Ida Messel

#fff

#000

k, jeg må sette opp en ny struktur rundt meg selv,

 tenkte Sunniva Lindgård en gang i 2021, og det var ikke første gang tanken hadde slått henne.

Elektronikaprosjektet hun startet på videregående i Oslo, kalt Sassy 009, fikk ellevill oppmerksomhet i årene rundt 2017–2018. «Vi er overbevist om at Sassy 009 er rustet for et større gjennombrudd», sa Bylarm-juryen den gang. De ble sågar kåret til «Årets stjerneskudd», og fikk Spellemann-nominasjon for debut-ep-en «Do You Mind». Gjevest av alt, kanskje, var å bli utpekt som «Ones to Watch» av The Guardian, og turnéferden gikk videre fra Øyafestivalen i Tøyenparken til Danmark, Sverige, England og USA. Og, ja: De var et «de».

Da Sassy 009 skrapte gjennom lydmuren for første gang for åtte-ni år siden, var prosjektet kjent som en trio. Som i et slørete, lyst akvarellportrett figurerte tre jenter med fløyte, flagrende gevanter og 

hadde trio blitt til soloprosjekt: Teodora Georgijevic og Johanna Scheie Orellana forlot bandet i 2019, og Lindgård fant en ny kreativ samarbeidspartner i Andrew Murray og artistene tilknyttet Luft Recordings i Sandvika. To nye ep-er kom ut av det: «Kill Sassy 009» og «Heart Ego».

Det ble også oppslag i British Vogue og Edvard-pris og litt av hvert, men så ble prosjektet brått omorganisert igjen – som om Sassy 009 alltid befinner seg på millimeters avstand fra hoggestabben til et gjennomsnittlig konsulentselskap. Innen musikk- og livebransjen hadde stabilisert seg sånn noenlunde igjen etter koronapandemien, var Lindgård allerede i gang med å sette opp en ny struktur rundt seg selv.

– … Og det har vært litt betenkelig stille fra din kant de siste par årene, eller? m

å vi spørre henne over en kopp kaffe som står godt til den ravnsvarte hårmanken hennes.

– Jeg har drevet med det albumet jeg skal gi ut nå, hovedsakelig, svarer Lindgård med en uforstyrret mine.

Når dette albumet kalt «Dreamer+», slippes neste uke, er det et resultat av skroting og omarbeiding av skisser som artisten selv mener kunne monnet ut i minst tre hele album. Med på gjestelista er folk som Blood Orange, den nederlandske artpop-artisten BEA1991 og elektronikaprodusenten Yuné Pinku

 Lindgård forteller at hun aldri har gnagd og grublet så lenge på et verk som det her.

Jeg har en ambisjon om å lage noe som ikke finnes enda

Klassisk ­eksperiment

Gry Bråtømyr, du er daglig leder i Norsk jazzforum og med i Arrangørforum – et samarbeidsorgan for musikkorganisasjoner som jobber i arrangørfeltet. Dere er bekymra etter at tildelingene fra Norsk kulturråd kom? Kulturrådet minsker støtten til flere mindre scener og helårsarrangører.

– Det har jo vært et begivenhetsrikt år med ny NOU for musikkfeltet [rapporten «Musikklandet, red.anm.], endringer på Stortinget også videre.

Men så lenge vi i Arrangørforum kan huske, har vi i alle budsjetthøringer ropt om at det må mer penger inn i Norsk kulturfond [som forvaltes av Kulturrådet, red.anm.] Og så har ikke det skjedd på år etter år etter år, og fondet er heller ikke blitt tilstrekkelig indeksregulert. Og nå smeller det.

– Vi vet enda ikke status for tildelingene til festivalene, men ordningen for helårsarrangørene har lenge vært kritisk underfinansiert, og nå er jeg redd vi ser utfallet av det i tildelingene for 2026. Cosmopolite scene i Oslo, som har holdt på i 33 år, kuttes med en halv million kroner. Det er ekstremt kritisk for den scenen.

Også Dokkhuset i Trondheim og Konsertforeninga i Oslo har fått kutt?

– Ja, og de har allerede fått kutt fra tidligere år. Midlene strekker ikke til og aktiviteten går ned. Under koronaen ble arrangørene oppfordret til å holde aktiviteten gående. Det var viktig at samfunnet hadde møteplasser innenfor det smittevernet tillot, så arrangørene bretta opp ermene og brukte av egenkapitalen for å holde aktiviteten gående.

