Ida Messel

#fff

#000

g når alt er forbi / Høres ingenting lenger / Ingenting / Og det høres.

 Slik lyder Nils-Aslak Valkeapääs (1943–2001) sluttsetninger i storverket «Beaivi, áhčážan» fra 1988, i Harald Gaskis oversettelse. I Martin Bjørnersens tekst om multikunstneren Valkeapää – bedre kjent som Áillohaš – fra Musikkmagasinet 6. februar, var nettopp dette utfyllende tomrommet en ledetråd. Áillohaš’ diktopplesning er «så hypnotisk stillferdig at språk glir over i ren pust», skriver Bjørnersen.

DJ, musiker og produsent Niilas’ nye album, «Nama Haga», nikker også til behandlingen av tomrom i Áillohaš’ kunstnerskap – nærmere bestemt maleriene hans som mangler tittel, «Uten tittel», eller 

på nordsamisk. Áillohaš’ malerier har til felles med Peder Niilas Tårnesviks elektroniske musikk at de er øyeblikk som stort sett er skjermet for språklig korrupsjon.

 i alle fall hatt egne melodiske bein å stå på gjennom albumene «Also This Will Change» (2020), «Stone Skipping» (2022), «Hydrophane» (2022) og «River of Noise» (2023). De er alle teksturerte, klangfargede stemningsrapporter som løper over hoftesvingende klubbrytmer. Likevel har lydbildet blitt stadig mer raffinert i løpet av Niilas’ diskografi. Selv om han mener at «Nama Haga» er det mest tilgjengelige han har laget på en stund, er det også noe av det mest kompliserte.

Detaljrikdommen bretter seg ut fra åpningssporet «Crossroads», som om man får nye briller tredd over nesa og alt blir skarpere. Sporet er det mest introspektive på plata, samtidig er det bevegelse i låta, drevet fram av den eteriske 2-step-rytmen. Lydene til Niilas treffer ikke lytteren stående eller sittende, men lar hen forflytte seg sammen med musikken.

 minimalt harmonisk tonespråk, og får retning gjennom måten repetisjoner utvikler seg, gradvise skift av gangen. Når Therese Eggesbø (Resa Saffa Park) kommer inn i et vokalparti på «Bye Bye», og i så måte gjør utgivelsen mer språklig en ellers, er stemmen også mer som et vagt synthslør enn en forteller.

Instrumentlydene skiftes ut og bytter på plassen de tar i rommet. Sånn blir riffene som trer inn på tittelsporet, «Team Rokket» eller «Get Out», mer som erklærende fanfarer enn melodibærende elementer. Det kan virke på grensen til malplassert når det først presenteres et instrumentalt 

Albumet har en munterhet og oppfarenhet over seg. Det gjelder også der det tonale fundamentet er godt forankret i moll, som på det enestående tittelsporet.

, pipende lyse pianoklimpringen på «Can Dance» kan det også finnes et drag av melankoli, uten at stemningen trekkes ned. Det er som om man danser, ikke bare av ren glede, men fordi man puster lettet ut over at noe vanskelig har løst seg. Ikke at vanskene er 

ute av syne: De kan få være en morsk, buldrende bass på «Can Dance», bråketrommer på «Nama Haga» eller bitre orgel-akkorder à la en forvrengt Dressmann-reklame på «Get Out».

Det samme gjelder folketone-taffelen på «Jämtland», gjestet av Why Kai, eller den trommefokuserte «Get up for You». Det er lystige og energiske spor, men det er ikke en munterhet som tvinges over på lytteren, og heller ikke en munterhet som fortrenger stress og plager. I stedet kan man på gyngende vis sone ut og inn i sin egen hypnotiserende grubling, og være helt tilfreds i det.

Ikke en munterhet som fortrenger stress og plager

Deilig tomrom

Bonnie Prince Billy er en sagnomsust skikkelse i undergrunnsmusikken. I et par-tre tiår har han hoppet rundt i indie-kulturlivets rysjekanter, som musiker, skuespiller – eller i en dokumentar der han spiser fleinsopp sammen med filmskaper Caveh Zahedi.

Men nå er han først og fremst albumartist. Her sitter han på et møterom i København, med svart 

 rundt øynene og en hentesveis som absolutt ikke henter, men strekker seg ut fra hodet i flere retninger. Amerikaneren skal gi ut sitt tjuende-et-eller-annet album som soloartist, «We Are Together Again», og er på medieturné i Europa. Will Oldham, som Bonnie Prince Billy egentlig heter, plukker litt umotivert rundt i fruktskåla og vil aller helst bare ut og gå.

– Jeg tenker mye bedre når jeg er i bevegelse, sier han.

Og selv om det har snødd i (dansk) farevarsel-skala i et par døgn, går vi sammen ut på fortauet, med to barnepassere fra plateselskapet i hælene. De vil ikke at vi skal forville oss.

