Lotta Elstad

#fff

#000

Målingene har vært svært jevne. Islands folkeavstemning om hvorvidt landet skal gjenoppta sine forhandlinger om EU-medlemskap, avholdes i dag, og mye tyder på at saken vil avgjøres på målstreken.

Ja-sida har gjennomgående hatt et knapt flertall – men avstanden til nei-sida er blitt stadig mindre.

En siste måling fra opinionsselskapet Maskína gir et islandsk «ja» 51,3 prosent mot 48,7 prosent til dem som sier de vil stemme «nei». Undersøkelsen omfatter over tusen respondenter og ble gjennomført mellom 21. og 25. august.

Fasiten får vi imidlertid først etter at valglokalene stenger klokka 22 lokal tid.

Det er ingen hemmelighet at Brussel ønsker et islandsk«ja» velkomment. Minst sju ledende europeiske politikere, blant disse lederen for den liberale gruppa i Europaparlamentet, Valérie Hayer, har besøkt Island i løpet av 2026 – med et åpent budskap om støtte til landets vei mot EU-medlemskap.

I juli kom Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot og sa at islendingene har «ikke har noe å tape» på å stemme ja. Få måneder før det hadde EUs fiskerikommissær Costas Kadis vært på øya og antydet at Brussel kan komme til å tilby innrømmelser på fiskeriområdet.

I sommer ga imidlertid statsminister Kristrún Frostadóttir – en svoren ja-kvinne – EU-kommisjonen beskjed bak lukkede dører om at utenlandsk innblanding ikke vil bli tolerert, skriver Euractiv.

Landet kan sluttføre forhandlingene i løpet av ett til to år fra nå.

Et splittet øyfolk går til urnene i dag

Marokko gir seg ikke. Så seint som tirsdag denne uka måtte spanske myndigheter 

 understreke at statusen til de spanske byene Ceuta og Melilla ikke var oppe til diskusjon.

Dette var etter at Ahmed Toufiq, Marokkos minister for islamske anliggender, under en offisiell religiøs seremoni med kong Mohammed VI til stede, snakket om historiske personer fra Ceuta og hintet om å «frigjøre de okkuperte byene».

Dermed har Marokko hevdet «en historisk rett» til de to eksklavene på nordafrikansk jord hele tre ganger siden Ceuta-krisa i slutten av juli – da rundt 72.000 mennesker på kort tid forsøkte å krysse grensa til Spania.

Første gang var 11. august, noe Spanias forsvarsminister Margarita Roble besvarte med at begge byene «er super-spanske». Andre gang var ti dager etterpå, da justisminister Abdellatif Ouahbif ba om en dialogmekanisme for å diskutere byenes «tilbakeføring» til Marokko – tvert avvist av Spanias utenriksminister.

Pedro Sánchez har på sin side valgt en myk linje overfor sin handelspartner i sør.

Med neste års parlamentsvalg i sikte er en konfrontasjon med Marokko det siste den spanske statsministeren – allerede befengt med korrupsjonsskandaler i eget parti – ønsker seg, skriver Politico.

Sánchez har pekt på smuglernettverk og desinformasjon på sosiale medier som årsak til krisa, mens migrasjonsminister Elma Saiz omtaler stadig landet som pålitelig og lojalt.

Dette til forskjell fra en sterkt kritisk opposisjon.

Han opp­fører seg som en undersått av Marokko.

Sánchez presses fra flere kanter

Jimmie Åkessons regjeringsdrøm ser allerede ut til å være smeltet bort

Det var en forundret svensk offentlighet som leste Sverigedemokraternas (SD) leder Jimmie Åkessons X-innlegg på søndag. Her tok han avstand fra samarbeidspartiet Liberalerna (L), advarte sine velgere mot å gi det taktiske støttestemmer og kalte det dessuten en «bremsekloss» og «politisk motstander».

Utspillet kommer knappe tre uker før svenskenes valg, som avholdes 13. september.

SD er avhengig av Liberalerna for å få ministerposter.

I en partilederutspørring på SVT samme dag gikk Åkesson enda lenger da han ga partiet en dødlinje: Om L ikke får 3,5 prosent på målingene ti dager før valget, bør samtlige høyrevelgere forlate partiet, sa han.

– Mange av oss drar konklusjonen at SD allerede har bestemt seg for at denne valgkampen er tapt, sier Lisa Pelling på telefon til Klassekampen.

Pelling er sjef for tenketanken Arena Idé, som er koplet til den svenske fagbevegelsen. Hun mener det ser ut til at «SD forbereder seg allerede nå for valget i 2030» i stedet.

– Om de trodde de kunne vunnet i år, hadde de ønsket at Liberalerna ble sittende i Riksdagen. Men det har de ikke anstrengt seg for, legger hun til.

Det er ingen hemmelighet at Åkesson har en langsiktig plan. Nylig sa han til det franske nyhetsbyrået AFP at «jeg sikter mot posten som statsminister i 2030 eller seinere».

Jeg kommer ikke til å kalle ham quisling.

Vender ryggen til Liberalerna

Under Ceuta-krisa – da tusener forsøkte å krysse grensa fra Marokko til den spanske eksklaven i Afrika i slutten av juli – uttrykte europeiske sosialdemokrater sin solidaritet med den spanske statsministeren Pedro Sánchez.

Unntatt én: Danmarks statsminister Mette Frederiksen.

 gjorde, var å forfatte et brev til EU-ledelsen sammen med Italias statsminister Giorgia Meloni. Det ble så undertegnet av 20 andre medlemsland og anklagde Spania mer eller mindre for selv å ha skyld i situasjonen ved å henvise til den omfattende regulariseringen av papirløse migranter som landet nettopp hadde gjennomført.

Den danske sosialdemokraten nøyde seg ikke med det.

En drøy uke seinere poserte hun også i koboltblå blazer ved siden av en hvitkledd Meloni, som med hvert sitt stramme smil i en felles instagram-post bedyret at «[vi] er de eneste to kvinnelige regjeringssjefene i EU. Den ene leder et stort land i sør, den andre et lite land i nord. Men vi er forent i vårt ønske om å beskytte Europa.»

Et kristent Europa, som de presiserer. Og som ifølge dem begge er truet av «ukontrollert migrasjon». Da særlig «ulovlige migranter» som «begår voldelige lovbrudd, er involvert i narkotikasmugling og ansvarlige for seksuell vold».

Det er altså ikke så merkelig at det norske Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug har oppgitt nettopp Mette Frederiksen som politisk forbilde. Den danske statsministerens mål med asylpolitikken er ifølge henne selv 

søkere. Hun er en ivrig tilhenger av mottaks- og retursentre i land utenfor EU, såkalte tredjeland, noe Meloni allerede opprettet i Albania, og virker ellers like opphengt i migrasjonssaken som en hvilken som helst høyrepopulist.

Et kjent «Hva er viktigst?» -intervju med den danske influenseren Frede Dyrnesli, der Frederiksen måtte svare kjapt på en rekke enten-eller-spørsmål, er nokså illustrerende. Dyrnesli spør: «Aldersgrense på Tiktok eller høyere lønn til sykepleiere?» Frederiksen svarer: «Aldersgrense på Tiktok.»

Frederiksen bedriver ­samme type propaganda som Meloni.

Nå okker EUs sosialdemokrater seg over Mette Frederiksen

Spørsmålet kan bli eksplosivt de neste ukene. Et viktig delstatsvalg nærmer seg, juristmiljøer presser på, og den tyske visekanslerens utspill har gitt saken ny kraft:

Bør Alternativ for Tyskland (AFD) forbys?

Det var i sommer det blåste opp igjen. En tysk sammenslutning av advokater, som går under navnet Rav, skrev i juli et åpent brev til regjeringen og Forbundsdagen med krav om at det innledes en prosess for å forby partiet – begrunnet i en «plikt til å arbeide for alle menneskers menneskeverd» og advarselen om at demokratiet ellers kan bli «alvorlig skadet».

I august var kravet utvidet til et opprop der over 1000 jurister har skrevet under.

Så slengte til og med Lars Klingbeil, lederen for sosialdemokratiske SPD, finansminister og visekansler i Friedrich Merz’ koalisjonsregjering, seg på. «Grunnloven krever størst mulig avstand til AFD – og at et forbud utredes», skrev han i en kronikk i den ledende tyske ukeavisa Die Zeit 5. august – og gjorde dermed spørsmålet til noe mer enn et initiativ fra sivilsamfunn og opposisjon.

En «politisk tungvekter» har med andre ord meldt seg på debatten, understreker Astrid Dypvik til Klassekampen.

Dypvik er Tyskland-kjenner, Agenda-rådgiver og kom i 2021 ut med en bok om AFD. Hun forteller at den tyske forbudsdebatten har gått i bølger de siste årene:

– Også i 2024 var det medlemmer fra de fleste partiene som ville ha en avstemning om et forbud i Forbundsdagen, men det falt ut av agendaen på grunn av nyvalg.

Det handler så klart om Tysklands spesielle historie.

Jurister og politikere vil forby AFD i Tyskland

I skrivende stund blir italienere fortsatt henvist til en annen kø enn andre Schengen-borgere ved ankomsten på spanske flyplasser. Ikke-EU-borgere som ankommer Italia fra Spania, blir også kontrollert.

Det er egentlig en ganske uvanlig Schengen-konflikt. At man gjeninnfører midlertidige grensekontroller under visse omstendigheter, som ved pandemier og terrorangrep, skjer jo i ny og ne – det spesielle her er at det skjer mellom to land som ikke deler en landegrense, men har Frankrike – et tredje Schengen-land – mellom seg.

Gnisningene mellom den sosialdemokratiske spanske og høyrenasjonalistiske italienske regjeringen bærer derfor mer preg av en diplomatisk konflikt.

Den begynte, som mye annet, med Ceuta-krisa i slutten av juli. Etter at over 70.000 mennesker hadde kommet seg inn i den spanske eksklaven på afrikansk jord, i noe flere mistenker var en marokkansk hybridaksjon, tok Italias statsminister Giorgia Meloni ikke bare til orde for å suspendere Spania fra Schengen-samarbeidet – raskt viste hun også handlekraft. Etter en knapp dag hadde Italia satt en midlertidig stopper for den frie bevegelsen fra Spania, begrunnet i mulig terrorfare.

