Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett.

«Spørs­målet er om seirene får konsekvenser.»

Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til. I 2021 kom dommen i Høyesterett, som sa at vedtaket om tillatelse til vindkraftutbygging på Fosen var ulovlig fordi det stred mot FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Høyesterett mente utbyggingen krenket reindriftssamenes rett til utøvelse av sin kultur. I likhet med i Førdefjorden-saken mente regjeringsadvokaten også da at høyesterettsdommen ikke skulle få noen umiddelbare konsekvenser. «Selskapet kan fortsette drifta», sa regjeringsadvokaten forrige uke.

Aktivister i lenker på toppen av Engebøfjellet i 2015, i protest mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden. Foto: Monica Larsen Vegstein

Staten tar stadig inn nye direktiver i norsk rett, men er åpenbart ikke fullt ut klar over hva de forplikter oss til. Til høsten begynner en ny, liknende rettsrunde. Aksjonen Redd Ullevål sykehus har saksøkt staten for manglende utredning av miljøkonsekvensen ved sykehusbyggingene på Gaustad og Aker, slik EUs plandirektiv krever. Efta-domstolen har uttalt at statens vedtak er ugyldig. Den mener beslutningen om beliggenhet kom før planarbeidet startet, og at vedtaket derfor ikke var tilstrekkelig utredet. I september skal saken opp for tingretten. Dersom staten går på nok et nederlag, bør alarmklokkene ringe hos regjeringsadvokaten, om de ikke gjør det allerede. Så er spørsmålet om seirene i rettsapparatet får de politiske konsekvensene saksøkerne ønsker, eller om statens plan er dagens uholdbare business as usual uansett hva Høyesterett sier.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.