Leder

Hestene bites

Mari Skurdal

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få. Det ene var et tak på maksimal støtte på 45 millioner kroner. Den andre begrensingen er at produksjonstilskuddet avkortes for aviser som har inntekter over 250 millioner kroner, fratrukket pressestøtte. I trinn på ti millioner kroner av gangen trappes støttebeløpet ned i relativt raskt tempo. Med dagens situasjon treffer avkortingen bare én avis: Klassekampen. Forrige uke skrev Finans­avisen og Medier24 at et slikt bortfall av pressestøtte vil skape problemer for avisa, og det er helt riktig. Klassekampens inntekter vokser nemlig ikke bare fordi det går bra for avisa, men også på grunn av generell prisstigning.

«Støtta er ikke en almisse.»

Ettersom pressestøtta er én pott til fordeling, fører kutt i støtta til Klassekampen til at det blir mer til de andre avisene i vår kategori. Slikt skaper splittelser mellom aviser som tidligere sto sammen bak en grunnleggende viktig ordning for norsk meningsmangfold. Hestene bites, og det viser ikke minst en leder i Dagsavisen forrige uke som tok til orde for at Klassekampen burde «klare seg uten fellesskapets hjelp» slik at det blir mer til «avisene som trenger den mer». Dagsavisen – som i sin storhetstid mottok større beløp enn vi gjør i dag, justert for prisstigning – glemmer at støtta er ment å bygge opp under suksess. Du må faktisk klare deg i markedet for å være berettiget støtte. Den er ikke en almisse. Dessuten er det en feiloppfatning at Klassekampen ikke trenger pressestøtte lenger. Den er tvert imot en grunnstein for drifta av et av Norges få frittstående avisprosjekter. Taket på hvor mye støtte en avis kan motta, er en fornuftig begrensning. Den trinnvise avkortingen treffer oss imidlertid hardt. Et bortfall av pressestøtte vil ufravikelig føre til vonde kutt. Andre aviser i samme kategori vil få mer, ja. Spørsmålet er hvorfor staten skal straffe en avis som gjør det bra.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen