Ida Messel

Belfast-duoen Andrew Ferguson og Matthew McBriar er arbeidsomme produsenter. Mens alle trodde de fortsatt var dypt inne i det mutimediale Chroma-prosjektet sitt, som de skal presentere på Øyfestivalens avslutningsdag, kom en stor, ny utgivelse, kalt «TAKKUUK». Samtidig har de funnet seg stadig mer til rette i rollen som 

 om å utforske urfolk-liv i ulike deler av Arktis, og den irske duoen har samarbeidet med musikere fra blant annet Canada, Sverige, Finland, Grønland og Norge. For eksempel er den samiske bergensartisten Peder Niilas Tårnesvik – aka Niilas – med, i et eterisk, svevende åpningsspor. Andre betydningsfulle navn på blokka er Katarina Barruk, Andachan, Tarrak, NUIJA og Silla.

Hvert av samarbeidene har sin egen melankoli og råskap, som den pustehigende sangen til Silla over tittelsporets dundrende dub-bass. «Taarsitillugu» og «Dárbbuo» stikker seg også ut for måten den hakkende bassen medierer mellom klubbmusikken og urfolksopplevelsen.

lokalsamfunnenes liv og utfordringer, språk og egenart, men også regionens mektige natur. Blant annet har Ferguson gjort feltopptak av Russell-isbreen på Grønland, som han etter sigende skal ha klatret opp på. Duoen reiste til øya i 2023 i regi av miljøorganisasjonen In Place of War. Mens han befant seg på breen, tok Ferguson opp de høye stønnene og knirkingene fra isdekkets smelting, og lyden har blitt til en kjerne i albumprosjektet.

Intet fjell høyt nok

#fff

Er det et antivirusprogram, et middel for å reingjøre bilens interiør eller noe annet kjedelig: 

 Nei, det er navnet på alles forrykende nye gitarhelt fra New Jersey, og på lørdag gjester Mk.gee Øyafestivalen.

Fyren har sjeldent gjort intervjuer siden sin debut-ep i 2018, har en underveldende, laber tilstedeværelse på sosiale medier, står ofte med det lange håret foran øynene mens han spiller på gitaren sin, og er akkurat den som trengs.

Bråkjekk flyttet en gang Mike «Mk. Gee» Gordon fra New Jersey til Los Angeles for å gå på musikkskole i starten av tjueårene, men droppet ut for å jobbe som turné- og studiomusiker i stedet. Det endte med at han fikk fyken fra prosjektene han deltok i. Arbeidsgiverne syntes han trakterte strengeinstrumentet på en litt for pussig måte.

Løsningen ble å lage egen musikk i stedet, noe han har drevet med i sju-åtte år. Først med fjorårets album «Two Star and the Dream Police» og seinere med den separate hitsingelen «ROCKMAN», fant han formen.

«An unlikely guitar god chases the promise of pop», skrev Joe Coscarelli i New York Times forrige september. Hyllest kom også fra Pitchfork, Rolling Stone, The Line of Best Fit, Clash eller av Anthony Fantano i The Needle Drop. Mk.gee prydet Charli XCX sin Spotify Wrapped-liste over mest lyttede artister fra 2024, hadde kreative innhopp på Fred Agains «Ten Days, Bon Ivers «Sable, Fable», Justin Biebers nyere «Swag», og fikk plutselig oppmerksomhet for arbeidet han tidligere hadde gjort for artister som Dijon og Omar Apollo.

Mk.gee var piffikrydderet for alles pop-spillelister på den ene siden, og en etterlengtet skranglerockens Messias på den andre. Kanskje kunne han egenhendig ekspedere synthparadigmet i popen. Vi har vært på utkikk etter en ny gitarhelt, og endelig – langt om lenge – passet skoen.

Gitarsjefen selv, Eric Clapton, var i alle fall i nesegrus beundring over Mk.gees fingerspill. «He plays guitar like nobody else», sa han. Men handler ikke det også litt om at «nobody else plays guitar» nå for tiden?

Ofte høres han nesten ostedryppende ultra-harmonisk ut

Helten vender tilbake

#000

Thurston Moore, mesteren av ulyd, hva har du drevet med musikalsk siden forrigeskiva «Flow Critical Lucidity» fra 2024?

– Vel, jeg forsøker fortsatt å spille den plata live så mye som mulig, men det betyr egentlig ikke at jeg spiller så mye live. Det er skrivingen jeg fokuserer på mest for tida.

Ja, du har jo skrevet noen bøker: Om grunge og kassettkultur, du har gitt ut diktsamling og sist memoarene dine i 2023, «Sonic Life: A Memoir». Hva skriver du på nå?

– Jeg har arbeidet med en skjønnlitterær bok denne gangen. Handlingen finner sted tidlig på 80-tallet. Den handler om noen unge kunstnere som bor i New York.

Ikke en helt uopptråkket sti for deg, rent tematisk! Men det er vel ikke høytlesning du skal holde på med i Oslo denne lørdagen? Hva kan publikummet på Blå vente seg?

– Neste år kommer det en helt ny plate, men jeg føler ikke at jeg har fått spilt den forrige skiva nok. Så jeg har forsøkt å gjøre noen konsertavtaler som gir mening for meg. Jeg spilte på Blå en gang for noen år siden, og jeg liker atmosfæren, størrelsen på stedet, publikummet som kommer dit. Blå er et kult sted.

Dagen du spiller er også avslutningsdagen for Øyafestivalen. Blå har brutt samarbeidet sitt med festivalen, og de ligger til grunn Øyas folkerettsstridige eierskapsbånd. Du har tidligere vært ganske tydelig i din Israel-kritikk – det er neste så man skulle tro at dette var et slags mot-arrangement?

– Jeg har selv spilt på Øya, både med Sonic Youth og soloprosjektet mitt, og synes det er en godt drevet og velprogrammert festival. Det var på Øya at jeg så Mayhem for første gang, og begynte å bli venn med Necrobutcher – så langt det lar seg gjøre. Vi endte jo opp med å publisere memoarene hans, min kone og jeg.

Han kom også for å se den forrige gigen min på Blå, men jeg tror han satt ute ved elva hele konserten fordi han syntes vi spilte altfor høyt. Når du bråker for mye for et Mayhem-medlem, så tenker jeg du har gjort noe riktig!

Bråk! Politikk!

Barnestjerna, enigmaet, det unge talentet: Det knyttes alltid spenning til hvordan de små skal mestre overgangen til livet som voksen stjerne, i takt med at de vokser. Det gjelder ikke bare for sølvgutter som havner i stemmeskiftet, men også for tenåringsjentene hvis popkulturelle status – på misogynistisk vis – forankres i ungdom og dyd.

