Ida Messel

#fff

Honey Dijon, egentlig Honey Redmond, har vært en bautaskikkelse i klubbmusikken fra hun flyttet fra house-støpeskjea Chicago til kulturmekkaet New York på 1990-tallet. Fra det øyeblikket ble hun en sann 

selv om hun senere skulle flytte basen til både Berlin og nå London.

På veien har 57-åringen rukket å bli husvarm i kunst- og moteverden også, for ikke å snakke om i popen – 

. Prominente samarbeid inkluderer for eksempel Madonna, eller Jamie xx på «Baddy on the floor» fra 2024. Ikke minst har Honey Dijon skrevet og produsert to av nøkkelsporene til Beyoncés «Renaissance» fra 2022: «Cozy» og «Alien Superstar».

Men det er altså i nattelivets mørke kroker at Honey Dijon fikk sin kreative oppdragelse, noe tredjeplata «Nightlife» er et nesten overtydelig vitnesbyrd om. 

I know a place, a place where I can get away / And let the melody take control of me / Don’t let go of me, don’t let go, 

synger R&B-vokalisten Chlöe i åpningssporet. Oscillert synthbass bølger jevnt i bakgrunnen.

 holder seg i det samme rytmiske rammeverket av 

med tidvis synkoperende hats og skarptrommer – men med stort sett faste klapp på annenhver basstromme

 Rytmen er hele veien inviterende, seig og funky: en oppskrift på dansbarhet. En alarmliknende to-mikrotoners melodi av metalliske synthtangenter aper etter vokalen. Det er noe skittent og berlinsk med melodien, samtidig som den viser måten house bevarer emosjonelle uttrykk på, selv når harmonisk bevegelse er sparsom.

Hvert spor forskyver seg gradvis fra det forrige sporets konsept, som i en dynamisk DJ-miks mer enn måten album flest utarter seg. Poenget er å følge de ulike fasene av festen. Spor som «I Like It Hot» eller «Private Eye» dreier seg rundt en enkelt toneart eller modus, over en groove av rike bassfrekvenser. Det er også her Honey Dijon er best på «The Nightlife», når akkordskiftene er få og diskrete – når det er lyddesign, timing på musikalske momenter som får fokus.

ikke særlig dypt inn i de sjelelige vansker. Dette er klubbmusikk som typisk handler om … 

: dansing, overflatiske møter, høy energi og å føle seg sjæl gjennom musikken. 

Move through the music, it’s the time, don’t lose it / Feel the bass, move through it, read the rhythm, can’t lose it, 

Leave it on the floor, that’s what we do / Let’s get on down,

 også videre, synges det på «New Wave Groove».

Vi kikker kanskje ikke inn i eksistensens avgrunn gjennom bakspeilet, men så prøver heller ikke Honey Dijons «The Nightlife» å være noe den ikke er. Det at universet er så avgrenset til klubben og den tilhørende kulturen, er nettopp det som gjør musikken så inviterende, inkluderende og rommelig. Dette er en, om ikke konservativ, så i alle fall 

tilnærming til house- og technofaget, en insistering på klubben som et territorium der man møtes på like fot. Oppi alskens intellektuelle hybrider kjennes det som et overraskende friskt pust.

 hvor cheesy akkorder ligger som perkussive stikk rundt gospel-vokalen til Mette Towley: 

This ain’t love, it’s chemical / Don’t catch a feel for the pheromone / This shit ain’t real, delusional / You’re into me, I’m international

. Det er enkelt, tullete, flørtende i tilsnittet.

Spor som «Just Friends» er like overdådig svulstig: 

Your love, it won’t save me / Don’t even try, don’t even try.

 Med ironi og overdrivelse inntar vokalistene en observerende rolle i eget følelsesliv, ufarliggjør dramaet, flater det ut med en trykkende bass som i «Rush Me».

Smak av honning

– Nå sitter jeg og spiser brødskive i Bergen, hvor jeg skal spille Ørjan Matres pianokonsert i kveld.

Da får du bare tygge og det som trengs. På den splitter nye plata di «Geirr Tveitt» tolker du komponisten Geirr Tveitt (1908–1981). Du spiller blant annet «Noko te øl», en slags eldre dagers Roc Boyz – skikkelig festmusikk fra Hardanger. Hva slags forhold har du til drikkeviser?

– Jeg er ikke så sterk på drikkeviser.

– Jeg har vært interessert i Tveitts musikk i årevis, og under pandemien plukket jeg opp den store sonaten hans, 

. Jeg kjente at dette er et unikt verk i norsk musikk – egentlig også internasjonalt. Da jeg øvde inn musikken og satte opp 30–40 konserter over hele verden, merket jeg raskt hvordan musikken kommuniserte med publikum.

– De reagerte veldig emosjonelt. [Sonaten] er et episk og stort stykke musikk, veldig virtuost, mye klang … jeg har aldri hørt et piano låte på denne måten. Det er nesten overveldende. Det har så mye kraft i seg.

Nå har jeg satt sammen denne innspillingen, som har denne sonaten, men også kortere ting. Jeg har også inkludert et samarbeid med min søster Solveig.

