Lotta Elstad

#fff

«Han blir sett på som en urokråke, lik Orbán.»

Slik beskrev nylig den danske EU-parlamentarikeren Henrik Dahl Spanias statsminister Pedro Sánchez med henvisning til den avgåtte ungarske statsministeren Viktor Orbán: kjent som EUs kranglefant.

Uttalelsen – gitt til Euronews – kom i kjølvannet av Ceuta-krisa som preget forrige ukes forsider. Etter at over 70.000 migranter hadde klart å ta seg inn i den spanske eksklaven i Afrika, tok det ikke lang tid før 22 statsledere undertegnet et brev til EU-sjefene Ursula von der Leyen og António Costa der de uttrykte «dyp bekymring» når det gjaldt Spanias innvandringspolitikk.

Kast landet ut av Schengen, lød det fra en rasende Giorgia Meloni. Politiske journalister verden over skrev om et stadig mer «isolert Madrid». Og for noen, deriblant Herr Dahl, var det den spanske statslederen selv som hadde skylda for krisa: «Sánchez er ikke på samme linje som nesten alle andre», sa han slik en elev hvisker rykter i korridoren: «Mange ser på ham som en gratispassasjer som tar lett på sikkerhetsspørsmål.»

Det sies at barn født på skuddårsdager er ekstra heldige. Kanskje er det derfor Pedro Sánchez – født den 29. februar 1972 – synes å komme helskinnet ut av enhver politisk storm. Han ble valgt til leder for de spanske sosialdemokratene PSOE i 2014, gikk på kraftige valgsmell i både 2015 og 2016, ble kastet samme år – sørget for av partipampene – bare for å dukke opp igjen, denne gangen i en sliten Peugeot, kjøre landet rundt, vinne grasrota tilbake og bli partileder på ny i 2017.

Så statsminister i 2018 – etter et vågalt mistillitsvotum mot den korrupsjonsbefengte høyrestatsministeren Mariano Rajoy.

Siden har han styrt landet i åtte år. Her inkludert: et trøblete Catalonia, en pandemi, et spontant nyvalg han så vidt vant og en indre krets av korrupsjonsanklagede, deriblant hans egen kone og bror – som i juli ble dømt til utestengelse fra offentlig verv i ni år.

Sist, men ikke minst en (antatt) hybridoperasjon fra Marokko.

Pedro Sánchez har alltid vært på riktig side av historien.

Hvorfor er Pedro Sánchez så annerledes enn de andre sosialdemokratene?

#000

Sveriges dyreste gate heter Albavägen. Den er en fredfull perle. Omringet av frisk skog, vakre turstier og med utsikt mot 

 der den ligger idyllisk til på Lidingö – Stockholm-områdets Snarøya. Her bodde Björn og Agneta i Abba en gang i tida. Her selges villaene til en gjennomsnittspris på over 22 millioner kroner. Her trenger man ikke ta bussen til butikken, men kan sykle raskt over brua til sentrum etter morgenbadet, ja, den tilbyr en perfekt balanse mellom storbyliv og natur, som boligannonsene lokker med. Og slik vil det forbli.

Så lenge Sosialdemokratene holdes unna makta, ifølge Moderaterna.

Albavägen er nemlig truet, akkurat som en rekke andre fasjonable strøk, av det Høyres svenske søsterparti kaller 

nå midt i den svenske valgkampen. For tida driver Moderaterna på Lidingö en underskriftskampanje for å stanse et forslag om såkalt fortetning i øyas villaområder. På hjemmesida maner de til kamp mot «sentraliserte sosialistiske mål om storskala boligforsyning» for å redde den velbemidlede øya fra å forvandles til «nye utenforskapsområder» og ikke minst: hindre at villaene «taper verdi».

Lokalpolitikerne får drahjelp fra sentralt hold. Migrasjonsminister Johan Forssell, finansminister Elisabeth Svantesson, for ikke å glemme statsministeren selv, Ulf Kristersson, har alle uttalt seg i varianter om at Sosialdemokratenes partileder Magdalena Andersson har klåfingrete planer om å «tvangsblande befolkningen» gjennom å «flytte personer i utenforskap til velstående strøk» eller vice versa: fra villaer til betongblokker.

Stockholms tidligere boligbyråd Dennis Wedin, også en Moderat, har dessuten spurt på X: «Hva betyr Sosialdemokratenes folkeblanding i din hverdag?» Så oppfordrer han følgerne sine til å regne på hvor mye deres bolig vil synke i pris gjennom en politisk nettkampanje med uklar avsender.

 forløperen til buzz-ordet «tvangsblanding»: folkeblanding.

Det begynte for et drøyt år siden. Under fjorårets Almedalsveckan – svenskenes Arendalsuke – foreslo Socialdemokraterna en mer aktiv boligpolitikk. Ifølge det svenske boligdirektoratet må man bygge over en halv million nye boliger før 2033 for å møte befolkningsveksten. Men vel så prekært er Sveriges betydelige utfordringer knyttet til boligsegregering.