Kanskje mistet hun litt av vinden i seilene etter hvert som hun ikke lenger var 

16 år, som på debutskiva "Pure Heroine" fra 2013. Medvind fikk hun likevel for omtrent et år siden, da hun skværet opp med 

 og altpop-kollega Charli XCX midt i rampelyset på den bekjennende «Girl, so confusing featuring Lorde». Under Charlis nylige Coachella-opptreden erklærte hun at denne sommeren kunne bli en 

alderdom og statusskifter Lorde, 28 år, litt ironisk adresserer med å kalle fjerdeskiva for «Virgin» – et bekjennende verk om å vokse inn i en kvinnerolle. 

Don’t know if it’s love or if it’s ovulation,

synger hun for eksempel på førstelåta «Hammer». Produksjonen minner lite om mekaniske slag overført fra skaft til stålhode på spiker, selv om det er det bildet hun bruker i teksten. I stedet pumper synthen rundt stemmen hennes mens hun nynner ut refrenget 

Lytterne plasseres inne i en hydraulisk sylinder, et vakuum som strekker seg ut og siger tilbake.

Poptechno-produsenten Jim-E Stack har vært samarbeidspartner gjennom albumet. På formidabelt vis har han gjort instrumenteringen til en faktisk duettpartner med newzealanderen, mer enn en kulisse stemmen hennes vandrer i. 

MDMA in the back garden / blow our pupils out, 

maner hun fram på «What Was That» med kimende synthakkorder i bakkant. Og selv om det er strippet ned til beinet, får stemme og synth en perkussiv aksent. De berører dermed mange steder på veggene i rommet, lager vide, dype, detaljerte bilder.

Pophåndverket de to har snekret sammen med «Virgin», oppleves sterkt og troverdig. Tekstene følger i det samme drastisk overlessende, bekjennende sporet som med spiseforstyrrelse-skildringene i «Girl, so confusing»-remixen fra i fjor. Nå vasker Lorde sæd fra brystet i det ene øyeblikket, mens hun 

came down from the ecstasy / testing for pregnancy

 hun undertrykte seg selv for å blidgjøre en forelder da hun var yngre, i «Favourite Daughter»: 

'cause I'm an actress, all of the medals I won for ya / panic attack-tress to be your favorite daughter, 

synger hun. (Det er godt kjent at mora dyttet henne ut i alskens barnekonkurranser og talentiader). Samtidig hevder hun seg på «If She Could See Me Now»: 

I swim in waters that would drown some of the other bitches.

Troverdigheten ligger i selve stemmebruken hos Lorde. Å vokse inn i en ny rolle gjenspeiles ikke bare i tekstmaterialet: 

Pure heroine mistaken for venom / but what came spilling out that day was the truth,

 som hun synger i avslutningen «David». Det som utmerker seg mest med «Virgin», er likevel måten Lorde har utviklet seg som vokalist siden karrierens pangstart i tenårene. Ikke at hun var dårlig den gang da: Den kjølige og uttrykksløse kontraalten lente seg på frasering på snakkesyngende vis, og gjorde observasjonene i tekstene bitende nok til å erverve henne en naturlig autoritet.

Men allerede med oppfølgeren «Melodrama» (2017), og sanger som «Liability» og «Green Light», hadde stemmen fått større emosjonelle nyanser og mer farge. Lorde kunne vakle i ordene, eksponere seg selv på teatralsk vis, tilsynelatende sprenge sitt eget øvre register. Og selv med forrigeskiva «Solar Power» (2021), som er langt mer nedpå og hviskende, mindre ute etter å imponere, er stemmen hennes sterkere, vibratoen mer uttalt og diksjonen mindre vektlagt.

 som bærer på følelser uten å trenge å rope. Nerven i hviskesyngingen på bridgen i «Shapeshifter», gjennom oppbygging og refreng, til 

, vitner om det. Tøyingen og bøyingen stemmen gjennomgår på «Man of the Year» eller power-balladen «Current Affairs», likeså. Når det møysommelige vokalarbeidet blander seg med teknologien, når det hele en helt ny dimensjon. Jim-E Stack bølger og vrenger og 

stemmen på «David» og det avsluttende strekket med frasen

Oppriktig sommer

Hallo Vilde Frang, Norges største stjerne på fiolinhimmelen, passer det å snakke nå?

– Ja, jeg sitter i en bil på vei til en flyplass, og er vel framme om tjue minutters tid. Akkurat nå er det litt sånn hit og dit. Jeg har vært og spilt to steder i Tyskland, i Bad Kissingen utenfor Frankfurt og i Schloss Elmau sør for München.

Og i morgen skal du spille Schumann i tradisjonsrike Wigmore Hall, i Westminster-distriktet av London. Det blir mye reising!

– Det er egentlig bare en liten tur ned nå før siste konserten i morgen.

Siste og siste, du skal til Sveits, Tyskland og Estland i juli, USA og Skottland i august. Det høres ikke ut som om det blir mye tid til å ligge på stranda!

– Nei, det får jeg nesten ta i september, tror jeg. Det blir litt roligere da, kanskje litt sånn sen ferie.

En annen ting som skjer i september er utdelingen av Anders Jahres kulturpris. Den har du fått for «fremragende kulturell innsats» i året som har gått, og tildeles sammen med Sissel Kyrkjebø og Knut Reiersrud. Det er på sin plass å gratulere!

– Det er veldig hyggelig og jeg setter enormt stor pris på den.

Vi har talt i hvert fall 26 priser og utmerkelser før denne. Det betyr i gjennomsnitt én i året siden du ble solist i Oslo-Filharmonien som 12-åring. Kan man bli lei av å motta priser etter hvert?

Jeg kjenner alltid på ærefrykt, uansett hva jeg spiller

En fremragende innsats

Det tar i hvert fall førti minutter med en langdryg 

filmmontasje av diverse musikalske inspirasjoner, før Steven Patrick Morrissey entrer scenen. Da har publikum begynt å bue litt i mellomtiden. 

Hold kæft, så vil det nok tage endnu længere tid, før han ankommer,

hører man bekymrede stemmer summe omkring. Men alle i hallen elsker og hater denne mannen på en og samme tid, og han vet det godt selv.

