Mathias Sonne

Henrik Angelsen Haanes

#fff

Sjefen for det globale konsernet Siemens, Joe Kaeser, ble i fjor spurt hvorfor skillet mellom rik og fattig blir større og større i et land som Tyskland.

– Det er nok mange lønnstakere som ikke tjener formuer på aksjer, var det friske svaret fra Siemens-sjefen, som har en samlet årsinntekt på 65 millioner kroner.

Anekdoten stammer fra den tyske eliteforskeren Michael Hartmanns nye bok, «De virkelighetsfjerne». Med analyser av forholdene i Tyskland, med avstikkere til Frankrike, Storbritannia og USA, advarer han mot at de nasjonale elitene er en direkte trussel mot demokratiet.

– Det morsomme er jo at Kaeser ikke engang har fantasi til å forestille seg at det er millioner av tyskere med fulltidsjobber som ikke er i nærheten av å kunne sette av penger til aksjer. Derfor er det et godt bilde på hvordan elitene holder på å miste forbindelsen til resten av befolkningen.

Hartmanns poeng understrekes av en tysk minstelønn på om lag 87 kroner. Og halvparten av befolkningen eier nå bare 1 prosent av den samlede nettoformuen, mens de øverste 2 prosentene mottar mer enn en tredel av de summene som årlig går i arv i Tyskland.

Siden 1990-tallet har sosiologiprofessor Michael Hartmann drevet empirisk forskning på elitene i Tyskland og resten av Vesten, som han i boka betegner som «en virkelighetsfjern selvrekrutteringsmaskin».

Elitenes makt har bare økt, og kritikken øker i volum – særlig fra høyrepopulistiske bevegelser som framstiller seg som den folkelige motsetningen til Paris, Brussel og Washington, mener Hartmann.

– Populismens seierstog skyldes at de økonomiske elitene, tross skandaler som Panama- og Paradise-dokumentene, utviser en komplett likegyldighet overfor vanlige folk, mener Hartmann.

De høye herrer

Astrid Hygen Meyer

#000

Så var det altså avgjort: I går ble de ansatte i Klassekampen innkalt til et allmøte der avisas nye ansvarlige redaktør for første gang ble presentert. Og den nye redaktøren skulle vise seg å være et ansikt som bør være svært godt kjent for de fleste som én eller annen gang de siste ti årene har vært innom på huset.

Nyheten ble møtt med stående ovasjoner fra staben hun nå skal lede.

– Jeg hadde aldri gjort dette om det ikke var for dere, sa Mari Skurdal, synlig rørt over applausen.

Klassekampens styreleder Sveinung Mjelde trekker særlig fram allsidigheten i Skurdals erfaring når han skal forklare hvorfor styret vurderte henne som den beste søkeren.

– Hun har lang erfaring fra alle sider ved Klassekampens virksomhet, og har vært vaktsjef, nyhetsleder, redaksjonssjef og featureredaktør. Vi vurderte henne som særdeles kvalifisert, sa han.

Mari Skurdal er i dag redaksjonssjef og featureredaktør i avisa, og i ledertospann med avisas avtroppende redaktør Bjørgulv Braanen fungerer hun i praksis som en slags innenriksminister for små og store valg i redaksjonen.

I 2015 gikk hun over til sin nåværende stilling for å bygge opp featurejournalistikken som et nytt, journalistisk felt for avisa fra bunnen av.

At det nå er Skurdal som rykker opp og blir redaktør, kommer derfor ikke som noen stor overraskelse for dem med kjennskap til avisa. Kanskje aller minst for Mari Skurdal selv, kan det virke som.

Lover stø kurs framover

Eirik Grasaas-Stavenes

I en varm Stillehavs-bris skulle Silicon Valley-milliardæren fortsette ekspansjonen av sitt digitale imperium. Med utsikt over havet og sand mellom bleke tær. I fred og ro. Skjermet fra allmennhetens innsyn.

