Mari Skurdal mener på lederplass i gårsdagens Klassekampen at Norsk Redaktørforening bør være svært tilbakeholden med å ekskludere Document-redaktøren Hans Rustad. Begrunnelsen kan virke prinsipielt tiltalende. Nemlig at en redaktørforening skal romme uenighet, medlemskap skal ikke være et politisk godkjentstempel, og at vi skal være varsomme med institusjoner som begynner å definere hvilke meninger som er innenfor.
Problemet med dette argumentet er at det forutsetter at det vi diskuterer, først og fremst er meninger. Filter Nyheters gjennomgang av Hans Rustads «Skogpod» dokumenterer ikke en redaktør med ytterliggående politiske standpunkter. Den dokumenterer et sammenhengende konspiratorisk verdensbilde der medier, politikere og minoriteter plasseres inn i fortellingen om et land som blir overtatt innenfra.
Muslimer framstilles som en gruppe som trenger seg inn i statsapparatet og som deltakere i en erobring av Europa. Innvandring er ikke bare politikk Rustad ønsker å endre, men en planlagt utskiftning av befolkningen. Norske myndigheter er ikke politiske motstandere, men står ifølge Rustad på feil side i en pågående krig. Statsministeren er en forræder og en ny Quisling.
Journalister er propagandasoldater, mediene inngår i «den dype staten», og Document, Rustads medium, står igjen som en av de få som forteller folk sannheten.
Dette er et velkjent ideologisk landskap for oss som arbeider med høyreekstremisme. Derfor blir det også for enkelt når Skurdal skriver at en eksklusjon vil innebære at Redaktørforeningen begynner å «kaste ut medlemmer på grunn av meninger».
Ingen sier at redaktører skal være enige. Spørsmålet er hvor grensen går mellom redaksjonell og politisk uenighet og det å stadig så tvil om og svekke tilliten til de samme institusjonene Redaktørforeningen skal forsvare.
Redaktørforeningen skriver faktisk selv at det å opptre i strid med foreningens formål blant annet kan innebære å «jobbe for å bryte ned tilliten til redaktørstyrte medier generelt» eller aktivt undergrave redaktørinstituttet, pressens selvjustis eller ytringsfriheten.
«Skurdals tilnærming blir naiv»
Det gjør denne saken langt mer komplisert enn en diskusjon om hvorvidt vi tåler «outrerte meninger».
Det handler heller ikke bare om presseetikk. PFU kan behandle konkrete publiseringer og avgjøre om de bryter Vær varsom-plakaten. Det løser ikke det prinsipielle spørsmålet om hva som skjer når konspirasjonstenkning, rasistiske fiendebilder og delegitimering av demokratiske institusjoner blir en vedvarende del av virksomheten til en redaktør som samtidig henter institusjonell legitimitet fra medlemskapet i Redaktørforeningen.
Her synes jeg Skurdals tilnærming blir naiv.
Fascistiske og høyreekstreme forestillinger blir ikke normalisert fordi alle plutselig slutter seg til dem. Normalisering skjer også gjennom måten institusjoner responderer på: Når stadig grovere påstander behandles som enda et standpunkt i den ordinære meningsbrytningen. Når konspirasjonsteorier omtales som «avvikende meninger». Når rasistiske forestillinger reduseres til kontroversielle formuleringer.
En høy terskel for meningsmangfold er ikke det samme som ingen terskel. Noen bør undersøke om Rustad fortsatt oppfyller vilkårene for medlemskap.
Det ville vært langt mer bekymringsfullt dersom norske presseinstitusjoner etter hvert blir ute av stand til å trekke noen grense overhodet, fordi enhver grensedragning kan beskyldes for å være et angrep på meningsmangfoldet.
Det er ikke et særlig godt vern mot normalisering av høyreekstremt tankegods.