You have a beautiful city. You have to protect it,

 sier Morrissey når han endelig griper mikrofonen til gledesbrøl. Det er vanskelig å skjønne helt hva han mener med det der med 

, men: Sværekjeften slår til igjen, i alle fall. Og denne gangen kjennes kjeften ekstra stor, for de andre instrumentlydene er nesten helt borte i løpet av konserten Morrissey holder i KB Hallen i Frederiksberg kommune, som ligger inne i København.

 angelisk nydelig og sterk som da han holdt på med Johnny Marr og co. på 1980-tallet. Dessverre ledsages den hele tiden av for lite bass, for lite melodi og altfor mye skjærende, voldende diskant fra trommeslagerens cymbaler. Ikke en gang 

, The Smiths-låta «How Soon Is Now», med sitt tjukke, panorerende bass- og gitarriff, klarer å smelle helt som den skal.

Det fine er at de treffende, men ofte vittige og på grensen til absurde tekstene høres ekstra godt. Og låtskriverteften til denne merkelige mannen har alltid vært på et nivå for seg selv

 Mange indie-hjerter har prøvd å lage like rare, søte sanger etter ham, men aldri gjort fraser som 

You’re the one for me, fatty, you’re the one I really, really love

 særlig god konsert. Morrisey spiller skuffende nok verken «Irish Blood, English Heart» eller «I Know It’s Over», som han har gjort ellers på Europa-turneen. Det skal vise seg at han er så utmattet av hele opplegget at han skal avlyse konserten sin i Stockholm noen dager senere, og man kan egentlig se det mens han på obligatorisk vis river av seg skjorta på siste låt. Det er ikke som følge av hektisk engasjement, men av resignasjon.

Konserten i Danmark føles likevel som et viktig og riktig stillbilde av Morrissey som popkulturell antihelt og forskrudd karakter. Morrissey er fyren som krangla med bandet sitt så mye at han heller ble en soloartist med noe som ligner et uengasjerende karaoke-backdrop på slep.

På avslutningslåta «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me», fra Smiths-skiva «Strangeways, Here We Come» (1987), står likevel en gråhåret mann i publikum med tårene sølt nedover kinnet i stille gråt. Selv når Morrissey er sliten og dårlig, treffer han med sin store kjeft.

 var låta som nådde lengst inn. Så tar det en time med trasking ut av Frederiksberg etter konserten, og inn på en brun bodega hvis jukebox har langt bedre lyd, før den faktiske søndagen inntreffer.

Alle i salen elsker og hater denne mannen på en og samme tid

Natt på museet

Amerikanske Lyra Pramuk fikk klassisk trening i musikk ved den prestisjetunge Eastman School i Rochester, New York. Men det tok ikke lang tid før hun syntes det var gøyere å vri og vende på ting enn å terpe. Ferden gikk til eksperimentkunst-enklavene i Berlin, der hun på et tidspunkt også ble slukt opp av byens hektiske natteliv.

Komponisten og performancekunstneren arbeidet deretter fram flere overraskende krysninger mellom det klassiske, techno og 

 I likhet med samarbeidspartnere som Holly Herndon og Caterina Barbieri, har Pramuk nemlig vært opptatt av å tøye grensen mellom menneske og maskin. Særlig vekket det oppsikt måten hun bearbeidet og fordreide stemmen sin, et såkalt 

 arbeid. Sånn fungerte vokalen som musikkinstrument i en utvidet forstand, tok på seg egenskaper fra bassen, gitaren eller pianoet.

det er sarte strenger som åpner Pramuks tredje album, på låta «Rewild», tar det ikke lang tid før transponerte bønne-aktige rop bretter seg utover i rommet, rundt celloen i midten. Her er en gradvis opptaksstruktur, der nye lag av synging – og delay – legges oppå hverandre i løpet av sangen. Det gir fornemmelsen av at lydlandskapet hele tiden utvider seg, eller at man flytter lytterposisjon, og dermed er i bevegelse.

På etterfølgende «Unchosen» endrer rytmen stilling og vektlegging i løpet av et tilsynelatende likt sett med repetisjoner. Først med bruddet blir man klar over at tid faktisk har passert. På tredjesporet «Render» befinner man seg allerede tilbake i den halvbevisste tilstanden.

Lik hvordan et knips med tomlene kan føre bevisstheten inn og ut av hypnose, eller en applaus markerer at taler tar slutt, trenger vi ofte tydelige diskanter for å avslutte og bære oss inn i det neste som skal skje. På «Hymnal» finnes det slående lite trommer, tikk og svisj. I stedet gynges man inn i en dels fornøyelig, dels ubehagelig sløvhet.

 flyter, bølger seg utover som en urolig sjø, og innhenter lytterne. Noen ganger er musikken lumsk og faretruende, som i «Babel», og andre ganger er den inntakende og sår, som på «Meridian» eller «Swallow». Men selv med klubbteft på «Oracle» eller «Gravity» kommer det bare 

noe som minner om perkussiv aksentuering av melodien.

Knipset kommer heldigvis på det sterke sistesporet «Ending», med en mer tradisjonell og lettfattelig oppbygning, men om det er hypnotisk koma eller klarsyn som kommer ut av knipset til slutt er ikke helt gitt. «Hymnal» er et lumsk og vakkert album … og treffende diffust.

Ferden gikk til eksperimentkunst-­enklavene i Berlin

Mellom verdener

Nyege Nyege er et plateselskap, artistbyrå og en svær festival for elektronisk musikk, som har sitt opphav i Øst-Afrika. Nå har festivalen fått en satellitt i Oslo, av alle steder. Endre Dalen, du er initiativtaker: Hva er det som skal skje i helga?

– Vi lager en todagers minifestival under navnet «Nyege Nyege Remix», som skal få frem klubbmusikkens mangfold. Både lokale og internasjonale artister er på plakaten, DJ-sett og konserter. På fredag er vi på Hærverk, før vi flytter oss til Dattera til Hagen på lørdag.

– Kanskje kjenner noen DJ-en Global Drama – han er i alle fall et kjent Oslo-fjes og spiller på fredag med blant andre DJ Travella og Don Papa. MC Yallah og Debmaster har konsert, og i juli gir de ut nytt album. Dette blir første konserten på europaturneen for det albumet. Dagen etter kan man trekke fram Hibotep, DJ Tobzy og R3ign Drops. Det blir alt fra amapiano til en ny form for afrobeat med techno og mer rave-energi i seg.

Nyege Nyege kommer fra det ugandiske ordet «Ekinyegenyege», som betyr at man mister kontrollen, eller rett og slett ikke klarer å slutte å danse. Hva slags musikk-kulturell konstellasjon er det snakk om her?

– Nyege Nyege ble startet i sin tid av Derek Debru og Arlen Dilsizian i Uganda. De har altså blitt til festivalen, labels og representasjonsbyrå for artister, og har også de egne studiofasiliteter som heter The Villa i Kampala, Ugandas hovedstad. Det er nesten riktigere å beskrive Nyege Nyege som en slags musikalsk ånd som virker rundt og mellom de initiativene. Det har også fått europeiske satellitter med fester rundt omkring, blant annet på Garage Noord i Amsterdam – og her i Oslo.

