Leder

Ny strategi fra IF Metall

I over 900 dager har svenske arbeidere streiket for å få tariffavtale i Tesla. Veien mot minstelønn, bedre pensjon og forsikringer har vært lang, og er enda ikke over. Den lengste streiken i moderne svensk historie har gått gjennom en rekke faser. Det har vært mektig å følge sympatiaksjonene som de ulike fagforeningene har igangsatt. I svenske havner har Transportarbeiderforbundet blokkert lasting og lossing av Teslas biler, reinholdere har nektet å vaske lokalene til selskapet og elektrikere har slutta å kople til Teslas ladestolper. I fjor høst avsluttet den svenske Riksmekleren foreløpig forsøkene på å komme til enighet mellom partene. Konklusjonen var at fagforeningen IF Metall og Tesla sto for langt fra hverandre.

«Grepet er del av en jojo-­streik mot teknologiselskapet.»

I begynnelsen av juni tok konflikten en ny vending: IF Metall sendte 40 streikende mekanikere tilbake på jobb. Fagforeningen opprettholder imidlertid boikotten av utenlandsarbeid. Grepet har av noen blitt tolket som første skritt mot en avslutning av streiken, men IF Metall insisterer på at konflikten fortsetter. De håper at dette vil motivere Tesla til å fortsette forhandlingene. Anonyme kilder forteller til Dagens Arbete at grepet er del av en jojo-streik mot det amerikanske teknologiselskapet. De ansatte skal sendes tilbake på jobb, før de igjen tas ut i streik. Målet er å skape kaos. Hvorvidt grepet er en desperat handling eller strategisk klarsyn, gjenstår å se. Avtalesekretær Simon Petersson sier til avisa at han ikke kan fortelle mer om strategien. På spørsmål om grepet hadde ønsket effekt, svarer fagforeningstoppen med ett ord: «Virkelig.»

Spørsmålet er likevel hvordan grepet virker inn på streikeviljen. En av streikens foregangsmenn, mekaniker Tobias Eng Strömberg, refser egen fagforening. Kommunikasjonen mellom IF Metall og de streikende har blitt dårligere og mer toppstyrt utover streiken, mener han. I kombinasjon med en skattefeil som fikk økonomiske konsekvenser for medlemmene, var jojo-strategien dråpen som fikk begeret til å renne over. Strömberg fikk seg jobb i et annet selskap. Nå gjenstår det å se om andre følger etter.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.