Leder

Bistandskutt

Elon Musk, verdens rikeste mann, fikk bare noen få måneder som sjef for Trumps «DOGE»-prosjekt. Han fikk likevel tid til å ødelegge amerikansk bistand, USAID. I en artikkel i The Lancet anslås følgene til å være mellom 8 og 19 millioner døde i årene fram mot 2030. Etter å ha blitt kritisert for å bidra til millioner av døde barn, svarte Musk med å si at ingen kan navngi ett eneste offer for kuttene. Da The New York Times-journalist Nicholas Kristof kunne identifisere en rekke navngitte personer som døde etter at USAID-støttede prosjekter ble stanset, svarte Musk med sedvanlig stil og klasse: «Du er en drittsekk og en løgner.»

«Bistandsmotstanden har medvind.»

Musk er del av en internasjonal høyre­sidetrend: Basert på svak eller ingen dokumentasjon hevdes det at bistand er drevet av korrupsjon, at den ikke hjelper, eller til og med at den gjør vondt verre. Disse ideene vinner terreng, for i de fleste land kuttes det. Det tjener den norske regjeringen, og bistandsminister Åsmund Aukrust (Ap), til ære at de ikke har omfavnet denne bevegelsen. Regjeringens plan for Norge fastslår at den vil «opprettholde et høyt nivå på bistanden», og Aukrust har fastholdt målet om at 1 prosent av brutto ­nasjonalinntekt skal gå til bistand.

Nettopp derfor framstår Aukrusts siste utspill underlig. I Klassekampen onsdag gikk han ut med nyheten om at Norge nå skal kutte all støtte til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE), som de siste fem årene har mottatt 1,85 milliarder kroner fra norske myndigheter. Aukrust begrunner kuttet med at norsk bistand skal legges om, i retning færre partnere. Han kritiserer samtidig norske bistandsorganisasjoner for at de ikke selv kommer med forslag til kutt. Det vi ikke skjønner, er hvorfor Aukrust velger å ensidig vektlegge behovet for store kutt, når han samtidig sier at målet for størrelsen på den totale bistanden skal ligge fast. Det må jo bety at noen andre områder skal få betydelig mer. Men der er Aukrust atskillig vagere i sitt budskap. Det finnes sikkert grunner til å prioritere bistanden annerledes enn i dag. Men man vinner bedre fram med det prosjektet om man også sier noe om hva man vil prioritere opp. Med mindre målet er å sanke lovord fra de som blir glade av å høre om kutt i bistand.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.