Ida Messel

#fff

#000

Hver gang en vellykket, utenlandsfarende norsk musiker kommer med et så godt album som Bendik HKs «Drakedreper», får medieframstillingen en litt Holberg-esque gjenlyd. «En nordmann står bak årets beste elektroniske plate, nasjonalt og internasjonalt», skrev for eksempel Aftenposten. I samme håndvending gjør de Bendik Hovik Kjeldsberg, som har spilt på alt fra Berghain i Berlin til Sonar i Barcelona, til en slags motvillig, nymotens Erasmus Montanus: som en som kommer og flotter seg på bjerget med de internasjonale impulsene sine, etter at han bare pleide å være trommis for andre artister.

 er det svært lite med denne plata som er grensesprengende nytt eller 

, verken i nasjonal eller internasjonal forstand. På den andre siden er dette et stykke gjennomført, atmosfærisk, melodisk, elektronisk musikk, av typen radiohits for klubbgulvet og klubbhits for radioapparatet – på linje med Jamie xx, Overmono, DJ Seinfeld, Caribou, Bicep og andre kvalitetsnavn. Röyksopp og Niilas er blant dem som har gjort liknende ting her hjemme.

«Drakedreper» er en knallsterk utgivelse, med noen unorske kvaliteter.

og delvis transponert vokal på «In My Mind» med Ane Brun. Synthene søker mot øret som en telefon som leter etter signal i ødemarka. Lydene holder liksom igjen, ymter bare så vidt frampå i både åpningssporet og de påfølgende «Gain_02» og «Gain_03». Det er her genistreken ligger: i å få det hele tida tilbakeholdende, dempede arrangementet til å bli så altomsluttende og levende som Bendik HK gjør gjennom hele «Drakedreper».

Igjen, som med det forrige albumet «Progressive Rock Music», handler det om at perkusjonen er skrudd til riktig, enten det er den forsiktige, nære skarptromma på nevnte låter, eller romdynamikken i trommer og cymbaler på den Ary-gjestede «Tankekraft». Punchen i den synkoperte basstromma på «The Sun Rises and Sets with Her» er heller ikke hverdagskost. En utrettelig jobb er lagt ned i lydbilde-justeringer.

Samme låt burde også trekkes fram for den perkussive drahjelpa fra synthen, arpeggioen av en marimba-liknende lyd, som tillegger masse rytmisk. Det er et grep som går igjen i flere spor. Synthene skjærer sylskarpt igjennom de dunkle motivene, enten det er som gjenkjennelig oscillert synth, som hul flaskeblåsing i mellomspillet «Oraison / Brut» eller Chicago-toner i anslaget til «Keramikkfiguren».

 på «Drakedreper» er Tuvaband-samarbeidet «Friction». Låtens tempo, instrumentenes forvrenging og den nervete vokalen utvider melodien, heller enn å bare føye seg etter den. Dette er en låt for å stoppe opp og dvele, i positiv forstand, i løpet av et album som ellers stort sett raser av gårde, også i positiv forstand. På tide å sende ham tilbake ut av Norge, med «eksport» klistret i panna.

Bendik mfl.

Sigbjørn Stabursvik, du er aktuell med en splitter ny bok om «The Beatles & 60-tallet i Norge», fra 1962 til 1966, hvem er du?

– Jeg er forfatter og pensjonert redaktør for en del norske tegneserier: «Tommy og Tigern», «Nemi» og «Sandman» blant andre.

– Jeg er alle. Nei da, men fra jeg var guttunge fikk jeg høre musikken gjennom eldre søsken, og stabba rundt og sang «Slavsu je je je», uten å skjønne bæret. Så på den ene siden har Beatles vært del av tapetet, men også helter.

For meg var det særlig John Lennon, da jeg ble ungdom og friker. Det han lagde med Beatles fra psykedeliaen kom, og inn i solokarrieren, snakket direkte til meg om de tingene jeg var opptatt av. Og selvfølgelig, vi diskuterte Yoko Ono herfra til himmelen.

Men jo mer jeg har arbeidet med denne boka de siste 3–4 årene, jo mer handler det om det rommet de fire skapte sammen. Og McCartney rager selvfølgelig like høyt. Nå er det dessuten spennende å studere dem som mennesker.

I Beatles-boka di kan man se at du kommer fra tegneseriens verden. Det enorme arkivmaterialet flyter som striper gjennom sidene, med bilder og gamle presseoppslag og tekst.

– Det ideelle er at det serveres såpass om hverandre at leseren ikke tenker over hvordan informasjon kommer inn. Tankegangen kommer nok fra tegneseriene. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt over hva som hadde kommet ut av Beatles-ting i Norge, men så havnet jeg i Nasjonalbibliotekets arkiver og hele prosjektet bare boblet over, og migrerte ut fra det første lille kaninhullet.