Nå ser vi at arrangørene sliter maks. De har brukt opp bufferkontoen, flere opplever å gå med underskudd, og noen ligger nå på nesten konkursens rand. Kuttene i tildelinger til arrangørfeltet kan sikkert høres små ut i det store og hele, men det er enormt belastende for aktiviteten i klubber og på små konsertsteder.

Hvordan vurderer du kulturpolitikken til den «nye» regjeringen?

Midt i julefreden

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

Tåkelur

Andreas Leine Jakobsen, leder av platebutikken Big Dipper: Hvordan står det til hos dere nå, midt i julestria?

– Det smeller skikkelig fra første helg i desember. Man går fra en vanlig rytme til å doble arbeidstempo og lengde på arbeidsdager, på ganske kort tid. Selv om jeg har jobbet i butikk i 30 år snart, kommer det like overraskende på meg hver gang.

Som julekvelden på kjerringa! Sitter dere allerede med indikasjoner på hva som kommer til å bli bestselgeren denne jula?

– Det kan faktisk se ut som at det er Valkyrien Allstars sin nyeste plate, «Venter på noen som venter på noen», som er ekstra gøy siden de har trukket seg fra Spotify. Folk har skjønt at dette er noe de skal ha fysisk.

Men sånn utover det – er det noen store overraskelser i år?

– Jeg blir alltid overrasket over hvor mye vi selger av Vince Guaraldis «A Charlie Brown Christmas» hvert år. Den er for mange et 

Dere merker kanskje også at det har blitt bedre framkommelighet i Møllergata de siste ukene?

– Det er klart at det siste året har vært veldig spesielt for butikken vår, både med arbeidene i regjeringskvartalet og at gårdeier bestemte seg for å renovere fasaden, og kaste ut alle leietakere utenom oss.

Vi hadde egentlig ikke skjønt hvordan butikken skulle overleve det, men kanskje hele tida håpet at jula skulle redde oss litt. Det er utrolig deilig nå, å kunne slå opp dørene uten å se et stillas og folk med arbeidshjelmer på utsida.

Føler seg motarbeidet

Det er merkelig å tenke på nå, men førsteinntrykket mitt av dette albumet var faktisk at det var kjedelig. Det skjer ikke så altfor ofte – når en sånn dom først har falt – at sangene liksom innhenter en, kommer løpende etter, griper en i skuldrene og får en til å snu. Snu, smile og gråte litt – jeg forstår fortsatt ingen av de 13 språkene hun synger til meg på, men jeg forstår at det er stort.

Mye er sagt og skrevet om musikalske sjangerhybrider, men det bør likevel trekkes frem, måten sangene til Dev «Blood Orange» Hynes har en helt egen, indre logikk. Trommer og rytmer kommer og går som de vil, blåsere, synthpads og gjesteartister. Uansett føles det aldri som en masete, klønete tankestrøm, men en veljustert, engasjerende fortelling, med barndommen som motiv.

fra han som tråkket opp poprap-stien for mange av de andre i Norge. På denne stien får han nok foreløpig traske i fred: «Sinekyre 3» er langt fra noen Øya-avsluttende, listeroterende 

, og reflekterer sånn sett også karrieren hans, fra å stjele hjerter til møbler. Både rytme, poesi, selvinnsikt og skråblikk er intakt i støyen: 

Denne plata her er hottere enn på komfyr (…) blir twisted som et ballongdyr

Fra januar til mars fylte Jannik Abel overlyssalene på Kunstnernes Hus med en svær samling av stokker, pinner og biter av trær. De sto arrangert langs hvitveggene og hang fra taket i nesten ikke synlige tråder. Mange av gjenstandene var også kuleformede, liknet strutseegg, amerikanske fotballer eller kokosnøtter, og lå utover linoleumsgulvet.

Gulvet så dessuten ut som at det ganske nylig hadde fått en runde boning og ­speilet alle gjenstandene i høyglans. Kanskje var det like gjerne denne skygge­verdenen som utspilte seg opp-ned i gulvet som gjorde «Back to the Land»så gåtefull og ­fengslende – som om det ble åpnet inn til en ­parallelldimensjon.

ikke sånn at man ikke har sett ansamlinger av pinner og stokker før, enten det er i forbindelse med fuglereder, skogbruk, hundelek, båltenning eller barnehagedekorasjoner. Likevel var det noe helt spesielt med denne utstillingen. Utover kunstnerens egne intensjoner ligger det i spillet med utstillingskonteksten.

