfaye på albumet han har varslet er det siste han gjør som The Weeknd. 

And when the curtains call, I hopе you mourn / And if you don’t, I hope you enjoy the fuckin’ show, 

Seks av de ti siste årene har han vært blant de topp fem mest strømmede artistene i verden, og han troner øverst med den mest strømmede sangen noensinne, «Blinding Lights» fra 2019.

Likevel vil han måle skyggen fra gravstøtten sin før han legger seg i jorda, men når han iscenesetter karrierens bortgang med trilogi-avslutningen «Hurry Up Tomorrow», etter «After Hours» (2020) og «Dawn FM» (2022), er det ikke egentlig noe nytt med de histrioniske faktene. Det er nettopp dette The Weeknd alltid har handlet om: en forfengelig selvmedlidenhet. Som han synger i «Given Up on Me» 

I’ll always lie to you / I’m unreliable.

 I vår tid er utlevering av egen udugelige falskhet det ypperste uttrykket for ærlighet.

Ja, det er lett å lese de aller mest strømmede artistene som tegn i tiden, punkter på en stiplet linje mellom årsak og virkning. Samtidig finnes det mer enn nok kunstnerisk driv i The Weeknd. Når den kjente stemmen setter sitt introspektive, ego-dissekerende karrierepunktum i år, holdt det likevel på å gå galt.

Tekstmaterialet på det nye albumet handler om Tesfayes mentale helse, om panikkanfallene, rusproblemene, den vanskelige kjærligheten, og en god del om hendelsen som fikk ham til å avbryte en konsert i Los Angeles i 2022, ref. mellomspillet tidlig i albumet: 

No, it’s my fucking voice, okay? Listen, people, I can’t sing, I can’t fucking sing.

Problemet er de språklige bildene The Weeknd bruker her, som i resten av albumtrilogien. For å sette ord på ­følelsene tyr han ofte til metaforer om flammer og brann, foruten en god del ­skildringer av Los Angeles, ment å uttrykke ­berømmelsens ambivalens. Det er til stede i dette albumet også:

now I’ve been burning up my home, baby / I’ve been burning up my home

i låta etter det igjen. Verst blir det kanskje på det som ligger an til å bli albumets monsterhit, «Timeless» med Playboi Carti: 

Oh, city on fire when I’m comin’ home / Fill up the sky (Yeah).

Mens flammene tar tak i det knusktørre gresset og slikker oppover åssidene i Los Angeles, 29 har mistet livet og mange har måttet forlate hjemmene sine, låter dette kanskje ikke særlig musikalsk nå, tross The Weeknds angeliske stemmeprakt. Etter litt om-og-men fikk han skjøvet utgivelsen en uke fram i tid og satt på plass noen veldedighetstiltak for brannofrene. Brannene har likevel satt hans selvsentrerte Magnus Opus i et litt spesielt lys.

Tekstmaterialet var ment å handle om Tesfayes mentale helse

Vil jeg savnes?

Det var i utgangspunktet skrevet som et bestillingsverk til Dei nynorske festspela i Ørsta i 2023, men når Vilde Tuv og Anna Kleiva står i monumentalsalen til Munchmuseet i januar 2025, er det som de er skreddersydde for øyeblikket.

Det er Norges voldsomste backdrop, den glødende soloppgangen over Kragerøs skjærgård, som mediert av Edvard Munch. Den lydsatte diktopplesningen foregår så fortryllende at det er nesten så den grelle systemhimlingen forsvinner fra rommet vi sitter i, og vi forflyttes til Universitetets aula der backdropet opprinnelig hører hjemme.

som har blitt så mye fløytespiller, skogvandrer og stearinlysmaker de siste årene at man nesten glemmer at hun var popartist i bunn («D’meg» fra 2016) spiller kjente variasjoner fra «Melting Songs». Og selv om det ikke er i nærheten av å smelte utenfor autovern-bastionen i Bispevika, så er det noe med melodiene som varmer. Akkurat som fløyta kan bistå i å fange rotter i Hameln, kan den lure livskrafta ut av kroppene til publikummet på en av årets kaldeste, mørkeste tidspunkter.

Duoen stilner babygråt, får folk til å legge seg langflate utover kubbegulvet, lukke øynene, og helt sikkert puste i takt.

 kanskje av og til i diskanten, men det er likevel teksten som havner i front. Anna Kleiva framfører diktene sine stødig og hypnotiserende, og selv om det tidvis går så fort at ordene flyr ut av munnen hennes, virker det som et bevisst grep.

Sola som plomme,for eksempel av typen egg, er jo en litt sausete, klebrig metafor, av typen som kunne vært smattet ut av munnen til Aune Sand. Heldigvis snakker Anna Kleiva om masse annen deilig mat, for eksempel rabarbrapai, og det rumler skikkelig i magen når det er på tide å bevege seg ut på isen igjen.

 og musikere er innom landets museumsinstitusjoner for tida, en tendens som ofte bærer preg av et heseblesende markedsføringsregime, og gjør tilforlatelig, ufarlig bakgrunnsmusikk ut av kulturuttrykk som egentlig vil noe. I Vilde Tuv og Anna Kleivas tilfelle er det som om de er født til å stå foran 

 (1910–1911) og forlenge strålene ut fra lerretet i lyd og ord. Det framstår som et uttrykk for skjønnhet, men innebærer egentlig en del ilske og avsmak: 

Elva er tom for laks. Naturen går i sirkel og reparerer seg sjølv til den ikkje gjer det.