Ja, og nå er du langt fra ferdig med dette: Den aktuelle boka di dekker The Beatles i Norge mellom 1962 og 1966, men det kommer en oppfølger allerede neste år, om 1967–1970.

Jeg skulle i utgangspunktet bare lage en liten oversikt

Ikke bare Beatlemania

Daniel Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har siden han begynte å gi ut skiver på Warp vært blant de mest toneangivende elektronika-produsentene i under- og overgrunn.

Den forrige skiva «Again» fra 2023, var en avantgarde-triumf, lekte seg med klassisk musikk og hadde Mathias Faldbakkens samtidskunst på omslaget. Året før hadde han produsert «Dawn FM» av The Weeknd, den gang verdens mest streamede artist, sammen med Max Martin og Calvin Harris. Det er litt av en kreativ spennvidde, og forventningene til høstens «Tranquilizer» kunne knapt vært høyere.

synd at lydverdenen som bretter seg ut, fra de første 20 sekundene med atmosfærisk susing i monitor, er så melodifattig, treig og kjedelig. Typisk for konseptalbum, låter utgivelsen rett og slett for forelsket i sitt eget speilbilde til å ense ketsjup-flekken på kinnet.

Ja, for det er det som er problemet her: Oppsettet bak hvert lydkutt er mer påvirket av et innfløkt «konsept» enn at det handler om å snekre sammen gode melodier og fengslende lyder. Lopatin har satt seg fore å bearbeide samples fra non-profit-biblioteksdatabasen Internet Archive, som nå er blitt fjernet. Lydene er verken stygge eller pene, eller særlig interessante.

 minner «Tranquilizer» om helt typisk meditasjonsmusikk, blant annet albumet James Blake lagde med KI-programmet Endel i sin tid, «Wind Down» (2022). Minuttene utfolder seg med pene støyfrekvenser som kanskje kan få en lytter til å innse at hen stirrer på veggen, men ikke at hen lytter til et album.

Kanskje er det ikke Lopatin sin feil at ambient som «Tranquilizer» vanskelig skiller seg ut, men heller overmetningen av generativ musikk i ambient-feltet. Utfallet er det samme.

One for glemmeboka

I slutten av oktober ble skilsmissen mellom to kjendiser, popartist Lily Allen og skuespiller David Harbour, gjenstand for store nyhetsoppslag. Årsaken var at Allen slapp albumet «West End Girl», der hun verken sparte på kruttet eller intime utleveringer for å oppnå sin hevn over den utro eksmannen.

Det er nesten merkelig å tenke på nå, men en gang for hundre år siden var intelligentsiaen faktisk redde for at ulykkeligheten i samfunnet skyldtes for mye undertrykkelse av psykologiske drifter. «Utviklingen av kultur går uunngåelig hånd i hånd med en økning i skyldfølelsen, til et nivå som kan være uutholdelig for individet»

mente for eksempel Sigmund Freud i «Ubehaget i kulturen» (1930).

Når grensene mellom det private og det offentlige er så skjøre som i nåtidas popmusikalske virkelighet, er Freuds analyse forbausende lesning. Hvor er for eksempel denne skammen over å utlevere sine innerste smålige følelser når Charli XCX, på fjorårets album «Brat», synger om Lorde: 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

. Følte hun seg tynget av skyldfølelse da hun ventilerte om Taylor Swift på samme album: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show

? Kjæresten hennes er George Daniel, trommis i The 1975’s, der Swifts eks. Matty Healy er vokalist. Ryktet gikk!

Swift ga tilsynelatende tilsvar til Charli på årets «The Life of a Showgirl»: 

I heard you call me «Boring Barbie» when the coke’s got you brave.

 Men på dette albumet var det en helt annen 

 som skapte overskrifter. Det handlet om hvor mye kjæresten hadde mellom ørene, eller bena, tydelig referert i låta «Wood».

En ting er sikkert: Det lønner seg å dele dersom man ønsker seg et globalt publikum – dele intime detaljer om seg selv, og aller helst om andre.

I litteraturens verden har diskusjonen gått heftig om hvor mye av avsenderens «virkelige liv» som rettmessig kan ofres på kunstens alter. I mange land har 

debattene rast et sted mellom saksøking og idiotforklaring, selv om det heller ikke mangler på genierklæringer. Og hvorfor skulle det ikke det – gikk Tulla Larsen noensinne til sak mot Edvard Munch for måten han brukte henne i kunsten sin? Nei. Kunstens etos er vel bare å være kunst. Men så var det markedsføring, da. Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

På britiske Lily Allens nye plate «West End Girl» renner det over av sexleketøy, skjermbilder og andre vrakrester fra et ekteskap som har havarert. Det svært utleverende og omtalte albumet handler om eksmannen, «Stranger Things»-skuespilleren David Harbour – og om hans gjøremål mens de to hadde et åpent forhold. For to år siden kunne man, via interiørmagasinet Architectural Digest, bli med paret på en virtuell omvisning i deres blomstertapetserte Brooklyn-villa. Nå ble man på liknende vis invitert inn. I låta «Pussy Palace» får lytterne omvisning i ekstra-leiligheten der Harbour hadde utenomekteskapelige samkvem: 

Sheets pulled off the bed, they’re strewn all on the floor / Long black hair, probably from the night before

I «Madeline» synger hun til Harbours elskerinne: 

I can’t trust anything that comes out of your mouth / I’m not convinced that he didn’t fuck you in our house. 

Hun har funnet ut av utroskapen ved å lese tekstmeldingene hans, synger hun, uten å gå noen omvei via språklige bilder.

Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

Sårbarhetens valuta

på svensk, Europas første opera på samisk. Den har urpremiere i Stockholm denne lørdagen, i Kungliga Operan. Hvor lenge har dere jobbet med dette?

– Jeg har jobbet med prosjektet i ett og et halvt år men librettist Rawdna Carita Eira og komponist Britta Byström har jobbet med det enda lenger. De satte opp en opera i Canada for noen år siden, og ville gjøre et liknende samarbeid i større skala her.

De tok kontakt med meg mens jeg var her i Stockholm og jobbet med post-produksjon av filmen «Stöld» (2024).

Og det er jo nettopp en film, og du har arbeidet med mange kunstformer utover det, men har du gjort noe som det her før? Opera?

– Nei, og det var det første jeg sa til dem da de ønsket å ha meg med. Jeg har aldri gjort opera og jeg kan ikke lese noter.

Så derfor måtte jeg gå flere runder med meg selv før jeg takket ja. Men dette er samisk historie på nordsamisk som jeg kjenner meg igjen i og føler meg trygg på. Dessuten er det musikken som står i sentrum og som bestemmer det meste, og ettersom jeg er artist og komponist selv.

Det første jeg gjorde da vi begynte å jobbe her var å spørre rommet om tillatelse, ha en samtale med rommet.

Kan man se det på forestillingen at du vanligvis jobber med film?

– Jeg tror man ser det med måten jeg jobber med bildekomposisjon, bruk av 

og videoprojektor. Tanken er at landskapene skal framstå filmatiske, at de har en dybde, puster og er dynamiske. Så har jeg lagt mye vekt på skuespill. Samtidig er det noe helt annet å jobbe med denne materien, å jobbe med øyeblikk som du aldri får igjen.

Hjertet banker

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

Ubehag.com

Når Gustavo Santaolalla gjester Norge under Oslo World, feirer han fortsatt tjueårsjubileet til albumet «Ronroco» – albumet som skulle bli vendepunktet i karrieren hans. Det vil si, «Ronroco» sitt tjueårsjubileum var egentlig i 2017, og nå nærmer det vel seg strengt tatt et trettiårsjubileum, men poenget er det samme: feiring.

– Det blir veldig spesielt, sier han om Oslo World-besøket.

– Det er ikke rom for applaus før rundt 20 minutter ut i konserten, da er publikum allerede 

, vet du. Det blir veldig, veldig annerledes enn alt jeg har gjort og sett.

Albumet var navngitt etter strengeinstrumentet ronroco, en slags moderne versjon av 

fra Andesfjellene, som kan minne om en lutt. Santaolalla viser fram et eksemplar foran kameraet fra arbeidsrommet i Los Angeles. Strengehalsen er bred som en gitar, men omtrent halvparten så lang, den bærer et sett av fem doble strenger mellom et stort hode og en mindre, ballongformet kropp. Treverket er uten ornamenter, dill eller dall, men lyden er rik og resonnerende.

Da Santaolalla samlet musikk han hadde skrevet over en femtenårsperiode til denne musikalske ronroco-monografien – som ble utgitt på prestisje-indielabelen Nonesuch i 1998 – forlot han den spansktalende rockescenen i Argentina, og trådte inn i en helt ny verden. Det vil si verdener, i flertall.

Albumet ble plukket opp av regissør Michael Mann, som ville bruke låta «Iguazú» til filmen «The Insider» fra 1999. Så ble den meksikanske regissøren Alejandro G. Iñárritu også fascinert, og hyret Santaolalla til å komponere originalmusikk til to filmer. På det tidspunktet var det ikke noen vei tilbake, Santaolalla ville jobbe med filmmusikk, og verktøyet var ronrocoen. Da han ble hyret til Walter Salles’ «The Motorcycle Diaries» i 2004, filmen basert på Che Guevaras memoarer, fikk han sitt endelige filmmusikk-gjennombrudd. Senere fulgte «Brokeback Mountain» (2005), «Babel» (2006) og mange flere.

