Ida Messel

#fff

I riktig gamle dager drev mange vestlige land med heksebrenning i de tilfellene der kvinner syntes å besitte

 evner, eller kanskje bare ble eldre. Mange har pekt på at det er liknende mekanismer i stand i dagens vesten, om enn i mer overført betydning.

Desto mer tragisk hadde det vært om Madonna (68) ikke hadde lykkes med sitt nyeste album, der hun mimikkløst prøver å forføre et stadig ungt publikum iført nåletrangt korsett, i takt med jevne klubbmusikalske dunk. Etter tre-fire nokså fåfengte nyere albumforsøk på å fortsette den største popkarrieren av dem alle, ligger verdigheten med andre ord på bordet nå. «Confessions 2» viser at dama sjæl ikke kunne brydd seg mindre om fallhøyden.

 fra 2005 skulle også egentlig være en sammenhengende sekvens, men det er først oppfølgeren har Madonna og produsent Stuart Price likevel fått det til, sydd 16 spor sammen til en miks tilsvarende en snau DJ-gig på klubben. Grepet kommer til sin rett her, i dynamikken mellom teksturer, rytmer og melodiske stemninger i de like dansbare låtene.

Madonna, som har kritisert katolisismen, lekt seg med Kabbalah og 

ender opp i et like spirituelt sinnelag her, med en slags religiøs bokstavtro på dansegulvets overveldende kraft. 

 sier hun, sprekkfull av nonchalanse over en putrende heksegryte av en bass. Trommene følger etter inn på dansegulvet og understreker stemmens autoritet, selv om det ikke er noe avansert med resonnementet.

it’s not what I do / It’s how my body language talks to you

, synger Madonna på nøkkelsporet «Danceteria», klagende insisterende. Og hun har selvfølgelig helt rett i at det ikke er ordene dette handler om, mens refrenget gynger av gårde til floskelen 

For selv med parodisk pinlige tekster klarer Madonna å overbevise. 

sier hun i låta med samme navn, eller som den mer inngående beskrivelsen I «One Step Away»: 

People think that dance music is superficial / But they’ve got it all wrong.

Noen steder blir vannet dypere, som i «Fragile», skrevet om broren Christopher, som Madonna hadde et turbulent, men nært forhold til. I slutten av plata dukker også eldstedattera Lourdes Leon opp, og svarer på låta «Little Star» fra 1998. Enten man leser tekstene på «Confessions 2» som halvironiske, 

eller åndelige fullkomne: Madonna, Stuart Price og kobbelet av stjerneprodusenter de har jobbet med, inklusiv Arca, Martin Garrix og Cirkut, viser at nok produksjonsteknisk finesse kan gi tyngde til ethvert ord.

 lever referansene til New York-klubbmiljøet som Madonna hadde sin kreative tilblivelse i dobbel forstand. På den ene siden ramser hun opp folk hun har festet med, enten det er den avdøde bestevennen Martin Burgoyne, elskeren Basquiat, Maripol eller Keith Haring. Samtidig rekonstruerer de miljøet i en slags lydlig kollasj av disco, hiphop, Blondie-poppunk og «Apache». «Bring Your Love» vekker assosiasjoner til «Express Yourself», «Into The Groove», og den mer slagkraftige Madonna fra slutten av 1980-tallet. «I Feel So Free» nikker mot Donna Summer og Giorgio Moroders «I Feel Love», med den hypnotiske, erotiske pulsen, lik «Future Lovers» fra den originale «Confessions …»-skiva. Samtidig er «Erotica» og «Bedtime Stories» med i ånden av «My Sins Are My Savior» og avtrykket fra William Orbit-samarbeidet fra «Ray of Light» (1998) (hvil i fred) tydelig gjennom mer melankolske «Fragile», «The Test» og «L.E.S. Girl».

Selvreferansene dominerer heldigvis ikke, men ligger som en mulig påskeeggjakt inni et velv av smarte popmelodier, enten det er i refrenget på «Bizzare» eller når ordene 

smeller over den syntetiske kassegitarlyden på «Read My Lips».

 med Madonna at hun har nytt tiårene på poptronen 

at hun er en dårlig vokalist, men som «Confessions 2» også viser, innebærer sånne antakelser et altfor sneversynt sangideal. Hør bare på hvordan Madonna kommanderer med den dype stemmen sin, selv når hun hvisker på «School»:

There’s only one thing I like more than sharing what I know with other people / And that’s learning / Please, someone, teach me something I don’t already know …

Vår kvinne

Westside Cowboy, hvor har dere gjort av hestene deres?

– De måtte bli igjen hjemme, fikk ikke plass.

Okay. Fortell historien bak bandnavnet, den er visst pussig?

– Det kommer fra historien om da de først satte opp tog i New York, og samtidig bygde alle disse sprø tingene som skyskrapere og alt mulig! De la i utgangspunktet skinner bare rett gjennom byen, og det disse enorme damptogene bare pløyde seg i vei, og folk som var ute ble truffet av togene hele tida. Løsningen på problemet var å få inn gamle pensjonerte cowboyer til å ri på hesteryggen foran disse togene for å liksom dytte folk til side, vekk fra sporene.

Så bandet deres er oppkalt etter historiske sikkerhetstiltak?

– Ja, faktisk, et historisk sikkerhetstiltak. Det er akkurat det det er. Det passer oss så godt.