Plomme på veggen

FKA Twigs spenner alle musklene, kaster seg rundt de andre kroppene mens bassen dundrer rundt henne. Blikket er intenst og gjennomborende, og halve hodet barbert. Så henvender hun seg direkte til lytterne og lurer på om «du» har opplevd «eusexua» før. Det er nemlig det hennes nye album heter, og det er en tilstand, legger hun til, for eksempel når man har sex.

eller i alle fall si at «the body is art» på sin nyeste utgivelse etter albumet «Magdalene» fra 2019 og mixtapen «Caprisongs» fra 2022, handler verken om at sex selger, eller «eros» som skapende kraft. Det handler om å smøre på med enda mer inderlighet som forsvar mot latterliggjøring. Men fungerer det musikalsk?

«Her om dagen skulle jeg høre på FKA Twigs på treningssenteret, og ble ute av stand til å løfte en eneste ting. I stedet strøk jeg bare fingertuppene langs alle maskinene og reflekterte …»

Sånn lyder en av mange Internett-vitser om musikken til Tahliah Barnett, som har vært en aktiv bidragsyter i kunstpop-feltet i snart 15 år. Kunstpop er jo ofte kjent som pop med ekstra mye integritet, og den i stor grad Arca-produserte førsteskiva fikk kjempegode kritikker for måten den blanda pop-teft og heft med taggete lyd. Hun sanket kred med hver utgivelse siden, og særlig for godt utvalgte produsentsamarbeid: Nicolas Jaar, Skrillex, Oneohtrix Point Never, Sampha. Likevel var det noe med FKA Twigs som parallelt med anerkjennelsen, fortsatte å vekke latter, og gjorde dama til meme, nåtidas karikatur.

Latter kan man ta på det dypeste alvor. Den franske filosofen Henri Bergson (1859–1941) mente for eksempel at vi brukte latter til å korrigere hverandres atferd. Om latterens funksjon har de lærde strides siden, men poengene til Bergson er fortsatt slående: Det er ikke noe helt spontant og fritt med latteren vår, «Our laughter is always the laughter of a group».

FKA-vitsene er alle ulike varianter av overdreven melodramatikk og (over) følsomhet, en tilfeldig person på trikken som for eksempel sier: «Jeg kunne ikke å la være å se at du hørte på FKA Twigs, går det bra med deg?». Tekstene hennes har nemlig inneholdt en raus porsjon patos opp igjennom:

Why you gotta go and hurt me, babe / Why you gotta go and make me cry?

Det gikk i moll og blåtoner, og av og til kunne hun strekke i de lyse vokalmelodiene så det hørtes ut som hulkende gråt.

Hva sa det egentlig om gruppa man tilhørte – i Bergsons forstand – om man lo av inderligheten i kunsten hennes? Er det kulturens misogyni, den gamle ryggmargsrefleksen om kvinners iboende «hysteri» og mangel på intellekt? Bikket lasset med svært bokstavelig uttrykte vonde emosjoner over i det ubehagelige for mange, eller er det bare noe iboende komisk med overdrivelse?

Klubben er likevel bare et av mange steder hun befinner seg i albumreturen

Kunst og kollasj

Martin, du som er bandleder: Hvem er Swing’it?

– Vi spiller gladjazz, festjazz, jazztilbud rettet mot folk som ikke hører på jazz til vanlig, en jazz for folket. Vi har holdt på aktivt i en seks-sju år, spilt 800 konserter i Norge og Europa. Vi vil ta med folk på en reise tilbake til 20-tallet.

– 1920-tallet. Great Gatsby også videre.

– Det er mye bra jazz, men min personlige mening er at jazzartister er for introverte. For noen kan det sikkert være bra, men vi prøver å være ekstroverte og gi noe til publikum. Kanskje har jazzen mista litt av det, med å ta vare på publikumsopplevelsen.

Og mens resten av live-bransjen ligger med brukket rygg, så drar dere til Tyskland og setter i gang med voldsomme greier!

– Vi ønsker å drive med musikk på fulltid, og altfor mange artister sitter og venter på at de skal få spillejobber eller bli plukket opp av et bookingselskap. Når musikkbransjen ikke har vist noe interesse for å jobbe med oss, så tenkte vi at vi får bare sørge for at det skjer selv.

Vi har aldri fått noe drahjelp fra musikkbransjen

La det svinge, plis

Bølgen ruser innover mot land, men kanskje ikke egentlig mot en sånn kritthvit, palmebefengt strand i solsteik. Det er nok heller snakk om at vinden slynger vannmassene inn mot et enslig fyrtårns skjær i stummende mørke, spisser man hørselen nok. Mellom fyret og havet står en skikkelse i frakk, og synger med sin umiskjennelige baryton. Den liksom kutter gjennom alt av vindkast og bølger.