Likevel er det ikke før de siste par årene at Santaolalla har turnert med ronroco-musikken alene. Settene har stort sett trukket i tråder fra ulike bandarbeider og ulike sjangre, med det han kaller mer «varierende energier». Han tror det rendyrkete ronroco-settet kan oppnå noe helt eget.

– Med verdens tilstand, den tilstanden vi lever i nå, så mener jeg denne musikken har en virkelig hensikt. Jeg tror konserten har en plass i denne tiden, sier han og etterlater store gap mellom linjene.

I mitt land er det en forferdelig politisk katastrofe det som foregår nå

Ronroco-stjerne

Herregud, Jonas – eller Linni, som vi kjenner deg best som – album igjen? «Flux Stasis» kom forrige uke. Du er en produktiv fyr!

– Det er vel nummer ti i løpet av de siste fem årene hvis jeg ikke tar feil. Så vi prøver å holde det til to album i året.

, Kvam, på produsentsida. Men hvordan jobber du? Skriver du alt først eller kommer det litt av seg selv i studio?

– Jeg skriver masse hjemme, stort sett hele tiden, tar opp med telefonen. Det er best å ha noen ideer på forhånd, og det går i bakhodet dagen lang. Så blir studiotiden mest revidering, egentlig.

Og denne fyren vi møter i tekstuniversene dine, hvem er det?

– Det er alltid veldig nært meg. Når jeg ser tilbake på diskografien min, kan man nøste i trådene av hvordan livet har vært. Jeg skriver jo ofte veldig billedlig og metaforisk, men de kommer alltid fra Jonas – mitt eget liv.

Hvor i livet er vi nå, med «Flux Stasis»?

Plutselig ser man verden gjennom barnet sitt

Klubbepappa

Stua han sitter i er grålig opplyst av dagen, og en gitar henger på veggen. En bunke papirer ligger på et sofabord, en haug ideer står på en magnettavle.

– I Danmark er det ganske enkelt å finne veldig fine møbler fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet veldig billig. Så dette skrivebordet her, peker han.

– Det er over hundre år gammelt og et fantastisk stykke trearbeid. Jeg fikk det for bare 72 kroner.

Det er et sjeldent syn – ikke skrivebordet, magnettavlen eller noe av det andre stæsjet – men en begeistret Elias Rønnenfelt. Siden han var i tenårene har han figurert i musikkoffentligheten som en håpløst moody punker med småsvett lugg.

Han er frontmann i bandet Iceage, som skjøt ut av miljøet rundt Ungdomshuset på Nørrebro. Han var fjorten år gammel da voldelige svære demonstrasjoner gikk gjennom Københavns gater i forbindelse med nedleggingen av det selvstyrte samfunnshuset. «Ungeren» som de kalte det, var i likhet med det norske Blitzhuset en del av husokkupantbevegelsen «Bz». Containere sto i fyr, butikkvinduer ble knust og gatekamper oppsto mellom demonstranter og politi. Det er straks tjue år siden, men mye tyder på at Elias Rønnenfelt ikke har hatt noe ordentlig hjem i den danske hovedstaden siden den gang.

33-åringen har stort sett turnert og reist, bodd hos mamma eller lånt venners sofa, og ble dessuten kastet ut av det siste kollektivet han bodde i, rimelig brått. Rønnenfelt har i flere intervjuer beskrevet det som et liv på rømmen, livet han har levd siden han var omtrent seksten år og karrieren skjøt fart. Det har hatt en stor plass i tekstuniversene hans, også på det aktuelle albumet, med for eksempel «USA baby»: 

Dumb rider of nowhere / La lune regarde, devil may care / Sleepless mon chéri / Hope I’ll land on my feet.

De siste par årene har han nemlig også blåst liv i en solokarriere på siden, og hans andre album under eget navn, «Speak Daggers», kom ut forrige helg. Intensiteten fra Iceages «Ungeren»-punkekaos er byttet ut med et søkelys inn i ham selv. Produksjonen tillegger andre teksturer: noen ganger grovhugde, andre ganger ømme. Rønnenfelts stemme forblir like Shane MacGowan-aktig, styggpen og upolert, egnet til klar tale, men føles likevel mer intim i soloprosjektet – mindre som en kanal for Iceages kollektive kraft, mer som han sitter i samme rom som deg.

Dette krypinnet i Københavns Nordvest er hans første ordentlige leilighet, der han bor for seg selv, med separate rom med ulike funksjoner. Ikke rart han peker begeistret rundt.

