Lukta var det første María Luisa kjente. Så kom røyken, så ilden. Alt gikk fort. Brannen stormet mot nabolaget Encinar del Alberche nordvest for Madrid i Spania og mot huset der hun og mannen hennes Manolo har bodd i over tjue år.
Et evakueringsvarsel kimte fra telefonen, så kom samme ordre fra en megafon på en bil som i rasende fart kjørte opp og ned gatene i nabolaget. Alle måtte ut. Nå!
– Det var ingen tid til å få med seg noe som helst. Vi satte oss i bilen og kjørte, forteller María Luisa.
I sju dager var de evakuert fra huset sitt uten å vite om det var borte eller ei.
– Det er trist, bare trist. Alt har gått til helvete, sier Manolo og løfter oppgitt på skuldrene.
Dråper fra den våte badebuksa hans drypper ned på den sotete bakken. Det er kveld, men gradestokken viser fortsatt over 30 grader. Manolo har forsøkt å avkjøle seg i bassenget.
María Luisa koster aske ut av grillen i hagen foran huset. Den er ikke fra deres egen grillfest. Det er sporene etter storbrannen som kastet seg inn over nabolaget i slutten av juli.
Flammene jafset i seg trær, busker og hekker og slang seg som en lang tunge inn i nabolaget. Hele hus er borte. Det samme er biter av gater, strømkabler, hager og biler. Flammene nådde ikke helt inn til María Luisa og Manolos hus hvor barna deres vokste opp, og hvor de lekte i skogen rett utenfor gjerdet.
Rundt dem er det bare et svidd landskap igjen.
Høyre opp fra asken
Brannen som rammet nabolaget til Manolo og María Luisa, er den største i Spanias historie. 50.000 hektar ble svidd av og det i en hastighet man knapt har sett før.
I den enorme branntomta som strekker seg fra Madrid og nordvestover mot Ávila, ulmer det fortsatt. Både i røyk og rykende politisk uenighet om klimaendringer har noe som helst med storbrannene å gjøre.
På den ene sida står det sosialistiske PSOE og venstrekoalisjonen Sumar, som har regjeringsmakta med statsminister Pedro Sánchez i spissen. På den andre sida står det konservative høyrepartiet Partido Popular (PP) og ytre høyre-partiet Vox.
To av de tre autonome regionene som ble rammet av storbrannene i juli, Madrid og Castilla y León, styres av PP. I Castilla y León sitter PP i regjering sammen med Vox. Det er også tilfellet i flere av kommunene som måtte evakuere sin befolkning på grunn av brannene.
Den enorme brannen har avdekket en dyp splittelse mellom høyre- og venstresida når det kommer til både klima- og distriktspolitikk, og paradoksalt nok er det PP og Vox som på de siste målingene øker i popularitet, tross sin avvisning av menneskeskapte klimaendringer. Hvordan henger det sammen?
Sánchez er på ferie
Rett ved Manolos og María Luisas uskadde bolig er naboens hus brent helt ned til grunnen. Ved sida av der igjen er ekteparet Julia og Santi i ferd med å rense bassenget i hagen sammen med venneparet Laura og José Maria. Vannet var helt grønnsvart da de kom tilbake. De trodde ikke de skulle klare å gjøre bassenget reint igjen, men nå stråler blåfargen fra klorbassenget midt i det svidde landskapet.
Grønnsakshagen langs gjerdet er brent ned, uthuset med sykler og hageredskap likeså. Det som en gang var en grønn hekk, er nå noen få brunsvidde blader. Benken som sto inn mot nabotomta, er helt forkulla, men huset står.
– Fordi Gud vil, sier Julia og plukker en gul fiken fra et tre der halve er brent og halve er grønt.
– Se Laura! Den lille kaktusen har vokst siden i går. Naturen pipler fram igjen, sier Julia til venninna og peker inn på naboens brente tomt.
De vet ikke hvor naboen er. Han har mistet absolutt alt. Til og med bilen står som et smeltet vrak oppe på veien.
– Hva tenker dere om Sánchez' regjering og håndteringen av klimaendringer?
– Sánchez?
Laura flirer.
– Han er bare på ferie på Mallorca! Nå jobber han, men han gjør ingenting.
