Klokka er bare så vidt blitt fem om morgenen, men Trond Berg har fått fart på seg. Den nå pensjonerte NRK-programlederen strener ut i en blomstereng og river med seg en stor bukett med engsoleie.
– Jeg kom plutselig på at jeg vil arrangere en kort seremoni. Bare hør litt på fugler imens.
Sola har krøpet opp over elverumsåkrene, og langs en støvete grusvei danner det seg en kø av biler bak Berg. En gjeng med fuglekikkere er på en årlig rundtur for å oppleve lokale stoltheter som lappugle, trelerke og stillits.
Men først skal de gjennom et aldri så lite ritual på turens neste stopp, en seremoni som Berg har bestemt seg for å dra i gang.
– Sånn! Nå drar vi videre, sier han når buketten er blitt passe fyldig og han har hivd seg inn i bilen igjen.
Smørblomstene i hånda lyser gult, men anledningen er bekmørk.
Ensom hann
Dette året er fuglekikkerne, som studerer fuglekjennskap ved Nord universitet, ekstra håpefulle. For under fjorårets rundtur skjedde det noe spesielt. Berg og de andre fuglekikkerne ble vitne til det som skulle bli det aller siste eksemplaret av arten hortulan i Norge.
Plutselig satt den der, en gyllen fjærprakt, på en kraftledning over et jorde på Melåsmoen utenfor Elverum. Det var en hann, og selv om den var liten, sang den kraftfullt, den samme strofen igjen og igjen. Litt synkende, litt melankolsk, «pui-pui-pui-pu», i håp om å påkalle en villig hunn. Hortulanen var vakker, glatt som et kornaks, med en gul mustasje og ring rundt øynene, olivengrønn på hodet, rustrød nedover bringa og med kontrastfylte vinger. Låta var myk og lindrende.
Det hjalp ikke; det var ingen koneemner å oppdrive. Ikke en skarve artsfrende var å skimte noe sted i Norges land. Reisefølget ble stille. Tårer ble felt, og noen snudde seg vekk. Hortulanen virket så ensom og desperat der han satt.
Så da årets rundtur nærmet seg, ringte studielederen til Berg: «Blir det noe hortulan i år, da, Trond?» «Nei, nå er den borte», svarte Berg. Ingen observasjoner var blitt gjort så langt i år. «Men vi kan godt dra bort og ha en enkel minnestund», foreslo han.
Håpet er gjerne hardnakket, og når dagen nå er kommet, lever det videre. Studentene, som er fra hele Norge og i alle aldre, er dratt med hit til Elverum av lærer og reiseleder Bård Nyberg. Han har kikket på fugler omtrent siden han kunne gå og er typen som alltid kjører med bilruta nede og med ørene på stilk. Selv for en veteran som ham, er blikket spent denne morgenen.
Endepunktet
Det var rett før jul i fjor at Miljødirektoratet sendte ut meldingen: «Hortulan antatt utdødd i Norge.» Legg merke til ordet «antatt». Det er som bensin for fuglekikkere landet rundt. Kan de få et glimt av den siste hortulanhannen nok en gang, mot alle odds?
På Bergs befaling stiller reisefølget seg i ring inne i skogen og får utdelt hver sin smørblomst.
– Alle skal ha en soleie. Dere vil snart skjønne hvorfor, sier han med bærende stemme.
Han forteller om hortulanens skjebne og hvordan biologer og økologer har varslet om utryddingsfaren helt siden 1980-tallet.
– Nå har det gått snart 40 år, sier Berg.
Han legger inn en kort kunstpause.
– Og nå! … Er den borte. Det sier noe om dynamikken i naturen. Når det varsles om truede arter, kan det fortsatt være lenge igjen til det absolutte punktum. Men når trenden er så ubønnhørlig, så vet vi hvor det ender. Og det ender altså her.
Lykken i en branntomt
Om budskapet er aldri så sørgelig, holder Berg på entusiasmen. Den er den samme som den var på tv-skjermen, da Berg var naturformidlingens ansikt i Norge – lenge før Lars Monsen, Anne Sverdrup-Thygeson og Bård Tufte Johansen. I 33 år var han med på å lede «Ut i naturen» på NRK, med oppglødde øyne, pedagogisk stemme og gjerne en liten, vill krabat i hånda.