– Vi lagde plata allerede i 2019, så disse sangene var egentlig ferdige lenge før albumet fra i fjor, og sikkert albumet før det igjen også, sier Oldham.

Litt overraskende handler plata om noe så spennende som strømmeøkonomi. Nei, nei, ikke direkte, men sangene har vokst ut av den foraktfulle følelsen mot strømmeøkonomien, forklarer han, og setter opp farten på fortauet, blir synlig sint bare av tanken.

– Poenget er at jeg i en lang periode, i løpet av flere år, ikke lenger skjønte hvordan jeg skulle kunne skrive sanger eller lage album på grunn av strømmekulturen, sier han.

Oldham stopper, ser opp gjennom den mørke snøføyken, slår ut med armene og smiler oppgitt:

Det er som om vi fornekter vår egen menneskelighet

Nå er det nå

London-labelet PC Music la ned virksomheten – for alt annet enn arkivariske formål – for et par år siden. De skulle greie seg greit, og Danny L Harle er intet unntak.

tredje album, men han mener selv det er den «egentlige debuten», fordi han pløyer inn i så ny materie her. Men selv om tempoet er skrudd ned, melodiene mindre barne-tv-aktig-naive og 

 byttet ut med lagvis progresjon, er det mange konseptuelle likhetstrekk med førstealbumet «Harlecore» (2021).

Albumet benytter det samme soniske vokabularet: lyse, glassaktige synther, trance-arpeggioer, euforiske oppbygginger. Disse elementene bærer sterke kulturelle assosiasjoner
med klissete, synth-sentimentalitet: solbleket hud, piggete hår, lukten av energ­idrikk og spraydeodorant.

 alt han vil at han har strøket «hyper» fra hyperpop og står igjen med et mer seriøst produkt. Men når sydentur-stemn­ingen med bestegjengen når sitt «Stereo Love»-(2009)-høydepunkt på «Island (da da da)», er det klart at Danny L Harle på ingen måte har klart å rømme fra seg selv. Godt!

Tropisk nektar

En stund virket det som om det som knyttet Københavns technoscene sammen var at det gikk raskt. Dansk-koreanske Schacke var – med bidrag på sentrale plateselskap som Kulør, Mama Told Ya og KAOS – blant dem som holdt den frenetiske motoren i gang, dunk etter dunk. Så gikk det etter hvert bare raskere og raskere og raskere, helt til det kanskje ikke gikk mer?

Schacke hadde uansett et sterkt nok musikalsk prosjekt i bunnen til at inspirasjonen ikke tørket helt ut. Det handler banalt nok om hvordan de jobber med kontraster og lydteksturer, og kanskje også rollen humor spilte – uten at det gikk på bekostning av Schackes techno-etos.

«5 Signs You Are Dealing with a Human Demon» synes å ta seriøst er i alle fall produksjonshåndverket. Den animerte introen monner ut i et metalcore-brekk som sømløst skifter ham til jevne hardtechno-støt over et slurpete, psykedelisk bassunderlag.

Schacke henter lekende, flytende teksturer og blander dem inn i rigide, kontante trommer i 4/4-takt. Det minner om et møte mellom Goa trance og nyere fransk technoundergrunn, og i så måte et møte mellom saltvann og stål.

 Ja, men festligheter som «Gutter Queen» og «Booty Bumps» rister støvet bort med hver hoftebevegelse. «5 Signs You Are Dealing with a Human Demon» er ikke nybrottsarbeid fra den københavnske scenen, men tvers igjennom gøy.

Fem tegn på fest

Navnene klinger kanskje merkelig i norske ører, men nærmer man seg først stedsnavn som Dokøen eller Rævens Lyst i København, befinner man seg i nærheten av særlig ettertraktet kunst, nemlig musikk.

Litt etter litt har Rytmisk Musikkonservatorium (RMC eller Rytmekons) fått verdensblikket på seg. «

‘Rethink it all!’ Why is one Danish school producing nearly every cool alt-pop star?

» Sto det for eksempel i The Guardian i fjor. Skolens alumni er typiske Pitchfork-yndlinger, fra norske Smerz, med Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, til ML Buch eller Erika de Casier. Artister som plasserer seg høyt på hipstermagasinets lister over beste musikk fra de foregående årene.

Holmen, som hele området kalles, er en samling av små øyer som danner en nordøstlig forlengelse av Christianshavn mellom Sjælland og den nordlige spissen av Amager. Øyene ble en gang konstruert – ja

 sjøvannet ble fylt opp og fortrengt av jordmasser og sand til det dannet seg nytt land – for å huse den militære marinebasen. Etter noen hundre år ble den militære aktiviteten avviklet en gang på 1990-tallet. Da skulle Holmen tjene som et 

, og et senter for kreativ utdanning ble etablert i ombygde marinebygninger. Samtidsdans, design, teater, arkitektur, film og et eget konservatorium for rytmisk musikk ligger nå hulter til bulter på de konstruerte øyene, med et tilstøtende kreativt næringsliv som har blomstret i mellomrommene.

