Lotta Elstad

#fff

#000

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Han har seilet opp som rumenernes storfavoritt.

Calin Georgescu – ultranasjonalisten («Romania først!») som er kjent for å ha hyllet rumenske fascister, snakket varmt om Putin og spredt konspirasjonsteorier om både covid og brus – leder nå på meningsmålingene før det skal gjøres et nytt forsøk på å avholde presidentvalg i mai.

Og det til tross for, eller kanskje på grunn av, rekka av nederlag han har opplevd i det siste. Først ble valgrunden han i utgangspunktet vant i november, simpelthen 

 av myndighetene. I desember kom razziaene på mistanker om ulovlig valgkampfinansiering. På nyttårsaften fikk han nei av domstolen etter å ha anket beslutningen om å skrote valget. Så, i forrige uke, ble saken hans avvist av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Folkets sympati derimot, den ser han ut til å ha vunnet. 48 prosent (mot 42) mener at valg-annulleringen var en dårlig beslutning, ifølge målingsbyrået Avangarde. Han er også den foretrukne presidenten – uansett motkandidat.

– Kontrasten til hvordan det var i november, er enorm. Da var det få som i det hele tatt visste hvem Georgescu var eller hva han sto for, sier Alexandru Damian, programsjef i den Bucuresti-baserte tenketanken Romanian Centre for European Politics til Klassekampen.

Nå er mannen som for bare noen få måneder siden «kun var å se på Tiktok og hadde få offentlige opptredener», overalt, forteller han.

– På TV, online, i sentrum for protester i gatene – i mange byer.

Damian trekker særlig fram en «oligark-drevet TV-stasjon» der Georgescu «er på besøk nesten hver kveld, snakker i tre-fire timer i strekk, kun med en ordstyrer, ingen spørsmål, om vaksinemotstand, et Stor-Romania, en mytisk rumensk fortid og så videre».

Ordet ‘hevn’ er kanskje ikke riktig. Men dette er måten for folk å si at nok er nok på.

Populisten, algoritmene og historien om det annullerte valget

Slik oppsummerte Bernd Baumann, forbundsdagsmedlem fra Alternativ for Tyskland (AFD), det etter at CDU-leder Friedrich Merz onsdag sikret flertall for flere strenge innvandringsforslag med ytre høyre-partiets støtte.

Det er første gang i historien at noen på nasjonalt nivå har slått sprekker i den tyske «brannmuren»: å nekte samarbeid med AFD, et parti som er erklært høyreekstremt i flere delstater.

Merz-forslaget, en fempunkts migrasjonsplan, ble onsdag kveld vedtatt med 348 stemmer for og 345 stemmer mot.

Og rystelsen fra de andre partiene lot ikke vente på seg.

– En utilgivelig feil, sa statsminister Olaf Scholz under den opphetede debatten i nasjonalforsamlingen.

Scholz parti, sosialdemokratiske SPD, og regjeringspartneren De grønne stemte mot – også fordi det ifølge dem vil kunne bryte med både tysk lov, EU-retten samt Genèvekonvensjonen. Venstrepartiene BSW, som Sahra Wagenknecht leder, og Die Linke stemte også mot forslaget.

Merz forsvarte på sin side det historiske bruddet med at innvandringen til Tyskland nå utgjør en «trussel mot offentlig sikkerhet».

Det er på en måte et sjokk for det ­politiske Tyskland.

Merz brøt historisk tysk tabu

Lenge har det gått veien for Sahra Wagenknecht.

Bare et halvår etter at hun stiftet sitt nye venstreparti Wagenknecht-alliansen (BSW) i januar i fjor, kapret det 6,2 prosent i valget til Europaparlamentet i sommer. Enda bedre gjorde ferskingen det i de østtyske delstatsvalgene i Thüringen, Brandenburg og Sachsen i høst – der partiet hennes fikk 12 til 16 prosent av stemmene.

I to av disse klarte partiet dessuten å forhandle seg inn i koalisjonsregjering. Mange ble også overrasket da Wagenknecht til slutt lyktes med å få lokale sosialdemokrater og konservative til å ta offentlig til orde mot Tysklands linje i Ukraina-krigen.

Den virkelige testen kommer imidlertid neste måned, da det framskyndede valget til Forbundsdagen finner sted 23. februar. Særlig med tanke på hvor høyt BSW-lederen sikter: «I beste fall vil vi bidra til å danne regjering», som hun gang på gang har uttrykt til tyske medier. For å klare dette – ja, for å i det hele tatt 

 i Forbundsdagen – er hun vel å merke nødt til å appellere i vest. Ikke minst fordi det er her folk flest befinner seg: Kun rundt ti millioner av landets 59 millioner stemmeberettigede bor i øst.

Men har vesttyskerne blitt like sjarmerte som sine gamle naboer av den 55 år gamle sosialøkonomen i løpet året som har gått? Ikke om man skal tro på målingene.

Her er stemningen laber. I flere januarmålinger havner BSW til og med under sperregrensa, som i tysk politikk er satt til 5 prosent. Dermed risikerer nykomlingen å få null mandater. De ligger heller ikke an til å gjøre det stort bedre enn Die Linke – partiet det brøyt ut av for et drøyt år siden. Noe som svir: BSWs eksistensberettigelse har hvilt nettopp på den elendige oppslutningen om det tradisjonelle venstrepartiet.

Allerede ved valget i 2021 snakket man om en total utradering av aktørene til venstre for de tyske sosialdemokratene (SPD). Men selv om Die Linke den gang kun fikk 4,9 prosent, klarte de likevel å sikre 39 parlamentsrepresentanter, da de gjorde et godt valg i minst tre delstater – som er kriteriet for å få direktemandater i det tyske systemet.

En av disse var Sahra Wagenknecht. Og i de påfølgende tre årene representerte hun fortsatt det gamle partiet sitt – om ikke på det mest lojale vis – før hun til slutt tok med seg en gjeng parlamentskollegaer og etablerte konkurrenten, hvis strategiske mål har vært å stagge veksten til Alternativ for Tyskland (AFD). Dette skulle gjøres ved å fronte et anti-woke venstreparti som, etter eget utsagn, er det eneste som er for fred – 

Har ­strategien fungert? I hvert fall ikke hittil.

Sahra Wagenknecht gjør seg klar for den store lakmustesten i februar

De fleste tipper at Zoran Milanovic, landets sittende president og en uttalt Nato-kritiker, vil få flest stemmer da kroatene går til urnene i morgen.

Han stiller mot åtte andre presidentkandidater, deriblant høyreregjeringens mann: lege og universitetsprofessor Dragan Primorac, som går til valg på familieverdier og patriotisme.

Milanovic er på sin side støttet av Kroatias sosialdemokrater, det ledende opposisjonspartiet. Ifølge målingene ligger han an til å få 39 prosent mot 23 prosent til motkandidaten.

Det kroatiske presidentvervet har til stor del en symbolsk funksjon.

Presidenten er likevel landets øverste militærleder. Derfor er det ikke uten betydning at Milanovic er imot den vestlige militærstøtta til Ukraina og heller insisterer på at Kroatia – som har vært Nato-medlem siden 2009 – ikke bør ta stilling i krigen.

Dette standpunktet har blant annet kommet til uttrykk ved at han har blokkert deltakelsen i en Nato-ledet militærtrening for ukrainske soldater med erklæringen om at «ingen kroatisk soldat skal delta i noen annens krig».

«Kroatia hører hjemme i Vesten, ikke Østen». Slik lyder motargumentet til hovedrivalen Primorac. Milanovic’ posisjon når det gjelder Ukraina-krigen, står altså i sterk motsetning til regjeringens Nato-lojale linje.

Han våkner klokka 11:30 … og liker å krangle

Nato-kritiker tar gjenvalg

Det gikk som ventet i Frankrike. Statsminister Michel Barnier valgte å bruke grunnlovsparagraf 49.3 for å få gjennom sitt upopulære 2025-budsjett uten avstemning i parlamentet.

Nasjonal Samling – med Marine Le Pen i spissen – gikk dermed sammen med venstresida om et mistillitsforslag. Regjeringen ble felt onsdag kveld. Barnier gikk av på torsdagen – og nå?

Kaoset kan i siste instans føre til president Emmanuel Macrons avgang. En måling utført like etter mistillitsforslaget viser at hele 64 prosent av velgerne faktisk ønsker seg dette, skriver Reuters.

Hva er grunnen til at landet er blitt kastet ut i denne politiske krisa?

Svaret kan oppsummeres i to bokstaver: EU.

bråk om budsjettet som har ført til Barniers tragedie. Og budsjett-bråket henger sammen med at EUs krav om budsjettdisiplin nå er tilbake med full kraft etter en slappere (eventuelt rausere) periode under pandemien.

Kravene finner man i Vekst- og stabilitetspakta, vedtatt i 1997.

Den forlanger at statsgjelda til hvert enkelt medlemsland ikke overstiger 60 prosent av bruttonasjonalproduktet og at det årlige underskuddet holdes under en grense på 3 prosent. Dette gjelder i utgangspunktet alle EUs 27 medlemsland, men viktigst er det at eurolandene overholder dem – fordi de er koplet sammen i én felles valuta.

Bryter man med kravene? Da får man – nå igjen – høre det kjente gamle eurorefrenget: 

sparepolitikk, sparepolitikk, sparepolitikk.

