Eirik Høyer Leivestad
Øya i verdens ende. New Zealand og andre utopier
Lord Jim Publishing 2026, 54 sider
Jeg kjente en gang en fyr som planla å reise til verdens ende og starte et nytt liv. Planene for å starte en bed & breakfast i New Zealand hadde kommet et godt stykke, da et heftig jordskjelv rystet Sørøya i 2011. Det ble aldri noe av flyttingen. Hvor realistisk ideen var, veit jeg ikke, men jeg veit at New Zealand framsto som både en drøm og en utvei. Et sted så langt unna at man kunne riste av seg alt og gjenoppstå som ny.
New Zealand har hatt en slik virkning på mange. Øyene som ble «oppdaget» av europeere i 1642 og innlemmet i det britiske imperiet i 1840, har vært åsted for utopiske fantasier, samtidig som de ble framstilt som et tilfluktssted fra apokalypsen. Når superrike tek-investorer som Peter Thiel, som spekulerer i å framskynde kollaps, kjøper land og bygger safe houses der, skriver de seg inn i en lang tradisjon.
Dette er det pirrende utgangspunktet for Eirik Høyer Leivestads essay «Øya i verdens ende: New Zealand og andre utopier». Essayet ble skrevet for litteraturfestivalen Et annet sted i Kristiansand i 2025, og er nå gitt ut av det lille kunstbokforlaget Lord Jim Publishing. Det er et lite smykke av en bok, som får en til å drømme om et samfunn der slike tekster løftes opp, leses og diskuteres i stort monn.
På 54 små sider klarer Leivestad å gi en fortettet historie av den utopiske impuls, og å peke ut noen retninger i den kaotiske doomscrollingen mange av oss sitter fast i. Leivestad er en dreven og svært belest essayist, som makter å ta i store problemstillinger på en frisk og uanstrengt måte. Metoden er gjerne å ta tak i noe konkret – New Zealand her, Krystallpalasset i London i forrige bok – og bruke det som en slags kam som historiens og samtidas sammenfiltrede floker gres gjennom.
De utopiske tankene om New Zealand springer ut av en tradisjon for å forestille seg en bedre verden på en øy. I Thomas Mores «Utopia» fra 1516 kom en sjøreisende hjem og fortalte om den underlige øya uten penger eller eiendom, uten maktstrid og statusjag. I ledige sveip viser Leivestad hvordan More bygget sitt Utopia på et idealisert bilde av det gamle Hellas, som igjen hadde myter om den tapte idealstaten.
Drømmen om noe reint og ubesudlet har gått igjen i historien: «sant å si hører eugenikk til utopiamotivets historie fra gammelt av», slår Leivestad fast. New Zealand ble til en «rein tavle» der trangbodde briter skulle få unnslippe modernitetens kvaler, og der det vestlige samfunnet skulle fødes på nytt. Så var det bare det at tavla ikke var rein. Maoriene, som hadde bebodd øya i århundrer før de europeiske skipene kom, ble utsatt for vold, diskriminering og ødeleggelse av livsområder.
Vestlig imperialisme og rovdrift på naturen er tråder som kan trekkes til dagens overvåkningskapitalister, som jakter sjeldne jordarter og vil kverke staten. Det er dessverre også disse som er dagens utopister, med sine tekno-manifester og drømmer om en klode styrt av en global kunstig bevissthet, der utbedrede maskin-mennesker arbeider for evig vekst.
«Drømmen om noe reint og ubesudlet har gått igjen i historien.»
Her stritter Leivestad imot. Han påpeker at tekoligarkenes drøm om private skatteparadis er langt fra et Utopia for alle, og synes å ville redde utopismen fra deres klamme grep. Dette er forståelig, jeg har kjent på det samme selv! I møte med det forfatterne Astra Taylor og Naomi Klein kaller «endetidsfascisme» trenger vi saktens et håp om at verden kan gjøres bedre, og vågemot til å drømme radikalt.
Samtidig viser Leivestad selv fallgruvene ved Utopia-modellen – et samfunn som skapes i frihetens navn, men krever at alle underkaster seg en idé om det perfekte, og en orden der alle kjenner sin plass. Hvordan man skal «vaske tavla ren» var et tema allerede hos Platon. Sokrates’ forslag var brutalt: Å utvise alle borgere og knuse familier først, for så å ta statlig kontroll over avl og oppfostring av barn.
Dette er ideer som, i muterte former, lever på den ytterste høyresida, som vil ta grep om reproduksjonen og remigrere fremmedelementer. Fascismen, med sine drømmer om nasjonal gjenfødsel, sprer seg i form av ny-gamle memes som viser lykkelige hvite mennesker i frodig natur. I flere land danner høyreradikale grupper egne enklaver, gjerne ved hjelp av kryptokapital.
Leivestad har rett i at hyperkapitalismen til Thiel og co. passer dårlig med den utopiske ideen. Men jeg lurer på om han hopper litt for lett over det faktum at tekoligarkene og Maga-bevegelsen har funnet sammen. Epstein-filene – for å nevne en fyr med egen øy – viser hvordan de superrike gambler på kollaps, men også at det snakkes friskt om eugenikk i den visumfrie klassen.
Trenger vi nye utopier, og skal de i så fall modelleres etter ideen om den fjerne øya? Eller er vi klare for en ny type utopisk tenkning, som ikke tar utgangspunkt i ideen om en ren tavle – en idé som er like illusorisk som tanken om å rømme fra seg selv og fødes på ny. Ingen mann er en øy, ingen øy er helt øde, det bor alltid noen der fra før. Kanskje vi kan finne måter å leve sammen på?
Slik grubling og spekulasjon inviterer Leivestads tekst til, og det er derfor den bør leses av alle som vil noe, ikke minst på en mørbanket venstreside. Mores utopi, med sine klare sosialistiske undertoner, står i dag i fare for å bli kastet på nye bokbål. Men bokas premiss var at samfunnet den beskrev, var umulig. Det er der jeg finner et håp: Velferdsstaten finnes, sosialisme som politisk prosjekt finnes, selv om sterke krefter jobber imot. Men det har de alltid gjort, og det betyr ikke at de vinner.
I en noe knapp avslutning peker Leivestad til en utvikling på New Zealand der maori-kunnskap og økologisk tenkning vinner oppslutning. Også dette skjer – og tekstens endelige kanskje åpner mot en verden som ennå kan gå i ulike retninger. Det er en motstandshandling i seg selv, og en mulighet vi bør gripe.
