Leder

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie. Den egalitære tradisjonen fra 1776 ga inspirasjon til kampen mot slaveriet, arbeidet for stemmerett og borgerrettigheter, og kulminerte med Barack Obamas valgseier i 2008. Det er en stolt arv, som i 250 år har inspirert demokratiske krefter over hele verden, også i Norge.

«Det er en stolt arv.»

Men som statsviter Hilde Restad poengterer i hovedsaken i dagens avis, er ikke denne liberale strømningen enerådende i USAs politiske historie. Tvert imot har det i 250 år pågått en intens kamp mellom liberale krefter og dem som vil restaurere et patriarkalsk samfunn basert på økonomiske og rasistiske makthierarkier. Det er denne andre tradisjonen som besjeler Donald Trumps Maga-bevegelse. I halvannet år har vi vært vitne til Trumps massive angrep på pressen, den akademiske friheten, rettsstaten, prinsippet om alminnelig stemmerett og ytringsfriheten. Restad beskriver denne prosessen som en kontrarevolusjon mot det liberale USA. I disse dager blir makt og penger mer og mer konsentrert på noen få hender i kretsen rundt Trump. Denne uka kom det fram at presidenten har tjent minst 2,2 milliarder dollar i løpet av sitt første år som president. Det er summer som får Italias Silvio Berlusconi til å framstå som en nøktern sosialdemokrat, og nok et tegn på at USA er blitt et autoritært kleptokrati. At det er Donald Trump som denne helga inviterer til storstilt feiring av USA, kan trigge festbremsen i de fleste av oss. Da er det en viss trøst i lærdommen fra de siste 250 år i amerikansk historie: Det finnes et annet USA.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.