Typisk for musikkskole-kids så spilte dere i masse forskjellige band samtidig, masse jazz, støy og eksperimentelle greier, og så ble Westside Cowboy ett av mange band. Hva slags musikk var det dere 

– Vi var egentlig ganske lei av den rare, eksperimentelle musikken … Sorry, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det med historiske sikkerhetstiltak, ha ha ha. Ja, men vi knyttet bånd over enkel, gammeldags skiffle-musikk fra Storbritannia og USA, sånn som tidlig rock ‘n’ roll. Det handler om hvor enkel [musikken] var, og hvordan det bare var enkle sanger og ekte instrumenter i det.

I starten tenkte vi egentlig bare å lage coverlåter av de tingene, covre Lonnie Donnegan (britisk artist med stor suksess på 50-tallet, kjent som «the king of skiffle», red.anm.) Men så begynte vi å skrive litt mer eget, en sang som het «Alright, Alright, Alright», som var en kort countryaktig punk-låt.

Vi tror egentlig ikke det er så lurt å improvisere

Sikkerhet først

Mye har skjedd siden Alejandra «Arca» Ghersi Rodríguez slapp den definerende pentalogien «Kick (1–5)» i 2020 og 2021, fem album med hyperteknologisk musikk og kunst. Prosjektet, som Arca blant annet inntok Øyafestivalen med i 2024, trakk også virkeligheten inn i sine polymorfe, transhumane rammer og vice versa. Artisten gjennomgikk nemlig avsluttende stadier av kjønnsbekreftende inngrep i samme periode, som ble speilet i musikken. Gjennom menneske-maskin-hybrider fremstilles individet som en skapende kraft som kontinuerlig griper inn i og forandrer sine materielle vilkår – helt ned til sin egen kropp.

Arca til fødelandet Venezuela for å gjøre en konsert og et Boiler Room-sett i Caracas. Rodríguez har bodd i New York, London og nå Barcelona i mer enn ti år uten å besøke hjemlandet – som del av den kreative hjerneflukten under Chavez- og Maduro-regimene, men også på grunn av ståa for de skeive i landet. Boiler Room-settet, konserten og «hjemkomsten» i 2024 var å regne som en triumf.

i Venezuela, noe som kanskje gjør det fristende å tolke Arcas nye album «XXXXX» inn i en særlig politisk kontekst. Men når hun mekanisk synger 

Esto es bello / Cae del cielo una lluvia de fuego / Ay, qué alivio/ Quema la tierra / Brillan tinieblas, 

Dette er vakkert / Et ildregn faller fra himmelen / Å, for en lettelse / Jorden brenner / Mørket skinner, 

så har det lite med verken USAs intervensjon i Venezuela, eller de katastrofale jordskjelvene som rammet Caracas i junimåned å gjøre. 

gjentar hun – rartklingende for norske ører – men denne ødeleggelsen eller nedbrytningenpå spansk er av en mer mytologisk karakter.

 musikalsk og tematisk i sporene til mixtapen «&&&&&» fra 2013 og ep-en «@@@@@» fra 2020, men fortsetter å befeste Arca som en tidløs, stedløs figur. Vi hører på den forestilte radiokanalen «Diva Experimental FM», med sømløse overganger mellom klubbteksturer, industrielt bråk, hule basstrommer og slepende trap.

Forvridde diktutdrag er sydd inn her og der, av for eksempel robotliknende 

Every cell inside of her beat to cosmic rhythm.

Rytmene og melodiene er så effektfullt bearbeidede at de blir til grøt. «Heart» og «Cinch» inneholder de mest melodisk komplekse partiene av plata, uten at de fester seg.

«Fxck», den beste låta, utspiller seg som et freudiansk mareritt av en 

over en uhorvelig energisk krysning av UK garage og dembow. Sporet er sterkt nok til å stå på egne bein utenfor den fiktive radiokanal-riggen, men kjennes samtidig ut som en forutsigbar del av katalogen: Den likner på tidligere låter som «KTK», «Bruja» eller «Señorita».

produksjonsteknisk overmenneske (hun har blant annet produsert Kanyes «Yeezus», FKA Twigs, Björk og Madonnas nyeste), er nok ute av stand til å lage noe direkte dårlig. Men samtidig som mye har skjedd i verden, har kanskje altfor lite skjedd med Arca reint musikalsk på fem år. I en musikk der så store deler av komposisjonselementet tilfaller selve lyddesignet – ikke rytme, melodi eller tekst – stikker øyeblikkene seg ut i måten den forrige lyden fremstår når den neste inntreffer.

Når metningspunktet kommer, er det lett å savne den mer melodisk umiddelbare delen av diskografien hennes, fra «Xen» (2014) til det selvtitulerte albumet fra 2017. Selv når det fenger, minner «XXXXX» mest om alle lyders fremste iboende egenskap: De er forbigående.

Erke-Arca

Alessia Ardelean, du er plukket ut av Oslo Jazzfestival som ung og lovende, til å spille både på Herr Nilsen i går og på Becco i morgen, og har ikke engang rukket å bli ferdigstudert på Norges musikkhøgskole. Der møtte du Hanna, Colin og Simen, de andre i bandet Taraf. Hva var det som skjedde?