Forslagene har egentlig vært nokså udramatiske. Satse på fattige strøk. Eneboliger skal kunne bygges i områder ellers forbundet med 

 – den storstilte sosialdemokratiske boligbyggingen på 1960- og 70-tallet som skaffet en million mennesker ordentlige hjem. Partiet ønsker også å styre mer hvor asylsøkere bosetter seg, samt begrense innflytting til utsatte bydeler.

Til kamp mot folkeblanding

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

En halvannen times kjøretur fra Stockholm, ned mot Södermanlands fylke, ved en av Sveriges mange innsjøer, fins en stor, gul herregård med røtter i middelalderen.

Den heter Fållökna Vängård, er på 690 kvadratmeter, har 27 rom, to hvite fløyer og befinner seg på en tomt på seks hektar, hvorav en øy – Stillhetens øy – i sjøen Nedingen er inkludert. Et enormt gods som det sier seg selv at krever mye arbeid. Nedfelte trær må sages. Båter tas opp. Hekker klippes, syrinbusker renses, hagemøbler bæres, bruer bygges, og om man føler at det kribler i dugnadsfingrene nå – fortvil ikke.

Fållökna-stiftelsen, de som drifter dette historiske komplekset, opplyser nemlig på hjemmesida sin om at hvem som helst via e-post kan melde seg på gårdens såkalte arbeidsdager.

Som betaling for gratisarbeidet får man pizza – og et «bra nettverk», kan man lese.

Et nettverk der Sveriges statsminister Ulf Kristersson inngår.

Hans kone, presten Birgitta Ed, er nemlig en av herregårdens eiere. I 2023 kjøpte hun den sammen med lobbyisten og privatskoleforretningsmannen Göran Thorstenson. Siden har de leid gården ut til Fållökna-stiftelsen, hvor begge sitter i styret, til en ukjent leiepris.

Stiftelsenes formål er «eksistensiell helse».

Det inviteres for eksempel jevnlig til stille

: Til 3900 kroner kan man tilbringe to dager her, i det vakre herregårdsmiljøet, viet til morgenbønn, middagsbønn, aftenbønn, lavmælte samtaler og muligheten til å møte seg selv «på dypet» – ledet av statsministerfrua selv. Eller kanskje av en tidligere kulturminister. Eller presten Thorbjörn Larsson, en mann som ellers er kjent fra en mye omtalt sak fra 2008: Som direktør for den ideelle foreningen Ersta Diakoni ordnet han en leiekontrakt til en leilighet som egentlig var ment for sårbare kvinner, til daværende sosialborgermester i Stockholm, Ulf Kristersson – nå altså: Sveriges regjeringssjef.

Opposisjonen kaller det Kristersson-­kulturen.

Morgenbønn, aftenbønn og svensk myk-korrupsjon

Om Donald Trump kun hadde fokusert på å kaste ut innvandrere, gå løs på transpersoner, akademikere og palestinaaktivister, snakket om liberale medier som fiender, sparket offentlig ansatte og skrotet klimaavtaler, ville kanskje alt vært vel og bra.

Da ville det ikke vært vanskelig for Europas ulike ytre høyre-varianter å gi den amerikanske presidenten sin fortsatte uforbeholdne støtte.

Problemet meldte seg da denne sjåvinismen begynte å gå utover USAs venner. Det er rett og slett blitt en lojalitetskonflikt: Hvordan fortsette å dele Maga-bevegelsens visjoner om «America First» 

 som man har ultranasjonalistiske ambisjoner på hjemmebane? For strengt tatt – det framstår vanskelig å gjøre Europa storslått igjen mens amerikanerne setter kjepper i hjulene for europeisk økonomi.

 for eksempel Santiago Abascal, lederen for Spanias ytre høyre-parti Vox og en av gjestene under Donald Trumps innsettelsesseremoni, ettertrykkelig avvise overfor spanske medier at han støttet USAs handelskrig mot EU.

Pedro Sánchez hadde anklaget ham for «falsk patriotisme». Vox-lederen fektet tilbake mot den spanske statsministeren ved å hevde at han hadde seg selv å skylde for USAs økte tollsatser. Spania kunne unngått alt dette, mente Abascal, om regjeringen hadde opptrådt mindre «antagonistisk» overfor Trump – og heller lagt seg på Giorgia Melonis linje.

Hun prøver å tilrettelegge for dialog mellom Brussel og Washington, som han sa under et partiarrangement i byen Valladolid på søndag.

Og det stemmer at den italienske statsministeren trolig er den europeeren i dag som står best posisjonert til å lokke amerikanerne tilbake til en slags transatlantisk enhet: en kvinne som Trump selv har hyllet som «fantastisk».

 Meloni sliter. På den ene sida har hun forpliktet seg til å støtte den ukrainske forsvarskampen – og uten denne ville hun neppe vært såpass relevant i europeisk politikk som hun er i dag. På den andre tviholder hun på sin andre hovedprioritet: å beholde alliansen med Trump.

Det var mot dette bakteppet at partiet hennes, Italias brødre, i forrige uke avsto – for første gang – fra å stemme for en resolusjon i Europaparlamentet der en «urokkelig og ubetinget støtte» til Ukraina ble bekreftet. Italias forsvarsminister Guido Crosetto sa det rett ut: Vi stemmer ikke for noe som går mot amerikanerne.