Det er barytonen det kjennes mest naturlig å snakke om, om og om igjen, for hvor bemerkelsesverdig stødig skjelver den ikke? Den har båret en karriere gjennom over tretti år og snart fjorten album, solo og med Madrugada – man kommer ikke utenom den. Men handler det ikke også en god del om sted?

Bølgene ruser i alle fall innover mot land i åpningen og tittelsporet til kommende album «Dancing Headlights», før stemmen og melodi begynner å blande seg inn. Selv om albumet er et litt overraskende skudd fra hofta fra artisten, og han sier at «det her er liksom bare sanger, det er ikke så mye å snakke om», så plasseres den majestetiske vokalen til Sivert Høyem i et klingende boklig univers. Svisj, skvulp, ekko fra sjøen: nå starter plata.

Det starta kanskje egentlig et eller annet sted der granitten stikker opp fra Børøysundet eller Langøysundet, en gang på nittitallet. Madrugada kom sammen på Stokmarknes, og skulle redde norsk rock. Og selv om Høyems vokal og avdøde Robert Burås glitrende strengespill skulle bli de mest prominente ingrediensene for ettertida, var det en like stor del av oppskriften å tydelig plassere låta i en 

. I praksis betød det å skildre rom, og å gjøre det som foregikk der inne/ute så sanselig overførbart som mulig: materialer, farger, temperaturer, akustikker.

– Det var alltid en veldig klar idé om hva slags rom vi sto i når vi framførte den ene eller andre musikken, og kanskje også hva slags rom man så for seg at sangen liksom fantes i, forklarer Høyem.

For eksempel ville et par skjerme seg fra verden og bli i senga hele dagen i 

This old house / Where every door is open

på debutalbumet «Industrial Silence» (1999)

An industrial silence singing / And the rain will keep hammering down from overhead / Now there’s a blue, blue, strange colour blue.

– Og selv om vi sto på … John Dee så følte vi at vi sto i en stor ballsal liksom, at det var der vi hørte hjemme, sier han.

På den tida var Høyem besatt av Kurt Vonnegut og den innfløkte kronologien i Billy Pilgrims livserkjennelser:

«It is an illusion we have here on Earth that one moment follows another one, like beads on a string, and that once a moment is gone it is gone forever.»

Jeg kan bli mett av å se meg selv og hvordan jeg framstår.

Dritvanskelig høytidelighet

Siden Röyksopp steg ut av millenniumsbølgen fra Bergen har de vært Norges desidert største elektronika-eksport, og det gir grobunn for myter. Da dokumentarserien «Ekstase» ble rikskringkastet en sommer for et par-tre år siden, ble det for eksempel framsatt en hypotese om at musikere fra Troms (der duoen egentlig er fra) befant seg i en slags kosmisk særstilling, under sin tidvis dominerende mørketids-nattehimmel. Man kunne 

 i den elektroniske musikken fra Troms at de tenkte mer på verdensrommet enn andre, sa en fortellerstemme 

, mens kameralinsa zoomet sakte inn på en svær parabolantenne.

I desember kom Röyksopps «Nebulous Nights – An Ambient Excursion into Profound Mysteries» til alles overraskelse. På omslaget sitter en figur i lotusstilling på en svær stein i et tåkelagt landskap, iført romdrakt og en forseglende hjelm.

 var deres foregående albumtrilogi (2022), og her gir duoen seg selv full kunstnerisk frihet til å mikse og trikse med bestanddeler fra disse albumene i løpet av et liveopptak.

Ambient er gaven som fortsetter å gi, for lyttere som stadig søker en uforstyrrede lydmessig bakgrunn for det de foretar seg i hverdagen, og for artister som bare trenger slenge sammen noen lyder, som seg hør og bør.

Og riktignok har Röyksopp limt sammen delene av «Oh, Lover» til en 

-seanse over distansert klimpring av det funky riffet fra originalen, og «I’m There with You» resirkulerer den andre Sundfør-hiten like forutsigbart. Like fullt er det en slående opplevelse å få ta del i denne ambient-ferden til duoen. Dette er ikke noen lydsaus man vaker i: Berge og Brundtland snekrer rom som om de var mer enn montører.

I often ponder the enigmatic depth of the universe,

gjennom «Reaching for Secrets» – et litt overmettet ambient-grep – så foregår det innenfor veljusterte lydrammer. Bildet av reisen ut i verdensrommet er et redskap for å uttrykke en sanselig bevegelse som like godt kan foregå innover i en selv.

Det er ikke bare fuglekvitter og elvebrus, men slående avkappede melodi-fragmenter som settes i nye sammenhenger. Måten piano og romklang brukes som eneste virkemiddel i «We Enter / State of Awareness», eller det nært gregoriansk-klingende koret på «Flumen Aeternum», hefter oppmerksomheten ved øyeblikket. Samtidig er dynamikken gjennom kronologien i albumet ofte mer slående enn enkeltsporene. Når «Beyond Beyond / The Weathered Gate / The Head of the Statue» ankommer etter den slørete, fraværende «We Remain Hidden / Consolation», er det som om tommelfingrene trykkes inn i øregangene.

