Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner.
I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring. Alt var i sin skjønneste orden. Hun viste spesielt til konkurransen disse toppsjefene opererte i, der de kunne få det dobbelte og tredobbelte i land som Sverige. «Det er en helt annen verden, som vi må forholde oss til», sa Syrstad.
«Staten bør rett og slett styre unna og velge noen andre.»
Aksiomet om at den norske staten må skjele til det internasjonale lønnsnivået for toppledere for å sikre seg kompetanse, hviler på mange tvilsomme forutsetninger. Bare de færreste norske toppledere søker seg ut – de vil helst holde seg hjemme med familien i Oslo-området – og enda færre er aktuelle for tilsvarende topplederstillinger i statlige eide selskaper i andre land. Mer underlig er det at staten ser for seg et rastløst sjikt av toppledere, som drives av et jag etter størst mulig godtgjørelse, som om de var en særskilt type supermennesker med «greed is good» som livsmotto. I all vår naivitet tror vi rett og slett ikke at gode kandidater til toppstillinger i statlig eide selskaper ville latt være å ta jobben hvis ikke lønna nærmet seg 13-gangeren i forhold til vanlige lønnsmottakere. Og hvis det likevel skulle være slik, bør staten rett og slett styre unna og velge noen andre, som er villig til å jobbe for det norske fellesskapet for en billigere penge. Kanskje noen til og med hadde sett betydningen og sjarmen i det.
