I sommer ble jeg bedt om å anmelde Lars Svendsens siste bok for tidsskriftet Agora. Her følger en forkortet versjon av det som var ment å skulle bli en alminnelig kritisk omtale av boken, men som endte som en sterk mistanke om KI-generert tekst.
Lars Fr. H. Svendsen er en produktiv og populær forfatter av filosofiske bøker for et allment publikum. Han er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og jobber deltid som rådgiver i Civita. Svendsens bøker er oversatt til godt over et snes språk – sannsynligvis flere enn noen annen nålevende norsk filosof.
Med årets bokutgivelse tilbyr han sine antatt uskolerte lesere førtien politiske teorier, et seriøst forord og et satirisk etterord der Trump liksom får ordet og sabler ned både boken og filosofihistorien. Alle kapitlene kretser rundt Trump som filosofisk antimaterie, noe som forfatteren selv innrømmer fører til en god del «overlapp mellom analysene». Ærlighet varer lengst, men den kritiske selvinnsikten kunne kanskje vært brukt til å moderere konseptet en smule? I stedet har han etter at boken ble gitt ut, spedd på med diverse digitale bonuskapitler i samme stil. Her har det virkelig ballet på seg! I dag er imidlertid bonuskapitlene fjernet fra Svendsens Facebook-vegg.
Den røde tråden i «Trump og filosofene» er hvordan «historiens minst filosofiske mann», Trump, avviker fra noen av historiens største filosofers teorier om makt, politikk og moral. Hvor dårlig han kommer fra denne jevnføringen, fremgår av tittelen på samtlige kapitler, som kan leses som en serie negative karakteristikker av bokens antihelt: «Sjelens uorden», «Statsmannen uten dyd», «Mannen uten selvkontroll», «Den forvridde selvkjærligheten», «Følelsenes slave» og så videre, helt frem til «Fyrstens gjenkomst», «Mannen uten praksis» og «Populisten uten ironi». Det finnes knapt et eneste Trump-sitat i hele boken, og svært få konkrete eksempler på Trumps stupiditet. Hele veien fungerer Trump som den inkarnerte politiske klovnen og den rake motsetningen til filosofihistoriens helter.
Matrisen for alle de førtien kapitlene er den samme: Først får vi en presentasjon av noen hovedpunkter hos de utvalgte filosofene; så følger en beskrivelse av den dumme idioten Donald Trump. I bokens første kapittel blir Trump «en levende parodi på filosofikongen» (s. 17) slik Platon beskriver ham. I andre kapittel hører vi at politikk for Aristoteles er «en etisk virksomhet, der vi samarbeider om å realisere det gode liv», mens politikken for Trump er «et spill om makt, status og seier» (s. 21). Trump står også som «et speilbilde av alt Seneca advarte mot» (s. 39). Og så videre, og så videre. Ingen av de førtien kapitlene unnlater å gjenta det samme formularet ikke bare én, men mange ganger. Det blir etter hvert temmelig utmattende.
Omnis determinatio est negatio, all bestemmelse er en form for negering, ifølge Spinoza. Men når Trump bestemmes som en vedvarende negasjon av 2400 års moralfilosofi og politisk teori, blir det vanskelig å få tak på fenomenet Trump. Muligens går det an å mene at dette er bestemmelse god nok, all den tid Trump mangler både etisk og politisk substans, men jeg vil likevel hevde at denne metoden gjør ham til en altfor abstrakt figur – og oppgaven med å kritisere ham altfor enkel. Hele boken kalibreres etter Trumps nokså enkle politiske og moralske habitus. Ifølge Svendsen kan dette misforholdet skape en interessant spenning fordi «filosofien settes i arbeid mot et objekt som motsetter seg filosofiens orden» (s. 8). Selv synes jeg resultatet minner mer om en slags bekreftelsesfelle.
Selvsagt kan det ikke utelukkes at kapitlene om klassisk og middelaldersk filosofi vil kunne være lærerike for den «vanlige» leseren «uten forkunnskaper i filosofi» (s. 11), men jeg tillater meg å tvile på at Trump-grepet bidrar til annet enn å få potensielle lesere på kroken. Når de først har bitt på, vil de stort sett få bekreftet det de allerede trodde de visste, for eksempel at Trump reduserer sannhet til lojalitet og fakta til følelser. Ja, jeg vil gå så langt som til å hevde at denne bruken av Trump, som har gitt opphav til det ironiske Maga-memet «Orange man bad», er en del av problemet med dagens politiske diskurs. Når Trump-kritikken blir så massiv og så automatisert som tilfellet er i Svendsens bok, blir den også slapp og likegyldig. «Tal klokt, fienden lytter!», sa Stanisław J. Lec. En skjerping av kritikken krever at man sier noe nytt, skarpt og smart som kan vekke oss fra vår ideologiske slummer.
Innledningsvis gjør Svendsen det klart at han ikke nødvendigvis er enig i de argumentene og diagnosene han serverer i de ulike kapitlene. Han forsøker snarere «å innta rollen som et slags medium» (s. 10). Det fører til mye etterplapring. Men jeg kan være enig med Svendsen når han mener at analysene blir mer interessante jo nærmere det filosofihistoriske helteskuet kommer vår egen tid.