Røyken bak steinen figuren i romdrakt sitter på i «Nebulous Nights…», adresserer en mellommenneskelig hjernetåke-tilstand som oppmerksomhetstrening kan bøte på. Spørsmålet er om meditasjonen gjør tingenes tilstand klarere, eller mer grøtete. Albumet kan innebære underlige opplevelser av å ta av seg hodetelefonene og merke at låta henger igjen i lufta (

). Ingenting er mer klaustrofobisk enn å befinne seg i uendeligheten.

Berge og Brundtland snekrer rom som om de var mer enn montører

Pust inn, pust ut

Godt nyttår Kacper, og hva skjer? Du er nesten umulig å få tak i, jo. Er det kreativiteten som strømmer gjennom årene dine?

– Den gjør nesten det altså, jeg kan ikke noe for det! Lasse (Lokøy) er her, og vi er i litt sånn production mode. Vi lagde noen greier i går og har en session i dag også.

Du liksom spretter rundt i verden med et bredt smil om munnen! I dag slipper du også din første låt på norsk.

– Jeg har en idé om å slippe en sang i måneden i hele år. Så nå lager vi bare masse singler som ikke føles så overtenkte. Vi blir så gira når vi møtes igjen, og ender opp med å bare lage nye ting … bruke to timer på den nye låta i stedet for å recorde det ene verset vi skulle gjort for seks måneder siden.

Hvor kommer energien fra? Vi er midt i en snøstorm!

– Det er – low key – litt trist, men livet er litt kort ass. Hvorfor begrense meg selv? Jeg føler jeg har gjort det ganske lenge og ikke vært helt ekte og ærlig.

Det er derfor jeg tenker å slippe den norske låta. Jeg har alltid begrensa meg selv med å tenke at jeg skal lage engelsk musikk, og ville holde meg utenfor «den norske greia». Så kom det til et punkt hvor jeg tenkte «hvorfor ikke?«. Jeg snakker tre språk flytende, det er jo kult om jeg kan bruke alle sammen.

Betyr det at det kommer låter på polsk også?

Det er – low key – litt trist, men livet er litt kort ass

Bokser med boksene

Oppvokst i en streng, men karismatisk kristen familie i Guatemala, var utvalget av sanger Mabe Fratti kunne høre på snevert. Mens foreldrene sendte henne på cello-undervisning var prismet av musikk hun så instrumentet gjennom enten kristent eller klassisk, eller 

 begge. Men som resten av millenniumsgenerasjonen, ble døra inn til de artsrike stiene på internettet åpnet på et tidspunkt. Celloen ble med inn gjennom døråpningen, mens mye annet fra fortiden ble liggende igjen bak terskelen.

«Sentir Que No Sabes» er Frattis fjerde studioalbum, og kom ut i slutten av juni 2024. Ferden langs de nye stiene fortsetter med cello og synth i hånd, som en eksistensiell søken, stadig lenger unna det klaustrofobiske kirkerommet hun forlot som sekstenåring.

har hun etablert seg som en nesten sjamanistisk medium-figur, der hun sitter og klukker melankolsk om livets store mysterier, mens utenomjordiske drønn lyder fra celloen. Det rituelle alvoret er klart fra albumets første spor.

I det kreative mylderet av Mexico City, der 32-åringen har vært bosatt i en lengre periode, spør hun seg dessuten på «Pantalla azul» om hvor alle de brennende spørsmålene kommer fra: 

Dicen no es para tanto / Pero no puedes diferenciar / De dónde vino la pregunta? (De sier at det ikke er så farlig / Men du kan ikke skille det ut / Hvor kommer spørsmålet fra

Veien mot å akseptere forvirringen, understrekes av «Enfrente», der lummer dissonans møter rigid struktur. Sangen begynner med fjærlett instrumentering, før synth, cello og nølende vokal tar et modig oppgjør med selvet. 

. Hørselen har vendt seg til atonaliteten innen det punktet, og måten de plutselig mer harmoniske basstonene understreker setningene blir mektig og slående.

 gjennom cello-dekonstruksjonen på mellomspillet «Elastica 1» og den bryske, morske «Márgen del índice», når reisen sitt høydepunkt i siste del av «Alarmas olvidadas». Cello og synth river i ørene i en seig, kaleidoskopisk utblåsing, før låta vender tilbake til sitt vante jeg, som om ingenting skulle skjedd.

For hva befinner seg på høydepunktet: Er det ro og glede der oppe i uvissheten? Albumet framstår som et slags platå omkranset av bratte stup, der hun kan hvile i hvileløsheten, om enn midlertidig. På sitt sterkeste blir det kanskje når Fratti inviterer lytterne opp på det samme platået, til å ta del i den samme ønskelige rådløsheten. På sangen «Óidos» ber hun publikum ikke bare høre, men om å virkelig engasjere seg i dybden av lyden og følelsene som presenteres.

