Essay

Livets monster

Noen konfirmerer seg i kirka eller i rådhus. For Torkil Torsviks del starta ­konfirmasjonen i en platebutikk, og seremonimesteren var monsteret Eddie.

MED EDDIE I RYGGEN: Iron Maiden i klassisk positur live i 1990. Foto: Ross HalfinMED EDDIE I RYGGEN: Iron Maiden i klassisk positur live i 1990. Foto: Ross Halfin

Kona kan ikke fordra den teatralske vokalen. Necrobutcher i Mayhem synes basslyden er for «klækkete». Biff Malibu i Gluecifer gikk i frakk, leste Bjørneboe og ble aldri med i «metalgjengen». Det er flere som ikke forstår hvorfor så mange av oss tar på «Maiden-bunad» med verdens mest kjente bandmaskot «Eddie», og hvorfor Iron Maiden, bandet som topper Tons of Rock-plakaten i år, er så fordømt viktig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.