Men hva i all verden er rytmisk musikk, spør jeg rektoren på det rytmiske musikkonservatoriet.

– Ja, det er et godt spørsmål, svarer Henrik Sveidahl fra kontoret sitt oppe i etasjene på Holmen.

Rommet minner mer om en stue enn et kontor. Ikke noe lysstoffrør liksom, men et takvindu slår dagslyset ned i putene på en designsofa. Reolen, på den andre siden av et svært, persisk gulvteppe, er fylt opp av vinylplater og musikkbøker.

– «Rytmisk musikk», det er et musikkpedagogisk begrep, eller rettere sagt føyer det seg inn i en reformpedagogisk tradisjon i Danmark. På 1930-tallet kom det noen pionerer som begynte å se på barn som … hva kan man si … ikke som tomme beholdere som skulle fylles opp med kunnskap.

– Man begynte å se dem som mennesker, og som læring som noe som foregikk i interaksjon. I den forbindelse ble det også vekket en interesse for kulturformer utover det strengt regulerte, europeiske, klassiske idealet. Man fikk et annet dannelsesbegrep med helt andre impulser.

De har en ganske sterk forståelse av hvem de er og hva de vil, de som studerer her

Rytmisk gymnastikk

Charli XCX har litt fåfengt prøvd å skrive seg ut av en inspirasjonstørke etter hele opplegget med 2024s «Brat», blant annet på tekstplattformen Substack

Så dukket hun opp på podkasten til Gwyneth Paltrow, og avslørte at tida etter «Brat» kom til å være preget av «a lot of stuff with strings».

Da det ble klart at Charli sto for filmmusikken til Emerald Fennels filmatisering av «Wuthering Heights» skrev magasinet I-d: «Is it a soundtrack? A standalone Charli album? An album to accompany the film? Let’s call ‘Wuthering Heights’ a method album». Metode-album, filmkonsept-album? Konsept meg her og konsept meg der. Det må da være mulig å slippe et album uten at det høres ut som om det er kokt sammen på et møterom.

 etter at de sure strengene drar i gang John Cale på «House», blir det klart at dette er noen av de beste låtene Charli XCX noen gang har laget.

Am I living in another world? Another world I created, for what? If it’s beauty, do you see beauty? If there’s beauty, say it’s enough, 

sier Cale tvilende og morskt, før låta utvikler seg inn i et spektakulært nu-metal-strekk, med Charli i screamo så 

Så enkelt kan man si det. Warner hadde neppe trengt å bruke 800 millioner kroner på å lage film med Jacob Elordi og Margot Robbie for å prøve å si det samme. Det hadde holdt å sitte i kinosalen med bind for øynene og Charli på ørene.

låtene er det et overraskende gravalvor over disse 

som umiddelbart beveger seg vekk fra den evigvarende, monotone feststemningen på «Brat»

Strengene er så til de grader klangfarget, cinematisk sceneoppbyggende, på grensen til selvhøytidelige.

Låt nummer tre, «Dying for You», bryter likevel tvers av med denne intensjonen. Her får lytterne kanskje akkurat det de trodde de skulle få av Charlis «strengegreier», nemlig synthstrenger. De er perkussive, flate og livløse, på en måte som minner om The Veronicas «Untouched» fra 2008 eller Robyns «Be Mine» fra 2005. Det er tunga-i-kinnet, litt halvironisk, og man kunne aldri i verden sett for seg at et orkester var innblandet i sakene.

med å omfavne det tradisjonelle og gi det buksevann i samme slengen. Noe av det mest spennende med albumet er måten disse syntetiske maskin-strengene lever side om side med den ekte varen; de faktiske strengeinstrumentene. Den viktigste strengebruken på «Wuthering Heights» er likevel slimhinnefoldene i strupehodet på hovedpersonen – stemmebåndene.

 bor det både brennende begjær og en seiglivet klaustrofobi på vegne av eget følelsesliv.

 ‘Cause every time I try / Talking myself backwards, away from my desires / Something inside stops me, oh,

 synger hun på «Wall of Sound», men det er som om hun egentlig sier

 jeg kveles, slipp meg ut av dette kjøttfengselet av en kropp

Som om Rapunsel i tårnet alltid var en valley girl

Strenger & greier

Morten Abel, da du ga ut «I fullt alvor» i 2015, opplevdes det som om du sparket i gang en ny karriere-epoke. Med de fire albumene som har kommet det siste tiåret har du nemlig sunget på norsk! Men … hva skjer med den nye plata di? Nå er engelsken tilbake?

– Ja, og det var vel bare fordi jeg hadde noen gamle skisser liggende, de var sikkert ti år gamle. Det er rett og slett veldig godt å kunne rydde pulten innimellom. Sånn kan jeg få følelsen av at man begynner på et nytt prosjekt.

