Ida Messel

#fff

#000

Når Gustavo Santaolalla gjester Norge under Oslo World, feirer han fortsatt tjueårsjubileet til albumet «Ronroco» – albumet som skulle bli vendepunktet i karrieren hans. Det vil si, «Ronroco» sitt tjueårsjubileum var egentlig i 2017, og nå nærmer det vel seg strengt tatt et trettiårsjubileum, men poenget er det samme: feiring.

– Det blir veldig spesielt, sier han om Oslo World-besøket.

– Det er ikke rom for applaus før rundt 20 minutter ut i konserten, da er publikum allerede 

, vet du. Det blir veldig, veldig annerledes enn alt jeg har gjort og sett.

Albumet var navngitt etter strengeinstrumentet ronroco, en slags moderne versjon av 

fra Andesfjellene, som kan minne om en lutt. Santaolalla viser fram et eksemplar foran kameraet fra arbeidsrommet i Los Angeles. Strengehalsen er bred som en gitar, men omtrent halvparten så lang, den bærer et sett av fem doble strenger mellom et stort hode og en mindre, ballongformet kropp. Treverket er uten ornamenter, dill eller dall, men lyden er rik og resonnerende.

Da Santaolalla samlet musikk han hadde skrevet over en femtenårsperiode til denne musikalske ronroco-monografien – som ble utgitt på prestisje-indielabelen Nonesuch i 1998 – forlot han den spansktalende rockescenen i Argentina, og trådte inn i en helt ny verden. Det vil si verdener, i flertall.

Albumet ble plukket opp av regissør Michael Mann, som ville bruke låta «Iguazú» til filmen «The Insider» fra 1999. Så ble den meksikanske regissøren Alejandro G. Iñárritu også fascinert, og hyret Santaolalla til å komponere originalmusikk til to filmer. På det tidspunktet var det ikke noen vei tilbake, Santaolalla ville jobbe med filmmusikk, og verktøyet var ronrocoen. Da han ble hyret til Walter Salles’ «The Motorcycle Diaries» i 2004, filmen basert på Che Guevaras memoarer, fikk han sitt endelige filmmusikk-gjennombrudd. Senere fulgte «Brokeback Mountain» (2005), «Babel» (2006) og mange flere.

Likevel er det ikke før de siste par årene at Santaolalla har turnert med ronroco-musikken alene. Settene har stort sett trukket i tråder fra ulike bandarbeider og ulike sjangre, med det han kaller mer «varierende energier». Han tror det rendyrkete ronroco-settet kan oppnå noe helt eget.

– Med verdens tilstand, den tilstanden vi lever i nå, så mener jeg denne musikken har en virkelig hensikt. Jeg tror konserten har en plass i denne tiden, sier han og etterlater store gap mellom linjene.

I mitt land er det en forferdelig politisk katastrofe det som foregår nå

Ronroco-stjerne

Herregud, Jonas – eller Linni, som vi kjenner deg best som – album igjen? «Flux Stasis» kom forrige uke. Du er en produktiv fyr!

– Det er vel nummer ti i løpet av de siste fem årene hvis jeg ikke tar feil. Så vi prøver å holde det til to album i året.

, Kvam, på produsentsida. Men hvordan jobber du? Skriver du alt først eller kommer det litt av seg selv i studio?

– Jeg skriver masse hjemme, stort sett hele tiden, tar opp med telefonen. Det er best å ha noen ideer på forhånd, og det går i bakhodet dagen lang. Så blir studiotiden mest revidering, egentlig.

Og denne fyren vi møter i tekstuniversene dine, hvem er det?

– Det er alltid veldig nært meg. Når jeg ser tilbake på diskografien min, kan man nøste i trådene av hvordan livet har vært. Jeg skriver jo ofte veldig billedlig og metaforisk, men de kommer alltid fra Jonas – mitt eget liv.

Hvor i livet er vi nå, med «Flux Stasis»?

Plutselig ser man verden gjennom barnet sitt

Klubbepappa

Stua han sitter i er grålig opplyst av dagen, og en gitar henger på veggen. En bunke papirer ligger på et sofabord, en haug ideer står på en magnettavle.

– I Danmark er det ganske enkelt å finne veldig fine møbler fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet veldig billig. Så dette skrivebordet her, peker han.

– Det er over hundre år gammelt og et fantastisk stykke trearbeid. Jeg fikk det for bare 72 kroner.

Det er et sjeldent syn – ikke skrivebordet, magnettavlen eller noe av det andre stæsjet – men en begeistret Elias Rønnenfelt. Siden han var i tenårene har han figurert i musikkoffentligheten som en håpløst moody punker med småsvett lugg.

Han er frontmann i bandet Iceage, som skjøt ut av miljøet rundt Ungdomshuset på Nørrebro. Han var fjorten år gammel da voldelige svære demonstrasjoner gikk gjennom Københavns gater i forbindelse med nedleggingen av det selvstyrte samfunnshuset. «Ungeren» som de kalte det, var i likhet med det norske Blitzhuset en del av husokkupantbevegelsen «Bz». Containere sto i fyr, butikkvinduer ble knust og gatekamper oppsto mellom demonstranter og politi. Det er straks tjue år siden, men mye tyder på at Elias Rønnenfelt ikke har hatt noe ordentlig hjem i den danske hovedstaden siden den gang.

33-åringen har stort sett turnert og reist, bodd hos mamma eller lånt venners sofa, og ble dessuten kastet ut av det siste kollektivet han bodde i, rimelig brått. Rønnenfelt har i flere intervjuer beskrevet det som et liv på rømmen, livet han har levd siden han var omtrent seksten år og karrieren skjøt fart. Det har hatt en stor plass i tekstuniversene hans, også på det aktuelle albumet, med for eksempel «USA baby»: 

Dumb rider of nowhere / La lune regarde, devil may care / Sleepless mon chéri / Hope I’ll land on my feet.