Hortulanen ligger hans hjerte nær. Den lille fuglen skulle bli hans vei inn i tv-bransjen, da han i 1988 debuterte med et program om hortulanen med tittelen «Liten fugl i stor fare». Arten var blant de seks første fuglene på lista over truede arter i Norge sammen med dverggås, vandrefalk, topplerke, åkerrikse og kornspurv. I programmet vandrer Berg rundt i elverumsskogene, området som var hortulanens høyborg i Norge. I 1976 raste en av norgeshistoriens største storbranner her, på et område kalt Starmoen, da 9000 mål med skog gikk med. Det brunsvidde brannfeltet ble et yndet hekkeområde for hortulanen.
Den er en utpreget godværsfugl og likte den solfylte, delvis åpne marka med frodige landbruksområder innen rekkevidde. Der kunne den hente spillkorn og finne gode sangposter i tretoppene. Så mens arten falt drastisk over hele Norge og i Vest-Europa, trakk den hit i store antall.
Men med tida endret landskapet seg også her. Skogen tetnet til, og det mosaikklignende kulturlandskapet forsvant når jordbruket ble intensivert. Myrer ble drenert, beiteområder forsvant og åkerteiger ble slått sammen. Slik ble hekkeplasser ødelagt, og antallet hortulaner sank nådeløst år for år.
Ko-ko
Ute på funnstedet skrur vi klokka noen dager tilbake. Trond Berg har teamet opp med biolog Jon Bekken og naturforvalter Marie-Louise Olsen, to av de største hortulankjennerne i landet. Nå skal de sammen gjøre et av årets siste forsøk på å høre den lille yndlingen, før den eventuelt vil få den beksvarte merkelappen «regionalt utdødd».
Bekken har sin faste rute, og de to andre følger etter. Utstyrt med kikkerter går de gjennom et skogholt, langs kanten av en kornåker og inn på en åkerholme med stubbehauger og spredte trær. Der går Bekken ned på kne og begynner å rote i lyngen.
– Å ja, er det the very spot? spør Berg.
– Ja, det ble funnet et reir her for rundt ti år siden. De kan ligge helt åpent eller fullstendig skjult under gress og blader, sier Bekken, som i bortimot tjue år har fulgt bestanden tett og levert årlige rapporter til myndighetene.
«Det var jo ikke dette som var drømmen»
— Marie-Louise Olsen, naturforvalter
Han tar fram telefonen og spiller av en hortulanlyd. Trioen lytter intenst, Bekken med lukkede øyne og Berg med hendene bak ørene.
– Jeg synes jeg hører den hele tida, jeg. Lyden klinger i bevisstheten. Den hører hjemme her, sier Berg ettertenksomt.
Men nei, det var bare gulspurven denne gangen også. Den nære slektningen liker seg de på samme stedene og synger ganske likt, men teller til sju. Kjennerne må ta til takke med den og de andre artene, som for den uinnvidde er imponerende nok: en gjøk i det fjerne, grønnfink, sanglerke, løvsanger, låvesvale, trepiplerke og – som vanlig – den høylytte bokfinken.
Drømmen som brast
Olsen kan slå det fast: På denne datoen, 26. mai 2026, er det første gang noensinne at de er her uten å høre en hortulanhann. Som ansatt hos Statsforvalteren i Innlandet, er det et skudd for baugen. Med utgangspunkt i en handlingsplan fra 2009 har hun hatt hovedansvaret for å sette inn tiltak for å redde arten. Blant annet har bønder fått tilskudd for å sette igjen kantsoner og åkerlapper. Men det har ikke hatt ønsket effekt, forklarer Olsen.
– Det er alltid et godt spørsmål: Var vi for seint ute? Når er det tid for å gjøre konkrete tiltak, ikke bare overvåke og konstatere? spør hun seg.
Hun forteller at hun som ung og idealistisk naturforvalter, alltid tenkte at «ingen arter skal dø på min vakt».
– Jeg blir helt rørt, sier hun stille.
Stemmen skjelver. Hun tørker en tåre.
– Nå har jeg jobbet her i sju år, og allerede står vi i den situasjonen at på min vakt så har vi en utdødd art. Og jeg har ikke fylt 50 en gang. Hva om 20 år? Hva har vi mistet da?
En lang stillhet fyller åkerholmen.
– Det var jo ikke dette som var drømmen. Så det påvirker nok meg litt mer enn disse kule karene, sier Olsen og nikker med et tappert smil mot Bekken og Berg.
Men følelsene er der hos veteranene også, må vite. De er bare litt mer herdet.
– Jeg har hatt mange år på ta det innover meg. Jeg har jo sett hvilken vei det har gått, sier Bekken.
