Ida Messel

#fff

#000

A.G. Cook, overhode i plateselskapet og kunstkollektivet PC Music, fikk oppgaven med å lydsette filmen «The Moment», ute i dag. «En fremadstormende popstjerne navigerer seg gjennom berømmelse og bransjepress, mens hun forbereder seg til arenaturnédebuten sin» – sånn lyder beskrivelsen av den 

om Charli XCXs litt spesielle 2024. Da slapp hun albumet «Brat», og fikk et sensasjonelt sent gjennombrudd i en alder av 31.

Å skulle gjøre seg opp noen mening om A.G. Cooks filmmusikk til «The Moment» før man har sett selve filmen, kan minne om å bedrive blindebukk. Men det virker å ha blitt et vanlig grep, dette med å slippe filmmusikken i forkant av filmen, for å bygge forventninger og 

 grunn til å se Cooks nyeste utgivelse i alle fall 

som et isolert verk. Som mangeårig samarbeidspartner av Charli, og med en hjerne som har fungert som kreativt omdreiningspunkt i tyggegummi- og hyperpopen, bør blikket til Cook tas på særlig alvor. Foruten alle konnotasjonene som ligger samlet i sekkebetegnelsen 

, har fenomenet også en egen lyd – en særlig drittunge-lyd.

Lyden gjemmer seg i bakgrunnen av låta «Residue», men trer helt foran på «Momentism» eller «Fraud». Den skitne synthen til Cook liksom spruter møkk rundt, som en direkte legemliggjøring av ordtaket 

av forvrengt synthbass, som gir en lyd av 

hadde et stort øyeblikk rundt 2010-2013, samtidig som popmusikken tok en Electronic dance music (EDM)-vending, som hørt på Keshas «TiK ToK» fra 2010, den Armand Van Helden-produserte beaten til Dizze Rascals «Bonkers» fra 2011, David Guettas «Where Them Girls At» fra 2012. Kanskje er det aller ypperste eksempelet på bruk av drittungelyd Charli XCX-låt med Icona Pop, «I Love It», også fra 2012.

Det er denne A.G. Cook vrir og vender på i avslutningssporet «Dread», hvor refrenget 

gjaller langs ettertenksomme akkorder. Og det er nettopp her – i sin enkelhet – at genistreken ligger.

 synthen fra begynnelsen av 2010-tallet betød nemlig feststemt monotoni, internettvitser, bilder av katter i verdensrommet, glowsticks og matchende selvlysende drikkevarer, shorts over nylonstrømpebukser, korte skinnjakker, lange pannelugger, ymse pekere mot en erkebritisk 

. Det var dette Charli XCX løftet opp fra skuffen igjen i 2024 med «Brat».

Cook blander melankolien inn i dette blaserte universet. Det gjør han ved å stenge drittunge-lyden inne i et rom av molltoner, som i «Depth», «Removal» og nevnte «Dread». Det enkle er ikke alltid det beste, men her, så.

Drittungelyden

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt 

-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.

Anmeldelse

«Laughter in Summer» er en spesiell utgivelse for Beverly Glenn-Copeland. Den nå 82 år gamle artisten kommer stadig lengre i sykdomsforløpet med demens, og låter som «Harbour (At Hotel2Tango)» – en gang skrevet som bursdagspresang for kona – har her blitt improvisert etter minnene som er igjen. Albumet er et kjærlighetsbrev mellom ektefellene, for å hedre og bevare minnene de har skapt sammen gjennom et liv. I tekst og lyd har de møysommelig og nostalgisk bygget opp scener som fra en festlig sommerdag – morgen til kveld: døse av i hagen blant insekter og blomster, eller danse barføtt på plattingen etter at de siste gjestene har gått. Nei, dette er ikke saker for de lettrørte.

Nytt år og nye muligheter, Marte Wulff og Charlotte Qvale. Helst skulle dere vel sluppet å arrangere denne nyttårskonserten i år igjen, men sånn er det ikke. Hvordan står det til med Gaza-solidariteten i 2026?

– Siden vi startet Artistenes blandakor i april 2024 har vi faktisk fått til å møtes en gang i uka uten unntak, i forskjellige grupperinger. Vi har sunget på T-banen, for utenriksministeren, for ansatte i for eksempel Norsk Folkehjelp og Amnesty, og ser muligheten til å bruke yrket vårt, altså kunsten, som formidlingsverktøy.