– Det var kanskje mest på mitt initiativ. Jeg hadde begynt å spille litt rumensk folkemusikk med andre folk i klassen min, så snakket jeg først med Hanna, for jeg hadde hørt at hun kan spille alt. Og så etter hvert ble jeg sammen med Simen, som bare også kan spille alt mulig. Og så ble Colin med, som viste seg å bli den mest gira av oss alle.

Hvordan havnet du inn i den rumenske folkemusikken?

– Jeg er født og oppvokst i Romania og kom til Norge da jeg var ni år. Det var egentlig ikke sånn musikk vi spilte hjemme, men da jeg gikk i første klasse i Romania ble jeg oppdaget av læreren min.

– Hun var fast bestemt på at jeg skulle bli med henne på ulike barnekonkurranser i sang.

Da jeg seinere kom til Norge handlet det mest om å lære seg språket og integreres, men jeg begynte å spille i korps og gikk etter hvert på musikklinja, og så, på jazzlinja på NMH, kom det tilbake til meg, de rumenske folkegreiene.

Dere spiller doinas (fritt ornamenterte gjetersanger), horas (folkedans) og sârbas (musikk fra regionen som grenser til Serbia): hvordan har dere satt sammen repertoaret?

– Vi sender konstant nye låter i bandchatten vår, alle liksom går og dykker i arkivet hver for seg. Jeg synger stort sett bare låter som er sunget av kvinner, og det gøyeste er når vi spiller ballader. Doinas er nesten litt som klagesanger, alltid noe som er trist, vondt og dumt, ikke minst litt mystisk.

Ballade i kroppen

Da Kristoffer Cezinando Karlsen, bedre kjent under mellomnavnet, tilsynelatende spontant slapp fire låter førte fredagen i august, var de i flere tilfeller fulgt av en fortelling om at dette skulle være «et nytt kapittel» i karrieren hans. Men han trenger egentlig ikke fornye seg, denne artisten – som rommer både den kulturelle blockbusteren og det obskure kunstskole-­eksperimentet på en og samme tid.

Og for å bruke kunstskole-termer, er «EP 1» mer rendyrket «dekonstruert», med alskens plutselige brudd i fortellingene. Han strekker seg, nesten retorisk etter en generelt «du» i førstesporet, og sangere lager seg jo ofte et «du» når de egentlig synger til seg selv: 

Ligger du også våken, noen netter og snakker med de som har dødd? For deg er verden åpen … 

før scenen brytes opp og forankres i et helt konkret scenario, kanskje i en fyllekrangel-utveksling mellom to villfarne elskere: 

såpass ut av «EP 1» at det nesten blir nærliggende å tenke at han har gått til filmen og litteraturens verden. Møter vi Moby Dick i «I magen til beistet», Agnes Ravatns Høst-familie i ­«Doggerland»? «Reality» kan jo være så mangt, og med «Blå Jeans», mener han Lana Del Reys sang med samme navn, og via den, filmen «Rebel Without a Cause» (1955)?

Cezinando er mye mer opptatt av størrelser som «Fuck deg»-Sichelle, som han har sampla i ­«Reality», epens desiderte, ­hardtslående høydepunkt. 

også videre. Det er så vellykket dette perkussive grepet, der alle ­trommefrekvensene treffer samtidig på alle ­åttendedeler i takten, og skaper en total og panisk puls.

 brukte et liknende grep i låta «Crew Love» fra 2017, men det er likevel en mye mer 

 lekenhet over Cezinando & cos sampling og bruk av lydeffekter. Fremmedlegemene er like uttalt som i «Sinekyre 3», men får mye mer plass og tid i låtene, støtter opp under dramaet. Cezinando går inn og ut av karakterene, glir inn og ut av bevisstheter.

I forkledninger

Charlotte Skomsøy

#000

den underdog-posisjonen som man kan, altså

Karrieren skjøt fart etter at låta «Lately» gjorde trønderen til Årets Urørt hos P3 i 2024. For mixtapen «2004» fikk han Spellemannsnominasjon i klassen hiphop. Justin (fullt navn Anakin Justin Østhus) skuer utover de humpete gresslettene i Tøyenparken hvor han holde sin første Øyafestivalen-konsert onsdag klokka halv ni – 

– De er jo så store, og det er musikkinteresserte folk som kommer. Jeg liker å tro at jeg er en musikkinteressert fyr selv, og jeg hadde nok valgt å se The Cure. Jeg hadde det.

– Nei, hadde du det? De har jo vært her for ikke så lenge siden, og …

Men det er ikke noe fortvilelse å spore i denne gutten på tjue-og-et-eller-annet. Han trekker på smilebåndene og er, som sagt, en veldig komfortabel underdog. Selv om han har bodd i Oslo en stund nå, er han like lite på hjemmebane denne Øya-onsdagen som gothbandet fra Crawley.

Mixtapen «2004», titulert etter Anakin ble født, handlet om møtet med hovedstadens impulser, eller var det en kollisjon? 

Æ e big boy, baby, nedi Oslo (Ah) / Fuck the cops, og, baby, fuck en convo,

 lyder skivas siste spor. Følelsen av uforutsigbarhet og inspirasjon lyser gjennom plata som en beruselse, men har også en bakside.

Mang vil ha kontakt, men det føles som om alle vil det samme (For real) / Og æ aldri kledd mæ bedre, men heller aldri følt mæ så nakеn, 

syngerapper Anakin i åpningssporet «Løfte taket».

