Leder

Riktig med aldersgrense

Regjeringen vil øke aldersgrensa på sosiale medier fra 13 år til det året barnet fyller 16. Det er et fornuftig forslag, gitt alt vi i dag vet om de negative sidene ved bruk av sosiale medier. De er sterkt avhengighetsskapende og fulle av reklame og negativ påvirkning. I USA står en rekke saker i kø i rettsvesenet hvor folk har saksøkt de store plattformselskapet for ødelagt barndom og forverret psykisk helse. En kvinne i 20-årene vant nylig en sak i Los Angeles, hvor en jury slo fast at Meta og Google har skadet henne gjennom den avhengighetsskapende utformingen av deres sosiale medier. Avgjørelsen er viktig, for den slår fast at selskapene er ansvarlige for innholdet på plattformene. Det kan likevel ta årevis før et juridisk løp i USA får konsekvenser. Derfor må det også gjøres et arbeid i Norge i dag for å beskytte ungdom mot de skadelige sidene ved sosiale medier.

«Vi har lang tradisjon for å skjerme barn i norsk lov.»

Allerede fra 9-10-års alder bruker halvparten av norske barn Tiktok, Snapchat, Youtube og Instagram. Her legger de ut bilder og meldinger, som så blir eiendommen til amerikanske selskaper for all framtid. I tillegg eksponeres de for reklame, avhengighet, kroppspress og kriminelle på jakt etter unge kurérer. Evnen til konsentrasjon forsvinner, og lesing svekkes. I tillegg er algoritmene innstilt slik at gutter og jenter får opp ulikt innhold. Forskere mener det er den viktigste enkeltforklaringen på de skillene i politisk ståsted vi nå ser mellom kjønnene. Det viser hvilken politisk sprengkraft som ligger i sosiale medier. Og de styres ikke av uavhengige aktører, men av pengesterke og ideologisk høyrevridde personer.

Da regjeringen lanserte sitt forslag i 24. april, stormet de kritiske røstene til: En aldersgrense ville bli vanskelig å håndheve og er uansett et utidig inngrep i norske barns liv. Kritikerne ser bort fra at en lov også kan virke retningsgivende. Dessuten har vi lang tradisjon for å skjerme barn i norsk lov, blant annet fra reklame. Å legge seg avmektig flat for teknologigigantene samtidig som kunnskapen om sosiale mediers skyggesider hoper seg opp, er uansett et dårlig alternativ. Derfor er det bra at regjeringen nå slår fast at barn skal beskyttes mot sosiale mediers ødeleggende sider.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.