Vi fikk en idé høsten 2024 om å lage en julekonsert, som heller ble til en nyttårskonsert. Konserten solgte ut og sørget for over 750.000 kroner til den palestinske hjelpeorganisasjonen PMRS (Palestinian Medical Relief Society).

Folk fra alle kriker og kroker i bransjen stiller opp og tar eierskap til prosjektet. Vi tok det som en selvfølge at vi skulle klare å arrangere i år igjen dersom det ble nødvendig.

– Det snakkes mye mindre om folkemordet i Gaza i offentligheten, men man trenger ikke undersøke så veldig grundig for å forstå at situasjonen der ikke er bedre.

Samtidig skjer det så mye ­ufattelig nå, det går nesten ikke an å klandre folk for å la være å tråle mediene etter informasjon om dette – de færreste oppsøker jo smerte. Det er så uoversiktlig og ­sjokkerende fra minutt til minutt.

Men noe av det viktige med årets konsert, ved siden av å videreformidle det vi har av informasjon om hvordan det er der nå, er jo å vise at det faktisk finnes håp. Det blandakoret driver med er en kombinasjon av protestsang og motivasjonssang.

Er vi i en situasjon der verdens kriser konkurrerer med hverandre om folks oppmerksomhet? Eller leser dere dette kaoset som en anledning til å bygge gjensidig solidaritet?

Håpet finnes, tross alt

Er Asap Rocky edgy moteløve eller uforskammet slyngel? Omtrent helt siden debut-mixtapen «LiveLoveA$ap» i 2011, har man lurt på det, så mye at spørsmålet ofte har skygget for det musikalske. Særlig tydeligere blir det ikke enn under rettssaken for nøyaktig ett år siden, da rapperen var tiltalt for å ha skutt mot sin tidligere venn Asap Relli. Rocky ble frikjent, men dekningen fokuserte uansett mest på hva han hadde på seg. «Rocky’s indelible personal style – and 20-some suits – defined his high-pressure legal drama», skrev for eksempel GQ, og kalte ham sin «2025 GQ Style Champion».

Asap Rocky, eller Rakim Athelaston Mayers fra New York (oppkalt etter rapperen Rakim), har stort sett vært en tvetydig skikkelse: rapper, men også skuespiller. Han har vært en tydelig del av en gruppe (Asap Mob), men også en distinkt soloartist med helt andre samarbeider. Han har vært en trendsetter, men ikke pionér, vært hard og gangster, men også helt stuerein. Han har laget hits, men angret på dem etterpå, som er tilfelle med både Skrillex-låta «Wild for the Night» og «Fuckin’ Problems» – den 

 posse cut-en med 2 Chains, Drake og Kendrick Lamar.

Kontrasten har også vært stor når det gjelder den enorme medieoppmerksomheten Asap Rocky har fått de siste årene, sammenliknet med hvor lite musikalsk aktuell han har vært. Rapperen har bare gitt ut noen singler siden albumet «Testing» fra 2018.

Allmennheten har visst om det aktuelle albumet «Don’t Be Dumb» en god stund – det skulle egentlig kommet ut høsten 2024. Kanskje gjør Rocky lurt i å adressere trykket allerede i første setning: 

It’s been a lil’ while since I been in the league / A couple lil’ trials, couple of leaks.

Mange husker kanskje også at rapperen satt i fengsel i Stockholm etter å ha banket opp en fyr på gata med en knust flaske. President Donald Trump skal ha fått Rocky ut og hjem, med handelsrestriksjoner mot Sverige som trussel – 

Men apropos åpningssetningene: Mange har nok lurt på hvordan Rocky ville ta tak i disse lovstridige situasjonene på det nye albumet. Svaret er at de ligger mest i skuffen og lurer, mens Rocky er opptatt av andre ting, som for eksempel å rappe om at han selv er pen og velkledd, hinte vagt til dopsalg, rakke ned på 

 eller disse sin tidligere venn og samarbeidspartner Drake: 

You just a sensitive nigga, still in his feelings

Musikalsk er «Don’t Be Dumb» stort sett forretninger som vanlig. Rocky har en forkjærlighet for melodier som flytter seg en oktav opp av gangen, som skaper en Haisommer-aktig bisterhet. Det er et vant spor som man kjenner fra mye av diskografien hans: kompromissløse beat-underlag, der lytternes behov for variasjon skal bli tilfredsstilt i det raptekniske.

Når han bryter opp den oppskriftsmessige morskheten er han glitrende god

Hjerte av stein

Anniken C. Mohr

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet 

Biff Malibu husker øyeblikket da han ble rockefrelst. Han var 16 år og sneik seg inn på datidas Café Nordraak i St. Olavs gate i Oslo. Skjenkekontrollen var sviktende, T-skjortene til publikum gjennomsvette og opprevne, og tre personer sto på scenen og ropte på norsk. Jokke og Valentinerne var kaotisk, rett i trynet, spilte «vilt høyt». Etterpå var alt blitt helt annerledes.

– Jeg så nok ikke ut som jeg var noe særlig mer enn 16 heller, men hadde på noe frakk og greier, sier Malibu og ler.

Nå har han ikke akkurat sneket seg inn, men kommet løpende gjennom døra. Jeg har ventet på ham i nærheten av kontorene til Dagens Næringsliv, og Biff Malibu har trosset snøføyken og bannet av beklagelse mens han satt seg ned med farrisen.

– Jeg måtte bare skrive ferdig en kommentar, sier Malibu om forsinkelsen.

På spørsmål om hva denne påståtte kommentaren handlet om, lyder svaret kontant. Ett ord, fem bokstaver: 

, og det kan nok stemme det. For han er jo ikke egentlig Biff Malibu akkurat nå, mens jeg møter ham midt i normal arbeidstid. Nå er han Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv.

Andre ganger derimot, er Jacobsen karakteren Biff Malibu, og frontmann i rockebandet Gluecifer. Oslo-bandet slo igjennom med engelskspråklig hardrock på starten av 2000-tallet.

Etter tolv års pause gjorde Gluecifer konsert-comeback i 2019, men forpliktet seg ikke til å lage noe ny musikk sammen av den grunn. Bandet vender nå tilbake med første album siden 2004, kalt «Same Drug New High».

Etter hans oppfatning handler Gluecifer fint lite om verken geo- eller lokalpolitikk.

– Det er jo en del veldig politiske band som er ganske kule også. Men vi har liksom aldri helt vært 

Gluecifers reiser

k, jeg må sette opp en ny struktur rundt meg selv,

 tenkte Sunniva Lindgård en gang i 2021, og det var ikke første gang tanken hadde slått henne.

Elektronikaprosjektet hun startet på videregående i Oslo, kalt Sassy 009, fikk ellevill oppmerksomhet i årene rundt 2017–2018. «Vi er overbevist om at Sassy 009 er rustet for et større gjennombrudd», sa Bylarm-juryen den gang. De ble sågar kåret til «Årets stjerneskudd», og fikk Spellemann-nominasjon for debut-ep-en «Do You Mind». Gjevest av alt, kanskje, var å bli utpekt som «Ones to Watch» av The Guardian, og turnéferden gikk videre fra Øyafestivalen i Tøyenparken til Danmark, Sverige, England og USA. Og, ja: De var et «de».

Da Sassy 009 skrapte gjennom lydmuren for første gang for åtte-ni år siden, var prosjektet kjent som en trio. Som i et slørete, lyst akvarellportrett figurerte tre jenter med fløyte, flagrende gevanter og 

hadde trio blitt til soloprosjekt: Teodora Georgijevic og Johanna Scheie Orellana forlot bandet i 2019, og Lindgård fant en ny kreativ samarbeidspartner i Andrew Murray og artistene tilknyttet Luft Recordings i Sandvika. To nye ep-er kom ut av det: «Kill Sassy 009» og «Heart Ego».

Det ble også oppslag i British Vogue og Edvard-pris og litt av hvert, men så ble prosjektet brått omorganisert igjen – som om Sassy 009 alltid befinner seg på millimeters avstand fra hoggestabben til et gjennomsnittlig konsulentselskap. Innen musikk- og livebransjen hadde stabilisert seg sånn noenlunde igjen etter koronapandemien, var Lindgård allerede i gang med å sette opp en ny struktur rundt seg selv.

– … Og det har vært litt betenkelig stille fra din kant de siste par årene, eller? m

å vi spørre henne over en kopp kaffe som står godt til den ravnsvarte hårmanken hennes.

– Jeg har drevet med det albumet jeg skal gi ut nå, hovedsakelig, svarer Lindgård med en uforstyrret mine.