Musikalsk er det ikke noen entydig oppskrift. Labelet, Nyege Nyege Tapes, har hatt en enorm produksjon bare det siste året – så stor at jeg ikke har rukket å høre gjennom alt. Katalogen har masse sjangermessige krysninger med forskjellige opphav, både i Øst-Afrika og mange andre steder.

Hvordan har de klart å knytte den østafrikanske regionen sammen kulturelt? Hva er den røde tråden?

– Bare i Uganda alene er det et stort etnisk mangfold og språkmangfold. Den røde tråden i Nyege Nyege-prosjektet har kanskje vært en slags avantgarde-sensibilitet oppi all kulturkrasjen. Det virket ikke som det var en veldig bevisst markedsføringsstrategi bak – de bare begynte å gi ut musikk. Og på et tidlig tidspunkt ble de plukket opp av britisk musikkpresse, og fikk oppmerksomhet på det europeiske kontinentet.

Man kan beskrive Nyege Nyege som en slags musikalsk ånd

Klarer ikke stoppe

På Øya-reklameplakater rundt om i Oslo denne uka har aksjonsgruppa Kultur mot folkemord heftet klistremerker med festivallogoen i en blodpøl under versalene BOIKOTT. Forrige uke brøt også Blå sitt konsertsamarbeid med Øya. Boikottkravet og via-via-situasjonen oppsto da Superstruct Entertainment, som har eid Øya siden 2018, ble kjøpt opp av det amerikanske investeringsselskapet KKR i juni i fjor. KKR beskyldes for folkerettsstridige investeringer, miljøkriminalitet og andre veldig lugubre greier. De eier, via Superstruct, et hundretalls andre festivaler og musikkmerkevarer, med årlige besøkende på langt over Norges befolkning.

Det er ikke bare her til lands at debatten går. DJ-strømmeplattformen Boiler Room ble også oppkjøpt av KKR i år, og er blant dem som har uttrykt den tydeligste forargelsen over å lemmes indirekte inn i krigføringen mot Gaza via eierskapsstrukturer de har lite eller ingen kontroll over.

«Vi vil alltid forbli uforbeholdent pro-Palestina. Vi fortsetter å følge BDS- og AKULBI-retningslinjene angående artistprogrammering og merkevaresamarbeid, og vi samarbeider med palestinske kunstnere og arrangører for å formalisere våre interne retningslinjer i tråd med denne forpliktelsen», skrev Boiler Room.

 lett å ta stilling til i en uoversiktlig finansieringsstruktur. Hva vil ramme hvor, og kan man oppnå mer enn signaleffekter? Hvor mange andre kjøp av produkter og tjenester står i liknende grov umoralsk overensstemmelse? Øya mener selv at de ikke hadde noe annet valg enn å selge til utenlandsk kapital. Andre festivaler i Europa vil mest sannsynlig stemme i. Betyr det at hendene er vaska?

Superstruct har på sin side publisert et offisielt utsagn om at driften deres er uavhengig av moderselskapet KKR. Festivalene under dem kan dessuten «treffe sine egne kommersielle beslutninger», sier de – og «all profitt blir i selskapet». Øyas eget utsagn kimer på mange måter klinkende klart med i dette: «Vi er sterkt imot enhver uetisk investering i Israel eller i de ulovlige bosettingene i Gaza og på Vestbredden. Vi har vært tydelige: Ingen av Øyafestivalens inntekter skal brukes til dette».

 egentlig det siste der? Selv om Superstruct ikke utbetaler utbyttet til eierne sine, drar KKR indirekte nytte av Superstructs til enhver tid økte markedsverdi, utvidelse og effektivisering av virksomheten. KKR kan potensielt selge arrangørkjeden etter fem år, forvente doblet verdi, og bruke pengene til alle uetiske investeringer mellom himmel og jord.

Spørsmålet blir om presset på Øya og de andre Superstruct-festivalene øker i løpet av sommeren. Det er ikke utenkelig.

Superskurk?

Når Tiktok-personligheten Addison Rae gir ut debutalbumet «Addison», er kalkulator-tastingen til å ta og føle på. Siden hun var liten, og de rike foreldrene hennes dyttet henne ut på scener i dansekonkurranser av typen der barn sminker seg og har på seg utfordrende antrekk, har hun stort sett forsøkt å komme seg opp og fram. Hun begynte egentlig på universitetet i hjemtraktene av Louisiana for å bli TV-journalist, men glapp det hun hadde i hendene og dro til Los Angeles idet Tiktok-filmene hennes begynte å få høye seertall.

Det er ikke dermed sagt at det er gjort i en håndvending å gå fra dansefilmer til skuespillerjobber, eller å bli tatt på alvor som popartist. Men det hjelper når du har viktige venner som kan gå gode for deg – i Addison Raes tilfelle: Charli XCX. Fra Raes førstesingel «Obsession» i 2021, til landeplagene «Diet Pepsi» og «Aquamarine» fra i fjor og albumdebut i år, har det i alle fall skjedd et betydelig byks oppover i statushierarkiet.

eller ikke når hun i åpningen «New York» synger 

Next stop to the club, I’m a dance whore, 

er ikke gitt. Men når refrenget ruller av gårde med 

Love New York, love New York / Love New York, love New York / Feel so free, feel so free / Feel so free, it’s my religion,

 lik de anmassende, ikoniske T-skjortene fra turistsjapper, låter det så hypnotiserende godt at tvilen blir irrelevant. De stumpe trommene sitter rett og slett så godt bak den metallisk klangfargede vokalen: kunstig flerstemt i en akkord.

Produksjonen tråkker i Max Martins svenske L.A.-fotspor via Elvira Anderfjärd og Luka Kloser. De har jobbet med storheter som Taylor Swift, Ed Sheeran og The Weeknd tidligere – og skrev dessuten Addisons gjennombrudd, og her andrelåta, «Diet Pepsi» sammen med henne. Når den ellers generiske stemmen til Addison Rae sendes gjennom 

fabrikken blir det, uansett innlevelse, til et popmusikalsk kvalitetsprodukt.

 personlighet, men det er et godt teknisk arbeid i grunnmuren. Rene pophooks med gjennomtenkte refrengmelodier ligger lagvis over tilbakeskuende, 

klubbrytmer, drømmende progpop-symfonier og halvskitten UK bass fra tusenårsskiftet. Svenskene har gnikket og polert på overflaten til den store gullmedaljen, gjennom tyggegummipoppete «Money Is Everything», oppbrutte rytmer på «In the Rain», eller indiepoppete 4/4-takt på melodisterke «Fame Is a Gun».