– I det første man lager har man ofte med seg restene av ungdomstida. At man har bodd et sted som er litt mindre og vært litt mer inne i sitt eget hode. Jeg har aldri likt Oslo helt. Det er et eller annet som har vært jævlig 

Det er sikkert noe off med meg også, som ikke hjelper på saken.

Oslo er som sosiale medier, bare i virkeligheten

Går mot skyene

Det første møtet mitt med The Cure var sikkert på tur i familiebilen tidlig på 2000-tallet. Toyotaen luktet spylevæske, bar alltid på sandkorn i setesømmene og måtte på verksted oftere enn ikke. Stort sett summet en eller annen trivelig radiostemme ut av stereoen. «Da var det endelig fredag, folkens – endelig helg. Og kjenner jeg dere rett, er det nok noen der hjemme som er litt forelska, 

. Det vet gjengen i The Cure alt om. Her er ‘Friday I’m in Love’».

Så plinget det søte riffet seg ut, til synet av for eksempel Alnabru gjennom vindusrutene. Før musikk kunne gå viralt langs stadige gimmickdanser, var det jo sånn den festet seg til en kollektiv bevissthet, gjennom alminnelige begreper – høytider, årstider, været eller ukedager.

Nyttigere apropos-sanger finnes vel knapt enn denne låta fra plata «Wish

 (1992). «Friday I’m in Love» er spretten og munter, slik mange av The Cures mest populære låter faktisk er, trass i bandets overskyggende 

 Robert Smith har selv omtalt «Friday …» som en særlig «dum poplåt», så generisk at han fortsatt kikker seg over skulderen i frykt for plagiatsøksmål.

Men det vakler også en uro i den nesten bristende, fredagsforelskede sangstemmen. Da «Wish» kom ut i 1992, spurte Klassekampens daværende skribent Trond Kjærstad også sarkastisk om ikke Robert Smith burde ta seg noen sangtimer. Svaret var – og er – nei. Gjennom snart femti år som band, med Smiths stemme som eneste konstant, har den sursøte dobbeltheten vist seg å være mye av poenget.

Smith er en sjenert og avslepen, stadig mer aldrende voksen mann, som med lys, klagende stemme liker å flykte inn i en barnlig verden av forheksede skoger, skumle edderkopper, triste flaggermus og rare drømmer. Han synger akkurat reint nok til at melodiene bærer, men aldri så reint at man glemmer mennesket bak stemmen. Selv om han er en dugelig gitarist, stemmer han også alltid E-strengen sur med vilje.

Motsetningene stopper ikke der. Robert Smith hadde egentlig aldri tenkt å bli frontfigur, men så for seg å stå lenger bak på scenen, som for eksempel pianist. Da The Cure lette etter vokalist mot slutten av 1970-tallet, var de innom mange forskjellige, før de ble forlatt av hovedkandidaten – som heller ville dra på finne-seg-sjæl-tur til fjerne strøk enn å spille inn debutskiva «Three Imaginary Boys» i London.

«I mean, I hated my voice, but I didn’t hate it more than I hated everyone else’s voice», har Robert Smith senere sagt om måten mikrofonen endte opp i hans fang. Etter hvert har han egentlig sluttet han å være frontmannen i The Cure – han har 

The Cure. Man trenger knapt et ansikt lenger. En bustete silhuett holder.

Robert Smith minner ofte mer om en tegneseriefigur enn hva Nemi gjør

Onsdag er jeg ungdom

Little Richard hadde blitt plukket opp av det musikalske forbildet sitt, Sister Rosetta Sharpe, i begynnelsen av tenårene, og allerede spilt konserter i årevis. Likevel var det ikke før langt ut i tjueårene hans – mens han gulpet opp en muligens homoerotisk grisevise til produsenten sin etter en tur på byen, sånn litt fordi arbeidet i studio hadde stagnert – at han skulle få sitt kommersielle gjennombrudd

Det verserer mange rykter om det kontroversielle originalinnholdet til den epokegjørende rock ‘n’ roll-låta «Tutti Frutti» (1955), 

Tutti Frutti, good booty / If it don’t fit, don’t force it / You can grease it, make it easy, 

eller andre ting som kunne fått selv grisevisemaker Arnie Norse til å reise seg fra stolen på gamle Tranen

Teksten ble i alle fall revidert, og både «Sue» og «Daisy» ble skrevet inn. Revisjonen gjelder i aller høyeste grad også fortellingen om Little Richard selv.

Rockepioneren var fanget i ambivalens fram til sin død, med pendelsvingende offentlige uttalelser. Lenge hadde han lekt med kjønnsuttrykk og eksperimentert seksuelt, men i mai i 1982 tok han skikkelig affære. På riksdekkende TV, i salongen til David Letterman, erklærte han at han ikke lenger var homofil, og tilskrev endringen sin kristne tro. «God let me know that he made Adam be with Eve, not Steve», sa Little Richard. Ekkoet ljomer til det som sto på skiltene til kristenkonservative som demonstrerte mot skeives gradvis bedrede rettigheter utover 1970-tallet i USA: 

I løpet av de påfølgende tiårene rettet Little Richard på seg selv gjentatte ganger, fram og tilbake. I 1995 uttalte han åpent at han hadde vært homofil hele livet, og i 2012 beskrev han seg selv som «omni-seksuell». I noen av sine siste store intervjuer fordømte han homoseksuell «atferd» igjen, som stridende med Guds vilje.