«Vi vil ikke gi etter én millimeter på ulovlig innvandring», skrev Meloni på X mens samarbeidspartnerne anklaget Pedro Sánchez-regjeringen for å føre en slepphendt innvandringspolitikk. Madrid ble irritert. Sánchez-regjeringen valgte å gjengjelde og høynet til og med innsatsen: Fra 8. august innførte den egne kontroller på 

reisende fra Italia – en bestemmelse den har varslet vil stå fram til 7. september.

I helga meldte Italia på sin side at landet forlenger kontrollene – inntil videre.

Alt dette til tross for at Ceuta-krisa i stor grad var håndtert etter 48 timer. Da hadde i alle fall de fleste enten reist eller blitt sendt tilbake til Marokko igjen. Tre dager etterpå konkluderte EU-ministrene at det ikke var registrert noen bevegelse av Ceuta-migranter videre til det spanske fastlandet. Ingen – av hva som er blitt dokumentert – hadde funnet veien til Italia.

Det hører med til historien at Ceuta i utgangspunktet har en særskilt grenseordning som innebærer at personer som forlater eksklaven, blir kontrollert før de reiser videre.

Vi vil ikke gi etter én milli­meter på ulovlig innvandring

Bruker hun Ceuta-krisa for innenriks­politisk posisjonering?

«Han blir sett på som en urokråke, lik Orbán.»

Slik beskrev nylig den danske EU-parlamentarikeren Henrik Dahl Spanias statsminister Pedro Sánchez med henvisning til den avgåtte ungarske statsministeren Viktor Orbán: kjent som EUs kranglefant.

Uttalelsen – gitt til Euronews – kom i kjølvannet av Ceuta-krisa som preget forrige ukes forsider. Etter at over 70.000 migranter hadde klart å ta seg inn i den spanske eksklaven i Afrika, tok det ikke lang tid før 22 statsledere undertegnet et brev til EU-sjefene Ursula von der Leyen og António Costa der de uttrykte «dyp bekymring» når det gjaldt Spanias innvandringspolitikk.

Kast landet ut av Schengen, lød det fra en rasende Giorgia Meloni. Politiske journalister verden over skrev om et stadig mer «isolert Madrid». Og for noen, deriblant Herr Dahl, var det den spanske statslederen selv som hadde skylda for krisa: «Sánchez er ikke på samme linje som nesten alle andre», sa han slik en elev hvisker rykter i korridoren: «Mange ser på ham som en gratispassasjer som tar lett på sikkerhetsspørsmål.»

Det sies at barn født på skuddårsdager er ekstra heldige. Kanskje er det derfor Pedro Sánchez – født den 29. februar 1972 – synes å komme helskinnet ut av enhver politisk storm. Han ble valgt til leder for de spanske sosialdemokratene PSOE i 2014, gikk på kraftige valgsmell i både 2015 og 2016, ble kastet samme år – sørget for av partipampene – bare for å dukke opp igjen, denne gangen i en sliten Peugeot, kjøre landet rundt, vinne grasrota tilbake og bli partileder på ny i 2017.

Så statsminister i 2018 – etter et vågalt mistillitsvotum mot den korrupsjonsbefengte høyrestatsministeren Mariano Rajoy.

Siden har han styrt landet i åtte år. Her inkludert: et trøblete Catalonia, en pandemi, et spontant nyvalg han så vidt vant og en indre krets av korrupsjonsanklagede, deriblant hans egen kone og bror – som i juli ble dømt til utestengelse fra offentlig verv i ni år.

Sist, men ikke minst en (antatt) hybridoperasjon fra Marokko.

Pedro Sánchez har alltid vært på riktig side av historien.

Hvorfor er Pedro Sánchez så annerledes enn de andre sosialdemokratene?

Sveriges dyreste gate heter Albavägen. Den er en fredfull perle. Omringet av frisk skog, vakre turstier og med utsikt mot 

 der den ligger idyllisk til på Lidingö – Stockholm-områdets Snarøya. Her bodde Björn og Agneta i Abba en gang i tida. Her selges villaene til en gjennomsnittspris på over 22 millioner kroner. Her trenger man ikke ta bussen til butikken, men kan sykle raskt over brua til sentrum etter morgenbadet, ja, den tilbyr en perfekt balanse mellom storbyliv og natur, som boligannonsene lokker med. Og slik vil det forbli.

Så lenge Sosialdemokratene holdes unna makta, ifølge Moderaterna.

Albavägen er nemlig truet, akkurat som en rekke andre fasjonable strøk, av det Høyres svenske søsterparti kaller 

nå midt i den svenske valgkampen. For tida driver Moderaterna på Lidingö en underskriftskampanje for å stanse et forslag om såkalt fortetning i øyas villaområder. På hjemmesida maner de til kamp mot «sentraliserte sosialistiske mål om storskala boligforsyning» for å redde den velbemidlede øya fra å forvandles til «nye utenforskapsområder» og ikke minst: hindre at villaene «taper verdi».

