Intervju

Gresset er alltid grønnere

The Impossible Green er uhelbredelige ­retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

IT’S A LOOK: Man kan ikke føle seg noe bedre på konsert enn i jeans og cowboyboots, mener Mathias Angelhus (lengst fram i bildet). Foto: Sara FjeldværIT’S A LOOK: Man kan ikke føle seg noe bedre på konsert enn i jeans og cowboyboots, mener Mathias Angelhus (lengst fram i bildet). Foto: Sara Fjeldvær

Musikken lever når vi spiller den live. For å overleve som musiker på starten av 1900-tallet måtte man jo spille for folk, så vi er litt tilbake der, sånn som det var før platebransjen. Vi må dra dit folk er, oppsøke dem med musikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Ep

Vidunderet Wonder

Enda flere strålende «Songs in the Key of Life».

Kommentar

Visetoppen

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

Kommentar

60 år siden 1966

Den britiske musikkjournalisten Jon Savage, som har skrevet en tykk bok om 1966, kaller året for «The Year the Decade Exploded». I min egen bok «POP. En historie» beskriver jeg 1966 som en brytningstid hvor estetiske, kulturelle og teknologiske grenser blir radikalt utfordret. I 1966 handler det om rock music – uten roll. Det er en subtil nyanse, og én av flere transformative løsrivelsesprosesser: Bob Dylan løsriver seg fra New York og urban folk. Rolling Stones løsriver seg fra plateselskapet Chess og Chicago-blues. The Beatles løsriver seg fra Liverpool og merseybeat.