«Tutti Frutti» framstår som en låt som tvang seg opp gjennom bindevevet i kroppen hans, som bare 

. Little Richard laget musikk som ikke hørtes ut som noe annet på radio i 1955, hanropte, skrek og improviserte. Kanskje ble teksten revidert, sensurert og gnukket på av medprodusenten, men råskapen skulle være den samme, mente Little Richard

etterligner Richard trommesoloen. Dunkende piano følger, og vrengende røst. Arven han etterlater seg, også musikalsk, er en av total åndelig eksperimenteringsvilje. Little Richard var 

og en mann som aldri fullt ut løste en indre konflikt mellom religiøs overbevisning og legning.

, får man lyst til å si til hans fortapte sjel, og sitere en av LHBT+-nasjonalsangene: Village Peoples «YMCA». På norsk går teksten: 

Unge mann, det er ingen grunn til å føle deg nedfor. Unge mann, reis deg opp fra bakken. Unge mann, for du er i en ny by. Det er ingen grunn til å være ulykkelig. Unge mann, det finnes et sted du kan dra! 

Samtidig har Victor Willis, frontmannen i Village People, flere ganger forsøkt å distansere seg fra det verdensomspennende skeive publikummet som har trykket låta til sitt bryst. I 2020, samme år som Little Richard gikk bort, rykket Willis ut for å understreke at sanger som «YMCA», «In the Navy» og «Macho Man» er ment å være «universelle».«Get your minds out of the gutter please! It is not about that!» skrev han på sosiale medier.

Village People var kanskje oppkalt etter et strøk i New York med utbredt skeiv kultur, kledde seg ut som en gjeng mannlige strippere, og ga ut albumet med det mistenkelige navnet «Cruisin’», som «YMCA» var en del av. Og Young Men’s Christian Associations (KFUM på norsk) treningssentre var beryktede som homofile cruising-hotspots. Men: «Som jeg har sagt mange ganger før (og dette ble bevist i føderal domstol), skrev jeg 100 prosent av teksten til ‘YMCA’, så jeg burde vite hva sangen min handler om (…) ‘YMCA’ er en av de mest ikoniske sangene i verden. Jeg vil ikke passivt måtte se på at den blir ærekrenket. Derfor vil jeg saksøke den neste medieorganisasjonen, eller noen andre, som feilaktig antyder at ‘YMCA’ på en eller annen måte handler om ulovlig homofilt samkvem.»

Den amerikanske journalisten, musikkritikeren og kulturhistorikeren Barry Walters’ «Mighty Real», en murstein av en bok om den moderne, angloamerikanske og skeive musikkhistorien, dveler ved nettopp dette poenget: All kunst som slippes ut i verden lever sitt helt eget liv. Disputten har opphavsmannen til «YMCA» langt på vei tapt, trass i at han halvt har gitt bort låta til Trump og Maga-bevegelsen og gjort det meste annet i sin makt. Låta er og blir en skeiv hymne, en allsangvennlig pirking i det kristenkonservative.

Følelsene var stort sett vanskelige i den skeive musikken

Skam deg, gutt

Grupper som Roc Boyz har flere månedlige lyttere på Spotify enn Karpe, Tobias Sten og Synne Vo. Det skyldes ikke bare at vi er på tampen av tiden hvor de rødkledde ruller fulle rundt i dundrende busser og svir av hverandre øyeeplene med laser. Denne typen russemusikk har også blitt enorm i Sverige den siste par årene. I de mange reportasjene om fenomenet har reaksjonene stort sett vært mer spørrende enn direkte fordømmende – all den tid band har sagt og gjort tvilsomme ting på en scene før.

Forrige fredag kom likevel Brännbollsyran i Umeå, festivalen der «över tiotusentals besökare samlas för att festa och ha roligt tillsammans»

 I den anledning viste den bærumske festrap-trioen Roc Boyz en animert video på storskjerm der samer ble slått ned av bandmedlemmene i en pikselert arkadespill-grafikk, mens de skal ha fremført en av sangene sine. Det er uvisst hvilken, men kanskje «Wreckonize 2019» med teksten 

Jeg trenger no fitte mann, knips, og jeg har fitte mann / Kom inn i vårt fitteland hvor alle som har fitte kan?

Verken gruppa eller manager Dennis Kiil har kommentert saken med samevold i videografikken i skrivende stund. Hendelsen ble likevel politianmeldt i Sverige for mulig hets mot folkegruppe. Festivalarrangøren tok avstand fra innholdet og uttalte at man ikke «får ge sig på minoriteter».

Roc Boyz har opptrådt respektløst overfor samer før, blant annet en episode under Fosen-protestene i 2023, der de punliserte en video av at de tullet med lavvoen til en av aksjonistene utenfor stortinget. Noen dager før den svenske festivalopptredenen forsøkte gruppa å tilby rabatterte billetter til samer i anledning en konsert de skal holde på samenes nasjonaldag 6. februar 2027. Den nevnte spillgrafikken figurerer i Tiktok-annonseringen.

Det er noe absurd over hele greia. Hvorfor har samene blitt skyteskive? Kjenner de noen samer? Har de vært særlig mye lenger nord enn Beito?