Jeg liker å starte ting på nytt: planlegging, etablering, nye bekjentskaper. Det er bare noe med det som jeg synes er spennende.

– Ja, og så fant jeg tilbake til samarbeidet med Børge Fjordheim (som produserte platene til Abel mellom 1997 og 2005, journ.anm). Dette representerer nok bare et 

eller et uttrykk som jeg har savnet litt.

Hva var det som var spesielt med musikken rundt tusenårsskiftet?

– Musikkverden var et veldig spennende sted, og det kjennes ut som om jeg får noen av de samme følelsene nå. Jeg blir glad, rett og slett, når jeg hører Fontaines D.C. eller Geese og spennende ting som skjer i rockeverdenen. Jeg vil fortelle alle at jeg hører på dette.

Og når du som alle andre i trendsyklusen kjenner på suget etter millenniumskultur, kan du bare gå rett til kilden: din egen diskografi.

– Altså, det er sikkert spennende ting med alle tider. Men det skjedde også noe spesielt på den tiden, med musikkulturen i England, med musikkavisene. Du var hele tiden på søken, hadde radaren ute. Men det er jo sånn med trender og uttrykk, man blir mettet på det etter en stund, men så kan det piple frem igjen.

En savnet sound

Doble basstrommer trekker seige gitardrønn etter seg fra første start i tittelsporet på «Love Is Not Enough», men munner ut i en kunstpause. Så trer instrumentene tilbake med hastighet, med jevne perkussive 

på gitarstrengene mellom powerchords, lik tidlig-Metallica. Men så, når Jacob Bannon roper

 We must grow to stomach the taste of our own blood / We have to accept that love is not enough, 

melder det seg et sub-sjangersammensurium uten like. Det er som en kitsch-medley løper gjennom rockehistorien, fra Dead Kennedys, til Slayer, til Motörhead, til Tool og tilbake til NOFX (?).

Behøver det å være så vanskelig, da? Plugge inn, tråkke på pedalen, finne frem det hardeste plekteret, gyve løs på strengene. Converge kanaliserer vrede gjennom musikken sin: hardt, skurrende, tidvis raskt – brølende, hylende, skrikende vokal enten det er på «Bad Faith» eller «Distract and Divide». Men med vidt gap må man holde tunga rett i munnen.

 er to så ulike sjangre at en hybridisering mellom dem kan bli gjenstand for akademiske artikler. eksempelvis «Contempt-of-Core – A Reception History of Metalcore Subgenres as Abject Genres» av Eric Smialek (2023).

Converge har likevel – siden de kom sammen på begynnelsen av nittitallet og begynte å gjøre coverlåter med alt fra punk til heavy metal som fortegn – nektet å bestemme seg for retning. Og sakte, men sikkert ble 

 et noenlunde gangbart begrep. Elleve album senere føles uttrykket både mer kommersielt etablert og forutsigbart. Mindre brodd, kan man tenke at det har, samtidig som trommene dundrer mot trommehinnene og Bannon vræler 

distract and divide, distract and divide, distract and divide – og 

liksom prøver å overbevise deg om det motsatte.

 når det har blitt så stuereint, at bandet kan lene seg tilbake og rendyrke albumdynamikk, som om de hadde en helt sjangerlegitim sonisk palett for hånden. Intensiteten bølger og skifter gjennom albumet, fra 

-utblåsning på «Amon Amok». Sånn kan de spørre seg hva albumet 

, heller enn hvordan man skal blidgjøre en kult.

Det burde vært en anledning til å jobbe langt mer detaljert med overgangene mellom låtene, men mange steder er selve låta detaljert nok til å dekke over savnet. Sterke øyeblikk er den angrende vokalen i «Make Me Forget You», eller lyden av stikkene som ruller over 

i «To Feel Something». Det betyr ikke at man føler nok: frynsene er gnukket vekk med alle tenkelige harde virkemidler.

Holder det?

A.G. Cook, overhode i plateselskapet og kunstkollektivet PC Music, fikk oppgaven med å lydsette filmen «The Moment», ute i dag. «En fremadstormende popstjerne navigerer seg gjennom berømmelse og bransjepress, mens hun forbereder seg til arenaturnédebuten sin» – sånn lyder beskrivelsen av den 

om Charli XCXs litt spesielle 2024. Da slapp hun albumet «Brat», og fikk et sensasjonelt sent gjennombrudd i en alder av 31.

Å skulle gjøre seg opp noen mening om A.G. Cooks filmmusikk til «The Moment» før man har sett selve filmen, kan minne om å bedrive blindebukk. Men det virker å ha blitt et vanlig grep, dette med å slippe filmmusikken i forkant av filmen, for å bygge forventninger og 

 grunn til å se Cooks nyeste utgivelse i alle fall 

som et isolert verk. Som mangeårig samarbeidspartner av Charli, og med en hjerne som har fungert som kreativt omdreiningspunkt i tyggegummi- og hyperpopen, bør blikket til Cook tas på særlig alvor. Foruten alle konnotasjonene som ligger samlet i sekkebetegnelsen 

, har fenomenet også en egen lyd – en særlig drittunge-lyd.

