Konsert

Hestekur

Patti Smith har alltid utstråling nok til å redde kvelden.

PATTI HAS THE POWER: Her fra London i forrige uke. Foto: Jim Dyson/Getty ImagesPATTI HAS THE POWER: Her fra London i forrige uke. Foto: Jim Dyson/Getty Images

Patti Smith

Horses: 50th ­Anniversary

Sentrum Scene

Oslo, 18. oktober

Patti Smith så yngre ut enn sine snart 79 år da hun sto på scenen i Oslo forrige helg, to år etter at hun var her sist. Likevel var det en snikende følelse av at alderen tynger. For uten at det kom noen forklaring, var det en merkbar utskiftning på Sentrum Scene: trommeslager Jay Dee Daugherty (73) stilte ikke, og han er tross alt én av to musikere som har spilt med Smith siden hun albumdebuterte med «Horses» for femti år siden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.