Etter helikoptersightseeing kjøpte Facebook-sjef Mark Zuckerberg og filantropkona Priscilla Chan i 2014 et nesten tre kvadratkilometers strandområde på Hawaii. På øya Kauai skulle paret nyte sine 70 milliarder dollar, mens «Jarvis», deres private kunstig intelligens-hjelper, ved hjelp av ansiktsgjenkjennelse vekket datteren Max til morgenundervisning i mandarin. Området er ni ganger større enn Frognerparken i Oslo. Zuckerberg ville ha alt for seg selv. Så Harvard-studenten, som har blitt verdens femte rikeste mann på våre privatliv, reiste et gjerde for å holde lokalbefolkningen ute fra hele sin nyerobrede eiendom. Kauai-folket hadde visst noen rettigheter knyttet til jakt og høsting. Men «the Zucks» intelligens, penger og makt måtte da veie tyngre enn at noen fattige urinnvånere hadde brukt området i noen århundrer? Eller?

Lokalbefolkningen protesterte. Zuckerberg svarte med å saksøke dem. Men folk på Hawaii hadde erfaring med kamp mot oligarker. Med Kaniela Ing fra organisasjonen Democratic Socialists of America i front, kjempet de tilbake. Etter tre år i med forsøk på å kvele øyfolket med penger og advokater måtte Zuckerberg droppe søksmålet og skrive et brev om at han hadde lært mye nytt om kulturen på Hawaii.

Til nå hadde gutten fra White Plains i New York seilt på en relativt motstandsløs monopolferd med løfter om å binde verden sammen på sin digitale plattform. Nå ble teknologimilliardæren stoppet av reguleringer og folkemakt. Var Hawaii-smellen en forsmak på det som skal komme?

Noen år seinere brygger det på begge sider av Atlanteren opp til et oppgjør med både Facebook og andre teknologigiganter, som Amazon, Google og Apple. Vitenskapshistoriker og en av verdens fremste «Big Tech»-kritikere, Evgeny Morozov, mener tilbakeslaget mot Silicon Valleys libertarianske teknologikapitalisme er i full gang: «Teflonbransjen er ikke så uangripelig lenger» og «dritten som slenges mot den blir endelig sittende», har Morozov skrevet.

Forsida på marsutgaven av Silicon Valley-blekka Wired Magazine prydes av en forslått Zuckerberg, med blod i fjeset og et plaster over høyre øye. Forsida ble laget før avsløringene om hvordan det politiske konsulentselskapet Cambridge Analytica brukte Facebook-data til å pepre velgere med annonser som skulle tjene Donald Trump i 2016-valgkampen. Skandalen fyrte opp under anklagene om at Facebook undergraver demokratiet. Anklagene har eksistert i årevis, men skjøt for alvor fart etter spredning av falske nyheter under USAs presidentvalg i 2016.

Etter at Zuckerberg først, i kjent stil for folk på Hawaii, truet med å saksøke avisene som rapporterte om Cambridge Analytica-skandalen, forsøkte Zuckerberg å framstille seg som et offer for bedragerske briter. Men både Kongressen i USA og kommisjonen i EU krever svar. Siden han ikke klarte å gjemme seg fra stormen, måtte Zuckerberg til slutt gjøre flere intervjuer der han beklaget og lovet bot og bedring. Han sier det vil ta flere år å fikse personvernsproblemene.

VÅR FELLES FIENDE

Mari Brenna Vollan

For dem som har lest en norsk nettavis det siste året, har det vært umulig å unngå en viss dresskledd mann med hentesveis og rød caps.

De siste 16 årene har ingen amerikansk presidentkandidat fått så mye oppmerksomhet i norske medier som Donald Trump – med knepent unntak av sittende president George W. Bush i 2004. Og aldri før er det skrevet så mye om kandidatene.