I eget navn

Tjuefem år og over ti album har gått siden Håkan Hellström debuterte med «Känn ingen sorg för mig Göteborg», og i åpningen av sitt nye album konstaterer han at han er 

. Hva betyr egentlig det? Er det et forsøk på å se tilbake, å distansere seg fra sitt eget livsverk? Kanskje både ja og nei: ifølge Hellström selv er «Svensk rost» ikke ment som noe stort utsagn eller 

. I stedet skal det være en samling «feelgood-låter», «schlagere – men av den gamle skolen». Han søker nostalgi heller enn relevans.

De første fem låtene farer avslappet, nesten tilfeldig av sted, fram mot «Allt kommer vår väg» – en slags hyggelig jam i et forsamlingslokale i bygda. Hellström trer i større grad tilbake som frontfigur, og blir en likevektig del av bandet. På låter som «Evergreen min vän evergreen» er det blåserne som bærer sangen, ikke vokalen.

 finner man små drypp av vintage amerikanske lydklipp, små tidskapsler fra en svunnen tid. Skarptromma markerer andre og fjerde taktslag, mens bassen synkoperer seg lekent imellom og dirigerer dansefoten. Det klappes i hendene, tamburinen rister, strykerne svever over hornene, og Hellström synger i 

 med koret sitt. Det er den samspilte gleden i musikken som fester seg først – før tekstene eller fortellingene får nevneverdig plass.

Men så, på «Sweethearts» og «Pappa, säg ja!», trer vokalen tydeligere fram igjen. Han synger med en slags barnlig insistering, og om hva? Om Clark Kent, Billie Jean og andre figurer hentet fra nettopp barndommens 

. Bandet han tidligere nesten gjemte seg bak, krymper gradvis til en størrelse som kunne fått plass i ranselen. Forholdet mellom Hellström og komp begynner å ligne at han synger med til radioen på kjøkkenet mens han egentlig holder på med andre ting, hører en schlager og begynner å drodle videre på den.

 av Motown-rytmer i «Oändlig refräng», mens andre låter trekker i retning av 60-talls surferock. 

Aldrig värt i California, men jag älskar Beach Boys

, synger han, og legger til at han alltid skal «fånga vågen» – et bilde på både musikalsk arv, kunstnerisk driv og 

Samtidig dekker denne påstått autentiske skrangle-patinaen utvilsomt alt denne mannen lager, uansett referansegrunnlag.

I dag befinner Hellström seg i en fase der han ikke bare skaper, men kanskje mest gransker seg selv som skapende menneske. Der har han for så vidt stått lenge – kanskje i minst ti år. Etter tjuefem år synes det å være liten vits i å snakke om Hellström som en artist i stadig nye kontekster. Han høres ut som seg selv uansett – en motor som lever og ånder, som prosesserer alt han tar inn – og stadig spytter ut et gjenkjennelig, nesten forutsigbart produkt.

 står igjen som et halvt tydelig prosjekt, fine intensjoner, fint gjennomført, men uten at det har foregått noe større kreativt hamskifte. Og nettopp derfor er det faktisk også gledelig å møte ham igjen år etter år. Kom, kom: vår alles kjente, kjære trubadur har atter vendt tilbake til torget.

Hellström rydder opp

En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.

 umulig å se for seg at de elleve låtene (og diktene) på «Goodness» bare lå og trykket på i halsen til Theodora «Feeo» Laird – at de bare måtte ut. Vokalisten og produsenten fra London leker seg liksom fram mellom reinskårne basstrommeslag og pumpende dronedrønn, som for å sjekke hvordan det kjennes ut å synge sånn.

Om hun gjør det med formål om å vende seg ut av sitt eget interne inferno, eller om hun forsøker å dra lytterne inn i det med seg, spiller ikke så stor rolle. «Goodness» er nesten totalt depressivt, blottet for humør. Vart, sart, men 

 – heller altfor høytidelig. Diktene underveis er framført av fattern, teaterskuespiller Trevor Lairds dype stemme: 

Awful things happen every day to people who don’t deserve it.

Opplesningene setter en fortellermodus for albumet, men gjør ikke så mye godt for den litt utilnærmelige høytideligheten.

spidder likevel sylskarpt gjennom den ensformige rekken av låter. Det gjelder de stedene vokalmelodien oppleves mer ubehersket, som langs det morske regnværsbyge-orgelet i «Here». Når gitaren melder seg inn er det som for å varsle om at stemmen holder på å nå bristepunktet. Her tar hun mer risiko.

Måten den tikkende cymbalperkusjonen i «The Hammer Strikes The Bell» roter til den messende vokalen, skaper en uorden rundt det gravalvorlige, har den samme effekten. I den sprengte hviskingen på den avsluttende «There is No I» er hun på sitt mest slagferdige. Det er lurt å avslutte på topp.

Herlig uorden

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Når de tråkker til på overdrivepedalene, og Cristante biter fra seg på «Rooster», eller gitaren gneldrer på «Cowbella», derimot, fungerer musikken som en oppkvikkende klaps på kinnet.

