«Han blir sett på som en urokråke, lik Orbán.»
Slik beskrev nylig den danske EU-parlamentarikeren Henrik Dahl Spanias statsminister Pedro Sánchez med henvisning til den avgåtte ungarske statsministeren Viktor Orbán: kjent som EUs kranglefant.
Uttalelsen – gitt til Euronews – kom i kjølvannet av Ceuta-krisa som preget forrige ukes forsider. Etter at over 70.000 migranter hadde klart å ta seg inn i den spanske eksklaven i Afrika, tok det ikke lang tid før 22 statsledere undertegnet et brev til EU-sjefene Ursula von der Leyen og António Costa der de uttrykte «dyp bekymring» når det gjaldt Spanias innvandringspolitikk.
Kast landet ut av Schengen, lød det fra en rasende Giorgia Meloni. Politiske journalister verden over skrev om et stadig mer «isolert Madrid». Og for noen, deriblant Herr Dahl, var det den spanske statslederen selv som hadde skylda for krisa: «Sánchez er ikke på samme linje som nesten alle andre», sa han slik en elev hvisker rykter i korridoren: «Mange ser på ham som en gratispassasjer som tar lett på sikkerhetsspørsmål.»
Skuddårsbarn
Det sies at barn født på skuddårsdager er ekstra heldige. Kanskje er det derfor Pedro Sánchez – født den 29. februar 1972 – synes å komme helskinnet ut av enhver politisk storm. Han ble valgt til leder for de spanske sosialdemokratene PSOE i 2014, gikk på kraftige valgsmell i både 2015 og 2016, ble kastet samme år – sørget for av partipampene – bare for å dukke opp igjen, denne gangen i en sliten Peugeot, kjøre landet rundt, vinne grasrota tilbake og bli partileder på ny i 2017.
Så statsminister i 2018 – etter et vågalt mistillitsvotum mot den korrupsjonsbefengte høyrestatsministeren Mariano Rajoy.
Siden har han styrt landet i åtte år. Her inkludert: et trøblete Catalonia, en pandemi, et spontant nyvalg han så vidt vant og en indre krets av korrupsjonsanklagede, deriblant hans egen kone og bror – som i juli ble dømt til utestengelse fra offentlig verv i ni år.
Sist, men ikke minst en (antatt) hybridoperasjon fra Marokko.
Snart går perioden hans ut. Seinest i august 2027 må valget være utlyst, og det sies at han vil stille igjen uansett hvor mye den spanske høyresida har styrket seg i det siste. Han er typen som blir giret av motstand, skal vi tro økonom og regjeringsrådgiver Alicia García-Herreros ord til Euronews: «Hvis han føler seg isolert, kan han tenke at han har ingenting å tape.»
Susan Sarandons håp
Ikke bare europeiske ledere har latt seg irritere av denne mannen. I mars kalte Financial Times ham «Donald Trumps nemesis».
Gang på gang har han hisset på seg den amerikanske presidenten. Som da alle de andre Nato-lederne i juni 2025 gikk med på målet om å bruke 5 prosent av BNP på militæret. Sánchez sa i stedet: 2,1 prosent er nok. Han har nektet å la USA bruke spanske baser i sine Iran-angrep, takket nei til å kjøpe amerikanske F-35-kampfly, sagt at de økte forsvarsbevilgningene skal gå til å håndtere klimaendringer, var en av forfatterne – sammen med to Brics-ledere – bak Al Jazeera-artikkelen «Multilateralisme kan og vil levere», og da tollkrigen brøt ut, var han den første europeiske statslederen som satte seg på et fly til Beijing.
«Pedro Sánchez har alltid vært på riktig side av historien.»
— Susan Sarandon, Hollywood-stjerne og aktivist
Så har vi Gaza. Han er den eneste vestlige statslederen som bruker ordet folkemord om Israels krigføring. En skarp motstemme som ikke minst utløste en strøm av lovord fra Hollywood-stjerne Susan Sarandon da hun tidligere i år mottok en filmpris i Barcelona. Ikke bare var han «kjekk og høy», sa hun til det spanske pressekorpset: «Han har alltid vært på riktig side av historien.» Det ga henne «håp». (En dypt rørt Sánchez svarte på X at han beundret henne også.)
Også innenriks har han markert seg med progressive reformer: hevet minstelønna, styrket fagbevegelsen, økt pensjonene, investert i velferdsstaten, utvidet foreldrepermisjonen, gitt leietakere sterkere vern, og mens alle andre, også sosialdemokrater, konkurrerer om å være strengest på innvandringsfeltet, lanserte han i år en omfattende regularisering – også kalt amnesti – av oppholdsstatusen til migranter som jobber papirløst i landet.
Podemos-effekten
«Europas venstreikon», har til og med The New Statesman titulert ham.
Hvorfor så venstrevridd? For den som har fulgt med på spansk politikk de siste 15 årene, er svaret nokså innlysende: Pedro Sánchez er et indirekte produkt av Podemos’ gjennombrudd i 2014. Vi snakker altså om det populistiske venstrepartiet som ble lansert i kjølvannet av eurokrisa, med Pablo Iglesias – universitetslektoren som ifølge ham selv var lei av å tilhøre en venstreside som alltid taper – som frontfigur.
I dag har Iglesias forlatt politikken. Partiet er blitt revet i filler av intern krangel, og har kun fire representanter i parlamentet (mot 2016, da de hadde hele 71). Og selv om Podemos-spinoffen Sumar også sliter, er det liten tvil om at partiet – og venstrevekkelsen det representerte – lyktes med å flytte midtpunktet i spansk politikk, endre partidynamikken og gjøre ideer som tidligere var blitt avvist, politisk akseptable.
Helt konkret for Sánchez’ del: I kraft av at de stjal velgere fra PSOE i 2016, bidro Podemos til å utløse en dyp splittelse mellom PSOEs venstrefløy og de markedsorienterte typene som til da hadde dominert partiet. Og Sánchez, som var åpen for samarbeid til venstre – kanskje mest fordi han er en «ekstrem pragmatiker», for å låne historiker Nigel Townsons ord – ble en naturlig leder for venstrefløya som så vant maktkampen.
De siste seks årene har han dessuten vært nødt til å dele regjeringskontorer med enten Podemos (2020–2023) eller Sumar (fra 2023). Han er med andre ord avhengig av deres godvilje. Ta Nato-møtet i juni 2025: Hadde Sánchez gått med på det berømte femprosentmålet for forsvaret, ville han kanskje ha måttet gå av ved hjemkomsten. Bare to måneder før var nemlig en foreslått økning på 2 prosent blitt møtt med massive protester fra samarbeidspartnerne til venstre.
Ikke for å underslå sosialdemokratenes agens. «Det fins en spansk, progressiv måte å gjøre ting på», som Sánchez selv sa i et The New Statesman-intervju tidligere i år, ment som et råd til andre europeiske sosialdemokrater: «Og det fungerer.»