– La Ayuso må jobbe, fordi dette er hennes område, sier Julia om Madrid-regionens president fra det høyrekonservative Partido Popular, Isabel Díaz Ayuso.
– Alt er for seint uansett, sier Julia.
Sjettegenerasjonsbrann
2025 var et rekordår for skogbranner i Spania, men alt før storbrannen her slo til i juli i år, var fjorårets rekorder for lengst passert. Det som startet som fire uavhengige og i utgangspunktet små branner 22. og 23. juli, eskalerte på kort tid.
I Spania håndteres branner av lokale myndigheter, men kvelden 23. juli ba regionsregjeringen i Madrid om hjelp fra staten. Brannene hadde slått seg sammen til én stor regional katastrofe. Evakueringen av hele området var i gang. For første gang i landets historie ble det erklært nasjonal unntakstilstand på grunn av en skogbrann.
Brannen kalles i Spania for en «sjettegenerasjonsbrann». De er større, hissigere og langt vanskeligere å slukke. Sjettegenerasjonsbranner beveger seg i uforutsigbare mønster og kan danne ildskyer som igjen kan føre til lynnedslag. Denne nye typen megabranner knyttes mer direkte til klimaendringer og spesielt temperaturøkningen man ser i Middelhavsområdet, som øker raskere enn andre steder.
«Jeg trodde Spania var under angrep. Det var som om droner slapp bomber overalt»
— Javier Garcia, brannmann i San Martín de Valdeiglesias
Selv om det samlede antallet branner har gått ned, har sjettegenerasjonsbranner eller megabranner blitt vanligere på verdensbasis de siste tjue årene. Verst er det i Sør-Europa og i land som Spania og Portugal. Denne sommeren har storbrannene også herjet, og herjer, i land som Frankrike, Hellas, Kroatia og Belgia.
Hvordan man skal møte Europas nye branner, er det ingen politisk enighet om.
«Ideologisk og sekterisk»
«At klimaet endrer seg, er noe som har skjedd gjennom menneskehetens og jordas historie. Det sier seg selv.»
Det sa Partido Populars talsperson Ester Muñoz i slutten av juli da storbrannen fremdeles herjet. Uttalelsen har vakt oppsikt i Spania, men blir også lest inn i en politisk posisjonering. Det er ventet at Spania skal avholde valg neste år, og i dag er det PP som er størst på meningsmålingene. Per i dag er de avhengige av ytre-høyre partiet Vox for å komme til makta, og ved å markere avstand til samtlige forslag som kommer fra Spanias statsminister Pedro Sánchez, også i klimasaken, plasserer de seg tettere inntil Vox som på sin side kategorisk avviser menneskeskapte klimaendringer.
Kommentaren fra Muñoz kom som en reaksjon på Sánchez forslag om en nasjonal klimaavtale. Over 250 organisasjoner fra sivilsamfunnet har sluttet seg til den nasjonale avtalen om å møte klimakrisa, hvor håndteringen av ekstremvær og klimaendringer – blant annet skogbranner, er sentralt. Men Partido Popular og Vox har foreløpig avvist avtalen. PP anklager Sánchez for å være «ideologisk og sekterisk» i klimasaken og slå politisk mynt på en sårbar situasjon.
Parallelt med den brennhete politiske klimadebatten har det kompliserte og harde slukningsarbeidet foregått på bakken.
Droneangrep
Tre uker etter at brannen herjet, henger lukta av svidd skog fortsatt i lufta på brannstasjonen i San Martín de Valdeiglesias. Det er et under at ikke brannstasjonen også brant ned til grunnen. Den ligger som en liten asfaltoase i et svidd landskap. Asken ligger helt inntil gjerdet til stasjonen.
Javier Garcia, brannmann på tjuetredje året, har endelig fått hvile ut etter de intense dagene. Det han og kollegaene kjempet mot de dagene i juli, var ingen vanlig brann.
– Jeg har aldri sett noe lignende i hele mitt liv, sier Garcia.
Morgenen 23. juli ble han sendt til en av de første brannene som brøt ut, og etter kort tid var det full aktivitet i Whatsapp-gruppa til brannmannskapet.