Slesk med mer

Ryktet går om en helt fantastisk skatt. Ett britisk pund, «£», tilsvarer i skrivende stund cirka 13,51 norske kroner, og så mye kan bli trukket i en ny avgift per solgte konsertbillett i Storbritannia.

Dette handler om god gammeldags omfordeling og utjevning. For på tre år har mer enn 150 mindre konsertsteder låst ytterdøra for godt i Storbritannia, i gjennomsnitt en i uka av de rundt 810 stedene totalt. Skylda har blant annet pandemi, dyr husleie på grunn av gentrifisering, dyr strøm, nabolagsregler mot støy, et potensielt publikum med mindre å rutte med …

Samtidig kontrollerer selskaper som Live Nation, via Ticketmaster, to tredjedeler av billettmarkedet i Storbritannia. På initiativ fra organisasjonen Music Venue Trust foreslås det nå at ett pund per billett fra konserter med 5000 publikummere eller flere overføres til mindre arrangører. Modellen innebærer at inntekter fra de større konsertene samles i en pott, eller i et fond, og deles ut til mindre arrangører via et kontrollert organ.

 blitt foreslått som en frivillig ordning, praktisert av store aktører allerede: Royal Albert Hall, for eksempel, eller artister som Ed Sheeran, Coldplay, Diana Ross og Radiohead.

Noen har også tatt til orde for at ordningen burde være lovpålagt. Det har de for eksempel drevet med i Frankrike i ulike formater siden 1986. Dagens Centre National de la Musique (CNM), har siden 2020 omfordelt 3,5 % av alle billettsalg til den musikalske grasrota.

Nå følger diskusjoner om lignende systemer skal på plass i flere land: Tyskland, Nederland, Spania, Canada. I Australia har en frivillig ordning vært på plass siden mars, som blant andre Olivia Dean har benyttet seg av for 2026-turneen sin.

 er likevel en helt annen nasjon: Uten Live Nation med på laget, vil strategien ha liten effekt. Men lite tyder på at konsertgiganten kommer til å formalisere omfordelingsinitiativet.

Her til lands tyder også mye på at det kan lønne seg å strømlinjeforme/forenkle det økonomiske støttesystemet rundt mindre arrangører. Det blir for eksempel fremmet i den offentlige utredningen «Musikklandet», som ble overlevert til Lubna Jaffery i juni. I forslagene til nytt statsbudsjett ligger en visjon om et kulturløft som «skal komme hele landet til gode, og særlig satse på den lokale og regionale kulturen». Med andre ord: Vil de samme diskusjonene om billettsalg og omfordeling komme hit? Det burde de kanskje.

Mer enn 150 mindre konsertsteder har låst ytterdøra for godt i Storbritannia

Nasjon mot Nation

Jon Ranes er også kjent som Loverboy fra rapgruppa Undergrunn. Forrige fredags «Verdens beste album» er hans andre fullengder som soloartist, visstnok inspirert av Håkan Hellström, Stein Torleif Bjella og Tom Petty. Tittelen er et nikk til Joachim Triers film «Verdens verste menneske», og Charli XCX sin hyllest av den. «Etter en Joachim Trier-sommer går vi nå inn i en Jon Ranes-høst», skrev Universal i presseskrivet.

 er en helt gjennomsnittlig høstopplevelse for en ung mann i Oslo som skildres gjennom albumet, er det en helt rimelig betraktning, det. 

Eksen min har begynt på studier / Sitter her i leiligheten min og koker ramennudler,

synger han for eksempel i åpningslåta, og setter den konseptuelle tonen.

Mot det gladkristne poprock-kompet skal direktheten i tekstene oppleves litt ekstra bitende. Gal av lengsel står Ranes står utenfor oppgangen til eksen i Schweigaards gate og kikker inn, men det formidles ikke via noe bilde, bare rett frem: 

I Schweigaards gate, der du pleide å bo / Står jeg og titter inn der du en gang sto. 

At han låner litt fra fotballens univers i platas siste låt, «Stang ut – live fra stua», hjelper ikke på saken med den banale ærligheten: 

For når dama drar og fotballen er alt du har / Men hvert mål annuleres på millimetern’ med VAR.

Aller mest corny blir det på låta «Kunstig intelligens», hvor temaet KI behandles så direkte at låta ligner en gjengs NRK-parodi over den norske pop-rapsjangeren: 

Dagen musiker’n blir bytta ut av kunstig intelligens / Skal vi endelig puste ut for det er noen andres tur.

 at det finnes liknende forsøk på direkthet i norsk pop med langt større hell, trenger virkeligheten i hvert fall 

filter når den skal sluses inn i kunsten på spennende måter. Poesi er – aller helst – noe mer enn bare ord som settes sammen i setninger.

