Ida Messel

#fff

Egentlig er det noe avanserte greier innenfor matematikk eller programmering, 

: «floating points», og det er ikke første gang det blir påpekt at det er sammenheng mellom musikk og matte. Vet man i tillegg at Sam Shepherd har doktorgrad i nevrovitenskap, er veien til å genierklære Manchester-mannen kort.

På et eller annet tidspunkt kikket han nervøst ned på laboratorierottene som krøp rundt i bur, brått overveldet av tanken på at han selv var en av dem. Løsningen ble å lage musikk. Det begynte med noen ep-er i 2009, særs egnet for klubbgulvet. Senere fløt prosjektet ut i flere retninger, prog-anstrøkene debutalbumet «Elaenia», eller lydfokuserte, rytmeløse ambient-produksjoner.

Kanskje hadde Shepherd vokst fra klubbmusikken 

 med forrige utgivelse «Promises», med London symfoniorkester og Pharaoh Sanders?

 i fargesprakende strobelys. Bassen dunker og synthene svinger. Sprit og energidrikk blander seg med eimen av spray-deodorant, som pumpes inn av dansende armbevegelser. Roterende, knyttede never strakt halvt ut i brystkassehøyde og

Det er ikke sånn at han finner opp kruttet, verken sonisk eller melodisk, men det er helt enestående hvordan han slår et slag for den mer saktegående, groovy klubbmusikken. Den mistet – om ikke piffen – så i hvert fall den kreative respekten av overmetningen i feltet. Det ligger tilnærmet sju millioner sånne type låter ute i den digitale musikkatalogen Beatport, og det generiske uttrykket fikk mange produsenter til å enten skru opp tempoet, eller fjerne det helt – skulle de føle noe igjen.

Med Berlin anno-2010-tallet, og stump, dyster seighet i «Key103», eller syrete «Birth4000», og Röyksopp-nikket i «Fast Forward» viser han at han ikke er med på den leken. Det betyr ikke at kantene forsvinner.

 eller rader med istapper fingrene hans glir over i «Ocotillo» eller «Afflecks Palace»? Låtene, særlig i andre halvdel av albumet, har mer enn nok melodisk vigør. Likevel handler måten Shepherd henter opp igjen de cheesy, groovy elektroniske sjangerhybridene som har falt mellom to, eller flere stoler, først og fremst om metoden.

«Vocoder» treffer en metallisk resonnerende synth inn i sideveggene med et lite, perkussivt klikk. Etterdønninger av delay justerer Shepherd til å høres ut som synkopiske mellomslag. De er fordelt utover de sju minuttene av låta av følsomme avveiningerunderveis: her 

 et ørlite skift, en utfasing eller en detalj, må han ha tenkt – først etter å ha lyttet aktivt. Reglene er også på sitt tydeligste når de brytes.

Hodene dømmer kroppen til å danse, må nevrovitenskapsmannen vite. Hihat slippes opp for et sekund, synth som for et øyeblikk forvrir seg i krønsj, hele lydbilder som brått brettes ut med slaget av en bass.

Reglene er på sitt tydeligste når de brytes

Ut i kveld?

Det er ikke hver dag en musikkjournalist får snakke med personen bak nettstedet «musikkjournalistikk.no» …

Og enda mer innviklet skal det bli, for nå skal vi ha en samtale om dine samtaler! Du er aktuell med sakprosaboka «Stemmer i samtidsmusikken», der du har snakket med Lars Petter Hagen, Magnar Åm, Cecilie Ore, Rebecka Sofia Ahvenniemi, Gisle Kverndokk, Kristine Tjøgersen, Tine Surel Lange, Bendik Sells, Ståle Kleiberg og Anna Berg: hvem er du Bodil Maroni Jensen?

– Jeg har egentlig arbeidet i musikkredaksjonen i NRK i mange år, siden 1980-tallet. Så sluttet jeg i 2015 og etablerte meg som frilanser, stort sett på dette veldig smale området: samtidsmusikk.

– I denne sammenheng, som jeg har skrevet bok om, tenker jeg det er musikk i fortsettelsen av den klassiske tradisjonen. All musikk som lages i dag er jo samtidsmusikk så det er ikke noe greit begrep.