Sparepolitikk, sparepolitikk, spare­politikk

En unionens mann har falt

Han tror ikke på månelandingen, har kalt rumenske nazister fra krigens dager «nasjonalhelter» og mener at nanochips finnes i kullsyredrikker. Han er også imot våpenstøtte til Ukraina – og omtales gjerne som en beundrer av Vladimir Putin.

Vi har å gjøre med mannen som kanskje blir Romanias neste president: Calin Georgescu. En uavhengig ytre høyre-kandidat som forrige helg lyktes med å bli størst i presidentvalgets første runde.

Så godt som alle ble overrasket da Georgescu fikk 23 prosent av stemmene forrige helg – i stedet for de rundt 10 man hadde forespeilet.

Rumenske myndigheter har antydet at Georgescu er Putins mann: Landet er et sentralt mål for «fiendtlige aktører» som Russland, har de sagt. Politiske motstandere har anklaget Georgescu-kampanjen for å være ulovlig, med begrunnelsen om at videoplattformen Tiktok har gitt ham fordeler.

Fredag varslet EU-kommisjonen at de trapper opp kontrollen av Tiktok i forkant av den avgjørende valgrunden, som finner sted søndag.

Ingen bestrider at Tiktok spilte en betydelig rolle i ytre høyre-kandidatens første valgseier. Spesielt med tanke på at han fikk lite pressedekning og var relativt ukjent før kampanjen, opplyser Andrei Popoviciu, en rumensk journalist, i en e-post til Klassekampen.

Videoene til Georgescu fikk mer enn 52 millioner visninger på fire dager, og mange av disse ble ikke flagget som politisk innhold, som er et lovkrav. De fortsatte også å sirkulere i todagersperioden før valget da valgkamp var forbudt, skriver Popoviciu:

«På den måten ble Tiktok den primære plattformen der velgerne oppdaget ham bare dager eller uker før valget.»

Mer handler det nok om at Romania har krigen rett utafor døra si.

Algoritme­kongen går til valg igjen

Postmoderne. Hyperdemokratisk. Et ideologisk virvar. Digital-populistisk, venstrepopulistisk, eller et «beint fram høyrevridd parti», for å bruke David Broder, redaktør for det europeiske Jacobin, sine ord. Slik er den italienske Femstjernersbevegelsen blitt beskrevet.

Men nå? Partiet som forståsegpåere aldri har forstått seg på – The Economist visste ikke bedre enn å kalle det «Italias rareste» i en omtale i november – er for tida i en brytningsfase.

«Vi må plassere oss på venstresida. Hvis ikke går jeg av.»

Selv om det ikke var akkurat disse ordene partileder Giuseppe Conte brukte før en partikongress forrige helg, var det dette han mente. Han fikk også klar støtte da de nesten 90.000 stemmeberettigede medlemmene stemte over spørsmålet gjennom en nettportal.

Men det var ikke bare dette som markerte slutten på en æra. Vel så dramatisk var det at de stemte for å bryte med Beppe Grillo: den hvithåra, skrikende komiker-bloggeren som de siste årene, til en årslønn på 300.000 euro, har vært en formell «garantist» for partiets grunnverdier. Stadig anklages han for å være autoritær.

Han har heller ikke kastet inn håndkleet ennå.

Det var med Grillo eventyret begynte, som en protestbevegelse for vel tjue år siden.

Med humor og raseri fikk han italienere til å fylle piazzaer og rope 

(løst oversatt: dra til helvete) til privilegerte politikere.

For mange sitter det for langt inne å skulle ­tilgi partiets ytre høyre-­samarbeid.

Er Femstjernersbevegelsen i ferd med å bli et vanlig venstresideparti?

Etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) torsdag forrige uke utstedte en arrestordre på den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, signaliserte Frankrike at landet vil oppfylle sine forpliktelser som medlemmer av Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Nå kommer det imidlertid nye toner fra det franske utenriksdepartementet. De meldte onsdag at Netanyahu ikke vil arresteres i Frankrike.

Forklaringen deres er at «Netanyahu og andre aktuelle ministre» ifølge folkeretten har «immuniteter som tilfaller land som ikke har sluttet seg til ICC». Med det ser de ut til å vise til den omstridte statslederimmuniteten i Roma-vedtektene.

Uttalelsen kom kort tid etter at Israel gikk med på en våpenhvile med Libanon, som Frankrike har vært med på å forhandle fram.

Deler av den franske opposisjonen og flere israelske medier antyder at Frankrikes modererte ICC-respons skyldes en politisk byttehandel.

«Frankrike fikk våpenhvile i Libanon – men ga de Netanyahu et ‘slippe ut av fengsel-kort’?», spør Haaretz-kommentator Amor Tibon retorisk.

Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant er anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under krigen i Gaza.

Flere menneskerettighetsorganisasjoner reagerer nå sterkt på det franske utspillet.

Vil ikke pågripe Netanyahu

Etter et todagers møte i Fiuggi i Italia kom G7-landene tirsdag med en felles uttalelse om at de er forpliktet til internasjonal humanitærrett, vil overholde dette og at Israel må følge folkeretten under alle omstendigheter.

Sluttdokumentet nevnte imidlertid ikke arrestordren mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte torsdag forrige uke.

Det til tross for Italias initiativ om å sette arrestordren på møtets dagsorden, samt utenriksminister Antonio Tajanis oppfordring på mandag om en «enhetlig posisjon».

Ifølge Tajani råder det fremdeles mye tvil om lovligheten og behov for klargjøring av om hvorvidt statsledere har immunitet mot slike arrestasjoner, skriver Reuters. På en pressekonferanse etter møtet sa han også at «det å arrestere Netanyahu er ikke gjennomførbart, i det minste så lenge han er statsminister».

Utelatelsen understreker mangelen på enighet mellom landene om ICCs jurisdiksjon, spesielt mellom EU og USA, skriver Euractiv. Mens USA, som ikke er tilsluttet domstolen, har fordømt arrestordren og kalt den «opprørende», gjentok EUs utenrikssjef Josep Borrell under møtet at en overholdelse av ICC-avgjørelser er obligatorisk for EUs medlemsland.

På møtet lyktes man imidlertid å bli enige om at «det ikke kan være likestilling mellom terrorgruppa Hamas og staten Israel».

G7-landene består av USA, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Italia, Japan og Canada.

Mangel på enighet om ICC-ordre

Hvor lenge blir Frankrikes statsminister Michel Barnier sittende?

Nå har Marine Le Pen, presidentkandidaten for ytre høyre-partiet Nasjonal Samling, nok en gang truet med å felle den franske regjeringen.

Trusselen kom mandag – en gjentakelse fra forrige uke – etter at hun møtte Barnier for å diskutere budsjettforslaget hans for neste år. Og faren for regjeringskrise er reell, ifølge Frankrike-ekspert Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

– Både kjernevelgerne og fundamentet i partiet hennes ønsker å gå den veien, sier Aukrust på telefon til Klassekampen.

Barniers budsjettforslag har allerede skapt furore på venstresida. Her foreslås både skatteøkninger og offentlige kutt for å bøte på landets store underskudd. Om det ikke går gjennom, vil statsministeren kunne bruke en grunnlovsartikkel som åpner for at det kan vedtas uten avstemning i parlamentet.

Da vil trolig et mistillitsforslag fremmes – noe Nasjonal Samling nå kan finne på å stemme for. Og det til tross for Le Pens plan om å framstå som en «kredibel politiker» før presidentvalget i 2027, for å bruke Aukrust ord.

Nasjonal Samling-kandidaten trenger nemlig å trekke til seg flere enn kjernevelgerne – som andre høyrevelgere, velgere fra næringslivet og den økonomiske eliten – for å kunne bli president.

– Og da er jo det å felle en regjering, og dermed forsterke den politiske krisa, ikke ansett som det mest ansvarlige. Samtidig er dette selvfølgelig et effektivt pressmiddel mot Barnier. Hun har dermed stor mulighet til å få gjennomslag for sine saker, sier Aukrust.

Vil hun alliere seg til venstre?

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Arrestordren mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant – som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) overrasket verden med på torsdag – er blitt beskrevet som en test: Fungerer den internasjonale rettsordenen?

Netanyahu og Gallant anklages for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten knyttet til krigføringen på Gazastripa, og de skal nå i teorien bli arrestert om de reiser til et av de 122 i verden landene som har ratifisert straffedomstolens statuetter.

Dette gjelder alle EU-land. Noe EUs utenrikssjef Josep Bordell minnet om på lørdag: ICCs beslutning er bindende – man kan ikke «velge å vrake».

Det er imidlertid nettopp dette flere europeiske ledere nå gjør.

Det EU-landet det trolig er tryggest for Netanyahu å reise til i dag, er Ungarn.

Statsminister Viktor Orbán var så rystet over ICCs arrestordre at han ikke bare avviste den med at «dette er galt i seg selv», som han sa til ungarsk statlig radio på fredag.

Han trosset også domstolens autoritet aktivt ved å samme dag like gjerne invitere den israelske statslederen på et offisielt besøk til Budapest – med løfter om å sikre hans «trygghet og frihet».

I et brev til Netanyahu lover Orbán at ICCs «skammelige» beslutning «på ingen måte» vil rokke ved «den ungarsk-israelske alliansen og vennskapet».