Nå råder en høylytt debatt blant Sveriges høyre­ekstreme

Hvordan gjøre Europa ­storslått igjen når USA fører handelskrig mot kontinentet?

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Sahra Wagenknecht fikk ikke partiet sitt, BSW, over målstreken i søndagens valg.

Med kun 4,97 prosent lyktes ikke den omstridte venstrepolitikeren å komme over sperregrensa på 5 prosent. Partiet får heller ikke noe direktemandat, som i det tyske systemet krever at man oppnår flertall i ikke bare ett, men minst tre av landets valgdistrikter.

I går sådde imidlertid Wagenknecht tvil om resultatet.

Da de endelige tallene ble offentliggjort i går morges, etter en lang natt der partiet hadde vippet fram og tilbake, uttalte hun på en pressekonferanse i Berlin at «man kan stille spørsmål ved lovligheten ved valgresultatet».

BSW manglet rundt 13.000 stemmer – noe som ifølge partilederen kan ha ført til en «sammenblanding» ved stemmetellingen.

Wagenknecht la til at de ennå ikke har bestemt seg for om de vil gå til sak eller ikke.

Et parti som derimot gjorde et godt valg, var konkurrenten på venstre fløy, Die Linke, partiet som Wagenknecht i sin tid ledet.

8,8 prosent av tyskerne stemte i helga på det mer tradisjonelle venstrepartiet som mange de siste årene har spådd kom til å bli utradert. Partiet får over 60 mandater i Forbundsdagen. Resultatet er en oppgang på nesten 4 prosent siden valget i 2021 og nærmest en tredobling sett i forhold til målingene som tidvis har vært på 3-tallet de siste årene.

Nådde ikke grensa

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Han har seilet opp som rumenernes storfavoritt.

Calin Georgescu – ultranasjonalisten («Romania først!») som er kjent for å ha hyllet rumenske fascister, snakket varmt om Putin og spredt konspirasjonsteorier om både covid og brus – leder nå på meningsmålingene før det skal gjøres et nytt forsøk på å avholde presidentvalg i mai.

Og det til tross for, eller kanskje på grunn av, rekka av nederlag han har opplevd i det siste. Først ble valgrunden han i utgangspunktet vant i november, simpelthen 

 av myndighetene. I desember kom razziaene på mistanker om ulovlig valgkampfinansiering. På nyttårsaften fikk han nei av domstolen etter å ha anket beslutningen om å skrote valget. Så, i forrige uke, ble saken hans avvist av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Folkets sympati derimot, den ser han ut til å ha vunnet. 48 prosent (mot 42) mener at valg-annulleringen var en dårlig beslutning, ifølge målingsbyrået Avangarde. Han er også den foretrukne presidenten – uansett motkandidat.

– Kontrasten til hvordan det var i november, er enorm. Da var det få som i det hele tatt visste hvem Georgescu var eller hva han sto for, sier Alexandru Damian, programsjef i den Bucuresti-baserte tenketanken Romanian Centre for European Politics til Klassekampen.

Nå er mannen som for bare noen få måneder siden «kun var å se på Tiktok og hadde få offentlige opptredener», overalt, forteller han.

– På TV, online, i sentrum for protester i gatene – i mange byer.

Damian trekker særlig fram en «oligark-drevet TV-stasjon» der Georgescu «er på besøk nesten hver kveld, snakker i tre-fire timer i strekk, kun med en ordstyrer, ingen spørsmål, om vaksinemotstand, et Stor-Romania, en mytisk rumensk fortid og så videre».

Ordet ‘hevn’ er kanskje ikke riktig. Men dette er måten for folk å si at nok er nok på.

Populisten, algoritmene og historien om det annullerte valget

Slik oppsummerte Bernd Baumann, forbundsdagsmedlem fra Alternativ for Tyskland (AFD), det etter at CDU-leder Friedrich Merz onsdag sikret flertall for flere strenge innvandringsforslag med ytre høyre-partiets støtte.

Det er første gang i historien at noen på nasjonalt nivå har slått sprekker i den tyske «brannmuren»: å nekte samarbeid med AFD, et parti som er erklært høyreekstremt i flere delstater.

Merz-forslaget, en fempunkts migrasjonsplan, ble onsdag kveld vedtatt med 348 stemmer for og 345 stemmer mot.

Og rystelsen fra de andre partiene lot ikke vente på seg.

– En utilgivelig feil, sa statsminister Olaf Scholz under den opphetede debatten i nasjonalforsamlingen.

Scholz parti, sosialdemokratiske SPD, og regjeringspartneren De grønne stemte mot – også fordi det ifølge dem vil kunne bryte med både tysk lov, EU-retten samt Genèvekonvensjonen. Venstrepartiene BSW, som Sahra Wagenknecht leder, og Die Linke stemte også mot forslaget.

Merz forsvarte på sin side det historiske bruddet med at innvandringen til Tyskland nå utgjør en «trussel mot offentlig sikkerhet».

Det er på en måte et sjokk for det ­politiske Tyskland.

Merz brøt historisk tysk tabu

Lenge har det gått veien for Sahra Wagenknecht.

Bare et halvår etter at hun stiftet sitt nye venstreparti Wagenknecht-alliansen (BSW) i januar i fjor, kapret det 6,2 prosent i valget til Europaparlamentet i sommer. Enda bedre gjorde ferskingen det i de østtyske delstatsvalgene i Thüringen, Brandenburg og Sachsen i høst – der partiet hennes fikk 12 til 16 prosent av stemmene.

I to av disse klarte partiet dessuten å forhandle seg inn i koalisjonsregjering. Mange ble også overrasket da Wagenknecht til slutt lyktes med å få lokale sosialdemokrater og konservative til å ta offentlig til orde mot Tysklands linje i Ukraina-krigen.

Den virkelige testen kommer imidlertid neste måned, da det framskyndede valget til Forbundsdagen finner sted 23. februar. Særlig med tanke på hvor høyt BSW-lederen sikter: «I beste fall vil vi bidra til å danne regjering», som hun gang på gang har uttrykt til tyske medier. For å klare dette – ja, for å i det hele tatt 

 i Forbundsdagen – er hun vel å merke nødt til å appellere i vest. Ikke minst fordi det er her folk flest befinner seg: Kun rundt ti millioner av landets 59 millioner stemmeberettigede bor i øst.

Men har vesttyskerne blitt like sjarmerte som sine gamle naboer av den 55 år gamle sosialøkonomen i løpet året som har gått? Ikke om man skal tro på målingene.

Her er stemningen laber. I flere januarmålinger havner BSW til og med under sperregrensa, som i tysk politikk er satt til 5 prosent. Dermed risikerer nykomlingen å få null mandater. De ligger heller ikke an til å gjøre det stort bedre enn Die Linke – partiet det brøyt ut av for et drøyt år siden. Noe som svir: BSWs eksistensberettigelse har hvilt nettopp på den elendige oppslutningen om det tradisjonelle venstrepartiet.

Allerede ved valget i 2021 snakket man om en total utradering av aktørene til venstre for de tyske sosialdemokratene (SPD). Men selv om Die Linke den gang kun fikk 4,9 prosent, klarte de likevel å sikre 39 parlamentsrepresentanter, da de gjorde et godt valg i minst tre delstater – som er kriteriet for å få direktemandater i det tyske systemet.

En av disse var Sahra Wagenknecht. Og i de påfølgende tre årene representerte hun fortsatt det gamle partiet sitt – om ikke på det mest lojale vis – før hun til slutt tok med seg en gjeng parlamentskollegaer og etablerte konkurrenten, hvis strategiske mål har vært å stagge veksten til Alternativ for Tyskland (AFD). Dette skulle gjøres ved å fronte et anti-woke venstreparti som, etter eget utsagn, er det eneste som er for fred – 

Har ­strategien fungert? I hvert fall ikke hittil.

Sahra Wagenknecht gjør seg klar for den store lakmustesten i februar

De fleste tipper at Zoran Milanovic, landets sittende president og en uttalt Nato-kritiker, vil få flest stemmer da kroatene går til urnene i morgen.

Han stiller mot åtte andre presidentkandidater, deriblant høyreregjeringens mann: lege og universitetsprofessor Dragan Primorac, som går til valg på familieverdier og patriotisme.

Milanovic er på sin side støttet av Kroatias sosialdemokrater, det ledende opposisjonspartiet. Ifølge målingene ligger han an til å få 39 prosent mot 23 prosent til motkandidaten.

Det kroatiske presidentvervet har til stor del en symbolsk funksjon.

Presidenten er likevel landets øverste militærleder. Derfor er det ikke uten betydning at Milanovic er imot den vestlige militærstøtta til Ukraina og heller insisterer på at Kroatia – som har vært Nato-medlem siden 2009 – ikke bør ta stilling i krigen.

Dette standpunktet har blant annet kommet til uttrykk ved at han har blokkert deltakelsen i en Nato-ledet militærtrening for ukrainske soldater med erklæringen om at «ingen kroatisk soldat skal delta i noen annens krig».

«Kroatia hører hjemme i Vesten, ikke Østen». Slik lyder motargumentet til hovedrivalen Primorac. Milanovic’ posisjon når det gjelder Ukraina-krigen, står altså i sterk motsetning til regjeringens Nato-lojale linje.

Han våkner klokka 11:30 … og liker å krangle

Nato-kritiker tar gjenvalg

Det gikk som ventet i Frankrike. Statsminister Michel Barnier valgte å bruke grunnlovsparagraf 49.3 for å få gjennom sitt upopulære 2025-budsjett uten avstemning i parlamentet.

Nasjonal Samling – med Marine Le Pen i spissen – gikk dermed sammen med venstresida om et mistillitsforslag. Regjeringen ble felt onsdag kveld. Barnier gikk av på torsdagen – og nå?

Kaoset kan i siste instans føre til president Emmanuel Macrons avgang. En måling utført like etter mistillitsforslaget viser at hele 64 prosent av velgerne faktisk ønsker seg dette, skriver Reuters.