Samtidskomponister generelt er langt på vei en skjult kunstnergruppe. De er lite kjent for et større publikum. Du kan spørre selv et kulturinteressert menneske om å nevne tre norske samtidskomponister uten at de klarer det. De store mediene dekker ikke dette stoffområdet i noen særlig grad lenger, og publikum blir ikke kjent med hverken komponistene eller musikken. Mange synes også at musikken kan virke fremmed.

– Mye av samtidsmusikken skrives for tradisjonelle instrumenter, og den blir ofte framført sammen med musikk av klassiske komponister. Det gir samtidskomponistene en utfordrende konkurranse fordi klassikerne er bedre kjent, mange av dem forklart som genier. De er publikumsyndlinger som vi har hørt mange ganger, men så kommer denne nye musikken . . .

Hvorfor skal musikken først og fremst være skjønn?

Pling og plong

En sval, dyp stemme pendler mellom bristepunkt og runde kanter mens den repeterer 

over et grungete gitarriff. Det er låta med likt-klingende tittel, og første singelslipp av Nilüfer Yanyas nye album «My Method Actor», hennes tredje i rekka.

Dagen har vært overskyet, men hun har rukket både sangtime og joggetur før hun skal snakke med Klassekampen. Nå sitter hun i leiligheten sin i London, byen der hun med irsk, tyrkisk og barbadisk herkomst har bodd hele sitt liv, og tenker høyt om hvorfor i all verden hun ble artist.

– Det var aldri noen som fortalte meg at jeg kunne synge. Jeg fikk aldri høre at jeg hadde fin stemme, forteller Yanya.

Oppvokst med kunstnerforeldre ble det likevel tidlig klart for henne at hun skulle lage musikk. Det var bare ingen som så for seg at det bodde en vokal i den stillfarne jenta.

– At jeg måtte lære meg å bruke den stemmen jeg har på den måten, har nok vært til min fordel. Jeg klarer ikke synge som noen andre, og da blir det liksom bare min egen greie, forklarer hun.

Du ser kanskje for deg kunstnerforeldre som frilynte raddiser, som fosser over av kreativitet og følelser, sier hun, men påpeker at hun hadde det relativt strengt. Etter skoletid var det ofte pianotimer og medfølgende øvinger, pugging av pianolekser og eksamener rundt hvert hjørne som skulle kontrollere det sistnevnte.

Ønsket om å komponere egen musikk vokste i jenta, men da ville hun komme mye tettere på strengene først. Yanya gikk i gang med å lære seg gitar på egen hånd da hun var elleve år.

– Tilknytningen til gitaren ble mye mer personlig fordi jeg ikke hadde noe å bevise for andre enn meg selv. Alt annet var så tett observert av andre. Dette var lek, forteller hun.

– På samme tid visste jeg veldig godt hva jeg ville bruke leken til, legger Yanya til, som på den tida hadde fått øynene opp for band som The Strokes og The Cure.

Da jeg var yngre forventet jeg at artistrollen skulle gi meg alt jeg så etter

Hvorfor skal jeg være artist?

Markeringen av Jokkes fødselsdag viser at musikken lever videre og stadig når nye generasjoner. 

or et herlig hjem, for en gøyal bror / Jeg går her og gruer meg til dagen jeg blir stor

, sang Jokke, men levde ikke mange årene som «stor». 8. september ville Joachim Nielsen (1964–2000) blitt 60 år.

Musikklivet til Joachim «Jokke» Nielsen markeres storstilt med tribute-konserter, lansering av blant annet lp-boks med tegneserier signert brutter’n hans og hyllestplate signert 66 band og artister. I nesten halvparten av dette musikklivet har opphavsmannen selv vært død. Nielsen overdoserte 36 år gammel mens han var på perm fra et rehabiliteringssenter og skulle lage nytt album.