Forgubbing i marka
Hva har skjedd på veien? Hortulanens forsvinning handler om en «giftig cocktail», forklarer Olsen. Mye ligger på oss, menneskene, og vår stadige søken etter areal. Ifølge Verdens naturvernunion er det intensiveringen av jordbruket som er den største trusselen mot hortulanen og en drøss andre arter. Slik forsvinner også insekter, fuglenes viktigste føde.
En annen årsak til nedgangen er at såkornet som ble brukt på 1950- og 1960-tallet, ble beiset med kvikksølv for å hindre sopp. Store mengder fugler døde da de spiste såkornet, og hortulanbestanden fikk seg en varig knekk.
En tredje mekanisme ligger i kjønnsmønstre. For her i marka har det vært en pølsefest uten like. Hunnene har helt uteblitt, og slikt blir det ingen unger av. Mens hannene er konservative og flyr tilbake til hjemstedet hvert år, fyker hunnene rundt overalt. Det er et vanlig fenomen i fugleverdenen for å unngå innavl, forklarer Berg.
– Når bestanden bare finnes i spredte øyer hist og pist, går mange hunner til spille. De finner ingen øy.
Franske farer
En kommer heller ikke utenom franskmennene. De har ansett hortulan som en del av DNA-et i sin kulinariske tradisjon. Selv om fuglen ble fredet i 1999, ble bortimot 30.000 hortulan drept hvert år.
Fuglen blir da fanget, holdt i et trangt bur i mørket i 21 dager og fôret opp til en eneste stor fettklump, tre ganger sin normalstørrelse. Skjebnen forsegles så ved at hortulanen druknes og stekes i armagnac. De syndefulle inntar fuglen hel, med en hvit tøyserviett over hodet, ifølge enkelte kilder for å skjule seg for Herrens øyne. For tidligere president François Mitterrand var dette livretten, som han også inntok på sitt dødsleie.
Da forskning viste at jakta utgjorde en stor trussel mot hortulanens framtid, begynte myndighetene omsider å sette ned foten. I årene etterpå har franske kokker likevel kjempet mot EU-byråkratiet for å få hortulanen tilbake på menyen. Det har også kommet fram at politiet har sett en annen vei når fuglen har havnet på tallerkenen i lukkede elitekretser.
Altfor stille
Du har kanskje hørt om geirfuglen? Den majestetiske alkefuglen ble jaktet så intenst på at den døde ut på midten av 1800-tallet. Med hortulanen er det annerledes, og derfor møter begrepet «utdødd» skepsis, all den tid den fortsatt finnes i store antall i Russland og Tyrkia.
– Det er kanskje en slags trøst?
– Jo, men her møtes biologi og politikk, svarer Berg.
Han påpeker at ulvemotstanderne bruker det poenget flittig, at ulven ikke er truet fordi det finnes mange i Russland.
– Men det er bare på det nasjonale nivået at arter kan forvaltes. Dermed blir det en alvorlig sak når en art utryddes i et land. Hvis vi utrydder vår dverggås, så kan vi ikke si til Russland at de ikke kan utrydde sin, sier Berg.
Også naturforvalter Olsen mener det er på sin plass å være litt alarmist.
– Hvis hortulanen var den eneste av de bakkehekkende fuglene det gikk dårlig med, så kunne vi tenkt annerledes. Men når vi ser en trend på alle slike arter, er det grunn til bekymring, sier hun.
Flere arter som er sterkt truet i dag, var tallrike for bare noen tiår siden. Og for dem som ennå er tallrike, som gråspurv, lerke og granmeis, er nedgangen like slående, på 20–50 prosent. Da blir det fort litt … stille.
Olsen synes det er påtakelig allerede nå.
– En ting er at vi ikke hører hortulanen, men vi burde hørt mye mer når vi står her.
De store spørsmål
Fuglene har det med å smitte oss med sin vitalitet. Å stå sånn og kikke og lytte smører nysgjerrigheten, den indre oppdageren. Det er som en rogalending, en av de ivrigste fugleturistene, sa til Berg en gang: «Det er en veldig sunn hobby. For du kan jo aldri drikke noe.» Han måtte alltid være kjørbar om en busksanger eller enghauk plutselig skulle dukke opp.
Når sangen derimot stilner, går det utover livskvaliteten, påpeker Berg. Det kalles natursorg, og etter hans mening må det veie tungt i naturforvaltningen.