Fram til november i år er de to amerikanske presidentkandidatene nevnt 6091 ganger i de største norske avisene, viser søk i mediedatabasen Atekst. Det er over 20 prosent flere ganger enn kandidatene er blitt omtalt i samme periode i de to foregående valgkampene.

Medieforsker Bente Kalsnes ved Universitetet i Oslo (UiO) er ikke overrasket.

– Valgkampen har vært veldig skandalebefengt, og har stor underholdningsverdi i tillegg til politikken. Det har vært mer fokus på person og personkarakteristikk enn politiske saker, sier hun.

Kalsnes peker også på Trump-effekten. I valgkampen i 2008 ble Demokratenes unge og håpefulle presidentkandidat Barack Obama nevnt 2963 ganger i de store norske avisene, mens Donald Trump er blitt omtalt 3566 ganger i år.

Medieforskeren mener at Republikanernes presidentkandidat selv har vært god til å få mediene på kroken.

– Trump skjønner hvordan medielogikken fungerer. I begynnelsen av valgkampen brukte han bevisst sosiale medier for å få medieoppmerksomhet, og han kunne bruke Twitter til å komme på førstesida til New York Times, sier Kalsnes, som er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO.

Rekorddekning av valget


Ordførere vil jakte ulv med helikopter. Er ikke det litt feigt? Lystmorder, kaller de den, ordførerne. Fordi den ikke spiser opp maten sin?

Vi trenger ikke skyte ulven. Jeg har et forslag: Vi kan spise opp maten vår. Vi slakter rundt en million lam i året. Jeg har ikke tall på hvor mye vi spiser og hvor mye vi kaster, men jeg har anekdotisk bevis. Når så du sist en reinspist lammekotelett? Et reinskåret fenalår? En tom fårikålkjele? Selger butikkene ut alt lammelåret? Det overskytende kan tilfalle ulven.

Ja visst kan ulveangrep være brutalt. Naturen kan være brutal. Kanskje særlig når mennesker lar forsvarsløse og uerfarne dyr ut på beite uten tilsyn av verken vær eller gjeter.

Sauebønder fikk i fjor erstatning for 2000 dyr som etter sigende var drept av ulv. Kanskje kan vi se på de to promillene sauer som blir tatt som en skatt til ulven? En kompensasjon for at vi har beslaglagt stadig mer av ulvens områder og endatil nært sagt utryddet den.

Kanskje hjelper det om vi ser for oss sheriffen av Nottingham, som i Disneys «Robin Hood» er en ulv? En korpulent ulv som lever for å innkreve skatter. Han er kanskje lettere å respektere enn en vill ulv som dreper lammene våre uten jurisdiksjon. Han minner mer om autoritetsfigurer vi kjenner.

Vi trenger ikke skyte ulven. Jeg har et forslag: Vi kan omstille oss. Mange vil jobbe i olja eller i media. Det er ikke arbeid til alle. Mange sliter med teoretiseringen og markedsrettingen av skolen og arbeidslivet, og faller ut. I stedet kan vi gjete sauene våre. Staten kan betale. Arbeid til alle som vil. De frivillige må gjennom betalt utdanning. Innføring i økologi, hvordan ferdes skånsomt i naturen. Praktisk eksamen i natur. Gjeterne kan ha andre oppgaver også, telling og registrering av sårbare arter, rapportering av skadeverk, søppelplukking.

Ved hjelp av GPS og datadeling, blir det nok av tid til å dyrke egne interesser, i naturen. Kanskje finner gjeterne ut hva vi skal leve av etter olja? Kanskje får de en åpenbaring. Kanskje forstår de at ulven er like viktig som oss selv, og at alle – også sauebønder og ordførere – taper på å miste den.

Ulven


Lars Vegstein

Emilie Ekeberg

Kari og Ola nordmann har blitt bolighaier.

Det viser Skatteetatens oversikt over boligene i norske storbyer.

17 prosent av boligene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Trondheim er sekundærboliger. Det vil si at de er eid av personer som bor et annet sted til daglig.