Flammen danser stadig rundt væken, ikke bare for Valentourettes som er inne i sitt 21. år som aktive (Jokke selv hadde 18 aktive år), men også for Valentinerne, en annen konstellasjon fra Jokke-universet. Besetningen ligger, foruten frontmannen selv, så tett man kan få det opp mot den originale line-upen, med Håkon Torgersen, Petter Pogo, May-Irene Aasen og Vidar Rugtvedt. Nå kommer de sammen for å feire sin avdøde venn på Rockefeller både 8. og 9. september, og lover å sove over backstage innimellom slagene. Valentinerne har nylig tilbrakt en hel øvingshelg hos trommeslager May-Irene en times kjøretid unna Oslo, med mat, drikke, skravling og spilling.

– Det er som en familie som kommer sammen igjen, forklarer Aasen.

Konsertene ble raskt utsolgt, men hun vil ikke spekulere rundt hvorfor musikken har fått et så omfattende etterliv. At det strømmer ungdom til, født lenge etter Joachims bortgang, innrømmer hun å ha registrert.

– De har holdt seg relativt unge på første rad, også blir de gråere i håret langs radene bakover i salen, sier trommeslageren og fotografen med et smil om munnen.

«Dette var en del av Oslo som ikke var så synlig, eller som Oslos bedrestilte borgere offisielt ikke ville vedkjenne seg. Det er dette Oslo som går igjen i Joachim Nielsens sanger, den delen som sover urolig, som suger til seg ensomme, desperate og rastløse mennesker som ikke greier å innrette seg etter klokka og naboens blikk.»

Ja, så sitter vi her igjen. Mye er skrevet om mannen og myten, som ga ut åtte album mellom 1986 og 1999, som etter sigende sølte ketsjup på skjorta og med skyhøy promille løftet Spellemannprisen ironisk høyt i været foran TV-publikummet i 1991. Analysene flest, som utdraget over fra Mode Steinkjers bidrag til «Gutta: På veien med Jokke & Valentinerne» (2005), faller tilbake på måten nerven musikken skar som en kniv gjennom sin samtid.

Du kan ikke gå rundt å synge sånne ting, sa jeg. Men så fant jeg ut at det var en ekte sang

Ketsjup-­broderier på skjorta

Uld heter dere, både stoffet danske sauer har på huden sin, og et akronym av navnene deres (Une, Lucia, Dagny) i kjent Abba-stil. Dere sjonglerer bandet med studier og jobb, og kommer rett fra bandøving nå. Blir det intenst før Bylarm?

– Vi har satt opp ganske mange øvinger – så mye vi kan. Det er tre timeplaner som skal gå opp så det er litt vanskelig å matche.

Hvordan kom Uld til verden midt oppi timeplanene?

– Vi er en jentetrio fra Oslo og gikk på samme videregående på Foss alle sammen …

– Hehe, men vi kjente hverandre ikke så godt da! Det var først da vi begynte på Toneheim sammen helt tilfeldig at vi kom sammen som band. På tampen av året fikk vi med oss Une på vokal på en coverlåt, «Inst inni meg» av Andreas Utnem. Det er faren til pianisten vår.

Greit å holde det i familien! Hvor lenge har dere spilt sammen nå?

– Det begynner vel å bli et år sånn offisielt. Vi ble kanskje ordentlig seriøse med prosjektet for et halvt år siden, lagde Instagram-profil, også videre … Det har gått fort. Vi har kanskje truffet en nisje, at folk synes det er en interessant kombinasjon med trekkspill, piano og vokal.

Også er det litt trendy igjen med folkemusikk?

Møter deg og tek deg mjukt imot

Finnes det for tida noen der ute som er gladere i lyder enn Jon Hopkins?

Det er det helt sikkert, men fyren ligger i det øvre sjiktet. «Immunity» fra 2013 og den langt mer omtalte søsterplata «Singularity» fra 2018 markerte at Hopkins var tidlig ute med å gjenopplive ambientmusikken for klubb-massene, en sjanger som nesten var skjøvet helt ut i kunst- og/eller alternativ medisin-feltet på det tidspunktet. Tårevått var det i de fleste av kritikerspaltene da droner, torden, vokalharmonier og lyse synthpulser drev lytterne mot sammenbrudd og loste dem trygt hjem igjen etterpå – nesten uten dansetrommer.

 begeistret den gang, da The Guardian kalte «Singularity»-skiva overflatisk. «Ligner det folk klamrer seg fast i for å få stoffnedturene sine til å føles mest mulig meningsfulle», skrev anmelderen den gang. Tre år etter kom «Music for Psychedelic Therapy», lydlegging av produsentens erfaring med psykedeliske rusmidler til terapeutiske formål. Nå er oppfølgeren «Ritual» her.