«Addison» er et godt, men også gjennomkalkulert album. Til en viss grad skinner de gjennomgående småironiske, frekke tekstene gjennom den flate vokalen, men spørsmålet er likevel om totalpakken klarer å dra tilstrekkelig opp hovedpersonens pregløshet. Detaljer, sex, fest og penger til tross: Saus er deiligst når det er attåt. Saus som selve hovedretten er ikke for alle.

Produksjonen tråkker i Max Martins svenske LA-fotspor

Addisjon/subtraksjon

Randi Stene, du er operasjef, og egentlig i København for øyeblikket, for å figurere som «den ældre kvinne» i Jon Fosse-operaen 

Men vi skal heller snakke om fortellinger der Asle forelsker seg i en Ola, eller Alida i en Ingrid, for nå er det Pride-måned i Oslo. I Operaen gjør dere som i fjor: markere med konsert. «Oslo Pride: For en stemme!» skal spilles på hovedscenen 19. juni, klokka 19.

– Den kom i stand fordi vi har et stort formidlingsprosjekt som heter «Opera for alle», en paraply som omfatter flere ting vi holder på med. I forbindelse med Pride i fjor hadde vi et samarbeid med NRK og KORK som ble sendt på NRK. I år har vi valgt å bruke vårt eget orkester og solister som er enda mer klassisk rettet. Og så er Per Sundnes, blant annet kjent fra radioserien Klassisk vorspiel på NRK, konferansier.

– Barytonen Johannes Weisser, mezzosopranen Astrid Norstad, Atalla Ayan som tenor, Vuvu Mpofu som sopran – under direksjon av Paolo Arrivabeni. Puccini, Bellini, Bernstein og Gershwin er på lista over ting som skal framføres.

Som en så sterk formidler av klassisk kultur som Den Norske Opera & Ballett er, hvordan går dere fram for å arbeide med mangfoldsspørsmål som dette? De klassiske fortellingene er jo som regel nokså heteronormative.

– Nesten alle operaer behandler tematikk som frihetslengsel, utenforskap, begjær, kjærlighet, også videre. Så på den måten har vi valgt et repertoar som presenterer det.

Men det er viktig å si at dette er ting vi arbeider med året rundt. Innenfor operalitteraturen er det jo også et mangfold av opplevelser. Vi har kontratenorer for eksempel som synger i et leie som ofte forbindes med kvinnestemmer. Vi har jenter som spiller gutter. Det mest klassiske eksempelet som resonnerer med tematikken, er Carmen. Hun er annerledes. Hun nekter å innordne seg etter noen som helst normer, og går hele linja ut og dør for det – for å få lov til å være fri.

I tillegg har jo operahusene i veldig mange år, eller i alle år, egentlig, vært et slags fristed. De har tiltrukket seg folk som står litt på siden av det streite.

Har dere merket diskusjonene om regnbuemarkering som har rast ellers i samfunnet denne Pride-sesongen?

Nesten alle operaer behandler tematikk som frihetslengsel

Alltid vært fargerike

Det har sitt opphav i det franske arrangementet Fête de la Musique, men er ikke noen offisiell forlengelse. Likevel: lørdagens utgave markerer 33 år med Musikkens dag i Oslo, eller, Musikkfest heter det jo nå! Over 50 scener og 500 artister kan oppleves. Er det noe som er annerledes i år?

– Musikkfest har blitt en institusjon i hovedstaden, og man kan jo like godt trekke frem alt som er forholdsvis likt. Mange av scenene har blitt til faste tradisjoner – reggae i Botsparken, for eksempel.

Men det er alltid ting som endrer seg fra år til år, og nå blir det mye som skjer rundt Fuglen i Pilestredet og en kraftig utvidelse av det som skjer rundt Brenneriveien.

– De har stor satsing i år, så det blir en veldig stor festival med vel nitten eller tjue band, og scene ute i gata og hele pakka. Det blir i samarbeid med studentene i området.

Det er åpnet nye studentboliger der, ja! Men når paraplyen nettopp er så bred, mulighetene så mange og så mange aktører er med: Hvordan har dere fått til å holde på samme visjon i over tretti år?

– Ideen som ligger bak er bare å spre musikk og glede. Vi som er Musikkfest trenger egentlig bare stå og holde litt i den røde tråden i hele arrangementet, med tanke på program og promotering og sånt. Så er det fantastisk med dugnadsånden: at hver scene står for sin produksjon. Sånn blir det unikt. Alle sjangre og typer folk er representert.

Det er herlig med den fulle skalaen av amatører og mer proffe. Det at vi har fått til å ivareta Musikkfest som et sted der ferske band og artister får prøve seg, er noe av det viktigste. Det å få spille live er jo det viktigste insentivet for mange til å ville holde på med musikk. Folk kan øve et helt år for å holde en konsert. Det er noe å strekke seg etter.

Hvordan opplever dere som arrangerer trøkket og engasjementet?

Midt i musikkfesten

Mens absolutt alle andre opp igjennom idéhistorien fortsetter å diskutere hva frihet betyr, har 

-gjengere verden over funnet en definisjon de kan gå god for. Den går ut på å danse seg bortover en slette eller i et lokale, og det så lenge man vil!

Omtrent så tro mot klisjeen er i alle fall de fleste dokumentarer om ravekultur fra cirka 1990-tall og utover. Dokumentarfilmene er det mange av etter hvert, og de er til forveksling like. De inneholder utklippede biter av skikkelig retro bip-bip-bip-technomusikk, filmklipp og bilder av ungdommer som gynger hypnotisert på en slette eller i et nedlagt varehus til dunkende trommer, og etter hvert aldrende mennesker som snakker til kamera om hvor frie de følte seg på den tida. Musikken kom fra industribeltet rundt Detroit og Chicago i USA, forteller de alltid, og var det merkeligste de noen gang hadde hørt! Og så snakker de om at samfunnet ellers var så konservativt og kjedelig, og at de kanskje var blakke og fulle av faen i tillegg. Ravingen var en ryggmargsrefleks.

FilmskaperAaron Trinder fra Storbritannia har laget en dokumentar som begår mange av de samme klisjeene, men er likevel hakket hvassere. «Free Party: A Folk History» hadde egentlig premiere allerede i 2023, men har fått en kraftig forsinket internasjonal lansering, som foregikk mellom 30. mai og 2. juni nå nettopp.

 oppblomstringen av technosjangeren acid housei britiske festmiljøer på 1980- og 1990-tallet – som ble et omdreiningspunkt for en helt bestemt motkultur mot Thatcher-veldet og det etterfølgende konservative etablissementet.