Mest ansporende er de kapitlene der jeg antar at Svendsen har måttet anstrenge seg for å imitere de filosofene han opptrer som medium for. I det nest siste kapittelet, som handler om den franske postmodernisten Jean Baudrillard, skriver han for eksempel: «Trump fremstår ikke som et politisk fenomen som krever en særlig raffinert teoretisk innsats for å bli forstått, men som et objekt som nærmest allerede er ferdigtenkt» (s. 296). Og videre: «Når han avsløres, svekkes han ikke, men styrkes» (s. 297). Dette er etter mitt skjønn sant på et annet nivå enn at Trump bryter med klassiske forestillinger om det sanne, det gode og det skjønne. Som brautende høyrepopulistisk ikon gjør Trump gårsdagens postmoderne diagnoser ikke bare forståelige, men nesten selvinnlysende – også for liberalkonservative lesere som tidligere har vært tilbøyelige til å riste på hodet av dem.
Baudrillard-kapittelet avsluttes slik:
[Trump er ikke] først og fremst et moralsk problem som kan løses, men en tilstand som må forstås. Han er ikke løgnen, men det som kommer etter løgnen. Ikke ideologien, men det som oppstår når ideologien tømmes for innhold. Han viser oss hva politikk blir når virkeligheten selv har trukket seg tilbake, og bare tegnene gjenstår. Det mest forstyrrende er ikke usannheten, men fraværet av virkelighet. Nettopp derfor vil han forbli filosofisk interessant, også etter at han har forlatt scenen: ikke fordi han hadde rett, men fordi han viste oss noe ubehagelig sant om den verden vi allerede levde i (s. 302).
«To av passasjene skal ifølge Pangram være 100 prosent KI-genererte»
La gå at språket her fremstår som i overkant gentrifisert og på grensen til KI-alarmerende. Eller vent nå litt … Etter å ha skrevet inn sitatene ovenfor klarer jeg ikke å bli kvitt fornemmelsen av at det er noe transhumant over hele bokprosjektet: 41 omtrent like lange kapitler om kjente filosofer, helt uten kildeføring, og alle skåret over samme lest: «Hva ville mestertenkerne sagt om idioten Trump?» Stilen er ytterst generisk, med et påtagelig overforbruk av KI-markøren «ikke x, men y».
Det kan være grunn til å kaste et nytt blikk på noen av de setningene som allerede er sitert:
Trump fremstår ikke som et politisk fenomen som krever en særlig raffinert teoretisk innsats for å bli forstått, men som et objekt som nærmest allerede er ferdigtenkt […] Når han avsløres, svekkes han ikke, men styrkes. […] Trump er ikke først og fremst et moralsk problem som kan løses, men en tilstand som må forstås. Han er ikke løgnen, men det som kommer etter løgnen. Ikke ideologien, men det som oppstår når ideologien tømmes for innhold.
Slik skriver da ikke et levende menneske som attpåtil har nesten 30 års fartstid som forfatter? Hvordan kan jeg ha unngått å fange opp skurringen ved første gangs gjennomlesning? Og hvorfor har ingen av bokens øvrige anmeldere reagert? Selv Klassekampens kritikere fant det «betryggende […] at en glimrende bok som Svendsens er på bestselgerlistene». (Der har den visst ligget i 21 uker i strekk.) Boken er også kjøpt inn av Kulturrådet. Har den digitale nummenheten tært bort siste rest av kritisk gangsyn før den cellulære aldringen rekker å begynne på jobben?
«Trump og filosofene» ble utgitt i mars i år. I løpet av sommeren ble den relativt pålitelige KI-detektoren Pangram 4.0 gjort allment tilgjengelig. Uten abonnement har man begrenset tilgang, men det er mulig å sjekke et titalls sider før taksameteret begynner å tikke. Som sagt, så gjort: To av passasjene som utløste mistanken, skal ifølge Pangram være 100 prosent KI-genererte. Selvsagt er det en viss usikkerhet knyttet til resultatet, gitt at det er snakk om nokså korte tekstutdrag. Derfor la jeg inn to hele avsnitt fra bokens siste kapittel og sjekket igjen. Programmet sier fremdeles 100 prosent KI. Også de første avsnittene av Svendsens Platon-kapittel flagges som 100 prosent KI-genererte. For sammenligningens skyld sjekker jeg to avsnitt fra den siste teksten jeg selv har publisert. Ifølge detektoren er de – ganske riktig – 100 prosent menneskeskapte.
Helt sikker kan man jo ikke være, men mistanken er ikke akkurat svekket etter at jeg underkastet boken denne uortodokse litteraturkritiske metoden.
Som universitetsansatte er både Svendsen og jeg pålagt å rapportere mistanke om studenters eksamensjuks (KI eller ikke). Da går det selvsagt ikke an å tie når en tilsvarende mistanke rammer en professor. Men noen andre må ta dette videre, gå hele boken etter i sømmene og høre hva forfatter Svendsen og forlaget Pangolin har å si om saken.
La meg avslutte med å si at jeg i forbindelse med denne bokomtalen også leste Svendsens «Å forstå dyr. Filosofi for hunde- og katteelskere» (Kagge Forlag, 2019). Boken er både personlig og filosofisk stimulerende i sin refleksjon over hva som knytter oss mennesker til dyrene – og hva som skiller dem fra oss. Men så tilhører da også den også en akk så forgangen tid – før de generative språkmodellene og deres agenter ble sluppet løs på sakesløse studenter, travle professorer og bedagelig anlagte forfattere. Er det ikke snart på tide å ta tenkningen og språket tilbake fra Big Tech og deres kolportører og portvoktere i norsk offentlighet? Det eneste alternativet er, så vidt jeg kan se, å godta at den snikende hjerneråten gjør oss alle til digitale dårekistelemmer.