Utstillingen skulle være «et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt», med en tittel som også refererer «til den globale bevegelsen ‘Land Back’, som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter».

performance der 150 mennesker bar trestokkene i prosesjon fra Nesodden, hvor Jannik Abel bor og arbeider, til Kunstnernes Hus. Kolonnen beveget seg fra båt og gjennom Slottsparken og viste at det krever en kroppslig innsats både å frata naturen noe og gi det tilbake.

Objektene selv bar også preg av fysisk arbeid: hakk, slitasje, spikk og glattpussede flater dannet et eget språk av tapt og gjenværende masse og pekte mot håndverkets verdi – slik verdens urfolk også er påminnere om.

 «reetablere forbindelser til landskap» – ofte et luftig, jålete eller akademisert ideal i mye av samtidskunsten – fikk her en ordentlig tyngde gjennom enkle, konsekvente virkemidler. Kurator Sarah Lookofsky og Abel hadde komponert i det store og små, fra romlige grep til detaljer i treoverflatene. Effekten lå ikke bare i prosesjonen, tilbakeføringen eller håndverksdetaljene.

I møtet mellom treformene og rommet trådte også selve utstillingsarkitekturen og huset fram på nye måter. Jannik Abel minnet oss om nødvendigheten av å ta vare på naturen, men også på våre kulturelle fellesskap – som Kunstnernes Hus. Huset er slitt og trenger nå vår hjelp.

Pinne for landet

Hver gang en vellykket, utenlandsfarende norsk musiker kommer med et så godt album som Bendik HKs «Drakedreper», får medieframstillingen en litt Holberg-esque gjenlyd. «En nordmann står bak årets beste elektroniske plate, nasjonalt og internasjonalt», skrev for eksempel Aftenposten. I samme håndvending gjør de Bendik Hovik Kjeldsberg, som har spilt på alt fra Berghain i Berlin til Sonar i Barcelona, til en slags motvillig, nymotens Erasmus Montanus: som en som kommer og flotter seg på bjerget med de internasjonale impulsene sine, etter at han bare pleide å være trommis for andre artister.

 er det svært lite med denne plata som er grensesprengende nytt eller 

, verken i nasjonal eller internasjonal forstand. På den andre siden er dette et stykke gjennomført, atmosfærisk, melodisk, elektronisk musikk, av typen radiohits for klubbgulvet og klubbhits for radioapparatet – på linje med Jamie xx, Overmono, DJ Seinfeld, Caribou, Bicep og andre kvalitetsnavn. Röyksopp og Niilas er blant dem som har gjort liknende ting her hjemme.

«Drakedreper» er en knallsterk utgivelse, med noen unorske kvaliteter.

og delvis transponert vokal på «In My Mind» med Ane Brun. Synthene søker mot øret som en telefon som leter etter signal i ødemarka. Lydene holder liksom igjen, ymter bare så vidt frampå i både åpningssporet og de påfølgende «Gain_02» og «Gain_03». Det er her genistreken ligger: i å få det hele tida tilbakeholdende, dempede arrangementet til å bli så altomsluttende og levende som Bendik HK gjør gjennom hele «Drakedreper».

Igjen, som med det forrige albumet «Progressive Rock Music», handler det om at perkusjonen er skrudd til riktig, enten det er den forsiktige, nære skarptromma på nevnte låter, eller romdynamikken i trommer og cymbaler på den Ary-gjestede «Tankekraft». Punchen i den synkoperte basstromma på «The Sun Rises and Sets with Her» er heller ikke hverdagskost. En utrettelig jobb er lagt ned i lydbilde-justeringer.

Samme låt burde også trekkes fram for den perkussive drahjelpa fra synthen, arpeggioen av en marimba-liknende lyd, som tillegger masse rytmisk. Det er et grep som går igjen i flere spor. Synthene skjærer sylskarpt igjennom de dunkle motivene, enten det er som gjenkjennelig oscillert synth, som hul flaskeblåsing i mellomspillet «Oraison / Brut» eller Chicago-toner i anslaget til «Keramikkfiguren».

 på «Drakedreper» er Tuvaband-samarbeidet «Friction». Låtens tempo, instrumentenes forvrenging og den nervete vokalen utvider melodien, heller enn å bare føye seg etter den. Dette er en låt for å stoppe opp og dvele, i positiv forstand, i løpet av et album som ellers stort sett raser av gårde, også i positiv forstand. På tide å sende ham tilbake ut av Norge, med «eksport» klistret i panna.

Bendik mfl.