En sekundærbolig er i de fleste tilfeller en spareform. I stedet for å putte penger i banken eller å investere i aksjer eller andre ting, brukes formuen på å kjøpe bolig. I neste rekke leies de ut til andre personer.

Spesielt i Oslo er boligmarkedet i ferd med å bli overtatt av folk med så god råd at de kjøper seg en bolig nummer to. I alt er det 50.000 sekundærboliger i Oslo, ifølge Skatteetaten.

I sentrumsbydelene i hovedstaden er hele 30 prosent av boligene sekundærboliger.

Det er dårlig nytt for boligmarkedet, mener sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank1.

– De siste årene har mange kjøpt ekstra bolig. Når boligprisveksten stopper opp eller snur, er det dermed færre som kan komme inn og kjøpe. Det som kjennetegner en boble er at folk kjøper ut fra en forventning om framtidig vekst, sier hun.

Bolighaiene sluker byene


Norske forlag trykker stadig flere av sine barnebøker i Kina. På ti år har mengden eksplodert, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

I fjor ble det importert 452.000 kilo bildebøker, tegne- og fargebøker for barn fra Kina – i 2004 var tallet 62.000 kilo. Det er mer enn en syvdobling.

Nesten 50 prosent av bildebøkene som ble importert fra utlandet til Norge i fjor kom fra Kina.

I toppåret 2013 importerte Norge over 700.000 kilo av disse bøkene fra det asiatiske landet.

Statistisk sentralbyrå (SSB) bekrefter overfor Klassekampen at det stort sett dreier seg om bøker som er produsert for norske forlag. Noen av bøkene blir importert av privatpersoner og butikker.

Kina har blitt et spesielt populært land å trykke barnebøker i, ettersom bøkene ofte har glanset papir og effekter som er langt billigere å produsere i Asia.

Regnskogfondet slår nå alarm om utviklingen. Faren er nemlig stor for at flere av bøkene inneholder tømmer fra regnskogen.

– Bøker som er trykket i Kina har stor risiko for å inneholde ødelagt regnskog. Kina importerer mye av sitt papir og papirmasse fra Indonesia, som er et av landene i verden hvor regnskogen ødelegges raskest. Papirindustrien er en av de største synderne, sier Kamilla Berggrav, rådgiver i Regnskogfondet.

Bokskredet fra Kina


Det er Norges åpning for oljeaktivitet helt nord i Barentshavet som har utløst protester fra russiske myndigheter.

Områdene som i januar ble tilbudt oljebransjen i 23. konsesjonsrunde strekker seg nemlig utenfor området Norge har råderett over, mener russerne.

Tre av blokkene befinner seg på den såkalte Svalbardblokka, et område som ifølge norske myndigheter befinner seg innenfor Norges kontinentalsokkel.

Russland mener på sin side at blokkene ligger på Svalbards kontinentalsokkel, og således er omfattet av Svalbardtraktatens bestemmelser om at alle land har rett til likebehandling.

«Russland mener at utlysningen av tre blokker innenfor Svalbardblokken ikke samsvarer med bestemmelsene i 1920-traktaten», skriver presseattaché Andrey Kulikov ved den russiske ambassaden i Norge.

Den blåblå regjeringen trosset rådene fra både forskere og miljøorganisasjoner da den i 23. konsesjonsrunde gikk lenger øst og nord enn noen gang tidligere.

Mer overraskende enn at regjeringen trosser miljøfaglige råd er det at den tar sjansen på å tilspisse forholdet til Russland ytterligere.

Også den forrige konsesjonsrunden, som ble kunngjort høsten 2013 av den rødgrønne regjeringen, utløste protester fra Moskva.

Bitter oljestrid om Svalbard


Simen Tallaksen

Justisminister Anders Anundsen har påtatt seg jobben med å tegne kartet over Politi-Norge på nytt. Denne uka ble det klart at regjeringen ønsker en løsning der dagens 27 politidistrikt reduseres til tolv.