«Det var så mye hortulan at det nesten ble kjedelig»
— Trond Berg, fuglekikker
Berg er ikke så reint lite filosofisk anlagt, og for ham har fugler vært en inngang til å forstå de evige spørsmålene: Overlevelse, seleksjon og evolusjon – og menneskets plass i det hele. Men fugleinteressen er også det konkrete og jordnære: Å stå opp i tretida, kjøre til Gjesåssjøen og sitte og lytte i fem timer. Bergs spesialitet er spurvugla, som han også har som ringelyd på telefonen.
– Kanskje koker det ned til noe så primitivt som jaktinstinkt. Alle jegere forstår dette. Dynamikken i å strebe etter noe, bruke ferdigheter, fantasi og intuisjon for å oppnå et resultat – du blir forelsket i den prosessen.
«Å bevare arter er et sivilisasjonsprosjekt»
— Trond Berg
Men med all denne lidenskapen kommer også den stigende erkjennelsen av hvor dårlig det går. Det flyr nå 20 prosent færre fugler rundt i Europa enn for 30 år siden. En halv milliard individer er borte.
– Det er jo det som er med natur nå for tida, at det er en eneste stor strøm av sorg, sier Berg.
Selv om han ikke er typen som feller tårer på en dag som denne, så sitter det inni der, et vell av vemod.
Mobil minnestund
For å håndtere noe av sorgen har Berg noen dager seinere orkestrert den lille minnestunden sammen med fuglekikkerne fra Nord universitet. Ute i skogholtet stiller han seg opp foran forsamlingen og nikker mot et skilt som statsforvalteren har satt opp. «Forbudt å gå utenfor tilrettelagte stier og veier. Gjør oppholdet ditt så kort som mulig», står det.
For, som typisk er i artsverdenen, jo sjeldnere hortulanen ble, jo mer ettertraktet ble den. Da hekketida var i anmarsj, valfartet fuglekikkerne hit. Utstyrt med gigantiske kameralinser vandret de rundt og spilte av hortulanlyder, så mye at det stresset de stakkars gjenværende hannene, som sang febrilsk tilbake for å forsvare sine territorier. Nå er det ingen territorier igjen å forsvare.
Men den aller siste hannen, hva kan ha skjedd med ham? Biolog Jon Bekken nevner flere muligheter. Den kan ha blitt tatt av en rovfugl under høsttrekket, fanget av mennesker på en rasteplass, overrasket av uvær over Middelhavet, eller omkommet sør for Sahara eller på vei mot Norge i vår.
Fraværet begynner å synke inn i den lille forsamlingen. Berg leter opp et bilde av hortulanen på telefonen, legger den ned i lyngen under plakaten og instruerer studentene til å legge ned hver sin blomst.
– Blir ikke det litt sånn verdig og vakkert? Det er det beste vi får til, sier han.
De står med andektige fjes. Smørblomstene havner i en haug rundt telefonen, og ord som «trist» og «vemodig» høres spredt.
– Bård, kan ikke du finne fram lyden? Så hører vi hva vi ikke hører, sier Berg.
– Kanskje vi får en overraskelse nå, svarer Nyberg, fortsatt håpefull, og strekker ut mobilen.
Ut triller melankolske toner, lokkende og lengselsfulle. «Pui-pui-pui-pu.» Men også denne gangen blir det med lyden fra den digitale skya.
Den lange lista
Biolog Jon Bekken har ikke gitt opp helt. For å være sikker, reiser han flere ganger tilbake til de faste hortulanstedene. Men når vi skriver 13. juni, står det ennå bare en strek i diagrammet – null observasjoner.
Hortulanen stiller seg dermed i rekka bak topplerke, rapphøne og kornspurv, også de utdødd. Forskjellen er at ingen av dem var spesielt utbredt i Norge. Hortulanen, derimot, er den første vanlige fuglearten som er utdødd i nyere tid. Jo da, det kan godt dukke opp en streifer her og der, slik det gjorde på Utsira i fjor, men det er hekkingen som teller.
Ti andre fuglearter står nå i fare for å lide samme skjebne, ifølge Artsdatabanken. Flere av dem er fugler som på 1980- og 1990-tallet ble ansett som vanlige, slik som vipa, forteller Bård Nyberg når han har satt seg bak rattet igjen.
– Jeg ser i mine gamle notatbøker at vipa var så vanlig at jeg nesten ikke noterte den ned. Nå er det en sensasjon om vi ser fem stykker, sier han.
