Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta. Også nå ligger vi an til å gi bort kraft, natur og mulige inntekter for småpenger. Løftene om arbeidsplasser ser ut til å ende med nesten ingenting.
«Ventetida regjeringen legger opp til holder ikke.»
Norske myndigheter har så langt ikke gjort mye for å regulere datasenterboomen. Regjeringen har snarere pekt på at Norge trenger å lagre data, selv om knapt noen av de nyetablerte sentrene passer på samfunnsnyttig informasjon. Regjeringen sier de jobber med en stortingsmelding, som skal være klar i slutten av 2027. Innen den tid er 32 nye datasenter planlagt koplet på det norske strømnettet, slik vår sak lørdag viste. De vil bruke 60 prosent av det norske strømforbruket. Ventetida regjeringen legger opp til holder ikke. Det gjør heller ikke retorikken om at disse datasentrene er bra for samfunnsutviklingen, for dette dreier seg om spekulanter som først og fremst tjener egne interesser.
Skal de få lov til det, må de gi noe tilbake. Det er ideen bak konsesjonslovene som ble vedtatt for 120 år siden. Norge kunne ikke bare gi bort sitt hvite kull, som vannkrafta ble kalt. De som bygde ut industri, måtte få konsesjon etter visse vilkår, og i tillegg fikk de bare en tidsbegrenset rett til fossene, såkalt hjemfall. I tillegg må Norge slutte med førstemann til mølla-prinsippet i kraftkøen. Det er ikke kalibrert til dagens situasjon, hvor norske kommuner plutselig har blitt et nytt Klondyke for big tech. Fordelen i dag er at vi kan lære av lovene fra 1906.