Ny take på Tveitt

ette minner meg om den filmen – husker dere den – «En Natt på Museet», fra da jeg var liten?

 sier en stemme, bare på brei amerikansk inn i mikrofonen. Og det føles nesten malplassert innimellom all den koreograferte teknologien, de digitalt bearbeidede instrumentlydene, strobelysene og den svære skjermen som hele konserten skal suge publikum inn i en eller annen animasjonsfilm. Menneskestemmen stiger levende ut av manus, der Daniel Lopatin ellers bare står uaffektert, som en dressert gardist bak miksebordet sitt.

Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har oppnådd kultstatus både for soloalbumene – særlig alt gitt ut på Warp siden 2013 – men også filmmusikk til Safdie-filmer eller produksjonsarbeid som The Weeknds «Dawn FM».

 – favorittartistenes favorittartist – i festsalen til Munchmuseet, og skal presentere ambientskiva «Tranquilizer» fra november i fjor, sammen med den flerårige samarbeidspartneren og VJ-en Freeka Tet. Albumet er omtrent så konseptuelt man kan få det, tar for seg lyder fra et tidligere sample-bibliotek som fantes i nettdatabasen Internet Archive. Det betyr buldring og susing i lange seige jam-strekk, melodier som knapt flytter på seg, evige repetisjoner av lyder som om lydene holder på med å undersøke seg selv.

Også får bevegelsene kanskje en fastere form med Freeka Tets visuelle støtte på den enorme skjermen bak dem. Animasjoner og live-filming smelter sammen i hypnotiserende forflytninger gjennom rom, lange, trange ganger og kontorlandskap. Vi flyr over tette, høye byer og blir stående med en gjeng dukkedyr, blant annet en gorilla.

 der pussige lyder og bilder skal virke sammen i fortellinger som vi skal ta inn i fellesskap i denne svarte kuben, er som skreddersydd for Oneohtrix Point Never. Kanskje har dette formatet – også lukrativt når du havner på innsiden av museumsmaskinen – ligget der framme i ønskene hans som en hellig gral.

At denne drømmen knuses når den settes ut i levende live, er også litt uunngåelig. Plutselig får de fremmede lydverdenene et materielt avtrykk, en slags fasit, også finnes den ikke lenger som idé – med tilsvarende digert mulighetsrom. Og når kombinasjonen mellom lyd og bilde er så frittflytende og uklare fra begge sider, er det akkurat som om de nuller hverandre ut, blir til en seig «kunstgreie» i stedet for det de opprinnelig ville fortelle om.

ikke opptatt av det meditative, behagelig introspektive med ambientsjangeren. Konserten som springer ut av albumet er også på sitt aller beste og mest tankevekkende når den er mest dyster og urolig. Lite minner om den elleville familiekomedien der Ben Stillers «Larry Daley» må hanskes med at utstillingene på museet han jobber på våkner til live om natten. Et liknende kaos hadde vært kledelig.

For format

Hedvig Mollestad, du er aktuell med «Bitches Blues» med trioen Weejuns – en annen trio enn din vanlige trio. Det er ikke lenge siden du ga ut musikk med Cortex heller. Det spirer og gror, med andre ord! Og det sier jeg ikke bare fordi vi sitter i et veksthus på Nesodden.

– På en måte synes jeg begge albumene kan minne om hverandre. De er slektninger på et vis.

– Jeg hadde vel sendt noe greier til de andre. Så hadde vi en dag eller to små dager til å øve det inn, og så spilte vi en konsert i Kongsberg. Og så hadde vi to dager i studio, torsdag og fredag. Så spilte vi på Last Train på lørdagen.

Blir det best når det går sånn slag i slag?

– Det er i hvert fall enklest å holde fokus da. Og så skjer det så masse når du spiller flere konserter etter hverandre, som du ikke kan øve frem. Da må det være litt intenst for at det skal utvikle seg.

Kunne du hatt … tre ganger så mange trioer?

Dur og Mollestad

#000

Noen vil kanskje kjenne igjen Underscores fra låta hun gjorde med Oklou, «Harvest Sky». Men dette artistnavnet til April Harper Grey, som

 typisk-generasjon-z-egentlig-skrives-i-minuskler

, «underscores», stikker seg ironisk nok 

 ut i mengden. Dessuten kan man stille spørsmål til om musikken til 25-åringen fra San Francisco har så mye vind i seilene lenger? Grey driver med hyperpop, en slags digital inntrykksmetning og overbelastning av følelseslivet gjennom musikk på grensa til det performative eller ironiske.

Det sier seg selv at det er mulig å gå lei av de greiene der. Og nådde ikke sjangeren sin kreative høyde før pandemien en gang, mens Underscores gikk på ungdomsskolen og ga ut ep-er som skulle høres ut som Skrillex?

