Victor Okpe har delt denne artikkelen med deg.

Victor Okpe har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattDrivstoffavgift

Nei til klima, ja til diesel

HØYLYtT: Dieselbrølet. HØYLYtT: Dieselbrølet.

«Verden må øke tempoet i klimaarbeidet hvis vi skal nå målene i Parisavtalen», sa statsminister Jonas Gahr Støre i november 2025. Men alle som følger med på politikk skjønner at det alltid er ei anna krise som er mer akutt. Akkurat nå er det klimaets rake motsetning, fossilt drivstofforbruk, som er i krise og skal reddes fra avgrunnen.

Et flertall på Stortinget, inkludert vårt eget parti Rødt, har vedtatt å bruke 6,7 milliarder på å redde nasjonens evne til forurensing. Fortellingen, godt hjulpet av blant annet dieselbrølet, er at prissjokket vil ødelegge for folk og næringsliv. Underforstått er det at folk flest og bedrifter har like interesser og behov, men slik er det ikke. Folk som trenger diesel, gjør det for å komme seg rundt. Bedrifter er ikke personer, og har kun ett behov: mest mulig profitt.

Det er beleilig for Dieselbrølet, hvis initiativtaker tjener 1,3 millioner i året, men ikke bra for alle oss andre. Vi kan nemlig løse klimakrisa og sørge for at folk flest får kommet seg rundt – med kollektivtransport og elbil til de som trenger det. For bedrifter som ikke vil eller evner å omstille seg fra fossil til grønn drift, fins det dermed ingen minnelig løsning.

Ved å støtte dieselavgiftene har Rødt ikke bare utvist klimablindhet, men også klasseblindhet. Avgiftsstøtten er en direkte overføring av penger fra staten til kapitalen (via arbeiderklassen). At kapitalen i denne omgang også består av små bedrifter og enkeltmannsforetak, endrer ikke mye. Bedrifter vil som alltid bruke lave priser til å maksimere forbruket. I bytte får arbeiderklassen fortsatt dieselavhengighet.

«Rødt har ikke bare utvist klimablindhet, men også klasseblindhet»

Vi mener at vi på den sosialistiske venstresida både kan og bør komme med noe bedre. For å støtte rammede husholdninger og avvikle fossilkapitalen foreslår vi følgende tiltak som en start på å bruke de 6,7 milliarder (eller mer).

Som umiddelbare tiltak for å bøte på dyrtida bør staten gi direkteoverføringer til husholdningene, og samtidig kraftig redusere prisene på kollektivtransport. Ved reell drivstoffmangel bør staten overta deler av transportsektoren for å sikre transport av mat og medisiner.

Samtidig bør man begynne med tiltak for en varig omstilling. Kollektivtransporten, særlig i distriktene, må bygges ut mer. Man bør støtte overgang til elbil der kollektiv ikke er et alternativ. Jernbanen bør bygges ut for å ha kapasitet til å flytte folk og gods.

En levende arbeiderklasse krever en levende klode. Slik venstresiden holder på i dag, betviler vi om noen av de to vil klare seg.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Krf

Ord for dagen

Torsdag 11. juni kunne man lese i Klassekampen at noen fra KrF skulle slå et slag for verdien av menneskeliv. Som en del av deres vedvarende kamp mot abort planlegger de en demonstrasjon foran Stortinget i dag. Den som vil at KrF skal gå inn for at abort skal gjøres tilgjengelig på bensinstasjoner, kan møte opp med en plakat som sier «Palestinere er også fostre».

Poesi

Om essayet Fredrik Parelius har skrive for Bokma­ga­sinet

Eg vil berre påpeike at sitatet han har saksa ifrå «Ein filleting som døden» er frå eit dikt som heilt spesifikt omhandlar mottakinga av Yahya Hassans «Yahya Hassan», og det bør nok helst lesast i den konteksten. Der uttrykker det ein generell og velgrunna skepsis som mange poetar (i mi erfaring) har til å la medieoffentlegheita definere litterær kvalitet. Det uttrykker ikkje skepsis til populær lyrikk, eller til brukslyrikk, i den forstand Parelius brukar desse omgrepa. Når det lesast i sin eigentlege kontekst, er sitatet ei påminning av noko ganske openbert: Salstal, portrettintervju og terningkast er ferskvare, og dei går raskt ut på dato. Dei er ikkje per definisjon misvisande, men heller ikkje særleg pålitelege. Ein må lese sjølv. Dette er openbert noko anna enn det Parelius skriv om. Skepsis til den type medieskapte merksemda Yahya Hassan var utsett for, det er ein ting.

Atomvåpen

Atomvåpen og SVs krise

Med Norges tilknytning til en ny, europeisk/fransk atomstrategi, vil det store «forsvarsforliket» som SV er med på, integreres med denne strategien på alle nivåer – politisk, økonomisk, institusjonelt og militært. I sitt velmenende innlegg mot atomvåpen i Klassekampen 12. juni er SVs leder, Kirsti Bergstø, taus om dette. Det betyr at SV ikke kan støtte «forsvarsforliket» videre uten selv å bli støttespiller for den nye omdreiningen i atomopprustningen, nå under fransk «ledelse». Denne tausheten er talende for det sikkerhets- og forsvarspolitiske nivået i SV – det klareste vitnemålet for SVs eksistensielle krise, partiet som ble grunnlagt på motstand mot Nato og mot Norges integrering i USAs atomstrategi. Partilederens innlegg ble publisert dagen etter at SV ga fornyet tilslutning til forsvarsforliket i Stortinget – som om forsvarsforliket og kampen mot atomvåpen forekommer i to forskjellige verdener uten sammenheng med hverandre. SV er ikke lenger i stand til å framstå som et selvstendig og nødvendig alternativ i norsk politikk.