Mye kan tyde på at latterliggjøringen av minoriteter handler lite om minoritetene selv, men om dem som tar dem i forsvar. Humor, musikk og musikkultur vever seg inn i et ideologisk antiwoke-lappeteppe, og samer fungerer som symboler for de politisk korrekte akademiske bevegelsenes kanonkritikk og «avkolonisering av pensum».

er det musikalske fenomenet i ferd med å bli en av våre større kultureksporter. Og mens den brer om seg, sleiken i håret og en konservatisme som er estetisk uproporsjonal med hvor dårlige manerer man har, ble konserten til Roc Boyz på samenes nasjonaldag neste år i Oslo Spektrum utsolgt på rekordtid.

Boyz, boyz

Truls Heggero, bedre kjent som medlem av Truls and the Trees, Lukestar eller bare som Truls – når Piknik i Parken og Lyse Netter går av stabelen denne uka, så er du faktisk tilbake i manesjen!

Det har kommet noen singler her og der, men det er faktisk tretten år siden soloplata di kom. Når bestemte du deg for å gjøre en retur?

– Jeg har egentlig tenkt på det i flere år nå fordi vi har jobbet med en plate i lang tid, som kommer til høsten. Før covid … jeg ga vel ut noen singler. Nei, jeg husker ikke helt, men altså, jeg har gått gjennom mange faser av livet. Men nå er jeg i en fase der jeg har fått litt mer kontroll over ting, masse greier på stell. Jeg tok lappen i går.

Oi, gratulerer. Kjørte du hit i stad, da?

– Takk, jeg er veldig stolt av det. Jeg kjørte hit nå, og det er faktisk første gang jeg kjørte helt ned til sentrum. I morges kjørte jeg dattera mi til skolen for første gang, alene.

Det har vært mange rare år. For noen år siden begynte jeg å jobbe med de låtene her, og det har blitt til en langsom vei tilbake. Jeg har ikke rushet det.

Albumet har kanskje hatt godt av å ligge i marinaden?

– Nei, altså, ting tar bare tid. Det tar tid å bygge opp et team igjen, også er de perfeksjonister. Jeg er nok perfeksjonist når det kommer til melodi, og de når det kommer til alt det audiovisuelle. Og så har vi vært veldig sammen om det, det har vært ganske personlig og nært.

Jeg har alltid vært usikker på min rolle som pop­menneske, siden det er så utseendedrevet

Mange rare år

Disco er så mangt, fra kulerunde frisyrer under en roterende speilball på 1970-tallet, til fjortisarrangementer under Norway Cup: synth, powerade, spraydeodorant og billig hårvoks. Disco er i kjelleren på Studio 54 og i øverste etasje på danskebåten, med andre ord.

Denne begrepsmessige utvanningen skremmer likevel ikke artisten Dagny fra å trå inn på det gildt belyste dansegulvet. Målet er å skape noe «unorsk, vågalt, lekent og annerledes», heter det i presseskrivet. Og mens vokalen strekker og bøyer seg, opp og brått ned i toneleie, kokett, flamboyant og oppmerksomhetsforlangende, skiller hun seg så avgjort fra bermen av følsomt raslende balladepop her til lands.

35-åringen fra Tromsø vokste opp i en musikalsk familie og flyttet senere til London for å satse. Dagny slo gjennom internasjonalt rundt 2015 etter at låta «Backbeat» fikk radio- og strømmesuksess over hele Europa, og har siden hatt ganske store hits med blant annet «Somebody» og «Love You Like That».

er den tredje skiva hennes, og tittelsporet blander Chaka Khan- eller Madonna-

 med en stemme som utfolder sitt teatralske diva-register. Langs en pulsbass danser albumet seg rundt «Macarena»-aktige synthriff til mer typisk klubbtronica-pop og hele veien tilbake til 70-tallet.

Produksjonen er nokså bunnsolid, og artisten i forsetet gjør en god figur, men særlig erotisk er det ikke. I det hele tatt 

sangene ingenting, annet enn å være sanger i kraft av melodiene og rytmene sine. Kanskje er det ufortjent å holde det mot denne musikken, at tekstuniverset er så hult, all den tid dansepopen alltid har vært så lyrisk florlett og svevende, men det betyr ikke at man ikke skal føle noe.

 Effektpedalbruken er gøy, med knust bitfrekvens i instrumenteringen og glitchy overganger, men teksten er svak: 

I’m burnin’, baby, I’m ready now, and imma dance my heart out, baby, out out.

 Når koret kommer inn for å aksentuere siste refreng, føles det mindre som stemmer i rommet enn som stemmer i hodet.

 prøver på noe annet – og noe annet enn Kate Bush – og melodisk er den mer interessant i måten låtens lag er dandert på. I «Turns Out I’m Not a Robot» sklir vokalen tvangsmessig ned en halvtone av gangen, som for å etterape Donna Summers «I Feel Love», men vrenger seg overraskende ut i refrenget. Robotstemmen som mekanisk konstaterer 

er effektiv nok til å understreke poenget, men hvorfor havner vi plutselig alene med kassegitaren i noen linjer? For en feberdrøm!

Mer klaustrofobisk og dystert blir det i «Black Bugatti», selv om det strengt tatt er vanskelig å skjønne hvorfor verden trenger enda en sang der å ankomme et sted i bil blir metafor for god selvtillit.

å holde seg oppe når man går i grunt vann. «Dancefloor Erotica» er ikke noen dårlig dansepop-skive, men Øya-headlinerens nyeste minner mest om disco av utkledningsfest-typen.

