Leder

Må stilles til ansvar

AUF har sendt inn en rekke trusselmeldinger mot avtroppende leder Gaute Skjervø til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for vurdering. Etaten brukte bare et knapt døgn på å henlegge sakene, selv om det i Norge er ulovlig å true noen på livet eller å skremme og forfølge dem. Etter henleggelsen la AUF ut flere av meldingene på sin hjemmeside. De viser at det dreier seg om grov hets og trusler. «Slepp ut ABB han har meir å gjera her» og «Det var synd ikke Breivik fant han» er eksempler som viser at meldingene også refererer til 22. juli-terroren på Utøya, som Skjervø overlevde som 15-åring. Skjervø har fortalt at slike meldinger dukker opp i kommentarfelt, men også i direkte meldinger og i innboksen. De viser et utpreget hat mot Arbeiderpartiet og AUF, krydret med konspirasjonsteorier om at norske sosialdemokrater er en slags femtekolonister som har åpnet landet for muslimer.

«Det har en effekt å dømme dem som framsetter trusler.»

Hva skal vi gjøre med slike ytringer? På NRKs Dagsnytt 18 sa jussprofessor Anine Kierulf tirsdag at det ikke er nok å straffeforfølge dem som framsetter hatefulle ytringer. Hun har rett i at det ikke er tilstrekkelig, men overser at det også kan ha en effekt å etterforske, sikte og dømme personer som framsetter trusler. Det mest grunnleggende prinsippet i strafferetten er tross alt at vi står ansvarlig for våre handlinger. Når vi har lover mot trusler og hensynsløs atferd, så må de også håndheves. Et springende punkt i diskusjonen er hatparagrafen, som skal gi et særskilt vern for minoriteter og grupper. I lovteksten nevnes blant annet seksuell legning og religion og livssyn, men ikke politisk ståsted.

Det er det verdt å diskutere nærmere. AUF-ere og sosialdemokrater har i mange år vært særlig utsatt for hets og hatefulle ytringer. De har også vært mål for Norges største terrorangrep. Og mens brannmenn, lærere og helsepersonell etter loven har et særskilt vern mot trusler, fins ikke liknende vern for politikere. AUF-ere havner mellom barken og veden og må i for stor grad bære trusler og trakassering aleine. Det er derfor grunn til å oppdatere lovteksten, slik at vi ikke risikerer at unge politikere blir truet vekk fra offentligheten.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.