Når dette albumet kalt «Dreamer+», slippes neste uke, er det et resultat av skroting og omarbeiding av skisser som artisten selv mener kunne monnet ut i minst tre hele album. Med på gjestelista er folk som Blood Orange, den nederlandske artpop-artisten BEA1991 og elektronikaprodusenten Yuné Pinku

 Lindgård forteller at hun aldri har gnagd og grublet så lenge på et verk som det her.

Jeg har en ambisjon om å lage noe som ikke finnes enda

Klassisk ­eksperiment

Gry Bråtømyr, du er daglig leder i Norsk jazzforum og med i Arrangørforum – et samarbeidsorgan for musikkorganisasjoner som jobber i arrangørfeltet. Dere er bekymra etter at tildelingene fra Norsk kulturråd kom? Kulturrådet minsker støtten til flere mindre scener og helårsarrangører.

– Det har jo vært et begivenhetsrikt år med ny NOU for musikkfeltet [rapporten «Musikklandet, red.anm.], endringer på Stortinget også videre.

Men så lenge vi i Arrangørforum kan huske, har vi i alle budsjetthøringer ropt om at det må mer penger inn i Norsk kulturfond [som forvaltes av Kulturrådet, red.anm.] Og så har ikke det skjedd på år etter år etter år, og fondet er heller ikke blitt tilstrekkelig indeksregulert. Og nå smeller det.

– Vi vet enda ikke status for tildelingene til festivalene, men ordningen for helårsarrangørene har lenge vært kritisk underfinansiert, og nå er jeg redd vi ser utfallet av det i tildelingene for 2026. Cosmopolite scene i Oslo, som har holdt på i 33 år, kuttes med en halv million kroner. Det er ekstremt kritisk for den scenen.

Også Dokkhuset i Trondheim og Konsertforeninga i Oslo har fått kutt?

– Ja, og de har allerede fått kutt fra tidligere år. Midlene strekker ikke til og aktiviteten går ned. Under koronaen ble arrangørene oppfordret til å holde aktiviteten gående. Det var viktig at samfunnet hadde møteplasser innenfor det smittevernet tillot, så arrangørene bretta opp ermene og brukte av egenkapitalen for å holde aktiviteten gående.

Nå ser vi at arrangørene sliter maks. De har brukt opp bufferkontoen, flere opplever å gå med underskudd, og noen ligger nå på nesten konkursens rand. Kuttene i tildelinger til arrangørfeltet kan sikkert høres små ut i det store og hele, men det er enormt belastende for aktiviteten i klubber og på små konsertsteder.

Hvordan vurderer du kulturpolitikken til den «nye» regjeringen?

Midt i julefreden

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

Tåkelur

Andreas Leine Jakobsen, leder av platebutikken Big Dipper: Hvordan står det til hos dere nå, midt i julestria?

– Det smeller skikkelig fra første helg i desember. Man går fra en vanlig rytme til å doble arbeidstempo og lengde på arbeidsdager, på ganske kort tid. Selv om jeg har jobbet i butikk i 30 år snart, kommer det like overraskende på meg hver gang.

Som julekvelden på kjerringa! Sitter dere allerede med indikasjoner på hva som kommer til å bli bestselgeren denne jula?

– Det kan faktisk se ut som at det er Valkyrien Allstars sin nyeste plate, «Venter på noen som venter på noen», som er ekstra gøy siden de har trukket seg fra Spotify. Folk har skjønt at dette er noe de skal ha fysisk.

Men sånn utover det – er det noen store overraskelser i år?

– Jeg blir alltid overrasket over hvor mye vi selger av Vince Guaraldis «A Charlie Brown Christmas» hvert år. Den er for mange et 

Dere merker kanskje også at det har blitt bedre framkommelighet i Møllergata de siste ukene?

– Det er klart at det siste året har vært veldig spesielt for butikken vår, både med arbeidene i regjeringskvartalet og at gårdeier bestemte seg for å renovere fasaden, og kaste ut alle leietakere utenom oss.

Vi hadde egentlig ikke skjønt hvordan butikken skulle overleve det, men kanskje hele tida håpet at jula skulle redde oss litt. Det er utrolig deilig nå, å kunne slå opp dørene uten å se et stillas og folk med arbeidshjelmer på utsida.