Dette rokker på ingen måte ved den ungarsk-­israelske alliansen.

Hvor kan han fortsatt dra?

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

 til abortretten. Dette var amerikanernes beskjed etter tirsdagens valg, om man regner inn at det i ti delstater fant sted en folkeavstemning om saken samtidig med presidentvalget.

I sju av delstatene vant abortforkjemperne fram og fikk styrket retten. Fire av disse var delstater som også Trump vant: Missouri, Arizona, Montana, Nevada.

Om man regner med den nye presidentens hjemstat Florida, kan vi telle fem. Der stemte et ­flertall på hele 57 prosent 

 å utvide abortretten fram til ­fosterets ­levedyktighet, vanligvis regnet rundt uke 24. Her måtte man ­imidlertid oppnå en «super­majoritet» på 60 prosent for at forslaget skulle gå gjennom. Så guvernør Ron ­DeSantis ultrastrenge lov, som forbyr abort etter uke seks, blir stående – til tross for stor ­folkelig oppslutning om det motsatte.

Resultatet speiler en allmenn amerikansk trend: at et økende flertall støtter retten til selvbestemt abort.

Det var dette som skulle være Kamala Harris’ vinnerkort.

 på lang vei med å mobilisere med slagordet for «reproduktiv frihet». Og ja, 

 alle de 2,6 millionene (ifølge Bloomberg) som 

 stemte på Trump og for abortretten, stemt på henne i stedet, ville hun ha vunnet «the popular vote» (med forbehold om at ikke alt er opptelt i skrivende stund). Hadde hun attpåtil vunnet de Trump-delstatene der abortretten fikk flertall, ville hun ikke minst ha fått flest valgmenn og vunnet det hele.

Som vi vet, ble det ikke slik. Og tankeeksperimentet må uansett hoppe glatt over at selv om abortsaken sto høyt på lista blant mange velgere, var økonomi rangert høyere – en sak Trump-leiren sørget for å «eie».

Den gjorde også lurt i å moderere seg i abortspørsmålet idet valget nærmet seg.

Trump vinglet, ifølge noen. Andre har kalt det en sleip dobbeltstrategi: å først vinne abortmotstandernes tillit – for så å vektlegge at det kun handler om delstatenes rett til selvbestemmelse, at han vil legge ned veto mot et nasjonalt abortforbud og så hylle sin egen kone Melanias memoarer, der hun lidenskapelig støtter opp om abortretten – en bok som i dag topper bestselgerlistene i USA.

Det var Trump selv som framkalte denne mobiliseringen

Et lys i mørket

Nederlands Geert Wilders jublet med store bokstaver på X. Lederen i Alternativ for Tyskland i Thüringen, Björn Höcke, gratulerte Donald Trump med at «du kommer til å bli den viktigste presidenten i USA i moderne historie» og minnet om at «håpet til alle frihets- og fredselskende patrioter i Amerika og Europa nå hviler på skuldrene dine».

Ungarns statsminister Viktor Orbán kalte det «en vakker seier» på Facebook.

Ytre høyre-eksperter Klassekampen har snakket med, er enige om at Trump-seieren på ulike måter vil styrke den høyrepopulistiske bølgen vi ser i flere europeiske land – sist i Østerrike der Frihetspartiet FPÖ i september lyktes med å bli største parti for første gang.

«Etter å ha analysert høyreekstreme bevegelser over hele Europa, er det blitt stadig tydeligere at en Trump-seier kan oppmuntre høyreekstreme partier i land som Tyskland, Italia, Polen, Ungarn og Storbritannia», skriver Georgios Samaras ved King’s College i London i en e-post til Klassekampen.

Han mener dette skiller seg fra 2016, da «Trumps innflytelse på mange måter var mindre intens». I dag representerer republikaneren en forsterket og mer ekstrem form for trumpisme, som ifølge forskeren vil styrke den autoritære agendaen til tilsvarende europeiske grupper på høyresida.

Minda Holm, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), tror Trump seieren også vil ha en samlende funksjon for ytre høyre-partiene.

Ikke bare har de ideologiske miljøene rundt Trump slått røtter: De har også aktivt knyttet bånd internasjonalt, ifølge Nupi-forskeren.

Hun viser til Ungarns Viktor Orbán, Italias Giorgia Meloni og det tidligere polske styringspartiet Lov og Rettferdighet «som har dyrket nære og tette bånd til både Trump direkte, republikanerne, og til såkalt postliberale intellektuelle miljøer nær Trump».

Gir vind i seilene til Europas ytre høyre-partier

Pernille Solheim

Gustav Gillund

Ewa Sapieżyńska

Katarina Poensgen

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Trump kan sette i gang massive utkastelser og destabilisere progressive regjeringer i Latin-Amerika, tror eksperter.

«Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nærme USA».

Ordene uttalte den meksikanske diktatoren Porfirio Díaz for over hundre år siden.

I valgkampen lovet Trump å «sende tilbake» millioner av «ulovlige innvandrere». Antallet har variert fra den ene millionen visepresident J.D. Vance har annonsert at skal sendes ut av landet «med en gang», til 11, 15 eller 23 millioner, som er noen av tallene Trump selv har brukt.

Statistikk fra 2022 viser at det er 11 millioner innvandrere uten lovlig opphold i USA. Nesten halvparten av dem er meksikanere.

Men Trumps seier kan potensielt også bety militær intervensjon hos naboen i sør, mener Vegard Bye, statsviter med Latin-Amerika som hovedfelt.

– Trump truer jo i talene sine med å bombe kokainkartellenes baser i Mexico. Da snakker vi om en fiendlig militær intervensjon, påpeker Bye.

Det verste som kunne skje, har allerede skjedd.

En uberegnelig pragmatiker

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisje­fylte asylplan

Totalt mislykket.» «En finansiell katastrofe.»

Det tok ikke lang tid før den italienske opposisjonen fallitterklærte den svindyre og høyst kontroversielle Albania-planen til statsminister Giorgia Meloni.

I midten av oktober åpnet de to italienske asylsentrene på albansk jord – bare for å straks havne i en hinderløype: Onsdag 16. oktober ble 16 menn, som var blitt plukket opp i Middelhavet, fraktet med et italiensk krigsskip til det første senteret ved Shëngjin havn i Albania. Der ble det umiddelbart bestemt at fire av dem måtte sendes til Italia, to på grunn av dårlig helse, to fordi de var mindreårige.

De resterende tolv ble så sendt til senteret i den albanske landsbyen Gjader, et 70.000 kvadratmeter stort anlegg omgitt av seks meter høye metallgjerder. Og verdens øyne fulgte med: Her skulle mennene bli dette pionerprosjektets første forsøkskaniner – og få sine asylsøknader til Italia behandlet fra et tredjelands territorium.

Kun to dager etter ankomsten til Albania satte nemlig en domstol i Roma foten ned.

av de ankomne mennene «kvalifiserte» til å sperres inne i sentrene som menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonen har omtalt som «fengselsliknende» og «Italias Guantanamo». Begrunnelsen var at mennene kommer fra Egypt og Bangladesh – to land som en EU-kjennelse tidligere den måneden hadde stadfestet ikke var trygge nok til å kunne forsvare en asylprosess utenom det ordinære.

Lørdagen ble dermed mennene igjen fraktet med skip, nå til den italienske kystbyen Bari, der de gikk i land «redde og i sjokk», meldte reportere på stedet.

På andre sida av Adriaterhavet står sentrene fortsatt tomme. Mens Meloni-regjeringen er i harnisk – rasende på landets dommerstand.

Det kan uansett bli til at Meloni får det som hun vil

Går til krig mot dommerne

«Vi støtter bare dem som tar et klart standpunkt for diplomati».

Mange mente at Sahra Wagenknecht spilte høyt da hun stilte dette kravet til partiene som ønsket hennes støtte til regjeringsdannelse etter september-valgene i de østtyske delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg.

Nå ser det ut til at lederen for det venstrepopulistiske BSW kan få gjennomslag.

Sachsens Michael Kretschmer og Thüringens Mario Voigt, begge tilhørende det kristendemokratiske CDU, samt Brandenburgs Dietmar Woidke, fra sosialdemokratiske SPD, har i hvert fall tatt til orde for at Tyskland nå bør ta en «mer aktiv diplomatisk rolle» i Ukraina-krigen.

Det skrev de i en appell publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung forrige uke.

Disse tre delstatspolitikerne har utover det to ting til felles:

De har alle avvist et regjeringssamarbeid med det høyreekstreme Alternativ for Tyskland (AfD) og dermed blitt nødt til å se til venstre for å få flertall.

Derfor befinner de seg nå i forhandlinger med BSW.

Har fått gjennomslag i øst

Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Sverigedemokraterna (SD) profilerer seg som Sveriges tøffeste mot gjengkriminaliteten i landet.

Da tar det seg dårlig ut at partilederen selv, Jimmie Åkesson, inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Bryllupet fant sted forrige helg, og siden har svenske medier fråtset i festen som om det var kongestoff: 500 gjester; flere kjendiser; fri kleskode; lokalet var som et festivalområde; serveringen uortodoks (churros og nachos fra matvogner); to menn endte opp med å anmelde hverandre for mishandling; statsministeren hadde takket høflig nei til invitasjonen.

