Var bestefar og bestemor nazister?
Spørsmålet om hvem som deltok i nazistenes terrorregime, har ifølge kulturhistoriker Helge Jordheim vært med å prege hele den tyske etterkrigstida. En ny søketjeneste kan gi flere svar.
Denne uka offentliggjorde nemlig USAs nasjonalarkiv medlemskortene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) på nettsida si. Dermed blir materialet for første gang søkbart for allmennheten.
Der Spiegel, som var først ute med nyheten, omtaler det som «en liten historisk sensasjon».
– Jeg har flere gode tyske venner som stadig snakker om dette, sier Jordheim, som er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.
– Hvordan forholder man seg til dette innad i en familie? Hvem var hvem mellom 1933 og 1945?
Hadde ulike motiver
Rundt 8,5 millioner personer ble medlem av NSDAP fram til 1945. Ved riksdagsvalget i 1932, året før nazistenes maktovertakelse, fikk partiet en oppslutning på 37,4 prosent.
Anders Granås Kjøstvedt er førsteamanuensis ved Oslomet og forsker på nazismen. Han har nylig skrevet bok om Det tredje rikets historie. Kjøstvedt forteller at om lag 10 prosent av den tyske befolkningen var medlem av partiet i 1930-årene.
Motivene for å søke medlemskap kunne være mange. Det handlet ikke bare å støtte opp om Hitler og nazismen.
– Vi vet at det kunne gi fordeler å være partimedlem, både karrieremessig og om du ville stige i gradene innenfor nazistiske institusjoner. For andre var et medlemskap kanskje helt nødvendig for å beholde jobben, noe vi også kjenner fra NS-tida i Norge, sier Kjøstvedt.
– Redde for moldvarper
Kjøstvedt er opptatt av at ikke alle som har navnene sine på medlemskortene, må dømmes som forbrytere. For noen kunne også et medlemskap i NSDAP fungere som en slags lynavleder.
– Regimet var veldig opptatt av at man skulle vise tilhørighet. Ved å vise at man var partimedlem, kunne man holde dem som stilte kritiske spørsmål ved ens politiske holdninger, på avstand.
Kjøstvedt forteller at det var særlig mange som søkte medlemskap etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Så mange at man i en periode måtte bremse inntaket av nye medlemmer.
– På et tidspunkt mistet man kontrollen over alle de nye medlemmene. NSDAP var særlig redde for moldvarper, og at kommunister og aktivister skulle danne celler av opposisjon innad i partiet.
Nektet å ødelegge arkivet
At medlemskortene ikke ble destruert etter at de allierte vant krigen, må også kunne kalles en liten historisk sensasjon. Ettertida kan nemlig takke én mann for at kortene fortsatt finnes.
Hans Huber, som var direktør i en papirfabrikk i München, motsatte seg nemlig like før krigens slutt ordren fra partiet om å kvitte seg med kortene og fikk gjemt dem unna. Dermed ble rundt 80 prosent av medlemskortene bevart.
Etter krigen ble materialet konfiskert av den amerikanske hæren og brakt til et eget arkiv i Vest-Berlin. Der gikk amerikanere systematisk gjennom kortene som en del av sitt avnazifiseringsarbeid. Slik ble det tilnærmet umulig å lyve om tidligere medlemskap i NSDAP.
På 1990-tallet ga amerikanerne dokumentene tilbake til den tyske stat, og siden da har de ligget i det tyske nasjonalarkivet i Berlin-Lichterfelde.
Årsaken til at arkivet først blir søkbart i USA, handler delvis om en strengere tysk personvernlovgivning.
Selv om materialet allerede har vært tilgjengelig for forskere i mange år, mener Kjøstvedt det er positivt at det nå åpnes for allmennheten.
«Dette vil kunne gjøre både forskning og mer personlig motiverte undersøkelser enklere.»
— Anders Granås Kjøstvedt, historiker
– Dette vil kunne gjøre både forskning og mer personlig motiverte undersøkelser enklere.
Appellerer til fantasien
Tyske nettaviser sender i disse dager ut artikler med titler som «Var bestefar nazist?» Men både Kjøstvedt og Jordheim er usikre på i hvor stor grad den gjengse tysker vil kaste seg over arkivene.
Ikke bare er søkesystemet komplekst; kortene er håndskrevne og krevende å sortere.
– For å være helt ærlig tror jeg dette appellerer mer til fantasien enn noe annet, sier Jordheim.
Hans erfaring etter å ha søkt i arkivene, er at du skal gjennom mange tastetrykk og en god del mikrofilm for å finne fram til de riktige kortene.
– Først og fremst er det en veldig sterk forestilling at du kan få inn å finne ut av hvem dette var. Det tror jeg mange ser på som veldig fristende.
Samtidig ser ikke Jordheim bort fra at det vil komme noen nye avsløringer i tysk medier i tida framover.
– Særlig i offentligheten har folk laget bestemte historier om sitt liv under nasjonalsosialismen som journalister og forskere nå vil se nærmere på.
Viktigere på nittitallet
Kjøstvedt mener på sin side at interessen for slektshistorie og nazismen nådde en topp i 1980- og 90-årene i Tyskland. Da begynte etterkrigsgenerasjonen i større grad å stille kritiske spørsmål til foreldre og besteforeldre.
Selv om spørsmål om skyld og ansvar stadig er viktige i Tyskland, er ikke interessen for temaet like stor som tidligere.
– Mitt inntrykk er at man er mer opptatt av å forholde seg til verden slik den er nå, og ikke dvele så mye ved fortida, sier Kjøstvedt.