Dokumentaren pløyer egentlig ikke så dypt inn i selve musikken. Dette kan høres ut som en innvending, men er egentlig helt på sin plass når musikk og motkultur står i et 1:1-forhold. Det finnes ikke noe «selve musikken» i dette tilfellet. Festen var ikke noen medieplattform for et separat musikkprodukt, ikke et middel eller møtested. Festen var musikkproduktet. På et tidspunkt blander omstreifing og nomadisk livsførsel seg inn i det hele også, som ikke gjør den anti-konservative cocktailen noe enklere å svelge for Thatcher & co.: De ulike ungdomsmiljøene slo seg sammen med new age-reisende, en løs sammensatt gruppe av hippier, punkere, miljøaktivister og mennesker som ønsket å leve utenfor det etablerte samfunnet. Mange forlot bylivet og valgte å reise fra sted til sted, i kjøretøy og ofte med hest og kjerre (!).

Vi møter rave-kollektiver som Spiral Tribe, DiY Sound System, Circus Warp og Bedlam, som har skjenket filmen eksklusive bilder. For i likhet med alle nattklubber med respekt for seg selv, var det egentlig ikke sosialt akseptert å ta bilder på disse frie omstreifer-festene. Dokumentasjonen har vært sparsom, og mye av det man har sett av rave-klipp i andre dokumentarer har egentlig vært rekonstruksjoner og plassholdere. Regissør Trinder utnytter de sjeldne, autentiske bildene ved å innlemme dem i en effektfull sekvens, der seerne kan innbille seg bevegelige scener mellom stillbildene. Sånn får man liksom vært med på festen tretti år seinere.

Første dag i juni 1985 var en konvoi på over 100 kjøretøy var på vei til den årlige Stonehenge Free Festival ved de velkjente steinmonumentene. Politiet i Wiltshire stoppet dem i nærheten av reisemålet, og det utviklet seg til en voldsom konfrontasjon. Konstablene knuste kjøretøy, arresterte over 500 mennesker og banket opp folk til det ugjenkjennelige. Hendelsen ble kjent som 

og markerte punktet der Maggie Thatchers krig mot alternativ kultur lignet mest på nettopp krig.

Her blir «Free Party: A Folk History» en viktigere historiefortelling enn bare det typiske rave-agnet for skuelystne. For i et Storbritannia med ymse subkulturer, med egne uttrykk og verdier, ble ravet et sted der skillelinjene ikke lenger spilte noen rolle. Og jo mer myndighetene blandet seg inn og forsøkte å stoppe det, jo mer dukket raverne opp på en annen eller tredje gresslette i stedet. Man kan tenke seg at det kulminerer med Castlemorton Common Festival i 1992, der 40.000 mennesker samlet seg for å feste i en uke. Men kulminasjon innebærer jo en lineær kurve av noe slag, en progresjon fram til et punkt – og denne musikkulturen handlet aldri om vekst.

Denne musikkulturen handlet aldri om vekst

Nomaden inni oss

Hans-Peter Lindstrøm fra Flekkefjord, oppvokst i Stavanger og siden grodd fast i Oslo, er langt bedre kjent som bare Lindstrøm. Den norske produsenten, djen og multiinstrumentalisten har siden starten av 2000-tallet drevet med en form for retronostalgisk nybrottsarbeid innenfor ny-disco og space disco (ofte kjent utenfor landegrensene som Norwegian disco).

En liten stund vendte han inn i det mer snirklete melankolske, med «On a Clear Day I Can See You Forever», live-skiva fra Henie Onstad Kunstsenter, «|||» med Prins Thomas og «Everyone Else Is a Stranger» fra 2023. Men med sin trettende plate, «Sirius Syntoms», har Lindstrøm forkastet det i overkant kompliserte vakre til fordel for en nokså nøktern og upynta groove. Melodier, rytmer og teksturer skal få mer pusterom med denne formelen, sier han selv – men det gjør det ikke risikofritt å skulle velge det enkle.

 «Cirkl» gyver kanskje stemningen av gårde som på en steikende, skyfri festdag langs kanten av badebassenget, men akkurat når du skal hente deg påfyll i paraplydrink-glasset, utover i «Thousand Island Man» og «Moo)n», kan alt ha endret seg. Hvordan kan det ha seg sånn, at rommet og konteksten flytter på seg, når musikken egentlig ikke gjør det? Det er repitisjonen selv, så klart! Så stødig og bedagelig er gjentakelsen at den blir merkelig utypisk, kunstig forflatet i humøret som av en medisinsk krykke.

«Du har nå kommet til (…) du har nå tre valg (…) tast 1 for (…) tast 2 for kundeservice eller vent på svar». Litt som den type melodi som ofte ledsager køen for svar når man ringer banken, posten, skatteetaten også videre – litt sånn kjennes det etter hvert ut som Lindstrøms «Sirius Syntoms» utspiller seg.

Kan lyd være iboende smilende blid og oppløftende? Ja, det er klart at rytmen kan være jevn, melodien stigende og innom nok dur i tonearten. Men det endrer ikke det faktum at den følelsesmessige avlesningen er like mye styrt av lytterens assosiasjoner, inntrykksmessige avleiringer fra tidligere stunder. Og gjennom flate, metronomklikkende trommemaskiner og synthbass som stort sett ikke beveger seg, akkorder som treffer smalt i rommet og sparsommelige melodier, er Lindstrøms album nummer tretten til forveksling lik venteromsmusikk, heismusikk og kjøpesentermusikk.

 nøytrale repetisjonene gjennom «These Are a Few of My Favourite Strings», tittelsporet, «Sharing an Orange» eller «Solveggen! Nå!» får musikken til å føles litt skakk og hjemsøkt, men det er på en kul måte.

For før det høres ut som et grunnlag for slakt: Disse jingle-aktige, påtvungne, oppstemte, halvfunky pling-pling-plingene er faktisk albumets store styrke. I en verden som stadig roper etter oppmerksomheten din, har muzak, den myke bakgrunnsmusikken fra heiser og venterom, hatt for rykte å være intetsigende, utilitaristisk og blottet for kunstnerisk verdi.

Likevel finner Lindstrøm, ved å ikke vike fra oppskriften, eller gjøre det for komplisert, et overraskende reservoar av kreativt potensial i selve nøytraliteten, i de trettende, seige sekvensene og den flate lyden. Musikken hans legger opp til å sone ut – drive viljeløst rundt, løsrive seg, koble seg fra – og gjør man først det, får man kanskje også tilgang til fantasien på nye måter.

 og hul distraksjon, fostrer «Sirius Syntoms» en avslappet, fri kognitiv tilstand der sinnet danner uventede assosiasjoner og utforsker tanker utenfor umiddelbar bevisst kontroll. Kanskje er det i slike øyeblikk, når det kreves mindre av oppmerksomheten, når man kan bevege armene litt, gynge litt på gulvet, at kreativiteten kan blomstre.

