At sjefanklageren i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) denne uka ble suspendert, feires i israelske og amerikanske kretser.
Britiske Karim Khan ble i 2021 valgt til ICCs sjefaktor for ni år, men kan få sparken fire år før tida. Det skjer etter en dramatisk utvikling i den betente og langtrukne saken der Khan er blitt anklaget for grove seksuelle krenkelser mot en kvinnelig kollega.
På instruks fra ICCs styringskomité (Byrået) ble saken gransket av et FN-kontrollorgan og deretter vurdert av tre spesialutnevnte dommere, som enstemmig fant at det ikke forelå bevis for at Khan var skyldig.
Mandag stemte likevel et flertall i Byrået, som består av diplomater fra 21 land, for å overkjøre dommernes konklusjon. Byråets flertall har suspendert Khan fram til domstolens 125 medlemsland i et ekstraordinært møte skal stemme over hvorvidt sjefaktoren får beholde jobben.
Hevder Khan «avledet»
I mai 2024 søkte Khan om arrestordrer mot Benjamin Netanyahu og Israels tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, i tillegg til tre Hamas-topper. Det utløste raseri i både Israel og USA – ingen av dem medlem i ICC – og til amerikanske sanksjoner.
Nå triumferer Netanyahu over at Khan suspenderes.
«Vil du avlede oppmerksomheten fra anklager om seksuelle overgrep? Bare finn opp krigsforbrytelsesanklager mot Israel! Klassisk», skriver Netanyahu i en post på X onsdag denne uka.
«Bibi» er ikke aleine om å hevde dette: Israels FN-ambassadør Danny Danon og regjeringens tidligere talsperson Eylon Levy er to av flere som skriver liknende poster på X og sier arrestordrene må droppes.
«ICC-aktoren skyndte seg å fabrikkere anklager mot israelske ledere for å dekke over at han selv er en seksuell trakassør», skriver Levy.
Netanyahu delte også en lederartikkel signert Wall Street Journal på onsdag. Avisa hevder også at Khan gikk etter Netanyahu for å redde sitt eget skinn, og ber sågar Donald Trump sanksjonere hele institusjonen.
Bestrider tidslinja
Å hevde at arrestordrene mot de israelske lederne ble utløst av sexanklagene faller på sin egen urimelighet, mener juridiske eksperter som har fulgt dette tett. En av dem er jussprofessor Kevin Jon Heller, som har vært spesialrådgiver for krigsforbrytelser ved sjefanklagerens kontor, og som er venn av Khan.
Ideen om at arrestordrene mot de israelske lederne må droppes, er «absurd», skriver han i en e-post, og kaller det «et desperat forsøk på å skjerme Netanyahu og Gallant fra å bli holdt ansvarlige».
Da Khan den 20. mai 2024 gikk ut og ba om arrestordrene, var over 35.000 palestinere drept på Gazastripa.
«Hele saken er et tydelig signal til framtidige sjefanklagere.»
— William Schabas, jussprofessor
Det har dessuten blitt «dekket bredt at arrestordrebegjæringene var under forberedelse lenge før de første anklagene ble framsatt», påpeker Heller. Khan informerte USAs og Storbritannias regjeringer i henholdsvis mars og april 2024 om at arrestordrene var underveis. Det førte til at britenes utenriksminister David Cameron truet Khan med å trekke Storbritannia ut av ICC, og til at den republikanske senatoren Lindsey Graham truet med sanksjoner.
Da Khan ba om arrestordrene, var en varslersak om sexanklager framlagt av kollegaer til kvinnen som jobbet for Khan, blitt håndtert og lagt død internt i ICC. Etter at begjæringen om arrestordrene var offentliggjort, dukket imidlertid anklagene opp igjen. Nå inneholdt de mer alvorlige påstander mot Khan, med bidrag fra kvinnen selv.
– Skader institusjonen
Også jussprofessor William Schabas, en autoritet innen folkemordforskning og ICC, kaller det «uinformert og absurd å antyde at det er noen sammenheng mellom sjefaktorens beslutning om å begjære arrestordrer og en påstått episode i hans privatliv».
I en e-post skriver han at motivasjonen bak disiplinærprosedyrene mot Khan «ser ut til å være, i hvert fall delvis, drevet av stater som er misfornøyde med arrestordrene».
Professoren refser håndteringen av saken. Han sier at selv om han ikke ble sjokkert over at Byrået valgte å overkjøre dommerpanelet det selv hadde oppnevnt, er han like fullt «rystet». Reglene «diktes opp underveis» og når Byrået «ikke er fornøyd med utfallet», gjenåpner de saken. Det skader domstolen, skriver Schabas, som mener saken – uansett utfall – må ses som «et angrep på sjefaktorens uavhengighet».
Dessuten «sender det et tydelig signal til framtidige sjefaktorer om at de er sårbare for slike prosedyrer og eventuell avskjedigelse, dersom de truer sterke lands interesser». Det kan føre til at ICC, som i årevis har vært kritisert for å kun dømme afrikanere og skåne vestlige ledere, går tilbake i sine vante spor.
«I framtida vil sjefanklagere ved domstolen ha et sterkt insentiv til å vende tilbake til denne tidligere tilnærmingen», konkluderer Schabas.
