I en stort oppslått artikkel lørdag i forrige uke roste Dagsavisens sjefredaktør, Lars West Johnsen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i høystemte ordelag for at hun satte ned foten for avgiftslettelser på drivstoff. Redaktøren mente hun opptrådte «ansvarlig» i en «norsk politisk hverdag marinert i oljepenger» og spurte retorisk hvor mye penger det er mulig «å stappe i middelklassens lommer» og svarte selv: «Til det renner over».
Dette er et budskap han hevder å ha lært av den nå avdøde Høyre-mannen Victor Norman, som advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Han mente de fleste kunne klare seg uten det offentliges hjelp. Velferdsstaten er først og fremst til for de minst ressurssterke, unge, de uten utdanning og innvandrere – og trygdede, arbeidsløse og folk som bor på gata, får vi gå ut fra.
Dette er en oppsiktsvekkende fortelling om hva velferdsstaten og den norske modellen handler om. Ikke fra Høyre-mannen Norman, men fra en redaktør i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan. Arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre handlet nettopp om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. Ved å begrense velferdsordningene bare til de aller nederst, svekkes oppslutningen om velferdsstaten, og man åpner låvedøra for private markedsløsninger, som ytterligere eroderer den. I Johnsens verden er det snarere et problem at den er utvidet til middelklassen, eller som han skriver, «til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men burde stå støtt på egne bein».
Dagsavisen-redaktøren ser seg selv som «ansvarlig» og antipopulistisk, men tyr selv til overdrivelser og stigmatiserende karakteristikker som enhver Frp-politiker ville være stolt av. Det øses av oljeformuen for å holde velgerne «logrende». Fellesskapet pøser ut penger til middelklassen, mens vi i realiteten er styrtrike og sparer som gale. Vanlige folks bekymringer over økte renter på boliglånet, stigende drivstoffutgifter og strømregningen avfeies med at vi aldri har vært rikere. Det er ikke dyrtid – det er bare skapt et inntrykk av dyrtid. Staten bruker derfor masse penger av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Men det vil aldri bli nok, slår Johnsen fast, før han ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til med et håp om at hennes politiske strategi skal føre fram. Ja, ja.
Det triste med Johnsens utkjør, er hvor trivielt det er. Det er nøyaktig det samme vi tutes ørene fulle med fra borgerlige elitesjikt og er til forveksling likt det vi kan lese hos Martin Bech Holte og i intervjuer med finansfolk i Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot «sløsing» alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.
«Vi spanderer et kurs i arbeiderbevegelsens historie.»
Dagsavisen-redaktøren har nå åpenbart fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlige folk som sliter med regningene. Da blir det også vanskelig å forstå hvorfor Frp er blitt Norges største parti, med økende støtte fra flere og flere hardt arbeidende arbeidsfolk, som bekymrer seg for framtida – åpenbart i motsetning til Johnsen, som har «lommene fulle». De er ikke urolige bare for økonomien, men kanskje først og fremst for hvordan det skal gå, både for dem selv og barna, i en verden der høyt utdannete og velbemidlede setter stadig flere av premissene. I en rekke industriland, som USA, Frankrike og Tyskland, ser vi en økende tillitskrise mellom eliten og folk flest, som nettopp er basert på at velbemidlede lever komfortable og ubekymrede liv, mens de politiske elitene skalker lukene for støyen der ute, for folks hverdagsproblemer. I en situasjon der folk føler seg urepresentert, vokser følelsen av at systemet er rigget til fordel for eliter som beriker seg selv. Det er dette gapet mellom to helt ulike virkelighetsoppfatninger som gjør at de store, folkelige massepartiene i mange land sliter og har blitt skygger av seg selv. Når selv Dagsavisens redaktør velger å se verden fra de velbergedes perspektiv, krydret med Norman- og Søreide-beundring, lover det ikke godt. For det som oppfattes som sløsing eller uansvarlig pengebruk er et klassespørsmål. I Johnsens verden er krav om å forbedre levevilkårene for arbeider- og middelklassen et uttrykk for uvettig populisme og uansvarlig politikk, mens sløsingen og milliardutgiftene som følger av de rikes berikelse på bekostning av fellesskapet, sjelden får denne typen merkelapper. Da er det ikke rart at Høyre-lederen blir en ruvende politisk og ideologisk lederskikkelse.
Selvfølgelig skal politiske myndigheter opptre ansvarlig, motvirke sløsing og sørge for at budsjettene går i balanse. Men det er milliarder å spare helt andre steder enn ved å gå til angrep på vanlige folks inntekter og levestandard. Bare ta det faktum at overklassen nå bevilger seg skyhøye lederlønninger på titalls millioner kroner, som ville vært uhørt bare for noen tiår tilbake. Oppsplitting og markedsutsetting av offentlig sektor har ført til en hærskare fristilte selskaper, virksomheter og direktorater, med hvert sitt esende sjikt av høytlønte ledere og administratorer. Det synes ikke å være noen ende på lønnsspiralen i samfunnets elitesjikt. Den forrige Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnesen, hadde en inntekt på 18 millioner kroner, og en Statkraft-trader i London tjente over 40 millioner kroner på ett år. I det statlige energiselskapet kryr det av sjefer med skyhøye lønninger. I samfunnsmålestokk er det snakk om en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Overklassen karer til seg, mens den samtidig prediker måtehold og ansvarlighet for vanlige arbeidstakere.
Den største ressurssløsingen skyldes den stadig striere strømmen av EU-forordningene, som skaper et voksende, fordyrende byråkrati både i privat og offentlig sektor. EUs bygningsenergidirektiv driver opp prisene på boliger, og anbudsreglene gjør at mindre bedrifter må ansette folk for å håndtere de omfattende anbudskravene, noe som gjør at de ofte lar være fordi det blir for dyrt. Draghi-rapporten var knusende i sin dom over regelhysteriet i EU, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen, med bysantinske direktiver som igjen sysselsetter en bråte jurister og konsulenter, ikke bare i privat sektor, men også i norske departementer og etater. Trygve Harlem Losnedahl, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Handelshøyskolen på Oslomet, skriver i Minerva at EU er et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til.
Å snakke om ansvarlighet når det handler om vanlige folks livsvilkår, men ikke når det gjelder overklassen og den øvre middelklassens konsekvente berikelse på bekostning av vanlige folk og samfunnsmessige behov, er et politisk valg. Å bevisst delegitimere folkelige krav om forbedring av vanlige folks livsvilkår er å stille seg på elitenes og overklassens side i kampen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalkreftene, som ikke er et avsluttet historisk kapittel, men som foregår her og nå. Hvis landet øker sin velstand gjennom økt produktivitet, eksportinntekter eller avkastningen fra oljefondet, må velstanden fordeles jevnt, sosialt og geografisk. Den norske arbeider- og middelklassen har ikke lommene fulle, ikke minst sammenliknet med overskuddene i norsk næringsliv og rikdommen overklassen og de velstående tilgodeses med. Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie og en studiesirkel om Karl Marx på Dagsavisens redaktør? Han kan få mer nytte av det enn å følge i de politiske fotefarene til Victor Norman og Høyre-lederen.