Den varslede politireformen er en av mange statlige etater som tegner sitt helt særegne norgeskart: På tross av at Norge er delt inn i 19 fylker med 18 fylkesmenn, er det svært få statlige etater som følger denne inndelingen.

Mens politiet deler Norge i tolv, deler Lånekassen landet i åtte. Bispedømmer finnes det elleve av, mens det finnes fire helseregioner. Og ifølge Statsarkivet er Nordland en del av Trondheim.

Dette fører til praktiske problemer når de ulike etatene skal samarbeide, ifølge Henning Berby, spesialrådgiver i kommunenes organisasjonen KS.

– Nærmere 40 av statens regionale enheter er organisert på en annen måte enn det regionale folkevalgte nivået, og det skaper utfordringer, sier han.

Det finnes en rekke statlige etater som på ulikt nivå har ansvar for landets beredskap. Flere av disse etatene må ofte samarbeide tett, men de er likevel organisert svært forskjellig:

Sivilforsvarets struktur ligger tett opp mot fylkeskommunene, men har med sine 20 regioner enkelte særpreg. Heimevernet, som også spiller en viktig rolle for beredskapen ved kriser, er delt inn i 13 regioner etter et helt annerledes mønster enn Sivilforsvaret. Helsevesenet skiller seg markant fra dem begge, med sine fem regioner.

Regjeringens varslede politireform med tolv politidistrikt følger ikke grensene fra noen av de andre etatene med ansvar for beredskap.

Det norske lappeteppet


Klassekampen på dørmatta. Krigsforbryteren Rumsfeld. Eirik Bø: «Det burde være en selvfølge for en avis å kunne sette problemer under debatt.» Bra. Men så, side to: skuffelsen. Bud Graces «Ernie». Igjen. Tam og uinspirert, en død tegneserie, holdt oppreist og sminket for å tildekke dødens blekhet, av amerikanske avisers konservatisme og redsel for nye – for ikke å si nyskapende – stripeserier. Endelig er Bud Grace, den vulgære provokatøren, tøylet, sliten, og endelig lager også han striper hvis ryggrad alltid er bløte ordspill eller tåpelige paradokser.

Tegneseriestripens kunst består i stor grad av å kunne fortelle en historie på tre eller fire ruter, ta vekk alt unødvendig, og la noen små ruter stå for seg selv. Ikke ulikt poesien. Bud Graces kunst består i å få et billig poeng til å fylle tre eller fire ruter – og deretter, med små variasjoner, la samme stripe stå i avisa en hel uke.

På side ti, «I DAG», Tronsmo-ansatt Bø, og side 27 –Tronsmos bestselgerliste. Bokhandelen, tegneseriens utrettelige forkjemper og serietegnerens yndlingssted, er tydelig representert i Klassekampen. Jeg vil tro at mange av Klassekampens ansatte og lesere har latt seg røre og forføre av Art Spiegelmans «Maus» eller Chris Wares «Jimmy Corrigan», på oppfordring fra Tronsmo-kjellerens serieentusiaster. Hvorfor gjør dere ingenting, kjære Tronsmo? Hvor er pekefingeren og anbefalingene?

Klassekampen ville ikke tatt i poesi av samme kunstneriske kvalitet som Ernie med ildtang, langt mindre trykket det daglig. Så hvorfor trykkes Ernie? Av gammel vane? Tidsfestet kontrakt? Eller av manglende respekt for mediet? Det finnes mange gode seriestriper. Mads Eriksens «M», Stephan Pastis «pearls before swine», James Kochalkas tegneseriedagbok «American Elf» og Jasons «mjau mjau» er bare et lite utvalg serier jeg ville sett i Klassekampen. I verste fall får dere resirkulere «Tommy og Tigern» eller «Knøttene». Men i anstendighetens navn – fri meg fra «Ernie», min daglige skuffelse.