Vente på noe godt

Modulær syntese er et rart begrep, og et enda rarere musikkhistorisk felt! Suzanne Cianis «Buchla Concerts 1975» er et sjeldent og strålende glimt inn i de tidlige eksperimentene på Buchla 200-synthesizeren. Innspillingene, gjort på WBAI Radio i New York og på loftet til den eksperimentelle filmskaperen Phil Niblock, er viktige historiske dokumenter, men også levende lydlandskap som fortsetter å resonnere.

Da det britiske plateselskapet Finders Keepers Records ga ut Suzanne Cianis «Buchla Concerts 1975» i 2016, 41 år etter at de skjedde, handlet det likevel mye om å omskrive – eller rette opp i – kanon. For siden årtusenskiftet har ymse omforhandlinger av historien(e) spilt seg ut, for å vise at de hadde en plass i tingenes framdrift hele veien, alle de som falt utenfor den normative sjablongen av det hvite og mannlige.

Det virket kanskje som at det bare hadde vært menn der og drevet musikkhistorien framover, men det kunne handle om en feil i nedskrivingen, og alle følgefeilene det fikk. Og på samme måte som venetianske Barbara Strozzi (1619–1677) egentlig hadde en stor innvirkning på den klassiske musikken gjennom sin forståelse for kvinnevokal, hadde for eksempel Suzanne Ciani (1946-) stor innvirkning på den moderne elektroniske musikken gjennom sine analoge synth-bestrebelser.

 det er viktig å løfte de kvinnelige stemmene, skal man vokte seg fra å framstille det som lettere enn det egentlig var. Cianis bidrag har i altfor mange sammenhenger blitt altfor oversett.

Og hun var en pioner: Når man lytter til de to opptakene fra 1975, via utgivelsen som først kom i 2016, er det slående hvordan Ciani er inne på noen synth-tanker som først fikk populærhistorisk gjennomslag med andre enn henne selv. Kanskje hører man Tiëstos synth-arpeggierte versjon av «Adagio for Strings» fra «Just Be» (2004) inni Cianis snaut tjue minutter lange «Concert at WBAI Free Music Store», eller så hører man kanskje andre synthsvisker med brutte akkorder: System Fs «Out of the Blue» (1999), Eric Prydz’ «Opus» (2016), Deadmau5 sin «Strobe» (2009).

Veien dit dras ofte heller gjennom stoppesteder som Kraftwerk eller Brian Eno eller Cianis Buchla-kollega Morton Sobotnik, og hans «Silver Apples of the Moon». Sobotniks utgivelse ble et utstillingsvindu for Buchla 100-synthesizeren, som det første elektroniske musikkstykket bestilt av et plateselskap, men Cianis syntharbeider pløyde egentlig dypere.

 de rigide strukturene i sekvensert elektronisk musikk som skulle komme senere, utvikler Cianis stykker seg flytende, styrt mer av intuisjon enn rutenett og statiske regler. Med «Buchla Concerts 1975» viste Ciani hvordan synthen aldri var ment å imitere tradisjonelle musikkinstrumenter, flate dem ut og masseprodusere dem.

I stedet tilbød det komponister en ny måte å tenke på: musikk som spenning, som bevegelse, som skulptur i lyd. Lyder avspilles ikke bare – de beveger seg. De går i bane, panorerer, pulserer og skifter posisjon, noe som gir inntrykk av musikk som en fysisk enhet som bebor rommet. Det er en tredimensjonal opplevelse å tre inn i Cianis musikk, en synth som omfavner heller enn å skjære gjennom.

Lyder av­spilles ikke bare – de beveger seg

Syntesen 50 år

Anniken C. Mohr

Elleve år, lang og tynn som en flis, bøttehatt på hodet, briller og et bredt glis. Etter at Ari Bajgora fra Grünerløkka i Oslo hadde konkurrert hjemme med søstera om hvem som kunne memorere og framføre en amerikansk raplåt best, tok han raskt den nyervervete kunnskapen med seg gjennom ytterdøra og ut i de folksomme parkene. Blant kastanjetrær, slakk line, engangsgriller, hundelufting, pingpong-spillere, barnefamilier og kjeltringer i ulike grader, fant gutten opp sin helt egen inntjeningsform.

Bajgora (11) henvendte seg til besøkende i Sofienbergparken, Birkelunden, Olaf Ryes plass og de andre uteområdene på Løkka, justerte stemmen til den var mange hakk dypere og rappet på standhaftig amerikansk. Så spurte han om de ikke kunne «avse en liten slant mot en liten rap?» Selv myke kattunger som tigger ved bordet kan bli irriterende, men han fyren her var jo flink. Det funket som fy.

– Til slutt var det … mye penger, liksom. Man satt og rappa i en halvtime og folk var fulle og ga kontanter her og der, forteller Bajgora fra en kontorstol i dyrt design, ti år senere.

Sola steiker på en av de flotteste dagene hittil i år, men Ari Bajgora holder seg innendørs med produsenten Andrew Murray. Omgivelsene er like flotte her inne, framhever de, med aircondition av ypperste klasse. Studiofasilitetene i Sandvika har en miksepult på størrelse med en gjennomsnittlig norsk ettroms leilighet. Det er keyboard og forsterkere uten et støvkorn og eksklusivt hardtre på alle overflater. Gjennom vinduet til innspillingsrommet står et flygel og glinser.

Rapperen rakk nylig å bli kåret til «Årets gjennombrudd» under Spellemann, selv om debutskiva – laget i rommet vi befinner oss i – ikke har havnet i hyllene ennå. «Valget å gå, og vi gikk» kommer onsdag 28. mai.

Han bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa på Løkka, der karrieren tok fart ti år tidligere. Stedet hadde etter alt å dømme mye å si.

– Det er ikke det samme som å vokse opp på Holmlia eller Nordberg. Det er reklameskilt og butikker overalt. Så det er jo ting overalt man er gira på hele tiden, liksom. Og som 11-åring har man ikke så mye spenn.

