Hvert år får rundt 1000 mennesker i Norge kreft som følge av eksponering på jobb. Det er vondt å ta inn over seg. Bak hvert tall, finnes det et menneske. Et liv som blir endret, en familie som blir berørt.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er noe dypt urovekkende med kommentarfeltene i Norge. Ikke fordi de inneholder én eller to ekstreme stemmer. Men fordi hundrevis av mennesker nikker samtykkende. De trykker «liker» og bygger opp under et hat som for lengst har sluttet å være enkeltstående hendelser. Da Sumaya Jirde Ali, samfunnsdebattant og forfatter, åpent på sosiale medier fortalte at hun igjen er innlagt på psykiatrisk avdeling etter mange år med rasisme og sexisme, kunne man håpet at folk viste litt medmenneskelighet. I stedet kom de vanlige kommentarene: «Reis hjem.» «Du passer ikke inn her.» «Profesjonelt offer.» «Hvorfor er du i Norge hvis alt er så fælt?» «Send henne tilbake.» Jeg klarer ikke å lese slike kommentarfelt uten å tenke på dagene etter 22. juli.
Mariann UlvestadFremskrittspartiet vil knytte stemmeretten ved lokalvalg til norsk statsborgerskap. Forslaget reiser et mer grunnleggende spørsmål enn hvem som oppfyller et formelt krav: Hva slags politisk fellesskap er en kommune: et fellesskap av statsborgere eller et fellesskap av innbyggere? Statsborgerskap uttrykker formelt medlemskap i staten og har naturlig nok en særlig betydning ved nasjonale valg. Men Frp behandler politisk tilhørighet som om den bare kan bygge på dette ene båndet. En kommune er en annen type politisk fellesskap. Den omfatter mennesker som bor der, deler lokale institusjoner og berøres av beslutningene. Derfor kan langvarig botid og lokal tilhørighet gi et legitimt grunnlag for demokratisk deltakelse. Som Nuno Marques nylig påpekte i Nationen, berører forslaget mennesker som allerede arbeider, bidrar og deltar i lokalsamfunnet. Det reiser samtidig et mer grunnleggende spørsmål om hva som gir demokratisk tilhørighet på kommunalt nivå. Dette betyr ikke at statsborgerskap og botid er det samme.
Ahmet SoyluThomas Herland Rasmussen skriver en viktig artikkel (Klassekampen, 21. juli). Han avkler dereguleringsfortellingen for det den er: Et forsøk på å bruke «konkurransekraft» som påskudd for å bygge monopoler, mens den egentlige årsaken til Europas svake investeringer ligger et helt annet sted – i finansialiseringen av næringslivet. Selskapene sitter ikke på for lite kapital. De bruker den på utbytte, tilbakekjøp av aksjer og lederlønninger istedenfor på fabrikker, maskiner og forskning. Men når artikkelen skal forklare hvorfor dette skjer og hva løsningen er, faller den ned på den samme modellen som har produsert problemet. Hele resonnementet hviler på BNP som mål på økonomisk virkelighet.
Eirik Myrhaug Partapuoli