De siste par årene har han nemlig også blåst liv i en solokarriere på siden, og hans andre album under eget navn, «Speak Daggers», kom ut forrige helg. Intensiteten fra Iceages «Ungeren»-punkekaos er byttet ut med et søkelys inn i ham selv. Produksjonen tillegger andre teksturer: noen ganger grovhugde, andre ganger ømme. Rønnenfelts stemme forblir like Shane MacGowan-aktig, styggpen og upolert, egnet til klar tale, men føles likevel mer intim i soloprosjektet – mindre som en kanal for Iceages kollektive kraft, mer som han sitter i samme rom som deg.

Dette krypinnet i Københavns Nordvest er hans første ordentlige leilighet, der han bor for seg selv, med separate rom med ulike funksjoner. Ikke rart han peker begeistret rundt.

I eget navn

Tjuefem år og over ti album har gått siden Håkan Hellström debuterte med «Känn ingen sorg för mig Göteborg», og i åpningen av sitt nye album konstaterer han at han er 

. Hva betyr egentlig det? Er det et forsøk på å se tilbake, å distansere seg fra sitt eget livsverk? Kanskje både ja og nei: ifølge Hellström selv er «Svensk rost» ikke ment som noe stort utsagn eller 

. I stedet skal det være en samling «feelgood-låter», «schlagere – men av den gamle skolen». Han søker nostalgi heller enn relevans.

De første fem låtene farer avslappet, nesten tilfeldig av sted, fram mot «Allt kommer vår väg» – en slags hyggelig jam i et forsamlingslokale i bygda. Hellström trer i større grad tilbake som frontfigur, og blir en likevektig del av bandet. På låter som «Evergreen min vän evergreen» er det blåserne som bærer sangen, ikke vokalen.

 finner man små drypp av vintage amerikanske lydklipp, små tidskapsler fra en svunnen tid. Skarptromma markerer andre og fjerde taktslag, mens bassen synkoperer seg lekent imellom og dirigerer dansefoten. Det klappes i hendene, tamburinen rister, strykerne svever over hornene, og Hellström synger i 

 med koret sitt. Det er den samspilte gleden i musikken som fester seg først – før tekstene eller fortellingene får nevneverdig plass.

Men så, på «Sweethearts» og «Pappa, säg ja!», trer vokalen tydeligere fram igjen. Han synger med en slags barnlig insistering, og om hva? Om Clark Kent, Billie Jean og andre figurer hentet fra nettopp barndommens 

. Bandet han tidligere nesten gjemte seg bak, krymper gradvis til en størrelse som kunne fått plass i ranselen. Forholdet mellom Hellström og komp begynner å ligne at han synger med til radioen på kjøkkenet mens han egentlig holder på med andre ting, hører en schlager og begynner å drodle videre på den.

 av Motown-rytmer i «Oändlig refräng», mens andre låter trekker i retning av 60-talls surferock. 

Aldrig värt i California, men jag älskar Beach Boys

, synger han, og legger til at han alltid skal «fånga vågen» – et bilde på både musikalsk arv, kunstnerisk driv og 

Samtidig dekker denne påstått autentiske skrangle-patinaen utvilsomt alt denne mannen lager, uansett referansegrunnlag.

I dag befinner Hellström seg i en fase der han ikke bare skaper, men kanskje mest gransker seg selv som skapende menneske. Der har han for så vidt stått lenge – kanskje i minst ti år. Etter tjuefem år synes det å være liten vits i å snakke om Hellström som en artist i stadig nye kontekster. Han høres ut som seg selv uansett – en motor som lever og ånder, som prosesserer alt han tar inn – og stadig spytter ut et gjenkjennelig, nesten forutsigbart produkt.

 står igjen som et halvt tydelig prosjekt, fine intensjoner, fint gjennomført, men uten at det har foregått noe større kreativt hamskifte. Og nettopp derfor er det faktisk også gledelig å møte ham igjen år etter år. Kom, kom: vår alles kjente, kjære trubadur har atter vendt tilbake til torget.

Hellström rydder opp

En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.

 umulig å se for seg at de elleve låtene (og diktene) på «Goodness» bare lå og trykket på i halsen til Theodora «Feeo» Laird – at de bare måtte ut. Vokalisten og produsenten fra London leker seg liksom fram mellom reinskårne basstrommeslag og pumpende dronedrønn, som for å sjekke hvordan det kjennes ut å synge sånn.

Om hun gjør det med formål om å vende seg ut av sitt eget interne inferno, eller om hun forsøker å dra lytterne inn i det med seg, spiller ikke så stor rolle. «Goodness» er nesten totalt depressivt, blottet for humør. Vart, sart, men 

 – heller altfor høytidelig. Diktene underveis er framført av fattern, teaterskuespiller Trevor Lairds dype stemme: 

Awful things happen every day to people who don’t deserve it.

Opplesningene setter en fortellermodus for albumet, men gjør ikke så mye godt for den litt utilnærmelige høytideligheten.

spidder likevel sylskarpt gjennom den ensformige rekken av låter. Det gjelder de stedene vokalmelodien oppleves mer ubehersket, som langs det morske regnværsbyge-orgelet i «Here». Når gitaren melder seg inn er det som for å varsle om at stemmen holder på å nå bristepunktet. Her tar hun mer risiko.

Måten den tikkende cymbalperkusjonen i «The Hammer Strikes The Bell» roter til den messende vokalen, skaper en uorden rundt det gravalvorlige, har den samme effekten. I den sprengte hviskingen på den avsluttende «There is No I» er hun på sitt mest slagferdige. Det er lurt å avslutte på topp.

