På Svalbard er det tre sikre tegn på at vinteren er på vei: Kortnebbgåsa trekker sørover, gradestokken kryper under null og Russland anklager Norge for å bryte Svalbardtraktaten.
Det er blitt noe rituelt over beskyldningene. Påstanden om at Norge bryter traktaten kan faktisk feire 75-årsjubileum i år. Anledningene kan være ulike: Strenge regler om miljøvern og helikopterflygning, det årlige fregattbesøket i Longyearbyen eller sanksjonene på grunn av Russlands krig mot Ukraina. Eller det kan være namsfogdens arrest i et russisk fartøy for å sikre et pengekrav.
Jeg har fulgt svalbardpolitikken i en årrekke og har skrevet bøker om den. Jeg har tidvis irritert myndighetene med min kritikk av norsk svalbardpolitikk, men jeg klarer ikke å finne et eneste eksempel på at Norge har brutt Svalbardtraktaten. Norske medier reagerer like oppskjørtet hver gang Moskva setter på den kjente platen, og danser villig etter balalaikamusikken. En av grunnene til at Kreml spiller opp, er selvsagt at de vet at journalistene vil danse. For de russiske beskyldningene er unektelig mer spektakulære enn de norske svarene.
Også i kommentarfeltene får russerne napp: «Nå må ikke Norge eskalere,» skrives det med tre utropstegn bak. «Vi må forstå Russlands interesser,» hevdes det.
Hvorfor driver Moskva med slike påvirkningsoperasjoner?
Svalbard er Norges mest sårbare utenrikspolitiske område og ligger innenfor det russerne mener er deres interessesfære. Hensikten er å legge press på oss, gjøre det norske handlingsrommet så lite som mulig og å skape usikkerhet.
Målet er også å påvirke norsk opinion. Ikke så mye for å få befolkningen til å tro på den russiske fortellingen, men for å få oss til å tvile på det som er sant. Eller i alle fall det myndighetene sier.
Den siste tiden har det også vokst frem et tredje siktemål. Absurd nok har Russland oppnevnt seg til folkerettens forsvarer på den norske øygruppen.
49 stater har signert Svalbardtraktaten og dermed har deres borgere og selskaper adgang til å drive næring i denne delen av Norge. 60 prosent av jordens befolkning har i prinsippet fri adgang til Svalbard, som er en åpen dør for en verden som ser mot Arktis.
Russland har invitert sine venner i BRICS-samarbeidet, stater Moskva omtaler som vennligsinnede, til et fellesskap på norsk territorium. Og da er det formålstjenlig å fortelle dem at Norge diskriminerer og vil stenge alle andre ute fra Svalbard. Det verden nå blir fortalt, er at Russland er den sanne forsvarer av Svalbardtraktaten i møte med en svært vrien suverenitetshaver. Den mer enn hundre år gamle traktaten, som gjorde Svalbard norsk, brukes som et våpen mot Norge.
Derfor kom Moltsjanov-saken på et svært uheldig tidspunkt, sett fra russisk side. Den er den tredje saken på mindre enn to år hvor norsk rett har gitt kreditorer utlegg eller arrest i russiske aktiva på Svalbard. Norske myndigheter er ikke part i noen av sakene, de dreier seg om private pengekrav mot den russiske stat. I de to første sakene har russerne valgt å la sakene gå i stillhet i rettssystemet, de har altså forstått at sakene ikke er politiske handlinger. Mens Moltsjanov-saken på grunn av sin karakter og bakteppe er tatt ut i full offentlighet. Også denne saken vil fortsette i retten, og det finnes gode argumenter for å vurdere den grundigere enn det Nord-Troms og Senja tingrett har gjort. Og det spektakulære i saken er god propaganda-mat.
Vi har altså hørt det hele før. Støyen etter arresten i Professor Moltsjanov er et ekko fra sommeren 2022. Da gjennomførte Russland sin hittil største påvirkningsoperasjon mot Norge. Dreieboken hadde ligget klar lenge.