Albumet er ett langt spor, og det tar i overkant av førti minutter å lytte seg gjennom. Musikken ligner lyden av guidet meditasjon man kan kjøpe i apper. Samtidig bærer lydstrukturene dynamiske fortellinger – tar lyttere gjennom forskjellige rom der kondensen av ulike stemninger drypper ned langs de romdannende elementene. Bregner bretter seg med vinden og Hopkins leter langt inne i dypet av jungelen etter hva menneske-essensen er. Et damehyl gjaller mellom åsene, kvister knekker, during (i moll) blir stadig mer presserende, vanndråper sildrer, været klarner – og mørkner igjen. Pauker og gong-cymbaler havner også i miksen.

 nødvendig å problematisere Jon Hopkins nye album hele veien til myten om det primitive jungelmennesket og den beslektede ideen om det sivilisatoriske Vesten. Det holder å påpeke at den soniske sammensetningen er nokså blåøyd harry.

Håndverket er likevel makeløst, og produsenten synes like glad i å lage gode lyder og innholdsrike motiver som alltid. «Ritual» er en skive som klarer å være både storslagen og filmatisk – hva det egentlig innebærer kommer an på hva slags filmsmak man har.

Gummi-Tarzan

Nå er det ikke mange dagene til Yagori-festivalen går av stabelen i kulturkirka Jakob – for 25. år på rad! Hva er det som gjenstår?

– Så mye gjenstår, jeg er helt stressa. Kostymet mitt, bare: Nå har jeg lagt på meg litt siden sist så jeg måtte ha strikk på skjørtene og alt mulig. Det er mer å gjøre i kirka, jeg må kontakte artistene og fikse raider og sånn. Gudskjelov at jeg får hjelp av sønnen min.

– Det betyr liten flamme! Også heter vi 

, og for meg er ikke ‘sigøyner’ noe stigmatiserende ord. Det er verre å si rom, for det høres ut som romvesen. Vi bruker sigøyner, og ingen kritiserer oss for det, for de vet at det nytter ikke å prøve seg.

– Ideen kom fra min mor, Raya. Vi har jo vært på veldig mange festivaler rundt omkring i Europa og representert Norge opp igjennom. Så tenkte mamma at «kan vi ikke gjøre noe sånt i Oslo, for å vise fram vår kultur»? Særlig på den tida var det veldig få som visste så mye om hva en sigøyner var. Så begynte vi å søke penger og ditt og datt og holdt den første festivalen på Parkteatret. De siste 23 årene har vi vært heldige å få bruke Jakob kirke.

Sigøynermusikk og dans er påvirket av landet man bor i, om det er russisk eller spansk nasjonal kultur. Vi ville vise dette mangfoldet. I år har vi for eksempel booket fire personer fra Ukraina. Blant publikum er det både barn og voksne og gamle – gamle fans av Raya kommer alltid. Vi prøver å nå ut til alle.

– Det er veldig mye gitarer, fioliner, det er veldig mye trekkspill, men det er store lokale variasjoner. Det er gamle, tradisjonelle sanger. Enten handler de om at man ikke har tak over hodet, eller så er man sulten, eller så er det veldig tjohei.

 … det bildet bak ved alteret. Det ser rett og slett jævlig bra ut

Liten flamme varmer sterkt

Finnes det krympemaskiner? Det så ikke egentlig ut til å stå noen slik maskin i døra på Munchmuseet, ei heller noe sted i nærheten av køen opp til festsalen. Men så fort Arooj Aftab gikk i gang på scenen, var det likevel som om hele publikum fikk plass inne i gitarkassa til Gyan Riley.

Instrumentlydene brettet seg mer ut, og fant veien dypere inn i øregangen når man først fikk sitte der i rommet med dem. For anledningen spilte de en blanding av årets «Night Reign» og forrigeskiva «Vulture Prince», og det sildrende strengespillet rykket ut i forgrunnen mot bakgrunnens tørre vispeslag mot trommeskinn.

lang tid før hovedpersonen selv lokket publikum ut av gitarkroppens taktile summing med en vokal i voldsom bevegelse. Det var fryktinngytende intimt å møte Aftab i festsalen på Munchmuseet, og særlig i ny-sufitolkningene der stemmeprakten tøyes som mest.

Måten hun traverserer ulike sjangerlandskaper har blitt helt selvfølgelig – og naturlig – siden debuten i 2014. Til større ettertanke er måten hun står i spagat mellom alvorsgradene når «Vulture Prince» og «Night Reign» serveres som ett. Den første av de to handler om personlige tap, brorens bortgang, en nedstengt verden i pandemi der hat og konflikt ulmer under overflaten. Den andre av de to, som kom ut rett før sommeren i år, skildrer glimt fra hverdagen, eksempelvis tunge hoder som hviler på andres skuldre på grunn av promille. Opplevelsene sys likevel sammen av den myndige og prekære fremtoningen i Aftabs musikk.

 syntes publikum det var at vokalisten fleipet så mye mellom låtene sine med selvironisk galgenhumor. Svenskene hun nettopp hadde møtt på turné i nabolandet vårt, fikk også gjennomgå. I salen der man egentlig var henvist til hver sin designstol, vred folk seg i latterutbrudd og nikket og danset så setene nesten ga etter.

Det var i det hele tatt vanskelig å gi slipp på henne da hun så seg ferdig med konserten – den tredje i rekka av Oslo-besøk. Og selv om hun hadde gitt tydelige hint om behovet for å sette beina høyt med et vinglass i fanget, lød steinharde tramp i parketten. Uttrykket i ansiktene rundt om i salen minnet så mye om et visst maleri oppe i etasjene at Aftab så seg nødt til å gjøre en låt til. «Mohabbat» er for glad til å være verden verdig for tida, mente hun, men sang så verden ble en smule vakrere.

Seteslitasje

Tom Henning Bratlie

Susanna Wallumrød feirer 20 år som plateartist med albumet «Meditations on Love».

Susanna er albumaktuell med «Meditations on Love» denne sensommeren, album nummer nitten i rekka, utgitt på hennes eget plateselskap SusannaSonata. Det er et spesielt hull i beltet, ettersom det markerer Susanna Wallumrøds 20-årsjubileum som plateartist.

En nokså enestående innstilling til å lage musikk har preget alt hun har laget, og i neksus er alle møtene hun har fått oppleve. Nysgjerrig og lærevillig har artisten vokst av å treffe andre musikere, og gått i skole i deres virke. Like viktige er møtene med verk. Oversettelser og tolkninger av poesi og musikalske referanser er en like stor del av Susannas praksis som det egenkomponerte.

Hun har feiret album-jubileet hele året, og nå nyter hun en bedre sandwich og en kopp kaffe på Kulturhuset i hovedstaden, tidvis avbrutt av en helt annen type feiring. Fadderuka er i gang i byen, og forventningsfulle nye studenter er sånn cirka på vei fra puberteten og inn i pensumbøkenes forestillingsverden. De myldrer rundt oss mellom båser og bord på Kulturhuset.

I egen ungdom spilte Susanna i band i Larvik, før hun og Morten Qvenild formet Susanna and the Magical Orchestra i hjembyen (og 

) Kongsberg. Det tok enda fire år før plata «List of Lights and Buoys» så dagens lys.

Wallumrød ville forme sin egen versjon av hva en frontperson kunne være da hun satte i gang som artist – og hun satt, bokstavelig talt.

– Jeg startet sittende på en barkrakk på scenen, mimrer hun.

«Neddempa» er hvordan hun forklarer det, med utgangspunkt i uttrykket musikken hadde i starten, men det bar også implikasjoner av hvordan hun hadde det i glansen av lysriggen.

– Det var nesten smertefullt å plutselig være så offentlig med det jeg gjorde, turnere og spille konserter. Det var forholdsvis ubehagelig. Jeg snakket jo ikke på scenen. Morten måtte ha en egen mikk for å si hei til publikum og sånn.

Det var nesten litt smertefullt å plutselig være så offentlig med det jeg gjorde