Lokalpolitikerne får drahjelp fra sentralt hold. Migrasjonsminister Johan Forssell, finansminister Elisabeth Svantesson, for ikke å glemme statsministeren selv, Ulf Kristersson, har alle uttalt seg i varianter om at Sosialdemokratenes partileder Magdalena Andersson har klåfingrete planer om å «tvangsblande befolkningen» gjennom å «flytte personer i utenforskap til velstående strøk» eller vice versa: fra villaer til betongblokker.

Stockholms tidligere boligbyråd Dennis Wedin, også en Moderat, har dessuten spurt på X: «Hva betyr Sosialdemokratenes folkeblanding i din hverdag?» Så oppfordrer han følgerne sine til å regne på hvor mye deres bolig vil synke i pris gjennom en politisk nettkampanje med uklar avsender.

 forløperen til buzz-ordet «tvangsblanding»: folkeblanding.

Det begynte for et drøyt år siden. Under fjorårets Almedalsveckan – svenskenes Arendalsuke – foreslo Socialdemokraterna en mer aktiv boligpolitikk. Ifølge det svenske boligdirektoratet må man bygge over en halv million nye boliger før 2033 for å møte befolkningsveksten. Men vel så prekært er Sveriges betydelige utfordringer knyttet til boligsegregering.

Forslagene har egentlig vært nokså udramatiske. Satse på fattige strøk. Eneboliger skal kunne bygges i områder ellers forbundet med 

 – den storstilte sosialdemokratiske boligbyggingen på 1960- og 70-tallet som skaffet en million mennesker ordentlige hjem. Partiet ønsker også å styre mer hvor asylsøkere bosetter seg, samt begrense innflytting til utsatte bydeler.

Til kamp mot folkeblanding

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

En halvannen times kjøretur fra Stockholm, ned mot Södermanlands fylke, ved en av Sveriges mange innsjøer, fins en stor, gul herregård med røtter i middelalderen.

Den heter Fållökna Vängård, er på 690 kvadratmeter, har 27 rom, to hvite fløyer og befinner seg på en tomt på seks hektar, hvorav en øy – Stillhetens øy – i sjøen Nedingen er inkludert. Et enormt gods som det sier seg selv at krever mye arbeid. Nedfelte trær må sages. Båter tas opp. Hekker klippes, syrinbusker renses, hagemøbler bæres, bruer bygges, og om man føler at det kribler i dugnadsfingrene nå – fortvil ikke.

Fållökna-stiftelsen, de som drifter dette historiske komplekset, opplyser nemlig på hjemmesida sin om at hvem som helst via e-post kan melde seg på gårdens såkalte arbeidsdager.

Som betaling for gratisarbeidet får man pizza – og et «bra nettverk», kan man lese.

Et nettverk der Sveriges statsminister Ulf Kristersson inngår.

Hans kone, presten Birgitta Ed, er nemlig en av herregårdens eiere. I 2023 kjøpte hun den sammen med lobbyisten og privatskoleforretningsmannen Göran Thorstenson. Siden har de leid gården ut til Fållökna-stiftelsen, hvor begge sitter i styret, til en ukjent leiepris.

Stiftelsenes formål er «eksistensiell helse».

Det inviteres for eksempel jevnlig til stille

: Til 3900 kroner kan man tilbringe to dager her, i det vakre herregårdsmiljøet, viet til morgenbønn, middagsbønn, aftenbønn, lavmælte samtaler og muligheten til å møte seg selv «på dypet» – ledet av statsministerfrua selv. Eller kanskje av en tidligere kulturminister. Eller presten Thorbjörn Larsson, en mann som ellers er kjent fra en mye omtalt sak fra 2008: Som direktør for den ideelle foreningen Ersta Diakoni ordnet han en leiekontrakt til en leilighet som egentlig var ment for sårbare kvinner, til daværende sosialborgermester i Stockholm, Ulf Kristersson – nå altså: Sveriges regjeringssjef.

Opposisjonen kaller det Kristersson-­kulturen.

Morgenbønn, aftenbønn og svensk myk-korrupsjon

Om Donald Trump kun hadde fokusert på å kaste ut innvandrere, gå løs på transpersoner, akademikere og palestinaaktivister, snakket om liberale medier som fiender, sparket offentlig ansatte og skrotet klimaavtaler, ville kanskje alt vært vel og bra.

Da ville det ikke vært vanskelig for Europas ulike ytre høyre-varianter å gi den amerikanske presidenten sin fortsatte uforbeholdne støtte.

Problemet meldte seg da denne sjåvinismen begynte å gå utover USAs venner. Det er rett og slett blitt en lojalitetskonflikt: Hvordan fortsette å dele Maga-bevegelsens visjoner om «America First» 

 som man har ultranasjonalistiske ambisjoner på hjemmebane? For strengt tatt – det framstår vanskelig å gjøre Europa storslått igjen mens amerikanerne setter kjepper i hjulene for europeisk økonomi.

 for eksempel Santiago Abascal, lederen for Spanias ytre høyre-parti Vox og en av gjestene under Donald Trumps innsettelsesseremoni, ettertrykkelig avvise overfor spanske medier at han støttet USAs handelskrig mot EU.

