Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler har klare styrker: Det er transparent, kombinerer basis- og resultatfinansiering og gir institusjonene betydelig autonomi. Men får vi det kunnskapssystemet samfunnet trenger? Utviklinga har gått i retning av økt vekt på målbare resultater – studiepoeng, kandidatproduksjon, publiseringspoeng og ekstern finansiering – siden Kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet. Den innførte et mer resultatbasert finansieringssystem og ei tettere kobling mellom aktivitet og bevilgning. Intensjonen var å stimulere kvalitet og effektivitet. Senere justeringer videreførte og forsterket denne logikken.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
