Musikkhistorien er full av nazi-flørting, viser den ferske boka «This Ain’t Rock ‘n’ Roll».
Når Kanye «Ye» West omsider slipper albumet «Bully» i dag – etter å ha annonsert det allerede i september 2024 – skal det visstnok være noe av det mer normale han har gjort de siste ti, mildt sagt utsvevende, årene. Skiva ryktes å hente kreativt fra karrierehøydepunktene «808s & Heartbreak» (2008) og «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.