Pedro Sánchez hadde anklaget ham for «falsk patriotisme». Vox-lederen fektet tilbake mot den spanske statsministeren ved å hevde at han hadde seg selv å skylde for USAs økte tollsatser. Spania kunne unngått alt dette, mente Abascal, om regjeringen hadde opptrådt mindre «antagonistisk» overfor Trump – og heller lagt seg på Giorgia Melonis linje.

Hun prøver å tilrettelegge for dialog mellom Brussel og Washington, som han sa under et partiarrangement i byen Valladolid på søndag.

Og det stemmer at den italienske statsministeren trolig er den europeeren i dag som står best posisjonert til å lokke amerikanerne tilbake til en slags transatlantisk enhet: en kvinne som Trump selv har hyllet som «fantastisk».

 Meloni sliter. På den ene sida har hun forpliktet seg til å støtte den ukrainske forsvarskampen – og uten denne ville hun neppe vært såpass relevant i europeisk politikk som hun er i dag. På den andre tviholder hun på sin andre hovedprioritet: å beholde alliansen med Trump.

Det var mot dette bakteppet at partiet hennes, Italias brødre, i forrige uke avsto – for første gang – fra å stemme for en resolusjon i Europaparlamentet der en «urokkelig og ubetinget støtte» til Ukraina ble bekreftet. Italias forsvarsminister Guido Crosetto sa det rett ut: Vi stemmer ikke for noe som går mot amerikanerne.

Nå råder en høylytt debatt blant Sveriges høyre­ekstreme

Hvordan gjøre Europa ­storslått igjen når USA fører handelskrig mot kontinentet?

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Sahra Wagenknecht fikk ikke partiet sitt, BSW, over målstreken i søndagens valg.

Med kun 4,97 prosent lyktes ikke den omstridte venstrepolitikeren å komme over sperregrensa på 5 prosent. Partiet får heller ikke noe direktemandat, som i det tyske systemet krever at man oppnår flertall i ikke bare ett, men minst tre av landets valgdistrikter.

I går sådde imidlertid Wagenknecht tvil om resultatet.

Da de endelige tallene ble offentliggjort i går morges, etter en lang natt der partiet hadde vippet fram og tilbake, uttalte hun på en pressekonferanse i Berlin at «man kan stille spørsmål ved lovligheten ved valgresultatet».

BSW manglet rundt 13.000 stemmer – noe som ifølge partilederen kan ha ført til en «sammenblanding» ved stemmetellingen.

Wagenknecht la til at de ennå ikke har bestemt seg for om de vil gå til sak eller ikke.

Et parti som derimot gjorde et godt valg, var konkurrenten på venstre fløy, Die Linke, partiet som Wagenknecht i sin tid ledet.

8,8 prosent av tyskerne stemte i helga på det mer tradisjonelle venstrepartiet som mange de siste årene har spådd kom til å bli utradert. Partiet får over 60 mandater i Forbundsdagen. Resultatet er en oppgang på nesten 4 prosent siden valget i 2021 og nærmest en tredobling sett i forhold til målingene som tidvis har vært på 3-tallet de siste årene.

Nådde ikke grensa

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Han har seilet opp som rumenernes storfavoritt.

Calin Georgescu – ultranasjonalisten («Romania først!») som er kjent for å ha hyllet rumenske fascister, snakket varmt om Putin og spredt konspirasjonsteorier om både covid og brus – leder nå på meningsmålingene før det skal gjøres et nytt forsøk på å avholde presidentvalg i mai.

Og det til tross for, eller kanskje på grunn av, rekka av nederlag han har opplevd i det siste. Først ble valgrunden han i utgangspunktet vant i november, simpelthen 

 av myndighetene. I desember kom razziaene på mistanker om ulovlig valgkampfinansiering. På nyttårsaften fikk han nei av domstolen etter å ha anket beslutningen om å skrote valget. Så, i forrige uke, ble saken hans avvist av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Folkets sympati derimot, den ser han ut til å ha vunnet. 48 prosent (mot 42) mener at valg-annulleringen var en dårlig beslutning, ifølge målingsbyrået Avangarde. Han er også den foretrukne presidenten – uansett motkandidat.

– Kontrasten til hvordan det var i november, er enorm. Da var det få som i det hele tatt visste hvem Georgescu var eller hva han sto for, sier Alexandru Damian, programsjef i den Bucuresti-baserte tenketanken Romanian Centre for European Politics til Klassekampen.

Nå er mannen som for bare noen få måneder siden «kun var å se på Tiktok og hadde få offentlige opptredener», overalt, forteller han.

– På TV, online, i sentrum for protester i gatene – i mange byer.

Damian trekker særlig fram en «oligark-drevet TV-stasjon» der Georgescu «er på besøk nesten hver kveld, snakker i tre-fire timer i strekk, kun med en ordstyrer, ingen spørsmål, om vaksinemotstand, et Stor-Romania, en mytisk rumensk fortid og så videre».

Ordet ‘hevn’ er kanskje ikke riktig. Men dette er måten for folk å si at nok er nok på.

Populisten, algoritmene og historien om det annullerte valget

Slik oppsummerte Bernd Baumann, forbundsdagsmedlem fra Alternativ for Tyskland (AFD), det etter at CDU-leder Friedrich Merz onsdag sikret flertall for flere strenge innvandringsforslag med ytre høyre-partiets støtte.