Hun fortsetter å pløye seg inn i den melodiske avantgarden, som representerer noe annet enn de strenge reglene Fratti kom fra. Samtidig er det mer enn utforsking bare for utforskingens skyld, i en kløktig balansekunst mellom floker og melodisk tilgjengelighet.

Er det ro og glede å finne i uvissheten?

Greit å ikke vite

Jentekor, guttekor, eller være seg bare først og fremst et kor, så er denne schlesiske folketonen fra 1600-tallet, via dansk gjendiktning på 1800-tallet, til norsk oversettelse, best framført av kor. Den mister rett og slett momentum i tredje vers uten flerstemmeri. Når stemmen enda skal stå alene, er det vel ingen man blir gladere for at hopper foran mikrofonstativet enn Susanne Sundfør. I 

 tradisjon står den nakne stemmen også uten særlig instrumentering rundt seg, og kanskje får tittel og tekst dermed et spørsmålstegn bak: Er jorden så deilig? Kommer frelseren snart?

Sondre Lerche, Kringkastingsorkesteret, Bergen Philharmonic Choir, Edvard Grieg Choir

… men her mangler det ikke på kor, i alle fall ikke på rollelista. Arrangementet ellers er omtrent like pannekakeflat som en vegg, men det behøver ikke bety krise. Fordelen er at silhuetten og skyggen av Sondre Lerche blir svært tydelig, som for anledningen opptrer som en Sinatra-esque karakter, med dyp, rystende røst. Det krever pondus og myndighet å kalle en låt for «Den sanne jul» i alt mylderet som bringes til torgs av julelåter hvert eneste år, og det er nok nettopp karrieretidspunktet for det.

Midt i julemusikken

Danielle Balbuena fra New Jersey kaller seg 070 Shake, og er en av mange som ville gjøre rap, bare 

 i løpet av en aktiv artistperiode som snart fyller ti år. «Petrichor» er Shakes tredje studioalbum.

Da er det helt typisk karrieretidspunkt å bli hyperkonseptuell, i alle fall i måten albumet skal serveres til publikum på. Petrichor er et fremmedord hentet fra det antikke Hellas, og viser til fornemmelsen man får i neseborene når bakken holder på å tørke etter regnvær. Det skal være abstrakt og sanselig, men følelsesvekkende, handle om overganger, forråtnelse og oppbrudd, men på en litt deilig måte.

I svært liten grad, eller i alle fall ikke på noen spissformulert måte, synes konseptet å ha preget selve det kreative arbeidet med skiva. Så er betydning nettopp så vag, og det holder til å oppfylle forventningen om å være annerledes-rapper.

 fra svulstige arenarock-riff, til plutselige, malplasserte anstrøk av fiolin til synkoperte boom-basser under mutt rap-stotring, som man har hørt i emorap og trap for noen år siden.

Uten at det er mulig å tolke som en bevisst handling, har Shake firt seg ned i den støvete musikkarkiv-kjelleren og liksom gått helt bananas. Sammensuriumet og de brå vendingene oppleves nemlig ahistoriske, anakronistiske og komplett tilfeldige. Som alle lyder klippes ut av musikkhistorien og legges på samme, hvite bordflate før de settes sammen til nye kollasjer som om de var tomme, bevegelige dekorasjoner.

Plutselig kommer den smått kontroversielle grunge-ættemora Courtney Love og synger Tim Buckleys «Song to Siren» sammen med Shake. Og det kunne kronet albumet som en gedigen, svett feberdrøm-seanse, hadde det ikke vært for at det egentlig låt ganske fint.

 heseblesende kreative kaoset, som framstår som påsmurt 070 Shake i etterkant, og en uhensiktsmessig markedsstrategisk iscenesettelse, finnes en nerve. «What’s Wrong with Me,» spør Balbuena rett fram, og i et lite øyeblikk føles kaoset som en bagatell.

På juleverksted?

Blir du irritert på deg selv for å ha brukt like mye tid på å dusje som å høre på Lana Del Rey?

Blir du irritert på fyren på jobben som tror han er så spesiell fordi han er blant de 0,01 % som lyttet mest til The Doobie Brothers i år? Og nedover på lista hans finnes Emilie Nicolas og Chief Keef, og i det hele tatt er han en dynamisk karakter, denne kollegaen. Blir du irritert på deg selv for at du brukte like mye tid på å dusje i 2024 som på å høre på musikken til Lana Del Rey?

Ni år etter debuten til den personlige årskavalkaden til Spotify, kalt «Wrapped», har de klart å befeste det som et øyeblikk av kollektiv oppstandelse. Slett ikke all oppmerksomheten er positiv, men mange bruker heller tidspunktet på å lufte sin egen forfengelighet over å 

«Händel eller Hagle – det definerer ikke meg!» 

Vitser har også gått i omløp siden den stadig mer eneveldige strømmegiganten lanserte årets utgave forrige onsdag.

«Du lyttet til 965 artister. Bare 1 av dem fikk betalt.»