Lyden gjemmer seg i bakgrunnen av låta «Residue», men trer helt foran på «Momentism» eller «Fraud». Den skitne synthen til Cook liksom spruter møkk rundt, som en direkte legemliggjøring av ordtaket 

av forvrengt synthbass, som gir en lyd av 

hadde et stort øyeblikk rundt 2010-2013, samtidig som popmusikken tok en Electronic dance music (EDM)-vending, som hørt på Keshas «TiK ToK» fra 2010, den Armand Van Helden-produserte beaten til Dizze Rascals «Bonkers» fra 2011, David Guettas «Where Them Girls At» fra 2012. Kanskje er det aller ypperste eksempelet på bruk av drittungelyd Charli XCX-låt med Icona Pop, «I Love It», også fra 2012.

Det er denne A.G. Cook vrir og vender på i avslutningssporet «Dread», hvor refrenget 

gjaller langs ettertenksomme akkorder. Og det er nettopp her – i sin enkelhet – at genistreken ligger.

 synthen fra begynnelsen av 2010-tallet betød nemlig feststemt monotoni, internettvitser, bilder av katter i verdensrommet, glowsticks og matchende selvlysende drikkevarer, shorts over nylonstrømpebukser, korte skinnjakker, lange pannelugger, ymse pekere mot en erkebritisk 

. Det var dette Charli XCX løftet opp fra skuffen igjen i 2024 med «Brat».

Cook blander melankolien inn i dette blaserte universet. Det gjør han ved å stenge drittunge-lyden inne i et rom av molltoner, som i «Depth», «Removal» og nevnte «Dread». Det enkle er ikke alltid det beste, men her, så.

Drittungelyden

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt 

-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.

Anmeldelse

«Laughter in Summer» er en spesiell utgivelse for Beverly Glenn-Copeland. Den nå 82 år gamle artisten kommer stadig lengre i sykdomsforløpet med demens, og låter som «Harbour (At Hotel2Tango)» – en gang skrevet som bursdagspresang for kona – har her blitt improvisert etter minnene som er igjen. Albumet er et kjærlighetsbrev mellom ektefellene, for å hedre og bevare minnene de har skapt sammen gjennom et liv. I tekst og lyd har de møysommelig og nostalgisk bygget opp scener som fra en festlig sommerdag – morgen til kveld: døse av i hagen blant insekter og blomster, eller danse barføtt på plattingen etter at de siste gjestene har gått. Nei, dette er ikke saker for de lettrørte.

Nytt år og nye muligheter, Marte Wulff og Charlotte Qvale. Helst skulle dere vel sluppet å arrangere denne nyttårskonserten i år igjen, men sånn er det ikke. Hvordan står det til med Gaza-solidariteten i 2026?

– Siden vi startet Artistenes blandakor i april 2024 har vi faktisk fått til å møtes en gang i uka uten unntak, i forskjellige grupperinger. Vi har sunget på T-banen, for utenriksministeren, for ansatte i for eksempel Norsk Folkehjelp og Amnesty, og ser muligheten til å bruke yrket vårt, altså kunsten, som formidlingsverktøy.

Vi fikk en idé høsten 2024 om å lage en julekonsert, som heller ble til en nyttårskonsert. Konserten solgte ut og sørget for over 750.000 kroner til den palestinske hjelpeorganisasjonen PMRS (Palestinian Medical Relief Society).

Folk fra alle kriker og kroker i bransjen stiller opp og tar eierskap til prosjektet. Vi tok det som en selvfølge at vi skulle klare å arrangere i år igjen dersom det ble nødvendig.

– Det snakkes mye mindre om folkemordet i Gaza i offentligheten, men man trenger ikke undersøke så veldig grundig for å forstå at situasjonen der ikke er bedre.

Samtidig skjer det så mye ­ufattelig nå, det går nesten ikke an å klandre folk for å la være å tråle mediene etter informasjon om dette – de færreste oppsøker jo smerte. Det er så uoversiktlig og ­sjokkerende fra minutt til minutt.

Men noe av det viktige med årets konsert, ved siden av å videreformidle det vi har av informasjon om hvordan det er der nå, er jo å vise at det faktisk finnes håp. Det blandakoret driver med er en kombinasjon av protestsang og motivasjonssang.

Er vi i en situasjon der verdens kriser konkurrerer med hverandre om folks oppmerksomhet? Eller leser dere dette kaoset som en anledning til å bygge gjensidig solidaritet?