Det er første gang i historien at noen på nasjonalt nivå har slått sprekker i den tyske «brannmuren»: å nekte samarbeid med AFD, et parti som er erklært høyreekstremt i flere delstater.

Merz-forslaget, en fempunkts migrasjonsplan, ble onsdag kveld vedtatt med 348 stemmer for og 345 stemmer mot.

Og rystelsen fra de andre partiene lot ikke vente på seg.

– En utilgivelig feil, sa statsminister Olaf Scholz under den opphetede debatten i nasjonalforsamlingen.

Scholz parti, sosialdemokratiske SPD, og regjeringspartneren De grønne stemte mot – også fordi det ifølge dem vil kunne bryte med både tysk lov, EU-retten samt Genèvekonvensjonen. Venstrepartiene BSW, som Sahra Wagenknecht leder, og Die Linke stemte også mot forslaget.

Merz forsvarte på sin side det historiske bruddet med at innvandringen til Tyskland nå utgjør en «trussel mot offentlig sikkerhet».

Det er på en måte et sjokk for det ­politiske Tyskland.

Merz brøt historisk tysk tabu

Lenge har det gått veien for Sahra Wagenknecht.

Bare et halvår etter at hun stiftet sitt nye venstreparti Wagenknecht-alliansen (BSW) i januar i fjor, kapret det 6,2 prosent i valget til Europaparlamentet i sommer. Enda bedre gjorde ferskingen det i de østtyske delstatsvalgene i Thüringen, Brandenburg og Sachsen i høst – der partiet hennes fikk 12 til 16 prosent av stemmene.

I to av disse klarte partiet dessuten å forhandle seg inn i koalisjonsregjering. Mange ble også overrasket da Wagenknecht til slutt lyktes med å få lokale sosialdemokrater og konservative til å ta offentlig til orde mot Tysklands linje i Ukraina-krigen.

Den virkelige testen kommer imidlertid neste måned, da det framskyndede valget til Forbundsdagen finner sted 23. februar. Særlig med tanke på hvor høyt BSW-lederen sikter: «I beste fall vil vi bidra til å danne regjering», som hun gang på gang har uttrykt til tyske medier. For å klare dette – ja, for å i det hele tatt 

 i Forbundsdagen – er hun vel å merke nødt til å appellere i vest. Ikke minst fordi det er her folk flest befinner seg: Kun rundt ti millioner av landets 59 millioner stemmeberettigede bor i øst.

Men har vesttyskerne blitt like sjarmerte som sine gamle naboer av den 55 år gamle sosialøkonomen i løpet året som har gått? Ikke om man skal tro på målingene.

Her er stemningen laber. I flere januarmålinger havner BSW til og med under sperregrensa, som i tysk politikk er satt til 5 prosent. Dermed risikerer nykomlingen å få null mandater. De ligger heller ikke an til å gjøre det stort bedre enn Die Linke – partiet det brøyt ut av for et drøyt år siden. Noe som svir: BSWs eksistensberettigelse har hvilt nettopp på den elendige oppslutningen om det tradisjonelle venstrepartiet.

Allerede ved valget i 2021 snakket man om en total utradering av aktørene til venstre for de tyske sosialdemokratene (SPD). Men selv om Die Linke den gang kun fikk 4,9 prosent, klarte de likevel å sikre 39 parlamentsrepresentanter, da de gjorde et godt valg i minst tre delstater – som er kriteriet for å få direktemandater i det tyske systemet.

En av disse var Sahra Wagenknecht. Og i de påfølgende tre årene representerte hun fortsatt det gamle partiet sitt – om ikke på det mest lojale vis – før hun til slutt tok med seg en gjeng parlamentskollegaer og etablerte konkurrenten, hvis strategiske mål har vært å stagge veksten til Alternativ for Tyskland (AFD). Dette skulle gjøres ved å fronte et anti-woke venstreparti som, etter eget utsagn, er det eneste som er for fred – 

Har ­strategien fungert? I hvert fall ikke hittil.

Sahra Wagenknecht gjør seg klar for den store lakmustesten i februar

De fleste tipper at Zoran Milanovic, landets sittende president og en uttalt Nato-kritiker, vil få flest stemmer da kroatene går til urnene i morgen.

Han stiller mot åtte andre presidentkandidater, deriblant høyreregjeringens mann: lege og universitetsprofessor Dragan Primorac, som går til valg på familieverdier og patriotisme.

Milanovic er på sin side støttet av Kroatias sosialdemokrater, det ledende opposisjonspartiet. Ifølge målingene ligger han an til å få 39 prosent mot 23 prosent til motkandidaten.

Det kroatiske presidentvervet har til stor del en symbolsk funksjon.

Presidenten er likevel landets øverste militærleder. Derfor er det ikke uten betydning at Milanovic er imot den vestlige militærstøtta til Ukraina og heller insisterer på at Kroatia – som har vært Nato-medlem siden 2009 – ikke bør ta stilling i krigen.

Dette standpunktet har blant annet kommet til uttrykk ved at han har blokkert deltakelsen i en Nato-ledet militærtrening for ukrainske soldater med erklæringen om at «ingen kroatisk soldat skal delta i noen annens krig».