En bil hadde tatt fyr i en rundkjøring rett ved brannstasjonen. En bilbrann er ikke vanskelig å slukke, tenkte Garcia og fortsatte arbeidet. Men da han gikk av vakt klokka tidlig den ettermiddagen, dro han til brannstasjonen framfor å dra hjem og hvile. Da han ankom, visste han rett og slett ikke hva han så.
– Jeg trodde Spania var under angrep. Det var som om droner slapp bomber overalt.
Garcia peker rundt seg der han står på parkeringsplassen til brannstasjonen.
– Brannen hadde spredd seg, men i et helt uvanlig mønster. Det brant ikke i et triangel, slik vi er vant med. Den hoppet overalt.
En perfekt bombe
30-30-30-bomba kalles den perfekte opptakten til en skogbrann i området, forklarer Garcia. Vedvarende temperaturer over tretti grader, luftfuktighet under tretti og vindstyrke på over tretti i kastene.
Disse dagene var forholdene verre enn den «perfekte bomba».
Luftfuktfuktigheten var under ti og i tillegg hadde de det Garcia kaller sommerorkaner. Da kan vindstyrken komme opp i seksti i kastene. Det som skulle være et enkelt slukningsoppdrag av en bil, ble til dager og netter med et intenst og nærmest umulig arbeid. I 36 timer i strekk holdt Javier Garcia på før han fikk sin første hvilepause.
Når han snakker om brannen, er det som om den har en egen vilje.
– Denne typen branner søker seg mot hverandre, den presser varm luft opp og lar vind komme inn på sidene. Slik kan den øke i hastighet og hoppe over innsjøer og skyte fart oppover fjellsidene, forklarer Garcia.
Han tegner opp en trekant på et ark. Vanlige branner har et mønster de kjenner. Det begynner på et punkt og skrår seg utover til hver side. Denne brannen oppførte seg helt annerledes. Garcia tar fram et digitalt kart med en rød linje som rammer inn hele branntomta. Den spriker i alle retninger.
– Hadde brannen brent i en rett linje, snakker vi om 300 kilometer. Det er herfra til Valencia. Se for deg å slukke det, sier han.
Garcia mener klimaendringene er en viktig faktor for å forstå den nye type storbranner man nå ser herjer i Spania og i Sør-Europa, men han er usikker på om det vil komme noen løsning fra politisk hold.
– Når venstresida styrer, gis det mer støtte til sosiale rettigheter, når høyresida styrer, løftes private selskaper, men vi brannfolk er her uansett, sier han.
Kontroversielle klimaendringer
– Brannen i sommer var en varslet katastrofe.
Den tidligere skogbrannmannen Francisco Hernández Navarro står utenfor et lite skogbrannmuseum i Cadalso de los Vidrios han og et knippe frivillige drifter.
Navarro vet mye om skogbrannens historie i området, og han mener en hel del om hva det er som har gått galt i Spania. Det er han selv et levende bevis på.
– I Spania sier vi at skogbrannene slukkes om vinteren.
Men, det skjer ikke lenger, ifølge Navarro. Hans drøm da han var liten var å følge i farens fotspor og bli skogbrannmann. Men da han ble ansatt var det kun for å jobbe i sommermånedene. Før i tida jobbet skogbrannmenn året rundt i et statlig institutt som her Icona. Om vinteren ryddet de skogene, om somrene slukket de branner, men i 1991 ble Icona lagt ned og ansvaret for forebygging av brann og brannslukking lagt til Spanias autonome regioner. Det har både ført til et pulverisert ansvar og stor variasjon mellom regionene ofte grunnet økonomiske prioriteringer, mener Navarro.
– Prisen betaler vi nå. Skogene her er forlatte. De blir ikke lenger ryddet og forvaltet, trærne vokser tett som hundehår, og falne trær og greiner blir liggende. Alt dette er bensin når brannene først slår til.
Et av de største tapene i storbrannen i juli var en av Spanias viktigste grønne lunger, naturreservatet Valle de Iruelas. Nær hele reservatet er nå svidd ned til grunne.
Navarro mener løsningene på storbrannene ligger i fortida. Han vil at staten igjen skal ha et overordnet ansvar gjennom et statsdrevet selskap.