Håpet finnes, tross alt

Er Asap Rocky edgy moteløve eller uforskammet slyngel? Omtrent helt siden debut-mixtapen «LiveLoveA$ap» i 2011, har man lurt på det, så mye at spørsmålet ofte har skygget for det musikalske. Særlig tydeligere blir det ikke enn under rettssaken for nøyaktig ett år siden, da rapperen var tiltalt for å ha skutt mot sin tidligere venn Asap Relli. Rocky ble frikjent, men dekningen fokuserte uansett mest på hva han hadde på seg. «Rocky’s indelible personal style – and 20-some suits – defined his high-pressure legal drama», skrev for eksempel GQ, og kalte ham sin «2025 GQ Style Champion».

Asap Rocky, eller Rakim Athelaston Mayers fra New York (oppkalt etter rapperen Rakim), har stort sett vært en tvetydig skikkelse: rapper, men også skuespiller. Han har vært en tydelig del av en gruppe (Asap Mob), men også en distinkt soloartist med helt andre samarbeider. Han har vært en trendsetter, men ikke pionér, vært hard og gangster, men også helt stuerein. Han har laget hits, men angret på dem etterpå, som er tilfelle med både Skrillex-låta «Wild for the Night» og «Fuckin’ Problems» – den 

 posse cut-en med 2 Chains, Drake og Kendrick Lamar.

Kontrasten har også vært stor når det gjelder den enorme medieoppmerksomheten Asap Rocky har fått de siste årene, sammenliknet med hvor lite musikalsk aktuell han har vært. Rapperen har bare gitt ut noen singler siden albumet «Testing» fra 2018.

Allmennheten har visst om det aktuelle albumet «Don’t Be Dumb» en god stund – det skulle egentlig kommet ut høsten 2024. Kanskje gjør Rocky lurt i å adressere trykket allerede i første setning: 

It’s been a lil’ while since I been in the league / A couple lil’ trials, couple of leaks.

Mange husker kanskje også at rapperen satt i fengsel i Stockholm etter å ha banket opp en fyr på gata med en knust flaske. President Donald Trump skal ha fått Rocky ut og hjem, med handelsrestriksjoner mot Sverige som trussel – 

Men apropos åpningssetningene: Mange har nok lurt på hvordan Rocky ville ta tak i disse lovstridige situasjonene på det nye albumet. Svaret er at de ligger mest i skuffen og lurer, mens Rocky er opptatt av andre ting, som for eksempel å rappe om at han selv er pen og velkledd, hinte vagt til dopsalg, rakke ned på 

 eller disse sin tidligere venn og samarbeidspartner Drake: 

You just a sensitive nigga, still in his feelings

Musikalsk er «Don’t Be Dumb» stort sett forretninger som vanlig. Rocky har en forkjærlighet for melodier som flytter seg en oktav opp av gangen, som skaper en Haisommer-aktig bisterhet. Det er et vant spor som man kjenner fra mye av diskografien hans: kompromissløse beat-underlag, der lytternes behov for variasjon skal bli tilfredsstilt i det raptekniske.

Når han bryter opp den oppskriftsmessige morskheten er han glitrende god

Hjerte av stein

Anniken C. Mohr

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet 

Biff Malibu husker øyeblikket da han ble rockefrelst. Han var 16 år og sneik seg inn på datidas Café Nordraak i St. Olavs gate i Oslo. Skjenkekontrollen var sviktende, T-skjortene til publikum gjennomsvette og opprevne, og tre personer sto på scenen og ropte på norsk. Jokke og Valentinerne var kaotisk, rett i trynet, spilte «vilt høyt». Etterpå var alt blitt helt annerledes.

– Jeg så nok ikke ut som jeg var noe særlig mer enn 16 heller, men hadde på noe frakk og greier, sier Malibu og ler.

Nå har han ikke akkurat sneket seg inn, men kommet løpende gjennom døra. Jeg har ventet på ham i nærheten av kontorene til Dagens Næringsliv, og Biff Malibu har trosset snøføyken og bannet av beklagelse mens han satt seg ned med farrisen.

– Jeg måtte bare skrive ferdig en kommentar, sier Malibu om forsinkelsen.

På spørsmål om hva denne påståtte kommentaren handlet om, lyder svaret kontant. Ett ord, fem bokstaver: 

, og det kan nok stemme det. For han er jo ikke egentlig Biff Malibu akkurat nå, mens jeg møter ham midt i normal arbeidstid. Nå er han Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv.

Andre ganger derimot, er Jacobsen karakteren Biff Malibu, og frontmann i rockebandet Gluecifer. Oslo-bandet slo igjennom med engelskspråklig hardrock på starten av 2000-tallet.

Etter tolv års pause gjorde Gluecifer konsert-comeback i 2019, men forpliktet seg ikke til å lage noe ny musikk sammen av den grunn. Bandet vender nå tilbake med første album siden 2004, kalt «Same Drug New High».

Etter hans oppfatning handler Gluecifer fint lite om verken geo- eller lokalpolitikk.