Det hadde derimot ikke visestatsminister Ebba Busch. En kristendemokrat som åpnet døra enda litt mer for et regjeringssamarbeid med SD da hun dukket opp i en prikkete kjole og viste djeveltegn, ifølge noen, eller «rock on»-tegn, ifølge andre, til fotografene – før hun poserte med en begeistret norsk Document-­journalist. Ellers festet hun med Putin-apologeter, vaksinekonspirasjons­teoretikere og typer som Kent Ekroth og Erik Almqvist – kjent for å ha angrepet en mann med et jernrør mens de skrek at Sverige er «mitt land, ikke ditt».

Aller mest oppmerksomhet har man viet det Expressen kunne avsløre: at en av gjestene var Robert Hedarv, lederen for Skåne-avdelingen i motorsykkelklubben Comanches MC.

Som er et kriminelt nettverk, ifølge svensk politi.

Vold, narkotika, våpen, utpressing og en konflikt med andre gjenger står på merittlista til denne MC-klubben som gjerne sammenliknes med Bandidos og Hells Angels. Den ble grunnlagt i og styres fra Danmark, og har færre medlemmer i Sverige – der den likevel har en tydelig strategi for å få politisk innflytelse, melder politiet.

Det kan Ola Fredriksson, en ekspert på MC-kriminalitet, skrive under på. For research-­bedriften Acta Publica har han skrevet en rapport der det står å lese at: «­Parallelt med kravene om tøffere tiltak mot organisert kriminalitet og kampen mot infiltrasjon fra kriminelle nettverk kan en person i det kriminelle motorsykkelmiljøet bevege seg fritt med partieliten i et av Sveriges største partier.»

Hvor sannsynlig er det at Åkesson ikke ante noe? 

Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt

Gjør Melania Trump opprør mot ektemannen?

«Å begrense en kvinnes rett til å velge om hun vil avslutte en uønsket graviditet, er det samme som å nekte henne kontroll over egen kropp. Jeg har vært overbevist om dette i hele mitt voksne liv».

Ordene tilhører Melania Trump. Man finner de i en lekket passasje fra den tidligere førstedamas ­memoarer, gjengitt i The Guardian. Boka gis ut neste uke.

Her er talen klar: Donald Trumps kone støtter lidenskapelig opp om den samme abortretten som mannen hennes i sin tid sørget for å fjerne. Og ikke bare det. Kvinnen, som sjelden gir offentlig uttrykk for meningene sine, gjør det nå – midt i en valgkamp preget av Trump-løgner om at Demokratenes abortstandpunkt er så drøyt at de gjerne tar livet av nyfødte.

Er det snakk om et ­opprør mot ektemannen? Eller ­inngår Melania Trumps ­utspill i det som kan se ut til å være ­Republikanernes nye ­strategi i abortspørsmålet?

Det var Donald Trump som så til at en ny sammensetning i Høyesterett i 2022 kunne skrote Roe mot Wade – dommen som til da hadde sikret amerikanske kvinners rett til selvbestemmelse. Siden har 16 stater innført abortforbud, enten fra unnfangelse eller etter uke seks.

Og helseeffektene har begynt å hope seg opp. ­Flertallet av landets fødselsleger og gynekologer sier at det nå er vanskeligere for dem å ­handle i graviditetsrelaterte ­nødssituasjoner.

I Texas har ­spedbarnsdødeligheten økt. Og over en tredel av USA omtales i dag som en ­«barselsomsorgsørken», siden fødeavdelinger er blitt lagt ned samtidig med ­abortklinikker. Derav ­nyhetsoppslagene fra Oklahoma til Georgia og Idaho om kvinner som ikke rekker fram til nabostaten i tide til å få hjelp. Eller som får beskjed om å «blø det ut» på parkeringsplassen utenfor sykehuset siden reglene er uklare.

Med andre ord: En rekke rystende historier som Kamala Harris vet å bruke i sin kampanje.

Er det snakk om et opprør mot ­ektemannen?

Republikanerne taler med to tunger om abort

Da Frihetspartiet FPÖ ble invitert inn i Østerrikes regjering i år 2000, ble nyheten møtt med et internasjonalt ramaskrik. Det var første gang et europeisk ytre høyre-parti skulle få reell makt, og svaret fra EU var diplomatiske sanksjoner og suspendering av møter på høyt nivå, mens USA helt enkelt kalte tilbake ambassadøren sin fra Wien.

etter at FPÖ for første gang i historien ble største parti etter helgas valg 

– synes responsen å være et skuldertrekk.