Da tredje album «U» kom i mars i år – og fulgte den formlike smilemunnen på «Fishmonger» (2021) og hesteskoen på «Wallsocket» (2023) – burde alle musikksynsere hylt ut i kor: Takk Gud for at hyperpopen ikke var et blaff! For som Underscores selv synger i «Music»: 

It’s happening again, I feel the BPM / I feel the music (Music)/ And usually I’m hard to please, but I feel the harmony, mm …

Og fra sekundet man blir fanget inn i denne malstrømmen av et album, er det klart at hovedpersonen har musikalsk teft.

 og tempo krever tilvenning, men det er en enorm detaljrik og glødende lydverden som finnes rundt og mellom de krappe svingene. En ting er trykkbor-bassen på nevnte «Music», en annen er åpningslåta «Tell Me You Want It», fra perkussive akkorder på kassegitar, til det som høres ut som krabbesnøre virvler rundt i en plastbøtte. En liknende dramatisk utpustsekvens i slutten av låta har man vel ikke hørt siden Marilyn Mansons «The Beautiful People» (1999).

Grey har produsert alt selv, fra danserytmer til den svimlende synthen på «Hollywood Forever» til den ultramelodiske, cinematiske «The Peace» eller «Bodyfeeling». Det som hovedsakelig gjør «U» så lytteverdig framfor enerverende, er likevel de syrlige og smarte tekstene hennes. Fra 

It’ll be winter soon and I’ll be Twilight pale,

I put on 92.7, they’re playing Christian rock, and I’m just so sentimental, feel everything in my heart, 

 kunne det ha blitt, sammen med et batteri av lydstimuli som minner om prikkedøden i intensitet. Grey behandler alt av 

i snappy hverdagsmotiver. En gang i tiden ønsket hun å bli den nye Skrillex, og «U» er en god søknad. Samtidig oppleves hun som en som – foruten den produksjonsmessige finessen – har mye mer på hjertet.

Understreker nok

Bjeller skingrer som en brannalarm utover skolegården, mens et sample av «Poppa Duke» Edwards (1936–2016) kommanderer fjernt i bakgrunnen: 

 Slik åpner Kanye «Ye» West sitt 15. offisielle album, «Bully», som et musikalsk ekko fra fortiden. Albumet er en anmodning om syndsforlatelse etter turbulente år, og redskapet Ye bruker er en spade. Han graver og graver i diskografien sin, etter seg selv.

 og gitar, som i den konfronterende utgaven av ham selv fra «Yeezus» (2013). 

The pain was truly blurrin’ my thoughts up

, fortsetter han, og ordene er ofte svære, men fremføringen umotivert og slapp, nesten snakkete.

Denne likeglade muttheten kommer overraskende fra en ikke teknisk briljant rapper som likevel alltid har holdt fast i lytterens oppmerksomhet – om han så behøvde å storme scenen for å få det til.

 han ukonsentrert ut gjennom mye av «Bully», men i tillegg puser ordene altfor ofte bare på overflaten av det han vil snakke om. 

Highs and lows, I put you through a lot I know,

synger han på «Highs and Lows», over en forvrengt, interpolert versjon av Pommes «Soleil soleil» – en sample han ikke fikk klarert med opphaveren på grunn av politiske uenigheter. Teksten er uansett en litt 

grovhogget forenkling av kontakten mellom Kanye West og publikum de siste årene.

Siste Musikkmagasinet før påske tok for seg pop- og rockehistoriens mangefasetterte flørt med nazistisk symbolikk, i lys av Daniel Rachels bok «This Ain’t Rock ‘n’ Roll». Sett opp mot Kanyes mye omtalte antisemittiske periode, ender diskusjonen i den samme blindveien av et spørsmål: Kan man skille kunsten fra kunstneren? Mens svaret stort sett alltid er ja, spørs det likevel om «Bully» holder.

 albumet har fått satt seg, rakner strukturene rundt. Strømmelenken frosset på noen strømmetjenester, James Blake ba om å få fjernet navnet sitt fra prosjektet og planene rundt comeback-konsertene på Wireless Festival i London gikk i vasken, etter at sponsorer trakk seg og hovedpersonen fikk innreiseforbud.

Mange har åpenbart håpet det skulle holde til forsoning likevel, sett i sammenheng med Kanyes unnskyldning i The Wall Street Journal, inkludert samarbeidspartnerne som Travis Scott, CeeLo Green, Ty Dolla Sign, Don Toliver og André Troutman. Men det er noe livløst og Frankenstein-aktig i måten albumet bruker Kanyes historiske register som råmateriale – påtatt rekonstruert og utskilt fra sin opprinnelige sammenheng.

 aggressive åpningen og påfølgende «This a Must» er bygget rundt tørre, komprimerte trommer, med vokalen som en ekstra perkusjonskanal, som i deler av «Yeezus». Men det er også lange melankolske partier som tar en tilbake til «808s & Heartbreak» (2008), bygget med sparsommelig trommebruk rundt romklang og fravær av lyd. En 

 skal også på kjent vis temme vokalen som om den hele tiden skal briste i «This One Here» og tittelsporet. Vokalen smyger seg kjent over filtrerte synthpads i høydepunktene «Sisters and Brothers» og «Damn».