Hva er grunnen til at landet er blitt kastet ut i denne politiske krisa?

Svaret kan oppsummeres i to bokstaver: EU.

bråk om budsjettet som har ført til Barniers tragedie. Og budsjett-bråket henger sammen med at EUs krav om budsjettdisiplin nå er tilbake med full kraft etter en slappere (eventuelt rausere) periode under pandemien.

Kravene finner man i Vekst- og stabilitetspakta, vedtatt i 1997.

Den forlanger at statsgjelda til hvert enkelt medlemsland ikke overstiger 60 prosent av bruttonasjonalproduktet og at det årlige underskuddet holdes under en grense på 3 prosent. Dette gjelder i utgangspunktet alle EUs 27 medlemsland, men viktigst er det at eurolandene overholder dem – fordi de er koplet sammen i én felles valuta.

Bryter man med kravene? Da får man – nå igjen – høre det kjente gamle eurorefrenget: 

sparepolitikk, sparepolitikk, sparepolitikk.

Sparepolitikk, sparepolitikk, spare­politikk

En unionens mann har falt

Han tror ikke på månelandingen, har kalt rumenske nazister fra krigens dager «nasjonalhelter» og mener at nanochips finnes i kullsyredrikker. Han er også imot våpenstøtte til Ukraina – og omtales gjerne som en beundrer av Vladimir Putin.

Vi har å gjøre med mannen som kanskje blir Romanias neste president: Calin Georgescu. En uavhengig ytre høyre-kandidat som forrige helg lyktes med å bli størst i presidentvalgets første runde.

Så godt som alle ble overrasket da Georgescu fikk 23 prosent av stemmene forrige helg – i stedet for de rundt 10 man hadde forespeilet.

Rumenske myndigheter har antydet at Georgescu er Putins mann: Landet er et sentralt mål for «fiendtlige aktører» som Russland, har de sagt. Politiske motstandere har anklaget Georgescu-kampanjen for å være ulovlig, med begrunnelsen om at videoplattformen Tiktok har gitt ham fordeler.

Fredag varslet EU-kommisjonen at de trapper opp kontrollen av Tiktok i forkant av den avgjørende valgrunden, som finner sted søndag.

Ingen bestrider at Tiktok spilte en betydelig rolle i ytre høyre-kandidatens første valgseier. Spesielt med tanke på at han fikk lite pressedekning og var relativt ukjent før kampanjen, opplyser Andrei Popoviciu, en rumensk journalist, i en e-post til Klassekampen.

Videoene til Georgescu fikk mer enn 52 millioner visninger på fire dager, og mange av disse ble ikke flagget som politisk innhold, som er et lovkrav. De fortsatte også å sirkulere i todagersperioden før valget da valgkamp var forbudt, skriver Popoviciu:

«På den måten ble Tiktok den primære plattformen der velgerne oppdaget ham bare dager eller uker før valget.»

Mer handler det nok om at Romania har krigen rett utafor døra si.

Algoritme­kongen går til valg igjen

Postmoderne. Hyperdemokratisk. Et ideologisk virvar. Digital-populistisk, venstrepopulistisk, eller et «beint fram høyrevridd parti», for å bruke David Broder, redaktør for det europeiske Jacobin, sine ord. Slik er den italienske Femstjernersbevegelsen blitt beskrevet.

Men nå? Partiet som forståsegpåere aldri har forstått seg på – The Economist visste ikke bedre enn å kalle det «Italias rareste» i en omtale i november – er for tida i en brytningsfase.

«Vi må plassere oss på venstresida. Hvis ikke går jeg av.»

Selv om det ikke var akkurat disse ordene partileder Giuseppe Conte brukte før en partikongress forrige helg, var det dette han mente. Han fikk også klar støtte da de nesten 90.000 stemmeberettigede medlemmene stemte over spørsmålet gjennom en nettportal.

Men det var ikke bare dette som markerte slutten på en æra. Vel så dramatisk var det at de stemte for å bryte med Beppe Grillo: den hvithåra, skrikende komiker-bloggeren som de siste årene, til en årslønn på 300.000 euro, har vært en formell «garantist» for partiets grunnverdier. Stadig anklages han for å være autoritær.

Han har heller ikke kastet inn håndkleet ennå.

Det var med Grillo eventyret begynte, som en protestbevegelse for vel tjue år siden.

Med humor og raseri fikk han italienere til å fylle piazzaer og rope 

(løst oversatt: dra til helvete) til privilegerte politikere.

For mange sitter det for langt inne å skulle ­tilgi partiets ytre høyre-­samarbeid.

Er Femstjernersbevegelsen i ferd med å bli et vanlig venstresideparti?

Etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) torsdag forrige uke utstedte en arrestordre på den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, signaliserte Frankrike at landet vil oppfylle sine forpliktelser som medlemmer av Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Nå kommer det imidlertid nye toner fra det franske utenriksdepartementet. De meldte onsdag at Netanyahu ikke vil arresteres i Frankrike.

Forklaringen deres er at «Netanyahu og andre aktuelle ministre» ifølge folkeretten har «immuniteter som tilfaller land som ikke har sluttet seg til ICC». Med det ser de ut til å vise til den omstridte statslederimmuniteten i Roma-vedtektene.