«Kroatia hører hjemme i Vesten, ikke Østen». Slik lyder motargumentet til hovedrivalen Primorac. Milanovic’ posisjon når det gjelder Ukraina-krigen, står altså i sterk motsetning til regjeringens Nato-lojale linje.

Han våkner klokka 11:30 … og liker å krangle

Nato-kritiker tar gjenvalg

Det gikk som ventet i Frankrike. Statsminister Michel Barnier valgte å bruke grunnlovsparagraf 49.3 for å få gjennom sitt upopulære 2025-budsjett uten avstemning i parlamentet.

Nasjonal Samling – med Marine Le Pen i spissen – gikk dermed sammen med venstresida om et mistillitsforslag. Regjeringen ble felt onsdag kveld. Barnier gikk av på torsdagen – og nå?

Kaoset kan i siste instans føre til president Emmanuel Macrons avgang. En måling utført like etter mistillitsforslaget viser at hele 64 prosent av velgerne faktisk ønsker seg dette, skriver Reuters.

Hva er grunnen til at landet er blitt kastet ut i denne politiske krisa?

Svaret kan oppsummeres i to bokstaver: EU.

bråk om budsjettet som har ført til Barniers tragedie. Og budsjett-bråket henger sammen med at EUs krav om budsjettdisiplin nå er tilbake med full kraft etter en slappere (eventuelt rausere) periode under pandemien.

Kravene finner man i Vekst- og stabilitetspakta, vedtatt i 1997.

Den forlanger at statsgjelda til hvert enkelt medlemsland ikke overstiger 60 prosent av bruttonasjonalproduktet og at det årlige underskuddet holdes under en grense på 3 prosent. Dette gjelder i utgangspunktet alle EUs 27 medlemsland, men viktigst er det at eurolandene overholder dem – fordi de er koplet sammen i én felles valuta.

Bryter man med kravene? Da får man – nå igjen – høre det kjente gamle eurorefrenget: 

sparepolitikk, sparepolitikk, sparepolitikk.

Sparepolitikk, sparepolitikk, spare­politikk

En unionens mann har falt

Han tror ikke på månelandingen, har kalt rumenske nazister fra krigens dager «nasjonalhelter» og mener at nanochips finnes i kullsyredrikker. Han er også imot våpenstøtte til Ukraina – og omtales gjerne som en beundrer av Vladimir Putin.

Vi har å gjøre med mannen som kanskje blir Romanias neste president: Calin Georgescu. En uavhengig ytre høyre-kandidat som forrige helg lyktes med å bli størst i presidentvalgets første runde.

Så godt som alle ble overrasket da Georgescu fikk 23 prosent av stemmene forrige helg – i stedet for de rundt 10 man hadde forespeilet.

Rumenske myndigheter har antydet at Georgescu er Putins mann: Landet er et sentralt mål for «fiendtlige aktører» som Russland, har de sagt. Politiske motstandere har anklaget Georgescu-kampanjen for å være ulovlig, med begrunnelsen om at videoplattformen Tiktok har gitt ham fordeler.

Fredag varslet EU-kommisjonen at de trapper opp kontrollen av Tiktok i forkant av den avgjørende valgrunden, som finner sted søndag.

Ingen bestrider at Tiktok spilte en betydelig rolle i ytre høyre-kandidatens første valgseier. Spesielt med tanke på at han fikk lite pressedekning og var relativt ukjent før kampanjen, opplyser Andrei Popoviciu, en rumensk journalist, i en e-post til Klassekampen.

Videoene til Georgescu fikk mer enn 52 millioner visninger på fire dager, og mange av disse ble ikke flagget som politisk innhold, som er et lovkrav. De fortsatte også å sirkulere i todagersperioden før valget da valgkamp var forbudt, skriver Popoviciu:

«På den måten ble Tiktok den primære plattformen der velgerne oppdaget ham bare dager eller uker før valget.»

Mer handler det nok om at Romania har krigen rett utafor døra si.

Algoritme­kongen går til valg igjen

Postmoderne. Hyperdemokratisk. Et ideologisk virvar. Digital-populistisk, venstrepopulistisk, eller et «beint fram høyrevridd parti», for å bruke David Broder, redaktør for det europeiske Jacobin, sine ord. Slik er den italienske Femstjernersbevegelsen blitt beskrevet.

Men nå? Partiet som forståsegpåere aldri har forstått seg på – The Economist visste ikke bedre enn å kalle det «Italias rareste» i en omtale i november – er for tida i en brytningsfase.

«Vi må plassere oss på venstresida. Hvis ikke går jeg av.»

Selv om det ikke var akkurat disse ordene partileder Giuseppe Conte brukte før en partikongress forrige helg, var det dette han mente. Han fikk også klar støtte da de nesten 90.000 stemmeberettigede medlemmene stemte over spørsmålet gjennom en nettportal.

Men det var ikke bare dette som markerte slutten på en æra. Vel så dramatisk var det at de stemte for å bryte med Beppe Grillo: den hvithåra, skrikende komiker-bloggeren som de siste årene, til en årslønn på 300.000 euro, har vært en formell «garantist» for partiets grunnverdier. Stadig anklages han for å være autoritær.