Uten filter, dessverre

Du har nettopp hatt dine første offisielle arbeidsdager som daglig leder i Øyafestivalen. Hvordan har det vært?

– Dette er jo definitivt en drømmejobb for meg – i så stor grad at jeg kanskje ikke har turt å drømme om det.

Hva gjør man som daglig leder, egentlig?

– Mest er det koordinering, lede laget, støtte der det trengs, rapportering og budsjettprosesser, se på hvordan vi vil utvikle oss videre, finne nye måter å tenke på.

– For meg betyr det mye å lage opplevelser for folk, og jeg tror menneskemøter er viktigere enn noen gang. Nå kommer jeg fra en jobb i Eik & Friends (restaurant- og bardrift, journ.anm.), med et veldig visjonært team med mye

 for opplevelsen de leverer til kundene – så jeg håper jeg har klart å få med meg litt inspirasjon derfra.

Men festivallivet, da: Hvordan havna du inn i det?

– Det starta faktisk med Øya i 2003, da jeg bar gjerder. Jeg ble med på nedriggen, og det bare klikket for meg med en gang: å komme inn i et sånt gjerde-team, jobbe hardt og ha det hyggelig sammen. Etter hvert fikk jeg bli gjerdeansvarlig på nedriggen.

Festivaler er den fineste måten å oppleve musikk på. Jeg har jobbet som arenasjef i mange år, og på flere festivaler i Tromsø, blant annet. Men det var fint å få det litt på avstand i noen år, så jeg kunne komme tilbake med masse nye ideer.

Øya har ny sjef

Albumprosjektet springer ut av et verk som jazzmusiker Thomas Strønen laget for en danseforestilling på Operaen i 2010. Da tok han med seg piano-fantom og komponist Maria Kannegaard, som er vidt hyllet for sin egen trio, der Strønen også er med. Mange har blitt kjent med Kannegaard gjennom radiodokumentaren «Pianisten» på NRK.

Da de hørte igjennom de nå 15 år gamle opptakene, hadde liksom marinaden satt seg på en litt annen måte. Dette måtte de utforske videre, og resultatet ble «Time to Crystallize».

 møttes allerede på NTNUs jazzlinje. Men selv med jazzete musikalske bakgrunner, og Jazzland som utgiver, er plata en sjangeroverskridende sak, sydd inn i noe som ofte minner mest om en elektronika-kropp. Synthen dirigerer retningen for de fleste av sangene, selv med åpningssporets perkusjon – og karibiske anstrøk.

Med fengende, repeterende temaer høres det ut som vi skal til filmen eller tv-serienes verden. Nært 

-aktig kan melodiene bli til tider, også på fabelaktige «Inventory of Shimmers». De levende, lekende trommene bryter det statiske utgangspunktet opp, etterlater seg lommer i lytteopplevelsen der øyeblikkene skiller seg bedre ut.

, med andre ord vrenger seg ut, slutter å trekke trommene etter seg og stjeler all plassen til seg selv. Et annet er øyeblikket der 

av takten endrer seg på «Spectral Contingencies», uten at takten egentlig endrer seg.

Johansens vokalbidrag, Sylvia Plath-opplesning og kor på sistespor «Benjamin’s Aura», syr elektronikken og perkusjonen sammen, og gir musikken et ansikt og en avsender. Håkon Brunborg sin produksjon får det til å høres som om vi faktisk befinner oss i rommene med de som spiller, og som om de som spiller faktisk spiller.

Jazz-tankegodset lever i beste velgående gjennom sjangerhybriden her, med melodier som tøyer strikken for det forutsigbare. Bandet oppleves som en egen enhet, mer enn summen av sine medlemmer.

Når Tuva Syvertsen rapper med kort etterklang, nær og tett på, i «Virgin Acelytene» – over et komp med katedralsk dybde – er det som om klokka slutter å tikke. Hun gjør en fremragende jobb som vokalist på «Body Immiscible» også, selv om førstnevnte låt må fremheves for sitt hitpotensial.

 møtes i drømmen i natt: der Kannegaard, Strønen og Syvertsen utgjør en fast trio, spiller tusen konserter og gir ut tusen nye plater.

Jazze med gruppa

I fjor ble Kneecap både klubbrap-yndlinger og gjenstand for en spillefilm som var løst basert på veien deres mot popstjernestatus, regissert av Rich Peppiatt. Kneecap er to unggutter fra vest i Belfast som spytter 

på irsk, et språk som først fikk offisiell status i Nord-Irland i 2022. Uansett: 

Focain caite amach arís, barraíocht piontaí le barraíocht snaois, 

kan de for eksempel rappe i «H.O.O.D», om å bli kasta ut fra et utested, om promille og promille-relatert oppførsel.

