Skattekommisjonen ligger an til å øke forskjellene mellom arbeid og kapital. Den mye omtalte skattekommisjonen legger fram resultatene av arbeidet sitt den 24 juni. Lekkasjer har allerede begynt å komme. Inntrykket så langt er at kommisjonen – Arbeiderpartiets representant inkludert – vil foreslå store kutt i formuesskatten, i tillegg til en rekke andre grep som å dra skattesystemet i en retning som skaper mer ulikhet. Så dårlig ser fordelingsprofilen ut at representanten Rødt nominerte til kommisjonen, Astrid Hauge Rambøl fra Manifest Analyse, har valgt å trekke seg.
– Kommisjonens rapport vil bli brukt til å legitimere massive skattekutt til de aller rikeste, sa hun til Aftenposten.
«Kutt i formuesskatten vil også være i strid med folkevilja»
Det nøyaktige innholdet i kommisjonens anbefalinger vil først bli klart i neste uke. Men hvis skattekommisjonens hovedgrep skal være å kutte i formuesskatten, vil det ikke bare være et dårlig, men også svært lite oppfinnsomt forslag fra en av de mest opphaussete kommisjonene i manns minne. Formuesskatten har blitt diskutert opp og ned i flere tiår, og var ifølge analysebyrået Retriever forrige stortingsvalgkamps mest omtalte enkeltsak. Så mye prat var det om formuesskatten at selv Høyres nestleder Ola Svenneby mente det ble i overkant. Nå legger kommisjonen opp til at politikken flertallet stemte ned i et valg betegnet som en folkeavstemning om formuesskatten, likevel skal gjennomføres. Det vil være et absurd utfall. Kutt i formuesskatten vil også være i strid med folkevilja, dersom kuttet ikke kompenseres med andre skatteøkninger for de rike. Spørreundersøkelser viser at norske velgere vil at de rike skal skatte mer, og ikke mindre, enn det de gjør i dag. Faktisk har populariteten til skattekutt for de rikeste sunket jevnt og trutt siden sekstitallet, uten at det har hindret politikerne i å vedta en lang rekke av nettopp slike skattekutt. Resultatet er at den norske kapitalbeskatningen nå er lavere enn gjennomsnittet blant OECD-landene, og omtrent halvparten så lav som i USA.
Økonomiske eliter ønsker gjerne å kuppe politiske debatter ved å framstille sine egne særinteresser som interessene til samfunnet som helhet. Det gjelder ikke minst når det er skattesystemet som diskuteres. Fokuset er nesten utelukkende på bedriftseiere, og på hvordan høye skatter – angivelig – truer sysselsetting, økonomisk vekst, entreprenørskap, innovasjon, og så videre. Moderate skatteøkninger framstilles derimot som «sjokk», «bomber» og «angrep», ikke bare på bedriftseiere, men også på lokalsamfunn og arbeidsplasser. Alt dette i et land som ligger på verdenstoppen i sysselsetting og produktivitet, og hvor den økonomiske aktiviteten er så høy at Norges Bank svinger rentevåpenet for å kjøle den ned.
Premissene i skattedebatten minner oss om at skattepolitikk er et uttrykk for klassekamp. Poenget med skatt er ikke bare å gi inntekter for staten. Skatt er også en mekanisme for å flytte penger – og dermed også makt – mellom grupper. Den viktigste omfordelingen er mellom de som lever av å arbeide og de som lever av å eie kapital. I dagens system er skattenivået på arbeidsinntekter reelt sett høyere enn skattenivået på kapitalinntekter. Og mens skattenivået for arbeidere øker jo mer de tjener, synker den for kapitaleierne. Resultatet er at den rikeste promillen betaler en lavere andel av inntekten sin i skatt enn sykepleiere, snekkere og servitører. Denne skjevheten er det skattekommisjonen burde hatt fokus på å rette opp i – i stedet for å gi enda mer til de som allerede slipper billigst unna.