Sigbjørn Stabursvik, du er aktuell med en splitter ny bok om «The Beatles & 60-tallet i Norge», fra 1962 til 1966, hvem er du?

– Jeg er forfatter og pensjonert redaktør for en del norske tegneserier: «Tommy og Tigern», «Nemi» og «Sandman» blant andre.

– Jeg er alle. Nei da, men fra jeg var guttunge fikk jeg høre musikken gjennom eldre søsken, og stabba rundt og sang «Slavsu je je je», uten å skjønne bæret. Så på den ene siden har Beatles vært del av tapetet, men også helter.

For meg var det særlig John Lennon, da jeg ble ungdom og friker. Det han lagde med Beatles fra psykedeliaen kom, og inn i solokarrieren, snakket direkte til meg om de tingene jeg var opptatt av. Og selvfølgelig, vi diskuterte Yoko Ono herfra til himmelen.

Men jo mer jeg har arbeidet med denne boka de siste 3–4 årene, jo mer handler det om det rommet de fire skapte sammen. Og McCartney rager selvfølgelig like høyt. Nå er det dessuten spennende å studere dem som mennesker.

I Beatles-boka di kan man se at du kommer fra tegneseriens verden. Det enorme arkivmaterialet flyter som striper gjennom sidene, med bilder og gamle presseoppslag og tekst.

– Det ideelle er at det serveres såpass om hverandre at leseren ikke tenker over hvordan informasjon kommer inn. Tankegangen kommer nok fra tegneseriene. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt over hva som hadde kommet ut av Beatles-ting i Norge, men så havnet jeg i Nasjonalbibliotekets arkiver og hele prosjektet bare boblet over, og migrerte ut fra det første lille kaninhullet.

Ja, og nå er du langt fra ferdig med dette: Den aktuelle boka di dekker The Beatles i Norge mellom 1962 og 1966, men det kommer en oppfølger allerede neste år, om 1967–1970.

Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt

Ikke bare Beatlemania

Daniel Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har siden han begynte å gi ut skiver på Warp vært blant de mest toneangivende elektronika-produsentene i under- og overgrunn.

Den forrige skiva «Again» fra 2023, var en avantgarde-triumf, lekte seg med klassisk musikk og hadde Mathias Faldbakkens samtidskunst på omslaget. Året før hadde han produsert «Dawn FM» av The Weeknd, den gang verdens mest streamede artist, sammen med Max Martin og Calvin Harris. Det er litt av en kreativ spennvidde, og forventningene til høstens «Tranquilizer» kunne knapt vært høyere.

synd at lydverdenen som bretter seg ut, fra de første 20 sekundene med atmosfærisk susing i monitor, er så melodifattig, treig og kjedelig. Typisk for konseptalbum, låter utgivelsen rett og slett for forelsket i sitt eget speilbilde til å ense ketsjup-flekken på kinnet.

Ja, for det er det som er problemet her: Oppsettet bak hvert lydkutt er mer påvirket av et innfløkt «konsept» enn at det handler om å snekre sammen gode melodier og fengslende lyder. Lopatin har satt seg fore å bearbeide samples fra non-profit-biblioteksdatabasen Internet Archive, som nå er blitt fjernet. Lydene er verken stygge eller pene, eller særlig interessante.

 minner «Tranquilizer» om helt typisk meditasjonsmusikk, blant annet albumet James Blake lagde med KI-programmet Endel i sin tid, «Wind Down» (2022). Minuttene utfolder seg med pene støyfrekvenser som kanskje kan få en lytter til å innse at hen stirrer på veggen, men ikke at hen lytter til et album.

Kanskje er det ikke Lopatin sin feil at ambient som «Tranquilizer» vanskelig skiller seg ut, men heller overmetningen av generativ musikk i ambient-feltet. Utfallet er det samme.

One for glemmeboka

I slutten av oktober ble skilsmissen mellom to kjendiser, popartist Lily Allen og skuespiller David Harbour, gjenstand for store nyhetsoppslag. Årsaken var at Allen slapp albumet «West End Girl», der hun verken sparte på kruttet eller intime utleveringer for å oppnå sin hevn over den utro eksmannen.

Det er nesten merkelig å tenke på nå, men en gang for hundre år siden var intelligentsiaen faktisk redde for at ulykkeligheten i samfunnet skyldtes for mye undertrykkelse av psykologiske drifter. «Utviklingen av kultur går uunngåelig hånd i hånd med en økning i skyldfølelsen, til et nivå som kan være uutholdelig for individet»

mente for eksempel Sigmund Freud i «Ubehaget i kulturen» (1930).

Når grensene mellom det private og det offentlige er så skjøre som i nåtidas popmusikalske virkelighet, er Freuds analyse forbausende lesning. Hvor er for eksempel denne skammen over å utlevere sine innerste smålige følelser når Charli XCX, på fjorårets album «Brat», synger om Lorde: 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

. Følte hun seg tynget av skyldfølelse da hun ventilerte om Taylor Swift på samme album: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show

? Kjæresten hennes er George Daniel, trommis i The 1975’s, der Swifts eks. Matty Healy er vokalist. Ryktet gikk!

Swift ga tilsynelatende tilsvar til Charli på årets «The Life of a Showgirl»: 

I heard you call me «Boring Barbie» when the coke’s got you brave.

 Men på dette albumet var det en helt annen 

 som skapte overskrifter. Det handlet om hvor mye kjæresten hadde mellom ørene, eller bena, tydelig referert i låta «Wood».

En ting er sikkert: Det lønner seg å dele dersom man ønsker seg et globalt publikum – dele intime detaljer om seg selv, og aller helst om andre.

I litteraturens verden har diskusjonen gått heftig om hvor mye av avsenderens «virkelige liv» som rettmessig kan ofres på kunstens alter. I mange land har 

debattene rast et sted mellom saksøking og idiotforklaring, selv om det heller ikke mangler på genierklæringer. Og hvorfor skulle det ikke det – gikk Tulla Larsen noensinne til sak mot Edvard Munch for måten han brukte henne i kunsten sin? Nei. Kunstens etos er vel bare å være kunst. Men så var det markedsføring, da. Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

På britiske Lily Allens nye plate «West End Girl» renner det over av sexleketøy, skjermbilder og andre vrakrester fra et ekteskap som har havarert. Det svært utleverende og omtalte albumet handler om eksmannen, «Stranger Things»-skuespilleren David Harbour – og om hans gjøremål mens de to hadde et åpent forhold. For to år siden kunne man, via interiørmagasinet Architectural Digest, bli med paret på en virtuell omvisning i deres blomstertapetserte Brooklyn-villa. Nå ble man på liknende vis invitert inn. I låta «Pussy Palace» får lytterne omvisning i ekstra-leiligheten der Harbour hadde utenomekteskapelige samkvem: 

Sheets pulled off the bed, they’re strewn all on the floor / Long black hair, probably from the night before

I «Madeline» synger hun til Harbours elskerinne: 

I can’t trust anything that comes out of your mouth / I’m not convinced that he didn’t fuck you in our house. 

Hun har funnet ut av utroskapen ved å lese tekstmeldingene hans, synger hun, uten å gå noen omvei via språklige bilder.

Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

Sårbarhetens valuta

på svensk, Europas første opera på samisk. Den har urpremiere i Stockholm denne lørdagen, i Kungliga Operan. Hvor lenge har dere jobbet med dette?

– Jeg har jobbet med prosjektet i ett og et halvt år men librettist Rawdna Carita Eira og komponist Britta Byström har jobbet med det enda lenger. De satte opp en opera i Canada for noen år siden, og ville gjøre et liknende samarbeid i større skala her.

De tok kontakt med meg mens jeg var her i Stockholm og jobbet med post-produksjon av filmen «Stöld» (2024).

Og det er jo nettopp en film, og du har arbeidet med mange kunstformer utover det, men har du gjort noe som det her før? Opera?

– Nei, og det var det første jeg sa til dem da de ønsket å ha meg med. Jeg har aldri gjort opera og jeg kan ikke lese noter.

Så derfor måtte jeg gå flere runder med meg selv før jeg takket ja. Men dette er samisk historie på nordsamisk som jeg kjenner meg igjen i og føler meg trygg på. Dessuten er det musikken som står i sentrum og som bestemmer det meste, og ettersom jeg er artist og komponist selv.

Det første jeg gjorde da vi begynte å jobbe her var å spørre rommet om tillatelse, ha en samtale med rommet.

Kan man se det på forestillingen at du vanligvis jobber med film?

– Jeg tror man ser det med måten jeg jobber med bildekomposisjon, bruk av 

og videoprojektor. Tanken er at landskapene skal framstå filmatiske, at de har en dybde, puster og er dynamiske. Så har jeg lagt mye vekt på skuespill. Samtidig er det noe helt annet å jobbe med denne materien, å jobbe med øyeblikk som du aldri får igjen.

Hjertet banker

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

Ubehag.com

Når Gustavo Santaolalla gjester Norge under Oslo World, feirer han fortsatt tjueårsjubileet til albumet «Ronroco» – albumet som skulle bli vendepunktet i karrieren hans. Det vil si, «Ronroco» sitt tjueårsjubileum var egentlig i 2017, og nå nærmer det vel seg strengt tatt et trettiårsjubileum, men poenget er det samme: feiring.

– Det blir veldig spesielt, sier han om Oslo World-besøket.

– Det er ikke rom for applaus før rundt 20 minutter ut i konserten, da er publikum allerede 

, vet du. Det blir veldig, veldig annerledes enn alt jeg har gjort og sett.

Albumet var navngitt etter strengeinstrumentet ronroco, en slags moderne versjon av 

fra Andesfjellene, som kan minne om en lutt. Santaolalla viser fram et eksemplar foran kameraet fra arbeidsrommet i Los Angeles. Strengehalsen er bred som en gitar, men omtrent halvparten så lang, den bærer et sett av fem doble strenger mellom et stort hode og en mindre, ballongformet kropp. Treverket er uten ornamenter, dill eller dall, men lyden er rik og resonnerende.

Da Santaolalla samlet musikk han hadde skrevet over en femtenårsperiode til denne musikalske ronroco-monografien – som ble utgitt på prestisje-indielabelen Nonesuch i 1998 – forlot han den spansktalende rockescenen i Argentina, og trådte inn i en helt ny verden. Det vil si verdener, i flertall.

Albumet ble plukket opp av regissør Michael Mann, som ville bruke låta «Iguazú» til filmen «The Insider» fra 1999. Så ble den meksikanske regissøren Alejandro G. Iñárritu også fascinert, og hyret Santaolalla til å komponere originalmusikk til to filmer. På det tidspunktet var det ikke noen vei tilbake, Santaolalla ville jobbe med filmmusikk, og verktøyet var ronrocoen. Da han ble hyret til Walter Salles’ «The Motorcycle Diaries» i 2004, filmen basert på Che Guevaras memoarer, fikk han sitt endelige filmmusikk-gjennombrudd. Senere fulgte «Brokeback Mountain» (2005), «Babel» (2006) og mange flere.

Likevel er det ikke før de siste par årene at Santaolalla har turnert med ronroco-musikken alene. Settene har stort sett trukket i tråder fra ulike bandarbeider og ulike sjangre, med det han kaller mer «varierende energier». Han tror det rendyrkete ronroco-settet kan oppnå noe helt eget.

– Med verdens tilstand, den tilstanden vi lever i nå, så mener jeg denne musikken har en virkelig hensikt. Jeg tror konserten har en plass i denne tiden, sier han og etterlater store gap mellom linjene.

I mitt land er det en forferdelig politisk katastrofe det som foregår nå

Ronroco-stjerne

Herregud, Jonas – eller Linni, som vi kjenner deg best som – album igjen? «Flux Stasis» kom forrige uke. Du er en produktiv fyr!

– Det er vel nummer ti i løpet av de siste fem årene hvis jeg ikke tar feil. Så vi prøver å holde det til to album i året.

, Kvam, på produsentsida. Men hvordan jobber du? Skriver du alt først eller kommer det litt av seg selv i studio?

– Jeg skriver masse hjemme, stort sett hele tiden, tar opp med telefonen. Det er best å ha noen ideer på forhånd, og det går i bakhodet dagen lang. Så blir studiotiden mest revidering, egentlig.

Og denne fyren vi møter i tekstuniversene dine, hvem er det?

– Det er alltid veldig nært meg. Når jeg ser tilbake på diskografien min, kan man nøste i trådene av hvordan livet har vært. Jeg skriver jo ofte veldig billedlig og metaforisk, men de kommer alltid fra Jonas – mitt eget liv.

Hvor i livet er vi nå, med «Flux Stasis»?

Plutselig ser man verden gjennom barnet sitt

Klubbepappa

Stua han sitter i er grålig opplyst av dagen, og en gitar henger på veggen. En bunke papirer ligger på et sofabord, en haug ideer står på en magnettavle.

– I Danmark er det ganske enkelt å finne veldig fine møbler fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet veldig billig. Så dette skrivebordet her, peker han.

– Det er over hundre år gammelt og et fantastisk stykke trearbeid. Jeg fikk det for bare 72 kroner.