I realiteten bekrefter egentlig artighetene mest allmenngyldigheten til 

royaltymodellen i år. Spor må nå samle 1000 årlige strømmer for å kvalifisere for royalties. Valutaen er stadig antall avspillinger, og de innførte nye retningslinjer for «bakgrunnsstøy» eller bakgrunnsmusikk. Funksjonell lyd (f.eks. hvit støy, ASMR, meditasjonsassistanse) må være minst to minutter lang for å tjene penger, noe som reduserer utnyttelsen av korte, repeterende spor. Dessuten skulle de belaste plateselskaper og distributører for «kunstige strømminger». Mer inntekter skulle havne hos profesjonelle musikere, og da kunne de vel børste hendene på forkleet?

Riktignok er det mindre ambient representert på årskavalkadene nå, men Spotify fortsetter likevel å møte kritikk for å betale så lite som $0.007 per strømming. Selv om strømming totalt sett blir gunstigere for musikkbransjen for hvert år som går, vil økte inntekter stort sett bare komme store plateselskaper og ledende artister til gode. Gevinsten kan de dessuten investere i mer synlighet og promotering på listene, som forsterker dynamikken over tid mens mindre artister sliter.

Samtidig håver plattformene inn selv, og i 2024 har Spotify, som er desidert størst, økt inntektene sine med 18,52 % sammenliknet med i fjor.

Kanskje var Spotifyopportunistene som så at de kunne tjene penger på at musikkbransjen inngikk et kompromiss med dem, i kaoset som oppsto rundt den truende malstrømmen av mindre legitime delingstjenester pre-2010. Men at de karret seg til, og klamrer seg til posisjonen de har nå, skjedde ikke 

 over skjermene til 626 millioner brukere i begynnelsen av desember, har kanskje blitt det viktigste verktøyet i kassa. For tidstypiske identitetsmekanismer lå hele tiden til grunn for Spotifys vekst til toppen, med perlekjede-metaforen som første strategi.

Händel eller Hagle – det definerer ikke meg!

Den trojanske hest

Eirik Blegeberg

Pophistorisk var musikkåret 1984 noe helt for seg selv, som påpekt i New York Times forrige helg, samt i Michaelangelo Matos’ bok «Can’t Slow Down: How 1984 Became Pop’s Blockbuster Year» fra 2020. Orwellsk eller ei, så er 1984 året der den moderne popstjernen blir født, og der det virkelig smeller for flere av tidenes største artister – fra Madonna, via Prince, til Bruce Springsteen – alt i kjølvannet av Michael Jacksons suksess med «Thriller» (1982).

I Matos’ bok kulminerer nittenåttifire med superstjerneinnspillingen av «We Are the World» i januar 1985, passende nok, men fra et norsk ståsted kunne året også kulminert med «Take on Me». Tidligere i år ble nemlig A-has nå sertifiserte klassiker den første åttitallsvideoen som passerte to milliarder avspillinger på Youtube, og «Take on Me» klatret dessuten høyt på Spotifys globale strømmelister i løpet av sensommeren/høsten. Uten at vi har oversikt over alle tallene, er det god grunn til å tro at «Take on Me» var den mest strømmede norske sangen også i 2024 – på verdensbasis spilles den fortsatt av mer enn én million ganger hver dag.

Samtidig er det absolutt ingen som spiller originalversjonen av «Take on Me», den som ble utgitt i oktober 1984 og lyder … fryktelig uferdig, stiv og uten verken mystikk eller framoverlent snert, som om synthen unnskylder seg for at den er til. Originalen er milevis unna A-has 1985-versjon av samme sang, der alle bitene faller på plass – mange år etter at sangens riff dukket opp første gang, på A-ha-forløperen Bridges’ låt «Miss Eerie».

Det synthriffet A-ha opprinnelig mente var «for tyggegummi» har blitt stående som selve lyden av åttitallet. Men forteller det noe om norsk popbransje at det er en førtiåring som fortsatt ruver høyest på de globale listene? Diagnosene kommer i alle fall på rekke og rad etter at Spotify annonserte årets strømmetall.

Det ble klart at norske (årsaktuelle) artister er sterkt underrepresentert også i nordmenns lyttevaner. På Norges topp ti over artister med ny musikk befinner det seg bare to norske navn, henholdsvis Roc Boys og Golfklubb, som begge hører til segmentet av post-russehits.
Så kan man kanskje trekke linjer mellom A-has desidert største hit og en kulturell stagnasjon – for hørte massene på førti år gamle innspillinger i 1984? Samtidig er all terpingen, testingen og feilingen som skulle til for å skape det gjennombruddet «Take on Me» ble, en attest over hvor mye arbeid som skal til for å bli popstjerne.

I 2024 var det et lite knippe internasjonale artister som nokså brått nådde en helt ny status, ti-tolv år etter at de prøvde å slå gjennom første gang: Det gjelder Sabrina Carpenter som det gjelder Chappell Roan som det gjelder Charli XCX, som alle er norgesaktuelle i løpet av 2025.