– Finnes det en slik politisk vilje?
– Nei, alle har ulike prioriteringer og budsjetter.
– Hva tenker du om klimaendringer og hvordan de påvirker brannene vi nå ser i Europa?
– Det er kontroversielt å snakke om klimaendringer. Vi vet at temperaturer og branner er sykliske. Jeg avviser ikke klimaendringer, men jeg mener vi heller ikke kan se bort fra det historiske.
Tomme klimaord
– Som troende katolikker er det Gud vi skal takke for at alt gikk bra, sier ordfører fra høyrepartiet PP Veronica Muños Villalba i byen Cadalso de los Vidrios.
Vox-politiker, kommunestyrerepresentant og miljøbyråd Oscar Peral Viena, nikker bekreftende til det hans ordfører sier. Sammen har de tatt plass inne i kommunestyresalen ved et bord drapert i det spanske flagget og under et blodig bilde av kommunens egen skytshelgen Santísimo Cristo del Humilladero. De to er enige om at Gud står øverst på takkelista etter brannen, en liste der statsminister Sanchéz fra sosialistiske PSOE ikke har plass.
«Skogbrannene har ikke noe med klimaendringer å gjøre»
— Oscar Peral Viena, miljøbyråd for Vox i Cadalso de los Vidrios
Evakueringen av byen deres Cadalso de los Vidrios organiserte de godt, mener de to lokalpolitikerne. Samarbeidet med regionalregjeringen i Madrid var eksemplarisk. Men da Sanchéz-regjeringen tok styringen ble det bare krøll.
– Og jeg snakker ikke om politikk – selv om vi og Spanias regjering tilhører to ulike politiske fløyer – jeg snakker om følelser. Avgjørelser ble tatt over hodene våre: Vi fikk vite via en tv-sending at vi kunne sende befolkningen tilbake til området. Det viser, nok en gang, hvordan de stiller seg over oss og tror de vet bedre enn oss, sier ordfører Villalba.
– Brannen er historiens største i Spania og i etterkant har Sánchez-regjeringen igjen forsøkt på å få til en nasjonal klimaavtale. Verken PP eller Vox støtter den. Hvorfor ikke?
– Skogbrannene har ikke noe med klimaendringer å gjøre. Ikke det at klimaendringer ikke finnes, poenget er at det er ikke det som forårsaker brannene slik regjeringen ønsker å framstille det, sier miljøbyråd Viena fra Vox.
Han plasserer skylda et annet sted.
– Vi snakker nå om sjettegenerasjons skogbrann. Det vil komme en sjuende og en åttende generasjon. Hvorfor? Jo, fordi de ikke lar oss rydde rurale områder, fordi bønder og kvegdrivere ikke får gjort jobben sin. De blir forhindret av miljølover som forbyr å fjerne visse planter i naturen.
Viena mener både regjeringen og overnasjonale organ som EU stikker kjepper i hjulene for distriktene i Spania.
Ordfører Veronica Muños Villalba bryter inn. Hun mener klimadiskursen til regjeringen uansett bare er tomme ord.
– I sju år har Sánchez snakket om klimaendringer, men jeg skjønner ikke hva det er han vil. Jeg vil gjerne debattere temaet, men da må jeg først vite hva vi skal debattere. Det er mange ord og mange eksperter, men lite konkret arbeid på bakken eller i skyttegravene, som vi sier her.
– På brannmuseet her i byen ble vi fortalt at brannene slukkes om vinteren, og at skogrydding er viktig. Kunne dere ha ansatt folk året rundt for å gjøre denne jobben?
– Problemet vårt er begrensende budsjetter. Og ikke minst at så mye er under beskyttelse. Vi kan ikke plukke en kongle uten å få bot, sier miljøbyråd Viena.
Franco var bedre
– Fort, fort, fort, fort! Det brenner ved klosteret!
Raquel Falcó har minutter før stått foran sitt fullstendig nedbrente hus. Et hun akkurat hadde gjort i stand, med morsomme små detaljer. En hestesko som dørhåndtak. Moras hus, rett foran, er halvt brent, halvt intakt. Men nå har naboene ringt. Det ryker fra en trestamme ikke langt fra huset.