Utkledningdisco

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

Livet er så ...

Når seks unge mennesker forener sine musikalske krefter og velger å kalle seg Rigla, hva betyr nå det? «Kvit og stirøygd steig han inn i stova. Stydde seg langs veggen og rigla burt i sengja», skrev forfatter Karl Skuset i 1916. «Dei stod der upp i urdi karane og sette rygg og bein til storsteinane, rigla og velte på dei», som fra Møreposten i 1928.

«Ustø» eller «vaklevoren», skal det visst bety, å være 

 ifølge en omtale av bandet på nettsidene til Norges musikkhøgskole, og det er litt rart. For på tross av at de synger at 

samtlige ble tatt med buksa nedpå knæra (…) stått på halv tolv en stund, det var sånn det skulle gå

i «Halv tolv», virker personene som sitter foran meg så rolige og klare i blikket,

Samtidig har de beina plantet på veldig ulike steder på en og samme tid. Den ene vokalisten Lea Hareide Jønnum er i Bergen og studerer jazzmusikk, mens Ingrid Narum er i Trondheim for å studere jazzen der, gjennom prismet av den metalliske kroppen til en saksofon. Lova Siverts er i Oslo og studerer folkemusikk. Og hvor er resten? Rigla er jo, som kjent, en sekstett.

– Vi kan jo si det som at det er vi tre som gjør den administrative jobben i Rigla. Vi er et fast band, men det er vi som leder det, sier Siverts.

– Også er det oss som lager musikken for det meste, supplerer Jønnum.

Mye løsnet da de fant ut av rollefordelingen.

– Vi er på en måte veldig «et band» likevel, og alle har en stemme. Men det er vanskelig å være seks stykker som skal ta avgjørelser hele tiden, og det var utrolig forløsende å finne ut av det, litt som med gruppearbeider på skolen. Med en gang man delegerer ansvar så kan man liksom sitte og holde på litt for seg selv.

Det viktigste er at tekstmaterialet har nærhet til den virkeligheten man kjenner

Vaklende bestandig

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Dama som sitter foran kamera har kanskje en tilsiktet rufsete rett-fra-stranda-sveis, men en mimikk som tilsynelatende er så stram av injeksjoner at den innskrenker enhver mulighet til å tyde hvordan hun har det. Desto mer underholdende er det at regien i Michael Hartes dokumentar om Kylie Minogue er så tøylesløs. Den snubler og snubler, begynner her – nei vent, der – eller kanskje egentlig et helt tredje sted.

Hvor skal jeg begynne? «There’s certainly no end», konkluderer hun selv, med det rufsete håret, stramme ansiktet og en avslepen australsk aksent som tyder på at hun har bodd noen tiår i London.

Minogue, som nå nærmer seg 60 år, slo igjennom med den enerverende klisjeen «I Should Be So Lucky» i 1987. Låta, med de stikkende synthene, den gjentakende vokalen og det grunne innholdet, ble angivelig laget av det mannlige låtskriver-trespannet Stock Aitken Waterman på 40 minutter, og spilt inn i like stor hast. Sangeren selv var 19 år og egentlig ikke en sanger. Derimot var hun barneskuespiller, hadde vokst inn i en hovedrolle i såpeserien «Neighbours» og hadde en lillesøster som var middels kjent i hjemlandet for å være med i et 

for barn – også bar hun på en drøm. Ja, så hvordan begynte det egentlig?

Startvanskene til dokumentaren blir faktisk selve virkemiddelet. Mens veggen mellom det som skjer inni serien og utenfor rives ned, gjøres seeren oppmerksom på selve fortellergrepet, at fakta iscenesettes, at dokumentaren har en regi. Harte virker mer interessert hvordan popmyter blir laget, enn i å late som om kameraet bare fanger sannheten til enhver tid.

Det er ikke helt ubetydelig, når det har blitt såpass mange av dem etter hvert, de halvslappe artistportrettene som tømmes ut i strømmetjenestens evige sluk. Svulstige er de, og den samme historien forteller de om igjen og om igjen, om det enestående talentet, motgangen, fallet, gjenreisningen og den endelige triumfen. Fra Justin Bieber via Taylor Swift og Billie Eilish til Jennifer Lopez. Mange av dem fungerer mest som forlengede reklamekampanjer, støttet av enorme markedsføringsapparater og bygget over den samme dramaturgiske malen: barndomsklipp, gamle audition-opptak, tabloide overskrifter, tårevåte nærbilder, en eller annen krise, og til slutt arenaen, applausen og lyset, snakkehoder som dundrer inn poengene i tilfelle de ikke blir tydelige nok.

«Kylie» har alt det der også, inni mylderet av arkivmateriale som regissøren må ha brukt tid på å tråle gjennom. Dokumentaren viser for eksempel Minogues behandling fra journalistisk hold, årevis med reduserende spørsmål. Som kvinnelig artist måtte hun stadig forsvare sin egen seriøsitet, samtidig som pressen forventet at hun skulle være tilgjengelig, pen og ufarlig. Og hun nikker og smiler, lydig som om hun var diktert av en buktaler, med bare et halvt øyebryn som kan hinte om noe annet.