Om Carpenter, Chappell eller Charli blir den nye Madonna er ikke sikkert. Det er likevel verdt å merke seg at de hardtarbeidende damene lykkes med et uttrykk, eller en stil, som har minst én ublu side, enten det er snakk om tekst, musikk, lyd eller bare holdning til hvordan man skal levva livet. Årets nyord «Brat», oppkalt etter Charli XCX-albumet ved samme navn, betyr ifølge slangordboka å være «fri, egoistisk og selvsikker, gi faen i andres meninger og våge å gå egne veier».

Det året det var så brat

Langeleiken feirer 500 år, og Ingrid Lingaas Fossum markerer jubileet med sitt første soloalbum, der hun blant annet spiller på selveste doningen fra 1524. Elleve andre langeleiker figurerer også på albumet, blant annet en kopi av Olav H. Hauges instrument.

Fossum vokste opp i nåtidas langeleik-hovedsete i Valdres, og begynte å spille allerede som åtteåring. I forbindelse med dette prosjektet har hun likevel reist rundt i Norge for å låne instrumenter fra ulike hjørner, sammen med langeleikmaker Oddrun Hegge. Målet var å finne størst mulig variasjon i tradisjonsområde, byggemåte, klang og tonalitet, og Hegge assisterte Fossum i å vurdere hvilke instrumenter som var forsvarlig å spille på.

r både det historiske og musikalske spennet, med låter fra Valdres, Gjøvik, Telemark, Gudbrandsdalen, Hallingdal og Hardanger. Hver og en løfter de fram den enkelte langeleikens unike tonalitet. Det mest spennende med de gamle instrumentene er nettopp deres individuelle klang og skalaer, som skaper uvante harmonier for nåtidas lyttevaner.

Langeleiken har ofte vært oversett sammenliknet med hardingfela, men Fossum viser instrumentets særegne emosjonelle dybde. Kanskje blir det mest påfallende med den største langeleiken, som hun bruker til to energiske ganglåter. Her framhever hun instrumentets iboende slagkraft, mens hun bruker andre låter, eksempelvis «Tolvtalsvisa», som like effektive uttrykk for trøst og andakt.

å bevare instrumentenes autentiske klang, selv om enkelte justeringer er på plass for å fjerne støy og «ulyd». Kanskje burde skavankene i større grad fått være med? På «Spel-Sissel» får plettene skinne i all sin disharmoniske prakt, og sjelden har lufta i et rom vært mer følbar over innspillingsmediet. Forhåpentligvis vil Fossums utrettelige arbeid kunne blåse nytt liv langeleiktradisjonen.

Tolv edsvorne leiker

En by har sine helt egne, betegnende lyder. I København slår røde togsett mot sporene, treffer tverrsvillene under skinnene i pulserende takt mens det suser mot neste stasjon. Vindstyrkene får hengslede vinduer i brokvarterene til å slamre mot fasadeveggen, og knuse utover gata i noen tilfeller. Kastene tar tak i stillasduker, som blir til svære seil på urolig sjø. Gjenger på vei til fest drikker fra glassflaske, og de kastes mot steinunderlaget når de er tomme.

Da to kollegaer i en platesjappe på Vesterbro bestemte seg for å lage plateselskap, var det en liknende lyd som var selve omdreiningspunktet. Det er femten år siden i år, men grunnlegger Loke Rahbek verken tror, eller håper, det blir femten nye år.

– Det er meningen at dette her skal være en 

. Jeg kan godt tenke meg å slippe å bli prikket på skulderen, men heller kjenne min egen besøkelsestid, sier han.

– Man har sett det i København mange ganger, forteller Rahbek.

– Med ungdomshuset i 2006 var alle forferdet over at det skulle ryddes, og det skjedde jo på en veldig ufin måte. Men konsekvensen det faktisk fikk var at … i stedet for at det var en mastodont som kastet lange skygger over ungdomskulturen, så var det plutselig 10–20 nyoppstartede initiativer.

– Ikke at de overlevde, men det kom mye spennende ut av det, understreker han.

Loke Rahbek og Christian Stadsgaard kalte initiativet som vokste ut av platesjappa i 2009 for «Posh Isolation», etter et tekstutdrag fra Belle and Sebastians «The Boy wth the Arab Strap», men det var ikke noe søt, mumlete, raslete twee- eller indiepop de hadde i tankene – i hvert fall ikke i første omgang.

Rahbek spilte i punkband, eller var det svartmetall? Sjangertvetydigheten var kanskje det som skulle koste Pruneface (senere Sexdrome) plassen i historieskrivingen fra den tiden, til fordel for band som Lower og Ice Age. I tangenten mellom ulike sosiale miljøer lå det ikke noen umiddelbar vinneroppskrift, men med Posh Isolation hadde de i alle fall et sted å gi ut den første kassetten.

Ida Messel

Artikler

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multimediale.

Heartworms vekker en viss type rock fra de døde.

Det buldrer og bølger i Oklous albumdebut. Det er sjelen, må vite!

Samisk i samspill

Nå er det visst the (e)nd for The Weeknd.

Vilde Tuv og Anna Kleiva gjør salen på Munch mer monumental enn ellers.

Den eneste løsningen, slik FKA Twigs ser det, er å dykke enda lenger ned i kunstens patos.

