Rojavas pakt med djevelen

Spiss ørene, Mímir

Det skjer litt for ofte at norske politikere leser hverandres partiprogram med vrangvilje. Dette var også min første tanke da angrepene rant inn fra Rødt etter en sak om Fremskrittspartiets politikk rundt unge uføre under 40. Nå er Mímir Kristjánssons hjerte for syke og uføre velkjent, så det er ikke umulig at angrepet hans på Fremskrittspartiet i Klassekampen 26. august skyldes en misforståelse. Svaret han påstår vi ikke kan svare på, har vi nemlig svart på før, men vi kan gjøre det igjen. At ingen under 40 år skal bli varig uføre, om det ikke er åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet, betyr ikke at trygden skal rives ut av hendene på syke mennesker. Langt ifra. Det betyr at de som vil jobbe, ikke skal gis opp. At vi ikke skal være fornøyde med at en rullestolbruker som Maren Berre, tvinges inn i et passivt liv når hun ønsker å jobbe. Maren sto frem i magasinet Khrono i august, og fortalte hvordan hun har vært avhengig av rullestol fra tidlig i tenårene. På fritiden har hun lovfestet rett til BPA, og om hun er i jobb har hun rett til funksjonsassistanse, begge som kan hjelpe henne med å åpne dører, trykke på heisknappen, ta frem matpakken og komme seg fra a til b på studiestedet. Men som student, gjelder ikke retten til assistanse når hun reiser til, eller er på studiestedet. Samtidig er studier selve nøkkelen til arbeidslivet for de som ikke kan jobbe fysisk. Slik systemet er i dag, skulle Maren varig blitt værende i et liv som ufør.