Uttalelsen kom kort tid etter at Israel gikk med på en våpenhvile med Libanon, som Frankrike har vært med på å forhandle fram.

Deler av den franske opposisjonen og flere israelske medier antyder at Frankrikes modererte ICC-respons skyldes en politisk byttehandel.

«Frankrike fikk våpenhvile i Libanon – men ga de Netanyahu et ‘slippe ut av fengsel-kort’?», spør Haaretz-kommentator Amor Tibon retorisk.

Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant er anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under krigen i Gaza.

Flere menneskerettighetsorganisasjoner reagerer nå sterkt på det franske utspillet.

Vil ikke pågripe Netanyahu

Etter et todagers møte i Fiuggi i Italia kom G7-landene tirsdag med en felles uttalelse om at de er forpliktet til internasjonal humanitærrett, vil overholde dette og at Israel må følge folkeretten under alle omstendigheter.

Sluttdokumentet nevnte imidlertid ikke arrestordren mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte torsdag forrige uke.

Det til tross for Italias initiativ om å sette arrestordren på møtets dagsorden, samt utenriksminister Antonio Tajanis oppfordring på mandag om en «enhetlig posisjon».

Ifølge Tajani råder det fremdeles mye tvil om lovligheten og behov for klargjøring av om hvorvidt statsledere har immunitet mot slike arrestasjoner, skriver Reuters. På en pressekonferanse etter møtet sa han også at «det å arrestere Netanyahu er ikke gjennomførbart, i det minste så lenge han er statsminister».

Utelatelsen understreker mangelen på enighet mellom landene om ICCs jurisdiksjon, spesielt mellom EU og USA, skriver Euractiv. Mens USA, som ikke er tilsluttet domstolen, har fordømt arrestordren og kalt den «opprørende», gjentok EUs utenrikssjef Josep Borrell under møtet at en overholdelse av ICC-avgjørelser er obligatorisk for EUs medlemsland.

På møtet lyktes man imidlertid å bli enige om at «det ikke kan være likestilling mellom terrorgruppa Hamas og staten Israel».

G7-landene består av USA, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Italia, Japan og Canada.

Mangel på enighet om ICC-ordre

Hvor lenge blir Frankrikes statsminister Michel Barnier sittende?

Nå har Marine Le Pen, presidentkandidaten for ytre høyre-partiet Nasjonal Samling, nok en gang truet med å felle den franske regjeringen.

Trusselen kom mandag – en gjentakelse fra forrige uke – etter at hun møtte Barnier for å diskutere budsjettforslaget hans for neste år. Og faren for regjeringskrise er reell, ifølge Frankrike-ekspert Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

– Både kjernevelgerne og fundamentet i partiet hennes ønsker å gå den veien, sier Aukrust på telefon til Klassekampen.

Barniers budsjettforslag har allerede skapt furore på venstresida. Her foreslås både skatteøkninger og offentlige kutt for å bøte på landets store underskudd. Om det ikke går gjennom, vil statsministeren kunne bruke en grunnlovsartikkel som åpner for at det kan vedtas uten avstemning i parlamentet.

Da vil trolig et mistillitsforslag fremmes – noe Nasjonal Samling nå kan finne på å stemme for. Og det til tross for Le Pens plan om å framstå som en «kredibel politiker» før presidentvalget i 2027, for å bruke Aukrust ord.

Nasjonal Samling-kandidaten trenger nemlig å trekke til seg flere enn kjernevelgerne – som andre høyrevelgere, velgere fra næringslivet og den økonomiske eliten – for å kunne bli president.

– Og da er jo det å felle en regjering, og dermed forsterke den politiske krisa, ikke ansett som det mest ansvarlige. Samtidig er dette selvfølgelig et effektivt pressmiddel mot Barnier. Hun har dermed stor mulighet til å få gjennomslag for sine saker, sier Aukrust.

Vil hun alliere seg til venstre?

Benjamin Netanyahu kan fortsatt reise fritt i store deler av i Europa.

Arrestordren mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant – som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) overrasket verden med på torsdag – er blitt beskrevet som en test: Fungerer den internasjonale rettsordenen?

Netanyahu og Gallant anklages for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten knyttet til krigføringen på Gazastripa, og de skal nå i teorien bli arrestert om de reiser til et av de 122 i verden landene som har ratifisert straffedomstolens statuetter.

Dette gjelder alle EU-land. Noe EUs utenrikssjef Josep Bordell minnet om på lørdag: ICCs beslutning er bindende – man kan ikke «velge å vrake».

Det er imidlertid nettopp dette flere europeiske ledere nå gjør.

Det EU-landet det trolig er tryggest for Netanyahu å reise til i dag, er Ungarn.

Statsminister Viktor Orbán var så rystet over ICCs arrestordre at han ikke bare avviste den med at «dette er galt i seg selv», som han sa til ungarsk statlig radio på fredag.

Han trosset også domstolens autoritet aktivt ved å samme dag like gjerne invitere den israelske statslederen på et offisielt besøk til Budapest – med løfter om å sikre hans «trygghet og frihet».