Mest sonisk deja vú vekkes av alle tidligkarriere-pekene på plata, blant annet til 

fra platene mellom 2004–2007. Det flyter fint gjennom de melodiske sløyfene over klassiske beats på «Beauty and the Beast», «Preacher Man» og «Whatever Works». Det samme kan sies om «I Can’t Wait» eller «White Lines», selv om samplingen av henholdsvis The Supremes og Carpenters kjennes banal. 

Why do birds suddenly appear everytime you are near,

vokal, men låta er for kjent til å kunne fornyes nevneverdig.

Hvor er jeg?

New York-duoen Fcukers, med Shannon Wise og Jackson Walker Lewis, har i fire år drevet med et fiffig og særegent prosjekt. De to har nemlig prøvd å skrape under overflaten på noe av det mest overflatiske som finnes av musikk: den masseproduserte klubbpopen. Sånn sett prøver de å koke det sammen fra bunnen av, denne sausen som oftere settes sammen av ferdiglagde komponenter.

digitale trommesett dyttes inn i arrangementsmaler av ansiktsløse produsenter i evigvarende sløyfer av remixer og reworks. Og det har stort sett ett formål: lage forutsigbar og fengende musikk til radio og fest, men ikke representere noe stort musikalsk kunstnerskap utover det.

 blir det når man ser for seg at den ultrakomprimerte, bølgende synthbassen på «Beatback» eller «If You Wanna Party, Come over to My House» er spilt av en faktisk tommel, på en faktisk streng, med en faktisk intensjon.

Duoens debutalbum «Ö» er som å være låst inne i en lang låt, på godt og vondt, med nonchalante vokaler, overpolert groove og ­tilsiktede dumme tekster. 

Y-O you are mine ‘cause I’m lucky (…) Okay, okay, okay, I know I’m always, always (…) L.A., O.K., New York … 

synger Wise i låt nummer to, og det er deilig å slippe å bli noe særlig klokere enn det.

 4/4-beats, synth-tung produksjon og repetitive hooks gynger lytteren av gårde inn i en svimeliknende tilstand sammen med de gjennomgående dumme tekstene. 

I just wanna rock right now, I just wanna rock right now 

i låta med samme navn. Tempoet er så høyt at man glemmer å spørre seg om det er ironi som nikker hodet i takt eller om det bare skyldes det plutselige gjennomtrekket. I låter som «Play Me» og «Lonely» er det som om hjernen råtner i sanntid – men samme det. Det kribler og er gøy.

Hjernen råtner alene

synger en medtatt Robin Miriam Carlsson, bedre kjent som Robyn, på singelen «Dopamine». Hun vender nå tilbake med albumet «Sexistential», og det har gått åtte år siden forrige plate, «Honey».

Livets hensikt er å holde seg kåt, skriver hun i pressemeldingen, og har siden sist blitt alenemamma på nå 46. All den tid det finnes motvilje og stigmatisering av kvinner i overgangsalderen i kulturen, forankret i patriarkalske synspunkter som låser kvinnens verdi i ungdom, fruktbarhet, seksualitet og så videre, har Robyns albumretur potensial til å være både subversivt og sårbart.

Sånn sett bærer hun kanskje hjertet synlig på utsiden av kroppen – noe hun vel alltid har gjort i sine såre discoballader. Det er bare at denne gangen kjennes det ikke helt sånn, reint musikalsk.

at lydbildet og den elektroniske instrumenteringen helt bevisst henter fra «Body Talk»-trilogien, og det mangfoldige samarbeidet med Röyksopp. På førstesporet «Really Real» tramper en seig basstromme i 4/4-takt et litt mystisk og tøft synth-arpeggio av gårde, mens Robyns stemme langsomt og sjelfullt bygger momentum mot refrenget. Måten vokalen vrenger seg inn i det fengende hooket, ledsaget av spretne hihats, bryter opp monotonien. Samtidig høres det ut som en låt som allerede kunne vært del av Robyn-katalogen; en velkjent låt, en b-side fra 2011.

De ekstra gjentakelsene av refrenget gjør det litt for likt en Robyn-parodi, selv om ingrediensene er fine nok i seg selv. Melodisk farer albumet videre gjennom spisse synther, rare, metalliske «bloink»-lyder, som av sprukne ballonger eller en bråkete luftventil. 1980-talls-aerobictime-stemningen som hele tiden iscenesettes, er sikkert ment å drive opp energien. Men med vocoder-effekten på «Blow My Mind», den gjentakende frasen på «It Don’t Mean a Thing» (som sier nettopp det) eller den jingle-aktige balladen «Light Up» renner energien ut i en dam, monotont og umotivert.

 er likevel langt fra noe dårlig album. Robyn har nemlig – på tross av den litt 

kunstig-befruktning-rapen i tittelsporet – tatt for få sjanser til å risikere det.

Hun har jo en glitrende spesiell stemme, Robyn, som legger seg i en slags herlig akkord bak synthen, uansett hvilke ord som synges. Det foregår også teknisk, med mikrotoner i vokalen som liksom smetter fint opp gjennom ørsmå sprekker i ellers svært fulle elektroniske lydbilder – med andre ord: med lite plass mellom frekvensene.

