Leder

Riktig med aldersgrense

Regjeringen vil øke aldersgrensa på sosiale medier fra 13 år til det året barnet fyller 16. Det er et fornuftig forslag, gitt alt vi i dag vet om de negative sidene ved bruk av sosiale medier. De er sterkt avhengighetsskapende og fulle av reklame og negativ påvirkning. I USA står en rekke saker i kø i rettsvesenet hvor folk har saksøkt de store plattformselskapet for ødelagt barndom og forverret psykisk helse. En kvinne i 20-årene vant nylig en sak i Los Angeles, hvor en jury slo fast at Meta og Google har skadet henne gjennom den avhengighetsskapende utformingen av deres sosiale medier. Avgjørelsen er viktig, for den slår fast at selskapene er ansvarlige for innholdet på plattformene. Det kan likevel ta årevis før et juridisk løp i USA får konsekvenser. Derfor må det også gjøres et arbeid i Norge i dag for å beskytte ungdom mot de skadelige sidene ved sosiale medier.

«Vi har lang tradisjon for å skjerme barn i norsk lov.»

Allerede fra 9-10-års alder bruker halvparten av norske barn Tiktok, Snapchat, Youtube og Instagram. Her legger de ut bilder og meldinger, som så blir eiendommen til amerikanske selskaper for all framtid. I tillegg eksponeres de for reklame, avhengighet, kroppspress og kriminelle på jakt etter unge kurérer. Evnen til konsentrasjon forsvinner, og lesing svekkes. I tillegg er algoritmene innstilt slik at gutter og jenter får opp ulikt innhold. Forskere mener det er den viktigste enkeltforklaringen på de skillene i politisk ståsted vi nå ser mellom kjønnene. Det viser hvilken politisk sprengkraft som ligger i sosiale medier. Og de styres ikke av uavhengige aktører, men av pengesterke og ideologisk høyrevridde personer.

Da regjeringen lanserte sitt forslag i 24. april, stormet de kritiske røstene til: En aldersgrense ville bli vanskelig å håndheve og er uansett et utidig inngrep i norske barns liv. Kritikerne ser bort fra at en lov også kan virke retningsgivende. Dessuten har vi lang tradisjon for å skjerme barn i norsk lov, blant annet fra reklame. Å legge seg avmektig flat for teknologigigantene samtidig som kunnskapen om sosiale mediers skyggesider hoper seg opp, er uansett et dårlig alternativ. Derfor er det bra at regjeringen nå slår fast at barn skal beskyttes mot sosiale mediers ødeleggende sider.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.