Det er et sjeldent syn – ikke skrivebordet, magnettavlen eller noe av det andre stæsjet – men en begeistret Elias Rønnenfelt. Siden han var i tenårene har han figurert i musikkoffentligheten som en håpløst moody punker med småsvett lugg.

Han er frontmann i bandet Iceage, som skjøt ut av miljøet rundt Ungdomshuset på Nørrebro. Han var fjorten år gammel da voldelige svære demonstrasjoner gikk gjennom Københavns gater i forbindelse med nedleggingen av det selvstyrte samfunnshuset. «Ungeren» som de kalte det, var i likhet med det norske Blitzhuset en del av husokkupantbevegelsen «Bz». Containere sto i fyr, butikkvinduer ble knust og gatekamper oppsto mellom demonstranter og politi. Det er straks tjue år siden, men mye tyder på at Elias Rønnenfelt ikke har hatt noe ordentlig hjem i den danske hovedstaden siden den gang.

33-åringen har stort sett turnert og reist, bodd hos mamma eller lånt venners sofa, og ble dessuten kastet ut av det siste kollektivet han bodde i, rimelig brått. Rønnenfelt har i flere intervjuer beskrevet det som et liv på rømmen, livet han har levd siden han var omtrent seksten år og karrieren skjøt fart. Det har hatt en stor plass i tekstuniversene hans, også på det aktuelle albumet, med for eksempel «USA baby»: 

Dumb rider of nowhere / La lune regarde, devil may care / Sleepless mon chéri / Hope I’ll land on my feet.

De siste par årene har han nemlig også blåst liv i en solokarriere på siden, og hans andre album under eget navn, «Speak Daggers», kom ut forrige helg. Intensiteten fra Iceages «Ungeren»-punkekaos er byttet ut med et søkelys inn i ham selv. Produksjonen tillegger andre teksturer: noen ganger grovhugde, andre ganger ømme. Rønnenfelts stemme forblir like Shane MacGowan-aktig, styggpen og upolert, egnet til klar tale, men føles likevel mer intim i soloprosjektet – mindre som en kanal for Iceages kollektive kraft, mer som han sitter i samme rom som deg.

Dette krypinnet i Københavns Nordvest er hans første ordentlige leilighet, der han bor for seg selv, med separate rom med ulike funksjoner. Ikke rart han peker begeistret rundt.

I eget navn

Tjuefem år og over ti album har gått siden Håkan Hellström debuterte med «Känn ingen sorg för mig Göteborg», og i åpningen av sitt nye album konstaterer han at han er 

. Hva betyr egentlig det? Er det et forsøk på å se tilbake, å distansere seg fra sitt eget livsverk? Kanskje både ja og nei: ifølge Hellström selv er «Svensk rost» ikke ment som noe stort utsagn eller 

. I stedet skal det være en samling «feelgood-låter», «schlagere – men av den gamle skolen». Han søker nostalgi heller enn relevans.

De første fem låtene farer avslappet, nesten tilfeldig av sted, fram mot «Allt kommer vår väg» – en slags hyggelig jam i et forsamlingslokale i bygda. Hellström trer i større grad tilbake som frontfigur, og blir en likevektig del av bandet. På låter som «Evergreen min vän evergreen» er det blåserne som bærer sangen, ikke vokalen.

 finner man små drypp av vintage amerikanske lydklipp, små tidskapsler fra en svunnen tid. Skarptromma markerer andre og fjerde taktslag, mens bassen synkoperer seg lekent imellom og dirigerer dansefoten. Det klappes i hendene, tamburinen rister, strykerne svever over hornene, og Hellström synger i 

 med koret sitt. Det er den samspilte gleden i musikken som fester seg først – før tekstene eller fortellingene får nevneverdig plass.

Men så, på «Sweethearts» og «Pappa, säg ja!», trer vokalen tydeligere fram igjen. Han synger med en slags barnlig insistering, og om hva? Om Clark Kent, Billie Jean og andre figurer hentet fra nettopp barndommens 

. Bandet han tidligere nesten gjemte seg bak, krymper gradvis til en størrelse som kunne fått plass i ranselen. Forholdet mellom Hellström og komp begynner å ligne at han synger med til radioen på kjøkkenet mens han egentlig holder på med andre ting, hører en schlager og begynner å drodle videre på den.

 av Motown-rytmer i «Oändlig refräng», mens andre låter trekker i retning av 60-talls surferock. 

Aldrig värt i California, men jag älskar Beach Boys

, synger han, og legger til at han alltid skal «fånga vågen» – et bilde på både musikalsk arv, kunstnerisk driv og 

Samtidig dekker denne påstått autentiske skrangle-patinaen utvilsomt alt denne mannen lager, uansett referansegrunnlag.