– Det er jo en del veldig politiske band som er ganske kule også. Men vi har liksom aldri helt vært 

Gluecifers reiser

k, jeg må sette opp en ny struktur rundt meg selv,

 tenkte Sunniva Lindgård en gang i 2021, og det var ikke første gang tanken hadde slått henne.

Elektronikaprosjektet hun startet på videregående i Oslo, kalt Sassy 009, fikk ellevill oppmerksomhet i årene rundt 2017–2018. «Vi er overbevist om at Sassy 009 er rustet for et større gjennombrudd», sa Bylarm-juryen den gang. De ble sågar kåret til «Årets stjerneskudd», og fikk Spellemann-nominasjon for debut-ep-en «Do You Mind». Gjevest av alt, kanskje, var å bli utpekt som «Ones to Watch» av The Guardian, og turnéferden gikk videre fra Øyafestivalen i Tøyenparken til Danmark, Sverige, England og USA. Og, ja: De var et «de».

Da Sassy 009 skrapte gjennom lydmuren for første gang for åtte-ni år siden, var prosjektet kjent som en trio. Som i et slørete, lyst akvarellportrett figurerte tre jenter med fløyte, flagrende gevanter og 

hadde trio blitt til soloprosjekt: Teodora Georgijevic og Johanna Scheie Orellana forlot bandet i 2019, og Lindgård fant en ny kreativ samarbeidspartner i Andrew Murray og artistene tilknyttet Luft Recordings i Sandvika. To nye ep-er kom ut av det: «Kill Sassy 009» og «Heart Ego».

Det ble også oppslag i British Vogue og Edvard-pris og litt av hvert, men så ble prosjektet brått omorganisert igjen – som om Sassy 009 alltid befinner seg på millimeters avstand fra hoggestabben til et gjennomsnittlig konsulentselskap. Innen musikk- og livebransjen hadde stabilisert seg sånn noenlunde igjen etter koronapandemien, var Lindgård allerede i gang med å sette opp en ny struktur rundt seg selv.

– … Og det har vært litt betenkelig stille fra din kant de siste par årene, eller? m

å vi spørre henne over en kopp kaffe som står godt til den ravnsvarte hårmanken hennes.

– Jeg har drevet med det albumet jeg skal gi ut nå, hovedsakelig, svarer Lindgård med en uforstyrret mine.

Når dette albumet kalt «Dreamer+», slippes neste uke, er det et resultat av skroting og omarbeiding av skisser som artisten selv mener kunne monnet ut i minst tre hele album. Med på gjestelista er folk som Blood Orange, den nederlandske artpop-artisten BEA1991 og elektronikaprodusenten Yuné Pinku

 Lindgård forteller at hun aldri har gnagd og grublet så lenge på et verk som det her.

Jeg har en ambisjon om å lage noe som ikke finnes enda

Klassisk ­eksperiment

Gry Bråtømyr, du er daglig leder i Norsk jazzforum og med i Arrangørforum – et samarbeidsorgan for musikkorganisasjoner som jobber i arrangørfeltet. Dere er bekymra etter at tildelingene fra Norsk kulturråd kom? Kulturrådet minsker støtten til flere mindre scener og helårsarrangører.

– Det har jo vært et begivenhetsrikt år med ny NOU for musikkfeltet [rapporten «Musikklandet, red.anm.], endringer på Stortinget også videre.

Men så lenge vi i Arrangørforum kan huske, har vi i alle budsjetthøringer ropt om at det må mer penger inn i Norsk kulturfond [som forvaltes av Kulturrådet, red.anm.] Og så har ikke det skjedd på år etter år etter år, og fondet er heller ikke blitt tilstrekkelig indeksregulert. Og nå smeller det.

– Vi vet enda ikke status for tildelingene til festivalene, men ordningen for helårsarrangørene har lenge vært kritisk underfinansiert, og nå er jeg redd vi ser utfallet av det i tildelingene for 2026. Cosmopolite scene i Oslo, som har holdt på i 33 år, kuttes med en halv million kroner. Det er ekstremt kritisk for den scenen.

Også Dokkhuset i Trondheim og Konsertforeninga i Oslo har fått kutt?

– Ja, og de har allerede fått kutt fra tidligere år. Midlene strekker ikke til og aktiviteten går ned. Under koronaen ble arrangørene oppfordret til å holde aktiviteten gående. Det var viktig at samfunnet hadde møteplasser innenfor det smittevernet tillot, så arrangørene bretta opp ermene og brukte av egenkapitalen for å holde aktiviteten gående.

Nå ser vi at arrangørene sliter maks. De har brukt opp bufferkontoen, flere opplever å gå med underskudd, og noen ligger nå på nesten konkursens rand. Kuttene i tildelinger til arrangørfeltet kan sikkert høres små ut i det store og hele, men det er enormt belastende for aktiviteten i klubber og på små konsertsteder.