I det svingende refrenget på «Talk to Me», som for øvrig følger samme oppskrift som åpningssporet «Really Real», skinner samspillet mellom synth og vokal sterkest. Med sin typiske 

oppbygning, er låta den med tydeligst hitpotensial. Et basstungt vers lander i en svevende bro, før refrengets utbroderende melodi hamrer inn poenget: 

Sometimes I get so lonely (…) Talk to me.

 tyggegummi-elektro-sporet «Sucker for Love» markerer stedet på plata der hun beveger seg mest mulig ut i nytt terreng – eller ny bevegelse, som om hun suser av gårde i en radiobil, hylende glad, rusa på eget følelsesliv.

Hun har en glitrende spesiell stemme, Robyn

Snakke om kropp

Når Kanye «Ye» West omsider slipper albumet «Bully» i dag – etter å ha annonsert det allerede i september 2024 – skal det visstnok være noe av det mer 

han har gjort de siste ti, mildt sagt utsvevende, årene. Skiva ryktes å hente kreativt fra karrierehøydepunktene «808s & Heartbreak» (2008) og «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).

Helt andre rykter, også visstnok basert på låtlekkasjer, karakteriserer «Bully» som et musikalsk makkverk. Uansett om ryktene stemmer eller ikke, risikerer mange å klore opp hodebunnen sin mens de lurer på om det sømmer seg å høre på Ye i 2026.

 har vært lang for Kanye. Han har hatt veldig merkelige utsagn om slaveri, vært frem og tilbake i sin støtte av Maga-bevegelsen, hatt sin egen presidentkampanje, konspi-tweets, hevngjerrige utspill mot ekskona Kim Kardashian, og tatt P. Diddy og andre kjente overgripere i forsvar. Han ble mer kristen, så kristenkonservativ, før han prøvde å 

gospelkoret sitt, Sunday Service, med en helt ny logo, med korets akronym i runebokstaver. Ja, SS, som i Hitlers Schutzstaffel

For i løpet av disse årene hadde Ye også blitt høyreekstrem. Han gjestet blant annet ytre høyre-radioverten Alex Jones’ Infowars-program, og uttalte at «I see good things about Hitler» - fulgt av det selvmotsigende «Every human being has something of value that they brought to the table, especially Hitler».

Kritikken haglet, men punktet der det bikket ordentlig var da Ye kjøpte en reklameplass under Super Bowl i februar 2025. Reklamen ledet seerne til nettstedet hans, Yeezy.com, og med en gang trafikken økte endret butikken karakter. Plutselig solgte Ye bare ett enkelt produkt: en hvit T-skjorte med et hakekors. Trøya kostet 20 dollar og var merket «HH-01».

Før vårens utgivelse av «Bully» kjøpte Ye en helside i Wall Street Journal, der han la seg flat og skyldte på bipolardiagnosen sin. «In that fractured state, I gravitated toward the most destructive symbol I could find, the swastika», skrev han, og lovet at han nå hadde forpliktet seg til behandling og forandring. «It does not excuse what I did, though. I am not a Nazi or an antisemite. I love Jewish people.» Ye hadde også noen måneder tidligere mottatt offentlig tilgivelse av rabbiner Yoshiyahu Yosef Pinto, som holdt ham ømt i begge hender mens artisten sa at han «was dealing with some various issues».

Å bevitne Wests offentlige radikaliseringsprosess har vært provoserende og smertefullt, men også et pussig skue. Og det er ikke bare fordi det bærer i seg paradokset av Wests egen hudfarge, og kategoriene Hitler og hans likemenn plasserte mørkhudede i: bastarder og 

Det har også vært merkelig å se en med så bred appell og voldsom suksess begi seg ut i den forblåste nisjen av nynazist-musikk.

Enten det er nisjemiljøer av marginaliserte, hvite menn på den ene siden, eller en umedisinert, amerikansk kunstner med storhetsvanvidd på den andre: Ifølge forfatter Daniel Rachel (tidligere musiker og musikknerd), viser begge eksempler et altfor lite utsnitt av det moderne musikklivets lefling med nazi-symbolikk. Omfanget er nemlig oppsiktsvekkende stort.

Mengden av musikkhistoriske nazi-flørtende tilfeller redder neppe Kanye West

Kan Ye fikses?

Hallo! Dere slipper albumet «Or gare» i dag. Hvordan begynte dere å jobbe sammen, Stine Janvin og Morten Joh?

– Vi har gjort veldig mye sammen på tvers av kunstgreiner, vært i det samme musikkmiljøet og for så vidt det samme hjemmemiljøet. Vi bor sammen og har tre barn. Men «Or gare» er det første musikalske samarbeidet som sådan.

– Det betyr «av gårde», og albumet vårt tar for seg den gamle tradisjonen med 

i Ryfylke. Liksangerne sang den døde «or gare» eller «ut av gården» under gravferdsprosesjonen.

– Den døde kroppen lå vanligvis i stua, også skulle den fraktes gjennom bygda til vigslet jord, og sangerne, ofte i små grupper på to eller tre, fulgte reisen fra hjemmet til gravlunden. Prosesjonen med sangerne stoppet gjerne opp ved hver gård på veien.