Falcó slenger et rødt brannslukningsapparat inn i bilen og skrenser ut på bilveien sammen med mannen sin Ignacio Castaño Ouro.
– Ta det med ro, Raquel, forsøker de tre naboene som venter på henne ved et lite skogholt å si.
Men hun hører ikke på dem. Pusten går fort, og nå er hun stresset. Det var nettopp en slik brann som blusset opp etter at den egentlig hadde passert og som slukte hennes og moras hus. Falcó er livredd og i høyberedskap. Hun løper inn gjennom et hull i gjerdet og kommer straks ut igjen.
– Vi trenger en hakke! roper hun og beiner mot bilen.
– Tranquila! Rolig, Raquel, roper naboene, men Falcó har alt trykket bånn gass.
Til slutt får de halt en ulmende trestokk ut på veien. Falcó hakker løs det hun kan til det bare er pinnevev igjen. Røyken ebber ut, men pulsen er fremdeles høy.
– Regjeringer ødelegger dette landet fullstendig. Det er en skam, jeg blir flau over å være spansk, sier Falcó.
Aldri har ting vært verre i landet, mener hun.
– Folk klager på tida under Franco, men i hans tid kunne folk bestemme over seg selv, sier Falcó om tida under den spanske diktatoren Francisco Franco mellom 1939 og 1975.
Fremdeles henger Francos spøkelse over det spanske politiske debatten. Å vise støtte til han, og å vise frem det spanske flagget som i lang tid var knyttet til Franco, er igjen mer vanlig å se i Spania. Falcó har flagget som et smykke rundt halsen.
Brennheit diskusjon
Det spanske statsviteren, forfatteren og mediekommentatoren Cristina Monge følger den polariserte klimadebatten tett. Hun snakker på videolink fra Galicia. Denne uka har en ny varmebølge truffet Spania.
– Egentlig blir det feil å kalle det bølger. Temperaturene er vedvarende høye, i lengre perioder. Det er et paradoks at jo flere bevis vi har, både i det vi opplever og fra vitenskapen, jo mer vokser fornektelsen.
At klimadebatten fort blir brennheit, er ikke unikt for Spania. I flere europeiske land, som Frankrike, Tyskland, og også Norge, ser man et mønster av hvordan høyre og ytre høyre vokser tross mer ekstremvær som stormer, tørke og branner. Monge mener klimafornektelsen er på vei tilbake og i ferd med å forplante seg inn i partier på den mer tradisjonelle høyresida.
– Høyresida, både i Spania og i andre europeiske land, har de siste årene erkjent at menneskelig aktivitet faktisk spiller en rolle for de endringene vi ser, og de har vært enige om at vi må gjennom en omstilling. Men, de har aldri satt klimasaken øverst på prioriteringslista, sier Monge.
Hun kaller det «forsinkelsespolitikk». Klimasaken vil aldri være viktigere enn krig og økonomiske kriser. Men det som nå har skjedd, er at klimaskeptiske partier fra ytre høyre vokser, både i Spania og i Europa.
– Dette er en høyreside som er åpent klimafornektere, eller som, uten å gå så langt som å benekte dem fullstendig, latterliggjør dem ved å snakke om «klimafundamentalisme» og «klimaradikalisme».
Monge mener ytre-høyres klimafornektelse og latterliggjøring sprer seg innad i høyrepartier som PP.
– Framfor å snakke om hvordan klimaendringene påvirker, bruker de anledningen til å rett skyts mot Sánchez' regjering og alt de mener han gjør feil.
– Men kan debatten om klimaendringer i seg selv være et hinder for en debatt om nødvendige tiltak?
– Jeg mener vi må skille mellom det som er klimaendringer, og det som er en økologisk overgang vi må gjennom. Klimaendringene er ikke noe vi skal debattere. Det er et faktum. Det vi trenger, er at alle partier, fra venstre til høyre, i alle parlamenter i hele Europa, kommer med sin plan på hvordan de skal gjennomføre denne overgangen.
Den «forlatte» bygda
Tross en økning i klimaskepsis eller latterliggjøring fra Vox og PP, ser det annerledes ut om man ser på hva befolkningen mener om klimaendringer. Bekymring går på tvers av partier, og blant medlemmene i Partido Popular er 60 prosent urolige for klimaendringer. I Vox er den under 40 prosent, forklarer Monge, men likevel sier dette noe om at folk ønsker handling.