Hvordan vurderer du kulturpolitikken til den «nye» regjeringen?

Midt i julefreden

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

Tåkelur

Andreas Leine Jakobsen, leder av platebutikken Big Dipper: Hvordan står det til hos dere nå, midt i julestria?

– Det smeller skikkelig fra første helg i desember. Man går fra en vanlig rytme til å doble arbeidstempo og lengde på arbeidsdager, på ganske kort tid. Selv om jeg har jobbet i butikk i 30 år snart, kommer det like overraskende på meg hver gang.

Som julekvelden på kjerringa! Sitter dere allerede med indikasjoner på hva som kommer til å bli bestselgeren denne jula?

– Det kan faktisk se ut som at det er Valkyrien Allstars sin nyeste plate, «Venter på noen som venter på noen», som er ekstra gøy siden de har trukket seg fra Spotify. Folk har skjønt at dette er noe de skal ha fysisk.

Men sånn utover det – er det noen store overraskelser i år?

– Jeg blir alltid overrasket over hvor mye vi selger av Vince Guaraldis «A Charlie Brown Christmas» hvert år. Den er for mange et 

Dere merker kanskje også at det har blitt bedre framkommelighet i Møllergata de siste ukene?

– Det er klart at det siste året har vært veldig spesielt for butikken vår, både med arbeidene i regjeringskvartalet og at gårdeier bestemte seg for å renovere fasaden, og kaste ut alle leietakere utenom oss.

Vi hadde egentlig ikke skjønt hvordan butikken skulle overleve det, men kanskje hele tida håpet at jula skulle redde oss litt. Det er utrolig deilig nå, å kunne slå opp dørene uten å se et stillas og folk med arbeidshjelmer på utsida.

Føler seg motarbeidet

Det er merkelig å tenke på nå, men førsteinntrykket mitt av dette albumet var faktisk at det var kjedelig. Det skjer ikke så altfor ofte – når en sånn dom først har falt – at sangene liksom innhenter en, kommer løpende etter, griper en i skuldrene og får en til å snu. Snu, smile og gråte litt – jeg forstår fortsatt ingen av de 13 språkene hun synger til meg på, men jeg forstår at det er stort.

Mye er sagt og skrevet om musikalske sjangerhybrider, men det bør likevel trekkes frem, måten sangene til Dev «Blood Orange» Hynes har en helt egen, indre logikk. Trommer og rytmer kommer og går som de vil, blåsere, synthpads og gjesteartister. Uansett føles det aldri som en masete, klønete tankestrøm, men en veljustert, engasjerende fortelling, med barndommen som motiv.

fra han som tråkket opp poprap-stien for mange av de andre i Norge. På denne stien får han nok foreløpig traske i fred: «Sinekyre 3» er langt fra noen Øya-avsluttende, listeroterende 

, og reflekterer sånn sett også karrieren hans, fra å stjele hjerter til møbler. Både rytme, poesi, selvinnsikt og skråblikk er intakt i støyen: 

Denne plata her er hottere enn på komfyr (…) blir twisted som et ballongdyr

Ida Messel

Artikler

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

Spørsmålet er ikke om Bonnie Prince Billy burde gi ut nytt album, men om album i det hele tatt burde finnes.

Hyperpopen tar en annen form.

Fem tegn på fest

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Med «Wuthering Heights» viser Charli XCX at hun har mer å spille på.

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Holder det?

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Håpet finnes, tross alt

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Midt i julefreden

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Ida Messel

Pinne for landet

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Niilas’ nye album vaker i mellom­rom­mene. Det er overras­kende lystig.

Spørsmålet er ikke om Bonnie Prince Billy burde gi ut nytt album, men om album i det hele tatt burde finnes.

Hyperpopen tar en annen form.

Fem tegn på fest

En helt spesiell musikk­skole har satt København på popkartet. Men ikke uten innven­dinger.

Med «Wuthering Heights» viser Charli XCX at hun har mer å spille på.

På sitt nye album leter Morten Abel frem sitt gamle jeg, og en helt ny kassett.

Holder det?

A.G. Cook behandler «Brat»-materien helt riktig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Håpet finnes, tross alt

Asap Rocky står relativt stødig gjennom utenom-rapslige stormer.

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albu­m­ak­tu­elle Sassy 009?

Midt i julefreden

James K har en tydelig stemme på godt og vondt, mest på godt.

Det peker i riktig retning for deler av plate­bran­sjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Ida Messel

Pinne for landet

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Sta­burs­viks nye bok ser vi norsk 1960-talls­his­torie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konsep­t­album av typen kjedelig ambient.

Sårbar­hetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolal­la vil avlaste verdens­si­tua­sjonen med et helt spesielt instrument.

Niilas’ nye album vaker i mellomrommene. Det er overraskende lystig.

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Har hamskifte blitt regelen fremfor unntaket for albumaktuelle Sassy 009?

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.