Og det kan ikke forklares med at partiet har blitt mildere i stilen. Tvert imot. ­Østerrike er nå siste eksempel på at man ikke nødvendigvis må moderere seg for å vinne valg. Som den østerrikske ­høyreekstremismeforskeren Julia Ebner skriver i The ­Guardian: «Ikke bare er FPÖ nå mer populært enn noensinne, det befinner seg også på ­høyden av sin radikalisme.»

En illustrasjon på dette er hvordan partileder Herbert Kickl forholder seg til den såkalte identitær-bevegelsen, som i Østerrike ledes av Martin Sellner – en kjent høyreekstrem ideolog.

FPÖs forrige ledelse anså i sin tid denne bevegelsen som for giftig på grunn av dens ekstreme insistering på etnisk homogenitet. Kickl på sin side omtaler organisasjonen som en «høyreorientert NGO» på linje med det Greenpeace er for grønne partier.

 i valgkampen, til tross for at nettopp dette ordet skapte internasjonal furore tidligere i år – etter avsløringen av et historisk møte mellom Sellner selv og ledende figurer for partiet Alternativ for Tyskland (AfD) i en elegant villa i Potsdam.

Lotta Elstad

Artikler

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperregrensa i forkant av valget.

Nato-kritiker tar gjenvalg

Franskmennene foretrekker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Medlemmene stemte for å bryte med partigrunnleggeren Beppe Grillo.

Vil ikke pågripe Netanyahu

G7-landene lot være å nevne arrestordren mot Netanyahu i sin fellesuttalelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Et lys i mørket

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyrepopulistiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisjefylte asylplan

Har fått gjennomslag i øst

Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Gjør Melania Trump opprør mot ektemannen?

Østerrike er bare siste eksempel.

Europas ytterste høyre jubler

Et europeisk kappløp mot migrasjonsbunnen er – nok en gang – i gang.

Italias ambassade i Albania: «Bare menn med god helse skal fraktes hit»

Til dette mottaket i Albania vil Italia sende asylsøkere. Flere EU-land berømmer planen.

Vender ryggen til EUs gamle venstre

Mange tror at for å vinne over ekstremhøyre må man snakke som dem. Forskning viser at det ikke funker.

Venstrepopulistene skal i tøffe forhandlinger etter suksessen i helgas delstatsvalg.

En elefant. En slags teknokrat. Eller en sosial-gaullist. Hvem blir Frankrikes neste statsminister?

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presi­dent­kan­didat og ultra­na­sjo­nalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Stats­mi­nis­ter­fa­voritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk inn­stram­ming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperre­gren­sa i forkant av valget.

Nato-kritiker tar gjenvalg

Fransk­men­nene fore­trek­ker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presi­dent­valget.

Medlemmene stemte for å bryte med parti­grunn­leg­geren Beppe Grillo.

Vil ikke pågripe Netanyahu

G7-landene lot være å nevne arrest­ordren mot Netanyahu i sin felles­ut­ta­lelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regje­ringen med det samme.

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Et lys i mørket

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyre­po­pu­lis­tiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs lande­gren­ser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisje­fylte asylplan

Har fått gjen­nom­slag i øst

Sveri­ge­de­mo­kra­ternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Gjør Melania Trump opprør mot ektemannen?

Østerrike er bare siste eksempel.

Europas ytterste høyre jubler

Et europeisk kappløp mot migra­sjons­bunnen er – nok en gang – i gang.

Italias ambassade i Albania: «Bare menn med god helse skal fraktes hit»

Til dette mottaket i Albania vil Italia sende asylsøkere. Flere EU-land berømmer planen.

Vender ryggen til EUs gamle venstre

Mange tror at for å vinne over ekstrem­høyre må man snakke som dem. Forskning viser at det ikke funker.

Venstre­po­pu­lis­tene skal i tøffe forhand­linger etter suksessen i helgas del­stats­valg.

En elefant. En slags teknokrat. Eller en sosial-gaullist. Hvem blir Frankrikes neste stats­mi­nister?

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Vakler rundt sperregrensa i forkant av valget.

Franskmennene foretrekker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Medlemmene stemte for å bryte med partigrunnleggeren Beppe Grillo.

G7-landene lot være å nevne arrestordren mot Netanyahu i sin fellesuttalelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyrepopulistiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Jussen stikker kjepper i hjulene for Giorgia Melonis prestisjefylte asylplan

Har fått gjennomslag i øst

Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Et europeisk kappløp mot migrasjonsbunnen er – nok en gang – i gang.

Mange tror at for å vinne over ekstremhøyre må man snakke som dem. Forskning viser at det ikke funker.

Venstrepopulistene skal i tøffe forhandlinger etter suksessen i helgas delstatsvalg.

En elefant. En slags teknokrat. Eller en sosial-gaullist. Hvem blir Frankrikes neste statsminister?