De brukte en helt spesiell syngemåte, med forskyvninger og andre toner enn de vanlige tolv. Sangen skulle ljome utover fjorden. Det var en praktisk beskjed i dette, samtidig som salmene bar med seg en religiøs tyngde, en gudfryktighet.

– Det var nok en blanding, en skikk med flere funksjoner, og det kan ha tatt nye retninger over tid. Salmetekstene stammer i hovedsak fra 1800-tallet, men tonene kan være eldre. Mye kan tyde på at vi snakker pre-reformasjon – en type tidligkristen musikk med tekster som har blitt erstattet senere.

Døden var mer dugnadsarbeid før i tiden

For bygda, for døden

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

 «Boulevard» besjeler gata han går i på en fiffig måte: 

No one will ever see me this close, this soused / As drunk as skunk and sunk / Just you / Boulevard,

synger han, som i en oppfølger til «On the Streets I Ran» fra 2006.

Tematisk er vi hjemme i velkjent Moz-habitat: ironisk selvmedlidenhet, romantisk misantropi og den evige følelsen av å stå utenfor. 

She tells you you’re not good enough, not rich enough / Not man enough, not fast enough / Not you enough, you don’t joke enough / Because you just do not take coke enough, 

som han synger på «Kerching Kerching». Låta resonnerer tilbake til «I Know It’s Over» fra 1986: 

If you’re so funny / Then why are you on your own tonight?

beskriver i selvbiografien sin, var han i utgangspunktet en nerd som lengtet etter å bli en del av musikkhistorien – kanskje for å kompensere for mer asosiale personlighetstrekk. Han dyrket David Johansen og New York Dolls, og forgudet Roxy Music – som han for øvrig gjør et temmelig middelmådig cover av på «Amazona». Låter som den, eller «Lester Bangs» reflekterer Moz’ musikalske oppvåkning, samtidig som han prøver å skrive seg selv inn i samme fortelling.

Sistnevnte er en fiffig ode fra rockestjerna til rockekritikeren. Den er også et lite blikk i bakspeilet for Morrissey, og en litt motvillig innrømmelse om å lengte etter å bli sett. Bangs, den ikoniske Rolling Stone- og Creem-skribenten, døde 30. april 1982. Det var måneden før The Smiths kom sammen for første gang, etter at Johnny Marr dukket opp på dørstokken til Morrissey i Manchester og spurte om de skulle starte band.

En dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen

Denne kjipe mannen

James Blake åpner sitt niende album siden den selvtitulerte debuten i 2011 med: 

En transponert, fordreid vokal blander seg med den naturlige stemmen hans, i det som ligner på en mekanisk framprovosert stotring, over tvilende synthpads. Hver gang det beveger seg mot muntert blir det mørkt igjen, og vice versa. Det er dunkelt og uhyggelig, men ikke uten antydning til håp.

I don’t know how we got here / But I think we might be sleeping / I think we might be walking / To the death of love

, fortsetter han i låta etterpå. Lite tyder på at han sikter til forholdet til kjæresten Jameela Jamil, all den tid de har drevet PR-kampanje for albumet på sosiale medier, som går ut på å erklære sin kjærlighet til hverandre. Låt nummer tre, kalt «I Had a Dream She Took My Hand» handler derimot om henne.

 å handle om måter kjærligheten fungerer som hegnende skjold rundt hovedpersonen i en tid der verden er fæl.

, søtt, men mye av poenget i denne omgang er at Blake vil bli mer personlig, og styre kommunikasjonen med publikum selv. Etter 15 år i det store musikklivet starter Blake nemlig eget plateselskap, Good Boy Records, for å få så mye kreativt armslag som mulig. Det skyldes også at han er blant artistene som har knekt strømmekoden best, og rett og slett ikke ser behovet for å være tilknyttet de svære plateselskapene lenger.

Kreativt albuerom til tross: med summende basser, 2-step-rytmer plukket fra hverandre og overbearbeiding av Balkes sjelfulle vokal, kjennes denne plata som en av hans mest forutsigbare til nå.

 Flinkisen og virtuosen er oppvokst med musikerforeldre i London, klassisk opplært i piano fra barnsben, og videre gjennom en populærmusikk-grad fra Goldsmiths. Han har en stemme av gull og diplomatpass i den alternative sjangerverdenen. Kan Blake noensinne tråkke helt feil?

Kanskje bare når han repeterer seg selv for mye. Måten stemmens soul-kapasitet skal møte sin mekaniske motsats i det lavoppløselige, summende, trommemaskin-dirigerte arrangementet på «Through the High Wire», er et eksempel på det. Det samme er 

i «Days Go By» og den oppskriftsmessige britiske rap-featuren på klubbpop-låta «Doesn’t Just Happen» med Dave. Den har blitt i overkant gjenkjennelig nå, denne 

lydkonstruksjonen av en fjær (vokalen) som stryker deg forsøksvis helbredende over ansiktet midt i et migreneanfall (arrangementet).

 fra «Playing Robots Into Heaven» (2023) er med på den ekstatiske «Rest of Your Life». Det friskeste albumet har å by er likevel når uttrykket blir mer instrumentalt og band-preget, slik som i «Trying Times». En sprø og tydelig skarptromme dirigerer myke gitarstrenger, og danner et varmt, behagelig teppe bak stemmen. Det er ikke så mye vokale sprell eller store krumspring her, i stedet ligger styrken i den nesten-brudevals-aktige enkelheten.