Det er talende, det en av studentene mumler underveis på turen: «Er det noen fugler som ikke er på rødlista nå?» Og selv om svaret er mer nøkternt, så er det alvorlig nok: 40 prosent av fugleartene er nå på rødlista.
Hvem har skylda?
En fugl dør ut, og hva så? Det er det iskalde spørsmålet som ornitologer og biologer litt for ofte får fra utenforstående som oss. Trond Berg prøver seg med en tankerekke ute i lyngen.
– Da naturforvalterne for tjue år siden begynte å se at det går til helvete med mye, ble det vanlig å tenke at vi trengte et motiv for vern. De prøvde å snakke politikernes språk, sier Berg.
Økosystemtjenester ble begrepet som skulle få fram at fugler sprer frø og holder insektbestanden i sjakk. Denne nyttelogikken kan fort bli en blindvei, mener Berg. Spørsmålet vi snarere må stille oss selv, er: Har vi rett til å utrydde våre medskapninger? Verden slik vi former den nå, er bare god for generalister, som kan legge om kost og reiseruter, mens spesialistene dyttes ut. Slik blir alt blekere, nesten umerkelig, en sangfugl av gangen.
Å bevare arter er et sivilisasjonsprosjekt, mener Berg.
– Vi som sivilisasjon må koste på oss å ikke forårsake utdøing. Det er en romantisk posisjon, men mennesket blir fattigere uten en dose romantikk, et ønske om at verden skal være fortryllet.
Hortulanen er en varsler, et symbol på alt som er galt. Men har vi all skyld i at den er borte? For Berg er spørsmålet etisk vrient. Han mener det er enklere med arter som slagugle og tretåspett, som trenger at vi lar mer natur stå urørt. Hortulanen, derimot, har vært avhengig av vår skjøtsel av naturen.
– Det som var bra for hortulanen, var menneskeskapt, og det som gjør det dårlig for den, er menneskeskapt, sier Berg.
Nå som endepunktet er nådd, kunne en typisk tanke være å gjeninnføre hortulanen. Slikt har blitt forsøkt med både dverggås og stork i Sverige, havørn i Skottland og tiur i Alsace, men ifølge Bekken er det like mange eksempler på at det har gått dårlig. Med trekkfugler er det vanskelig, forklarer han.
– De har nedarvede mønstre som forteller dem hvor og når de skal dra. Om de flyttes til et annet område, så stemmer ikke mønstrene lenger.
Gleder i miseren
I skogen synker en typisk erkjennelse innover fuglekjennerne: Du vet ikke hva du har før du mister det. Berg tenker tilbake på de gode hortulanårene på 1980-tallet, da han begynte med ringmerking.
– De bare sang og sang, og jeg fikk ikke tak i dem. Jeg hadde stått opp klokka tre om morran, var sliten og kje, og så var det den «bi-bi-bi-be-be», sier Berg, og etteraper fuglen med et enerverende toneleie så de andre må le.
– Det gikk meg på nervene. Det var så mye hortulan at det nesten ble kjedelig. Sånn kan det også være med kjøttmeisen, at du er ute og ser etter fugl, og så ser du kjøttmeis. Så å lære seg å sette pris på kjøttmeisen, er en nøkkel.
Hortulanen er kanskje vakker, men den skulle ikke være en sensasjon, og i alle fall ikke borte. Den skulle bare være der.
– I en verden hvor trendene skifter før du får snudd deg, så har naturen representert uforanderlighet, noe som varer lenge. Når naturen plutselig ikke er bestandig, så er det en mentalhygienisk forstyrrelse, sier Berg.
– Kan du bli sint også?
– Jeg kan bli oppgitt. Det ser ut som at vi har vikla oss inn i en bærebjelke for vår sivilisasjon som er dømt til å gå på bekostning av natur. Det føles overveldende, kan du si.
Samtidig mener Berg at vi må lete etter de få gledene vi har. For jo, det er blitt mer lappugle, trane og stillits. Til og med glente er på vei, forteller han.
Så, om det er stillere enn før, er det fortsatt en yrende verden som åpner seg opp på turen denne morgenen. På jordene passerer vi fire traner og en rådyrbukk. En flørtende melodi kan høres fra bilvinduet når stillitsen gir seg til kjenne. Og med ett fylles landskapet av majestetiske trompetlyder idet to snøhvite sangsvaner kommer seilende langs Glomma, sikkert nyforelska.
Det er som sønnen til Berg sa da han bare var ti år gammel: Den som er interessert i fugler, kjeder seg aldri.