Andre ganger blir det mer politisk, som i låta «Recap», der de går til angrep på lederen for Det konservative partiet, Kemi Badenoch: 

You like to think that you’re fooling everybody/ But you’re not, just like the Iron Lady your career is gonna rot

, rapper de, etter at det ble kjent at Badenoch hadde stått i spissen for en beslutning om å unndra kunstnerstøtte til Kneecap. Bråket, tullet og opprøret i musikken deres rister rumper og hoder fra irske kjellere til Sundance.

Litt nord i London for eksempel, i det som heter Kentish Town, ligger en ærverdig Art Deco-kino som har blitt til konsertarenaen O2 Forum. Sent i november i fjor gikk den nordirske rapgruppa på scenen der, foran omtrent to tusen energiske publikummere. Gaza-demonstrasjoner skjedde rundt omkring i London hver eneste kveld på dette tidspunktet. Kneecap hadde allerede profilert seg for sin støtte til Palestina-saken i løpet av turneen, og folk mobiliserte med flagg og kefijer.

Så inntraff det skjebnesvangre øyeblikket der et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen. Videoopptak fra kvelden viser at en av rapperne, Mo Chara, eller Liam Óg Ó hAnnaidh som han egentlig heter, bøyer seg ned, plukker opp flagget og begynner å vifte med det høyt over sitt eget hodet i takt med musikken. I ettertid ble det hevdet at rapperen ropte «Up Hezbollah» og «Up Hamas» inn i mikrofonen mens han holdt på med dette Hizbollah-flagget som ble servert ham.

Månedene gikk, og i mai ble Mo Chara i Kneecap siktet for påfølgende brudd på terrorlovgivningen i Storbritannia. «The Terrorism Act» av år 2000 har en paragraf 13 hvis ordlyd sier at «En person på et offentlig sted begår et lovbrudd dersom han bruker et klesplagg, eller bruker, bærer, viser fram en gjenstand på en måte som vekker rimelig mistanke om at han er medlem av, eller støttespiller for, en forbudt organisasjon.» Om mistanken var rimelig eller ei strides de lærde om, men Hizbollah er i alle fall på lista over terrororganisasjoner i Storbritannia, og Mo Chara ble mistenkt for å støtte dem.

Da skjedde også mye av det som vanligvis skjer: et slags nødbluss av en ytringsfrihetsdiskusjon skjøt oppfarende mot himmelen, og dalte ned i sanden like momentant. På den ene siden skal kunsten være fri og Mo Chara kunne gjøre alt mulig rart på en scene, het det. På den andre siden har Mo Chara et ytringsansvar, og skal for eksempel ikke oppfordre til vold. Og det er rart med det, for stort sett holder det liksom å ha nevnt de to posisjonene i diskusjonen. Dermed har diskusjonen offisielt liksom vært holdt.

Ida Messel

Artikler

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbepappa

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barndommens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

Slesk med mer

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

Jazze med gruppa

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

D’meg igjen

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Ung gutt fra Essex

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?

Bendik HK er nesten for god til å være norsk.

I Sigbjørns Sta­burs­viks nye bok ser vi norsk 1960-talls­his­torie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konsep­t­album av typen kjedelig ambient.

Sårbar­hetens valuta

Elle Márjá Eira fra Máze og Kautokeino regisserer den første samiske operaen på det europeiske kontinent.

Danny Brown er clean, men stadig skitnere.

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolal­la vil avlaste verdens­si­tua­sjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbe­pap­pa

Soloalbum- og Oslo-aktuelle Elias Rønnenfelt har vært på rømmen halve livet.

Mann (51) grubler over barn­dom­mens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risiko­villig.

Slesk med mer

Nasjon mot Nation

Jon Ranes’ andrealbum er for direkte og for corny.

Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.

Jazze med gruppa

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Joanne Robertson er kunstner i bred, men skikkelig knirkete forstand.

Liz Pelly, forfat­teren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

D’meg igjen

Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.

«Tel­lekt­ro» er en verdig hyllest av vestlands­ho­ved­staden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legen­darisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Ung gutt fra Essex

Annethvert år (minst) trenger visst popen å reddes.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solo­kon­sert i West­min­ster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammen­hen­gende låt?

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Oneohtrix Point Never har laget konseptalbum av typen kjedelig ambient.

Sårbarhetens valuta

Oslo World-aktuelle Gustavo Santaolalla vil avlaste verdenssituasjonen med et helt spesielt instrument.

Klubbepappa

Mann (51) grubler over barndommens helter.

På debutplata er Feeo best når hun er risikovillig.

Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?

«Tellektro» er en verdig hyllest av vestlandshovedstaden gjennom Mikal Telles prisme.

I helga er det Hot! Hot! Hot! i Bergen. Mikal Telle lover en legendarisk DJ – og slipper samleplate-trilogi.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

Er det for mye å be om en noenlunde sammenhengende låt?