Siv Fladsrud Magnussen har delt denne artikkelen med deg.

Siv har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOmsorgsyrker

Når ble omsorg avvik?

Siv Fladsrud Magnussen (Førsteamanuensis, NTNU)Mette Sønderskov (Førsteamanuensis, Universitetet i Innlandet og NTNU)

En lærer gir en elev en klem. En sykepleier setter seg ned og lytter litt ekstra. En helsefagarbeider tilbyr dusj på en søndag, selv om vedtaket sier mandag.
Det som tidligere ble sett på som omsorg, kan i dag utløse avviksmelding eller påtale.

Omsorg, som hjelpekunst, bør være fundamentet i helsevesenet, skolen, barnevernet og eldreomsorgen. Det handler ikke bare om å utføre oppgaver, men om å møte mennesker – med faglig kompetanse, dømmekraft og nærvær.

Men det har skjedd noe med måten vi organiserer omsorg på. Offentlig sektor styres i økende grad etter målinger, effektivitet og kontroll. Oppgaver defineres. Tjenester standardiseres. Ressurser dokumenteres. Avvik registreres.

Intensjonen er god: Å sikre rettferdighet, kvalitet og rettssikkerhet. For ingen skal være prisgitt tilfeldigheter. Men styringslogikken har også konsekvenser.

Når omsorg detaljreguleres, snevres handlingsrommet inn. Fleksibilitet blir et problem, forskjeller i behandling blir vanskelig å legitimere og dokumentasjon blir viktigere enn relasjoner. Profesjonelt skjønn – tidligere selve kjernen i faglig autonomi – må nå forsvares.

Sosiologen Kari Wærness advarte allerede på 1970-tallet mot å redusere omsorg til instrumentell rasjonalitet. Omsorgens rasjonalitet er relasjonell, situasjonsavhengig og moralsk forankret. Den kan ikke fullt ut standardiseres uten at noe vesentlig går tapt. Nemlig at rommet for klokskap og tillit snevres inn. Velferdsstaten bygger på tillit til at profesjonene ser hele mennesker – ikke bare vedtak. Kontroll kan være et verktøy, men aldri erstatte omsorgens relasjonelle etikk. God omsorg springer ut av kjennskap og innlevelse. Ingen kontrollsystemer kan erstatte det.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bioteknologirådet

Snever rolle­for­stå­else, Myskja

I sin kronikk 16. juni skriver Bjørn Myskja at Bioteknologirådet har gjort seg selv irrelevante. Vi er uenige i dette. Myskja, som selv er tidligere nestleder, foreslår å legge ned Bioteknologirådet basert på at vi har utført en av våre kjerneoppgaver: å vurdere om dagens lovverk for bruk av bioteknologi fungerer etter hensikten. Hensikten med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Myskja viser til Bioteknologirådets nylige uttalelse om dagens modell for vurdering av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (BSE) i forbindelse med utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) er hensiktsmessig. Vi har et samfunnsoppdrag som går langt utover å vurdere enkeltstående søknader om utsetting GMO.

Marianne Aasen og Trygve Brautaset
Skattekommisjonen

Raseriet inneholder et håp

Mange er forbanna på Arbeiderpartiet som svikter løftene med å gjøre forskjellene mellom folk mindre. Nå går partiet inn for en skattepolitikk som skal gjøre de rike rikere og betales av usosiale avgifter for folk flest. Er skam noe som ikke finnes lenger? Arbeiderpartiet skal være glad for at folk er forbanna. Raseriet inneholder et håp om at de fremdeles har et sosialdemokratisk bein i kroppen og legger om kursen. De som ikke er rasende, har forlengst slutta å forvente noe av dem. I alle tariffoppgjør hører vanlige folk at de må ta ansvar og vise moderasjon, tenke på helheten og så videre, og så videre – når kommer talene som kan mobilisere de rikeste til å være med på å ta ansvar for velferdsstaten og et solidarisk fellesskap? Dette er de beste norske verdiene, og Ap er i ferd med å skrote dem.

Unni Rustad
Eu

Reali­tets­ori­en­tering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse hevder i Klassekampen 8. juni at vi gir en misvisende fremstilling av norsk jordbrukspolitikk og tilsvarende politikk i EU i i vår kommentar til Bjørgulv Braanens leder 20. mai, hvor han var kritisk til EU-samarbeidet på dette området. Smedshaug reagerer på en påpekning fra vår side om at EU, i likhet med Norge, har som mål å likestille bøndenes årsinntekt med lønnstakernes gjennomsnittsinntekt i de enkelte medlemsstatene, og at de kuttene EU har gjort i de tradisjonelle jordbrukssubsidiene er overført til andre satsningsområder som for eksempel regional utvikling og grønn omstilling i landbruket. Smedshaug mener at ressursbruken i EU på jordbruksområdet er stabil og «trolig fallende» og at EUs bygdeutvikling er på vikende front, mens reguleringene, påbudene og forbudene øker. Dette er etter vår mening ikke riktig. Gjennom en grundig analyse av EUs felles landbrukspolitikk og forsøk på å forstå hvordan land som Finland, Sverige og Østerrike har tilpasse sitt jordbruk til denne, har vi kommet til en helt annen konklusjon enn Smedshaug. I et Civita-notat viser vi at utviklingen i den norske jordbrukspolitikken langt på vei er et speilbilde av hvordan EUs felles landbrukspolitikk har utviklet seg de siste årene. Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk, og de er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Den skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen. Vi mener derfor at Smedshaugs og Braanens syn på EUs felles landbrukspolitikk, og de nasjonalstatlige, regionale og lokale tiltakene som EUs medlemsland kan supplere denne med, trenger en realitetsorientering hvis vi skal kunne si noe om hvordan denne skiller seg fra den norske jordbrukspolitikken.

Mathilde Fasting og Jan Erik Grindheim