Føler seg motarbeidet

Det er merkelig å tenke på nå, men førsteinntrykket mitt av dette albumet var faktisk at det var kjedelig. Det skjer ikke så altfor ofte – når en sånn dom først har falt – at sangene liksom innhenter en, kommer løpende etter, griper en i skuldrene og får en til å snu. Snu, smile og gråte litt – jeg forstår fortsatt ingen av de 13 språkene hun synger til meg på, men jeg forstår at det er stort.

Mye er sagt og skrevet om musikalske sjangerhybrider, men det bør likevel trekkes frem, måten sangene til Dev «Blood Orange» Hynes har en helt egen, indre logikk. Trommer og rytmer kommer og går som de vil, blåsere, synthpads og gjesteartister. Uansett føles det aldri som en masete, klønete tankestrøm, men en veljustert, engasjerende fortelling, med barndommen som motiv.

fra han som tråkket opp poprap-stien for mange av de andre i Norge. På denne stien får han nok foreløpig traske i fred: «Sinekyre 3» er langt fra noen Øya-avsluttende, listeroterende 

, og reflekterer sånn sett også karrieren hans, fra å stjele hjerter til møbler. Både rytme, poesi, selvinnsikt og skråblikk er intakt i støyen: 

Denne plata her er hottere enn på komfyr (…) blir twisted som et ballongdyr

Fra januar til mars fylte Jannik Abel overlyssalene på Kunstnernes Hus med en svær samling av stokker, pinner og biter av trær. De sto arrangert langs hvitveggene og hang fra taket i nesten ikke synlige tråder. Mange av gjenstandene var også kuleformede, liknet strutseegg, amerikanske fotballer eller kokosnøtter, og lå utover linoleumsgulvet.

Gulvet så dessuten ut som at det ganske nylig hadde fått en runde boning og ­speilet alle gjenstandene i høyglans. Kanskje var det like gjerne denne skygge­verdenen som utspilte seg opp-ned i gulvet som gjorde «Back to the Land»så gåtefull og ­fengslende – som om det ble åpnet inn til en ­parallelldimensjon.

ikke sånn at man ikke har sett ansamlinger av pinner og stokker før, enten det er i forbindelse med fuglereder, skogbruk, hundelek, båltenning eller barnehagedekorasjoner. Likevel var det noe helt spesielt med denne utstillingen. Utover kunstnerens egne intensjoner ligger det i spillet med utstillingskonteksten.

Utstillingen skulle være «et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt», med en tittel som også refererer «til den globale bevegelsen ‘Land Back’, som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter».

performance der 150 mennesker bar trestokkene i prosesjon fra Nesodden, hvor Jannik Abel bor og arbeider, til Kunstnernes Hus. Kolonnen beveget seg fra båt og gjennom Slottsparken og viste at det krever en kroppslig innsats både å frata naturen noe og gi det tilbake.

Objektene selv bar også preg av fysisk arbeid: hakk, slitasje, spikk og glattpussede flater dannet et eget språk av tapt og gjenværende masse og pekte mot håndverkets verdi – slik verdens urfolk også er påminnere om.

 «reetablere forbindelser til landskap» – ofte et luftig, jålete eller akademisert ideal i mye av samtidskunsten – fikk her en ordentlig tyngde gjennom enkle, konsekvente virkemidler. Kurator Sarah Lookofsky og Abel hadde komponert i det store og små, fra romlige grep til detaljer i treoverflatene. Effekten lå ikke bare i prosesjonen, tilbakeføringen eller håndverksdetaljene.

I møtet mellom treformene og rommet trådte også selve utstillingsarkitekturen og huset fram på nye måter. Jannik Abel minnet oss om nødvendigheten av å ta vare på naturen, men også på våre kulturelle fellesskap – som Kunstnernes Hus. Huset er slitt og trenger nå vår hjelp.