Herlig uorden

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Når de tråkker til på overdrivepedalene, og Cristante biter fra seg på «Rooster», eller gitaren gneldrer på «Cowbella», derimot, fungerer musikken som en oppkvikkende klaps på kinnet.

Slesk med mer

Ryktet går om en helt fantastisk skatt. Ett britisk pund, «£», tilsvarer i skrivende stund cirka 13,51 norske kroner, og så mye kan bli trukket i en ny avgift per solgte konsertbillett i Storbritannia.

Dette handler om god gammeldags omfordeling og utjevning. For på tre år har mer enn 150 mindre konsertsteder låst ytterdøra for godt i Storbritannia, i gjennomsnitt en i uka av de rundt 810 stedene totalt. Skylda har blant annet pandemi, dyr husleie på grunn av gentrifisering, dyr strøm, nabolagsregler mot støy, et potensielt publikum med mindre å rutte med …

Samtidig kontrollerer selskaper som Live Nation, via Ticketmaster, to tredjedeler av billettmarkedet i Storbritannia. På initiativ fra organisasjonen Music Venue Trust foreslås det nå at ett pund per billett fra konserter med 5000 publikummere eller flere overføres til mindre arrangører. Modellen innebærer at inntekter fra de større konsertene samles i en pott, eller i et fond, og deles ut til mindre arrangører via et kontrollert organ.

 blitt foreslått som en frivillig ordning, praktisert av store aktører allerede: Royal Albert Hall, for eksempel, eller artister som Ed Sheeran, Coldplay, Diana Ross og Radiohead.

Noen har også tatt til orde for at ordningen burde være lovpålagt. Det har de for eksempel drevet med i Frankrike i ulike formater siden 1986. Dagens Centre National de la Musique (CNM), har siden 2020 omfordelt 3,5 % av alle billettsalg til den musikalske grasrota.

Nå følger diskusjoner om lignende systemer skal på plass i flere land: Tyskland, Nederland, Spania, Canada. I Australia har en frivillig ordning vært på plass siden mars, som blant andre Olivia Dean har benyttet seg av for 2026-turneen sin.

 er likevel en helt annen nasjon: Uten Live Nation med på laget, vil strategien ha liten effekt. Men lite tyder på at konsertgiganten kommer til å formalisere omfordelingsinitiativet.

Her til lands tyder også mye på at det kan lønne seg å strømlinjeforme/forenkle det økonomiske støttesystemet rundt mindre arrangører. Det blir for eksempel fremmet i den offentlige utredningen «Musikklandet», som ble overlevert til Lubna Jaffery i juni. I forslagene til nytt statsbudsjett ligger en visjon om et kulturløft som «skal komme hele landet til gode, og særlig satse på den lokale og regionale kulturen». Med andre ord: Vil de samme diskusjonene om billettsalg og omfordeling komme hit? Det burde de kanskje.

Mer enn 150 mindre konsertsteder har låst ytterdøra for godt i Storbritannia

Nasjon mot Nation

Jon Ranes er også kjent som Loverboy fra rapgruppa Undergrunn. Forrige fredags «Verdens beste album» er hans andre fullengder som soloartist, visstnok inspirert av Håkan Hellström, Stein Torleif Bjella og Tom Petty. Tittelen er et nikk til Joachim Triers film «Verdens verste menneske», og Charli XCX sin hyllest av den. «Etter en Joachim Trier-sommer går vi nå inn i en Jon Ranes-høst», skrev Universal i presseskrivet.

 er en helt gjennomsnittlig høstopplevelse for en ung mann i Oslo som skildres gjennom albumet, er det en helt rimelig betraktning, det. 

Eksen min har begynt på studier / Sitter her i leiligheten min og koker ramennudler,

synger han for eksempel i åpningslåta, og setter den konseptuelle tonen.

Mot det gladkristne poprock-kompet skal direktheten i tekstene oppleves litt ekstra bitende. Gal av lengsel står Ranes står utenfor oppgangen til eksen i Schweigaards gate og kikker inn, men det formidles ikke via noe bilde, bare rett frem: 

I Schweigaards gate, der du pleide å bo / Står jeg og titter inn der du en gang sto. 

At han låner litt fra fotballens univers i platas siste låt, «Stang ut – live fra stua», hjelper ikke på saken med den banale ærligheten: 

For når dama drar og fotballen er alt du har / Men hvert mål annuleres på millimetern’ med VAR.

Aller mest corny blir det på låta «Kunstig intelligens», hvor temaet KI behandles så direkte at låta ligner en gjengs NRK-parodi over den norske pop-rapsjangeren: 

Dagen musiker’n blir bytta ut av kunstig intelligens / Skal vi endelig puste ut for det er noen andres tur.

 at det finnes liknende forsøk på direkthet i norsk pop med langt større hell, trenger virkeligheten i hvert fall 

filter når den skal sluses inn i kunsten på spennende måter. Poesi er – aller helst – noe mer enn bare ord som settes sammen i setninger.

Uten filter, dessverre

Du har nettopp hatt dine første offisielle arbeidsdager som daglig leder i Øyafestivalen. Hvordan har det vært?

– Dette er jo definitivt en drømmejobb for meg – i så stor grad at jeg kanskje ikke har turt å drømme om det.

Hva gjør man som daglig leder, egentlig?

– Mest er det koordinering, lede laget, støtte der det trengs, rapportering og budsjettprosesser, se på hvordan vi vil utvikle oss videre, finne nye måter å tenke på.

– For meg betyr det mye å lage opplevelser for folk, og jeg tror menneskemøter er viktigere enn noen gang. Nå kommer jeg fra en jobb i Eik & Friends (restaurant- og bardrift, journ.anm.), med et veldig visjonært team med mye

 for opplevelsen de leverer til kundene – så jeg håper jeg har klart å få med meg litt inspirasjon derfra.

Men festivallivet, da: Hvordan havna du inn i det?

– Det starta faktisk med Øya i 2003, da jeg bar gjerder. Jeg ble med på nedriggen, og det bare klikket for meg med en gang: å komme inn i et sånt gjerde-team, jobbe hardt og ha det hyggelig sammen. Etter hvert fikk jeg bli gjerdeansvarlig på nedriggen.

Festivaler er den fineste måten å oppleve musikk på. Jeg har jobbet som arenasjef i mange år, og på flere festivaler i Tromsø, blant annet. Men det var fint å få det litt på avstand i noen år, så jeg kunne komme tilbake med masse nye ideer.

Øya har ny sjef

Albumprosjektet springer ut av et verk som jazzmusiker Thomas Strønen laget for en danseforestilling på Operaen i 2010. Da tok han med seg piano-fantom og komponist Maria Kannegaard, som er vidt hyllet for sin egen trio, der Strønen også er med. Mange har blitt kjent med Kannegaard gjennom radiodokumentaren «Pianisten» på NRK.

Da de hørte igjennom de nå 15 år gamle opptakene, hadde liksom marinaden satt seg på en litt annen måte. Dette måtte de utforske videre, og resultatet ble «Time to Crystallize».

 møttes allerede på NTNUs jazzlinje. Men selv med jazzete musikalske bakgrunner, og Jazzland som utgiver, er plata en sjangeroverskridende sak, sydd inn i noe som ofte minner mest om en elektronika-kropp. Synthen dirigerer retningen for de fleste av sangene, selv med åpningssporets perkusjon – og karibiske anstrøk.

Med fengende, repeterende temaer høres det ut som vi skal til filmen eller tv-serienes verden. Nært 

-aktig kan melodiene bli til tider, også på fabelaktige «Inventory of Shimmers». De levende, lekende trommene bryter det statiske utgangspunktet opp, etterlater seg lommer i lytteopplevelsen der øyeblikkene skiller seg bedre ut.

, med andre ord vrenger seg ut, slutter å trekke trommene etter seg og stjeler all plassen til seg selv. Et annet er øyeblikket der 

av takten endrer seg på «Spectral Contingencies», uten at takten egentlig endrer seg.

Johansens vokalbidrag, Sylvia Plath-opplesning og kor på sistespor «Benjamin’s Aura», syr elektronikken og perkusjonen sammen, og gir musikken et ansikt og en avsender. Håkon Brunborg sin produksjon får det til å høres som om vi faktisk befinner oss i rommene med de som spiller, og som om de som spiller faktisk spiller.

Jazz-tankegodset lever i beste velgående gjennom sjangerhybriden her, med melodier som tøyer strikken for det forutsigbare. Bandet oppleves som en egen enhet, mer enn summen av sine medlemmer.

Når Tuva Syvertsen rapper med kort etterklang, nær og tett på, i «Virgin Acelytene» – over et komp med katedralsk dybde – er det som om klokka slutter å tikke. Hun gjør en fremragende jobb som vokalist på «Body Immiscible» også, selv om førstnevnte låt må fremheves for sitt hitpotensial.

 møtes i drømmen i natt: der Kannegaard, Strønen og Syvertsen utgjør en fast trio, spiller tusen konserter og gir ut tusen nye plater.

Jazze med gruppa

I fjor ble Kneecap både klubbrap-yndlinger og gjenstand for en spillefilm som var løst basert på veien deres mot popstjernestatus, regissert av Rich Peppiatt. Kneecap er to unggutter fra vest i Belfast som spytter 

på irsk, et språk som først fikk offisiell status i Nord-Irland i 2022. Uansett: 

Focain caite amach arís, barraíocht piontaí le barraíocht snaois, 

kan de for eksempel rappe i «H.O.O.D», om å bli kasta ut fra et utested, om promille og promille-relatert oppførsel.

Andre ganger blir det mer politisk, som i låta «Recap», der de går til angrep på lederen for Det konservative partiet, Kemi Badenoch: 

You like to think that you’re fooling everybody/ But you’re not, just like the Iron Lady your career is gonna rot

, rapper de, etter at det ble kjent at Badenoch hadde stått i spissen for en beslutning om å unndra kunstnerstøtte til Kneecap. Bråket, tullet og opprøret i musikken deres rister rumper og hoder fra irske kjellere til Sundance.

Litt nord i London for eksempel, i det som heter Kentish Town, ligger en ærverdig Art Deco-kino som har blitt til konsertarenaen O2 Forum. Sent i november i fjor gikk den nordirske rapgruppa på scenen der, foran omtrent to tusen energiske publikummere. Gaza-demonstrasjoner skjedde rundt omkring i London hver eneste kveld på dette tidspunktet. Kneecap hadde allerede profilert seg for sin støtte til Palestina-saken i løpet av turneen, og folk mobiliserte med flagg og kefijer.

Så inntraff det skjebnesvangre øyeblikket der et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen. Videoopptak fra kvelden viser at en av rapperne, Mo Chara, eller Liam Óg Ó hAnnaidh som han egentlig heter, bøyer seg ned, plukker opp flagget og begynner å vifte med det høyt over sitt eget hodet i takt med musikken. I ettertid ble det hevdet at rapperen ropte «Up Hezbollah» og «Up Hamas» inn i mikrofonen mens han holdt på med dette Hizbollah-flagget som ble servert ham.

Månedene gikk, og i mai ble Mo Chara i Kneecap siktet for påfølgende brudd på terrorlovgivningen i Storbritannia. «The Terrorism Act» av år 2000 har en paragraf 13 hvis ordlyd sier at «En person på et offentlig sted begår et lovbrudd dersom han bruker et klesplagg, eller bruker, bærer, viser fram en gjenstand på en måte som vekker rimelig mistanke om at han er medlem av, eller støttespiller for, en forbudt organisasjon.» Om mistanken var rimelig eller ei strides de lærde om, men Hizbollah er i alle fall på lista over terrororganisasjoner i Storbritannia, og Mo Chara ble mistenkt for å støtte dem.

Da skjedde også mye av det som vanligvis skjer: et slags nødbluss av en ytringsfrihetsdiskusjon skjøt oppfarende mot himmelen, og dalte ned i sanden like momentant. På den ene siden skal kunsten være fri og Mo Chara kunne gjøre alt mulig rart på en scene, het det. På den andre siden har Mo Chara et ytringsansvar, og skal for eksempel ikke oppfordre til vold. Og det er rart med det, for stort sett holder det liksom å ha nevnt de to posisjonene i diskusjonen. Dermed har diskusjonen offisielt liksom vært holdt.

Ytterpunktene i diskusjonen ufarliggjør hverandre som med sunn fornuft, nuller hverandre ut, innbiller leseren at fasitsvaret ligger et sted imellom de to, uten at noen pleier å kreve at det pekes ut akkurat hvor grensa går

Og kanskje er det ikke så lett heller. Få ville vel veivet med et Hizbollah-flagg på en scene selv, og ville de kjempet for andres rett til å gjøre det, særlig hvis det var – som Kneecap har hevdet – i satirens navn? Kanskje, kanskje ikke … Både Mo Chara og resten av bandet nektet uansett å ha støttet Hizbollah på noe tidspunkt, og mente han ikke var klar over hva slags flagg det var han fikk i hendene. Likevel tok det oppsiktsvekkende lang tid før saken fikk noen konklusjon. Da Kneecap sto på scenen under Øyafestivalen i august hadde det enda ikke skjedd stort med en sak som mange trodde skulle bli avvist raskt.

Et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen

Rak rygg

Flanellsskjorter kommer og går, og det er ikke alle musikalske sjangertrekk som har overlevd fra grungen heller. Dersom det er noe som har klart seg godt, derimot, er det imidlertid denne typen surklete, introverte gitarklimpringen som blant andre Joanne Robertson har vært eksponent for siden debuten «The Lighter» fra 2008.

Robertson har ingenting med grunge å gjøre, er fra Manchester og har stort sett drevet med andre kunstformer: lyrikk og malerier, rundt omkring i England og Skottland. Gjennombruddet kom med det omfattende samarbeidet hun har hatt med den langt mer kjente kunstpop-personaen Dean Blunt, blant andre albumene «Wahalla» (2017) og fjorårets «Backstage Raver». Men med flere av albumene hun har gitt ut, og særlig det nyeste «Blurr» holder hun også grunge-ballade-flammen litt i live. Det er åndelig, depressivt, med et underliggende rocketilsnitt som aldri trenger ordentlig gjennom overflaten. Det er folk, men ikke folkelig.

på grensen til det forståelige, er uskarpe, fragmentert. De er skrevet mellom slagene av å ferdigstille en haug med malerier og oppdra et barn, skriver hun selv om ­utgivelsen. Men det er vanskelig å anslå det eksakte avtrykket de prosessene har hatt på låtskrivingen. ­Syngingen til Robertson høres mest som en fjern uling, som presser på og avtar bak det melankolske gitarspillet. Folk på internettet prøver forgjeves å finne ut av hva hun synger, men de fleste transkriberte tekstene som finnes er markert med presserende spørsmålstegn. 

They hang on the branches / Few echoes (?) Throughout the night, you were somewhere [?] light [?] walk out of here again / The glass makes for shapes like a [?] Through your [?].

Som om man kikker inn gjennom brevsprekken, lusker i buskene under et åpent vindu og spionerer: Der inne sitter hun, ­omringet av tente telys for eksempel, og synger egentlig av full hals. Det tilslørete og susete og fjerne med musikken handler om at lytteren plasseres langt unna, ikke at hun selv fomler med ordene. En kjerne i Robertsons stemme er helt utvetydig og nærværende.

Mellomrommene mellom tonene, pausene, den omgivende summingen, gir stort sett like mye mening som lydene som er der. Og da, mens sangene snegler seg langsomt forbi, mangler nesten all tenkelig instrumentering utover en ofte litt surstemt gitar, nettopp da blir det magisk når en forsiktig cello melder seg inn.

 «Gown» og «Doubt» har hun med seg cellisten Oliver Coates, kjent for å ha jobbet med blant andre Massive Attack, Radiohead og Sigur Rós. På disse sangene utfolder ideene seg, akkurat som om de utgjør en åpning i albumet. Endelig får den svale nynningen en aksentuering, blir del av en akkord, utvides.

Det høres ut som om Robertson egentlig jammer seg fram til alle låtene underveis, at hun liksom blander egen lytting inn i prosessen for å kunne ­justere mens hun synger, som om hun synger i dusjen. Det at jammen får vokse inn i disse tre langt bedre fordøyde låtkonseptene underveis, er et overraskende engasjerende grep.

Joanne Robertsons niende album er en skikkelig knirkete sak, men en ordentlig vakker en.

Hva sa du?

Da den amerikanske musikkjournalisten Liz Pelly ga ut boka «Mood Machine: The Rise of Spotify and the Costs of the Perfect Playlist» i januar i år, gikk det raskt kuldegysninger gjennom hele det globale musikklivet. Pellys bok viste måter den svenske strømmegiganten trikser med spillereglene for musikerne. Spotify forfordeler seg selv via falske artistprofiler i spillelistene og ødelegger selve musikken: De stimulerer fram et strykefritt produkt som egner seg best til passiv lytting, til å lene seg tilbake i stolen og 

Les Musikkmagasinets bokessay om «Mood Machine» fra 4. april her.

Da Pelly gjestet konferanseprogrammet til Bylarm for et par uker siden, var det også en avslappet stemning. Her satt hun og musikkjournalist Shawn Reynaldo i en gammel sofa og lenestol, plassert rundt et salongbord i teak oppå et lurvete teppe. Det eneste som signaliserte at de holdt en såkalt 

og ikke bare en helt dagligdags samtale, var at de grep om hver sin mikrofon. Hjemmekoselig, nesten så middagslukta sto i neseborene … Det er bare det at alt kommer til å gå til helvete med hele musikkbransjen!

– Visste du det hele tiden, at det var noe som ikke var som det skulle med Spotify? 

spør jeg Liz Pelly etter samtalen, når vi har klemt oss inn i et hjørne av Mathallen.

Pelly pleide å spille litt trommer i band og har fartstid innenfor gjør-det-sjæl-konsertfeltet i New York, og hun skal nok se en konsert eller tre i løpet av kvelden. Nå pirker hun borti den veganske salaten sin og borer blikket gjennom alt som befinner seg foran det.

– Jeg skjønte det nesten med en gang, tror jeg, sier hun.

– Det var vel i 2012, og jeg jobbet i en avis rett etter jeg var ferdig på college. Jeg var på en eller annen musikk-konferanse i Boston og en fra Spotify holdt en presentasjon. Jeg tenkte med en gang at jeg umulig kunne forstå hvordan en eneste musiker kan tenke at dette er et godt verktøy for dem, at dette gir gode muligheter

Musikk kommer til å bli en hobby for rike folk

Bra til sist?

Nesten ti år har gått siden Vilde Tuv sprang ut av Bergensscenen som en slags anti-popstjerne med «D’meg» (2016). En insisterende stemme sang akkurat som den selv ville, over kassegitar eller brutte synth-akkorder med klang ut i evigheten.

Så stoppet hun å synge særlig mer, og plukket heller opp blokkfløyta fra loftet der den kanskje hadde ligget siden den siste musikktimen i fjerdeklasse. I «Melting Songs» (2021) spilte Tuv på det utskjelte blåseinstrumentet som om hun skulle lokke de merkeligste vesener opp fra under bakken. Dessuten blandet hun 

inn i sakene, den like utskjelte elektronika-sjangeren som på sitt beste kunne hypnotisere syden-dansegulvet, men som på sitt verste hørtes ut som en god, gammel polyringetone.

Minus og minus blir gjerne pluss, og Vilde Tuv hadde gravd ut et skikkelig prosjekt her, etter aller kunstens regler. Musikken gjenoppdaget tusser og vetter i en nasjonalromantisk Theodor Kittelsen-ånd. Den var opphøyd og sakral, og inkorporerte varierte samarbeidsformer, være seg med DJ Ibon, poet Anna Kleiva eller regissør Emilie Blichfeldt.

tilbake til det klassiske albumformatet med «Truthbomb», fortsetter Vilde Tuv i det samme sporet av åndelig søken gjennom fløytetrance. Der er det – litt overraskende, med tanke på hvor hjemlig og utprøvd det låter – mer å hente. Melodiene er bygget godt, ultraharmonisk, men alltid med en liten sprekk til ekstra lysinnslipp.

Samtidig melder vokalen seg gradvis mer og mer inn i leken, som gir Tuv flere strenger å spille på enn bare tutingen fra blokkfløyta. Det betyr også et kjærkomment gjenhør med Tuvs eiendommelige tekstforfatter-penn. På «Solace in the Sun» for eksempel, befinner hun seg i et slags skjæringspunkt mellom den nøkterne hverdagstralten, og episke dimensjoner av godt/vondt, liv/død. 

Wake up now, the stakes are high / To be alive is to be ready to die, 

synger hun ettertenksomt. Det er ikke lett å si hvor alvorlig hun mener det, når hun treffer rytmen i synthunderlaget med en lett, snublende sjarm.

Tuv er god som klarer å holde seg så lenge på knivseggen mellom prosaisk og from, uten å skjære seg under føttene. Det gjelder også de to beslektede singlene som allerede er sluppet, «Morning Wind» og den eldre «Old Stone», hvor en spørrende vokal glir over et mystisk landskap av synthpads. «Kan omgivelsene skjenke en sliten sjel med nytt pågangsmot?», er det som sangene spør. I det spiller også mellomspillene en viktig rolle, ikke som avstumpede sangpotensialer, men som fremhevede overganger fra en låts tilstand til en annen.

utforsker situasjoner i livet der hovedpersonen selv mener at hun har opptrådt falskt, derav «Truthbomb». «Hvordan kan jeg vite hva som som er rett å gjøre? Jeg har vært opptatt av hvordan sannhet føles i kroppen. Plutselig tør man å innrømme sannheten for seg selv, men tør du å gjøre det rette, eller kommer følelsen av falskhet til å ligge der å ulme?», undrer Tuv i presseskrivet.

