AUF-leder Gaute Skjervø har blitt utsatt for grov hets og drapstrusler. Skal regjeringen gjøre noe med problemet, må den våge å utfordre tek-gigantene. Skal vi få bukt med netthetsen, må vi også se på plattformene som lar den spre seg.
Allerede abonnent? Logg inn
Kurderne i Rojava har inngått en avtale av nødvendighet, ikke som følge av et genuint politisk ønske. Kurderne i Rojava har blitt svikta og trekt inn et maktspill som langt overskrider deres kapasitet. Avtalen er det eneste rasjonelle og ansvarlige alternativet som foreligger, enhver annen vei vil nærmest være å anse som selvmord. Slik jeg ser det, må kurderne i Rojava være seg bevisst om følgende aspekter ved det nye Syria: Det er ikke en nasjonalstat. Det er ikke en rettsstat. Det er ikke en institusjonell stat. Det er ikke en stat basert på statsborgerskap. Det er ikke en stat med like rettigheter og ansvar. I stedet for en nasjonal hær, holder regimet seg med ulike militser knytta til radikale jihadistgrupper og proxystyrker alliert med ulike stater i regionen. Alle skritt det nye regimet i Syria har tatt så langt, har vært farlige og utilstrekkelige – fra statens navn til navnet på hæren, media og samfunnet ellers. Alle navnene reproduserer Bas-partiets språk blanda med jihadist-islamistisk retorikk.
Mariwan Wrya KanieNyheten om at 16 barnevernsaktører på Østlandet er tilknyttet kriminelle aktører er en varslet katastrofe. Derfor holder det ikke når statsråden sier at nå skal alle steiner snus. Det må handling og en konkret opprydding til. Allerede i 2016 advarte A-krimsentrene om at kriminelle som var kastet ut av byggebransjen dukket opp i barnevernet. Sentrene mente det var såpass mange tilfeller at de kalte det en trend. Alle regjeringer har altså i minst 10 år visst at kontrollen med de private aktørene i barnevernet er et problem. I 2020 mente Solberg-regjeringen etter en rekke tilsyn, rapporter og gjennomganger at det var svikt i bruken av private aktører både i det kommunale og det statlige barnevernet.
Cathrine S. AmundsenDet skjer litt for ofte at norske politikere leser hverandres partiprogram med vrangvilje. Dette var også min første tanke da angrepene rant inn fra Rødt etter en sak om Fremskrittspartiets politikk rundt unge uføre under 40. Nå er Mímir Kristjánssons hjerte for syke og uføre velkjent, så det er ikke umulig at angrepet hans på Fremskrittspartiet i Klassekampen 26. august skyldes en misforståelse. Svaret han påstår vi ikke kan svare på, har vi nemlig svart på før, men vi kan gjøre det igjen. At ingen under 40 år skal bli varig uføre, om det ikke er åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet, betyr ikke at trygden skal rives ut av hendene på syke mennesker. Langt ifra. Det betyr at de som vil jobbe, ikke skal gis opp. At vi ikke skal være fornøyde med at en rullestolbruker som Maren Berre, tvinges inn i et passivt liv når hun ønsker å jobbe. Maren sto frem i magasinet Khrono i august, og fortalte hvordan hun har vært avhengig av rullestol fra tidlig i tenårene. På fritiden har hun lovfestet rett til BPA, og om hun er i jobb har hun rett til funksjonsassistanse, begge som kan hjelpe henne med å åpne dører, trykke på heisknappen, ta frem matpakken og komme seg fra a til b på studiestedet. Men som student, gjelder ikke retten til assistanse når hun reiser til, eller er på studiestedet. Samtidig er studier selve nøkkelen til arbeidslivet for de som ikke kan jobbe fysisk. Slik systemet er i dag, skulle Maren varig blitt værende i et liv som ufør.
Julia Brännström Nordtug,