Leder

Hestene bites

Mari Skurdal

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få. Det ene var et tak på maksimal støtte på 45 millioner kroner. Den andre begrensingen er at produksjonstilskuddet avkortes for aviser som har inntekter over 250 millioner kroner, fratrukket pressestøtte. I trinn på ti millioner kroner av gangen trappes støttebeløpet ned i relativt raskt tempo. Med dagens situasjon treffer avkortingen bare én avis: Klassekampen. Forrige uke skrev Finans­avisen og Medier24 at et slikt bortfall av pressestøtte vil skape problemer for avisa, og det er helt riktig. Klassekampens inntekter vokser nemlig ikke bare fordi det går bra for avisa, men også på grunn av generell prisstigning.

«Støtta er ikke en almisse.»

Ettersom pressestøtta er én pott til fordeling, fører kutt i støtta til Klassekampen til at det blir mer til de andre avisene i vår kategori. Slikt skaper splittelser mellom aviser som tidligere sto sammen bak en grunnleggende viktig ordning for norsk meningsmangfold. Hestene bites, og det viser ikke minst en leder i Dagsavisen forrige uke som tok til orde for at Klassekampen burde «klare seg uten fellesskapets hjelp» slik at det blir mer til «avisene som trenger den mer». Dagsavisen – som i sin storhetstid mottok større beløp enn vi gjør i dag, justert for prisstigning – glemmer at støtta er ment å bygge opp under suksess. Du må faktisk klare deg i markedet for å være berettiget støtte. Den er ikke en almisse. Dessuten er det en feiloppfatning at Klassekampen ikke trenger pressestøtte lenger. Den er tvert imot en grunnstein for drifta av et av Norges få frittstående avisprosjekter. Taket på hvor mye støtte en avis kan motta, er en fornuftig begrensning. Den trinnvise avkortingen treffer oss imidlertid hardt. Et bortfall av pressestøtte vil ufravikelig føre til vonde kutt. Andre aviser i samme kategori vil få mer, ja. Spørsmålet er hvorfor staten skal straffe en avis som gjør det bra.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen