Lykke Li
The Afterparty
Neon Gold
Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. I’m not gon’ cry, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
