Dei var åleine

Ambisjonane bak boka om Sophies Minde er høgare enn å fortelje ei tradisjonell institusjonshistorie.

Håvard Klyve Parr

På institusjon: Ein elev i arbeid i vevstolen på Sophies Minde i 1911. Foto: Anders Beer Wilse, Norsk folkemuseum

Thomas Vidnes Hansen Hagen

Oppreist. Historien om Sophies Minde og bevegelseshemmede i Norge

Forlaget Press 2026, 768 sider

I «Oppreist. Historien om Sophies Minde og bevegelseshemmede i Norge» har historikar Thomas Vidnes Hansen Hagen på overtydande vis dokumentert korleis barn sine eigne opplevingar har vorte neglisjert i det gode si teneste. Dette har skjedd tett opp mot vår tid i kampen for å rette ut og normalisere kroppar. Målet om deltaking i arbeidslivet og oppreist gange, har for mange kome i spann med fråvær av familie og sterke smerter. Då eg lukka boka, kjende eg at historia hadde sett seg i magen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Essay

Muligheten av en øy

Hvorfor bygger hyperkapitalistene dommedagsbunkers på New Zealand?

Carline Tromp

Mann, øy: New Zealand har lenge vært åsted for utopiske fantasier. Bildet er fra Christchurch. Foto: Olezhan Judi/Unsplash

Eirik Høyer Leivestad

Øya i verdens ende. New Zealand og andre utopier

Lord Jim Publishing 2026, 54 sider

Jeg kjente en gang en fyr som planla å reise til verdens ende og starte et nytt liv. Planene for å starte en bed & breakfast i New Zealand hadde kommet et godt stykke, da et heftig jordskjelv rystet Sørøya i 2011. Det ble aldri noe av flyttingen. Hvor realistisk ideen var, veit jeg ikke, men jeg veit at New Zealand framsto som både en drøm og en utvei. Et sted så langt unna at man kunne riste av seg alt og gjenoppstå som ny.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Prosa

God nok

Lengten etter å berre få vere seg sjølv har fått litterær form.

Merete Røsvik

Spansk-marokkansk: Najat El Hachmi er forutan forfattar skribent i El País.

Najat El Hachmi

På mandag vil de elske oss

Omsett av Ingrid Melfald Hafredal

Camino forlag 2026, 268 sider

Eg likar bøker med tolkingsrom og undertekst, som kritikarar flest. Så les eg av og til romanar som gir inntrykk av at alt er sagt rett ut, der poenget, både litterært og politisk, er å setje tydelege, tabuknusande ord på erfaringar og forklare kvifor alt gjekk som det gjekk. «På mandag vil de elske oss» av spansk-marokkanske Najat El Hachmi er ei sånn bok. Kva litterære kvalitetar kan det vere i ei slik overtydeleg forteljing?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn