Hva har amerikanske navigasjonskart fra den kalde krigen, førhistoriske lik og klimaendring med hverandre å gjøre? Er det en ny konspirasjonsteori kokt opp av en KI som har løpt løpsk? En dårlig film om tidsreiser? En utstilling i et raritetskabinett? Nei, ingenting sånt. Det som binder disse tingene sammen, er våtmarker, som myr og sumper. Følg med, og alt vil bli klart.
For å begynne med likene: i våtmarkenes bunn blir gammelt plantemateriale nesten ikke brutt ned. Men det gjelder ikke bare planter. I 1950 ble det funnet et lik i myra ved Silkeborg i Danmark, som var så godt bevart at du til og med kunne se rynkene rundt øynene – men også tauet han hadde rundt halsen. Ikke rart at man først trodde det var snakk om et nylig drapsoffer. Men i virkeligheten hadde denne Tollundmannen blitt kvalt allerede i det 4. århundre før Kristus, og blitt lagt igjen i myra. Mangelen på oksygen i den sure og kalde torvbunnen gjorde at forholdene lå perfekt til rette for å mumifisere myrliket.
Myrbunner har disse særegne egenskapene fordi de er bygget opp av mose, som kan suge opp så mye som tjue ganger sin egen vekt i vann. Slik sørger torvmosen for å lage de våte omgivelsene som de trives så godt i. Samtidig utsondrer de syrer. Disse, kombinert med oksygenmangelen under vannspeilet, bremser ned nedbrytingen av organisk materiale. Slik bygger torvmosen sin egen bunn.
Over mange årtusen har torvmose fjernet gigantiske mengder karbondioksid fra atmosfæren og lagret den i form av myr. Grovt regnet er det snakk om en mengde som tilsvarer halvparten av CO₂-et som befinner seg i atmosfæren akkurat nå. Det betyr at myrer er en viktig del av klimasystemet, fordi de i det lange løp har en nedkjølende effekt.
Men medaljen har en bakside: I de våte bunnene i myr og andre typer våtmark lever det mikroorganismer som produserer metan, en drivhusgass som er flere ganger sterkere enn CO₂. Ved høyere temperaturer produseres mer metan. Det betyr at den globale oppvarmingen kan føre til mer utslipp av denne drivhusgassen, og dermed til enda mer oppvarming. Det er med andre ord viktig å vite hvor mye CO₂ verdens våtmarker tar opp for å kompensere for metanutslippet, og hvordan denne balansen vil endre seg i et varmere klima.
«Det er vrient å avgjøre fra verdensrommet om noe er en sump eller en innsjø»
For å gjøre det må vi imidlertid vite hvor all verdens våtmarker befinner seg. Fra de minste små myrer i Norges skoger, til Pantanal i Brasil. Før i tida foregikk jakta manuelt: På 1980-tallet saumfarte to forskere fra Nasa rundt 250 kart som det amerikanske forsvarsdepartementet lagde for luftfarten. Disse navigasjonskartene, som var basert på luftfoto, viste områdene der man var sikker på at det befant seg våtmark. Dette er praktisk informasjon i tilfelle du får behov for en nødlanding, men det var også nyttig for de to klimaforskerne. Ved hjelp av navigasjonskartene gjorde de et anslag over hvor mange våtmarker som finnes i verden, og hvor mye metan de slipper ut. Kartet de lagde, var toneangivende i flere tiår, til tross for at vi fikk stadig bedre satellitter.
Selv om satellitter gjør det mulig å se hele verden, er det vrient å avgjøre fra verdensrommet om noe er en sump eller en innsjø. Da Nibio gjorde en detaljert kartlegging i 2018, fant de for eksempel at Norge hadde 50 prosent mer våtmark enn det vi trodde før. Det er en forskjell på over 10.000 kvadratkilometer. Bare ved hjelp av satellittbilder med aller høyeste resolusjon, kombinert med regnekraften til en superdatamaskin, kan man kartlegge alle våtmarker i verden. På denne måten viste en studie i Nature Climate Change i mars at små våtmarker utgjør rundt 25 prosent av de globale utslippene, og at disse ser ut til å øke.
Betyr det at vi må drenere alle våtmarkene våre for å redde klimaet? Nei, absolutt ikke. Selv om metan er en sterk drivhusgass, er økningen vi ser i dag liten, sammenlignet med våre egne utslipp fra blant annet naturgass, husdyrhold og søppelfyllinger – og det er disse vi burde fokusere på. Dessuten: Om du drenerer en myr, vil det kanskje stoppe utslippene av metan, men alt karbon i bunnen vil slippe fri i form av CO₂. Da er vi like langt.
Det beste vi kan gjøre med våtmarker, er å verne dem. Da vil vi både bevare de sjeldne plante- og fugleartene som bor der, og opprettholde karbonlagringen. Ingen ugler i mosen, med andre ord. Noen lik kan det riktignok være i mosen – men også dem er det kanskje best å la være i fred.
