Henry Leeves hadde mildt sagt en heftig start som sjef for Øyafestivalen. Festivalen som Variety har kalt «verdens grønneste», ble i fjor sommer plutselig utsatt for en omfattende boikottkampanje.
– Det eksploderte rett etter at jeg takket ja til jobben, sier Levees.
I Oslo var blodige boikottplakater strødd utover hele byen, og flere motfestivaler ble arrangert. Da Øya først var i gang, måtte besøkende tråkke over demonstranter i likposer for å komme inn på festivalen.
Bakgrunnen for aksjonene var investeringene til Øyas eiere. Festivalen eies av Superstruct, som blant andre eies av amerikanske KKR, som har investeringer i Israel.
For drøye to uker siden varslet imidlertid Palestinakomiteen at Øya har imøtekommet flere av kravene deres, og at de ikke lenger vil gå inn for boikott. Flere artister og aktivister Klassekampen pratet med, mener likevel Øya bør boikottes.
Leeves ønsker kritikken velkommen, men mener premisset er feil.
Boikottbølge i Europa
Leeves har jobbet i festivalbransjen i årevis og har erfaring fra Hovefestivalen, Rakettnatt og Døgnvill. Men det hele startet på Øya i 2003. Som 22-åring jobbet han frivillig med å rigge ned festivalen, som den gangen var i Middelalderparken i Oslo.
På seinvåren i fjor ble han tilbudt jobb som daglig leder. Daværende sjef Tonje Kaada jobbet ut september, og i juli startet Leeves i en overlapp-periode.
– Så seint som i juni skjønte jeg fremdeles ikke hvor mye bevegelse det var i dette her. Mange her på Øya-kontoret var sjokkerte over påstandene og trodde ikke det skulle ta av på den måten det gjorde, sier Leeves.
Superstruct-eide festivaler i hele Europa opplevde det samme.
Barcelona-festivalen Sónar ble særlig hardt rammet av boikott. Kort tid før festivalen startet, trakk flere titalls artister seg fra programmet.
Her hjemme uteble den store artistboikotten, men aktivistgrupper oppfordret publikum til ikke å møte opp på festivalen.
– Vi støtter folks rett til å boikotte, men vi mener at boikott er et virkemiddel som må brukes forsiktig og riktig for å treffe dem det faktisk gjelder, sier Leeves.
Ute av israelsk selskap
Et av aktivistenes mest tungtveiende argumenter for å boikotte Øya, var at de delte eiere med det israelske nettstedet Yad2.
KKR er nemlig majoritetseier av tyske Aviv Group, som eide den israelske annonseplattformen Yad2.
Da Klassekampen sjekket nettsida i fjor sommer, fant vi en annonse for et nytt boligkompleks i Ma’ale Adumim på den okkuperte Vestbredden.
Aviv Group solgte imidlertid Yad2 på tampen av fjoråret.
– Det var det tydeligste dokumenterte eksempelet på at KKR har koplinger til investeringer i okkupert område. At det selskapet nå er solgt, har ikke folk fått med seg, sier Leeves.
Mener mediene sviktet
Øya-sjefen mener dét vitner om et sviktende faktagrunnlag i debatten om festivalens eiere.
– Det har vært påstander i sosiale medier som er helt feil. Som at Øyafestivalen er et israelsk selskap som investerer i okkupasjonen og krigføringen i Gaza, sier han.
Disse faktafeilene festet seg hos flere, har Leeves inntrykk av. I en panelsamtale han deltok i tidligere i år, sa for eksempel ordstyreren i en bisetning at Øya har israelske eiere.
Også mediene sviktet, mener Leeves.
NRK skrev i en sak at Øya «får kritikk for at festivalen tjener penger på investeringer i Israel». Saken ble rettet i etterkant.
– Og det var NRK, liksom. Klassekampen ringte også direkte til artister som skulle spille på Øya. Artistene følte på et veldig press og et stort trykk fra mediene og aktivistene.
«Vi mener at boikott er et virkemiddel som må brukes forsiktig og riktig for å treffe de det faktisk gjelder.»
— Henry Leeves, daglig leder i Øyafestivalen
Tjener ikke på Øya
Det som er riktig, er at KKR har investeringer i Israel. At Øyafestivalens inntekter av den grunn går til Israel, mener Leeves er feil.
Inntektene fra festivalen eller Superstruct går ikke direkte til KKR, påpeker han. Superstruct kan ta utbytte fra Øya, men Superstruct betaler ikke utbytte til KKR.
Måten KKR kan tjene penger på Superstructs festivaler, er dermed gjennom en verdiøkning ved et salg av Superstruct.
Leeves mener dessuten et viktig perspektiv har manglet:
– Man må se på hele musikkbransjen. Vi lever i en kapitalistisk verden hvor verdiene samles øverst i store selskaper, og der disse selskapene investerer veldig bredt. Noen av disse investeringene er også utfordrende. Det er ikke usant at dette gjelder for Øya, men at det gjelder mer for Øya enn andre, dét er usant, sier Leeves.
Klassekampen har tidligere skrevet om at Oslo-festivalen Tons of Rock har sluppet unna kritikk. De eies, i likhet med en rekke andre festivaler i Norge, av Live Nation, som også er til stede i Israel.
Heller ikke Palmesus i Kristiansand ble utsatt for en boikottkampanje, til tross for at også de inntil nylig var eid av Superstruct.
Fornøyde med eierne sine
Der Palestinakomiteen har klart å komme til en enighet med Øya, mener andre propalestinske aktivister at festivalen fremdeles må boikottes.
– Det er dem som mener at Øya bør boikottes fram til dere har fått nye eiere?
– Vi er kjempefornøyde med våre eiere i Superstruct. Vi styrer dessuten ikke hvem våre eiere er. Det er ikke et medlemskap man kan melde seg ut av. Hvis noen vil kjøpe Øya, må Superstruct være villig til å selge, påpeker Henry Leeves.
Flere har pekt på at Superstruct solgte både Palmesus og Budapest-festivalen Sziget til sine tidligere eiere i fjor.
Det skjedde etter flere år med røde tall for begge festivalene.
– Jeg har ikke inntrykk av at Superstruct solgte festivalene på grunn av boikottkampanjer, sier Leeves.