La det svinge, plis

Albumaktuelle Sivert Høyem trengte plutselig å skyte fra hofta.

Röyksopp har laget et meditasjonsalbum, for eksempel til røykestopp.

Safario gikk i bresjen for engelskspråklig rap fra Norge. I dag tok han en u-sving med den norskspråklige låta «Himmelen er ikke blå i dag».

Greit å ikke vite

Fordums prakt eller bare for dumt? (Litt) nye norske julelåter kan hentes i ferskvaredisken, og noen lukter mer fisk enn andre.

070 Shake klipper og limer, og det tar helt av.

Blir du irritert på deg selv for å ha brukt like mye tid på å dusje som å høre på Lana Del Rey?

Det året det var så brat

Ingrid Lingaas Fossum løfter fram langeleiken, tolv av dem, skal man være presis.

Etter femten år nøyer Posh Isolation seg fortsatt med å lage midlertidig klubbhus i en avsides krok av København.

Djrum har fått skjelven.

Sprer ordet

Red Hot-samleren «Transa» vil endre måten vi ser kjønn, og argumenterer for at sinnets skillevegger ikke er bærende.

Produsentrollen er ensom, men lytting bygger fellesskap, forteller remixalbum-aktuelle Dragongirl.

Nicolas Jaar kaster lys over Chiles grumsete fortid, med lydgrep som pendel.

Langvarig leik

Norgesaktuelle Anna Järvinen kommer til å slutte å lage musikk når hun blir glad.

Det glitret fra de egenmekka instrumentene til Kin’gongolo Kiniata under Oslo World.

Marstein prøver å komme nepo-kritikken i forkjøpet.

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multi­me­diale.

Heartworms vekker en viss type rock fra de døde.

Det buldrer og bølger i Oklous albumdebut. Det er sjelen, må vite!

Samisk i samspill

Nå er det visst the (e)nd for The Weeknd.

Vilde Tuv og Anna Kleiva gjør salen på Munch mer monumental enn ellers.

Den eneste løsningen, slik FKA Twigs ser det, er å dykke enda lenger ned i kunstens patos.

La det svinge, plis

Albu­m­ak­tu­elle Sivert Høyem trengte plutselig å skyte fra hofta.

Röyksopp har laget et medita­sjons­album, for eksempel til røykestopp.

Safario gikk i bresjen for engelsk­språklig rap fra Norge. I dag tok han en u-sving med den norsk­språk­lige låta «Himmelen er ikke blå i dag».

Greit å ikke vite

Fordums prakt eller bare for dumt? (Litt) nye norske julelåter kan hentes i fersk­vare­disken, og noen lukter mer fisk enn andre.

070 Shake klipper og limer, og det tar helt av.

Blir du irritert på deg selv for å ha brukt like mye tid på å dusje som å høre på Lana Del Rey?

Det året det var så brat

Ingrid Lingaas Fossum løfter fram lange­lei­ken, tolv av dem, skal man være presis.

Etter femten år nøyer Posh Isolation seg fortsatt med å lage midler­tidig klubbhus i en avsides krok av København.

Djrum har fått skjelven.

Sprer ordet

Red Hot-samleren «Transa» vil endre måten vi ser kjønn, og argu­men­terer for at sinnets skille­veg­ger ikke er bærende.

Produ­sent­rollen er ensom, men lytting bygger fellesskap, forteller remixalbum-aktuelle Dragongirl.

Nicolas Jaar kaster lys over Chiles grumsete fortid, med lydgrep som pendel.

Langvarig leik

Norges­ak­tu­elle Anna Järvinen kommer til å slutte å lage musikk når hun blir glad.

Det glitret fra de egenmekka instru­men­tene til Kin’gongolo Kiniata under Oslo World.

Marstein prøver å komme nepo-kritikken i forkjøpet.

Belfast/London-duoen Bicep blåser liv i prosjektet ved å bli mer multimediale.

Albumaktuelle Sivert Høyem trengte plutselig å skyte fra hofta.

Röyksopp har laget et meditasjonsalbum, for eksempel til røykestopp.

Safario gikk i bresjen for engelskspråklig rap fra Norge. I dag tok han en u-sving med den norskspråklige låta «Himmelen er ikke blå i dag».

Fordums prakt eller bare for dumt? (Litt) nye norske julelåter kan hentes i ferskvaredisken, og noen lukter mer fisk enn andre.

Ingrid Lingaas Fossum løfter fram langeleiken, tolv av dem, skal man være presis.

Etter femten år nøyer Posh Isolation seg fortsatt med å lage midlertidig klubbhus i en avsides krok av København.

Red Hot-samleren «Transa» vil endre måten vi ser kjønn, og argumenterer for at sinnets skillevegger ikke er bærende.

Produsentrollen er ensom, men lytting bygger fellesskap, forteller remixalbum-aktuelle Dragongirl.

Norgesaktuelle Anna Järvinen kommer til å slutte å lage musikk når hun blir glad.

Det glitret fra de egenmekka instrumentene til Kin’gongolo Kiniata under Oslo World.