Pinne for landet

Hver gang en vellykket, utenlandsfarende norsk musiker kommer med et så godt album som Bendik HKs «Drakedreper», får medieframstillingen en litt Holberg-esque gjenlyd. «En nordmann står bak årets beste elektroniske plate, nasjonalt og internasjonalt», skrev for eksempel Aftenposten. I samme håndvending gjør de Bendik Hovik Kjeldsberg, som har spilt på alt fra Berghain i Berlin til Sonar i Barcelona, til en slags motvillig, nymotens Erasmus Montanus: som en som kommer og flotter seg på bjerget med de internasjonale impulsene sine, etter at han bare pleide å være trommis for andre artister.

 er det svært lite med denne plata som er grensesprengende nytt eller 

, verken i nasjonal eller internasjonal forstand. På den andre siden er dette et stykke gjennomført, atmosfærisk, melodisk, elektronisk musikk, av typen radiohits for klubbgulvet og klubbhits for radioapparatet – på linje med Jamie xx, Overmono, DJ Seinfeld, Caribou, Bicep og andre kvalitetsnavn. Röyksopp og Niilas er blant dem som har gjort liknende ting her hjemme.

«Drakedreper» er en knallsterk utgivelse, med noen unorske kvaliteter.

og delvis transponert vokal på «In My Mind» med Ane Brun. Synthene søker mot øret som en telefon som leter etter signal i ødemarka. Lydene holder liksom igjen, ymter bare så vidt frampå i både åpningssporet og de påfølgende «Gain_02» og «Gain_03». Det er her genistreken ligger: i å få det hele tida tilbakeholdende, dempede arrangementet til å bli så altomsluttende og levende som Bendik HK gjør gjennom hele «Drakedreper».

Igjen, som med det forrige albumet «Progressive Rock Music», handler det om at perkusjonen er skrudd til riktig, enten det er den forsiktige, nære skarptromma på nevnte låter, eller romdynamikken i trommer og cymbaler på den Ary-gjestede «Tankekraft». Punchen i den synkoperte basstromma på «The Sun Rises and Sets with Her» er heller ikke hverdagskost. En utrettelig jobb er lagt ned i lydbilde-justeringer.

Samme låt burde også trekkes fram for den perkussive drahjelpa fra synthen, arpeggioen av en marimba-liknende lyd, som tillegger masse rytmisk. Det er et grep som går igjen i flere spor. Synthene skjærer sylskarpt igjennom de dunkle motivene, enten det er som gjenkjennelig oscillert synth, som hul flaskeblåsing i mellomspillet «Oraison / Brut» eller Chicago-toner i anslaget til «Keramikkfiguren».

 på «Drakedreper» er Tuvaband-samarbeidet «Friction». Låtens tempo, instrumentenes forvrenging og den nervete vokalen utvider melodien, heller enn å bare føye seg etter den. Dette er en låt for å stoppe opp og dvele, i positiv forstand, i løpet av et album som ellers stort sett raser av gårde, også i positiv forstand. På tide å sende ham tilbake ut av Norge, med «eksport» klistret i panna.

Bendik mfl.

Sigbjørn Stabursvik, du er aktuell med en splitter ny bok om «The Beatles & 60-tallet i Norge», fra 1962 til 1966, hvem er du?

– Jeg er forfatter og pensjonert redaktør for en del norske tegneserier: «Tommy og Tigern», «Nemi» og «Sandman» blant andre.

– Jeg er alle. Nei da, men fra jeg var guttunge fikk jeg høre musikken gjennom eldre søsken, og stabba rundt og sang «Slavsu je je je», uten å skjønne bæret. Så på den ene siden har Beatles vært del av tapetet, men også helter.

For meg var det særlig John Lennon, da jeg ble ungdom og friker. Det han lagde med Beatles fra psykedeliaen kom, og inn i solokarrieren, snakket direkte til meg om de tingene jeg var opptatt av. Og selvfølgelig, vi diskuterte Yoko Ono herfra til himmelen.

Men jo mer jeg har arbeidet med denne boka de siste 3–4 årene, jo mer handler det om det rommet de fire skapte sammen. Og McCartney rager selvfølgelig like høyt. Nå er det dessuten spennende å studere dem som mennesker.

I Beatles-boka di kan man se at du kommer fra tegneseriens verden. Det enorme arkivmaterialet flyter som striper gjennom sidene, med bilder og gamle presseoppslag og tekst.

– Det ideelle er at det serveres såpass om hverandre at leseren ikke tenker over hvordan informasjon kommer inn. Tankegangen kommer nok fra tegneseriene. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt over hva som hadde kommet ut av Beatles-ting i Norge, men så havnet jeg i Nasjonalbibliotekets arkiver og hele prosjektet bare boblet over, og migrerte ut fra det første lille kaninhullet.

Ja, og nå er du langt fra ferdig med dette: Den aktuelle boka di dekker The Beatles i Norge mellom 1962 og 1966, men det kommer en oppfølger allerede neste år, om 1967–1970.

Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt

Ikke bare Beatlemania

Daniel Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har siden han begynte å gi ut skiver på Warp vært blant de mest toneangivende elektronika-produsentene i under- og overgrunn.

Den forrige skiva «Again» fra 2023, var en avantgarde-triumf, lekte seg med klassisk musikk og hadde Mathias Faldbakkens samtidskunst på omslaget. Året før hadde han produsert «Dawn FM» av The Weeknd, den gang verdens mest streamede artist, sammen med Max Martin og Calvin Harris. Det er litt av en kreativ spennvidde, og forventningene til høstens «Tranquilizer» kunne knapt vært høyere.

synd at lydverdenen som bretter seg ut, fra de første 20 sekundene med atmosfærisk susing i monitor, er så melodifattig, treig og kjedelig. Typisk for konseptalbum, låter utgivelsen rett og slett for forelsket i sitt eget speilbilde til å ense ketsjup-flekken på kinnet.

Ja, for det er det som er problemet her: Oppsettet bak hvert lydkutt er mer påvirket av et innfløkt «konsept» enn at det handler om å snekre sammen gode melodier og fengslende lyder. Lopatin har satt seg fore å bearbeide samples fra non-profit-biblioteksdatabasen Internet Archive, som nå er blitt fjernet. Lydene er verken stygge eller pene, eller særlig interessante.

 minner «Tranquilizer» om helt typisk meditasjonsmusikk, blant annet albumet James Blake lagde med KI-programmet Endel i sin tid, «Wind Down» (2022). Minuttene utfolder seg med pene støyfrekvenser som kanskje kan få en lytter til å innse at hen stirrer på veggen, men ikke at hen lytter til et album.

Kanskje er det ikke Lopatin sin feil at ambient som «Tranquilizer» vanskelig skiller seg ut, men heller overmetningen av generativ musikk i ambient-feltet. Utfallet er det samme.

One for glemmeboka

I slutten av oktober ble skilsmissen mellom to kjendiser, popartist Lily Allen og skuespiller David Harbour, gjenstand for store nyhetsoppslag. Årsaken var at Allen slapp albumet «West End Girl», der hun verken sparte på kruttet eller intime utleveringer for å oppnå sin hevn over den utro eksmannen.

Det er nesten merkelig å tenke på nå, men en gang for hundre år siden var intelligentsiaen faktisk redde for at ulykkeligheten i samfunnet skyldtes for mye undertrykkelse av psykologiske drifter. «Utviklingen av kultur går uunngåelig hånd i hånd med en økning i skyldfølelsen, til et nivå som kan være uutholdelig for individet»

mente for eksempel Sigmund Freud i «Ubehaget i kulturen» (1930).

Når grensene mellom det private og det offentlige er så skjøre som i nåtidas popmusikalske virkelighet, er Freuds analyse forbausende lesning. Hvor er for eksempel denne skammen over å utlevere sine innerste smålige følelser når Charli XCX, på fjorårets album «Brat», synger om Lorde: 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

. Følte hun seg tynget av skyldfølelse da hun ventilerte om Taylor Swift på samme album: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show

? Kjæresten hennes er George Daniel, trommis i The 1975’s, der Swifts eks. Matty Healy er vokalist. Ryktet gikk!

Swift ga tilsynelatende tilsvar til Charli på årets «The Life of a Showgirl»: 

I heard you call me «Boring Barbie» when the coke’s got you brave.

 Men på dette albumet var det en helt annen 

 som skapte overskrifter. Det handlet om hvor mye kjæresten hadde mellom ørene, eller bena, tydelig referert i låta «Wood».

En ting er sikkert: Det lønner seg å dele dersom man ønsker seg et globalt publikum – dele intime detaljer om seg selv, og aller helst om andre.