I et brev til Netanyahu lover Orbán at ICCs «skammelige» beslutning «på ingen måte» vil rokke ved «den ungarsk-israelske alliansen og vennskapet».

Dette rokker på ingen måte ved den ungarsk-­israelske alliansen.

Hvor kan han fortsatt dra?

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

 til abortretten. Dette var amerikanernes beskjed etter tirsdagens valg, om man regner inn at det i ti delstater fant sted en folkeavstemning om saken samtidig med presidentvalget.

I sju av delstatene vant abortforkjemperne fram og fikk styrket retten. Fire av disse var delstater som også Trump vant: Missouri, Arizona, Montana, Nevada.

Om man regner med den nye presidentens hjemstat Florida, kan vi telle fem. Der stemte et ­flertall på hele 57 prosent 

 å utvide abortretten fram til ­fosterets ­levedyktighet, vanligvis regnet rundt uke 24. Her måtte man ­imidlertid oppnå en «super­majoritet» på 60 prosent for at forslaget skulle gå gjennom. Så guvernør Ron ­DeSantis ultrastrenge lov, som forbyr abort etter uke seks, blir stående – til tross for stor ­folkelig oppslutning om det motsatte.

Resultatet speiler en allmenn amerikansk trend: at et økende flertall støtter retten til selvbestemt abort.

Det var dette som skulle være Kamala Harris’ vinnerkort.

 på lang vei med å mobilisere med slagordet for «reproduktiv frihet». Og ja, 

 alle de 2,6 millionene (ifølge Bloomberg) som 

 stemte på Trump og for abortretten, stemt på henne i stedet, ville hun ha vunnet «the popular vote» (med forbehold om at ikke alt er opptelt i skrivende stund). Hadde hun attpåtil vunnet de Trump-delstatene der abortretten fikk flertall, ville hun ikke minst ha fått flest valgmenn og vunnet det hele.

Som vi vet, ble det ikke slik. Og tankeeksperimentet må uansett hoppe glatt over at selv om abortsaken sto høyt på lista blant mange velgere, var økonomi rangert høyere – en sak Trump-leiren sørget for å «eie».

Den gjorde også lurt i å moderere seg i abortspørsmålet idet valget nærmet seg.

Trump vinglet, ifølge noen. Andre har kalt det en sleip dobbeltstrategi: å først vinne abortmotstandernes tillit – for så å vektlegge at det kun handler om delstatenes rett til selvbestemmelse, at han vil legge ned veto mot et nasjonalt abortforbud og så hylle sin egen kone Melanias memoarer, der hun lidenskapelig støtter opp om abortretten – en bok som i dag topper bestselgerlistene i USA.

Det var Trump selv som framkalte denne mobiliseringen

Et lys i mørket

Nederlands Geert Wilders jublet med store bokstaver på X. Lederen i Alternativ for Tyskland i Thüringen, Björn Höcke, gratulerte Donald Trump med at «du kommer til å bli den viktigste presidenten i USA i moderne historie» og minnet om at «håpet til alle frihets- og fredselskende patrioter i Amerika og Europa nå hviler på skuldrene dine».

Ungarns statsminister Viktor Orbán kalte det «en vakker seier» på Facebook.

Ytre høyre-eksperter Klassekampen har snakket med, er enige om at Trump-seieren på ulike måter vil styrke den høyrepopulistiske bølgen vi ser i flere europeiske land – sist i Østerrike der Frihetspartiet FPÖ i september lyktes med å bli største parti for første gang.

«Etter å ha analysert høyreekstreme bevegelser over hele Europa, er det blitt stadig tydeligere at en Trump-seier kan oppmuntre høyreekstreme partier i land som Tyskland, Italia, Polen, Ungarn og Storbritannia», skriver Georgios Samaras ved King’s College i London i en e-post til Klassekampen.

Han mener dette skiller seg fra 2016, da «Trumps innflytelse på mange måter var mindre intens». I dag representerer republikaneren en forsterket og mer ekstrem form for trumpisme, som ifølge forskeren vil styrke den autoritære agendaen til tilsvarende europeiske grupper på høyresida.

Minda Holm, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), tror Trump seieren også vil ha en samlende funksjon for ytre høyre-partiene.

Ikke bare har de ideologiske miljøene rundt Trump slått røtter: De har også aktivt knyttet bånd internasjonalt, ifølge Nupi-forskeren.

Hun viser til Ungarns Viktor Orbán, Italias Giorgia Meloni og det tidligere polske styringspartiet Lov og Rettferdighet «som har dyrket nære og tette bånd til både Trump direkte, republikanerne, og til såkalt postliberale intellektuelle miljøer nær Trump».

Gir vind i seilene til Europas ytre høyre-partier

Pernille Solheim

Gustav Gillund

Ewa Sapieżyńska

Katarina Poensgen

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Trump kan sette i gang massive utkastelser og destabilisere progressive regjeringer i Latin-Amerika, tror eksperter.

«Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nærme USA».

Lotta Elstad

Artikler

Venstreikon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Mens svenskene ruster til valg i september, høres høyresida i landet stadig mer ut som sørstatsrasister.