I dag befinner Hellström seg i en fase der han ikke bare skaper, men kanskje mest gransker seg selv som skapende menneske. Der har han for så vidt stått lenge – kanskje i minst ti år. Etter tjuefem år synes det å være liten vits i å snakke om Hellström som en artist i stadig nye kontekster. Han høres ut som seg selv uansett – en motor som lever og ånder, som prosesserer alt han tar inn – og stadig spytter ut et gjenkjennelig, nesten forutsigbart produkt.

 står igjen som et halvt tydelig prosjekt, fine intensjoner, fint gjennomført, men uten at det har foregått noe større kreativt hamskifte. Og nettopp derfor er det faktisk også gledelig å møte ham igjen år etter år. Kom, kom: vår alles kjente, kjære trubadur har atter vendt tilbake til torget.

Hellström rydder opp

En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.

 umulig å se for seg at de elleve låtene (og diktene) på «Goodness» bare lå og trykket på i halsen til Theodora «Feeo» Laird – at de bare måtte ut. Vokalisten og produsenten fra London leker seg liksom fram mellom reinskårne basstrommeslag og pumpende dronedrønn, som for å sjekke hvordan det kjennes ut å synge sånn.

Om hun gjør det med formål om å vende seg ut av sitt eget interne inferno, eller om hun forsøker å dra lytterne inn i det med seg, spiller ikke så stor rolle. «Goodness» er nesten totalt depressivt, blottet for humør. Vart, sart, men 

 – heller altfor høytidelig. Diktene underveis er framført av fattern, teaterskuespiller Trevor Lairds dype stemme: 

Awful things happen every day to people who don’t deserve it.

Opplesningene setter en fortellermodus for albumet, men gjør ikke så mye godt for den litt utilnærmelige høytideligheten.

spidder likevel sylskarpt gjennom den ensformige rekken av låter. Det gjelder de stedene vokalmelodien oppleves mer ubehersket, som langs det morske regnværsbyge-orgelet i «Here». Når gitaren melder seg inn er det som for å varsle om at stemmen holder på å nå bristepunktet. Her tar hun mer risiko.

Måten den tikkende cymbalperkusjonen i «The Hammer Strikes The Bell» roter til den messende vokalen, skaper en uorden rundt det gravalvorlige, har den samme effekten. I den sprengte hviskingen på den avsluttende «There is No I» er hun på sitt mest slagferdige. Det er lurt å avslutte på topp.

Herlig uorden

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Ida Messel

Artikler

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kulturrådstildeling ble det heller svekket.

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Føler seg motarbeidet

Ida Messel

Jannik Abels utstilling på Kunstnernes Hus sa mye mer enn den mente å si.

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

Ikke bare Beatlemania

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Ubehag.com

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Hellström rydder opp

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Uten filter, dessverre

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Hva sa du?

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albu­m­ak­tu­elle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kultur­råd­s­til­deling ble det heller svekket.

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Føler seg motar­beidet

Ida Messel

Jannik Abels utstilling på Kunst­ner­nes Hus sa mye mer enn den mente å si.

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

Ikke bare Beatle­ma­nia

Oneohtrix Point Never har laget konsep­t­album av typen kjedelig ambient.

Modig og åpen­hjer­tig, eller reint salgstriks? Virke­lig­heten er blitt det førende elementet i popmu­sikken.

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Ubehag.com

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolal­la vil avlaste verdens­si­tua­sjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albu­m­ak­tu­elle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Hellström rydder opp

På debutplata er Feeo best når hun er risiko­villig.

London-trioen har bare nesten humoren i behold på femteskiva.

Nasjon mot Nation

Uten filter, dessverre

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

«Time to Crys­tal­lize», og som det glitrer.

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Hva sa du?

Liz Pelly, forfat­teren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eien­dom­melig bra måte.

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det frie feltet trenger sårt å styrkes, mener Gry Bråtømyr. Med årets Kulturrådstildeling ble det heller svekket.

Føler seg motarbeidet

Jannik Abels utstilling på Kunstnernes Hus sa mye mer enn den mente å si.

Ikke bare Beatlemania

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Det bor to ulver inni albumaktuelle Linni. Eller var det to måker, eller slanger, eller pantere?

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

«Time to Crystallize», og som det glitrer.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

Vilde Tuv utforsker falskhet på en eiendommelig bra måte.