I litteraturens verden har diskusjonen gått heftig om hvor mye av avsenderens «virkelige liv» som rettmessig kan ofres på kunstens alter. I mange land har 

debattene rast et sted mellom saksøking og idiotforklaring, selv om det heller ikke mangler på genierklæringer. Og hvorfor skulle det ikke det – gikk Tulla Larsen noensinne til sak mot Edvard Munch for måten han brukte henne i kunsten sin? Nei. Kunstens etos er vel bare å være kunst. Men så var det markedsføring, da. Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

På britiske Lily Allens nye plate «West End Girl» renner det over av sexleketøy, skjermbilder og andre vrakrester fra et ekteskap som har havarert. Det svært utleverende og omtalte albumet handler om eksmannen, «Stranger Things»-skuespilleren David Harbour – og om hans gjøremål mens de to hadde et åpent forhold. For to år siden kunne man, via interiørmagasinet Architectural Digest, bli med paret på en virtuell omvisning i deres blomstertapetserte Brooklyn-villa. Nå ble man på liknende vis invitert inn. I låta «Pussy Palace» får lytterne omvisning i ekstra-leiligheten der Harbour hadde utenomekteskapelige samkvem: 

Sheets pulled off the bed, they’re strewn all on the floor / Long black hair, probably from the night before

I «Madeline» synger hun til Harbours elskerinne: 

I can’t trust anything that comes out of your mouth / I’m not convinced that he didn’t fuck you in our house. 

Hun har funnet ut av utroskapen ved å lese tekstmeldingene hans, synger hun, uten å gå noen omvei via språklige bilder.

Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

Sårbarhetens valuta

på svensk, Europas første opera på samisk. Den har urpremiere i Stockholm denne lørdagen, i Kungliga Operan. Hvor lenge har dere jobbet med dette?

– Jeg har jobbet med prosjektet i ett og et halvt år men librettist Rawdna Carita Eira og komponist Britta Byström har jobbet med det enda lenger. De satte opp en opera i Canada for noen år siden, og ville gjøre et liknende samarbeid i større skala her.

De tok kontakt med meg mens jeg var her i Stockholm og jobbet med post-produksjon av filmen «Stöld» (2024).

Og det er jo nettopp en film, og du har arbeidet med mange kunstformer utover det, men har du gjort noe som det her før? Opera?

– Nei, og det var det første jeg sa til dem da de ønsket å ha meg med. Jeg har aldri gjort opera og jeg kan ikke lese noter.

Så derfor måtte jeg gå flere runder med meg selv før jeg takket ja. Men dette er samisk historie på nordsamisk som jeg kjenner meg igjen i og føler meg trygg på. Dessuten er det musikken som står i sentrum og som bestemmer det meste, og ettersom jeg er artist og komponist selv.

Det første jeg gjorde da vi begynte å jobbe her var å spørre rommet om tillatelse, ha en samtale med rommet.

Kan man se det på forestillingen at du vanligvis jobber med film?

– Jeg tror man ser det med måten jeg jobber med bildekomposisjon, bruk av 

og videoprojektor. Tanken er at landskapene skal framstå filmatiske, at de har en dybde, puster og er dynamiske. Så har jeg lagt mye vekt på skuespill. Samtidig er det noe helt annet å jobbe med denne materien, å jobbe med øyeblikk som du aldri får igjen.

Hjertet banker

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

Ubehag.com

Når Gustavo Santaolalla gjester Norge under Oslo World, feirer han fortsatt tjueårsjubileet til albumet «Ronroco» – albumet som skulle bli vendepunktet i karrieren hans. Det vil si, «Ronroco» sitt tjueårsjubileum var egentlig i 2017, og nå nærmer det vel seg strengt tatt et trettiårsjubileum, men poenget er det samme: feiring.

– Det blir veldig spesielt, sier han om Oslo World-besøket.

– Det er ikke rom for applaus før rundt 20 minutter ut i konserten, da er publikum allerede 

, vet du. Det blir veldig, veldig annerledes enn alt jeg har gjort og sett.

Albumet var navngitt etter strengeinstrumentet ronroco, en slags moderne versjon av 

Ida Messel

Artikler

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Håpet finnes, tross alt

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Midt i julefreden

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Ida Messel

Pinne for landet

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbepappa

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barndommens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

Slesk med mer

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Håpet finnes, tross alt

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albu­m­ak­tu­elle Sassy 009?

Midt i julefreden

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Det peker i riktig retning for deler av plate­bran­sjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Ida Messel

Pinne for landet

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Sta­burs­viks nye bok ser vi norsk 1960-talls­his­torie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konsep­t­album av typen kjedelig ambient.

Sårbar­hetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolal­la vil avlaste verdens­si­tua­sjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbe­pap­pa

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barn­dom­mens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risiko­villig.

Slesk med mer

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbepappa

Mann (51) grubler over barndommens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.