Dette budskapet kommer best frem de stedene der det er demo-lignende og nedstrippet, der sangstemmen ligger klistret oppå en flat bakgrunn som i et karaoke-arrangement – der det faktisk høres kunstig ut. I sanger som «The Only Way Out Is Through» og «Start/Stop» er kantene så rufsete at det signaliserer et forferdelig hastverk. Og det er en god ting, for det er liksom som om sangene bare 

fare ut av munnen hennes nå, før noen rakk å polere dem så mye at ideene ble gnukket vekk.

seg frem som melodibygger, legger til og legger til, og klarer å finne de ørsmå forventningsbruddene der følelsene får spillerom. Vokal og gitar, eller vokal og synth, erter hverandre gjennom låtene, strekker i dynamikken, gir ingen pause, og får anslag av sannhet gjennom gjentakelsen.

Signaliserer et forferdelig hastverk. Og det er en god ting

D’meg igjen

Kanskje lever mennesker som lager kunst i så rike indre verdener uansett, at de like gjerne kan ha arbeidsrom i lagerbygg, i nedlagte kontorlokaler, i dunkle kjellere, i det støvete hjørnet av soverommet sitt. Her derimot, inn portrommet til en av byens tidligere murte borgerskoler fra 1890-årene, den gang Oslo het Kristiania, kan man ha det ganske fint.

Fugler kvitrer rundt beplantningen i det indre gårdsrommet. Inni kjennes det rolig og rent, og når vi ankommer hennes rom, helt borterst i en av mange ganger, velter lyset inn, presser seg gjennom glipene i persiennene.

Så lyst, fint og høyt under taket er det, at komponist og musiker Kristine Tjøgersen ikke tør å ha klarinettene sine her. Det blir dritvarmt på dagen, forteller hun, egner seg ikke for treblåseinstrumenter.

Tjøgersen slenger en pute lydløst ned på linoleumsgulvet og setter seg på den. Hun peker på sammenkveilede plastrør, pinner og snorer. Det er mer enn nok å drive med her, lage verker som 

(2017), eller album som det prisbelønte «Between Trees» (2024) eller vårens «Night Lives». Hun er dessuten booket dobbelt opp på samtidsmusikk-festivalen Ultima samme i år. Hun trenger kanskje ikke klarinetten lenger?

Likevel var det med den sylinderformede treblåseren at det begynte, i Tvedestrand tidlig på 1990-tallet.

– Så var det liksom korps som fantes hvis du ville drive med musikk. Det var det jeg visste om, forteller hun fra puta på gulvet.

Klarinetten var det peneste instrumentet hun hadde sett. Lyden var finest også. Korpset var gøy, hun ble flinkere og flinkere. Hun likte kraften i det å spille, håndverket ved det, øvde som besatt. Ved siden av henne i korpset satt en jente som het Jenny, og de to begynte likevel å bølle med dirigenten, spille litt feil og bytte om på noter seg imellom.

– Ingen trodde det var vi som gjorde det. Vi var jo skolelys og alt det der, og satt der litt sånn 

Det man ikke vet om, tar man ikke vare på

Detektiven

Beskrivelsene lyder omtrent sånn her: En kveld kan du gjøre brakka stinn, etterlate publikum ekstatiske, tjene penger, men det betyr ikke at du kommer til å lykkes de neste tre gangene. «Å jobbe kreativt, eller av kreativitet i Bergen, er noe av det mest smertefulle, men samtidig det vakreste som fins», ifølge Mikal Telle. Han er ingeniøren bak mye av byens musikkeksport siden årtusenskiftet gjennom Tellé Records, underlabelet Tellektro og flere andre greier.

For det er vel nettopp det som hjelper mest på smerten – å dele den med andre. Og med trippelskiva «Bergen Tellektro City» er det mer enn nok dunkende hjerter i skjebnefellesskapet. Skatebård, Niilas, Bjørn Torske og en lang rekke mer ukjente navn er på listen over bidragsytere på disse tre platene, i det som til sammen utgjør en kraftsalve av en dansemusikk-utgivelse, uten at det tradisjonelle formatet utfordres nevneverdig.

skulle man trenge det, egentlig? «Tellektro 1-3» viser hvor mye fandenivoldsk sprell klubbsjangeren allerede kan romme. Ikke rart, det begynner å bli en gammel sjanger, med like mange vedtatte forgreininger som utøvere i katalogen. Noen høres ut som de samler på 

, skrur på knotter og trykker på tangenter, plugger ledninger inn og ut av fysiske maskiner. Andre programmerer digitalt og spiller kanskje på det live etterpå, eller jobber direkte i 

Plate nummer én er kanskje den mest melodiske, med nøysomme syntharbeider som i Pete Whitts «Blåmann», eller pinnen som farer over istapper i T.a.p.e.s «Drift (MVP)». Nummer to er mørkere, mer «minimal» i betydningen sparsom og detaljfokusert, med nøkkelspor som Eltahs «Phantom». Der dunker samme puls i sentrum av sporet mens metall-gjenstander svinger rundt i rommet, og tilsynelatende kolliderer med hverandre. Album nummer tre er mer køddent, med funky basslinjer og krakelerte trommemaskiner. Spor som Iden Beyers «Memphis Bergen» eller Horse Loves «Tannlegeregningen» egner seg like godt for røykfylte klubbgulv som hoppeslott.

 den bergenske dansemusikken inn i internasjonale strømninger på imponerende vis, sammen med byer med titalls ganger så store befolkninger, og tilsvarende mer stabile klubbmiljøer, med flere bak spakene. Årsaken er enkel: Musikken er enkel, men uten å bli 

enkel. Akkurat i det sporet har bitt seg i halen, åpner det seg kompleksitet på et eller annet vis, en sømløs filterdetalj mikset inn, en ny sjattering i synthen, et klapp som ligger fysisk plassert foran resten av instrumentene. Dette er den ekte technotralten, som fanger lytteren inn i halvbevissthet uten så mye mikkmakk.