På «Make Something Up», «Feel It Again» eller «Just a Little Higher» er fokuset også mer ensidig rettet mot stemning og fine melodier, der lydbildene har plass til å puste. Det er når James Blake – på papiret – er mest oppskriftsmessig at han overrasker mest.

Verdenssmerte

Til helga feirer Rockefeller at de fyller 40 år. Du har jobbet her i 39 av de årene. Få i Oslo og Norge har sett mer livemusikk enn deg?

– Du kan jo regne på det, sånn cirka fire kveldsvakter i uka i så mange år. Det blir en del, det.

Det kan vel tilsvare noe i retning av … 7332 konserter, og sikkert flere. Hvor mange liter forfriskninger har vært tappet i den forbindelse?

– Huffameg, det orker jeg ikke tenke på en gang.

– Ved en feiltakelse, holdt jeg på å si. Nei, jeg jobbet egentlig på et annet utested, men kjente vaktene her, og så ble det bare sånn. Jeg skulle bare være her en liten stund, sånn til jeg fant ut hva jeg skulle gjøre med livet mitt.

– Bli pensjonist! Nei da. Jeg har blitt her fordi jeg trives – det er veldig mye fine mennesker som jobber her. Noen blir i ett år, andre blir i fem. Lokalet er det samme, men vi har blitt større sideveis og oppover, med Sentrum Scene, John Dee og Leiligheten. Da jeg begynte her var det tre barer. Nå er det ni.

Jeg har stått oppå bardisken og headbanga, ja

Ingen vanlige uker

g når alt er forbi / Høres ingenting lenger / Ingenting / Og det høres.

 Slik lyder Nils-Aslak Valkeapääs (1943–2001) sluttsetninger i storverket «Beaivi, áhčážan» fra 1988, i Harald Gaskis oversettelse. I Martin Bjørnersens tekst om multikunstneren Valkeapää – bedre kjent som Áillohaš – fra Musikkmagasinet 6. februar, var nettopp dette utfyllende tomrommet en ledetråd. Áillohaš’ diktopplesning er «så hypnotisk stillferdig at språk glir over i ren pust», skriver Bjørnersen.

DJ, musiker og produsent Niilas’ nye album, «Nama Haga», nikker også til behandlingen av tomrom i Áillohaš’ kunstnerskap – nærmere bestemt maleriene hans som mangler tittel, «Uten tittel», eller 

på nordsamisk. Áillohaš’ malerier har til felles med Peder Niilas Tårnesviks elektroniske musikk at de er øyeblikk som stort sett er skjermet for språklig korrupsjon.

 i alle fall hatt egne melodiske bein å stå på gjennom albumene «Also This Will Change» (2020), «Stone Skipping» (2022), «Hydrophane» (2022) og «River of Noise» (2023). De er alle teksturerte, klangfargede stemningsrapporter som løper over hoftesvingende klubbrytmer. Likevel har lydbildet blitt stadig mer raffinert i løpet av Niilas’ diskografi. Selv om han mener at «Nama Haga» er det mest tilgjengelige han har laget på en stund, er det også noe av det mest kompliserte.

Detaljrikdommen bretter seg ut fra åpningssporet «Crossroads», som om man får nye briller tredd over nesa og alt blir skarpere. Sporet er det mest introspektive på plata, samtidig er det bevegelse i låta, drevet fram av den eteriske 2-step-rytmen. Lydene til Niilas treffer ikke lytteren stående eller sittende, men lar hen forflytte seg sammen med musikken.

 minimalt harmonisk tonespråk, og får retning gjennom måten repetisjoner utvikler seg, gradvise skift av gangen. Når Therese Eggesbø (Resa Saffa Park) kommer inn i et vokalparti på «Bye Bye», og i så måte gjør utgivelsen mer språklig en ellers, er stemmen også mer som et vagt synthslør enn en forteller.

Instrumentlydene skiftes ut og bytter på plassen de tar i rommet. Sånn blir riffene som trer inn på tittelsporet, «Team Rokket» eller «Get Out», mer som erklærende fanfarer enn melodibærende elementer. Det kan virke på grensen til malplassert når det først presenteres et instrumentalt 

Albumet har en munterhet og oppfarenhet over seg. Det gjelder også der det tonale fundamentet er godt forankret i moll, som på det enestående tittelsporet.

, pipende lyse pianoklimpringen på «Can Dance» kan det også finnes et drag av melankoli, uten at stemningen trekkes ned. Det er som om man danser, ikke bare av ren glede, men fordi man puster lettet ut over at noe vanskelig har løst seg. Ikke at vanskene er 

ute av syne: De kan få være en morsk, buldrende bass på «Can Dance», bråketrommer på «Nama Haga» eller bitre orgel-akkorder à la en forvrengt Dressmann-reklame på «Get Out».