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

Hvordan gjøre Europa storslått igjen når USA fører handelskrig mot kontinentet?

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Sahra Wagenknecht gjør seg klar for den store lakmustesten i februar

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presidentvalg.

Franskmennene foretrekker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Er Femstjernersbevegelsen i ferd med å bli et vanlig venstresideparti?

Den israelske statsministeren har immunitet, hevder den franske regjeringen.

G7-landene lot være å nevne arrestordren mot Netanyahu i sin fellesuttalelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Hvor kan han fortsatt dra?

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyrepopulistiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Går til krig mot dommerne

Nå gir de østtyske delstatspartiene etter for Sahra Wagenknechts krav om forhandlinger med Russland.

Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Gjør Melania Trump opprør mot ektemannen?

Et ytre høyre-parti trenger ikke å moderere seg for å vinne valg

Europas ytre høyre jubler etter Frihetspartiets historiske seier i helga.

Et europeisk kappløp mot migrasjonsbunnen er – nok en gang – i gang.

Italias ambassade i Albania: «Bare menn med god helse skal fraktes hit»

Ven­strei­kon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Mens svenskene ruster til valg i september, høres høyresida i landet stadig mer ut som sørstats­ra­sister.

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske stats­mi­nis­ter­parets gods

Hvordan gjøre Europa ­storslått igjen når USA fører han­dels­krig mot konti­nentet?

Venstre­po­li­ti­keren Sahra Wagen­k­necht nådde akkurat ikke sperre­gren­sa. Nå betviler hun valgre­sul­tatet.

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presi­dent­kan­didat og ultra­na­sjo­nalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Stats­mi­nis­ter­fa­voritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk inn­stram­ming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Sahra Wagen­k­necht gjør seg klar for den store lakmus­testen i februar

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presi­dent­valg.

Fransk­men­nene fore­trek­ker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presi­dent­valget.

Er Femstjer­ners­be­ve­gelsen i ferd med å bli et vanlig venstre­si­de­parti?

Den israelske stats­mi­nis­teren har immunitet, hevder den franske regje­ringen.

G7-landene lot være å nevne arrest­ordren mot Netanyahu i sin felles­ut­ta­lelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regje­ringen med det samme.

Hvor kan han fortsatt dra?

Ja til Donald Trump – og ja til abor­tret­ten. Det var ameri­ka­nernes beskjed etter valget

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyre­po­pu­lis­tiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs lande­gren­ser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Går til krig mot dommerne

Nå gir de østtyske delstats­par­tiene etter for Sahra Wagen­k­nechts krav om forhand­linger med Russland.

Sveri­ge­de­mo­kra­ternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Gjør Melania Trump opprør mot ektemannen?

Et ytre høyre-parti trenger ikke å moderere seg for å vinne valg

Europas ytre høyre jubler etter Frihets­par­tiets historiske seier i helga.

Et europeisk kappløp mot migra­sjons­bunnen er – nok en gang – i gang.

Italias ambassade i Albania: «Bare menn med god helse skal fraktes hit»

Venstreikon. Trumps nemesis. Gazas venn. Europas røde Orbán.

Mens svenskene ruster til valg i september, høres høyresida i landet stadig mer ut som sørstatsrasister.

I bytte mot «et bra nettverk» jobber frivillige gratis på det svenske statsministerparets gods

Hvordan gjøre Europa storslått igjen når USA fører handelskrig mot kontinentet?

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Tross iherdige forsøk på å stanse ham er presidentkandidat og ultranasjonalist Calin Georgescu mer populær enn noensinne.

Statsministerfavoritt Friedrich Merz sørget for flertall for en dramatisk innstramming i Tysklands asylregler – med AFDs hjelp.

Sahra Wagenknecht gjør seg klar for den store lakmustesten i februar

Det viktigste for Zoran Milanovic er at Kroatia ikke blir «dratt inn i krig». Han er favoritten ved søndagens presidentvalg.

Franskmennene foretrekker politisk kaos framfor å følge EUs ordre.

Tiktok har skylda, sier noen. Andre mener at eliten har seg selv å skylde for at Calin Georgescu kan vinne det rumenske presidentvalget.

Er Femstjernersbevegelsen i ferd med å bli et vanlig venstresideparti?

Den israelske statsministeren har immunitet, hevder den franske regjeringen.

G7-landene lot være å nevne arrestordren mot Netanyahu i sin fellesuttalelse.

Marine Le Pen står midt i sin egen politiske krise. Nå truer hun regjeringen med det samme.

Ja til Donald Trump – og ja til abortretten. Det var amerikanernes beskjed etter valget

Eksperter tror Trump-seieren vil styrke den høyrepopulistiske bølgen i Europa.

Også utenfor USAs landegrenser råder jubel og frykt etter Donald Trumps seier.

Nå gir de østtyske delstatspartiene etter for Sahra Wagenknechts krav om forhandlinger med Russland.

Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson inviterte en gjengleder til bryllupet sitt.

Europas ytre høyre jubler etter Frihetspartiets historiske seier i helga.

Et europeisk kappløp mot migrasjonsbunnen er – nok en gang – i gang.