Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.
Balloon Balloon Balloon
Perennial
Sharp Pins synes å ha et mål om å revitalisere sekstitallets mest umiddelbart fengende gitarpop – litt Beatles, litt Byrds, mye Ooooh og Aaaah. Bare at denne gangen, i 2025, skal sangene trekkes gjennom et distinktlydende lo-fi-uttrykk, tett på hundre prosent inspirert av Robert Pollards Guided by Voices anno midten av nittitallet. Hjemmemekka fordi han kan.
Allerede abonnent? Logg inn
Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel discombobulated rett og slett «forvirra», perfekt for denne post-truth world som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig.
Raül Refree har et makeløst godt grep om tradisjonsmusikk.
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.