Virksomheten med å rappe for penger i parken gjorde at flere enn Bajgora kunne kle seg i 

Jeg har ikke lyst til at noen skal gjøre de tingene jeg har gjort

Bydels­politiker

Et like vanlig innslag på nasjonaldagen som luntende heliumballonger med Spiderman-form over himmelhvelvingen, bunad/solbrille-kombinasjon, barn med kjemmet hår og ketsjup i munnvikene, er russen. Og mens 17. mai-sangene har stått cirka på stedet hvil siden «Norge i rødt, hvitt og blått» fra 1941, har russens rim og sanger vært i rivende utvikling siden 

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø / Julekake, julekake, hjembakt brød / Wæææææ.

Resten er en pussig historie, som har endt i en helt dagligdags praksis for vordende russ: De spleiser på sanger spesiallaget til deres såkalte busskonsept, med feit bass og hjemmesnekrede vers. De kan være produsert av profesjonelle, som da Skrillex (rett før han ble superstjerne) lagde russelåt for Bærumsbussen Disco Rangers i 2011. Nå er det vanlig at en sånn sang koster opp mot 250.000 kroner.

 fyller russesangen som Andreas «Tix» Haukeland laget for bussgjengen til lillebroren Mathias på Stabekk, kalt «Sjeiken 2015», ti år. Skrillex må flytte på seg i denne sammenhengen: Det er Tix som står for den desidert viktigste låta i nyere norsk russemusikk. Det skapte tjukke overskrifter da en metallisk guttestemme over skrikende synther sang:

 i kveld er det lov å være hooore-e-e-e-e-e-ee-ee-e. Jeg drikker meg full / Til smaken av gull / Spør meg hva jeg vil ha / Svarer et knull, 

Russesangene har organisk musikalsk utspring i den synthriff-baserte elektroniske dansemusikken som vokste seg gigantisk på 2010-tallet. Eksempler er Aviciis «Levels» fra 2011, eller brostep og eurodance fra noen år tidligere. For russ som var på buss ble det etter hvert vanlig å komponere musikken selv, når man stort sett bare behøvde en datamaskin for å få det til – eventuelt en kvart million kroner.

Tix var ikke den første til å holde på med russelåter og festmusikk, men ingen før ham fikk samme gjennomslag. I perioden 2015–2020 hadde Haukeland tretten russelåter inne på VG-lista. Selv med tidvise forsøk på karriere-oppussing, klarte han verken å riste av seg pannebåndet eller det faktum at «Sjeiken 2015» fortsatt parkerer de andre låtene hans når det kommer til antall strømminger. Låta markerer et kulturelt vannskille i Norge, og er blitt et sjanger­definerende verk for bølgen av russemusikk, post-russehits og festmusikk som nå står bredbent plassert i hovedstrømmen.

I tillegg er det musikalske bidraget en avbildning av et særlig mannsideal, som siden da har fått bredere armslag.

 i russelåtenes tekstinnhold, og det finnes omtrent like mange kritiske kommentarer mot russelåter som det finnes russelåter selv. Solguden & Mannens «Playboy 2017» lyder for eksempel: 

Er du tretten er du med / Når du suger så gå ned / Er du skvetten / Legg deg ned og ikke skrik.

Jeg er en fackings synder / Men det sto at hun var 18 år på Tinder.

 En gjeng som het «Unexpected Bryne 2020» sang om å slå i hjel uteliggere, bedrive seksuelle overgrep og ruse seg. Russegjengen Apoteket fra Sandefjord fikk mye kritikk i 2023 da de sang: 

Ida Messel

Artikler

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Mk.gee bruker overraskende knep for å føre rocken tilbake til begivenhetenes sentrum.

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Oppriktig sommer

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Morrissey er museal – på godt og vondt.

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

Klarer ikke stoppe

Superskurk?

Tiktok-influensere kan fint bli til dugelige popstjerner hvis de har nok penger på bok.

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

Midt i musikkfesten

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Lindstrøm tvinger det intetsigende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Bydelspolitiker

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Uggen Lean

At pcen til Djrum kræsja skulle vise seg å by på muligheter.

Hvem er Jenny Hval i bok, i album, på scenen, og hvem er i chatten?

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergensbølgene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

Koz og klemz

Bryan Ferry er fortsatt en kunststudent fra midten av sekstitallet, men ikke noen opprører av den grunn.

Med spillelister som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?

Azealia Banks kan liksom gjøre hva hun vil.

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Mk.gee bruker overras­kende knep for å føre rocken tilbake til begi­ven­he­tenes sentrum.

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Oppriktig sommer

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Morrissey er museal – på godt og vondt.

Har Lyra Pramuks tredje­ski­ve i det hele tatt skjedd?

Klarer ikke stoppe

Superskurk?

Tiktok-in­flu­en­sere kan fint bli til dugelige pop­stjer­ner hvis de har nok penger på bok.

Regnbu­e­mar­kering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

Midt i musikk­festen

Doku­men­tar­filmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Lindstrøm tvinger det intet­si­gende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikk­his­to­rien.

Bydels­politiker

Den kulturelle relevansen til gutta-russe­mu­sikk er forbau­sende stabil.

– Trøn­der­rock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksan­dersen

Desertfest, Oslos mest avslap­pende rocke­fes­tival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Uggen Lean

At pcen til Djrum kræsja skulle vise seg å by på muligheter.

Hvem er Jenny Hval i bok, i album, på scenen, og hvem er i chatten?

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergens­bøl­gene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

Koz og klemz

Bryan Ferry er fortsatt en kunst­stu­dent fra midten av seksti­tal­let, men ikke noen opprører av den grunn.

Med spille­lis­ter som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?

Azealia Banks kan liksom gjøre hva hun vil.

Mk.gee bruker overraskende knep for å føre rocken tilbake til begivenhetenes sentrum.

Har Lyra Pramuks tredjeskive i det hele tatt skjedd?

Tiktok-influensere kan fint bli til dugelige popstjerner hvis de har nok penger på bok.

Regnbuemarkering i Operaen er helt naturlig, mener operasjef Randi Stene.

Midt i musikkfesten

Dokumentarfilmen «Free Party: A Folk History» forteller en helt spesiell historie om ravekultur og new age-reisende.

Lindstrøm tvinger det intetsigende til å ha noe å si.

Suzanne Ciani bør skrives tydeligere inn i musikkhistorien.

Bydelspolitiker

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen

Desertfest, Oslos mest avslappende rockefestival, går av stabelen i helga. Få kvinner er med.

Snart tretti år etter duoen skylte inn med en av bergensbølgene, er Röyksopp fortsatt ikke helt kunstnere.

Bryan Ferry er fortsatt en kunststudent fra midten av sekstitallet, men ikke noen opprører av den grunn.

Med spillelister som leverer musikk på drypp, ødelegger Spotify-maskinen for alle. Når kommer punktet der den ødelegger for seg selv?