Han har heller ikke kastet inn håndkleet ennå.

Det var med Grillo eventyret begynte, som en protestbevegelse for vel tjue år siden.

Med humor og raseri fikk han italienere til å fylle piazzaer og rope 

(løst oversatt: dra til helvete) til privilegerte politikere.

For mange sitter det for langt inne å skulle ­tilgi partiets ytre høyre-­samarbeid.

Er Femstjernersbevegelsen i ferd med å bli et vanlig venstresideparti?

Etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) torsdag forrige uke utstedte en arrestordre på den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, signaliserte Frankrike at landet vil oppfylle sine forpliktelser som medlemmer av Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Nå kommer det imidlertid nye toner fra det franske utenriksdepartementet. De meldte onsdag at Netanyahu ikke vil arresteres i Frankrike.

Forklaringen deres er at «Netanyahu og andre aktuelle ministre» ifølge folkeretten har «immuniteter som tilfaller land som ikke har sluttet seg til ICC». Med det ser de ut til å vise til den omstridte statslederimmuniteten i Roma-vedtektene.

Uttalelsen kom kort tid etter at Israel gikk med på en våpenhvile med Libanon, som Frankrike har vært med på å forhandle fram.

Deler av den franske opposisjonen og flere israelske medier antyder at Frankrikes modererte ICC-respons skyldes en politisk byttehandel.

Lotta Elstad

Artikler

Snart avgjøres det om islendingene skal gjenoppta EU-forhandlingene.

Opposisjonen klager, og Marokko hevder fortsatt sin rett til grensebyene.

Jimmie Åkessons regjeringsdrøm ser allerede ut til å være smeltet bort

Nå okker EUs sosialdemokrater seg over Mette Frederiksen

Debatten om et forbud mot «høyreekstremistiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Giorgia Meloni utfordres nå fra ytterste høyrekant.

Venstreikon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Til kamp mot folkeblanding

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

Ytre høyre skvises mellom Trump og egne velgere.

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Populisten, algoritmene og historien om det annullerte valget

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperregrensa i forkant av valget.

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presidentvalg.

En unionens mann har falt

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Medlemmene stemte for å bryte med partigrunnleggeren Beppe Grillo.

Den israelske statsministeren har immunitet, hevder den franske regjeringen.

Mangel på enighet om ICC-ordre

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

Gir vind i seilene til Europas ytre høyre-partier

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisjefylte asylplan

Nå gir de østtyske delstatspartiene etter for Sahra Wagenknechts krav om forhandlinger med Russland.

Snart avgjøres det om islen­din­gene skal gjenoppta EU-for­hand­lin­gene.

Oppo­si­sjonen klager, og Marokko hevder fortsatt sin rett til grense­by­ene.

Jimmie Åkessons regje­ringsdrøm ser allerede ut til å være smeltet bort

Nå okker EUs sosial­de­mo­krater seg over Mette Frede­riksen

Debatten om et forbud mot «høyre­eks­tre­mis­tiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Giorgia Meloni utfordres nå fra ytterste høyrekant.

Ven­strei­kon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Til kamp mot folke­blan­ding

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske stats­mi­nis­ter­parets gods

Ytre høyre skvises mellom Trump og egne velgere.

Venstre­po­li­ti­keren Sahra Wagen­k­necht nådde akkurat ikke sperre­gren­sa. Nå betviler hun valgre­sul­tatet.

Populisten, algo­rit­mene og historien om det annullerte valget

Stats­mi­nis­ter­fa­voritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk inn­stram­ming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperre­gren­sa i forkant av valget.

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presi­dent­valg.

En unionens mann har falt

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presi­dent­valget.

Medlemmene stemte for å bryte med parti­grunn­leg­geren Beppe Grillo.

Den israelske stats­mi­nis­teren har immunitet, hevder den franske regje­ringen.

Mangel på enighet om ICC-ordre

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regje­ringen med det samme.

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Ja til Donald Trump – og ja til abor­tret­ten. Det var ameri­ka­nernes beskjed etter valget

Gir vind i seilene til Europas ytre høyre-partier

Også utenfor USAs lande­gren­ser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisje­fylte asylplan

Nå gir de østtyske delstats­par­tiene etter for Sahra Wagen­k­nechts krav om forhand­linger med Russland.

Snart avgjøres det om islendingene skal gjenoppta EU-forhandlingene.

Opposisjonen klager, og Marokko hevder fortsatt sin rett til grensebyene.

Jimmie Åkessons regjeringsdrøm ser allerede ut til å være smeltet bort

Nå okker EUs sosialdemokrater seg over Mette Frederiksen

Debatten om et forbud mot «høyreekstremistiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Venstreikon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Til kamp mot folkeblanding

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Populisten, algoritmene og historien om det annullerte valget

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperregrensa i forkant av valget.

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presidentvalg.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Medlemmene stemte for å bryte med partigrunnleggeren Beppe Grillo.

Den israelske statsministeren har immunitet, hevder den franske regjeringen.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisjefylte asylplan

Nå gir de østtyske delstatspartiene etter for Sahra Wagenknechts krav om forhandlinger med Russland.