Samtidig er følelsen av å bli forlatt sterk i rurale områder i Europa. «Det tomme Spania», «det forlatte Spania» er beskrivelsen som brukes om områdene der storbrannene i juli herjet. Et problem som ofte dukker opp, er at klimatiltak og naturvern har kommet i konflikt med skogdrift, husdyrhold og jordbruk, sier Monge.
«Ytre høyres suksess har vært å få folk til å se på miljøpolitikken som noe som er mot dem, i stedet for noe som er til deres eget beste»
— Cristina Monge, statsviter
– Lover og regler oppleves som et angrep på bygda. Samtidig er det folk på bygda som er de første og hardest rammede av klimaendringer som tørke, styrtregn og branner. Ytre høyres suksess har vært å få folk til å se på miljøpolitikken som noe som er mot dem, i stedet for noe som er til deres eget beste. Og venstresidas fiasko har vært at de ikke har utformet denne miljøpolitikken sammen med dem.
– I branntomta mellom Madrid og Ávila hørte vi om så strenge regler rundt naturvern at ikke en kongle kan plukkes engang.
– Det er løgn og typisk desinformasjon som sirkulerer på internett. Klart du kan plukke en kongle, faktisk så skal du plukke den. I Spania er 73 prosent av skogene på private hender, og har du skog, er du lovpålagt å rydde den.
At det likevel ikke skjer, og at lokale myndigheter ikke bøtelegger, kan skyldes tette relasjoner i lokalpolitikken, sier Monge. Man vil ikke konfrontere private skogeiere. Dette har nå noen av ordførerne, på tvers av partier, i regionen Madrid-Ávila sagt at de vil gjøre – selv om de vet at det vil bli tøft.
Monges store bekymring er at ytre høyre finner næring i asken:
– Hvis vi ikke klarer å føre en god politikk for forebygging, tilpasning og håndtering av kriser, kommer ytre høyre til å fortsette å vokse – ikke fordi de er klimafornektere, men fordi de evner å lytte til følelsen av fortvilelse og det å være sviktet som oppstår i slike situasjoner.
Ingen redsel
Pensjonist Mauricio Dias-Galiano tenner en røyk og hviler hendene på knærne sittende i sofaen i stua. Huset hans ligger i nabolaget Puente Nueva, litt utenfor sentrum av Burgohondo, nærmest fjellet og skogene der en gnist fra en anleggsmaskin satte i gang Spanias største brann noensinne 22. juli.
Han var en av de første som observerte brannen. Allerede halv ett denne dagen så Dias-Galiano røyk stige opp fra fjellet bak huset. En nabo meldte fra til 112, men først to timer seinere kunne de se et slukningshelikopter i lufta. Det tok én runde, før det forsvant. Halvannen time seinere filmet Dias-Galiano flammer som stadig ble større. Ved midnatt hadde brannen spredt seg. Hele fjellet sto i brann.
Bare timer etter ble han og resten av nabolaget de første evakuerte fra Burgohondo.
I stua står tv-en på, nyhetssendingene ruller og går. Brannen i fjellet over Dias-Galiano er slukket, men det fortsetter å brenne flere steder i Spania. Tv-reporteren intervjuer fortvilte evakuerte.
– Jeg forstår dem godt. Å forlate hjemmet ditt uten å vite om du kan komme tilbake, er en forferdelig påkjenning.
– Tror du storbrannen vil endre noe?
– Ja, jeg tror det. Nå må noen ta ansvar, og folk må stemme riktig.
For Dias-Galiano er det venstresida. Ingen andre vil satse på en helhetlig forebygging av skogbranner mener han. Han peker på tv-en. Enda en klimanyhet ruller over skjermen. Nå er det de økte havtemperaturene i Spania.
Dias-Galiano rister på hodet. Det er klart ting nå må endres, gjentar han.
Brannen som raste noen uker i forveien i retning huset hans, stanset ved naboens port.
– Er du ikke redd?
– Nei, det er ingen grunn til å være redd her nå. Alt er brent.