For et øyeblikk blir Bergen som sin nesten-navnebror i Berlin, 

– det transformerte pumpehuset med den notorisk strenge dørvakta og techno i mange etasjer. Kan vi komme inn i kveld? 

Komme inn på Bergen

Mikal Telle, Bergensbølge-bransjeikon og initiativtaker, i helga arrangerer du Hot! Hot! Hot!-festivalen for sjette året på rad. Hvordan ligger dere an?

– Nå er det mye adrenalin i kroppen. Det er liksom døgnet rundt med jobbing. Men jeg gleder meg, og det ligger bra an. Så blir det nydelig vær.

 eller som i nydelig vær i Bergen-forstand?

– Ja, altså overskyet og atten grader. Ikke sidelengs regn. Og det er bra, for vi har rikelig med plass denne gangen. Det kan bli en skikkelig stor fest hvis alt ligger til rette.

Dette kan jo potensielt være en veldig god forlengelse av fadderuka?

– Bergen er en spesiell by på den måten, når 30.000 unge mennesker inntar byen på bare to uker. Men Hot! Hot! Hot! er en festival for alle over 18 år som har lyst til å slå seg løs.

Du arrangerer en DJ-festival. De er jo nokså vanlige nedover i Europa, men ikke så vanlige her til lands. Fortell hvordan dette foregår for alle de uinnvidde – dette er ikke noen gjengs rockefestival!

– En DJ-festival fokuserer mer på dansegulvet og er en mer 360-graders helhetlig opplevelse. Vi jobber med alle undersjangerne av klubbmusikken og har egne rom for techno, house, drum & bass, jungle, disco og så videre. Vi sprer oss over mange 

i varierende størrelse, bruker Verftet sin nye hall, hovedsalen i kulturhuset på Verftet og flere mindre rom og scener i Kulturkvartalet.

Vi har til og med en klubb på Epos-båten [bokbåten Epos] som ligger til kai her. Vi har jobbet hardt i Bergen med å overta det svære industriområdet som ligger i tilknytning til den gamle sardinfabrikken som har huset Verftet de siste 30 årene. Det finnes ingen kulturhus i Norden av denne størrelsen, bygget opp på denne måten.

Med dette har Bergen klart å få til noe unikt

Hofte, rumpe, mage, sjel

Hva er det – ti år i byen – så er man som oppvokst i New York å regne? Den britiske komponisten, musikeren og låtskriveren Devonté «Dev» Hynes kom til dette kunstens nav på USAs østkyst i 2007 – og ble til altpop-monikeret Blood Orange året etter. «Essex Honey» er femte album siden debuten «Coastal Grooves» fra 2011.

Hynes har også skrevet musikk for film og tv, og spilt, produsert og skrevet for artister som Solange, Sky Ferreira, Lorde, FKA Twigs og mange andre. Kanskje er det først og fremst når de store folka trenger litt ekstra 

 at dehenter Dev Hynes ned fra loftet. Til gjengjeld har han hentet fra NYs kreative kollektiv til Blood Oranges arbeider også.

Så – blant skrålende mennesker, rotter, gule taxier, fettete pizza og kreative raptus – levde de lykkelig i alle sine dager. Kanskje dit hen at Dev Hynes ikke hadde noe mer å gi som Blood Orange. Han hadde i alle fall tenkt å legge prosjektet på hylla og søke nye utfordringer.

en tendens til å sette tenna i bakenden på en, det som man rømmer fra. I 2023 returnerte Hynes til barndomstraktene for å besøke sin syke mor på sykehuset hver dag i to måneder før hun døde. Det plutselige, langvarige gjensynet med hjemstedet ga ham mye å tenke på. Ilford og Essex i Stor-London er langt fra noe barndommens paradis for Dev Hynes.

Take me away to the countryside / In the fields trying to hide,

And in the middle of your life, could you have taken some more time,

synger han på «Somewhere in Between». Den gjenkjennelige, spede tenoren begir seg ut i falsetter, kverner og grubler på tanker om barndommen og ungdomstiden gjennom albumet: 

Ida Messel

Artikler

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Hellström rydder opp

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Uten filter, dessverre

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Hva sa du?

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

Komme inn på Bergen

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Blood Orange skulle gi seg, men laget heller sitt beste album.

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

London 31. august

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

I den ene av årets fortellinger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Nerdehevnen er søt

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Mk.gee bruker overraskende knep for å føre rocken tilbake til begivenhetenes sentrum.

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolal­la vil avlaste verdens­si­tua­sjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albu­m­ak­tu­elle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Hellström rydder opp

På debutplata er Feeo best når hun er risiko­villig.

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Uten filter, dessverre

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

«Time to Crys­tal­lize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Hva sa du?

Liz Pelly, forfat­teren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eien­dom­melig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

Komme inn på Bergen

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legen­darisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Blood Orange skulle gi seg, men laget heller sitt beste album.

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

London 31. august

Er det for mye å be om en noenlunde sammen­hen­gende låt?

I den ene av årets fortel­linger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folke­mu­sikken – og møttes et sted på midten.

Nerde­hev­nen er søt

Øya-aktuelle Bicep har vært lenger nord enn Tøyen.

Mk.gee bruker overras­kende knep for å føre rocken tilbake til begi­ven­he­tenes sentrum.

Thurston Moore får kanskje ikke reist hjem til USA, men han kommer til Oslo i helgen.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

I den ene av årets fortellinger er hun popens eneveldige dronning. I den andre har regaliene bleknet.

Bankvelv kom fra hver sin retning – jazzen og folkemusikken – og møttes et sted på midten.

Nerdehevnen er søt

Mk.gee bruker overraskende knep for å føre rocken tilbake til begivenhetenes sentrum.