Det samme gjelder folketone-taffelen på «Jämtland», gjestet av Why Kai, eller den trommefokuserte «Get up for You». Det er lystige og energiske spor, men det er ikke en munterhet som tvinges over på lytteren, og heller ikke en munterhet som fortrenger stress og plager. I stedet kan man på gyngende vis sone ut og inn i sin egen hypnotiserende grubling, og være helt tilfreds i det.

Ikke en munterhet som fortrenger stress og plager

Deilig tomrom

Bonnie Prince Billy er en sagnomsust skikkelse i undergrunnsmusikken. I et par-tre tiår har han hoppet rundt i indie-kulturlivets rysjekanter, som musiker, skuespiller – eller i en dokumentar der han spiser fleinsopp sammen med filmskaper Caveh Zahedi.

Men nå er han først og fremst albumartist. Her sitter han på et møterom i København, med svart 

 rundt øynene og en hentesveis som absolutt ikke henter, men strekker seg ut fra hodet i flere retninger. Amerikaneren skal gi ut sitt tjuende-et-eller-annet album som soloartist, «We Are Together Again», og er på medieturné i Europa. Will Oldham, som Bonnie Prince Billy egentlig heter, plukker litt umotivert rundt i fruktskåla og vil aller helst bare ut og gå.

– Jeg tenker mye bedre når jeg er i bevegelse, sier han.

Og selv om det har snødd i (dansk) farevarsel-skala i et par døgn, går vi sammen ut på fortauet, med to barnepassere fra plateselskapet i hælene. De vil ikke at vi skal forville oss.

– Vi lagde plata allerede i 2019, så disse sangene var egentlig ferdige lenge før albumet fra i fjor, og sikkert albumet før det igjen også, sier Oldham.

Litt overraskende handler plata om noe så spennende som strømmeøkonomi. Nei, nei, ikke direkte, men sangene har vokst ut av den foraktfulle følelsen mot strømmeøkonomien, forklarer han, og setter opp farten på fortauet, blir synlig sint bare av tanken.

– Poenget er at jeg i en lang periode, i løpet av flere år, ikke lenger skjønte hvordan jeg skulle kunne skrive sanger eller lage album på grunn av strømmekulturen, sier han.

Oldham stopper, ser opp gjennom den mørke snøføyken, slår ut med armene og smiler oppgitt:

Det er som om vi fornekter vår egen menneskelighet

Nå er det nå

London-labelet PC Music la ned virksomheten – for alt annet enn arkivariske formål – for et par år siden. De skulle greie seg greit, og Danny L Harle er intet unntak.

tredje album, men han mener selv det er den «egentlige debuten», fordi han pløyer inn i så ny materie her. Men selv om tempoet er skrudd ned, melodiene mindre barne-tv-aktig-naive og 

Ida Messel

Artikler

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Det er ikke alltid viktig å forstå musikken, mener Leif Ove Andsnes. Sett deg ned og la den skylle over deg!

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Dur og Mollestad

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Kanye «Ye» West får ikke til det umulige.

Fantastiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Snakke om kropp

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Morrissey klamrer seg fast til mikrofonen på «Make-up Is a Lie».

Verdenssmerte

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

Spørsmålet er ikke om Bonnie Prince Billy burde gi ut nytt album, men om album i det hele tatt burde finnes.

Tropisk nektar

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Med «Wuthering Heights» viser Charli XCX at hun har mer å spille på.

En savnet sound

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Det er ikke alltid viktig å forstå musikken, mener Leif Ove Andsnes. Sett deg ned og la den skylle over deg!

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Dur og Mollestad

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Kanye «Ye» West får ikke til det umulige.

Fantas­tiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Snakke om kropp

Musikk­his­to­rien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Morrissey klamrer seg fast til mikrofonen på «Make-up Is a Lie».

Verdens­smerte

Rocke­fel­ler har holdt konserter i 40 år. Baran­svarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellom­rom­mene. Det er overras­kende lystig.

Spørsmålet er ikke om Bonnie Prince Billy burde gi ut nytt album, men om album i det hele tatt burde finnes.

Tropisk nektar

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra danse­mu­sikk der.

En helt spesiell musikk­skole har satt København på popkartet. Men ikke uten innven­dinger.

Med «Wuthering Heights» viser Charli XCX at hun har mer å spille på.

En savnet sound

Kjærlighet er ikke nok, mener Converge.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Artistenes blandakor gjør både pro­test­sang og motivasjons­sang. Nå arrangerer de «Nytt­års­løfter for Gaza».

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Fantastiske Fcukers klarer ikke engang å skrive navnet sitt riktig.

Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».

Verdenssmerte

Rockefeller har holdt konserter i 40 år. Baransvarlig Line Nilsen orker knapt å tenke på hvor mye øl hun har tappet.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

1, 2, 3, 4, 5: Det er bra dansemusikk der.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».