Det har faktisk skjedd nok dritt i Kylies liv ellers til å fylle en helt vanlig artistdokumentar: død, dramatisk kjærlighet, alvorlig sykdom, den tvangstrøyeliknende kvinnerollen, lengslene etter et vanligere liv. Det ligger der som materiale for en tung og selvhøytidelig fortelling.

Denne serien finner til og med lys og varme i Nick Cave

Nedenom og hjem igjen

Denne uka kommer musikalske gjester som Matthew Houck (Phosphorescent), Will Oldham (Bonnie ‘Prince’ Billy) og Jolie Holland til … Halden. Og det er din skyld, Jonas Wille, som ikke må forveksles med den nylig-avgåtte-treneren-for-herrelandslaget-i-håndball-Jonas-Wille, eller, jo … det er visst deg det også! Hva skjer?

– Ideen til Kaktusfestivalen startet hos meg. Jeg er haldenser og veldig musikkinteressert, og dette er noe jeg alltid har drømt om å få til.

Mange av oss ante lite om at du bar på denne drømmen.

– Du vet når du sitter og fantaserer om hva du skulle gjort hvis du vant i Lotto? Også plutselig døser du av og tror et øyeblikk at det har skjedd, og så bråvåkner du og skjønner at: det var jo ikke sånn det var.

Sånn har jeg holdt på med lenge, og lekt med tanken, tenkt at hvis jeg vinner i Lotto så skal jeg bestemme hvem som skal spille på min festival; lage en festival basert på min musikksmak. På et tidspunkt skjønte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å prøve.

Livet er for kort! Men apropos å skreddersy til 

musikksmak: Er du ikke redd for at hjembyen Halden blir for liten?

– Uten sammenligning for øvrig, så har vi jo hatt både Tons of Rock og Allsang på Grensen tidligere, som har vært med på å skape aktivitet i byen. Det klart det er stor risiko for at dette blir mye smalere, kanskje 

smalt. Samtidig synes jeg, når man ser på festivaler rundt omkring, at den type risikovillighet er en mangelvare. Det kan virke som om det er mye markedsføringsstrategisk tenkning på å nå ut til så mange som mulig, og for lite fokus på kunstnerisk profil og kuratering.

Men vi har vært heldige med samarbeidspartnerne for festivalen. Det har vært så bra oppslutning rundt ideen.

En dag skal vi ha Nick Cave på Festningen

Kaktus og kurator

Smerz, bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, har kunnet nyte stor internasjonal suksess siden de slapp «Big City Life» i fjor. Attpåtil fikk de Spellemannpris for «årets internasjonale suksess», og de vant også i kategorien for alternativ pop.

Og, som for å minne om at de egentlig bare er to chille damer som liker å leke seg med datamaskin og mikrofon av og til, slapp de nylig en ep kalt «Easy EP». Den er nettopp litt 

 der «Big City Life» slutter, med låta «Easy» og

Ida Messel

Artikler

Madonnas 15. album er et av hennes beste.

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

Ballade i kroppen

Cezinando er klar med første episode av et flyktig drama.

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Skam deg, gutt

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Livet er så ...

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Lekende lett

Olof Dreijer gir ut album for første gang som nettopp ham.

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Fenisk scene

Endelig er noen litt fucked up.

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Ny take på Tveitt

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Madonnas 15. album er et av hennes beste.

Plate­ak­tu­elle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forut­sigbart fra metamor­fosens mester.

Ballade i kroppen

Cezinando er klar med første episode av et flyktig drama.

Nivået er for lavt i norsk rap, mener Øya-aktuelle Anakin Justin. Da frister det å sikte ekstra høyt.

Den peter­panske Robert Smith vedvarer som ungdoms­fe­nomen i tiår etter ti år.

Skam deg, gutt

Boyz, boyz

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikk­ma­ne­sjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å drama­ti­sere.

Livet er så ...

Gamlis­ung­dommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Netflix' Kylie-serie viser hvorfor glitter og fengende refrenger føles helt nødvendig

Risiko­vil­lighet er en mangelvare i festi­val­book­inger, mener Jonas Wille. Nå blir håndball­pro­filen festi­val­sjef.

Lekende lett

Olof Dreijer gir ut album for første gang som nettopp ham.

Backstreet Girls må alltid videre, selv når de står fast i heisen.

Et viktig kunst­ner­skap får en umotivert avslutning.

Fenisk scene

Endelig er noen litt fucked up.

Sølvpapir, arme­ringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforsk­nings­ferd.

Honey Dijon hyller hjemstedet: klubben.

Ny take på Tveitt

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Hedvig Mollestad Weejuns har vært i studio sammen for første gang, og resultatet kommer i dag.

Vi trengte visst en ny hyperpop-sensasjon.

Plateaktuelle Westside Cowboy kom egentlig sammen for å spille coverlåter, men glemte seg.

Forutsigbart fra metamorfosens mester.

Den peterpanske Robert Smith vedvarer som ungdomsfenomen i tiår etter ti år.

Truls, han med «Out of Yourself», er tilbake i musikkmanesjen. Men han kunne også ha jobbet på Kiwi.

Dagnys discoskive er teatralsk, men uten en historie å dramatisere.

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Risikovillighet er en mangelvare i festivalbookinger, mener Jonas Wille. Nå blir håndballprofilen festivalsjef.

Et viktig kunstnerskap får en umotivert avslutning.

Sølvpapir, armeringsjern og plastrør – mye skal med på Anne Hytta Trios lydlige utforskningsferd.