«Det spektakulære i saken er god propaganda-mat»
I april 2022 forbød Norge russisk godstransport på norske veier, som en del av sanksjonene etter det russiske overfallet på Ukraina to måneder tidligere. To konteinere med forsyninger til Barentsburg ble stående på grensen ved Storskog. Russerne ble straks tilbudt alternative transportveier for de to konteinerne, men avviste dem.
Da startet en flere uker lang påvirkningsoperasjon som inneholdt propaganda gjennom statlige medier, velregisserte utspill fra politikere og eksperter, en eksplosjon av illsinte innlegg som ble likt, delt og kommentert i enormt omfang på sosiale medier. Norges blokade ville skape hungersnød i Barentsburg, ble det hevdet. Det hele ble toppet med et cyberangrep mot næringsliv og myndigheter i Norge.
Etter seks uker kunne russerne si seg fornøyd med operasjonen. Med stort alvor ble det forhandlet om en diplomatisk løsning. Da ble saken løst umiddelbart, det alternativet norske myndigheter hadde foreslått seks uker tidligere ble akseptert.
Dreieboken fra 2022 er tatt i bruk igjen. Namsfogdens arrest i Professor Moltsjanov rammer selvsagt russerne, både i forhold til logistikk og prestisje. Båtruten mellom Murmansk og Barentsburg er tenkt å være livsnerven i det nye samarbeidet mellom Russland og BRICS-partnerne på Svalbard.
Den russiske ledelsen har åpnet ballet med karakteristikker som «statsterrorisme» og «piratvirksomhet».
De statskontrollerte mediene har jobbet intenst. De første 48 timene etter at arresten i Barentsburg ble kjent, hadde de statlige nyhetsbyråene TASS og Ria Novosti begge mer enn 40 artikler om saken.
Da den første indignasjonen var unnagjort, var det tid for det menneskelige aspektet. Det hadde jo kommet russere med båten. De hadde nok alle sikret en seng å sove i før de ankom, like fullt var man i Moskva svært bekymret for deres ve og vel. Man skulle nesten tro de hadde havnet på Nordpolen i bare sommerklær. Arktis-minister Aleksej Tsjekunkov kunne til slutt berolige sine landsmenn med at passasjerer og mannskap, nærmest ved en heroisk russisk innsats, nå var i sikkerhet. I Barentsburg er det 4–500 meter fra kaia til hotellet med restaurant og 92 senger.
Så har politikerne i Statsdumaen og Føderasjonsrådet de siste dagene overtatt stafettpinnen. Det norske sjørøveriet blir fordømt, arresten i båten er det selvsagt Nato som står bak. Det forlanges mottiltak, en politiker foreslår å holde tilbake norske skip som måtte anløpe russisk havn. Eksperter intervjues, og hevder med tyngde at nå har Norge brutt Svalbardtraktaten. Igjen.
I sosiale medier har saken skutt fart. På Telegram og andre tjenester har det kokt noen dager. På militærbloggene tas det til orde for harde straffetiltak mot Norge, og at russiske fartøyer som anløper Svalbard må få militær eskorte.
Slik vil det nok fortsette. Selv om vi kan håpe at det etter hvert går over, som i 2022, er det mye som er annerledes denne gang. Russland har ført krig i fire år og er i en helt annen posisjon. De har mer å forsvare på Svalbard enn tidligere, etter å ha lansert den norske øygruppen som en arktisk spydspiss for vennene i BRICS. Og saken vil sannsynligvis fortsette sin høyprofilerte gang gjennom rettsapparatet.
Situasjonen innebærer en vanskelig balansegang for russerne. De må på den ene siden dyrke rollen som Svalbardtraktatens edle forsvarere i forhold til BRICS-vennene, og på den andre siden ikke skape en så vanskelig konflikt med suverenitetshaveren Norge at vennene velger å bli hjemme.
Men beskyldningen om at Norge bryter Svalbardtraktaten, vil fortsatt være en gjenganger. Akkurat som kortnebbgåsa, kommer den tilbake.
